TV-serier det ikke skader å få med seg

Det har skjedd en liten revolusjon de siste ti - femten åra. Da jeg var liten, var liksom TV-serier noe som... vel, gikk på TV. Så kom sesongene ut på DVD, og nå ligger de ute på Netflix. Sjøl slutta jeg liksom aldri å kjøpe DVD'er, og merker at jeg bruker Netflix litt som et bibliotek, en arena der jeg kan teste ut om jeg liker noe eller ikke, og så kjøpe det om jeg liker det veldig godt.

Under har jeg rett og slett raska sammen ei liste over TV-serier jeg liker, i ingen spesiell rekkefølge, men bare fordi jeg veit at jeg kjenner folk som alltids leiter etter nye ting å se på. Her kan man finne (nesten?) alle anbefalingene jeg har under ett. For ordens skyld har jeg bare tatt med de TV-seriene jeg har sett alle sesongene av, eller alle de tilgjengelige sesongene.

Six Feet Under (2001 - 2005)

Dette var jeg ekstremt treig til å se. Hovedsaklig trur jeg det er fordi at da jeg så første episode for første gang for lenge, lenge siden, syntes jeg rett og slett det var kjedelig. Og jo, ja, på en måte er det jo nettopp kjedelig. I motsetning til en del andre av seriene på lista mi her, skrider det langsomt framover, drevet av knallgode dialoger, og hver episode ender sjeldent med en nervepirrende cliffhanger (altså, det skjer innimellom det òg, altså, men det er mer unntaket enn regelen). Og når man omsider har sett siste episode, blir man for alvor slått av hvor bra det er. Det handler om livet og døden, og alt det innebærer av små og store hendelser, noen viktige, noen trivielle, og noen som ved første øyekast virker trivielle, men som viser seg å være veldig viktige likevel. Helt eminente karakterer besatt av et solid skuespillerensemble.

Battlestar Galactica (2004 - 2009)

BSG har jeg forsåvidt allerede snakka ganske mye om, for eksempel her og her. Det er det en grunn til. Dette er min yndlingsTV-serie i hele verden, og jeg har ennå til gode å se noe som har engasjert og rørt meg tilsvarende mye. BSG er en sci-fi-serie som blant annet tar opp temaer innen filosofi og psykologi, i tillegg til at det altså er ekstremt spennende hele veien. Hele tida tar serien uventa og uforutsette vendinger, og i likhet med Six Feet Under over her, syns jeg sisteepisoden er enormt tilfredsstillende og bortimot perfekt (selv om mange mener motsatt). Særdeles kort fortalt handler det om en krig mellom mennesker og maskiner, og menneskene som blir nødt til å finne seg et nytt sted å bo etter at hjemverdenen deres, bestående av tolv planeter, blir bomba sønder og sammen av maskinene. En religiøst overbevist president viser til de eldgamle skriftene som snakker om Jorda, og dermed er en episk reise på tvers av universet i gang.

Firefly (2002 - 2003)

Litt på samme måten som det er Star Wars versus Star Trek, har jeg inntrykk av at det er Battlestar Galactica versus Firefly. Jeg ser egentlig ikke grunnen til det; bortsett fra at begge to tar for seg et mannskap på ferd gjennom universet, har de ganske lite til felles, både i stil, plott og innhold forøvrig. Sjøl liker jeg ikke Firefly så godt som jeg veit at veldig mange andre gjør, men det er likevel en underholdende og jovial serie med tydelig western-inspirasjon og mye humor. Det blei dessverre tatt av skjermene etter bare to sesonger, noe som er opphavet til oppfølgerfilmen Serenity, som jeg likte sånn delvis godt. Dermed er det mange interessante aspekter man ikke får muligheten til å utforske så godt som man gjerne skulle ha gjort, for eksempel syns jeg ideen om reavers er utrolig spennende.

Dexter (2006 - 2013)

Disclaimer: jeg syns fortsatt den siste episoden av Dexter er noe av det dårligste jeg har sett på ei god stund. Det er sånn det går når man skifter manusforfatter underveis. Dette er likevel verdt å se, for en del av sesongene som leder opp til slutten, er nesten helt hinsides nervepirrende. Særlig syns jeg dette gjelder sesong to, som for meg kanskje framstår som seriens sterkeste sesong. Det handler altså om Dexter, som har hatt en uimotståelig trang til å drepe helt siden han var liten. Adoptivfaren hans finner ut av denne mørke sida hans, og skjønner såpass at det ikke vil hjelpe å undertrykke det. Isteden lærer han Dexter å heller drepe de som "fortjener" det - noe som i praksis betyr andre mordere. Som voksen jobber Dexter med "blood spatter analysis" (dere veit, når man ser serier uten norsk tekst blir vokabularet deretter) for politiet, en arbeidsplass som utover i serien skal vise seg vanskelig å kombinere med den noe tvilsomme hobbyen han har på si.

Dollhouse (2009 - 2010)

Enda en TV-serie som endte opp med å bli tatt av skjermene altfor tidlig. I likhet med Firefly er denne serien skapt av Joss Whedon, som tilsynelatende aldri får lov til å fullføre noe han har begynt på. Dollhouse byr rett og slett på et utrolig spennende konsept, og tar oss med inn i en framtidsvisjon der man istedenfor å sone for kriminelle handlinger i fengsel som vanlig, heller kan velge å bli en "doll" - det vil si, få personlighet og minner midlertidig viska ut i la oss si to år, hvis det er så lenge du må sone. I denne perioden leies du ut til rike mennesker som ikke har noe bedre å bruke pengene sine på, og du får en helt ny personlighet og oppførsel for hvert menneske du leies ut til avhengig av hva de vil bruke deg til - om det så er en hushjelp eller en sexslave. Echo er en av disse dokkene, som altså blir en helt ny person hver gang hun skal ut på oppdrag. Ikke overraskende reiser serien noen uhyre interessante spørsmål om etikk og filosofi, og det er utrolig synd at det aldri blei mer enn to sesonger, for her er det definitivt mye mer interessant materiale å ta av.

Jessica Jones (2015 -)

Dette er den nyeste serien jeg har sett, og den falt veldig i smak. Til tross for en litt treig åpning eskalerer det fort, og før man veit ordet av det, tør man ikke la være å se en ny episode. Tittelkarakteren er en kvinnelig, småalkoholisert superhelt med PTSD som for tida driver sitt eget private etterforskningsfirma. Livet hennes blir imidlertid snudd oppned - igjen - når etterforskninga hennes leder henne tilbake til gamle traumer. Dette er noe så sjeldent som skikkelig feministisk superheltaction som består bechdel-testen og vel så det. Jessica har en fysisk styrke langt utover det normale, men hun er en kompleks nok karakter til at hun både er sårbar og tøff i trynet på én og samme gang. Dessuten inneholder denne serien en av de beste TV-skurkene jeg har sett på lenge, skremmende godt portrettert av David Tennant. Karakteren hans har evnen til å kontrollere andre bare ved å gi en kommando, noe som blir grunnlaget for en del uhyggelig tematikk - jeg anbefaler i den anledning dette som lesestoff, men vær obs på at det kan inneholde spoilere. Ny sesong skal forøvrig komme i løpet av 2016!

Lost (2004 - 2010)

Lost er vel kanskje mest kjent som den serien alle så på mens sesong én og to gikk på norske TV-skjermer, men som mista seere ettert hvert som nye sesonger dukka opp, og da den siste sesongen var i full gang, hadde alle omtrent fortrengt hele greia. Men jeg har faktisk sett alt, og jeg kan love at det faktisk tar seg opp igjen! Men altså ja, sesong én og to er definitivt de beste, de er egentlig helt rå uavhengig av alt, men så daler det litt, og i sesong fire eller så er man dritt lei fordi ingenting av det rare man ville vite svaret på i de første sesongene har blitt besvart ennå. Og det er her, skjønner dere, at man bare må akseptere at ja vel. Dette har nå blitt en helt annen type serie enn hva det begynte som, og kanskje får vi ikke svaret på noen ting. Og med én gang man har kommet til denne annerkjennelsen, kan man begynne å nyte det igjen, og finne ut at den siste sesongen ikke er så gæren. Riktignok begynte det med at ei gruppe overlevende etter en flystyrt prøvde så godt de kunne å overleve på ei øde øy, og gikk etter hvert over til å handle om nesten alt mulig annet mellom himmel og jord, men så lenge man ikke forventer at de første og de siste sesongene omtrent skal ha noe til felles i det hele tatt, ja, så er det ikke så ille, altså.

Orange Is the New Black (2013 -)

Når det gjelder karakterer er sannsynligvis OITNB noe av det beste jeg noen gang har vært borti. Makan til velskrevne og velspilte karakterer, altså! Syns ofte det er sånn generelt i filmer og TV-serier at hovedpersonene gjerne er ganske godt utarbeida, mens bikarakterene opptrer nærmest som kulisser i bakgrunnen. Ikke her, nei! Alle har de sin historie og sitt breie personlighetsspekter, og nesten ingen er sånn som man først antok. Det handler altså om Piper, ei ung, nyforlova kvinne med tilværelsen tilsynelatende i vater som må i fengsel for noe hun gjorde for ti år siden. Og det er i det hele tatt duka for gripende historiefortelling, mye varm humor og en god del helt fantastiske dialoger i et komidrama som bare blir bedre og bedre for hver episode man ser. Seriøst, manuset her er så forbanna bra at jeg bytter på å bare sitte og nyte det, og å være misunnelig fordi det ikke er jeg som har skrevet det.

Game of Thrones (2011 -)

Og snakk om karakterer - GoT er noe så sjeldent som et mektig fantasy-epos der det ikke er noe "det gode mot det onde", fordi ingen verken er gode eller onde. Ikke er det så mye magi og alver og trollmenn heller, noen drager er det riktignok, men mest av alt er dette avansert politikk og forvrengte sosiale relasjoner i et beinhardt samfunn. Og for noen skuespillerprestasjoner, dere! Første sesong syntes jeg var litt langsom, og ikke minst var det utrolig mye å sette seg inn i, mange person- og stedsnavn å holde styr på. Jeg var derimot fullstendig hekta etter sesong én, og det var jo også etter å ha sett hele at jeg skjønte at første sesong nærmest bare er ei lang innledning til det som er den egentlig handlinga, og i ettertid er jeg veldig glad for det, for i de neste sesongene begynner det å gå fort og hardt for seg. Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg kritikken GoT har møtt når det gjelder voldsskildringene i serien (har ingen linker sånn on top of my head, men et kjapt Google-søk vil kunne fikse biffen), og det skal jeg ikke gå så nøye inn på. Men noe av det går ut på at det utøves unødvendig mye vold mot kvinner, og det kan man jo være enig eller uenig i, men saken er like fullt den at noen av de sterkeste kvinnelige TV-karakterene akkurat nå, fins nettopp i GoT (og i OITNB, da, så klart).

Breaking Bad (2008 - 2013)

Dette er en av de seriene på lista mi som er blant de mest spennende, i den betydning at man nærmest blir tvunget til å sitte ytterst på sofakanten hele tida - fordi herregud, tenk på hva som kan skje om man lener seg godt tilbake, liksom. Ganske heftig dramaturgi på gang, med andre ord. Handlingsmessig minner det meg faktisk litt om Dexter - og med dét sagt, så er siste episode av Breaking Bad alt det jeg føler at siste episode av Dexter burde ha vært. Det handler om Walter White, som er kjemilærer på videregående, og som blir diagnosert med uhelbredelig kreft. For å sikre familien sin økonomisk etter sin død, bruker han kjemikunnskapene sine til å lage den reineste metamfetaminenen på markedet - og sånt blir det et helsikes forrykende drama av. Hovedrolleinnehaver Bryan Cranston gjør en usedvanlig imponerende rolle.

The Walking Dead (2010 -)

(Breaking Dead? Walking Bad? Nu vel.) I all beskjedenhet tør jeg påstå at jeg er drittøff når jeg ser TV og film. Det er nesten problematisk, fordi når jeg ser skrekkfilm, for eksempel, så har jeg jo lyst til å bli i væffal litt skremt, men jeg blir det nesten aldri. Along came første episode av Walking Dead. Herregud, det er godt mulig Walking Dead-piloten er den beste piloten jeg har sett av noen TV-serie noen gang. Jeg har aldri blitt så vettaskremt av noe innen TV-mediet i hele mitt liv, og veit du hva? Det er ikke engang noe musikk i løpet av piloten som kan bidra til stemninga, den klarer helt fint på egen hånd å skremme meg fra sans og samling. Det var ikke snakk om å tørre å gå og legge seg etter å ha sett første episode, så jeg trur faktisk jeg så ferdig hele første sesong på én kveld - jeg turte jo ikke annet. Altså, sheriff Rick våkner på sjukehuset fra en koma han har vært i etter at han blei skutt for noen uker siden - for bare å oppdage at verden har blitt en ganske annen siden sist. Et virus som omgjør mennesker til levende døde har spredd seg i rekordfart, og nå må Rick, uten annet enn det han står og går i, prøve å finne igjen kona og sønnen sin. 

Twin Peaks (1990 - 1991)

Tenk at det fakisk skal komme ny sesong av Twin Peaks i 2017! Shit, det blir bra. Twin Peaks var nok noe av det rareste og uhyggeligste som gikk på TV på nittitallet, og nyter den dag i dag kultstatus for veldig mange fans over hele verden. Tenåringsjenta Laura Palmer blir funnet drept i den søvnige småbyen Twin Peaks, og den eksentriske FBI-etterforskeren Dale Cooper ankommer samfunnet for å etterforske drapet. Her er det duka for mysterier av en annen verden, mellommenneskelig drama, en av de mest ikoniske TV-badguyene noen gang og massevis av helt absurd humor. Noe av det kanskje mest interessante med Twin Peaks, er at de skumleste elementene ikke er direkte knytta opp mot de uttalt skumle hendelsene. Isteden har de heller å gjøre med det rare, det man ikke klarer å forstå, stemningene, og nesten uten at man skjønner hvorfor, er et rom med sjakkrutete gulv og røde fløyelsgardiner det mest creepy i en serie som helt konkret handler om noe så avskyelig som mordet på ei ung jente. 

Flight of the Conchords (2007 - 2009)

En av de morsomste TV-seriene som noen gang er lagd fins dessverre bare i to sesonger. Vi følger new zealandske Bret og Jemaine, som til sammen er tomannsbandet Flight of the Conchords, og deres forsøk på å make it in America - rettere sagt New York. Med på moroa er også manageren deres Murray, som egentlig jobber i den new zealandske ambassaden, og deres eneste fan Mel, som til gjengjeld nesten plager livsskiten ut av dem. Og jeg må innrømme at jeg syns få komiserier er morsomme i det hele tatt, men dette er morsomt. Omtrent alle replikkene er skikkelig sitatverdige, og et stort flertall av situasjonene de havner oppi blir liksom bare klassiske Bret og Jemaine-øyeblikk med én gang. Jeg syns det er veldig vanskelig å beskrive åssen noe er morsomt, så bare stol på meg når jeg sier at det er verdt å se. Eventuelt søk det opp på YouTube, det er så mye gull at man omtrent ikke veit hvor man skal begynne engang.

Black Books (2000 - 2004)

Vi fortsetter i den morsomme enden av skalaen. Black Books er faktisk like morsomt som Flight of the Conchords. Riktignok med en veldig plagsom latterboks, og den latterboksen brukte jeg lang tid på å vende meg til, og jeg kan bare ikke forstå hvorfor man legger på noe sånt i det hele tatt, men uansett, når jeg først hadde vendt meg til den, så skjønte jeg hvor brilliant dette er. Vi møter Bernard Black, den mest ukoselige bokhandleren noensinne, og den underkua regnskapsføreren hans Manny. Innimellom kommer også Fran fra en butikk rett i nærheten innom for å røyke og skravle, og sammen utgjør de et dysfunksjonelt trekløver av verste sort. I likhet med FotC er det mange øyeblikkelig klassiske situasjoner her, ikke minst de som involverer Bernard som prøver å jage vekk kunder på etter hvert ganske kreative måter. "I'm a prostitute robot from the future!" har forøvrig blitt min catchphrase.

The IT Crowd (2006 - 2013)

Men det stopper ikke der! Totalt veit jeg om tre TV-serier som faktisk får meg til å le, og The IT Crowd er den siste av de tre. Mye av humoren er av den samme typen som i Black Books, noe som ikke er veldig rart, med tanke på at Graham Linehan har skrevet begge. Settinga er derimot en ganske annen. I kjelleren til et firma ved navn Reynold Industries holder IT-avdelinga deres til. Her jobber Roy og Moss, to på hver sin måte sosialt utilpasse nerder. En vakker dag ankommer plutselig Jen, den nyansatte avdelingssjefen, og hun er deres rake motsetning: sosial og ekstrovert og en menneskekjenner, men hun kan til gjengjeld ingen verdens ting om data. Hennes inntog i kjelleravdelinga setter i gang en rekke crazy hendelser, og Moss står for noen av de mest ubetalelige replikkene noen gang vist på TV.

We are made of starstuff

Okei, så jeg har en tendens til å blogge de gangene jeg ligger våken og spinner ville tankespinn og blir overvelda av store følelser. Sånn er det bare.

Men dere, har jeg noen gang gått i dybden av min intense kjærlighet for universet? Nei, jeg overdriver faktisk ikke når jeg snakker om intens kjærlighet. Dette er så sterkt og så stort at jeg ikke kan snakke om det på noen annen måte, helt siden jeg var liten, at det nesten har religiøse aspekter. Ironisk nok ser jeg faktisk veldig mange likhetstrekk mellom nettopp religion og astronomi/kosmologi, men jeg snakker litt rundt meg sjøl her nå, merker jeg.

Uansett så begynte dette akutte ytringsbehovet på en måte det gjerne gjør; ved at jeg hørte på Current 93. Og ikke ei hvilken som helst Current 93-låt heller (heck, ingen av Current 93s låter er "ei hvilken som helst Current 93-låt"):



Jeg mistenker at mange YouTube-videoer og sanger jeg poster her forblir uavspilte, men vær så snill, hør i det minste halvparten av denne sangen, for den er så perfekt og oppsummerer så inderlig godt stemninga universet gir meg. Jeg er ikke særlig religiøs av meg, men poesien og det himmelske lydbildet her gir meg en følelse av at jeg er uendelig liten og at verden er uendelig mystisk og ufattelig. Som sagt; jeg ser mange likheter mellom religion og astronomi/kosmologi.

Og jeg ser videre, og jeg finner dette:

Dette er åssen en kunstner ser for seg at det uunngåelige framtidige kræsjet mellom vår egen Melkevei og Andromeda-galaksen vil foregå. Og dere, bilde nummer fem... det er så vakkert og uutgrunnelig at jeg vil gråte.

Og så har vi Carl Sagan, da dere. Det er ham jeg har lånt innleggstittelen fra. For denne ene tanken er så rar og fascinerende og sann og nettopp vakker; at alt som jorda er lagd av, blei til inni stjerner for så lenge siden at vi ikke kan skjønne det engang. Inkludert alt som lever. Og herregud, dere, jeg kom nettopp på at i 2006 en gang så skreiv jeg en tekst som egentlig ligner ganske mye på dette blogginnlegget. Og jeg er så ekstremt overvelda akkurat nå.

Og ikke for å støte noen her, men det slår meg helt ærlig som veldig kjedelig å bare akseptere at "verden er sånn fordi Gud lagde den sånn." Altså, undring og magi vs. fornuft og vitenskap blir ofte satt opp mot hverandre som fiender, når realiteten er at sånn som jeg ser det, så er det et så uendelig stort rom for nettopp magi i vitenskap. Jeg kan absolutt se det guddommelige ved vår perfekt sammensatte verden, og uten å prøve å gå inn på de dypeste filosofiske temaene - jeg mener, ett sted må jo grensa gå, også for overtrøtte blogginnlegg - så ser jeg helt tydelig den gudelignende krafta som holder liv i oss, som gir oss bevissthet og følelser og strøm til hjernen, og som gjør at alt bare fortsetter og fungerer, men helt fundamental kristendom (eller jødedom eller islam) som sier at Gud skapte jorda, Gud skapte universet, det er sånn fordi Gud har bestemt at det skal være sånn... det virker jo som ei så kjedelig oppfatning. Jeg syns det er så utrolig mye mer spennende å lære åssen alt oppstod og virker og hvorfor det gjør sånn, og lære at alt har en sammenheng, og oppdage at jo mer vi veit, jo mindre veit vi, og alt blir bare mer og mer mystisk. Vitenskapsfolk blir jo ofte kritisert av enkelte religiøse for å være så kyniske og ha et svar på alt og mangle åndelighet i livet sitt og og og "trade away wonder for reason" (som de sier i fantastiske Carnivàle, som jeg har sett litt på i det siste). Men er ikke nettopp "reason" full av "wonder"? Jeg veit ikke om noe mer fantastisk enn nettopp vitenskapen, og helt spesifikt for min del, astronomi og kosmologi. Jeg trur faktisk at mitt forhold til universet kan være ganske likt religiøses forhold til sin gud, uten at jeg selvfølgelig kan si det hundre prosent sikkert, siden jeg aldri har hatt et speiselt forhold til noen gud.

Og dette er uoversiktlig og psychobablete nok allerede, så jeg tenker jeg runder av ganske snart. Men altså, jeg var den rare ungen som satt og leste bøker om universet isteden for å klatre i trær, og denne store, mystiske, åndelige følelsen tanken på at alt er større enn meg gir, minner faktisk mer om kjærlighet enn om så mye annet.

Og sist, men ikke minst, hvis du vil ha noe mer fengende å høre på enn Current 93, men som likevel passer helt perfekt til temaet jeg noe rotete har begitt meg ut på i dag, så sjekk ut egentlig hva som helst av VNV Nation.

Og husk for all del å se masse science fiction, og særlig Battlestar Galactica!!!

Trivialiteter

Jeg har vært sjuk så lenge nå at jeg føler at samfunnet har gått forbi meg, men for hva det er verdt, kan jeg gi dere ei oppdatering på hva som skjer på denne kanten. Dere veit, så kanskje jeg kan få ei oppdatering på hva som skjer der ute i verden til gjengjeld.

Dere, se på denne her:

Det er en superfantastisk lysgirlandersak som gjør at jeg får lyst til å ha et stort, magisk hus med en enorm hage, der folk kan grille og klatre i trærne og spille konserter, og når det blir mørkt, vil denne og ildfluene lyse opp hele natta. Det er forøvrig ikke bare lysgirlanderen som gjør at jeg vil ha det store, magiske huset, jeg har hatt lyst på det i veldig mange år nå, men denne er jo en fin, hva heter det på norsk, addition til den drømmen.

For noen av penga jeg fikk til jul, kjøpte jeg to nye plagg. Jeg bruker jo aldri penger på klær, så når det først dukker opp noe så til de grader fabelaktig, syns jeg det er lov:

Kattepuser! Kattepuser og iiiiiis!!!

Beklager gult lys på det siste bildet, men taklampe.

Og så må jeg dele Marko med dere. Jeg må faktisk bare. Nyttårsaften i år feira vi hos Eirin og Eirik, og det var de som introduserte oss. Marko er en finsk, arbeidsledig mann i sin beste alder, som i denne videoen koker kaffe. Jeg lo til ansiktet mitt gjorde vondt.




Og utover det, har jeg endelig blitt hekta på Game of Thrones, jeg som alle andre, og så har jeg - faktisk - fått min scifiskeptiske kjæreste til å se på Battlestar Galactica. Jeg er ganske flink.

Nå vil jeg bare bli frisk.

Tre anbefalinger på B

Burritos - Dette er noe av det enkleste og beste man kan spise til middag. Det går egentlig bare ut på å stappe alt du liker inn i ei tacolompe for så å bake det. Dette er min vinneroppskrift, som jeg komponerte under mine glade studiedager i Bø, og som har blitt en slager i så godt som alle sosiale sammenhenger:

Du trenger:
Tacolomper, gjerne fullkorn (beregn to - tre lomper per person)
Chilibønner
Sjampinjong
Paprika
Løk
Tomat
Squash
Masse ost
Rømme
Salat (isberg, kinakål, rapid, det du liker best)
Avokado
Hvitløk
Lime

Så gjør vi så:
Skru ovnen på to hundre grader. Kutt sjampinjong, paprika, løk, tomat og squash i småbiter. Legg et lag chilibønner i saus på lompene (lite nok til at du kan få pakka lompa sammen som en gave) og strø de oppkutta grønnsakene over. Dryss på ost. Rull lompa sammen og brett åpningene både foran og bak inn, sånn at ingenting kan renne ut. Snu den rundt, sånn at brettene ligger underst. Steikes i ti - femten minutter i ildfast form.

Finhakk hvitløk og løk, og skrell og mos en avokado. Bland hvitløken og løken inn i den moste avokadoen, og skvis juicen av omtrent en halv lime over. Bland igjen. Smaker det for lite, tar du bare mer hvitløk, løk eller lime.

Servér burritoene med rømme, salat og den hjemmelagde guacamolen.

Battlestar Galactica - Kortversjon: det er den beste, dypeste, mest filosofiske og mest fantastiske TV-serien som er lagd noen gang. Det er så bra at du ikke engang trenger å se alle TV-serier i hele verden for å vite at den er best. Langversjon finner du her, til tross for at det faktisk er over fire år siden jeg skreiv det. Det kan ses på skrivestilen.

Blue Sky Black Death - Gutta i BSBD har jeg for det første hatt en lengre samtale med via Twitter en gang (der jeg blant annet anbefalte dem Salem og White Ring og de tok det til etterretning). For det andre lager de musikk i en sjanger jeg ikke engang visste at fantes før, nemlig intstrumental hip-hop. Til tross for at jeg syns rap er ganske fæle greier, har det lenge fascinert meg at musikken i bakgrunnen ofte er jazzete og kul og absolutt verdt å høre på. Nå kan ikke jeg så mye om jazz til at jeg tør å fastslå hvor jazzinspirert BSBD er (med tanke på at jazz er å uendelig mye mer enn Miles Davis, mener jeg), men de lager dypt atmosfærisk og vakker musikk som vanskelig lar seg sette ord på eller sammenligne med noe annet. Det enkleste er vel å gi dere et eksempel. Dette er musikk jeg kan flyte på både på trikken og i min egen fantasiverden.

Cherry cherry boom boom

Var hos Lars i stad. Jeg fikk kvikklunsj og hodebunnsmassasje. Og så en ny hårfarge, da:

Jeg ser jo ut som en vettskremt spøkelsesape, men det er uansett håret som er poenget. Og som vanlig føkker Blogspot opp fargene (for det er faktisk ikke skjermen, for det ser bedre ut på utgaven som er lagra på harddisken), men KIRSEBÆRRØDROSAOMGOMGOMGOMG!!!! ... ja.

Jeg føler igrunn at alle de nye hårfargene jeg laster opp her fungerer som substitutt for et dagens antrekk. For jada, jeg har faktisk vurdert det opp til flere ganger, men saken er som så at jeg ikke eier at helfigursspeil, og hadde jeg gjort det, hadde det bare vært stræss å drive og laste opp bilder i ett kjør uansett.

Og misjonær som jeg er, skal jeg straks stikke og koze meg med litt Battlestar Galactica sammen med nyfrelste Signe, Sølvi, Gjermund, Vorpis og Krølle. Yeah, baby!

Jeg så aller siste episode av Battlestar Galactica i stad

... hva i all verden skal jeg gjøre nå?

Men bare sånn for the record, så er det den aller beste TV-serien jeg noen gang har sett. Nå har du ferie, og dermed ingen unnskyldning lenger. I og med at jeg har via et helt innlegg til serien før, skal jeg ikke kjede dere en gang til. Men ja. Jeg trur jeg mest likte slutten, egentlig. Jeg er jo som vi allerede har vært gjennom, ikke så smart som jeg vil ha det til, men jeg følte likevel at alt var som det skulle. All this has happened before, and will happen again. Ah. Så satser vi at de små Narnia-vibbene mine bare er paranoia.

Men er det ikke en av de jæveligste følelsene i verden når yndlingskarakteren din mot slutten viser seg å være skikkelig, skikkelig kjip? Oh well. Besteste serien uansett.

Dagens I want one of those

Da jeg var i bursdagen til fetteren min lørdag for ei uke siden, gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på mange lange år nå: bygde Lego. Det var merkelig tilfredsstillende. Vi bygde to Indiana Jones-biler.

Og da mener jeg at det kan ikke være tilfeldig at jeg snubler over vakker Lego på www.actionfigureinsider.com. Det må være skjebnen elns. For jeg skreiv jo i går et ganske langt og fint innlegg om kiæreste Battlestar Galactica. For dere se, se, seeeee:

Jeg skal innrømme at jeg har bittelitt problemer med å se hvem de forskjellige er, men jeg tipper på at vi fra venstre har Adama senior, Madam President (som også er mora til Donnie Darko, hoho), Baltarstar himself, han derre rasistiske doktoren som jeg ikke helt husker navnet på, til tross for at han var med i den episoden jeg så sist, og han derre gangsterishe duden aner jeg ikke, og han ved siden av er muligens Felixbaby, og så kommer Cally etter der. But wait! There's more!

Boomer...

... Saul Tigh i kjent stil...

... dette skal være Gaius Baltar og hans Caprica Six...

Her sliter jeg litt igjen, men øverst fra venstre trur jeg vi har Adama junior, Starbuck, Tyrol, eeehm... tja... en eller annen, og så beveger vi oss nederst til venstre, og så veit jeg ikke hvem hun der første dama der er heller, men hun ved siden av trur jeg nesten helt sikkert er Xena-Cylonen som jeg ikke helt husker navnet på, og så er det kaaanskje Helo ved siden av der igjen, men det er ikke fordi han ligner, men fordi han har jo ikke blitt representert ennå.

Heldigvis er det ikke sååå lenge til bursdagen min.

Edit: Jeg forandrer mening om siste bilde. Han siste der er jo klin lik Tyrol, så det må jo være han i en annen uniform. Han rett overfor er sikkert Helo.

Just when you thought it couldn't get any nerdier...

Joda, jeg oppfyller ganske mange av krava allerede. Jeg ser anime og leser manga. Jeg er (sannsynligvis) nærsynt. Jeg er liten og tynn og har fæl stemme. Jeg har både Xbox 360, Playstation 2, en spilldata, Gameboy Advance og Playstation Portable. I tillegg har Vibeke en Nintendo DS som jeg helt sikkert kan låne når jeg vil. Noen ganger leser jeg i skolebøker på fritida fordi det tross alt er ganske spennende, det som står der. Jeg har over gjennomsnittlig gode karakterer. Jeg syns faktisk kvantefysikk og kosmologi er kjempegøy. Jeg lærer språk på egen hånd fordi jeg liker det. Jeg har laiva før. Jeg leser nesten utelukkende fantasy og sci-fi. Når jeg liker noe, kan jeg alt om det.

MEN jeg har aldri sett verken Star Wars eller Star Trek. Jeg hadde riktignok en Babylon 5-periode da jeg var ganske liten, men jeg har aldri sett en hel episode fordi mamma mente det var for skummelt for meg.

MEN jeg er lost in space (haha...) over Battlestar Galactica. Og det slo meg plutselig at jeg aldri har skrevet et eneste blogginnlegg om fenomenet. Det kan vi ikke ha noe av.

(jeg hadde forresten ikke 100 % lyst til å bruke bildet over som referansegrunnlag, eller hva jeg skal si, av den enkle grunn at Felixpus ikke er på det. Men men. Vi skal nok finne plass til ham seinere i innlegget.)

Først av alt: takk for en strålende overbevisning, Håkon. Jeg hadde aldri engang hørt om serien (oh no, she didn't!) hvis ikke du hadde obsessa over den. Det er din feil, alt sammen. Og det takker jeg deg for. Hihi. Dette hørtes melodramatisk ut.

Så ja. Dette er nå en gang en TV-serie. Som foregår i det ytre rom. Og jada, det er ei nyinnspilling av en gammal schläger som visstnok herja skjermene i de tusen hjem en gang på 60- eller 70- eller 80-tallet. Men den er visst helt forskjellig. Jeg har aldri tenkt å se den.

Så altså. Det handler altså om menneskeheta en gang i fjern, fjern framtid. Jorda er bare en religiøs myte som kun fundamentalistene trur på i det hele tatt. Menneskene er fordelt rundt på tolv romkolonier som har navn etter stjernetegna (du veit, Sagitarius og Capricorn og sånn). I tru sci-fi-ånd har menneskene selvfølgelig skapt androider som de har hos seg som tjenere. Men så går noe veldig, veldig gæli (så klart) og androidene, som altså er kjent som cyloner, vender seg mot sine herrer. Menneskene forviser dem dermed til en helt annen kant av rommet sånn at de kan leve videre i fred og fordragelighet.

Men hadde de bare levd videre i fred og fordragelighet, hadde det selvfølgelig ikke vært noe å lage TV-serie om. Selvfølgelig kommer jo cylonene tilbake, og i løpet av den tida de har vært vekke, har de utvikla seg til å se helt like ut som menneskene. De er dermed umulige å skille fra dem som faktisk er lagd av kjøtt og blod. Så ja, cylonene kommer tilbake, og atombomber koloniene sønder og sammen. De omkring 50 000 overlevende blir evakuert ut i rommet i de gjenværende romskipa. Kommandoskipet heter Galactica. Og så følger vi dem, da, menneskeheta, på jakt etter et nytt hjem, samtidig som de rømmer og slåss litt mot cylonene.

Ja. Det høres ut som noe fullstendig døvt vås. Jeg ser det, jeg og, så det var ikke sånn at da jeg hørte hva det handla om, bare tenkte "åh yess! Dette må jeg liek totally få med meg, omg!!!111!1". Men jeg var fanga etter noen få episoder. For dette er mer enn bare eksplosjoner og laser mot et stjernespekket bakteppe. Faktisk er det ikke laser i det hele tatt (dog en god del eksplosjoner). Derimot er det liv og død, kjærlighet, filosofi, konspirasjonsteorier, og de klassiske etiske problemstillingene om hvor grensa for hva som er menneskelig egentlig går. Er det så enkelt som å si at er du lagd av kjøtt og blod er du menneske, og er du lagd av metall er du cylon?

Det høres fortsatt døvt ut. Og det høres ut som noe du har sett tusen ganger før. Men det er det ikke. Det er snikende intelligent. Dette er i LOST-klassen. Det er bedre enn LOST, for LOST har aldri såpass til obsess-materiale som det Battlestar Galactica har. Og Felix Gaeta har noe på gang med Hoshi. Og neste gang jeg skriver innlegg om BSG, er jeg nødt til å få med den lille Bilbo og Gandalf-digresjonen som jeg nevnte i en kommentar på bloggen til Karen.

Apropos Felix finner jeg ikke noe fint bilde av ham til å lime inn her. Fyren som spiller ham heter Alessandro Juliani og er visst operasanger i tillegg. Kult. Og bildet som er av ham på Wikipedia, er liksom bare... it does him no justice, liksom. MEN en SKIKKELIG fun fact er jo at han har stemmen til... gjetter du det?... L i den engelskdubba versjonen av Death Note! Og apropos ingen verdens ting, ligner Colonel Tigh ekstremt mye på bestefar. I personlighet, altså.

Bare, bare, bare se det, vær så snill?