Det har skjedd en liten revolusjon de siste ti - femten åra. Da jeg var liten, var liksom TV-serier noe som... vel, gikk på TV. Så kom sesongene ut på DVD, og nå ligger de ute på Netflix. Sjøl slutta jeg liksom aldri å kjøpe DVD'er, og merker at jeg bruker Netflix litt som et bibliotek, en arena der jeg kan teste ut om jeg liker noe eller ikke, og så kjøpe det om jeg liker det veldig godt.
Under har jeg rett og slett raska sammen ei liste over TV-serier jeg liker, i ingen spesiell rekkefølge, men bare fordi jeg veit at jeg kjenner folk som alltids leiter etter nye ting å se på. Her kan man finne (nesten?) alle anbefalingene jeg har under ett. For ordens skyld har jeg bare tatt med de TV-seriene jeg har sett alle sesongene av, eller alle de tilgjengelige sesongene.
Dette var jeg ekstremt treig til å se. Hovedsaklig trur jeg det er fordi at da jeg så første episode for første gang for lenge, lenge siden, syntes jeg rett og slett det var kjedelig. Og jo, ja, på en måte er det jo nettopp kjedelig. I motsetning til en del andre av seriene på lista mi her, skrider det langsomt framover, drevet av knallgode dialoger, og hver episode ender sjeldent med en nervepirrende cliffhanger (altså, det skjer innimellom det òg, altså, men det er mer unntaket enn regelen). Og når man omsider har sett siste episode, blir man for alvor slått av hvor bra det er. Det handler om livet og døden, og alt det innebærer av små og store hendelser, noen viktige, noen trivielle, og noen som ved første øyekast virker trivielle, men som viser seg å være veldig viktige likevel. Helt eminente karakterer besatt av et solid skuespillerensemble.
BSG har jeg forsåvidt allerede snakka ganske mye om, for eksempel
her og
her. Det er det en grunn til. Dette er min yndlingsTV-serie i hele verden, og jeg har ennå til gode å se noe som har engasjert og rørt meg tilsvarende mye. BSG er en sci-fi-serie som blant annet tar opp temaer innen filosofi og psykologi, i tillegg til at det altså er
ekstremt spennende hele veien. Hele tida tar serien uventa og uforutsette vendinger, og i likhet med Six Feet Under over her, syns jeg sisteepisoden er enormt tilfredsstillende og bortimot perfekt (selv om
mange mener motsatt). Særdeles kort fortalt handler det om en krig mellom mennesker og maskiner, og menneskene som blir nødt til å finne seg et nytt sted å bo etter at hjemverdenen deres, bestående av tolv planeter, blir bomba sønder og sammen av maskinene. En religiøst overbevist president viser til de eldgamle skriftene som snakker om Jorda, og dermed er en episk reise på tvers av universet i gang.
Litt på samme måten som det er Star Wars versus Star Trek, har jeg inntrykk av at det er Battlestar Galactica versus Firefly. Jeg ser egentlig ikke grunnen til det; bortsett fra at begge to tar for seg et mannskap på ferd gjennom universet, har de ganske lite til felles, både i stil, plott og innhold forøvrig. Sjøl liker jeg ikke Firefly så godt som jeg veit at veldig mange andre gjør, men det er likevel en underholdende og jovial serie med tydelig western-inspirasjon og mye humor. Det blei dessverre tatt av skjermene etter bare to sesonger, noe som er opphavet til oppfølgerfilmen
Serenity, som jeg likte sånn delvis godt. Dermed er det mange interessante aspekter man ikke får muligheten til å utforske så godt som man gjerne skulle ha gjort, for eksempel syns jeg ideen om
reavers er utrolig spennende.
Disclaimer: jeg syns fortsatt den siste episoden av Dexter er noe av det dårligste jeg har sett på ei god stund. Det er sånn det går når man skifter manusforfatter underveis. Dette er likevel verdt å se, for en del av sesongene som leder opp til slutten, er nesten helt hinsides nervepirrende. Særlig syns jeg dette gjelder sesong to, som for meg kanskje framstår som seriens sterkeste sesong. Det handler altså om Dexter, som har hatt en uimotståelig trang til å drepe helt siden han var liten. Adoptivfaren hans finner ut av denne mørke sida hans, og skjønner såpass at det ikke vil hjelpe å undertrykke det. Isteden lærer han Dexter å heller drepe de som "fortjener" det - noe som i praksis betyr andre mordere. Som voksen jobber Dexter med "blood spatter analysis" (dere veit, når man ser serier uten norsk tekst blir vokabularet deretter) for politiet, en arbeidsplass som utover i serien skal vise seg vanskelig å kombinere med den noe tvilsomme hobbyen han har på si.
Enda en TV-serie som endte opp med å bli tatt av skjermene altfor tidlig. I likhet med Firefly er denne serien skapt av Joss Whedon, som tilsynelatende aldri får lov til å fullføre noe han har begynt på. Dollhouse byr rett og slett på et utrolig spennende konsept, og tar oss med inn i en framtidsvisjon der man istedenfor å sone for kriminelle handlinger i fengsel som vanlig, heller kan velge å bli en "doll" - det vil si, få personlighet og minner midlertidig viska ut i la oss si to år, hvis det er så lenge du må sone. I denne perioden leies du ut til rike mennesker som ikke har noe bedre å bruke pengene sine på, og du får en helt ny personlighet og oppførsel for hvert menneske du leies ut til avhengig av hva de vil bruke deg til - om det så er en hushjelp eller en sexslave. Echo er en av disse dokkene, som altså blir en helt ny person hver gang hun skal ut på oppdrag. Ikke overraskende reiser serien noen uhyre interessante spørsmål om etikk og filosofi, og det er utrolig synd at det aldri blei mer enn to sesonger, for her er det definitivt mye mer interessant materiale å ta av.
Dette er den nyeste serien jeg har sett, og den falt veldig i smak. Til tross for en litt treig åpning eskalerer det fort, og før man veit ordet av det, tør man ikke la være å se en ny episode. Tittelkarakteren er en kvinnelig, småalkoholisert superhelt med
PTSD som for tida driver sitt eget private etterforskningsfirma. Livet hennes blir imidlertid snudd oppned - igjen - når etterforskninga hennes leder henne tilbake til gamle traumer. Dette er noe så sjeldent som skikkelig feministisk superheltaction som består
bechdel-testen og vel så det. Jessica har en fysisk styrke langt utover det normale, men hun er en kompleks nok karakter til at hun både er sårbar og tøff i trynet på én og samme gang. Dessuten inneholder denne serien en av de beste TV-skurkene jeg har sett på lenge, skremmende godt portrettert av David Tennant. Karakteren hans har evnen til å kontrollere andre bare ved å gi en kommando, noe som blir grunnlaget for en del uhyggelig tematikk - jeg anbefaler i den anledning
dette som lesestoff, men vær obs på at det kan inneholde spoilere. Ny sesong skal forøvrig komme i løpet av 2016!
Lost er vel kanskje mest kjent som den serien alle så på mens sesong én og to gikk på norske TV-skjermer, men som mista seere ettert hvert som nye sesonger dukka opp, og da den siste sesongen var i full gang, hadde alle omtrent fortrengt hele greia. Men jeg har faktisk sett alt, og jeg kan love at det faktisk tar seg opp igjen! Men altså ja, sesong én og to er definitivt de beste, de er egentlig helt rå uavhengig av alt, men så daler det litt, og i sesong fire eller så er man dritt lei fordi ingenting av det rare man ville vite svaret på i de første sesongene har blitt besvart ennå. Og det er her, skjønner dere, at man bare må akseptere at ja vel. Dette har nå blitt en helt annen type serie enn hva det begynte som, og kanskje får vi ikke svaret på noen ting. Og med én gang man har kommet til denne annerkjennelsen, kan man begynne å nyte det igjen, og finne ut at den siste sesongen ikke er så gæren. Riktignok begynte det med at ei gruppe overlevende etter en flystyrt prøvde så godt de kunne å overleve på ei øde øy, og gikk etter hvert over til å handle om nesten alt mulig annet mellom himmel og jord, men så lenge man ikke forventer at de første og de siste sesongene omtrent skal ha noe til felles i det hele tatt, ja, så er det ikke så ille, altså.
Når det gjelder karakterer er sannsynligvis OITNB noe av det beste jeg noen gang har vært borti. Makan til velskrevne og velspilte karakterer, altså! Syns ofte det er sånn generelt i filmer og TV-serier at hovedpersonene gjerne er ganske godt utarbeida, mens bikarakterene opptrer nærmest som kulisser i bakgrunnen. Ikke her, nei! Alle har de sin historie og sitt breie personlighetsspekter, og nesten ingen er sånn som man først antok. Det handler altså om Piper, ei ung, nyforlova kvinne med tilværelsen tilsynelatende i vater som må i fengsel for noe hun gjorde for ti år siden. Og det er i det hele tatt duka for gripende historiefortelling, mye varm humor og en god del helt fantastiske dialoger i et komidrama som bare blir bedre og bedre for hver episode man ser. Seriøst, manuset her er så forbanna bra at jeg bytter på å bare sitte og nyte det, og å være misunnelig fordi det ikke er jeg som har skrevet det.
Og snakk om karakterer - GoT er noe så sjeldent som et mektig fantasy-epos der det ikke er noe "det gode mot det onde", fordi ingen verken er gode eller onde. Ikke er det så mye magi og alver og trollmenn heller, noen drager er det riktignok, men mest av alt er dette avansert politikk og forvrengte sosiale relasjoner i et beinhardt samfunn. Og for noen skuespillerprestasjoner, dere! Første sesong syntes jeg var litt langsom, og ikke minst var det utrolig mye å sette seg inn i, mange person- og stedsnavn å holde styr på. Jeg var derimot fullstendig hekta etter sesong én, og det var jo også etter å ha sett hele at jeg skjønte at første sesong nærmest bare er ei lang innledning til det som er den egentlig handlinga, og i ettertid er jeg veldig glad for det, for i de neste sesongene begynner det å gå fort og hardt for seg. Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg kritikken GoT har møtt når det gjelder voldsskildringene i serien (har ingen linker sånn on top of my head, men et kjapt Google-søk vil kunne fikse biffen), og det skal jeg ikke gå så nøye inn på. Men noe av det går ut på at det utøves unødvendig mye vold mot kvinner, og det kan man jo være enig eller uenig i, men saken er like fullt den at noen av de sterkeste kvinnelige TV-karakterene akkurat nå, fins nettopp i GoT (og i OITNB, da, så klart).
Dette er en av de seriene på lista mi som er blant de mest spennende, i den betydning at man nærmest blir tvunget til å sitte ytterst på sofakanten hele tida - fordi herregud, tenk på hva som kan skje om man lener seg godt tilbake, liksom. Ganske heftig dramaturgi på gang, med andre ord. Handlingsmessig minner det meg faktisk litt om Dexter - og med dét sagt, så er siste episode av Breaking Bad alt det jeg føler at siste episode av Dexter burde ha vært. Det handler om Walter White, som er kjemilærer på videregående, og som blir diagnosert med uhelbredelig kreft. For å sikre familien sin økonomisk etter sin død, bruker han kjemikunnskapene sine til å lage den reineste metamfetaminenen på markedet - og sånt blir det et helsikes forrykende drama av. Hovedrolleinnehaver Bryan Cranston gjør en usedvanlig imponerende rolle.
(Breaking Dead? Walking Bad? Nu vel.) I all beskjedenhet tør jeg påstå at jeg er drittøff når jeg ser TV og film. Det er nesten problematisk, fordi når jeg ser skrekkfilm, for eksempel, så har jeg jo lyst til å bli i væffal litt skremt, men jeg blir det nesten aldri. Along came første episode av Walking Dead. Herregud, det er godt mulig Walking Dead-piloten er den beste piloten jeg har sett av noen TV-serie noen gang. Jeg har aldri blitt så vettaskremt av noe innen TV-mediet i hele mitt liv, og veit du hva? Det er ikke engang noe musikk i løpet av piloten som kan bidra til stemninga, den klarer helt fint på egen hånd å skremme meg fra sans og samling. Det var ikke snakk om å tørre å gå og legge seg etter å ha sett første episode, så jeg trur faktisk jeg så ferdig hele første sesong på én kveld - jeg turte jo ikke annet. Altså, sheriff Rick våkner på sjukehuset fra en koma han har vært i etter at han blei skutt for noen uker siden - for bare å oppdage at verden har blitt en ganske annen siden sist. Et virus som omgjør mennesker til levende døde har spredd seg i rekordfart, og nå må Rick, uten annet enn det han står og går i, prøve å finne igjen kona og sønnen sin.
Tenk at det fakisk skal komme
ny sesong av Twin Peaks i 2017! Shit, det blir bra. Twin Peaks var nok noe av det rareste og uhyggeligste som gikk på TV på nittitallet, og nyter den dag i dag kultstatus for veldig mange fans over hele verden. Tenåringsjenta Laura Palmer blir funnet drept i den søvnige småbyen Twin Peaks, og den eksentriske FBI-etterforskeren Dale Cooper ankommer samfunnet for å etterforske drapet. Her er det duka for mysterier av en annen verden, mellommenneskelig drama, en av de mest ikoniske TV-badguyene noen gang og massevis av helt absurd humor. Noe av det kanskje mest interessante med Twin Peaks, er at de skumleste elementene ikke er direkte knytta opp mot de uttalt skumle hendelsene. Isteden har de heller å gjøre med det
rare, det man ikke klarer å forstå, stemningene, og nesten uten at man skjønner hvorfor, er et rom med sjakkrutete gulv og røde fløyelsgardiner det mest creepy i en serie som helt konkret handler om noe så avskyelig som mordet på ei ung jente.
En av de morsomste TV-seriene som noen gang er lagd fins dessverre bare i to sesonger. Vi følger new zealandske Bret og Jemaine, som til sammen er tomannsbandet Flight of the Conchords, og deres forsøk på å make it in America - rettere sagt New York. Med på moroa er også manageren deres Murray, som egentlig jobber i den new zealandske ambassaden, og deres eneste fan Mel, som til gjengjeld nesten plager livsskiten ut av dem. Og jeg må innrømme at jeg syns få komiserier er morsomme i det hele tatt, men dette er morsomt. Omtrent alle replikkene er skikkelig sitatverdige, og et stort flertall av situasjonene de havner oppi blir liksom bare klassiske Bret og Jemaine-øyeblikk med én gang. Jeg syns det er veldig vanskelig å beskrive åssen noe er morsomt, så bare stol på meg når jeg sier at det er verdt å se. Eventuelt søk det opp på YouTube, det er så mye gull at man omtrent ikke veit hvor man skal begynne engang.
Vi fortsetter i den morsomme enden av skalaen. Black Books er faktisk like morsomt som Flight of the Conchords. Riktignok med en veldig plagsom latterboks, og den latterboksen brukte jeg lang tid på å vende meg til, og jeg kan bare ikke forstå hvorfor man legger på noe sånt i det hele tatt, men uansett, når jeg først hadde vendt meg til den, så skjønte jeg hvor brilliant dette er. Vi møter Bernard Black, den mest ukoselige bokhandleren noensinne, og den underkua regnskapsføreren hans Manny. Innimellom kommer også Fran fra en butikk rett i nærheten innom for å røyke og skravle, og sammen utgjør de et dysfunksjonelt trekløver av verste sort. I likhet med FotC er det mange øyeblikkelig klassiske situasjoner her, ikke minst de som involverer Bernard som prøver å jage vekk kunder på etter hvert ganske kreative måter. "I'm a prostitute robot from the future!" har forøvrig blitt min catchphrase.
Men det stopper ikke der! Totalt veit jeg om tre TV-serier som faktisk får meg til å le, og The IT Crowd er den siste av de tre. Mye av humoren er av den samme typen som i Black Books, noe som ikke er veldig rart, med tanke på at Graham Linehan har skrevet begge. Settinga er derimot en ganske annen. I kjelleren til et firma ved navn Reynold Industries holder IT-avdelinga deres til. Her jobber Roy og Moss, to på hver sin måte sosialt utilpasse nerder. En vakker dag ankommer plutselig Jen, den nyansatte avdelingssjefen, og hun er deres rake motsetning: sosial og ekstrovert og en menneskekjenner, men hun kan til gjengjeld ingen verdens ting om data. Hennes inntog i kjelleravdelinga setter i gang en rekke crazy hendelser, og Moss står for noen av de mest ubetalelige replikkene noen gang vist på TV.
