Innkjøp: Kjøpte en del greier i Stockholm – overraskende mye, faktisk – men det skal jeg komme tilbake til i et seinere innlegg. Utover det kjøpte jeg to shortser, selv om jeg typisk ikke har pleid å være noe shortsemenneske, men nå har jeg som kjent ny tatovering på låret som jeg gjerne vil vise fram.
TV-serie: Jeg har egentlig bare sett den nyeste sesongen av Stranger Things, sånn i tillegg til å ha begynt på den siste sesongen av Orange Is the New Black. Hva gjelder førstnevnte er jeg litt skuffa; jeg merker jeg liker å se på det fordi jeg allerede er så glad i karakterene, men reint historiefortellingsmessig syns jeg det har vært ganske stusselig. Egentlig syns jeg det skjer det samme i denne sesongen som i de to foregående, bare at ting føles enda lettere og enda mindre skummelt enn før. Jeg syns det i de forrige sesongene blei lagt ut tråder som kunne ført oss på veldig interessante stier, for eksempel ei nærmere utforskning av the upside down, eller mer om bakgrunnshistorien til El og hva som skjedde med de andre forskningsbarna. Syns serieskaperne har valgt minste motstands vei når de har valgt å konsentrere seg om monstrene, som jeg i utgangspunktet egentlig syns er det minst spennende. Og hva gjelder OITNB, er jeg ikke helt fortrolig med voiceoveren i den første episodene – det skal MYE til for at jeg blir fortrolig med en voiceover – og en del av tilbakeblikka er liksom litt… vel sentimentalt framstilt, på en måte? Men det engasjerer meg langt mer enn hva Stranger Things 3 gjorde, og det skarpe manuset og de velspilte og velskrevne karakterene gjør at jeg gleder meg til å fortsette å se.
Film: The Neon Demon, C.R.A.Z.Y., The Endless, Irréversible og The Killing of a Sacred Deer. Med unntak av C.R.A.Z.Y. som ikke ga meg så veldig mye, var dette filmer som på hver sin måte gikk veldig inn på meg, til tross for at de altså er heeeelt forskjellige fra hverandre. The Neon Demon er en av de visuelt peneste filmene jeg har sett kanskje noen gang, og i anmeldelser av den har den blitt kritisert for å være for overfladisk, men det er jo nettopp det som er hele greia med filmen: den skildrer et ekstremt utseendefokusert og kynisk miljø, og på den måten blir den nettopp en slags metafilm. The Endless ga meg en rar og oppfinnsom sci-fi-opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe annet – dette var rett og slett en veldig god og småabsurd idé som også blei gjennomført veldig godt, det hele uten noe enormt budsjett eller kjente skuespillere. Irréversible har jeg hatt lyst til å se lenge – jeg hadde sett klipp fra den tidligere – og jeg syns rett og slett Gaspar Noé er en av de mest grensesprengende blant samtidas filmskapere, og det er aldri kjedelig, dog ofte ubehagelig, å være inne i en av psykosene hans. Og så er det ei rar greie jeg har, der jeg ofte på sett og vis trives i nettopp det ubehagelige, og særlig når jeg ikke har det bra sjøl. Det er som om jeg driver med en slags filmatisk sjølskading, og jeg føler meg ofte bedre etter å ha sett en ekstremt brutal eller voldelig film. Go figure. Irréversible er uansett ikke for sarte sjeler. Og apropos samtidas grensesprengende filmskapere, så trur jeg at nå som jeg også har sett The Killing of a Sacred Deer, begynner jeg faktisk å ha sett de fleste filmene til Yorgos Lanthimos, som har en så spesiell regi- og skrivestil at han nesten er sin egen sjanger. Man kan sikkert syns mye rart om den nærmest kliniske måten skuespillerne i filmene hans – og kanskje spesielt i The Killing of a Sacred Deer – leverer replikkene sine på, men jeg digger det. På sett og vis er/var det jo noe lignende jeg sjøl prøver/har prøvd å få til i Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, men jeg skal ikke påberope meg å få det til like godt som det blir gjort her.
Musikk: Rett og slett helt umulig for meg å overse at juli skulle bli måneden der TR/ST slapp ny singel. Iris er den første smakebiten fra The Destroyer – 2 siden Destroyer havna på YouTube i 2017, og jeg liker det, altså. Robert har sagt i intervjuer tidligere at den kommende del to av albumet skal bli mer melankolsk enn første delen, og også at han generelt har lyst til å gi lytterne lyst til å danse og gråte om hverandre. Det får han til.
