Mai 2025

Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.

TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.

Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.

Jeg veit jeg har sagt det før, men man kan bare ikke gi meg et spill som foregår vekselsvis i en skitten neonfantasi av en verdensmetropol og vekselsvis i en støvskimrende ørken og forvente at synapsene mine ikke går bananas. 

Uansett! La meg sitere meg sjøl fra april: 

Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:

Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.

Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det. 

Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.

Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:

Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.

Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.

I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg. 

Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.

Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:

Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.

Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.

Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.

September 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Tapas på Anchas bodega med Martina, Trine og Hannah. Cyberpunk-kveld.

Innkjøp: Performance, det nyeste albumet til TR/ST, er ute i verden!

TV-serie: Som hjemmelekse i forkant av Cyberpunk-kvelden vår (altså tabletop RPG-versjonen av TV-spillet) så jeg animeserien Cyberpunk: Edgerunners, som foregår i samme univers. Absolutt en kul serie, selv om den inneholder enkelte animeklisjeer, men veldig nyttig om man trenger å bli bedre kjent med verdenen og syntes spillet var litt overveldende :)))))

Spill: Okeiså. Jeg hadde eeeegentlig bestemt meg for at jeg skulle gå hen og fullføre Horizon: Forbidden West nå til tross for at jeg mangler bare ett datapunkt, rett og slett fordi det ikke er så veldig gøy å fly rundt og leite etter det lenger, og så kunne komme ordentlig igang igjen med Cyberpunk 2077, som jeg begynte på en gang for lenge siden, men så var det så mye på én gang at jeg datt litt ut, men så har jeg vært ganske sliten i det siste, også til meg å være (derav lite blogging), så jeg fant ut at jeg ikke orker noen nye inntrykk på nåværende tidspunkt. Dermed er jeg inne i en ny The Sims-periode. Og der har jeg planer om å bli værende helt til jeg er klar for å gå videre.

Film: Syk pike og Close. Jeg må innrømme at jeg blir ekstra glad når jeg ser god norsk film som ikke er "god til å være norsk", men bare god, og det er nettopp det Syk pike er. Satirisk og fryktelig morsomt om karikaturer på typer man garantert kjenner i virkeligheten. Close var vakker, velspilt og noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett på lenge, og med tanke på at regissørens forrige film Girl, som også var hans spillefilmdebut, også var en nydelig og sterk opplevelse, kan jeg ikke annet enn å slå fast at Lukas Dhont veit nøyaktig åssen man lager realistiske og såre oppvekstskildringer. Og han er yngre enn meg!!

Musikk: Som sagt er altså det nyeste TR/ST-albumet omsider her, og ikke helt uventa er jeg litt skuffa. Fantastiske The Shore er med, og det er også Boys of LA, som jeg har hørt i liveversjon tidligere via videosnutter fra konserter og kan konstatere at den høres rålekker ut i studioversjon. Et tredje høydepunkt er Regret, som er mørk og møkkete på den måten TR/ST gjør aller best. All At Once har vokst på meg siden den blei sluppet som singel, men den er ikke på høyde med klassikerne hans. Resten av låtutvalget har dessverre vært forglemmelig for meg.

Musikalsk utfordring #12: En sang fra en film eller TV-serie du liker

Jeg veit at jeg for noen år siden snakka ekstremt mye om Death Note, og ikke minst soundtracket, som jeg den dag i dag syns er helt fantastisk. For noen måneder siden så jeg litt på Death Note igjen, og nå ser jeg åpenbare ting som med fordel kunne vært gjort annerledes og litt sånn, men det er fortsatt en veldig kul serie. Soundtracket, derimot, syns jeg fortsatt er ekstremt bra lagd. Her er en personlig favoritt fra det, selv om jeg egentlig ikke liker karakteren Near spesielt godt:



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

Tre anbefalinger på O

Orisinal: Morning Sunshine - Jeg er ingen stor tilhenger av å sitte time etter time å spille enkle, gratis spill på internett - men hvis jeg først skal det, så er det ikke noe sted det er bedre å gjøre det enn her. Jeg husker ikke hvor jeg fant denne sida, men den skiller seg i væffal kraftig ut fra mylderet av sider med gratis nettspill som fins der ute. Vakker, håndtegna animasjon med nydelig musikk i bakgrunnen - det virker nesten ikke digitalt i det hele tatt. Og hvis du ikke vil spille, kanskje du heller bare vil se og høre på regnet som faller og ta inn over deg alle tings forgjengelighet. Sjekk det ut, og ha en fin og behagelig dag.

Orange Is the New Black - Det er nesten overflødig å anbefale denne fantastiske Netflix-serien, siden den høster inn knallanmeldelser og priser i hytt og pine uansett, men likevel: herreguuuud, noe så jævla braaaa! For de som ikke know the drill, handler det om Piper, som er i slutten av tjueåra - begynnelsen av tredveåra et sted som havner i fengsel for en bittelitt forbrytelse hun begikk i forelskelsens navn for mange år siden. Nå må hun forholde seg til en helt annen virkelighet bak murene. Plottet virker såre enkelt, og det er jo det òg, men det absolutt viktigste her er karakterene, og jeg trur faktisk ikke jeg kommer på en eneste serie med like velskrevne (og velspilte!) karakterer. Veldig mange andre filmer og serier havner liksom i den fella at bikarakterene bare får et par personlighetstrekk hver, men hver eneste sjel man møter i løpet av hendelsesforløpet, har en gjennomarbeida grunnhistorie og en personlighet med like mange aspekter som i det virkelige liv. Og fra et feministisk perspektiv er dette også en aldri så liten genistrek. Fordi Piper er i et kvinnefengsel, er naturlig nok de fleste av karakterene vi blir kjent med kvinner - og for noen kvinner! Ikke akkurat hjernedøde babes som venter på å bli redda av en tøff, mannlig helt, nei. Jeg kunne sikkert sagt massemasse mer, men ett sted må jeg jo slutte av. Jeg, som er uendelig mye mer fan av å eie ting fysisk enn å bare betale en viss sum for masse digitalgreier, har en eneste oppfordring til deg: skaff deg Netflix, om ikke for annet, så bare for å se Orange Is the New Black. Hvis ikke, så har jo faktisk førstesesongen kommet på DVD nå, og alle hjerter gleder seg. Ta en trailer:




Ouran High School Host Club - Det begynner å bli ei god stund siden jeg så på Ouran, men herregud, det er faktisk ekstremt morsomt. Men ikke med én gang, hvis du har samme typen humor som meg. For meg tok det noen episoder å bli vant til det hysteriske, det overdrevne, det karikerte og det på grensa til slitsomme, men til gjengjeld, når man først har akseptert alt det der som et grunnlag for humoren, så er det så gøy og slapstick'ete at man nesten ikke får nok. Det er liksom bare, ansiktsuttrykka! Lydene de lager! Satiren! Åh. Altså handler dette om Haruhi, som er en av få elever på en dyr privatskole som går der fordi hun har gode karakterer og dermed har fått et stort stipend, alle de andre er bare bortskjemte pappagutter og -jenter. Fordi Haruhi ikke har like mange penger som de andre, har hun ikke råd til den overdådige skoleuniformen, så hun går rundt i sine vanlige klær isteden - noe som får en del folk til å tru at hun er en gutt. En gang kommer hun til skade for å knuse en vase tilhørende skolens host club, altså en gjeng gutter som jentene kan leie (!) for å varte dem opp, flørte med dem og underholde dem - ikke på den måten, altså. Fordi Haruhi ikke har nok penger til å betale for den, og host club'en trur hun er en gutt uansett, går hun med på å bli med i host club'en og la seg leie inntil gjelda hennes er nedbetalt. Fordi ingen veit at hun er ei jente, er det selvfølgelig mange forviklinger som venter. Siden det er en anime, er det litt vanskelig å finne en trailer eller noe sånt på YouTube, men altså bare se det se det se det! Det er kjempegøy!

Edit: I 2008 skreiv jeg visst et veldig engasjert innlegg om Ouran, for spesielt interesserte.

License Note (redirected from Death Note) og andre ulumskheter

Hvis jeg skulle starta band, hadde det nok ikke gått så bra. Litt loking rundt på last.fm har nemlig avslørt at alle de tøffeste bandnavna allerede er tatt. Se bare på alt snadderet jeg fant:
- Bimbo Boy
- Drown Retarded Children
- Semen Across Lips
- Hentai Cum Dungeon
- Jesus Anal Penetration
- The Wanking Nuns
- Vomitronic
- lmfao
- The Homosexuals
- Clitboys

Og som om ikke dét var nok, har jeg fått hekta på Uncyclopedia. I seineste laget, jeg veit det, og det er lenge siden det egentlig var kult i det hele tatt, men saken er at jeg har visst om det lenge, skjønner du. Jeg har bare ikke søkt etter de riktige tinga ennå. Men jeg blei altså litt frista da Ingrid Marie tipsa meg om at Tokio Hotel redirects til gay, så jeg måtte jo selvfølgelig sjekke ut, og mens jeg først var der, kunne jeg jo søke litt rundt. Her følger de gylne øyeblikka:

See also:
- Death Note
- Dir en grey
(fra Yaoi)

Symptoms:
- Leather Pants
- Anorexia
- Hairstyles similar to that of the human female, or that of Gackt
- Thinking Gackt is hot
(fra Yaoi)

Targets:
- L
- Near
(fra Yaoi)

Its use is explicitly forbidden by the Japanese, who are apparently much smarter than us, until one realizes that they speak Engrish. You're only allowed to use the letter L if you can prove that you're a master detective. And then you have to use it as your name.(fra L)

Anthropomorphic representation of the letter L. Not to be confused with Eru desu.(bildetekst fra L)

Trivia:
- Last but not least, L is totally gay for Yagami Light!(fra L)

Dué le Quartz was formed in 1999 when the Norwegian elf Miyabi travelled to Japan to begin creating music for humans, as Miyabi found Elven music to be quite dull. Banished from Elven society, Miyabi was forced to work as a prostitute in Tokyo to gain enough yen to buy food to feed the alternate universe formed inside his stomach after getting the tips of his ears cut off. If Miyabi could not keep the people in the universe happy, he would not be able to make music anymore. Even now as Miyavi, he must eat great quantities of food! This is why he is unable to gain weight.(fra Dué le Quartz)

“SUPER HAPPY AWESOME FUN TIME FIGHTER POWER DOUBRE BARR GO MASTER AWESOME WARRIAAAAAHHHHH!!!!”
~ Japanese on anything
(fra Japanese)

JP ranguage exampres:
- Makudonarudoooooooooooooooooo kawaiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!(fra Japanese)

Prime Minister: Herro Kitty
Currency: Hentai(fra Japan)

Religion: PR0N
(fra Norway)

Jeg har egentlig et liv, altså. Helt sant.

Ny runde fangasm

Irashaimase!

Det er jo direkte ironisk. Den aller første animeserien jeg begynte å se på, fullførte jeg først i går. I GÅR. Men det er bare det at innimellom har det vært Fullmetal Alchemist og Death Note, og de som har sett dem, veit jo hvor avhengighetsskapende de er, og så dro Vibeke til Japan, og så følte jeg at jeg ikke kunne se det uten henne, og så bare jaaaah. Men i går så jeg de fem episodene jeg mangla. Og dette er en anime av den geniale sorten, så det er bare å holde seg fast. Du veit hva som kommer.

Ouran High School Host Club!

For å gi dere en kort liten pekepinn: det dreier seg altså om Haruhi Fujioka, som er skikkelig flink på skolen. Faktisk så flink at sjøl om hun bare er ei helt normal jente fra en helt normal familie (bortsett fra at faren er drag queen, mener jeg), får hun stipend sånn at hun kan gå på den prestisjefylte privatskolen (du gjetta navnet, ja) Ouran High School. Stort sett består denne skolen av rikinger med tomrom i stedet for hjerne fordi de har rike foreldre som har betalt dem inn, og Haruhi er en av de få "vanlige" (omgz, a commoner!) der. Derfor er hun ganske ensom de første dagene.

Men så, vettu. Så skal livet hennes forandre seg dramatisk. For å få ro og fred til å faktisk studere, noe som er litt håpløst fordi hun ca. er den eneste på skolen som faktisk er det for å, vel, studere, går hun inn på et rom hun trur ikke er i bruk - det notoriske third music room. Og hva skjer der? Jo, en gjeng på seks blendende heite dudes ønsker henne velkommen med roser og dramatisk musikk, og Haruhi reagerer som naturlig er; nemlig med skepsis, sjokk og redsel, og det går ikke bedre enn at hun snubler og knuser en steindyr vase. Stakkars vanlige Haruhi har ikke penger til å betale summen vasen koster, så denne gjengen, som altså er en såkalt host club (nesten som horer, bare uten sexen), foreslår at hun kan jo joine dem. Du veit, varte opp den kvinnelige delen av skolen og tjene penger på det. Greia er jo nemlig at Haruhi har kort hår, og har ikke hatt råd til en av de overdådige jenteuniformene, og går med ganske kjønnsnøytrale klær. Gjengen trur dermed at hun er gutt. Haruhi ser ikke så mange andre utveier enn å si ja. Og det er ikke et så aller verst valg, for jentene på Ouran er helt gærne etter den merkelige feminine vesle tassen som tusler rundt og er naturlig, ærlig og rett fram. Men så finner vertsklubben (haha, passe lame norsk oversettelse, eller hur?) ut at hun er jente. Og med det finner Tamaki Suou (leder og stifter av teh club) ut at han ikke er homo likevel, men forelska i ei veldig søt og veldig vanlig jente. Men det skjønner han jo ikke sjøl, da. Han trur at han er bekymra for henne, glad i henne og sjalu når hun havner i intime situasjoner med andre fordi han bryr seg om henne som om hun var hans egen datter. Og forviklinger, forviklinger, forviklinger.

Nå spør du garantert hva i perkele som er så genialt med dette. Jeg innrømmer det sjøl; det høres unektelig grusomt fJoRtIzZzZ og fælt ut, men det som er det geniale, er at det er akkurat det som er meninga. Animeen er en eneste stor parodi på shojo-anime (anime retta mot jenter), som er like forutsigbare og typiske som de er kjedelige. Ouran tar nemlig tak i alle de vante klisjeene, og herjer fritt med alle kvinnelige otakuers villeste drømmer. Yaoi, shotacon, hele opplegget med at alt er så "KaWaIi!11!1!" og standardversjonen av drømmeprinsen som alltid akkopagneres av roser og fiolinmusikk, er alle eksempler på kjente og kjære fenomener som får gjennomgå så det gviner etter. Ellers er småting, som cosplay, Mac (der de bruker en ananas i stedet for eple) og utlendingers fascinasjon for Japan som noe "MYSTISK og EKSOTISK!" også nevnt i forbifarta. Jentedelen av skolen blir alltid framstilt som en hvinende, hylende fangirl-saueflokk når each of the respective members works their magic, og det er en fryd å kjenne seg igjen og le hånlig av.

Den eneste av personene som ikke er posterchild-utgaven av shojo-animes prototyper, er vår venn Haruhi. Hun er og blir ei anti-heltinne, som reagerer motsatt enn omtrent samtlige shojo-animeers heltinner. Hun er ikke dritpen, überfeminin, sjenert og rødmer hver gang en gutt ser i hennes retning, men til fingerspissene rasjonell, logisk og jordnær. I tillegg til at hun i nesten alle sammenhenger blir tatt for å være gutt, og snakker "guttete" (blant annet sier hun "boku wa" i stedet for "watashi/atashi wa"). Og som nevnt er faren drag queen. Han er jo igrunn et kapittel for seg.

Fordi alle veit at karakterer er noe av det som gjør en historie til en historie, skal jeg ta for meg mine favoritter, og tru det eller ei, men de er faktisk ikke så altfor mange. Tvert imot er det egentlig bare tre karakterer jeg virkelig har obsessa over fra Ouran, og de skal jeg altså ta for meg nå. De jeg instinktivt digga med én gang, er selvfølgelig de aller naturligste, siden det er meg det er snakk om.

Hikaru og Kaoru Hitachiin




Jeg er overbevist om at min fascinasjon for yaoi er omstridt, og derfor bør det ikke akkurat komme som julekvelden på kjerringa at disse to koseklumpene var mine umiddelbare favoritter. Som det egentlig er umulig å ikke legge merke til, er de altså enegga tvillinger, og som posene deres på bildene burde tilsi, er de veldig glade i hverandre. Søskenkjærlighet på høyt plan, altså. Og hver gang disse gjør sin entré, skriker fangirlsa som... eh, meg, for eksempel. De viser overdreven stor omtanke for hverandre gjennom hele serien, noe som gjør alle jentene i umiddelbar nærhet fra seg av fangirlism. Men tru det eller ei, Ouran har faktisk sine dypere sider, og bakgrunnen til våre venner Hitachiin er litt trist. Men de er altså to helt herlige typer, som er akkurat passe rampete. Tolk det siste der som du vil.

Men, i de seinere episodene har jeg i stadig større grad fått sansen for hele klubbens ubestridte drama queen, nemlig:

Tamaki Suou



Jeg veit ikke helt om det er på grunn av at han rett og slett er dødelig sjarmerende i all sin dumhet, eller om det er på grunn av den fenomenale jobben til vår venn Mamoru Miyano, som har stemmen hans og, men jeg heier på en kombinasjon, egentlig. Tamaki er ei fin blanding av morbide ansiktsuttrykk, cheezy replikker og en rekke sære lyder. Sistnevnte er altså Miyano-san (som btw er dritsøt i virkeligheten) sin feil, og jobben kunne vel ikke gjort av noen mer passende. Han lagde jo mange sære lyder som Light og, sjøl om de kom i en litt annen kontekst. Uansett er Tamaki pusen min for øyeblikket, og jeg greier ikke å nok av ham. Fyren hadde sikkert blitt slått av Lene Alexandra i en IQ-test, men han skal ha for at han prøver så godt han kan. Han er egoistisk, innbilsk og helt absurd fjollete, men det er jo derfor vi liker ham. Rett og slett en ufattelig fengende fyr, og han overreagerer på absolutt alt. En genuin satire på den perfekte drømmeprinsen i shojo-anime som kommer med Shakespeare-utbasuneringer i de underligste sammenhenger, og som selvfølgelig ingen tenker over at høres rett og slett fantastisk patetisk ut.

Og så fins det jo selvfølgelig en rekke koselige AMV'er til Ouran, da. Kos dykk!

Absolutt BADASS!

Karoline Akima er altfor genial. Faktisk så genial at jeg bare er nødt til å gjøre som henne og skrive skurkeliste, men der Karoline holdt seg innafor Disney-verdenens rammer, boltrer jeg meg fritt (men ha i bakhodet at lista selvfølgelig er sterkt påvirka av mine personlige og obsessive interesser...). Uansett, behold! Her er de ti mest geniale fiktive slemmingene gjennom tidene:

10. Michael (Angel Sanctuary)

Nå er ikke den godeste Angel of Fire den typiske badguyen, da, og det er på ingen måte han som er sjølve "I Я EVIL!" i serien og den som hovedpersonen alltid må slåss med, men han er steintøff. Han er ekstremt naiv og impulsiv, har sjukt kort lunte (hvis noen lunte i det hele tatt), er ganske hyperaktiv, kjeder seg lett, er like høy som meg, og dermed den eneste badguyen jeg veit om som bruker platåsko. Det er ingen i den serien som blir gjort så mye narr av som ham, og det er selvfølgelig med fatale konsekvenser. Raserianfalla hans, som kommer som perler på ei snor, er ofte bortimot meningsløse, og han elsker å sparke ræv uten grunn, og, nå skal vi sitere direkte fra volume 10, der en liksom-Setsuna har dukka fram på jorda, bare for å demonstrere. Setsuna er hovedpersonen, og siden Mika tross alt er blant de slemme, er det blant andre hans oppgave å fjerne Setsuna. Uansett, først er det Raphael som antyder at det kanskje er bare en late-som-Setsuna, og Mikas respons er som følger: "GOD DAMN IT! I DON'T GIVE A CRAP IF THIS SAVIOR IS THE REAL ONE OR NOT! I'M GONNA RIP THIS BASTARD TO SHREDS!", og seinere er det faktisk bekrefta at den som er på jorda ikke er den ekte Setsuna. Her er Mikas svar i situasjonen: "I DON'T GIVE A CRAP! DIE!!!". Nå skal det nevnes at han har sinnssyke skills i dette med rævsparking, og han er en sadistisk jævel som gjerne dreper for moro skyld. Han er derimot litt for barnslig og, tør jeg si det, dum?, til å havne høyere oppe på lista. Dessuten er han, som nevnt, ikke den store stygge ulven, bare en bikarakter.


9. Freddy (A Nightmare On Elm Street)

Freddy trenger vel ingen særlig videre introduksjon. De fleste veit hvem den forbrente psykopaten som herja i marerittene til uheldige ungdommer på 80-tallet er. Derfor gidder jeg ikke gå i detaljer omkring bakgrunnen hans her, men jeg kan nevne at siden jeg er veldig opptatt av at en skurk ikke er ordentlig skurk før han har en grunn for det (også en av grunnene til at Michael ikke fikk ei høyere plassering), i tillegg til at psykologi er spennende saker, syns jeg årsaken til at herr Krueger har blitt som han har blitt, er interessant. Han hadde en jævlig barndom, og var født av ei dame som var urettmessig plassert på galehus der hun blei systematisk voldtatt og torturert av medpasienter. Omsider blei hun gravid, og avkommet var nettopp mister F.K. himself. Han blei adoptert bort til en voldelig og alkoholisert far, som han som tenåring tok livet av. Som voksen gikk han rundt og drepte og misbrukte barn, men blei til slutt tatt for det. Foreldra til de drepte og misbrukte barna blei forbanna da han blei frikjent, og tente på ham og huset hans, thus hans lite tiltalende utseende. Nå går han igjen og spøker i drømmene dine. Og i drømmene dine er han en brutal gærning som gjerne legger stor vekt på måten du blir drept på og mengden lidelse du blir utsatt for før du dør. Dessuten er klohansken hans et av de mest skremmende våpna innen filmhistorien.


8. Bijomaru (Azumi)

Han har stil, altså. Han har det. For en veldig viktig del av helhetsoppfatninga mi av skurkene, er at de har nettopp stil. De behøver ikke nødvendigvis være dødelig heite, men så lenge de har dette med stil, så er mye gjort, altså. Og som sagt, herren har det in spades. Jeg mener, han flyr rundt i helhvitt, sminka omtrent som en geisha, dreper med eleganse med listas nest heiteste sverd, og gir alle han dreper ei rose; hva kalles det om ikke stil? Dessuten har jeg en forkjærlighet for skurker som klikker i vinkel mot slutten av filmen, og det han gjør, kan vel definitivt karakteriseres som vinkelklikking. Så får heller skuespillet til Joe Odagiri, som har det ærefulle oppdraget å portrettere ham, tilgis.



7. Shenzi (Løvenes konge)

Shenzi var min aller første obsession, sammen med Løvenes konge generelt. Da filmen kom i 1994, blei det umiddelbart min favorittfilm, og den dag i dag kan jeg flere replikker fra den utenat, og det til tross for at det (beklageligvis) er årevis siden jeg har sett den nå. Men seriøst, Shenzi er hot stuff. Hun er vittig, smart, sexy (i den grad jeg kan kalle en hyene det uten å motta ekle beskyldninger) og rett fram ondskapsfull. Hun har med mindre ord alle kvaliteter det forventes at en skikkelig badguy, eller i dette tilfellet badgirl, skal ha. I barnehagen fløy jeg rundt og ville leike Shenzi hele tida, og maste på mamma om å få lov til å klippe meg som henne. Av veldig merkelige grunner sa hun alltid nei.



6. O-Ren (Kill Bill)

Akkurat som med medslemming Freddy, er O-Ren en av de få som har en skikkelig bakgrunnshistorie. Dessuten kan hun sparke fra seg! OK, kanskje er det ikke sparking hun driver mest med, men hun kan fekte fra seg, og også hun gjør det med stil. The final showdown mellom henne og The Bride i den første Kill Bill-filmen, komplett med juksesnø og det hele, er verdt DVD-plata aleine, spør du meg. Dessuten er jo Lucy Liu en habil skuespiller, da, og får så til de grader fram til kjølige elegansen som kjennetegner Cottonmouth herself. I tillegg kan hun kunsten å bli sint, og jeg skjelver ennå når jeg tenker på scena med yakuzaen ved det langbordet der noen fornærmer henne, og hun svarer ved å... vel, helt ærlig husker jeg ikke hva hun gjør, i og med at det begynner å bli ei stund sia jeg så filmen, men det er væffal noe helsikes tøft.


5. Gogo (Kill Bill)

Enda tøffere enn O-Ren igjen, er Gogo. Synd hun er såpass lite med i filmen. Hun er den type jente jeg skulle ønske jeg var da jeg var sju (ja, jeg var en skikkelig drittunge da jeg var liten), og hadde jeg sett den filmen da, hadde jeg nok forguda henne enda mer. Hun har rett og slett bein i nesa, og er enda kjøligere elegant enn hva dama hun tjener er. Man kødder ikke med Gogo, noe en uheldig stygging fikk erfare da han spurte om han kunne ha sex med henne, og endte med å miste livet. Dessuten taper hun faktisk kampen mot The Bride ved et uhell, og sjøl om jeg, da jeg så filmen, selvfølgelig visste at frøken Kiddo kom til å vinne hele dritten, satt jeg og heia på Gogo. I tillegg ser hun jo ufattelig smexy ut med manrikien sin.


4. Kualo (Seven Swords)

Jeg kødder ikke. Kualo må være den råeste dama noensinne på lerretet. Hun har så stil, hun, og så har hun ett eller annet ved seg som bare er så... ja, tøft, rett og slett. Hun står og håner fienden sin opp i ansiktet før hun dreper dem mens hun holder på å le seg i hjel. Klin sprø, kanskje, men de beste skurkene er nettopp klin sprø, så jeg skal ikke klage. Hun er derimot altfor lite med i filmen, og tatt i betrakning at Jiajia Chen, som spiller herligheten, gjør ei av de aller beste rolletolkningene i hele greia, er jo det direkte tragisk, og Seven Swords som film ender opp som bare middelmådig, men likevel. I tillegg har hun sikleverdige våpen, og en stil som sparker ræv og det som verre er. Dessuten har hun jo nesten lik frisyre som Miyavi!


3. Nero (Dirge of Cerberus)
(Beklager det elendige bildet, men du er virkelig ikke klar over hvor vanskelig det er å finne bilder av ham.) Det er litt merkelig, men jeg liker å tenke på Nero som den lille emoungen som dreper og står i fordi han er trist. Jada, jada, jeg veit hva du tenker, men før du rekker meg nøklene til privatkåk på nærmeste mentalsjukehus, så... eh, så har jeg egentlig ingenting å si til mitt forsvar. Bare glem det. Men altså, han er jo tross alt såpass drittsekk mot Vincent fordi han elsker Weiss over alt på jord, og det eneste han egentlig bare vil, er å forsvare Weiss, og ettersom Weiss er spillets hovedskurk, er det jo bare rett og rimelig at spillets reddende, eh, engel(?) Vincent plaffer ned Weiss - men det vil ikke Nero ha noe av. Men det er altså noe med Nero. Som sagt så er han egentlig ikke ond, men han er bare fullstendig besatt av Weiss. Dessuten er det så mye mystikk omkring ham, og så mange spesielle særtrekk ved ham. Hva skjer med likheten hans med edderkopper? Hva er greia med at han har mekaniske robotenglevinger? Hva er bakhistorien hans? Og hvorfor i helvete flyr han rundt i bondage-utstyr? Uansett er Nero en både melankolsk, tragisk og ufattelig stilig karakter som er den eneste i det spillet som har en genial stemme på engelsk (se bare hva som skjedde med Vincent - i den engelske versjonen høres han ut som ei tysk pornostjerne).


2. Light (Death Note)
Nå er Light et litt spesielt tilfelle fordi hele grunnideen bak Death Note, er jo om Light er snill eller slem. Velger likevel å plassere ham på skurkelista mi, og attpåtil på andre plass, fordi til tross for at han er massemorder med god samvittighet fordi han er overbevist om at han gjør det rette for verden, så er han jo nettopp, ja, massemorder (se forresten Death Note-innlegget mitt for nærmere detaljer...). Uansett har Light en av de aller mest spennende karakterutviklingene her på lista, og det har nok nær sammenheng med at Death Note er en effin' genial serie. Det er helt vilt å se åssen han går fra å være et rent og pent skolelys til en gal, gal, gaaal psykopat. Dessuten er han dritsmart, og joda, han har stil når man tenker på hvor sinnssykt detaljert han planlegger alt som er. Likevel er det nok nettopp dette med interessant karakterutvikling som gjør Light verdig ei så høy plassering. Det er nesten skummelt å tenke på hvor vanlig han er. Han er liksom mannen i gata, og snakker man med ham mens han er Light (og altså ikke Kira), så er det som å snakke med naboen sin, og nettopp derfor er han så skremmende. Liksom, han kunne ha vært hvem som helst. Og er det noen som klikker enda mer i løpet i slutten av historien enn hva Bijomaru gjør, så er det nettopp Yagami-san.


*trommevirvel*


1. Sephiroth (Final Fantasy VII)

Ingen over, ingen ved siden. Sephy er sjølve poster boy'en på ondskap. Noen skurker kan kanskje tenne på en hel landsby uten å foretrekke en eneste mine - men Sephiroth er den eneste som kan tenne på en hel landsby og stå og smile. I tillegg er hver jævla replikk han ytrer som knivhogg å regne, og den dritskumle (japanske, vel å merke) stemmen hans kan starte jordskjelv. Det er noe gjennomført iskaldt, elegant og nifst ved ham, og på det siste der har han enkelte likhetstrekk med Light. Han var nemlig også verdens hyggeligste type helt til det klikka for ham og han fant ut om bakgrunnen sin, som han av merkelige grunner ikke kunne huske noen ting fra... og igjen, jeg trur det er noe av det som gjør ham så genial, nemlig at han var idealet på hvor godt og edelt et menneske kan være, for så å bare... ja, klikke. Uansett er Sephiroth sjølveste kongen av ondskap. Ikke prøv å komme med motargumenter engang.

Et ønske om forståelse...

Før jeg sier noe som helst, vil jeg bare informere om at dette innlegget inneholder spoilere! Så les videre bare hvis du har sett animeen Loveless, eller ikke har noen planer om å se den!

Så var det sagt. Let's get to business. Jeg så nemlig siste episode i går, og... tja. Jeg veit ikke helt om jeg var skuffa eller hva jeg var. Kanskje litt. Er ikke sikker. Men nå har det sikkert uansett sammenheng med at jeg skjønte lite.

Nå skal jeg innrømme at jeg aldri helt har likt Loveless. Jeg syns at karakterene er vel stereotypiske. Den eneste av karakterene jeg egentlig virkelig liker og som jeg syns har ei bra sammensatt personlighet, er læreren Hitomi. I tillegg er historia litt platt, egentlig. Jeg har på følelsen av at det ofte blir sånn i yaoi-animeer/mangaer, men ikke nødvendigvis. Fake, for eksempel, er jo også sinnssykt morsom til tider, men når Loveless prøver seg på humor... det funker bare ikke. Men den er underholdende nok, det skal den ha. Jeg led meg ikke gjennom episodene, og når en var ferdig, syntes jeg det var litt dumt når jeg ikke hadde tid til å se neste.

Men. Så kommer siste episode, og jeg skjønner ikke en ting. Jeg trudde jeg skjønte, men så hadde Ritsuka den helt sinnssyke drømmen, og så begynte Soubi i drømmen å bable om at han måtte drepe ham, for bare da kunne den bli den Ritsuka'en han var før og masse rart. Og så plutselig dukka Seimei opp i det hele, og så blir alt bra, og så går Soubi og Ritsuka vekk, og så er det ferdig!? Vel, som sagt trudde jeg at jeg forstod. Jeg tenkte at det er sikkert ikke mer enn at Soubi og Ritsuka elsker hverandre og vil fortsette forholdet sitt til tross for at tilsynelatende alle andre er imot det. Men så leste jeg på Wikipedia, bare for å få en litt dypere forståelse, og dette er hva jeg finner om Seimei:

He was seventeen when he was found murdered, although he died under mysterious circumstances and could only be identified by his dental records. We learn later that Seimei had faked his death, but who the person was that died in his place has not yet been revealed.

Hæ? Så Seimei har vært i live hele tida, nå? Nå stod dette her riktignok under "manga characters", og ikke "anime characters", og det kan jo tenkes at mangaen og animeen har noen forskjeller, som de fleste gjerne har, men det var jo veldig rart, da? Er det noen som har sett Loveless her og kan tenke seg å forklare for meg hva hele greia egentlig handler om?

Hail, hail Death Note!

Jeg hadde et aldri så lite forsett om å ikke blogge noe særlig mer før i væffal april. Jeg mener, snart må det jo bli slutt på alt dette pisspreiket mitt. Det skulle vise seg å ikke være så enkelt å holde. For altså, når man først har muligheten til å bare BABLE, om alt som du legger mening i uten at noen hindrer deg, da er det så altfor enkelt å gripe den muligheten.

Så. I går så jeg på Death Note. Igjen. Jada, jeg har sett hele greia før. Og jeg har sett flere enkeltepisoder om igjen fordi akkurat de episodene er spesielt bra. I går så jeg fra episode 1 til 7, men så var plutselig klokka fem og jeg var bra trøtt. Men hva gjør man ikke når det er snakk om tidenes mest geniale serie? Jeg kødder ikke. Og soundtracket! Alt! Det passer så sykt bra sammen! Jeg har nemlig lasta ned alle tre soundtracka i tillegg. Miksen av hardrock, elektronisk og viktoriansk kor... ingenting kunne ha beskrevet sjølve stemninga og essensen av Death Note bedre. Alt er tatt hensyn til. Hardrocken for den jo mørke, dystre, egentlig helt crazy handlinga som jeg skal ta for meg etterpå, for dere uinnvidde. Det elektroniske for de sinnssyke delene av det, der Kira klikker i vinkel i kjærlighet til sin egen genialisme. Viktoriansk kor, med orgel og latinsk sangtekst og det hele, til de øyeblikka (nært beslekta med de andre) der Kira flyr rundt og fabulerer om at han er Gud. Rawr.

Men hvis du ikke har peiling på hva Death Note er for noe, er alt overfor sikkert vanskelig å sette seg inn i. Så tillat meg å introdusere dere.

Hele herligheten dreier seg altså om en animeserie. Jeg antar at du veit hva en animeserie er. Den handler om 17 år gamle Light Yagami, som er en hinsides intelligent skolenerd som kjeder ræva av seg i tillegg. Ikke en god kombinasjon, skal det vise seg, for når shinigamien (dødsguden) Ryuk på akkurat samme tidspunkt kjeder ræva av seg og slenger ned Death Note'en (ei bok der han skriver ned navna og dødsårsakene til menneskene som skal dø) sin i menneskeverdenen, er det jo typisk at det er akkurat i skolegården til skolen der Light går at den lander. Light plukker den opp, trur først at det bare er en helt psycho spøk, men etter at han tester den ut for moro skyld, innser han at det faktisk er ekte. Det som står i Death Note'en stemmer. Og det som står i Death Note'en, er intet mindre enn "The human whose name is written in this note shall die"! Drama, drama. Men som sagt kjeder Light seg, og til tross for at han i begynnelsen får et større sammenbrudd fordi han har drept to mennesker, skjønner han fort åssen han kan bruke dette, ikke til sin egen fordel, men til det han mener er alle menneskene i verden sin fordel. Som han sjøl sier, "this world is rotten", etter å ha hørt om igjen og om igjen om drap, voldtekt og incest på nyhetene, trenger nemlig verden å renses opp i. Syns han. Så han bestemmer seg for å bruke Death Note'en til å drepe alle de han mener forpester den sånn at han når alt kommer til alt vil herske over en pur verden der ingen gjør faenskap som en gud.

Men Light er en innbilsk liten jævel. Han vil gjerne at folk skal gjenkjenne ham som en gud. Derfor, til tross for at han har valget mellom alle drapsmetoder man kan tenke seg, velger han å drepe alle ved hjerteinfarkt, sånn at det er umulig å ikke legge merke til. Og det legges jo merke til og. Vanlige folk ser at kriminelle dør som fluer av hjerteinfarkt. Hvorfor? Hva skjer? Er det en slags epidemi? Eller er det en gal morder løs? Eller... har det dukka opp en frelser?

Men det er jo ikke bare vanlige folk som legger merke til det som skjer. Politiet gjør også det, og for å gjøre det hele hakket mer komplisert, er det faren til Light som leder etterforskninga. Som sagt, legger politiet merke til alle de mystiske dødsfalla - politiet, og L.

L er det ingen som egentlig veit hvem er. Ingen veit hva han heter, ingen veit åssen han ser ut, og ingen har hørt stemmen hans. Det eneste politiet veit, er at han flere ganger har hjulpet både dem og FBI med å lese tilsynelatende umulige krimgåter ved å snakke til dem gjennom en datamanipulert stemme gjennom en fancy Mac. Også denne gangen stepper L inn - men han innser at Kira-saken, som den har endt opp med å bli kalt ("Kira" er den japanske uttalen av engelske "killer"), er en sak av kaliber han aldri før har vært borti. Han skjønner ganske fort at her hjelper ikke å rettlede politiet gjennom en stemme gjennom en data. For første gang viser han seg med sin sanne identitet til politiet, og jobber sammen med dem fysisk.

Det går ikke lang tid før L, som den glupingen han er, mistenker Light. Derfor går han undercover og begynner på skolen som L går på, bare for å verve ham inn til etterforskninga - og ikke minst forme et slags vennskap med ham (og det er her mine grisete yaoi-tanker kommer inn, men det blir, trist nok, ved tankene. Det mest erotiske som skjer mellom de to, er ei fotbefølingsscene. Det er forøvrig ei scene JEG ER MEKTIG GLAD I). Begge to jobber for å avdekke den andres egentlig identitet. L vil finne ut om Light virkelig er Kira, noe som er vanskeligere enn han hadde trudd, og Light, på sin side, prøver desperat å finne ut hva Ls navn egentlig er, i og med at han må skrive ned navnet hans for å kunne drepe ham. Samtidig fortsetter han å dømme kriminelle nedenom og hjem, men nettet som snører seg rundt ham, blir bare strammere og strammere... før han i siste sekund redder seg ut. Så er det store spørsmålet; hvem vinner til slutt? L eller Light? Og, ikke minst, hvem av dem er egentlig helten, og hvem er skurken? Og hva legger man egentlig i ordet "rettferdighet"? (Forresten genialt portrettert i andre episode, når både L og Light påstår helt likt at "I am justice!")

Plottet i Death Note virker kanskje ikke sååå genialt, men jeg lover deg, det er det. Det setter så til de grader spørsmål ved de klassiske snill- og slemrollene at man kan ikke annet enn å bli fascinert, bergtatt og, i mitt tilfelle, besatt. Light - er han snill eller slem? Slem - fordi han tross alt dreper folk? That's what he does for a living, liksom? Snill - fordi han vil utrydde verden for urettferdighet og gjøre den til et bedre sted? L - er han snill eller slem? Slem - fordi han vil drepe Kira? Snill - fordi han vil stoppe den som dreper folk? Ryuk - er han snill eller slem? Han verken hjelper eller jobber imot Kira/Light. Og så er det jo absolutt alt som virker bagatellmessig, som bare er detaljer, men som likevel har mening. Navnet til Light, for eksempel. Han heter Light, men kanjien man bruker for å skrive navnet hans, betyr "måne" (hvis jeg ikke husker helt feil), og etternavnet hans, Yagami, bruker kanjiene "natt" og "gud". Flere enn meg som ser symbolikken?

Det er så spennende å se åssen Light utvikler seg gjennom serien. Da jeg så første episode for første gang igjen etter å ha sett hele serien ferdig, måtte jeg smile og le litt av hvor forskjellig Light er fra starten av det hele og til slutten - og hvor utrolig lik han er. Vanskelig å gå nærmere inn på dette uten å røpe åssen det hele slutter, men jeg kan jo si det som de fleste sikkert kan tenke seg, at han bare blir galere og galere. Til slutten tar jo fyren helt av og roper og skriker og herjer og gliser. Hvis det går an å si at en animert figur spiller bra, så spiller Light suverent. Han er så bra lagd, skapt, alt.

De andre karakterene er også ekstremt bra lagd. Det har lett for å bli sånn at mens hovedpersonen er nyansert og dyp, er bifigurene veldig stereotypiske. Sånn er det ikke i Death Note. Alle har sine spesielle egenskaper som gjør at til tross for hvor helt ekstremt sære mange (det vil si de fleste) egentlig er, går det liksom ikke an å la være å like dem. Jeg liker til og med Misa, som er en typisk karakter som jeg forakter, men hun er et artig innspill i den ellers gravalvorlige og gotiske stemninga. Dessuten er det jo meninga at hun er tåpelig, teit, barnslig, naiv og blond, og det er det som er så herlig. Så egentlig er det bare én person i Death Note jeg ikke liker, og det er Near. Han er så wannabe L, uten å lykkes på noen måte. Han er bare... fæl. Men nok om det.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ha beskrevet slutten nærmere og presentert tolkninger, men jeg vil jo ikke ødelegge gleden for resten. Nå veit jeg ikke hvor mange som kommer til å se det etter å ha lest mi lange utbasunering her, men jeg har da tross alt fått fire personer til å se på det, så jeg anser min misjoneringsevne som rimelig godt utvikla. Men altså, alt er tatt hensyn til. Som sagt, musikken skaper den helt spesielle Death Note-stemninga med sine uvante, men sinnssykt gode stilmikser. Stilistisk er den også veldig bra. Jeg bare digger måten de "filmer" det når Kira skribler i Death Note'en sin i de første episodene.

En annen ting som er verdt å nevne, er den bevisste likheten mellom Light og L. De er rake motsetninger utseendemessig, med Light som den perfekte, alltid vellykka seksereleven som går i dress og med finkjemma hår, mens L tusler rundt som en uteligger i baggy klær og Medusa-hår (bare uten slangene). Dette er veldig lett å legge merke til i episoden der L begynner på skolen til Light og de står ved siden av hverandre og holder tale! Sjekk forskjellen, liksom! Behold the difference! Men igjen, så er de så sykt like. L sier det sjøl i episode 6, at grunnen til at han kan forutse Kiras handlinger så godt som han gjør, er fordi han veit at han ville ha gjort akkurat det samme sjøl. Og så er det jo verdt å nevne at begge to er supersmarte.

Nei, Death Note er saker, ass. Jeg kunne ha fortsatt dette her i all evighet, men en gang må jeg jo stoppe og, og med mindre du er like lost in space som det jeg er, er du sikkert så godt som død av kjedsomhet nå. Men jeg lover deg, det er den beste og sykeste animeen jeg noen gang har sett. Og det skal MYE til for å overgå den.

Det endelige beviset på at jeg ikke trenger profesjonell hjelp

De aller færreste som kjenner meg vil påstå at jeg er en romantisk person. Jeg er liksom... typisk ikke-romantisk, i væffal i andres øyne. Jeg mener, jeg har fobi mot fargen rosa, takler ikke tio tusan röda rosor-opplegget, får hattifnatter i rumpestumpen av bryllup, fiolinmusikk og "I love you!" sagt på en sukkende, kaste-seg-i-armene-på-den-andre-aktige måten og... er egentlig ikke så veldig feminin. Altså, jeg er ikke mandig heller, sånn som jeg ser det, i det minste, men de fleste interessene mine er mer typiske gutteinteresser enn jenteinteresser. Men her kommer altså jeg og avliver ethvert rykte. Jeg er nemlig dritromantisk! Og da snakker jeg ikke om plastic fantastic "romantikk", jeg snakker om skikkelige saker, om å dele en pose smågodt, om å ta en tidligere buss bare for å ta den samme bussen som den utkårede, eller, for den saks skyld, om å vandre i måneskinnet sammen. Og enhver som har problemer med å se for seg meg tenke alt det, kan prøve å regne ut hvor mange ganger jeg faktisk har vært forelska, for det er ikke få, skal jeg si deg. Konklusjonen: jeg er romantiskromantiskromantisk.

Men innlegget skulle egentlig ikke handle om hvor romantisk jeg er, da. I væffal ikke helt, sjøl om det absolutt er ei bisetning. Det er nemlig slik å forstå at enkelte gutter er heitere enn andre. Jada, jada, hør på dypheten sjøl, har nettopp lagt i vei om vandringer i måneskinnet, og så begynner jeg andskotann dundre meg å dure i vei om heithet og anti-heithet, den mest overdrevent overfladiske faktoren av dem alle, MEN, det er fakta. Det er noe alle veit. Enkelte gutter er heitere enn andre, bom basta, punktum finale. Og, typisk som verden liker å være, de heiteste guttene av dem alle har alltid en aldri så liten skavank ved seg. En sånn sykt irriterende skavank, som egentlig ikke er en skavank engang, men bare en sånn absurd detalj som faktisk er avgjørende for om duden er knullbar eller ei. Som betyr alt. Og som regel har den ikke noe med hvor heit han er å gjøre, men det har med noe helt annet å gjøre, noe helt søkt, noe som ikke burde ha betydning, men som utgjør max forskjell.

Nå kommer jeg til å beskrive sjølveste Gullgutten. Nei, det er ikke han jeg har murra om lenge nå, det er en helt annen en, som jeg bevisst har latt være å nevne på grunn av denne "skavanken", eller hva jeg skal kalle det. Nå ber jeg deg vennligst om å sette deg godt til rette, fokusere hjernen på HEITHET, og la fantasien få frie tøyler. Jeg skal ta for meg universets heiteste. Om ikke dét, så en veldig, veldig god kandidat.

Righty-ho. Han er 1,79 høy. Veier 50 kg, altså like mye som meg, og jeg er 1,67 høy, jente, og likevel smal som et kornaks, så du kan jo tenke deg sjøl hvor smellfeit herligheten er, men tru meg, han kler det. Han har svart, meget uryddig hår, ikke egentlig langt, men ikke egentlig kort heller, fordi det er så mye av det, så jeg trur jeg bestemmer meg for halvlangt. Han har grå/svarte øyne, veldig store øyne. Temmelig bleik. Skikkelig sær, spiser snop hele tida, og er DRITSMART. Sånn, wow-smart, liksom. Og han er veldig, veldig singel. Dessuten har han hatt en så smått traumatisk, foreldreløs oppvekst, noe som ikke gjør ham mindre attraktiv, ettersom, la oss innrømme det, folkens, emo-gutter er rett og slett noe av det heiteste man kan oppdrive.

Så kommer den berømte skavanken. Som nevnt har den overhodet ikke betydning for hans uovertrufne heithet, men den er så i veien at om den ikke hadde vært der, hadde livet vært komplett, men siden den er der, sørger den for at jeg rett og slett ikke kan prøve meg på ham whatsoever. Så, nå er du sikkert spent og spør, hva er så denne skavanken? Jo, det skal jeg si deg.

HAN FINS IKKE.

That's right, folks, Gullgutten eksisterer ikke. Ikke i annet enn i 12 (13 medregna det hemmelige volumet) mangabøker, 37 animeepisoder og i mine høyst private fantasier. Likevel kan ikke det forhindre det faktum at han ikke er noen virkelig person. Den 1,79 meter høye og 50 kilo tunge kroppen består ikke av kjøtt og blod, men blekk. Det samme gjelder de dype, svarte øya - ikke mye linse, glasslegeme og netthinne der i gården, nei (wøhø, hør på biologinerden), det er fortsatt blekk som gjelder. Og gjett hva? Også det deilige, bustete, svarte håret er blekk, blekk og atter blekk.

Hvem det er snakk om? L, selvfølgelig! Og om noen dager skal jeg laste opp massevis av bilder av ham for ei felles siklestund, så skjønner dere hva jeg har å slite med. Men ikke før om noen dager. For hvis jeg hadde lasta opp bilder av ham nå, hadde dere sett ham med en gang, og skjønt ting før dere i det hele tatt begynte å lese, og da forsvinner jo hele meninga, ikke sant?

Så. Jeg er fortapt i en animert figur. Det var siste spiker i kista, tenker jeg.