License Note (redirected from Death Note) og andre ulumskheter

Hvis jeg skulle starta band, hadde det nok ikke gått så bra. Litt loking rundt på last.fm har nemlig avslørt at alle de tøffeste bandnavna allerede er tatt. Se bare på alt snadderet jeg fant:
- Bimbo Boy
- Drown Retarded Children
- Semen Across Lips
- Hentai Cum Dungeon
- Jesus Anal Penetration
- The Wanking Nuns
- Vomitronic
- lmfao
- The Homosexuals
- Clitboys

Og som om ikke dét var nok, har jeg fått hekta på Uncyclopedia. I seineste laget, jeg veit det, og det er lenge siden det egentlig var kult i det hele tatt, men saken er at jeg har visst om det lenge, skjønner du. Jeg har bare ikke søkt etter de riktige tinga ennå. Men jeg blei altså litt frista da Ingrid Marie tipsa meg om at Tokio Hotel redirects til gay, så jeg måtte jo selvfølgelig sjekke ut, og mens jeg først var der, kunne jeg jo søke litt rundt. Her følger de gylne øyeblikka:

See also:
- Death Note
- Dir en grey
(fra Yaoi)

Symptoms:
- Leather Pants
- Anorexia
- Hairstyles similar to that of the human female, or that of Gackt
- Thinking Gackt is hot
(fra Yaoi)

Targets:
- L
- Near
(fra Yaoi)

Its use is explicitly forbidden by the Japanese, who are apparently much smarter than us, until one realizes that they speak Engrish. You're only allowed to use the letter L if you can prove that you're a master detective. And then you have to use it as your name.(fra L)

Anthropomorphic representation of the letter L. Not to be confused with Eru desu.(bildetekst fra L)

Trivia:
- Last but not least, L is totally gay for Yagami Light!(fra L)

Dué le Quartz was formed in 1999 when the Norwegian elf Miyabi travelled to Japan to begin creating music for humans, as Miyabi found Elven music to be quite dull. Banished from Elven society, Miyabi was forced to work as a prostitute in Tokyo to gain enough yen to buy food to feed the alternate universe formed inside his stomach after getting the tips of his ears cut off. If Miyabi could not keep the people in the universe happy, he would not be able to make music anymore. Even now as Miyavi, he must eat great quantities of food! This is why he is unable to gain weight.(fra Dué le Quartz)

“SUPER HAPPY AWESOME FUN TIME FIGHTER POWER DOUBRE BARR GO MASTER AWESOME WARRIAAAAAHHHHH!!!!”
~ Japanese on anything
(fra Japanese)

JP ranguage exampres:
- Makudonarudoooooooooooooooooo kawaiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!(fra Japanese)

Prime Minister: Herro Kitty
Currency: Hentai(fra Japan)

Religion: PR0N
(fra Norway)

Jeg har egentlig et liv, altså. Helt sant.

Minirapport og ei lita oppmuntring (til meg sjøl)

Kjøretimen på onsdag gikk... greit. Den gjorde faktisk det. Kjørelæreren min syntes jeg var flink, og at jeg gira fint, men at jeg ikke var heeelt trygg når det gjaldt å holde meg ca. på veien. Høhø. Da jeg svingte, havna jeg nemlig av en eller annen grunn i venstrefila, og da biler kom mot meg, blei jeg helt fra meg og havna nesten i grøfta på mi side for å unngå at de kjørte på meg. Det var litt guffent, men jeg lever jo ennå. Ikke det at jeg er sugen på å ta noen flere timer, altså, til tross for at pappa har bestilt hele to til neste uke - mandag og tirsdag, faktisk, så jeg får det jo fort overstått.

Men jeg kom til å tenke på noe en gang for noen måneder siden da Vibeke og jeg var ute og kjørte en gang. Det var en skikkelig taper foran oss, og Vibeke banna ham/henne litt opp og litt ned, før hun så noe ikke jeg så, nemlig et skilt i bakruta, og sa: "Å ja, det var L, ja." Og gjett hva jeg tenkte. Wøhø. Uansett, det satte meg på ideen om at når (det gjør vondt å skrive dét i stedet for "hvis") jeg begynner å kjøre med pappa, så vil jeg ha et sånt skilt i bakruta:

Men jeg trur ikke Statens vegvesen, eller hvem det nå er som kontrollerer at alle L'ene skal være røde mot en hvit bakgrunn og i Arial font ville ha godkjent den. Men det hadde vært grisetøft, da, hallo. Sånne ting gir meg nesten lyst til å kjøre.

Og for å få tankene over på noe annet, poster jeg et artig lite sitat som jeg fant på AsiaJam-forumet under tråden "What do your parents think of the music you listen to?":

"every single person i know hates all the japanese music i listen too *sob* haha
they get all arsey like 'i dunno what she's saying'
'it's a he'
'well it looks like a girl!'
especially miyavi. my stepdad was like is that hilary duff?"

Jeg lol'a.

Det er ikke bare jeg som har merka det

Når skal denne obsessinga ende, spør du sikkert. Jeg lurer nesten litt sjøl. Jeg skal innrømme det.

Det er uansett ikke poenget! For gjett hva jeg fant på www.boysonboysonfilm.com (åssen jeg finner fram til sånne nettsider er opp til din fantasi):

"Sure, it's still angsty and creepy, but the whole series' main theme is the giant power struggle between Kira (the attractive, suave, incredibly selfish Light) and L (who is later revealed to be a quirky, rather awkward, strangely good-looking, strangely sensual, incredibly selfish detective)."

Jada, dere veit hva det er snakk om.

Men det fortsetter!:

"The two are like alter egos of each other. They share the same superior intelligence, the same heartlessness and composed demeanor when it comes to human sacrifice (albeit L is more experienced and manipulative than Light), the same passion for winning. L and Light often seem to the viewer like two chess-masters, moving around and leading human pawns to their deaths, heedless of the costs, eager to win the game."

Mens jeg leste dette, satt jeg egentlig bare og gossa meg over de fantastiske beskrivelsene av animes vakreste dudes noensinne, men det blir fortsatt bedre:

"This pairing is typically not canon, but the artist - as it has become a trend these days - has dropped hints to probe L/Light yaoi fandom. (For example, L and Light are handcuffed together for many episodes, there is some humorous talk of homosexuality, some cool fighting scenes, a dramatic scene under the rain... not to mention the friggin' foot massage scene!)"

FOTMASSASJESCENA I MITT HJERTE!!! Og scena i regnet, fy faen, jeg sitter og griner fordi jeg syns den er så vakker. Men fotmassasjescena, dere. L har jo stått ute i timevis og er dryppvåt, og likevel setter han seg ned foran Light, som knapt har vært ute i noen minutter og tørker og gnir føttene hans... Jeg mener, i det øyeblikket forsvant min fotfobi på et blunk. Og så begynner Light å tørke håret til L, og... IIIIH! *insert obsessive fangirl behaviour here*

Men artikkelen gir seg ikke:

"Overall, why is this pairing so easy and exciting to imagine? L and Light are really wrong for each other, each being too much like the other. However, in a sense, there is no other character around who can work as a better pairing for either. They are both bad and good for each other. They are obviously and indisputably obsessed with each other, and each seems driven by the other's actions. It's almost as though Light's (Kira's) existence gives L's life meaning (true mental and physical stimulus) and vice versa. Both of their obvious disinterest in females (and sex with females in general) is at times disorienting. The only thing they seem to care or think about is each other. Through subtle changes in the (great) voice acting, the yaoi dreamer gets as much ammunition for angsty fantasizing as ever."

Angsty fantasizing! Jeg gjør intet annet! Denne artikkelen kunne sikkert ha vært skrevet av meg, jo! Og dere... stemmene til Mamoru Miyano + Kappei Yamagutchi = pure wiiiin! Gah... man hører at de har et forhold til hverandre, altså. Stemmene, mener jeg. Og da snakker vi perfect match.

"Don't be fooled. This anime is not for the weak hearted. And the L/Light slash is by no means fluffy or pink coloured. It's a relationship terrifying in its sheer, exhilarating power. It's horrible, but extremely visually tantalizing at the same time. The haunting look of the anime and the superb new-gen animation amplify the dark atmosphere of the plot."

Men det beste kommer helt til slutt. Eller, noe av det beste:

"If you're looking for an anime that will make you think and at the same time provide a healthy dose of torturously tantalizing, but painfully unfulfilled, yaoi psychology (psychology, not physiology), this is the right choice for you."

Painfully unfulfilled, dere! Er dét ei deilig formulering, eller? Åååh, det er skreddersydd til fanfic'ene mine. Nummer to ligger forresten ute på bua nå, aleine og ensom uten kommentarer. Ja, det var et hint.

Forresten er hele sida eksepsjonelt genial. boysonboysonfilm.com, altså. Den tar for seg Angel Sanctuary og, og for dere som ikke visste det, er Angel Sanctuary min definitive mangafavoritt. Animeen er tragisk overdramatisk og med stygge tegninger, men mangaen er fantastisk. Men det at den blei tatt opp, var for så vidt ikke noen bombe. Jeg mener, Rosiel. Eller for den saks skyld, Zaphikel/Raziel (hvis forhold jeg grein bøtter og spann over i bok 13). For det er dét som er herlig, dere, når det ikke er direkte, men bare antydes. Det er da at fantasiene mine tar fullt overhånd.

Eh, ja.

En festbrems' bekjennelser

Jeg har ikke blogga på lenge nå fordi jeg har vært opptatt med andre ting, for eksempel:

Ja, det er meg som har alle stemmene bortsett fra fortelleren. Den er det Stine som står for. Hva det er? Jo, det er vårt nyeste prosjekt i kommunikasjon og kultur. "Nå får du sjansen til å presentere teksten i et helt annet medium og i en helt annen sjanger enn den opprinnelige. Eventyret ble fortalt muntlig, overlevert fra generasjon til generasjon, men du skal nå bruke dagens moderne medier til å presentere den samme fortellingen." Så ja. Vi gjorde så godt vi kunne. Og jeg har stått for alt av tegning og foto. Hva annet kan jeg si enn at jeg rett og slett er dødelig ikke-talentfull? Men så er jo nettopp dét litt av sjarmen, da.

Men det var faktisk ikke det det skulle handle om i dag. For du må tru om igjen hvis du trur at jeg har sittet inne og mekka animasjon hele den tida jeg har vært fraværende fra bloggen. Det er ca. 75 % av sannheta, da, for sånne ting tar tid, det skal jeg love deg, men de resterende 25 % har gått med til andre ting, som for eksempel... eh, festing. Jeg liker ikke det ordet. Det høres barnslig og patetisk og fjortis ut, og kanskje det er nettopp derfor jeg føler meg så ukomfortabel på dem?

Altså, misforstå meg så rett som mulig. Jeg har ikke noe imot det, sånn egentlig. Faktisk syns jeg det er ganske koselig, i væffal i mange tilfeller. Nå er riktignok dette med "fest" et definisjonsbegrep, og de fleste tenker kanskje ikke på en sammenkomst på høyst 15 stykker der du kjenner alle som en skikkelig fest, men det er altså det som er koselig. Jeg drikker vanligvis ikke så mye, og har aldri opplevd å være direkte full før, for det skjønner jeg liksom ikke helt vitsen med. Jeg mener, moroa er jo alle de gøyale minnene, sant? Og hva skal du uten minner? Men nå ja, moralpreken til side. Det var ikke det dette skulle handle om. Ikke i dag.

For dere skjønner én ting, at jeg føler meg tidvis feilkategorisert av mange. Mange påstår (faktisk!) at jeg er "vill" og "gal" og "utadvendt", noe jeg på ingen måte kan si meg enig i. Jeg skal innrømme at jeg er glad i å ta av med gode venner til stede, og er ikke redd for å drite meg ut - men det er hvis jeg kjenner alle. Når det er flere jeg ikke kjenner til stede, får jeg ikke bare prestasjonsangst, men jeg blir rett og slett sky. Det er greit hvis det bare er noen der jeg ikke kjenner, men så straks det blir ganske mange - nei, da løper jeg helst og gjemmer meg, faktisk. Som nå sist, på bursdagsfeiringa mi, da satt jeg i garderoben og stura før jeg dro hjem før midnatt. Men nå skal du få hele historia, og slippe og føle deg utafor.

Altså. Isabel, Thomas, Martin (som jeg egentlig ikke kjenner, bare veit hvem er fordi venner av meg er venner med ham) og jeg gikk sammen for å feire bursdagen vår. Dette skjedde altså sist lørdag. Alle vi inviterte dem vi ville skulle komme, og jeg så fram til ei fin og koselig feiring. Men det jeg overhodet ikke tenkte over, er at det tross alt bare er jeg som tenker som meg, og det er kanskje like greit, men at vi i det minste kunne ha hatt noen tanker til felles, ja, det hadde jo vært greit, særlig med tanke på at vi tross alt stod overfor et snuskete samarbeid. Men. Der jeg hadde overveid nøye hvem jeg ville skulle komme, hadde Isabel tenkt som så at "jeg inviterer hu, for hu er jo ei god venninne av meg, og jeg inviterer hu, sjøl om jeg ikke kjenner a, for hu er jo venninna til hu, så da har jo hu non å værra sammen med og", sant? Og Thomas, han tenkte at "fy faan, jeg skal ta så jævlig av og mekke den festen, JAH, la oss be alle vi kommer over, og ja, bare ta med dere folk dere ikke kjenner, det gjør ingen verdens ting, jo flere, jo bedre, og jo mere vi er sammen ogsåvidere, FORNÅSKALDETFESTES". Såeh. Jah. Martin aner jeg ikke med, fordi jeg, som sagt, egentlig ikke kjenner fyren i det hele tatt.

Så det gikk som det måtte gå. Jeg murte meg inne i garderoben og satt der til klokka var litt over elleve. Da lata jeg som om jeg var sjuk og dro. Det var mange folk der jeg ikke ante hvem var, og som om ikke det var ille nok, virka det som om jeg var den eneste som ikke ante hvem de var, så alle mine venner hang jo med dem jeg ikke ante hvem var, og jeg gikk rundt og følte meg litt fortapt, sånn alt i alt og egentlig. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg er glad i oppmerksomhet. Heldigvis ikke avhengig av oppmerksomhet, for det takler jeg ikke folk som er. Men det var masser av oppmerksomhetsavhengige dævler på bursdagsfeiringa vår. Og dem syns jeg er slitsomme, og svarer med å trekke meg tilbake og bli sur hver gang noen av dem som kjenner meg og dermed feilkategoriserer meg som "vill" og "gal" og "utadvendt" prøver å true meg med på ting sammen med de oppmerksomhetsavhengige. Og folk blir overraska over å finne ut at jeg er sånn. Det er som om de trur det er noe gærent med meg fordi jeg ikke danser rundt med plastikkposer på hodet og synger Ole Ivars i D-moll foran vilt fremmede vesener. Og det plager meg, så jeg blir sur, gjemmer meg og/eller reiser hjem.

Akk. Det er hardt å være festbrems.

Og her kommer dagens lille randomme: Jeg har, faktisk helt ubevisst, adobtert sittestillinga til L. Og når sant skal sies, gjør den ikke underverker for en i utgangspunktet frisk og opplagt rygg. Så her er beviset dere alle har venta på: Death Note er faktisk helseskadelig. Ouch.

Hvorfor L egentlig kommer med håndjernet i episode 17

(creds til puffsgain på dA.)

L mania!<3

Trengs det egentlig noe påskudd for å laste opp en masse L-bilder? ... Det var det jeg tenkte.

Det endelige beviset på at jeg ikke trenger profesjonell hjelp

De aller færreste som kjenner meg vil påstå at jeg er en romantisk person. Jeg er liksom... typisk ikke-romantisk, i væffal i andres øyne. Jeg mener, jeg har fobi mot fargen rosa, takler ikke tio tusan röda rosor-opplegget, får hattifnatter i rumpestumpen av bryllup, fiolinmusikk og "I love you!" sagt på en sukkende, kaste-seg-i-armene-på-den-andre-aktige måten og... er egentlig ikke så veldig feminin. Altså, jeg er ikke mandig heller, sånn som jeg ser det, i det minste, men de fleste interessene mine er mer typiske gutteinteresser enn jenteinteresser. Men her kommer altså jeg og avliver ethvert rykte. Jeg er nemlig dritromantisk! Og da snakker jeg ikke om plastic fantastic "romantikk", jeg snakker om skikkelige saker, om å dele en pose smågodt, om å ta en tidligere buss bare for å ta den samme bussen som den utkårede, eller, for den saks skyld, om å vandre i måneskinnet sammen. Og enhver som har problemer med å se for seg meg tenke alt det, kan prøve å regne ut hvor mange ganger jeg faktisk har vært forelska, for det er ikke få, skal jeg si deg. Konklusjonen: jeg er romantiskromantiskromantisk.

Men innlegget skulle egentlig ikke handle om hvor romantisk jeg er, da. I væffal ikke helt, sjøl om det absolutt er ei bisetning. Det er nemlig slik å forstå at enkelte gutter er heitere enn andre. Jada, jada, hør på dypheten sjøl, har nettopp lagt i vei om vandringer i måneskinnet, og så begynner jeg andskotann dundre meg å dure i vei om heithet og anti-heithet, den mest overdrevent overfladiske faktoren av dem alle, MEN, det er fakta. Det er noe alle veit. Enkelte gutter er heitere enn andre, bom basta, punktum finale. Og, typisk som verden liker å være, de heiteste guttene av dem alle har alltid en aldri så liten skavank ved seg. En sånn sykt irriterende skavank, som egentlig ikke er en skavank engang, men bare en sånn absurd detalj som faktisk er avgjørende for om duden er knullbar eller ei. Som betyr alt. Og som regel har den ikke noe med hvor heit han er å gjøre, men det har med noe helt annet å gjøre, noe helt søkt, noe som ikke burde ha betydning, men som utgjør max forskjell.

Nå kommer jeg til å beskrive sjølveste Gullgutten. Nei, det er ikke han jeg har murra om lenge nå, det er en helt annen en, som jeg bevisst har latt være å nevne på grunn av denne "skavanken", eller hva jeg skal kalle det. Nå ber jeg deg vennligst om å sette deg godt til rette, fokusere hjernen på HEITHET, og la fantasien få frie tøyler. Jeg skal ta for meg universets heiteste. Om ikke dét, så en veldig, veldig god kandidat.

Righty-ho. Han er 1,79 høy. Veier 50 kg, altså like mye som meg, og jeg er 1,67 høy, jente, og likevel smal som et kornaks, så du kan jo tenke deg sjøl hvor smellfeit herligheten er, men tru meg, han kler det. Han har svart, meget uryddig hår, ikke egentlig langt, men ikke egentlig kort heller, fordi det er så mye av det, så jeg trur jeg bestemmer meg for halvlangt. Han har grå/svarte øyne, veldig store øyne. Temmelig bleik. Skikkelig sær, spiser snop hele tida, og er DRITSMART. Sånn, wow-smart, liksom. Og han er veldig, veldig singel. Dessuten har han hatt en så smått traumatisk, foreldreløs oppvekst, noe som ikke gjør ham mindre attraktiv, ettersom, la oss innrømme det, folkens, emo-gutter er rett og slett noe av det heiteste man kan oppdrive.

Så kommer den berømte skavanken. Som nevnt har den overhodet ikke betydning for hans uovertrufne heithet, men den er så i veien at om den ikke hadde vært der, hadde livet vært komplett, men siden den er der, sørger den for at jeg rett og slett ikke kan prøve meg på ham whatsoever. Så, nå er du sikkert spent og spør, hva er så denne skavanken? Jo, det skal jeg si deg.

HAN FINS IKKE.

That's right, folks, Gullgutten eksisterer ikke. Ikke i annet enn i 12 (13 medregna det hemmelige volumet) mangabøker, 37 animeepisoder og i mine høyst private fantasier. Likevel kan ikke det forhindre det faktum at han ikke er noen virkelig person. Den 1,79 meter høye og 50 kilo tunge kroppen består ikke av kjøtt og blod, men blekk. Det samme gjelder de dype, svarte øya - ikke mye linse, glasslegeme og netthinne der i gården, nei (wøhø, hør på biologinerden), det er fortsatt blekk som gjelder. Og gjett hva? Også det deilige, bustete, svarte håret er blekk, blekk og atter blekk.

Hvem det er snakk om? L, selvfølgelig! Og om noen dager skal jeg laste opp massevis av bilder av ham for ei felles siklestund, så skjønner dere hva jeg har å slite med. Men ikke før om noen dager. For hvis jeg hadde lasta opp bilder av ham nå, hadde dere sett ham med en gang, og skjønt ting før dere i det hele tatt begynte å lese, og da forsvinner jo hele meninga, ikke sant?

Så. Jeg er fortapt i en animert figur. Det var siste spiker i kista, tenker jeg.