Minirapport og ei lita oppmuntring (til meg sjøl)

Kjøretimen på onsdag gikk... greit. Den gjorde faktisk det. Kjørelæreren min syntes jeg var flink, og at jeg gira fint, men at jeg ikke var heeelt trygg når det gjaldt å holde meg ca. på veien. Høhø. Da jeg svingte, havna jeg nemlig av en eller annen grunn i venstrefila, og da biler kom mot meg, blei jeg helt fra meg og havna nesten i grøfta på mi side for å unngå at de kjørte på meg. Det var litt guffent, men jeg lever jo ennå. Ikke det at jeg er sugen på å ta noen flere timer, altså, til tross for at pappa har bestilt hele to til neste uke - mandag og tirsdag, faktisk, så jeg får det jo fort overstått.

Men jeg kom til å tenke på noe en gang for noen måneder siden da Vibeke og jeg var ute og kjørte en gang. Det var en skikkelig taper foran oss, og Vibeke banna ham/henne litt opp og litt ned, før hun så noe ikke jeg så, nemlig et skilt i bakruta, og sa: "Å ja, det var L, ja." Og gjett hva jeg tenkte. Wøhø. Uansett, det satte meg på ideen om at når (det gjør vondt å skrive dét i stedet for "hvis") jeg begynner å kjøre med pappa, så vil jeg ha et sånt skilt i bakruta:

Men jeg trur ikke Statens vegvesen, eller hvem det nå er som kontrollerer at alle L'ene skal være røde mot en hvit bakgrunn og i Arial font ville ha godkjent den. Men det hadde vært grisetøft, da, hallo. Sånne ting gir meg nesten lyst til å kjøre.

Og for å få tankene over på noe annet, poster jeg et artig lite sitat som jeg fant på AsiaJam-forumet under tråden "What do your parents think of the music you listen to?":

"every single person i know hates all the japanese music i listen too *sob* haha
they get all arsey like 'i dunno what she's saying'
'it's a he'
'well it looks like a girl!'
especially miyavi. my stepdad was like is that hilary duff?"

Jeg lol'a.

Dommedag

Hvem hadde trudd at dommedag skulle komme på en onsdag? Sånn en kjedelig dag som onsdag. Det eneste litt morsomme som pleier å skje på onsdager, er at LOST går på TV Norge, men nå går jo ikke det lenger heller, og kommer ikke igjen før på nyåret. Ærlig talt, jeg syns skjebnen er lite oppfinnsom, altså. Jeg mener, hallo, onsdag. Går det an, liksom.

I tilfelle du lurer: jeg skal ha min første kjøretime på onsdag. A.K.A. i morgen. Jeg gruer meg som et reint helvete, kommer til å få nervøst sammenbrudd, begynne å grine, drite meg ut, dø, et cetera. Og så har pappa, luringen, greid å bestille time til meg klokka sju. På morningen. Altså kommer jeg til å sovne bak rattet, og skape det lameste førsteinntrykket ever. Jeg må føkkings opp seinest halv seks. Klem, takk?

Og så en annen ting som suger kjønnsorganer: jeg veit ikke helt hvor mange som faktisk husker det, men i innlegget ei stund tilbake om sko og kjærlighet, sa jeg nøyaktig: "Jeg har nemlig penger, men de skal spares. Jeg skal nemlig noe. Men jeg vil ikke si hva det er før det er 100 % sikkert (nå er det 99 %), til tross for at jeg egentlig bare vil bælje det ut. Noen veit det allerede, da. Men foreløpig er min munn lukket." Så hadde jeg planer om, cirka rundt denne tida, og legge ut masse fine bilder sånn at dere kunne ha gjetta, før jeg hadde blåst i trynet på dere at jeg skulle til Japan i juleferien, men planene har blitt spolert. Delvis på grunn av teite foreldre (hva er føkkings vitsen med å være atten når man ikke får bestemme sjøl?) og delvis på grunn av teite leilighetseiere ("overnatting er harry!" - gå og dø!). Så... nei. Nå har jeg med andre ord i overkant av 9000 kroner på kontoen som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Men det føles faktisk ikke bra i det hele tatt.