Minirapport og ei lita oppmuntring (til meg sjøl)

Kjøretimen på onsdag gikk... greit. Den gjorde faktisk det. Kjørelæreren min syntes jeg var flink, og at jeg gira fint, men at jeg ikke var heeelt trygg når det gjaldt å holde meg ca. på veien. Høhø. Da jeg svingte, havna jeg nemlig av en eller annen grunn i venstrefila, og da biler kom mot meg, blei jeg helt fra meg og havna nesten i grøfta på mi side for å unngå at de kjørte på meg. Det var litt guffent, men jeg lever jo ennå. Ikke det at jeg er sugen på å ta noen flere timer, altså, til tross for at pappa har bestilt hele to til neste uke - mandag og tirsdag, faktisk, så jeg får det jo fort overstått.

Men jeg kom til å tenke på noe en gang for noen måneder siden da Vibeke og jeg var ute og kjørte en gang. Det var en skikkelig taper foran oss, og Vibeke banna ham/henne litt opp og litt ned, før hun så noe ikke jeg så, nemlig et skilt i bakruta, og sa: "Å ja, det var L, ja." Og gjett hva jeg tenkte. Wøhø. Uansett, det satte meg på ideen om at når (det gjør vondt å skrive dét i stedet for "hvis") jeg begynner å kjøre med pappa, så vil jeg ha et sånt skilt i bakruta:

Men jeg trur ikke Statens vegvesen, eller hvem det nå er som kontrollerer at alle L'ene skal være røde mot en hvit bakgrunn og i Arial font ville ha godkjent den. Men det hadde vært grisetøft, da, hallo. Sånne ting gir meg nesten lyst til å kjøre.

Og for å få tankene over på noe annet, poster jeg et artig lite sitat som jeg fant på AsiaJam-forumet under tråden "What do your parents think of the music you listen to?":

"every single person i know hates all the japanese music i listen too *sob* haha
they get all arsey like 'i dunno what she's saying'
'it's a he'
'well it looks like a girl!'
especially miyavi. my stepdad was like is that hilary duff?"

Jeg lol'a.

Svenskefiendskap

Når jeg ber meg sjøl om å se for meg en typisk svenske, så spør jeg meg sjøl først: jente eller gutt? Er det jente, ser jeg for meg svensken som platinablond pornostjerne (á lá Victoria Silvstedt) med all den intelligensen som vi kjenner fra ymse svenskevitser. Er det gutt, er det typen i rosa pikéskjorte og Lindeberg (er ikke det merket svensk, sånn btw?) med bleika hår og solskjerm. Skikkelig SOSS, rett og slett, og bare fysj og æsj og ekkelt når det gjelder begge kjønn. Stygt språk har de og. Altså, nå innser jeg at jeg sikkert erter på meg noen her, og jeg veit jo at ikke alle svensker er sånn, kanskje bare de færreste, til og med, men i dag syns jeg sjøl at jeg har lov til å være forbanna på dem og innbille meg at de er djevelsønner og -døtre alle som en.

Hvorfor? Miyavi spiller i Stockholm i morgen.

Det sies at billettene forsvant på to timer. På den tida hadde jeg ikke engang kommet fram til noen konklusjon med mamma hvorvidt det var forsvarlig å sende meg mukkers aleine til Stockholm på tog eller ei ennå.

Snart sender jeg fanmail og forlanger å få ham til Norge. Dir en Grey har spilt i Sverige òg, og det var samme leksa da.

Fy faen.

Om j-rock

Hadde veldig lyst til å ha det lille sitatet innimellom de vakre bildene på personlig melding på MSN, men jeg har funnet ut at jeg er litt for glad i tatoveringa til Miyavi (en av dem...) som jeg foreløpig har sitert der. Derfor poster jeg den her i stedet, for haha, det er jo så sant, så sant.

(Men åh! Bloggen er teit med meg, og vil ikke laste den opp i sin animerte versjon. Følg linken, mine venner. Følg linken: http://img75.imageshack.us/my.php?image=7018640234554c033dad12xc1.gif)

Om Miyavi

"We still love him, despite the fact that he acts like he's on drugs all the time."
-- tilfeldig fan

Jeg syntes det var litt... beskrivende.

Miyavi-kun!

Beware! Jeg obsesser igjen. Og med god grunn.

Egentlig har jeg visst om den godeste Miyavi ganske lenge. Men han lager musikk for spesielt interesserte, det skal nevnes, og da jeg først blei introdusert for ham, var jeg skeptisk. Samtidig kom Gackt rekende på ei fjøl, holdt jeg på å si, og da var det lett for meg å omfavne en musikkstil (og en stil generelt) som liksom var litt mer... tja, ikke bare radiovennlig, men hva skal jeg kalle det, likevennlig? Liksom, ikke for utprega, men akkurat så moderat sært at jeg kunne like det. Og ikke ett vondt ord om Gackt her, fyren er utrolig talentfull, har en stemme som kan gi meg følelsen av frelse om jeg så lå naken med et kjøttstykke teipa til kroppen midt mellom ei gruppe løver, i tillegg til at låtrepertoaret hans er spekkfullt av godbiter, men sammenligna med herr Myv blir han nesten litt kjedelig.

For er det noen som tar den helt ut, så er det nettopp Miyavi. Bare se på fyren, da! Han har det som trygt kan kalles utstråling, karisma, attitude, og bare gå inn på hjemmesida hans (som for sikkerthets skyld heter www.o-re-sa-ma.com - der "ore" er en relativt pompøs form av "jeg" på japansk - og suffikset -sama slenges på for å tiltale noen som "ærede") og utforsk som du vil. Fyren er klin sprø! Og i tilfelle du skulle lure, så ja, han er musiker (for så vidt også modell, noe som syns...), og musikken hans låter akkurat som han ser ut. Og det er helt herlig!

Jeg mener, hva er det å ikke elske?