Egentlig hadde vi tenkt å reise til Göteborg, men ganske plutselig blei det Stockholm isteden, noe som i utgangspunktet føltes litt som en nedtur for meg. Jeg har liksom alltid hørt så mye om hvor koselig og fint Göteborg er, mens Stockholm egentlig bare er stort og masete.
Vel. Stockholm sentrum er stort og masete, men på veien inn til byen fra flyplassen, blei jeg bare mer og mer positivt overraska. Vi bodde i Södermalm, en bydel der gatene ser sånn ut:
Og liksom, alle veit jo at Sverige er Norges rike og suksessfulle storebror, men det blei plutselig så innmari åpenbart for meg hvor lenge Sverige har vært mye rikere enn Norge. Vi har jo noen litt ålreite bygninger i Oslo òg, men de er stort sett fra nyere tid. Og hvis vi tar utgangspunkt i at Slottet er Oslos mest imponerende bygning, og så tar i betraktning at det basically var det ikke-fullt-så-fine sommerhuset til den svenske kongefamilien (eller åssen det der var igjen), så sier jo det sitt, tenker jeg. Stockholm er fullt av gamle, imponerende, dyre bygninger av den typen man gjerne forbinder med land lengre sør i Europa, samtidig som det ligner såpass mye på Oslo at det nesten føles litt som en parallell dimensjon. Stockholm er nesten det som Oslo kunne vært hvis historien hadde utspilt seg litt annerledes. En alternativ virkelighet.
Og egentlig er det bare dette jeg vil gjøre hver gang jeg er på ferie: gå i gatene, se på og gå inn i vakre bygninger, drikke godt drikke og spise god mat. Jeg er mindre komplisert enn jeg liker å tru at jeg er.
Jeg må fortelle dere en artig anekdote. Eller, jeg veit ikke egentlig hvor artig dere andre syns den er, men likevel: den dagen vi kom dit, spurte jeg på Facebook og Instagram etter anbefalinger (noe jeg fikk, tusen takk for det). Tone skreiv til meg at hun var i Stockholm nå. Jeg likte kommentaren hennes, tenkte jeg skulle svare henne seinere. Et par timer seinere stod Vibeke og jeg og skulle krysse ei gate, og plutselig stod Tone og Janne (sistnevnte endte jeg opp i bursdagen til ved en tilfeldighet tidligere i år, men det er en annen historie) rett ved siden av oss. Vibeke og jeg var egentlig på vei for å finne et sted å spise, det samme var de. Vi slo oss sammen, og så spiste vi veganske buffé på Hermans trädgårdscafé, et av de nydeligste stedene jeg noen gang har vært på. Det hele endte opp med å bli en av de koseligste kveldene jeg har hatt på lenge.
Det fins ei gate i Södermalm som heter Brännkyrkagatan.
Det syntes jeg var morsomt.
Egentlig er ikke jeg noen voldsom storshopper, og det er det hovedsakelig to grunner til: den ene er at jeg får veldig dårlig samvittighet når jeg kjøper noe jeg ikke trenger. Det har vært sånn lenge, i minst ti år hvis ikke mer, og jeg trur jo at litt dårlig samvittighet i forbindelse med overforbruk-mentaliteten bare er sunt, men det jeg føler er egentlig nærmere en skamfølelse enn god, gammaldags dårlig samvittighet. Det er noe tvangsmessig over det hele. Jeg har så vidt nevnt det her på bloggen et par ganger før, trur jeg, og det stikker djupere enn "bare" klimaangst. Det føles på sett og vis nærmere en spiseforstyrrelse, bare at isteden for å skamme meg etter å ha spist, skammer jeg meg etter å ha kjøpt. En slags kjøpeforstyrrelse.
Den andre grunnen er noe så enkelt som at jeg har en mildt sagt spesiell klesstil, og det skal rett og slett mye til for at jeg finner noe jeg liker godt nok til å kjøpe det i de fleste vanlige butikker.
Når jeg er på ferie, har jeg lært meg å bli litt flinkere til å legge vekk kjøpeforstyrrelsen min, fordi en ferie bør ikke bare være ei pause fra jobben, men også ei mental pause. Sistnevnte er litt vanskeligere å unne seg enn førstnevnte, men jeg prøver. Når også Sverige generelt ligger lenger foran Norge hva angår det aller meste av trender, strømninger og tegn i tiden (altså: Sverige er faktisk bare kulere enn Norge, sånn er det bare), er det lettere for meg å finne ting og tang jeg liker og som faktisk er min stil. Så dere, jeg har oppdatert garderoben min litt. Og blant disse tinga var det bare den nederste t-skjorta som ikke blei kjøpt på bruktbutikk, så klimaavtrykket mitt etter denne handlerunden var ikke blant de aller verste heller:
Jo, og så kjøpte jeg to plater. Jeg har det samme "problemet" musikalsk som klesmessig: det er rett og slett ikke alltid så lett å finne musikken jeg liker i de fleste platebutikker her til lands. Ofte kan de bestille inn, og det tar lang tid, eller så kan jeg bestille utenlands, men det blir ofte dyrt. Og alt er uansett litt billigere i Sverige enn i Norge, så hey, nå eier jeg Careful av Boy Harsher på hvit vinyl og Criminal av The Soft Moon.
Jeg elsker rare detaljer:
Og jeg elsker når byer er mer enn bare steder folk bor. Når de er en rekkefølge av ting som har skjedd, i seg sjøl et kart over menneskelig liv, et flettverk av tilfeldig historie i evig utvikling.
