Blir dette noen gang en roman?

Det er natt og helt stille i leiligheten. Jeg står midt på soverommet med lyset slått av, vinduet åpent selv om det er kaldt, utenfra dempa lyder av trafikk og et generelt sus som bare fins i byer av en viss størrelse. Jeg forestiller meg et punkt der ute, en singularitet, uendelig tett og så tung at ikke engang lys kan unnslippe, og jeg forestiller meg å falle inn i singulariteten, den uunngåelige spagettifiseringa, den ville tatt livet av meg, men hva om det ikke gjorde vondt i det hele tatt, hva om det ikke ville føltes som ei hard dragning, men heller en mjuk omfavnelse. Og kanskje ville jeg bare dødd i dette universet; en utenforstående observatør ville sett meg henge for alltid rett over hendelseshorisonten, mens en annen versjon av meg ville fortsatt å falle innover mot den mjuke, svarte stjerna, før singulariteten åpna seg for meg, viste veien inn til et parallelt univers, til forveksling lignende dette, men likevel helt annerledes: Elisabeth og jeg som aldri dro på nachspiel den kvelden for nesten et år siden, Elisabeth og jeg som aldri forlot høgskolen, som blei værende igjen, eller Elisabeth som ringte Konstanse istedenfor meg den første helga, jeg som hadde gått ut på kjøkkenet for å finne meg mat og møtt på Irene isteden, Irene og jeg med rom og champagnesaft noen kvelder seinere, Irene, Silje og jeg i villaen med de antikke møblene og den store hagen, eller jeg som aldri blei mobba på barneskolen, som var den som tok kontakt med Elisabeth, som var den kule som Elisabeth skulle ønske hun kunne være som, som fikk Elisabeth til å kjøpe marihuana for seg, som klinte med alle de pene venninnene sine på fest, som visste hva jeg skulle si og gjøre, som skjønte noe som Elisabeth ikke skjønte. 
   Jeg går bort til vinduet. Ute er det stjerneklart. De fleste stjernene jeg kan se er døde for lenge siden, men i denne parallelle virkeligheten på jorda lyser de videre, for denne utenforstående observatøren lever de i beste velgående. 
   Et annet vindu i bygården åpner seg, og naboen begynner å spille fiolin. 



(Slenger med denne fra John Waters. Det er det sanneste jeg har lest på lenge. Ikke fullstendig urelatert til innlegget forøvrig heller.)

Sett og hørt i klasserommet

Sanna har vært veldig flink og skrevet ned spontane visdomsord som har kommet fram i ulike sammenhenger i klasserommet. Disse har i tur blitt sendt rundt på mail til alle i klassen, og jeg tør påstå at til og med ikke folk som kjenner oss personlig, kan være enig i at vi er ganske geniale med ord, altså. Men vi går vel kanskje ikke forfatterstudiet for ingenting heller:



Marta (etter å ha vært på Kroavalg kvelden i forveien): "Jeg våknet i dag morges og innså at jeg var blitt scenograf."

Gunnstein Bakke (om at man ofte tenker på tall eller farger i forbindelse med steder): "Det stedet jeg kommer fra heter Grendli og har postnummer 4681, men så bytta de til 4247, og det syns jeg fremdeles er helt forferdelig... og veldig usmakelig."

Rikke (om sjangerbetegnelser): "Hvis du skal skrive dikt, så kan du liksom ikke skrive en svær roman, da... for da er det liksom ikke dikt."

Rikke (om filmen "I rosens navn"): "Hvis dere kjeder dere veldig en kveld og nesten er litt sånn... suicidal, så kan dere se den her."

Kyrre Andreassen (om at det er en dverg som er bartender i en av Ingrids tekster): "Neida, jeg er ikke imot det, det er fint at dverger kan være bartendere."

Rikke (om Marits tekst fra gårdsmiljøet på attenhundretallet): "Nei, altså, det at hun går barføtt... Altså, store folk gjør jo sikkert også det, da, men... ja... de hadde kanskje ikke så høye krav til hva som var gøy på den tida."

Kyrre Andreassen (om norske menn): "Ja, nei asså, norske menn er en trist rase, for drømmedama til norske menn er Dorthe Skappel."

Kristine (det vil si yours truly) (om Lindas tekst): "Jeg føler meg liksom litt depressiv i positiv forstand når jeg leser det."

Kyrre Andreassen (om "What's Eating Gilbert Grape"): "Det er akkurat som det der 'hva er det med Gilbert Grape.' Jeg skjønte egentlig ikke hva det var med Gilbert Grape, han hadde stor mor, og Leonardo DiCaprio var ikke helt tam, han heller."

Marit (om at hun blei skremt av NRK-serien "Ansur"): "Ja, men jeg mener, jeg har alltid vært redd for svartedauden."

Marit (om Finnmark): "Ja, men det er liksom der folket bor!"

Rune Christansen (etter at vi har sittet førti minutter og venta på at alle skal bli ferdige med å printe og kopiere så vi kan begynne timen. Noen spør om de kan hente en kaffe så lenge): "Ja, gjør gjerne det, så kan jeg gå og hente wienerbrødet mitt hjemme."

Bjørn Esben Almaas (illustrerer forholdet mellom protagonist og antagonist i film): "Altså, man kan gå til veldig drastiske skritt når man har lyst på frukt."

Marit (om Anne Oterholms "Tilfeldigvis begjær"): "Jeg syns de ødelegger konseptet handle-mat-på-nærbutikken... det burde vært litt finere, da."

Kyrre Andreassen (om forfatterøkonomi): "Det er et simpelt honorar for det å komme inn som en klovn og lese opp."

Håvard Syvertsen: "Jeg og Kyrre har planlagt en ny bok nå som heter 'Ut og stjæle sykler.'"
Kyrre Andreassen: "Ja, det er etter min selvbiografi 'Min kam.'"
Håvard (med handa på hodet til Kyrre): "Ja, det blir en kort bok."
Kyrre: "Ja, haikudikt, faktisk."

Rikke (om at man bør lese Roman Jakobson til eksamen): "Det kommer litt som jul'kvelden på kjerringa, på en måte, hvis du ikke har lest den."

Kyrre Andreassen (om sentimentalitet): "Sentimentalitet er når livet er tungt, og så setter man på en film med Hugh Grant for å føle noe."

Kyrre Andreassen (om melankoli): "Nei, melankolsk er sånn, 'NÅ VAR DET GODT Å VÆRRA TRIST!'"



Hahaha. Så fin klasse og forelesere.

Uff

Dette gruer jeg meg til:

- intervju med Den norske filmskolen på lørdag
- eksamen på mandag eller tirsdag, jeg er helt ærlig ikke sikker, med mindre noen kan forklare meg om "mandag 10. mai" vil si mandag eller 10. mai

Og det er jo ikke så mye, det, det gjelder jo bare framtida mi, og så er det andre ting, som at - haha, dette høres så teit og barnslig og fjortiz og whinete ut at jeg ikke vil skrive det her engang, men så gjør jeg det visst likevel - Twitter-kontoen min sannsynligvis har blitt hacka og Twitter åpenbart ikke skjønner hva jeg mener når jeg forklarer dem problemet, og og og og og hvor skal jeg ellers gå når jeg føler at jeg må si noe, men ikke vil at noen skal svare sånn direkte, jeg kan jo ikke bare gå på balkongen og rope heller? Og så er det dette andre, dette not-blog-material, som føkker opp hodet mitt, og folk som ikke har trua på meg og ymse rør. Ikke finner jeg pensumbøkene mine heller, og det begynner jo å haste litt, da. Hybelen min flyter over av matrester og søppel, og jeg ligger bare i senga med puta over huet og spiser kokesjokolade.

"Selvmordet er barnsligheten i sin ytterste konsekvens" - Stig Sæterbakken.

Edit: JA, jeg er veldig føkkings klar over at veldig mange andre har myyyye større problemer enn meg, og at jeg er et bortskjemt barn av kapitalismen som egentlig bare har godt av det. JEG HAR SKJØNT DET, OKEI.

Materialistisk moro

"Jeg er glad som et godt uvær!" - random dude på sykkel på Bragernes torg, Drammen.

Jeg er ganske sliten nå. Jeg er sikkert den eneste i hele verden som kan holde på å sovne med en halvdrukket Burn i handa. Men det er på en god måte da. Mamma er livredd for at jeg skal dø øyeblikket etter at hun og pappa har sluppet meg av i Bø, så hun og jeg raida Drammen i dag på jakt etter objekter som kan holde meg i live i væffal et par måneders tid. Og ting gjør meg glad. Hva kan jeg si? Jeg er barn av i dag.

Jeg har aldri vært noen utprega fan av kjøkkensaker og husting og sånn, men seriøst, seeeee da:


Bak og fra venstre kan man skimte et rosa, gult og hvit-stripete teppe, gardiner med Dyreparken-motiv, sleiv, steikespade, visp, Mummitrollet-kopp og to skåler, en sånn supernydelig sak som gjør at jeg kan steike hjerteforma speilegg, grytekluter, bestikk og fire tallerkener i hardplast, respektivt blå, rosa, oransj og grønn. Jo, og så akrylduken baki der, da.

Men det stopper ikke der. Henta to pakker på posten i dag, og hadde det ikke vært for at jeg allerede er så godt i gang, hadde jeg garantert ikke giddi (giddet? Noen ganger hater jeg at bokmål tvinger meg til å bruke superkonstruerte plusskvamperfektumformer, men akk ja) å brife med dem og, men igjen; jeg er jo så godt i gang. Så se:

(hårbåndsak, ring, gratis øredobber og gratis button.)

(min langfinger til vinteren.)

På farta som jeg er, har jeg dessuten framkalt bilder i dag:


DE BLEI KJEMPEFINE. Hjerte. Og fordi jeg nok en gang er supergodt i gang, flasher jeg opp mer gøyalt jeg har gått til anskaffelse av tidligere i måneden. I forrige måned, mener jeg:


Nytt headset! Og klistremerker:


Og som noen av dere kanskje legger merke til, ny mobil. Men det var i mai, da.

Oooog jeg kommer ikke på noen fornuftig måte å avslutte innlegget på, så jeg sier bare takk for i dag. Snart skal jeg se film.

I disse det-er-to-uker-til-Bø-tider

Har dere sett Farvel Falkenberg? Hvis ikke, bør dere det, og helst innen sommeren er omme.

Og fordi dette innlegget blei så veldig kort, smeller jeg opp et fint totalt-ute-av-kontekst bilde av Brian Molko som jeg for ei stund tilbake hadde på profilen min på Skrivebua:


Peace and love.

Som jeg elsker

"I wished with all my heart that we could just leave this world behind. Rise like two angels in the night, and magically... disappear."

Jeg har gitt meg sjøl et løfte: jeg har sett den filmen sinnssykt mange ganger nå (sist gang nå nettopp, ja), men ikke nå mer! I væffal ikke på ei stund. Jeg skal nemlig ikke se den igjen før jeg har lest boka den er basert på. På en måte vil jeg ikke, fordi bøker er jo alltid bedre enn filmene som er basert på dem, og du vil liksom ikke at en av yndlingsfilmene dine plutselig skal framstå som noe dårligere, men... likevel vil jeg lese den noe så helt sinnssykt.

Godt å se dem igjen

Henrik: "That's the way we roll."
Tor Espen: "I don't roll, I skar."

*hjerte*

Sagt om meg

Pappa: "Jeg sku hatt fire voksenbufféer."
Restaurantdame: "Eh... fire voksenbufféer?"
Pappa: "Ja...?"
Restaurantdame: "Eh... hu der, a?" *nikker i retning meg*
Pappa: "Hu er nitten år, hu."
*lang stillhet*
Restaurantdame: "Jeg trudde hu var en fem - seks, jeg..."

Det må være klesstilen min, trur jeg.

Ikke nok med at Kuja er i det

Vivi: Why am I shaking...? What is it that I'm feeling...?
...
Zidane: You wanna know a trick to get your mind off things? This is an age-old ritual between male friends! Come over here, Vivi. Let's go together. Doesn't it feel nice to let yourself go under the stars?

Final Fantasy IX er faktisk helt fantastisk.

Edit: Se, se, seeee hva jeg i tillegg fant på www.gamespit.net! "Zidane's relationship with Vivi is equally essential to the story." Neste setning begynner dessuten med "The innocent Vivi learns that...", men resten kan jeg ikke si, for det vil bli å spoile. Men alle med fantasien i behold greier jo å fullføre den perfectly på egen hånd.

"Far er i meg og gjør sine gjerninger"

Eller hele dritten, om du vil:

"Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far er i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld."

Hvem visste at religion kunne være så tolkbart? Eller at Jesus sa så mye smart, for den saks skyld? Det blir jo nesten litt Papa to Kiss in the Dark.

Ekstramateriale ftw <3

"Du, sorry, Jarle, det... det e fest hos oljeungen, sant? Me... det e jo rock 'n' roll... fiskeboll."

"Atte, Jarle har kjøpt nillene sine på brille for en tiar."

"Pint av Pontius Pilatus... yeah. Sant? Kom an, faen og, meg og deg. Heile Jonas og verden, eg orkakje mer, eg meiner det..."

"Eg e Helge, frelsaren, Kristi Helgeus... sant? Det e jo skambra, faen, Pontius... og... fitte... e du med? Herregud, eg, eg, nei, eg meiner det, heilt... fra tennisball til fitte, asså, det går ikkje..."

"Eg ska gjøre trommestikkene mine om til fem tusen brød, hæ, e du med? Eg har metta fem tusen kvinnår med ett brød! Wooo! Helge, hæ? Kom an, då, faen, det e jo meg og deg, Pontius Pilatus heile veien til banken... kom an... Meg og deg, Helge, faen... sant?"

"Okey... det hettikje EU, det hettikje Russland, det hettikje enten e du med oss, eller e du med terror... med... mor di."

Arthur Berning, liksom. Hva faen for slags obsession er dét?

Helgepower

"Faen, asså... Jævla pen, ho der Katrine, asså."
"Ja..."
"Sku faen gitt høyrearmen for å bli sammen med hu."
"Venstrearmen og."
"Venstrarmen? Ka sku du ha runkt med då? Beina?"

"Fitte, rock og revolusjon!"

"Sku me kanskje gått mer i en sånn der Sting-retning, då, hæ? Starta et følsomhetsband og kalt oss for Te og Stearinlys?"

"Hei, hei, se her! Stavangers største kug! Se her, Andi... Rulle, la nå Katrine vere i fred, og så kommer du bort her og ser på tissen til storebror."

"Tennis!? I frelsaren Jesu Kristi navn - tennis!? Ka, har du fått AIDS, ellår?"

"Herregud, slutt å ver så jævla kug, då."

"Kor mange vennar har du, Helge?"
"Med eller uten Rulle?"

"Eg spelar trommår fra himmelen! Eg e Helge, frelsaren Helge Kristus, pint av Pontius Pilatus!"

"Satan... Det står jo kug i pannen på meg!"
"Nei, gjør det dét? Kor då?"

Jeg kjøpte filmen i går, og nå kan jeg få så mye Helge jeg vil - når enn det måtte passe meg! I væffal bortimot.

Og så kom jeg til å tenke på en ting. Tenk om jeg hadde uttalt Helge som de grammatiske (?) reglene for dialekta mi krever. Altså, sånn som at jeg uttaler "helg" (som i ukeslutt) som "hælj", og "elg" som "ælj." Da hadde Helge hett "Hælje." Det er kanskje like greit at han kommer fra Stavanger, og ikke Lier. Nå trur jeg riktignok aldri at jeg har møtt noen som har presentert seg som Hælje, da, ikke i Lier engang. Men fortsatt.

Og så ligner Andreas på ei blanding mellom Johnny Rotten og Sid Vicious. Det er ganske tøft.

Dagens sitat

Eller egentlig var det faktisk gårsdagens, da. Eller helt, helt egentlig var det helt faktisk overigårsdagens, men siden jeg ikke kom på å skrive det på bloggen min før nå, tar vi det, du gjetta riktig, nå i stedet.

"Napoleon innleda et forhold, eh, forlik med paven."
-- Reidar, min historielærer

Om Miyavi

"We still love him, despite the fact that he acts like he's on drugs all the time."
-- tilfeldig fan

Jeg syntes det var litt... beskrivende.