Re: Creares årsmøte

Åh, så koselig det var å se folk igjen! Og jeg vil for alltid være tidenes mest uforberedte foredragsholder, og jeg blir fjorten år i kofferthodet mitt av å oppholde meg i flere timer av gangen sammenhengende med Ingrid, og fancy restaurantmat er veldig godt, og så hadde vi skriveøvelse/karakterutviklingsting, og vi lagde Amalie, som er en dansk-norsk rasist, homofob og bonde, som går landsbrukslinja på en kristen internatskole, som hater katter og som drømmer om å en alpakkagård i framtida, og vi lagde kjæresten hennes Daniel Matheus, en kristen og særdeles hyggelig og småfemi fyr som er skapbifil, som digger Jesus, som er født på julaften og av den grunn hadde vrangforestillinger om at han var Messias da han var liten, en tanke som ikke hundre prosent har forlatt ham, som har traktorfetisj, men kan ikke kjøre traktor sjøl, som røyka hasj i ei uke en gang, men som har angra veldig i ettertid, som elsker katter, og som går på samme skole som Amalie. Og vi skulle skrive noe, hva som helst, om en situasjon i livet til en av disse, eller om Amalies mor som er nynazist, eller om norsklærer Truls som til tross for å være lærer på en kristen internatskole, ikke er kristen. Og her er min lille tekst, til minne om en altfor kort kveld tilbrakt på et hotell i Drammen med noen skikkelig fine folk:

"Kjære Gud", sier Daniel, han kneler ved sengekanten, får øye på Jesus-gipsfiguren i bokhylla og biter seg i leppa, før han biter på høyre tommelfingernegl.
   "Kjære Jesus", sier han isteden og folder hendene og senker blikket, "jeg synda en gang i fjor, jeg husker ikke helt når, altså det var i sommerferien, men jeg husker ikke helt om det var juni eller juli." Han suger seg på underleppa mens han stirrer gips-Jesus i øynene.
    "Det var en fest, og barn drakk alkohol", han husker egentlig ikke hva Jesus har sagt om alkohol, strengt tatt var det vel ikke han som fant opp aldersgrensa for å drikke alkohol, men han nevner det for sikkerhets skyld, "jeg var ikke en av de barna, da." Han syns gips-Jesus trekker et lettelsens sukk, men han er ikke sikker.
   "Men..." Daniel må ta en lang kunstpause, etterfulgt av en ulyd som kommer fra lengst nede i mageregionen et sted.
   "Jeg røyka..." Han drar de svette hendene fra hverandre igjen, biter litt på høyre tommelfingernegl, før han folder hendene på nytt. Det siste ordet må han hviske, "... hasj."
   "Og Jesus", legger han til, og han må hviske igjen idet han sier: "Det var skikkelig..." En ny liten kunstpause der han leiter etter det rette ordet, "... digg."
   For det hadde vært skikkelig digg. Han hadde sittet i hjørnet og nippet til appelsinjuicen sin, mens han på avstand hadde observert Amalie, dette var bare noen måneder før han fikk vite at hun hadde sett på ham på akkurat samme måten. Og hun var så vill og vakker der hun stod og kasta på det lange håret og ropte ut fraser som "nigger!" og "svarting!" til venneflokken sin, og ei så slem jente som henne, måtte imponeres av en tilsvarende slem gutt, og han hadde gått bort til hippiene i sofaen og bedt om å få noen trekk, og der hadde han blitt sittende resten av kvelden, rødøyd, blid og sulten, han hadde spist en pose med potetgull og en pose med bamsemums, og appelsinjuicen hadde aldri noen gang smakt så godt. Skjellettet hadde liksom føltes så akkurat passe, han kjente av hver knokkel hadde et helt perfekt tilpassa lag med kjøtt og hud utenpå, tennene lå så godt til rette i munnen, hver tann nøyaktig den størrelsen den burde være. Og blodet, blodet som hadde fylt hver eneste nerve, han kunne kjenne at oksygenet løp rundt omkring inne i ham mens det hvinte av glede.
   "Og sånn bare fortsatte det, Jesus", stønner Daniel, med gråten sittende fast i halsen, "i ei uke!" Det løsner endelig, og Daniel gråter i strie strømmer.
   "Kan du tilgi en angrende synder, Jesus?" gråter han.

Om den er ferdig eller ikke, får være opp til deg som leser å avgjøre. Og Ingrid Marie, tusen takk for en fantastisk og helt relevant link i denne sammenhengen.

♥

Vakre Oslo

"En by som alle rømmer til, en kirkegård av drømmer, hvor ingen veit helt hva dem vil eller hvordan de skal få det til."
-- Jokke og Valentinerne

Jeg flytter snart fra Oslo, og er litt nostalgisk på forskudd. Jeg trur jeg aldri kommer til å avklare mitt forhold til denne byen, men jeg trur det skal bli godt å få litt pause nå. Jeg kommer nok tilbake.

Jeg har samla sammen et lite knippe fabelaktigheter som gjør Oslo til noe som er verdt å savne:

Først av alt; Musikkens dag. Dette må være en av årets koseligste dager, med gratis konserter innenfor de fleste sjangere, alltid strålende sol på sommerens første lørdag, hunder og øl i parker, fulle kafeer, arrangementer overalt, mye å se på, mye å høre, mye å gå, mye å glede seg over. I år som i fjor spilte jo blant annet flinke, flinke Unnveig:

Og apropos Unnveig, kommer jeg til å savne alle de flotte folka som bor her. Jeg kommer til å savne Rock In-fylla med Mari, og Vibeke!:

Og jeg kommer til å savne Yaya's, som er der vi var da bildet blei tatt, og som er akkurat passa jalla sirkus til at jeg elsker det, og som kanskje kunne ha blitt stamrestauranten min hvis jeg hadde drevet med noe sånt som å spise ofte ute.

Og jeg kommer til å savne å kunne gå til alt, å få melding av en tørst venn og faktisk bare kunne hoppe på trikken som går hundre meter fra leiligheten vår og sju minutter seinere være nede i byen, å ha glemt å kjøpe mel, men det gjør jo ingen ting, for sjøl om jeg bare har gått i to minutter, er jeg allerede halvveis hjemme, så å snu og gå tilbake igjen er ikke engang et tiltak. Og jeg kommer til å savne alle kattene i bakgården, det er hvertfall seks stykker her i tillegg til Børre, åssen jeg kan sette meg ut på benken der for å spise frokost og med én gang få selskap av én av dem, de legger seg ned og ruller over på ryggen og vil bli kost med.

Og selvfølgelig kommer jeg til å savne Børre masse, som må bli igjen i Oslo sammen med Vibeke.

Og jeg kommer til å savne Kjelsås og Maridalsvannet og at naturen og skogen faktisk også bare er en trikketur unna, og at det går an å grille og røyke vannpipe der sammen med verdens fineste fin:

Og apropos verdens fineste fin, så er det noen ting som bare kan bli bedre av å flytte. Vi skal bo sammen, helt på ordentlig, vi skal hver kveld sovne inntil hverandre og hver morgen våkne opp ved siden av hverandre, vi skal lage middag sammen, vi kan henge bilder vi har tatt sammen i stua. Og jeg gleder meg til å bo i en småby igjen, som jeg kan være passe stor og passe liten i, og jeg er fortsatt bare en forholdsvis kort togtur unna Oslo og Lier og alt det jeg allerede kjenner til.

Det føles bra å forlate noe bra til fordel for noe minst like bra.

Til slutt en strøtanke: er det bare jeg som syns Sofi Oksanen ser ut som en karakter fra Harry Potter?

If you don't know where you're going, any road will get you there

Jeg veit virkelig ikke lenger. Her har dere noen bilder.

 

 

 

Tatt av Eirin, meg og Linda.

Oslo-dager pt. V

Bilde én og fem © Eirin, resten © meg. St. Patrick's, folkehøyskolebesøk hos Jørgen, bursdagsfeiring på Underwater.

Masquerade 04.02.12

Jeg har i veldig mange år drømt om å bli bedt på maskeradeball, så da det ikke skjedde med det første, blei jeg liksom bare nødt til å fikse det sjøl.

Pai, kaker, vin, te, vals, levende lys og vakre mennesker. Og ikke minst fantastisk musikk.

Engangskamerabilder © meg. Speilrefleksbilder © Linda.

Oslo-dager pt. IV

... og sånn går nu dagan. Foto © meg, bortsett fra nummer sju, som er tatt av Linda, og nummer ti, fjorten og seksten som tilhører Eirin.