Vakre Oslo

"En by som alle rømmer til, en kirkegård av drømmer, hvor ingen veit helt hva dem vil eller hvordan de skal få det til."
-- Jokke og Valentinerne

Jeg flytter snart fra Oslo, og er litt nostalgisk på forskudd. Jeg trur jeg aldri kommer til å avklare mitt forhold til denne byen, men jeg trur det skal bli godt å få litt pause nå. Jeg kommer nok tilbake.

Jeg har samla sammen et lite knippe fabelaktigheter som gjør Oslo til noe som er verdt å savne:

Først av alt; Musikkens dag. Dette må være en av årets koseligste dager, med gratis konserter innenfor de fleste sjangere, alltid strålende sol på sommerens første lørdag, hunder og øl i parker, fulle kafeer, arrangementer overalt, mye å se på, mye å høre, mye å gå, mye å glede seg over. I år som i fjor spilte jo blant annet flinke, flinke Unnveig:

Og apropos Unnveig, kommer jeg til å savne alle de flotte folka som bor her. Jeg kommer til å savne Rock In-fylla med Mari, og Vibeke!:

Og jeg kommer til å savne Yaya's, som er der vi var da bildet blei tatt, og som er akkurat passa jalla sirkus til at jeg elsker det, og som kanskje kunne ha blitt stamrestauranten min hvis jeg hadde drevet med noe sånt som å spise ofte ute.

Og jeg kommer til å savne å kunne gå til alt, å få melding av en tørst venn og faktisk bare kunne hoppe på trikken som går hundre meter fra leiligheten vår og sju minutter seinere være nede i byen, å ha glemt å kjøpe mel, men det gjør jo ingen ting, for sjøl om jeg bare har gått i to minutter, er jeg allerede halvveis hjemme, så å snu og gå tilbake igjen er ikke engang et tiltak. Og jeg kommer til å savne alle kattene i bakgården, det er hvertfall seks stykker her i tillegg til Børre, åssen jeg kan sette meg ut på benken der for å spise frokost og med én gang få selskap av én av dem, de legger seg ned og ruller over på ryggen og vil bli kost med.

Og selvfølgelig kommer jeg til å savne Børre masse, som må bli igjen i Oslo sammen med Vibeke.

Og jeg kommer til å savne Kjelsås og Maridalsvannet og at naturen og skogen faktisk også bare er en trikketur unna, og at det går an å grille og røyke vannpipe der sammen med verdens fineste fin:

Og apropos verdens fineste fin, så er det noen ting som bare kan bli bedre av å flytte. Vi skal bo sammen, helt på ordentlig, vi skal hver kveld sovne inntil hverandre og hver morgen våkne opp ved siden av hverandre, vi skal lage middag sammen, vi kan henge bilder vi har tatt sammen i stua. Og jeg gleder meg til å bo i en småby igjen, som jeg kan være passe stor og passe liten i, og jeg er fortsatt bare en forholdsvis kort togtur unna Oslo og Lier og alt det jeg allerede kjenner til.

Det føles bra å forlate noe bra til fordel for noe minst like bra.

Til slutt en strøtanke: er det bare jeg som syns Sofi Oksanen ser ut som en karakter fra Harry Potter?

Jeg pakker til Gjøvik

Jeg trur jeg aldri før har lagt så mye tanke i hvilke klær jeg skal ta med meg.


Jeg føler meg åh, så symbolsk her. Cuba-hatten min, Che Guevara t-skjorta jeg kjøpte du-skjønner-hvor, t-skjorta jeg fikk av Henrik til jul, skolegenseren min, buksa jeg helt randomly fikk av Henrik fordi den var blitt for liten til ham, og så klart MINNEBUKSA MI. Tragisk som jeg er, er jeg en storforbruker av klær (huhei, hvor jeg rimer!), så jeg blir nødt til å ta med meg en del mer, men liksom... dette er Skiringssal-minner i tøyform. Er det ikke fantastisk?

Det er forresten lenge siden jeg har gleda meg så sinnssykt mye til noe. Jeg veit det høres deformert ut, men jeg gleda meg faktisk ikke så mye til Cuba engang. Men dét er i det hele tatt noe jeg savner, altså; å kunne la meg absorbere så mye av en ting at jeg er helt bananas flere uker i forveien. Sist gang jeg kan huske at jeg var så begeistra for noe, var da jeg gikk rundt og venta på Little Ashes i posten. Bare sånn for å bruke Cuba som eksempel, da, så gleda jeg jo meg for så vidt til det, men da jeg satt på bussen inn til Torp, satt jeg liksom bare og tenkte at "ja, ja... dette blir sikkert gøy", på en måte. Hvor er engasjenementet? Hvor er den boblende gledesrusen? Hvorfor er jeg aldri spent på noe lenger? Bortsett fra nå, da. Og det er digg å glede seg så mye.

Jeg håper bare at det blir så bra som jeg vil at det skal bli, og at det ikke blir rart og dumt fordi jeg er en tilbakestående hagenisse. Og så håper jeg at alle kommer. Det hadde vært fint.

Og for dere som har glemt det (i og med at jeg strengt tatt bare har nevnt det kjapt i forbifarta tidligere), så skal altså Vorpis ha en sommerreunion nå til helga. Jah. Nesten tre timer på toget i morra er ingen hindring.

Jeg liker forresten mitt nye mobilkamera. 8.1 megapiksler! Det er deilig.

Minner

Fra årboka (og det hjelper å trykke på bildene for å få skrifta i en lesbar størrelse):

(Brife, brife, jada, men hey, du hadde gjort det samme hvis det hadde vært deg.)
Og så har jeg fått noen nye additions til buksa mi. Stort sett bare intern shit, men det er jo faktisk det som er koseligst.

Fra Signe:

(Denne merksnodige fisken med bein er jeg faktisk ikke sikker på om det er Signe som har tegna, men den var der i væffal da jeg tok av meg buksa da jeg skulle legge meg samme dagen som Signe hadde gått berserk i form av de andre kunstverka her.)

Fra Linda:


Fra Vorpis:


Fra Sølvi:


Fra Helene:


Fra Trine:

(Kulepenn funker ikke like fett som tusj, så det er ikke så greit å se hva det står, men skarpøyde folk med hukommelsen i behold vil kanskje kjenne igjen det episke sitatet fra det mektige opuset Ungdomsskolen?)

Fra Gjermund:

(Det er sikkert vanskelig å tenke seg hvor dette fiffige enstavelsesutropet er plassert hen på buksa.)

Fra Henrik:


Fra Krølle:


Fra Tor Espen:


Fra Thomas:


Fra Kamilla:


Og ellers, da? Nå gleder jeg meg bare til Vibeke kommer hjem, denne gangen for godt, og til sommerpartyet hos Vorpis i juni. Og om to dager skal jeg jaggu meg på jobbopplæring. Liek, w0ah.