Men det var så svårt, men det var så svårt, men det var så svårt

Min nyeste musikalske oppdagelse/forelskelse. Sjekk også ut albummet Ett språk för dom dömda. Noe så rart, vakkert og hypnotisk er det lenge siden jeg har hørt.

We are made of starstuff

Okei, så jeg har en tendens til å blogge de gangene jeg ligger våken og spinner ville tankespinn og blir overvelda av store følelser. Sånn er det bare.

Men dere, har jeg noen gang gått i dybden av min intense kjærlighet for universet? Nei, jeg overdriver faktisk ikke når jeg snakker om intens kjærlighet. Dette er så sterkt og så stort at jeg ikke kan snakke om det på noen annen måte, helt siden jeg var liten, at det nesten har religiøse aspekter. Ironisk nok ser jeg faktisk veldig mange likhetstrekk mellom nettopp religion og astronomi/kosmologi, men jeg snakker litt rundt meg sjøl her nå, merker jeg.

Uansett så begynte dette akutte ytringsbehovet på en måte det gjerne gjør; ved at jeg hørte på Current 93. Og ikke ei hvilken som helst Current 93-låt heller (heck, ingen av Current 93s låter er "ei hvilken som helst Current 93-låt"):



Jeg mistenker at mange YouTube-videoer og sanger jeg poster her forblir uavspilte, men vær så snill, hør i det minste halvparten av denne sangen, for den er så perfekt og oppsummerer så inderlig godt stemninga universet gir meg. Jeg er ikke særlig religiøs av meg, men poesien og det himmelske lydbildet her gir meg en følelse av at jeg er uendelig liten og at verden er uendelig mystisk og ufattelig. Som sagt; jeg ser mange likheter mellom religion og astronomi/kosmologi.

Og jeg ser videre, og jeg finner dette:

Dette er åssen en kunstner ser for seg at det uunngåelige framtidige kræsjet mellom vår egen Melkevei og Andromeda-galaksen vil foregå. Og dere, bilde nummer fem... det er så vakkert og uutgrunnelig at jeg vil gråte.

Og så har vi Carl Sagan, da dere. Det er ham jeg har lånt innleggstittelen fra. For denne ene tanken er så rar og fascinerende og sann og nettopp vakker; at alt som jorda er lagd av, blei til inni stjerner for så lenge siden at vi ikke kan skjønne det engang. Inkludert alt som lever. Og herregud, dere, jeg kom nettopp på at i 2006 en gang så skreiv jeg en tekst som egentlig ligner ganske mye på dette blogginnlegget. Og jeg er så ekstremt overvelda akkurat nå.

Og ikke for å støte noen her, men det slår meg helt ærlig som veldig kjedelig å bare akseptere at "verden er sånn fordi Gud lagde den sånn." Altså, undring og magi vs. fornuft og vitenskap blir ofte satt opp mot hverandre som fiender, når realiteten er at sånn som jeg ser det, så er det et så uendelig stort rom for nettopp magi i vitenskap. Jeg kan absolutt se det guddommelige ved vår perfekt sammensatte verden, og uten å prøve å gå inn på de dypeste filosofiske temaene - jeg mener, ett sted må jo grensa gå, også for overtrøtte blogginnlegg - så ser jeg helt tydelig den gudelignende krafta som holder liv i oss, som gir oss bevissthet og følelser og strøm til hjernen, og som gjør at alt bare fortsetter og fungerer, men helt fundamental kristendom (eller jødedom eller islam) som sier at Gud skapte jorda, Gud skapte universet, det er sånn fordi Gud har bestemt at det skal være sånn... det virker jo som ei så kjedelig oppfatning. Jeg syns det er så utrolig mye mer spennende å lære åssen alt oppstod og virker og hvorfor det gjør sånn, og lære at alt har en sammenheng, og oppdage at jo mer vi veit, jo mindre veit vi, og alt blir bare mer og mer mystisk. Vitenskapsfolk blir jo ofte kritisert av enkelte religiøse for å være så kyniske og ha et svar på alt og mangle åndelighet i livet sitt og og og "trade away wonder for reason" (som de sier i fantastiske Carnivàle, som jeg har sett litt på i det siste). Men er ikke nettopp "reason" full av "wonder"? Jeg veit ikke om noe mer fantastisk enn nettopp vitenskapen, og helt spesifikt for min del, astronomi og kosmologi. Jeg trur faktisk at mitt forhold til universet kan være ganske likt religiøses forhold til sin gud, uten at jeg selvfølgelig kan si det hundre prosent sikkert, siden jeg aldri har hatt et speiselt forhold til noen gud.

Og dette er uoversiktlig og psychobablete nok allerede, så jeg tenker jeg runder av ganske snart. Men altså, jeg var den rare ungen som satt og leste bøker om universet isteden for å klatre i trær, og denne store, mystiske, åndelige følelsen tanken på at alt er større enn meg gir, minner faktisk mer om kjærlighet enn om så mye annet.

Og sist, men ikke minst, hvis du vil ha noe mer fengende å høre på enn Current 93, men som likevel passer helt perfekt til temaet jeg noe rotete har begitt meg ut på i dag, så sjekk ut egentlig hva som helst av VNV Nation.

Og husk for all del å se masse science fiction, og særlig Battlestar Galactica!!!

Angående gårsdagen

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA--



Kanskje dere får noe fornuftig ut av meg en gang. Men det er ikke i dag.

Takk, Sigur Rós. Jeg elsker dere.

Eksempler på ting som er fint akkurat nå

- Dere, nå er det faktisk høst, og naturen er bare vakkervakkervakker, og i Hamar fins det en veldig fin sti langs stranda som til slutt leder til Domkirkeruinene, og det er noe av det mest meditative man kan gjøre om dagen, trur jeg.

- Denne sangen her er så fantastisk at det nesten ikke burde vært lov:



- Denne er også rimelig fin:


(Ja, begge sangene er forferdelig triste og er sånn sett muligens litt malplasserte, men ingen kan komme ifra at de er veldig, veldig vakre.)

- Vibeke har vært på besøk i helga, og det var kjempekoselig!

- Kulturnatt Lillehammer skjer! Noen av dere veit dette allerede, men i år er jeg en av arrangørene for Kulturnatt Lillehammer, og til tross for enkelte netter med dårlig søvn og bekymringer og stress og nesten hjerteinfarkt, har vi fått dritmasse bra på programmet som jeg gleder meg skikkelig til å snakke mer om seinere. Men hold av første helga i desember, folkens. Det blir helt genialt.

- I november er det sykt mye å glede seg til. Helt i begynnelsen spiller Pantha du Prince med The Bell Laboratory på Oslo Konserthus. Jeg så dem på Øya 2011, og det var helt sinnssykt. Det er kanskje overflødig å si at jeg har veeeeldig lyst til å se dem igjen. Dessuten har jeg planer om å få med meg teateroppsettinga av "Styrtet engel" (Per Olov Enquist) på Nationaltheateret, og med tanke på hvor mørk, filosofisk og styggvakker boka er, er jeg ganske sikker på at det kan bli ekstremt interessant å se det hele utspilt foran seg. Dessuten er det norsk premiere på Avenue Q, og jeg er bittelitt skeptisk siden jeg er så godt vant med den engelske versjonen, men det blir sikkert aller mest moro. Måneden avrundes med - trommevirvel - Sigur Rós i Spektrum den 28., og jeg skjønner fortsatt ikke åssen jeg skal oppføre meg omkring det, fordi "å glede seg" ikke helt dekker følelsen jeg har i meg i den anledning. Men følelsesbeskriveri vil det komme en tid for.

- Jeg har kjøpt meg et nytt sykt fint korsett og to par sko jeg er meget fornøyd med.

- Jeg har også kjøpt meg symaskin!!!!!

- Jørgen. Men Jørgen er alltid fin, da.

Vakre Oslo

"En by som alle rømmer til, en kirkegård av drømmer, hvor ingen veit helt hva dem vil eller hvordan de skal få det til."
-- Jokke og Valentinerne

Jeg flytter snart fra Oslo, og er litt nostalgisk på forskudd. Jeg trur jeg aldri kommer til å avklare mitt forhold til denne byen, men jeg trur det skal bli godt å få litt pause nå. Jeg kommer nok tilbake.

Jeg har samla sammen et lite knippe fabelaktigheter som gjør Oslo til noe som er verdt å savne:

Først av alt; Musikkens dag. Dette må være en av årets koseligste dager, med gratis konserter innenfor de fleste sjangere, alltid strålende sol på sommerens første lørdag, hunder og øl i parker, fulle kafeer, arrangementer overalt, mye å se på, mye å høre, mye å gå, mye å glede seg over. I år som i fjor spilte jo blant annet flinke, flinke Unnveig:

Og apropos Unnveig, kommer jeg til å savne alle de flotte folka som bor her. Jeg kommer til å savne Rock In-fylla med Mari, og Vibeke!:

Og jeg kommer til å savne Yaya's, som er der vi var da bildet blei tatt, og som er akkurat passa jalla sirkus til at jeg elsker det, og som kanskje kunne ha blitt stamrestauranten min hvis jeg hadde drevet med noe sånt som å spise ofte ute.

Og jeg kommer til å savne å kunne gå til alt, å få melding av en tørst venn og faktisk bare kunne hoppe på trikken som går hundre meter fra leiligheten vår og sju minutter seinere være nede i byen, å ha glemt å kjøpe mel, men det gjør jo ingen ting, for sjøl om jeg bare har gått i to minutter, er jeg allerede halvveis hjemme, så å snu og gå tilbake igjen er ikke engang et tiltak. Og jeg kommer til å savne alle kattene i bakgården, det er hvertfall seks stykker her i tillegg til Børre, åssen jeg kan sette meg ut på benken der for å spise frokost og med én gang få selskap av én av dem, de legger seg ned og ruller over på ryggen og vil bli kost med.

Og selvfølgelig kommer jeg til å savne Børre masse, som må bli igjen i Oslo sammen med Vibeke.

Og jeg kommer til å savne Kjelsås og Maridalsvannet og at naturen og skogen faktisk også bare er en trikketur unna, og at det går an å grille og røyke vannpipe der sammen med verdens fineste fin:

Og apropos verdens fineste fin, så er det noen ting som bare kan bli bedre av å flytte. Vi skal bo sammen, helt på ordentlig, vi skal hver kveld sovne inntil hverandre og hver morgen våkne opp ved siden av hverandre, vi skal lage middag sammen, vi kan henge bilder vi har tatt sammen i stua. Og jeg gleder meg til å bo i en småby igjen, som jeg kan være passe stor og passe liten i, og jeg er fortsatt bare en forholdsvis kort togtur unna Oslo og Lier og alt det jeg allerede kjenner til.

Det føles bra å forlate noe bra til fordel for noe minst like bra.

Til slutt en strøtanke: er det bare jeg som syns Sofi Oksanen ser ut som en karakter fra Harry Potter?

Ikke en lyd

Lykke fins

... om så bare på vinyl.

 

Skal innrømme at det er en liten smule kjedelig at plata kom den tjueåttende mai, og så fikk jeg min forhåndsbestilte utgave i dag, liksom. Men like fullt; vakkerhet.

En ting som er veldig kult, er at når det gjelder musikkvideoene til låtene på Valtari, har Sigur Rós et ganske unikt konsept. De gir utvalgte filmskapere samme sum med penger, og uten at verken bandet eller de andre regissørene veit hva de driver med, setter de sammen en video som er tolka fram fra deres eget sinn. Ideen er at Sigur Rós ikke har tolkningsmonopol, og de mener at alles assosiasjoner til låtene er like riktige som deres egne. "The Valtari Mystery Film Experiment" er ennå ikke ferdig, og nye videoer slippes med med jevne mellomrom. Du kan følge utviklinga, samt se videoene som allerede er ferdige, her.

Etter en god del gjennomlyttinger har jeg kommet fram til at Varúð er yndlingssangen min fra plata, tett etterfulgt av tittelsporet. Det passer igrunn bra, med tanke på at Varúð også har den videoen jeg foreløpig liker best:



Jeg kommer aldri til å slutte å elske dette bandet.

Hei vakker

Jeg skulle ønske jeg

Siste pust

Jeg kommer ikke til å skrive noe om Nes før jeg får framkalt bildene jeg tok derfra. Ikke at jeg trur jeg kommer til å finne på så mye å skrive da heller... det var liksom så utrolig fint og deler av det ganske uvirkelig, faktisk. Jada, jeg veit jeg snakker om føkkings NÆS på Hedmark her, men klisjeen vil jo ha det til at man ikke alltid trenger å dra så langt for å oppleve fine ting. I mellomtida kan dere jo se på noen av bildene fra det viktorianske haveselskapet vårt.

Og nå er jeg atter i Bø, sjøl om det bare er for tre dager. På onsdag flytter jeg. I dag sa jeg for eksempel ha det til Kolbjørn. Og det er bare... ja, jeg veit jeg snakka nesten kvalmende mye om dette i fjor og, men det blir jo aldri Bø igjen. Jeg skal jo flytte sammen med en gjeng fra klassen min til høsten, men det er alle småtinga, liksom. Ekko på Breisås, å våkna hos Linda uten å huske åssen jeg havna der, Dickheads-jamming hos Unnveig, lok og latter i klasserommet, nattprat og -røyk med Kolbjørn, gamle Bø sentrum... det er akkurat nå det er akkurat sånn akkurat her. Ikke om et år, ikke i Oslo. Det er høsten 2010 og våren 2011 i Bø. Og sånn må det bare bli.

Samtidig har jo erfaring vist at om ting blir helt annerledes fra det jeg trudde det skulle bli, så kan det hende det blir fint likevel. Og jada, jeg gleder meg til høsten. Så lenge jeg husker på å leve i øyeblikket, så trur jeg at jeg kan - strengt tatt - få noen veldig fine dager framover. Og ja, jeg veit jeg bruker ordet "fint" utrolig mye, men det er liksom det... fineste... adjektivet jeg veit om. For meg er "fint" alt som er bra samla i ett ord.

Dere burde sjekke ut innlegget til Kolbjørn om Bø-vandring. Mange fine bilder fra et underlig, lite sted i Telemark.

Så skal jeg bare gå og pakke livet mitt ned i esker.

... In which jeg prøver å virke kultivert

Lol, ass. Jeg har ikke hatt sommerferie så innmari lenge, så det er kanskje bare derfor jeg ikke lenger husker hva det å ha denne "fritida" folka snakker om innebærer. Er så lenge siden det var en del av vokabularet mitt. Nå har vi jo hatt intet mindre enn to avslutningsfester, i går og i overigår, og jeg skal se om jeg orker å drasse den lett fyllesjuke ræva mi til fest nummer tre i kveld. Ikke at jeg har penger til mer drikke, men ja. Og det er jo på ingen måte det at jeg kjeder meg, det er vel heller det at nå har jeg plutselig mulighet og tid til å gjøre alt det jeg ikke har gjort før med god samvittighet, og så bare blir jeg apatisk av alle valga jeg har. Nå har jeg klipt litt på en kommende musikkvideo med The Dickheads, og snart skal jeg lage mat. Men først skal jeg vise dere noe fint.

Jeg har endelig blitt flinkere til å faktisk kjøpe CD'er igjen, og da får jeg jo se så mange fine platecovere! Og plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville vise dere noen av de fineste jeg veit om. Snill som jeg, har jeg lagt ved en av yndlingssangene mine fra albummet i tillegg.

Hvorfor slutta jeg egentlig å skrive denne typen blogginnlegg, forresten? For et par år siden var jo listebaserte innlegg det eneste jeg la ut. Oh well. Her er albumcovera i ingen spesiell rekkefølge (ikke alfabetisk engang!):

Sigur Rós - Takk...

Denne er rett og slett fantastisk vakker, og så greier den veldig godt å fange essensen av musikken til Sigur Rós, og spesielt musikken på akkurat Takk...-albummet (som forøvrig er yndlingsalbummet mitt av dem). Noe nostalgisk, noe melankolsk, noe inderlig nydelig... og så er sjølve CD'en i noe som ligner på resirkulert papir med det svarte trykt på. Noe hjemmelaga ved det, på samme måte som Sigur Rós ofte bruker leikeinstrumenter eller helt dagligdagse gjenstander til å skape den himmelske musikken sin.

Her, ta for eksempel Sæglópur, sjøl om jeg kunne ha gitt dere en hvilken som helst sang, egentlig. Umulig å velge en favoritt fra dette mesterverket:





Bat For Lashes - Two Suns

Bortsett fra at jeg på ingen måte liker fonten, eller hva jeg skal kalle det, som hun har skrevet navnet sitt med - det passer liksom ikke inn til coveret forøvrig overhodet - er dette virkelig fabelaktig. Jeg kan jo ikke en dritt om billedkunst og komposisjon og sånn, så jeg klarer ikke helt å forklare det annet enn at fargene er nydelige sammen, og så får jeg en sånn hindu-psykedelia-verdensrommet-althengersammen følelse av det hele, og det er en veldig god ting, det. Og så er hun jo utrolig pen sjøl og.

Det er jo sikkert litt lite innovativt å legge til Daniel nederst her, men det er jo ikke til å komme ifra at det er en nydelig sang (som jeg vel å merke brukte litt tid på å like, men hey, jeg lover at den vokser fra gang til gang):





Blue Sky Black Death - Third Party

Holga? Engangskamera? Mobilkamera med sinnssyk photoshopping etterpå? Hva det abstrakte albumcoveret til yndlingsplata mi av BSBD er tatt med, eller for den saks skyld forestiller, er ikke greit å si. Det er et gjerde der, og så noe snø? Noe som lyser er det væffal. Kanskje eksploderer, til og med? Men det er så fine farger, og minner meg om de bildene jeg tar sjøl som blir kjempefine ved et uhell. Bare at jeg sjelden får dem så fine, da. Dette er rett og slett bare deilig å se på.

Jeg har lasta opp Carl Sagan på bloggen min før, men fyyyyy faen, den sangen er fantastisk, da:





Blue Sky Black Death - Noir

Det er en viss nostalgi her og, men der jeg føler meg på slutten av attenhundretallet i forhold til Sigur Rós, er dette snakk om seksti-søtti-åra, eller kanskje femti-åra, til og med. Det er vel noe med kjolen og håret til hun som står nærmest, og at det ser ut som om hun tar bilde med et veldig gammalt kamera som gjør det, pluss selvfølgelig det at sjølve coveret ser jo òg ut som om det er tatt med et gammalt kamera. Og noe som minner vagt om stjerner helt øverst? Et nydelig cover, og et nydelig album i det hele tatt.

Jeg har ikke hørt like mye på Noir som Third Party, så jeg greier ikke helt å skille sangene fra hverandre ennå, men på mange måter føler jeg at enkeltsangene ikke er så viktige i akkurat Noir-sammenheng, for de passer så fint sammen, og er så fint plassert etter hverandre, at jeg nesten ikke legger merke til at sangen bytter engang. Hele CD'en er bare én eneste lang, fantastisk sang, føler jeg. Så nå bare tar jeg en random sang fra albummet og veit at den er nydelig:





Nightlands - Forget the Mantra

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke er heeeelt sikker på om dette er en slags alternativ utgave av Forget the Mantra-CD'en eller om det er EP'en til 300 Clouds eller hva det er for noe, men at det er et eller annet albumcover som har med 300 Clouds å gjøre og er av Nightlands, det veit jeg. Så ta den lille underoverskrifta her med ei klype salt, okei? Uansett er dette bare ufattelig pent. Ikke minst passer den så godt til stemninga i 300 Clouds, for hver gang jeg hører på den, blir jeg tatt med til et harmonisk fantasiland, kanskje plassert i nærheten av Afrika, og det er herlig. Som med Two Suns til Bat For Lashes, får jeg en slags trip-følelse her, men det er bare positivt. Til evigheten og forbi eller noe sånt. Helt nydelig.

Selvfølgelig skal dere få 300 Clouds, sjøl om jeg trur jeg har posta den her før. Den er bare... episk. Ja. Episk. Ikke som i "OMG AWESOME :D" men som i faktisk episk. Eller, ikke som i fortellende heller, men... faen da, bare hør på sangen:





... og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt veldig lenge, men det er disse jeg veit om sånn med én gang som jeg umiddelbart tenker på når jeg skal se for meg pene albumcovre.

Jeg er i hovedsak glad om dagen, og det er jo veldig fint. Så derfor skal jeg gå og gjøre flere ting som gjør meg glad nuh. ❤

Inger Christensen - Alfabet

(dessverre tatt ut av kontekst, men sjøl om jeg har veldig lyst, er det liksom likevel ikke aktuelt å gjengi ei hel diktsamling på bloggen min.)

snøen
er slett ikke snø
når det snør
midt i juni

snøen har
slett ikke falt ned
fra himmelen
i juni

snøen har
selv steget opp
og blomstret
i juni

som epler
aprikoser
kastanjer
i juni

forville seg
i den ekte snøen
som er snøen i juni
med blomster og frø

når man aldri skal dø

Litt kvalitetsanimasjon på en torsdag

Herregud, dette har jeg helt glemt å dele med dere. Det var vel kanskje en måned siden eller noe sånt som jeg omtrent starta dagen med å se disse snasne episodene, som jeg blei, om ikke introdusert for, så i væffal gjenintrodusert for, av Sabrina. Greia er jo at jeg så på det da jeg var liten og superfan av Løvenes konge. At dette ikke var Disney, og at det fins ulovlige, eller i væffal frekke, saker som til hverdags kalles plagiat, falt meg liksom ikke inn. Og nå bare... fy faen, så dårlig dette er. Så gjennomført elendig at det fortjener en hederspris. Det er ikke i min autoritet å dele ut hederspriser, men litt hederlig omtale på bloggen kan jeg i væffal gi. Bare... bare... bare... ja. Dette er en kommende kultklassiker.



Dubbinga, dere! Dubbinga! Replikkene er overhodet ikke synkronisert med tegningene, stappfulle av talefeil, syntaktisk absurde, og generelt bare... omg. Det snøvles, stønnes og gryntes, i det hele tatt bare alt annet enn snakkes. Dette er nydelig. Dette er vakkert.

Og i andre episode, skifter blant andre Bambi stemme. Nå har han blitt en nasal arendalitt:



Cirka 13:20 og utover; LSD, ANYONE? Seriøst, dette er faktisk det eneste jeg husker fra jeg faktisk så på det den gangen jeg var ung og ubesudlet. Bare at jeg huska det med flere farger. Bwaha.

Jeg skjønner ikke noe av livet mitt om dagen, men folk sier jo at sånt skal man ikke skrive om på bloggen sin uansett, så derfor; ha ein fin dag! ❤

Forleden dag hadde jeg besøk av fine folk

... og det var veldig fint.


Og så fikk jeg GAVER! Greit nok at jeg feira bursdagen min, men liksom ÅH:

"Takk for at du er deg. Du er regnbuen mellom de narrative distansene." Fineste, mest randomme og mest interne kortteksten ever.

Takk til Linda, Kolbjørn, Eirin og Sabrina for ei veldig perfekt bursdagsfeiring.

Happy Crappy Valentine

Neida, jeg ække egentlig så innmari bitter, bare likegyldig. Og hey, tittelen rimte. Hey, hey, hey.

Egentlig skulle jeg bare benytte anledninga, i og med at vi (det vil si noen av oss) jo feirer denne abstrakte rusen kjærleik i dag, til å vise fram nettopp litt kjærleik. Hvis en tjue år gammal gutt hadde gjort det samme med ei heit dame, hadde han sikkert blitt kalt mannssjåvinist, men siden jeg er jente og fjorten år, er det ingen som syns det er teit og patetisk. HEEEEEH.

For hva er kjærlighet hvis det ikke heter Ash Stymest?


Jeg mener, noe må da single finne på den fjortende og. Å glane på bilder av vakre modeller er jo ikke et så halvgærent tidsfordriv.

Jeg minnes vagt bloggen min anno 2008 da det eneste jeg skreiv om var L fra Death Note.

Det mest spennende som har skjedd i livet mitt siden jeg kom tilbake fra ferie, er at jeg nå nettopp håndvaska skoa mine i vasken med håndsåpe.

I'll show you things you've never seen. I'll take you where you've never been.

Hei, jeg er i Porsgrunn. Det er bare nett på teateret, og jeg gjør jo ting i ett kjør, så noe ordentlig innlegg får dere seinere. I mellomtida:




(En liten del av meg beklager at alle innlegga mine handler om det samme for tida.)

And I've got miles and miles to go before the swallowing of the sun

sick sick sick

"I saw John on the street and I came up and started talking to him and I was like, 'Oh, we should be friends.' And I had seen him before, but we'd never talked and I'm like, 'You can't be friends with any of your other friends any more, just me' and he was like, 'OK' and he stopped talking to his other friends and we were friends." - Jack Donoghue om åssen han møtte John Holland.

Men nå begynner jeg jo i helt feil ende her.

For seriøst. Dette begynner jo å ligne på noe som kan utvikle seg til noe seriøst. Jeg har ikke kunnet navna på alle medlemmene i et band siden... Sigur Rós. Det må da bety noe.


Altså, Salem. Jeg har vært innom dem før, og nå er det alvor. Jeg spiser lite, sover enda mindre og brenner egentlig bare røkelse og raver rundt. Og det føles møkk deilig med dem som bakgrunnsteppe. Dette kommer til å høres drøyt cheesy-hippie ut, men det er noe med musikken deres som setter meg i kontakt med syke, syke ting inni meg som jeg egentig ikke var helt klar over at jeg hadde der, men som det er fint å få ut. Jeg blir intenst depressiv av å høre på dem, men ikke i tradisjonell forstand. Jeg blir så depressiv at det er behagelig. Trur du meg ikke? Sjekk ut King Night-albummet deres på Spotify. Og hvis du ikke har Spotify, kan dere få Frost, Redlights og Killer her:







Dette er musikk som graver seg inn i sjela di. Jeg husker da jeg satt på toget hjem fra Eva i Bergen og var småsjuk, da ville jeg bare høre på King Night på repeat. Og nå som jeg har fått hele albummet, er det aller meste komplett.

Og jeg leste et intervju med John i BUTT Magazine, og etter å ha lest det, hadde jeg bare lyst til å gi ham en klem.


Ogogog det er så vanskelig å beskrive følelsen av musikk med ord, og i væffal musikk som Salem, for det er mer enn musikk, det er atmosfære, og... ja. Sjekk for all del ut hvis du vil høre noe du aldri har hørt maken til før.

Lettere forelska

Det er bare én dag siden jeg blogga sist, og egentlig føler jeg at jeg burde skrive noe mer utfyllende om Bø, men det får bli en annen gang, for her om dagen, kanskje fredagen rett før jeg reiste, var jeg innom Facebook-profilen til Eirin, og kom over Vladimir Kush. Og jeg kommer sikkert ikke til å ha sånn altfor mye med tid i dagene framover (som sagt, fadderuke, konserter og helt seriøst masse å lese og sette seg inn i), og jeg føler at alle bare må oppdage ham NÅ for de som ikke har gjort det ennå, for herregud. Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke helt har hatt noe ordentlig forhold til billedkunst, og at jeg er flinkere til å bedømme om kunsteren er teknisk flink enn om jeg faktisk liker jeg det ser. Når det gjelder kjære Vladiboy, greier jeg faktisk å si veldig rett ut at FY FAEN, DETTE LIKER JEG NOE SÅ SINNSSYKT GODT. For bare, bare, bare herreguuuud:


Min gode venn Dalí, jeg er fortsatt veldig glad i deg av åpenbare grunner, men sjøl om jeg egentlig ikke veit hva jeg snakker om, trur jeg faktisk at surrealismen for min del har fått en sånn overmannaktig skikkelse i denne Kush. Og hvis du bildegoogler, vil du se at dette bare er et fryktelig snevert utvalg av bilder som bare er så overjordisk vakre at jeg nesten er glad jeg verken kan tegne eller male, for da hadde jeg så sykt aldri noen gang kunne ha følt meg tilstrekkelig igjen. Trur jeg.

Nå burde jeg vært på filmklubben her i Bø og meldt min interesse, men så endte det visst opp med Pepsi max på hybelen aleine i steden. Ja, ja. To dager fylla på rad gjør sitt, for å si det sånn.

Men ja. Vi snakkes, går jeg ut i fra. En eller annen gang om kanskje litt lenge.

Er lik kjærleik

Så. I et anfall av å ikke ha en dritt å finne på denne fagre lørdagen, må bloggen til pers. Og jeg har innsett at mens jeg har vært systematisk igjennom de aller fleste obsessionene mine etter hvert som de har meldt seg, er det én jeg bortimot aldri har snakka om, hvilket er skammelig, med tanke på hvor stor del av livet mitt den har tatt opp. Nå er det kanskje ikke såååå rart i heller, med tanke på at dette var sånn... sjette - sjuende klasse (altså 2001 - 2002'ish) en gang, og jeg som kjent ikke var så aktiv på bloggfronten da. Men jeg føler likevel at det er min plikt å informere dere om hvor fantastisk noe er når noe faktisk er fantastisk. Og ja, da jeg så Advent Children og begynte å spille sjuer'n, fikk jeg en like intens obsession med det (VINCENT!), men siden det tross alt ikke var sjuer'n som starta det for mitt vedkommende:


(Fun fact: første gang jeg så det bildet, trudde jeg Tidus var jente. Jeg tenkte ikke engang at det at han ikke hadde pupper ville gjøre ham til gutt.)

Så, for å begynne med forhistorien, så veit jeg egentlig ikke hvor det starta hen. Omtrent siden jeg visste hva TV-spill var for noe (utover Mario, mener jeg), har Final Fantasy vært en slags mytologisk legende for meg. På ingen måte et oppnåelig spill som fantes i virkeligheten, men like fullt et spill jeg gikk ut fra at ville gi meg meningen med livet. Jeg hadde ikke peiling på hva RPG var i det hele tatt, eller hva spilla handla om eller noe som helst, jeg hadde vel bare sett bilder. Og så kjøpte vi oss Playstation 2 i 2001 en gang. Og omtrent samtidig så jeg et random bilde i et spillblad:


Plutselig skjønte jeg at Final Fantasy ikke var så uoppnåelig som jeg først hadde trudd, og bare noen dager seinere hadde jeg faktisk nummer ti i rekka hjemme hos meg. Jeg satte meg forventningsfullt ned for å spille.

Og blei kjempeskuffa. Av ukjente grunner, syntes jeg det var dritkjedelig å spille. Nå har jeg for så vidt lært meg i ettertid at ei kaotisk åpning uten å skjønne en dritt av hva som skjer, er en gjenganger i FF-spill, og ikke minst er det kjempeessensielt i storyline'en til nettopp tier'n. Men det skjønte jeg jo ikke da. Jeg syntes bare det var den største nedturen i hele verden å oppdage at noe jeg hadde tillegna guddommelige krefter, bare var et TV-spill. Men jeg spilte likevel videre i håp om at nirvanaet jeg hadde forventa, skulle komme hvis jeg fortsatte å vente på noe godt.

Så kom jeg til Besaid:


Og foruten å være et tropisk paradis og en visuell orgasme (det aller første bildet jeg posta her, som er forsida på den amerikanske utgaven av spillet, er òg fra Besaid), er det hjemmet til en av de mest episke spillkarakterene noensinne:


"I'm Wakka. Coach AND captain of the Besaid Aurochs, brudda!" Med den mest kickass Jamaica-dialekta som fins.

Og herfra blei det bare bedre. Det er til tider sykt morsomt, med et utall udødelige replikker, og scener som er så klassiske at de er nok å spille gjennom spillet flere ganger for, bare dem, for eksempel:

Tidus: "They say Seymour went to Macarena forest."
Wakka: "MACALANIA forest."
Tidus: "Aye!"

Rin: "I am Rin, owner of this establishment. Heci du saad oui. It means, 'nice to meet you.'"
Tidus: "Well, helly doo sad wee to you too."

Wakka: "Those sand-blasted grease monkeys!"

Tidus: "Yuna... Yuna was acting funny, s-so..."
Wakka: "Yeah, yeah, she'll tell us when she's ready, so hold your chocobos till then, ya?"
Tidus: "All right, all right, all right!"
(note: chocobo er, for de uinnvidde, en gul, svær fugl med samme bruksområde som en hest som går igjen i samtlige FF-spill.)

Men det er jo sjølve historia som har gjort at FFX har etsa seg inn i hukommelsen min for all framtid. Jeg har ikke lyst til å fortelle for mye, men hovedgreia er en tilsynelatende klassisk ting som at den sytten år gamle blitzballspilleren Tidus (blitzball er verdens kuleste sport, og er en undervannsfotballbasketsak) får byen sin Zanarkand ødelagt av en enorm... ting... som midt under en kamp kommer opp fra vannet. Auron, en mysteriemann av de sjeldne, dukker opp fra ingensteder og får denne tingen som kom opp fra vannet til å suge til seg Tidus. Når han kommer til seg sjøl igjen, befinner han seg i et vann på et mørkt, ukjent sted. Greia er jo så klart å finne ut hva faen som har skjedd.

Men det er ikke alt. Etter hvert som man kommer dypere inn i det og blir kjent med folk, blir hovedgreia noe helt annet, samtidig som det det begynte med lurer i bakgrunnen, og omsider kommer til overflata igjen. Og jeg lover at det er rørende og spennende og sjokkerende og vakkert og mektig og alt som gjør ei god fortelling. Og MEGET, MEGET PENT:


Og egentlig føler jeg på ingen måte at jeg har ytt spillet rettferdighet overhodet her, fordi det er liksom så... stort. Og da mener jeg Tolkien-stort, liksom. Sjølve historien er så gjennomført. Og det går liksom ikke an å snakke om det på en måte som gjør at noen som ikke har spilt det skal skjønne åssen det er å spille det. Ringenes Herre og Den mørke materien er de eneste historiene jeg for øyeblikket greier å sammenligne den med, og da snakker jeg for all del om sjølve følelsen du får av det. Men dét igjen er jo noe individuelt, da så. Hm. Men altså: FFX vil for alltid være det beste spillet jeg noen gang har spilt. Jeg syns som sagt at FFVII òg er veldig høyt opp på lista, men det var liksom FFX som forandra alt for mitt vedkommende.

Og til slutt vil jeg bare si:

"Man, you're stiff. No, not your face!" - actual quote fra spillet, sagt av Tidus til Wakka. He. He. He.

Praise be to Yevon.