Trettipunktersbloggutfordring #26: forklar åssen det kjennes for deg å være forelska

Hah! Dette var ikke det jeg hadde forestilt meg å skrive om i dag, men here we are. 

Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.

Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:

Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen. 

Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.

Så eh, happy pride, I guess?

Dette føles som riktig anledning til å poste dette

Ta det med ro, jeg er snart tilbake med my regularly scheduled bullshit, men i lys av, y'know, Konserten™, føles det riktig å avslutte med en slags epilog. 

Jeg har klart å lande igjen. Følelsene mine er tilbake på baseline-nivå, hvor de kommer til å være helt til neste anledning til å gå over alle støvleskaft byr seg. 

For et par dager siden gjorde Robert et intervju med radiokanalen WFMU. Det minte meg på alle grunnene til at jeg føler meg oppriktig glad i ham, for jeg elsker virkelig at han er en så keitete og sjenert person, som likevel er i stand til å lage musikk som er… noe ganske annet. Han nevnte også at han er i en flytteprosess, at han sannsynligvis har forlatt LA. Det gjorde meg merkelig trist og urolig og jeg veit ikke helt hvorfor.

For noen år siden spilte TR/ST en minikonsert i studio hos KEXP. Jeg elsker akkurat denne liveopptredenen kanskje mer enn noen andre jeg har sett, fordi uten et publikum i tradisjonell forstand og inne i et lydtett radiostudio, betyr plutselig hele konseptet "konsert" noe helt annet enn hva det pleier. Mest av alt elsker jeg hvor god kjemi Robert, Lia og Esther har, hvor mye ikke-verbal kommunikasjon som foregår mellom dem, hvor tydelig det er at de koser seg med å spille sammen. Esther er ikke lenger med i livebandet, til tross for at hun inntil ganske nylig hadde vært fast medlem i… jeg veit ikke helt, mange år. Ikke lenge etter KEXP-opptredenen slutta også Lia, og i et års tid eller deromkring var Robert det eneste medlemmet. Han gjorde en turné, den såkalte karaoketurneen, der han i og for seg sang live, men all musikken var forhåndsinnspilt. Litt seinere fikk han med seg noen tilsynelatende mer eller mindre tilfeldige folk til å spille synth under konserter, og like før denne europaturneen begynte, blei det klart at ingen ringere enn Lia vendte tilbake på trommer. 

Jeg veit ikke helt, hvis du faktisk har lest de to seineste innlegga mine, håper jeg at denne lille bakgrunnshistorien kan bidra med litt mer kontekst til hele greia. Fordi for de fleste andre som var på konserten i forrige uke, var TR/ST først og fremst Robert, og det er jo ikke feil, men jeg trur jeg var en av få blant publikum som følte meg ekstra glad og gira over Lia på trommer. Det er ikke ment som en slags arrogant "jeg er en mer verdig fan enn deg"-ting, for jeg har ofte heller ikke oversikt over hvem som spiller trommer i andre band jeg liker, men Lia er ikke bare en innleid musiker som gjør en jobb, hun gir så mye ekstra til opplevelsen. Ideelt sett ville jeg selvfølgelig også hatt med Esther på synth, men det er dessverre ikke opp til meg.

Kort oppsummert: Lia er en viktig grunn til at TR/ST er en så mektig opplevelse live. Og jeg er glad i henne på en lignende måte som jeg er glad i Robert. 

Control Me er ikke den TR/ST-låta jeg liker best. Den er for den saks skyld heller ikke den jeg liker minst, og jeg forventer ikke at noen som ikke er spesielt interesserte faktisk klikker seg inn på linken i fjerde avsnitt og ser hele KEXP-konserten, men jeg håper du har lyst til å se klippet av Control Me. I den perioden da TR/ST utelukkende var Robert, både i studio og live, så jeg på denne konserten og følte noe sånt som kjærlighetssorg over Lia og Esther, fordi det i dette konsertopptaket er så innmari tydelig hvor mye de betydde for livebandet. Og i forlengelse av det: jeg trur kanskje denne framførelsen av Control Me er det nærmeste jeg kan komme å kommunisere hvor glad jeg blei da jeg leste at Lia var tilbake på trommer, og at når jeg endelig skulle få se TR/ST live, så var det med Lia. 

Jeg veit ikke helt. Jeg er så glad i dem.

Re: følelsen av følelser

Jeg syns jeg skylder dere et oppfølgingsinnlegg. Jeg var som kjent på TR/ST-konsert på fredag, og jeg har gleden av å meddele at jeg ikke bare kom fra det med livet i behold, men jeg hadde det skikkelig gøy! I de kanskje to timene konserten varte, klarte jeg å føle på helt ukomplisert og deilig eufori, noe jeg sjeldent gjør. Men jeg skal ta det fra begynnelsen, fordi man oh man, for en berg- og dalbane dette har vært, og til dels fortsatt er.

Fordi hey, følelser skremmer meg. De overvelder meg. Følelser av alle slag kan overfylle den emosjonelle kapasiteten min og utløse noe som kanskje er angstanfall, men samtidig kanskje ikke helt, fordi det ikke trenger å være engstelige følelser som utløser de kraftige reaksjonene mine, det kan like gjerne være gode følelser, og ofte er det antakelig ei blanding av flere forskjellige følelser, som bare blir forsterka av min manglende evne til å identifisere dem. 

Natt til fredag sov jeg veldig dårlig. Jeg dreiv og drømte at jeg kom for seint til konserten, og så våkna jeg av intense magekramper. Jeg trudde jeg hadde fått mensen, så jeg stod opp og tok en Ibux og gikk på do, men neida, det var ikke mensen, det var bare… vel, følelser. 

På dagtid før konserten på fredag var jeg ekstremt rastløs. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe, så da jeg hadde gjort de tinga jeg måtte, som å dusje og spise, bestemte jeg meg for å bare dra ned til Grünerløkka først som sist, fordi om jeg uansett ikke klarte å gjøre noe annet enn å vente, kunne jeg likeså godt vente på det eneste stedet som ikke utløste stressende tvangstanker om å komme for seint. 

Og når jeg sier "spise", så er det en sannhet med modifikasjoner. Strengt tatt spiste jeg jo på fredag, men jeg hadde null matlyst, så jeg endte opp med å spise bare omtrent halvparten av hva jeg pleier å spise i løpet av en vanlig dag. Og det er jo ikke helt utenkelig at et for lavt næringsinntak har noe å si for emosjonell balanse, men jeg prøvde, okei, jeg prøvde virkelig. 

Jeg var på plass i billettkø omkring en time før dørene åpna. Da var det én annen person i køen foran meg, og vi begynte å snakke sammen, selv om jeg til vanlig pleier å holde meg langt unna tilfeldige samtaler med fremmede, men dere veit, et ekstremt nøyt nivå av følelser i kroppen har en tendens til å få meg til å oppføre meg irrasjonelt og out of character. Jeg tulla ikke da jeg nevnte angstanfall innledningsvis; det er akkurat som at hvis følelsesintensiteten i meg blir høy nok, går jeg inn i en slags fight-or-flight-modus som ikke er direkte angst, men som har mange av de samme kjennetegna: adrenalinrush, hjertebank, skjelving. Med andre ord: følelsene mine kan gi meg en slags naturlig rus, og så har jeg også ved flere tidligere anledninger blitt mistenkt for å være rusa uten å egentlig være det, i hvert fall ikke på noe annet enn mine egne følelser, både av venner, vektere og politi. Dessuten trur jeg at jeg har liiiitt lavere terskel for å snakke med fremmede når jeg er i settinger der jeg på en eller annen måte føler meg hjemme. Jeg kan for eksempel framstå veldig mye mer utadvendt på et litteraturarrangement enn i en, jeg veit ikke, konfirmasjon. Hvis jeg føler meg på hjemmebane, hvis jeg har god grunn til å tru at de andre folka som er der faktisk syns det jeg eventuelt har å si er interessant, får jeg også litt mer motivasjon til å initiere en samtale. I de fleste andre sosiale sammenhenger man har en tendens til å befinne seg, for eksempel i jobbkantiner, familieselskaper eller nabolagsdugnader, pleier det liksom å være small talk det går i, og jeg ser ikke poenget med small talk, jeg liker det ikke, og jeg er ikke god på det. Dermed har tidligere kolleger, familiemedlemmer og naboer en tendens til å oppfatte meg som sjenert og inneslutta, eller, hvis jeg faktisk snakker om ting jeg syns er spennende, rar. Så når jeg møter noen nettopp på grunn av en interesse eller hobby jeg har, befinner jeg meg plutselig i en situasjon der jeg ikke trenger å forholde meg til small talk overhodet, men bare kan gå rett på the nitty gritty. Ingen som møter opp på TR/ST-konsert kommer til å syns at jeg er irriterende fordi jeg snakker om TR/ST, liksom.

Uansett. Å vente i en time i billettkø kan faktisk være ganske trivelig når man plutselig havner i snakk med noen som det er lett og gøy å snakke med. Vi visste jo allerede at vi hadde noe til felles, liksom. Og mens vi to stod der som stadig de eneste oppmøtte, kom hele bandet ut fra lokalet. Og plutselig tenkte jeg ekstremt mange ting på én gang. For vi lever i en tidsalder uten sidestykke, og sosiale medier har skapt en helt egen klasse av sosiale konstellasjoner, nemlig det parasosiale forholdet. Jeg veit det er mange usunne aspekter ved nettopp denne typen relasjoner, og man kan sikkert argumentere for at det ikke er en snakk om en relasjon overhodet, med tanke på at den bare går én vei. Jeg har alltid hatt lett for å føle meg knytta til folk jeg ikke kjenner, men beundrer fra avstand, og det er sikkert lett å trekke konklusjonen om at det er en uheldig konsekvens av mine utfordringer med sosialt samspill i virkeligheten og min frykt for å bli avvist og alt det der, men så er det jo sånn at jeg er egentlig ikke en ensom person. Jeg har gode venner i virkeligheten som jeg både kan støtte meg på når jeg har det vanskelig, og ha det gøy sammen med når jeg er i godt humør. For meg er ikke parasosiale forhold ei erstatning for virkelige forhold, det kommer i tillegg. For min del blir det en aldri så liten epler-og-appelsiner-situasjon, for jeg føler at jeg helt oppriktig får positive ting ut av parasosiale forhold som et IRL-forhold uansett aldri ville kunne gitt meg. Jeg ser ikke på det som noe trist i det hele tatt, men kan på et vis forstå at det kan se sånn ut for utenforstående. Litt som at foreldra til Ibelin syntes det var trist at han brukte den gjenværende tida si til å bare sitte inne aleine på rommet sitt, istedenfor å være ute med venner, før de skjønte hvor berikende gaming faktisk hadde vært for ham. TR/ST er mer enn bare musikk for meg. TR/ST har vært en så sterk inspirasjon i min egen skriving og mitt eget liv at det egentlig ikke gir mening å skrive om det engang, hvert fall ikke her og nå, for dette blogginnlegget er allerede i ferd med å bli farlig langt, men som jeg så vidt var innom sist gang: Robert er bare et menneske, og samtidig representerer han noe som er større enn seg sjøl for meg. Og jeg har fulgt ham fra avstand, både musikalsk og personlig, i så mange år nå, at en del av meg ikke helt hadde klart å skjønne at han ikke bare var en digital avatar, fordi han aldri før hadde eksistert i det samme fysiske rommet som meg.

Og så plutselig stod han der, bare noen meter unna meg, og var bare et menneske.

Og om du nettopp nå tenker at jeg umulig kan ha tenkt hele det avsnittet i de få sekundene det var snakk om, så tar du feil, for det gjorde jeg, vel å merke ikke i ord, men innholdet var cirka det samme. Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, for jeg følte jo på mange måter at han var vennen min og samtidig var jeg ekstremt klar over at han absolutt ikke var det, og jeg har sett nok av eksempler på folk som oppfører seg som respektløse, grenseoverskridende, egoistiske, aggressive, objektiviserende rasshøl i møte med folk de ser opp til, til å vite åssen jeg i hvert fall ikke har lyst til å oppføre meg. Chappell Roan har som kjent satt ettertrykkelig ord på det. Jeg har fulgt Robert over mange nok år nå til å ane at han er en ganske tilbaketrukket og privat person, som ikke liker å svare på personlige spørsmål i intervjuer og som knapt nok gjør intervjuer i det hele tatt, fordi selv om han elsker å lage musikk, virker han fortsatt veldig ukomfortabel med… alt det andre som følger med det å være profesjonell artist. Og uansett hvor sterke følelser jeg bærer rundt inni meg, kommer jeg aldri til å bli en sånn person som kaster meg over et annet menneske uten å være helt sikker på at de syns det er greit. Og i all oppriktighet trur jeg ikke engang vennene mine ville syntes det var greit om jeg overfalte dem på gata på den måten jeg ser enkelte såkalte "fans" gjøre med artister de liker. 

Så jeg gjorde ikke noe og jeg sa ingenting, for hva skulle jeg uansett i så fall ha sagt, for når jeg er i følelsesindusert fight-or-flight-modus er jeg ikke på langt nær like velformulert som på bloggen min. Så isteden bare smilte jeg fårete, for jeg eier tross alt ikke pokerfjes, så om jeg er gira/entusiastisk/spent på noe, klarer jeg sjeldent å skjule det. Og jeg oppnådde blikkontakt med Lia, trommisen. Og så sa hun "I like your hair", jeg sa "thank you" med tårer i øya, og så smilte hun og gikk sammen med Robert for å hente en pizza som de deretter tok med seg inn tilbake i lokalet.

Jeg snakka med Vibeke om dette lille øyeblikket i går – for som sagt har jeg altså gode relasjoner til mennesker jeg kjenner i virkeligheten òg!! – og samtalen vår fikk meg til å innse noe veldig fint. Jeg er altfor høflig og sjenert, og har altfor stor respekt for musikeres rett til et privatliv, til å uttrykke hvor mye de betyr for meg verbalt når de tilfeldigvis går forbi, samtidig som man møter jo ikke opp en time før dørene åpner til en konsert med et band man er likegyldig til. Uansett hvor corny dette høres ut, så trur jeg Lia så i det fårete smilet mitt og i øya mine og min avgjørelse om å møte opp som en av de aller tidligste, at TR/ST er et band som betyr enormt mye for meg. Sjukepleieren min har sagt at jeg er en person som det er vanskelig å lese, men jeg trur ikke jeg var vanskelig å lese i det øyeblikket, og jeg trur hun visste nøyaktig hvor mye det betydde for meg å få et kompliment av henne.

Etter innslipp var det lett for meg å finne en god plass, for dét er jo tross alt en av de mest praktiske tinga med å være veldig fan av et band som fortsatt er relativt ukjente, sånn, sammenligna med for eksempel Nick Cave, som jeg snakka en del om i det forrige innlegget mitt. Jeg hadde overhodet ikke trengt å møte opp såpass tidlig for å sikre meg en god plass, selv om det ikke desto mindre var strengt nødvendig for min egen sjelefred sin skyld. Jeg fikk stå helt foran midt på, og dette var vel kanskje da det gikk opp for meg for alvor at jeg sannsynligvis var den største fanen i rommet. Som igjen sannsynligvis betyr at jeg er Norges største TR/ST-fan, ikke bare som en figure of speach, men helt bokstavelig. Folk kom til og med bort til meg etter at konserten var ferdig og kommenterte det, fordi som sagt har jeg ikke et spesielt sterkt pokerfjes, og hvert fall ikke når jeg er gira/entusiastisk/spent. Men I'm getting ahead of myself. Etter at jeg hadde sikra meg rommets beste plass, følte jeg at jeg endelig kunne slappe av. Nå var det ikke lenger opp til meg, jeg hadde gjort det jeg kunne.

Og jeg er veldig, veldig glad for at jeg, til tross for alle mine bekymringer og tvangstanker og kaotiske følelser som føltes som å grue seg, men som umulig kunne være å grue seg, for det er da ingen som gruer seg til å se et av sine absolutte yndlingsband live for første gang, klarte å kose meg. "Kose meg" er egentlig et for generelt begrep, for "kose meg" er det jeg pleier å gjøre på konserter. Dette var noe helt annet. Og bedre.

Jeg liker å tenke på meg sjøl som et ganske autentisk menneske, som ikke prøver altfor hardt å være noe annet enn hva jeg egentlig er, men det er forskjell på åssen jeg danser aleine i mørket på stua når ingen kan se meg, og åssen jeg danser når jeg er på konsert. Det vil si, det pleier å være forskjell. En liten del av meg klarer ikke helt å gi slipp på et visst kontrollbehov offentlig, jeg pleier alltid ubevisst å holde litt tilbake, og det er jo egentlig naturlig. De aller fleste mennesker ser ikke på seg sjøl som uærlige eller falske fordi de ikke oppfører seg nøyaktig likt når ingen kan se dem kontra når de er ute blant folk. 

Jeg trur dette er den eneste konserten jeg kan komme på å ha vært på der jeg nesten glemte at det var andre mennesker tilstede. Apekatthjernen min sliter med å være tilstede her og nå, og pleier ofte å vandre underveis når jeg gjør egentlig noe som helst, noen ganger litt, andre ganger veldig mye. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg følte meg hypnotisert under denne konserten, i ordets rette betydning. Hypnotisert som i at jeg hadde fullt fokus på det som skjedde foran meg der og da, og glemte at det fantes en verden rundt meg. Jeg tenkte ikke et eneste øyeblikk på at jeg kanskje så teit ut eller at andre kanskje blei pinlig berørt av at jeg dansa som om ingen så på. For jeg trur jeg har funnet ut at jeg har to måter å danse på: den ene måten er beregna på et slags publikum, enten i konkret betydning eller i overført betydning som i de andre på dansegulvet eller whatever, og så er det den dansinga som nesten skjer av seg sjøl. I samtale med andre har jeg funnet ut at ikke alle i det hele tatt opplever sistnevnte, men jeg må danse innimellom. Hvis noe blir for mye for meg, må jeg danse i fred i noen minutter, helst med støykansellerende headset så jeg kan fortape meg helt. Det er en type dansing som sannsynligvis ser helt bananas ut, fordi jeg går inn i en transeaktig tilstand som er lignende den jeg opplever når jeg kommer inn i en god skriveflyt. Og det var denne sistnevnte måten å danse på jeg plutselig fikk tilgang til under denne konserten, og den har ikke pleid å være tilgjengelig for meg når jeg er i nærheten av andre mennesker tidligere, selv om jeg aktivt har prøvd. Jeg klarte noe så sjeldent som å slippe alt av kontroll og bære være tilstede, la kroppen reagere instinktivt og la hjernen hvile. Jeg var klarere tilstede under konserten enn jeg noen gang har klart å være under meditasjon. Og det var mer enn gøy, det føltes rensende, bekreftende, på grensa til spirituelt. 

Kanskje det er fordelen med alle de slitsomme følelsene mine. At jeg trenger dagevis med angst, stress og tvangstanker først, fordi de bygger opp en voldsom energi som ikke ville vært der hvis jeg hadde vært dem foruten, og som slippes løs som ei elektrisk overtenning når øyeblikket er inne. Kanskje er det dette alt sammen handler om, at det er dette som er poenget med at jeg tilsynelatende ikke klarer å føle på en normal måte. 

Som sagt la andre merke til det. Flere kom bort til meg etter konserten, kommenterte at jeg måtte være verdens største TR/ST-fan. Jeg veit ikke om jeg er det, det er ikke umulig, men jeg trur som sagt at denne konserten beviste for meg at jeg helt på ordentlig er Norges største TR/ST-fan. Jeg er på et vis norgesmester i TR/ST. 

En av de som kom bort til meg etter konserten spurte om hvor stor sjanse jeg trudde det var for at vi kunne møte på Robert ute på byen etterpå. Jeg sa jeg ikke trudde sjansene var spesielt store, i og med at de skulle spille konsert i København dagen etter. Jeg hang litt rundt i lokalet etterpå likevel. Lia kom tilbake ut på scena for å pakke sammen trommesettet sitt. Jeg var høy på adrenalin etter konserten og hadde lyst til å si noe til henne, men hva skulle jeg si, jeg var ikke i stand til å formulere ord som ga mening uansett, og hun var nok uansett lei av å høre floskler som "jeg er din største fan", "jeg elsker dere", "musikken deres betyr så mye for meg", selv om de ikke ville vært floskler om det hadde vært jeg som sa det, men det er liksom setninger som det har gått inflasjon i, fordi det er sånne ting jeg ser for meg at alle roper til musikere de liker. Men så så jeg at hun plukka opp en papirlapp og jeg ropte til henne om jeg kunne vær så snill å få settlista. Hun sa at hun dessverre hadde lovt den bort til noen andre, men i neste øyeblikk fant hun ei settliste til. Som hun ga til meg. 

Jeg har aldri fått ei settliste etter en konsert i hele mitt liv, haha, så hvor poetisk er det ikke at baby's first set list var akkurat denne settlista, som jeg ikke bare fant på gulvet, men som blei personlig overrukket til meg av trommisen? 

Jeg fikk ikke sove natt til i går, altså natta etter konserten. Det er også ment helt bokstavelig. For noe av problemet med å gire seg så mye opp som jeg er i stand til i enkelte sammenhenger, er at den energien ikke bare kan knipses bort når det er over. Jeg skulle egentlig vært i bursdag på Tusenfryd i går, men klokka åtte om morgenen måtte jeg melde bursdagsbarnet og si at jeg hadde ikke sovet noe og dessverre måtte prioritere søvn framfor bursdag. Jeg sovna kanskje omtrent i ni-tida og våkna litt over tolv. 

Og akkurat som i en ekte berg-og-dal-bane, følges en lang opptur av en tilsvarende lang nedtur. Jeg følte meg skjør, emosjonell og deprimert i går, litt som om jeg var fyllesjuk eller hadde abstinenser av noe slag, noe jeg på sett og vis også hadde. Man kan ikke bare pumpe kroppen sin full av endorfiner og serotonin, og så like plutselig bare fjerne dem igjen og forvente at det går ubemerka hen.

I går fant jeg et bilde på Instagram, det var av han som hadde spurt meg om jeg trudde vi kunne møte Robert etterpå, sammen med Robert. Det var tatt inne på Parkteatret, så han hadde tydeligvis lyktes i å huke tak i ham etter konserten. Først blei jeg litt sjalu, samtidig som jeg ikke engang veit om jeg i det hele tatt hadde hatt lyst til å overrumple Robert etter konserten for å overtale ham til å ta et bilde. Om jeg hadde spurt ham før konserten, da han og Lia gikk forbi meg for å hente pizza, hadde han sikkert sagt ja, fordi jeg er en høflig og veldig ikke-truende person og hadde i så fall spurt veldig pent, men det gjorde jeg jo ikke, litt fordi jeg ikke ville være plagsom og litt fordi jeg uansett ikke turte. Og jeg trur ikke at å ta et bilde sammen strengt tatt egentlig ville føltes viktig for meg heller. Vi har alle våre måter å være fan på, og selv om man sikkert ikke mener noe vondt med det, klarer jeg ikke å syns at det er helt uproblematisk å ta tak i en artist etter å ha spilt et konsert, som tross alt både er en fysisk og emosjonelt krevende handling for musikerne. Jeg har vært på konserter før der bandet har gått ut til publikum etterpå, og da er det selvfølgelig helt greit, men når musikerne går backstage og venter til de trur alle har dratt med å pakke sammen greiene sine, syns jeg jo helt ærlig at man som fan skal respektere det. Jeg syns det er viktigere at artister har det så mentalt bra som mulig så de kan fortsette å lage musikk så lenge de lever, enn at jeg skal ta et bilde med dem. Jeg veit ikke, kanskje overtenker jeg igjen, men veldig pågående fans på konserter har alltid gjort meg litt uvel. Jeg hadde en lengre rant om det i forbindelse med Patriarchy-konserten i mars:

Jeg trur dessuten at Robert eksisterer i et merkelig limbo for meg, der han både er en slags mytologisk skapning som har fôra mine egne kreative prosjekter med overnaturlig kraft i mange år nå (litt som når Gry Jannicke Jarlum påstår at aliens har brukt henne som et medium til å skrive boka hennes gjennom henne), i tillegg til at han føles som en god venn, i tillegg til at han er et vanlig menneske som i sitt eget liv har ekstremt lite med meg å gjøre. Først og fremst er han jo sistnevnte. Så for meg å interagere med ham personlig, føles på ett nivå feil. Litt sånn kollaps av romtid-kontinuumet, på en måte. Men kanskje dette er noe som forandrer seg med tida. Kanskje omstendighetene en gang i framtida ligger til rette for at det vil være helt naturlig for meg å ta et bilde sammen med ham. Eller fortelle ham hvor stor fan jeg er. Eller si til Lia at jeg syns også hun er veldig fin på håret, og dessuten den kuleste trommisen jeg veit om.

Og jeg trur hvert fall Lia fikk med seg, i likhet med de andre konsertdeltagerne, hvor stor fan jeg var under konserten, for da hun så på meg og sa at hun hadde lovt bort settlista til noen andre, så hun helt knust ut, før hun altså fant ei settliste til. Og hun smilte så varmt da hun ga den til meg. Og når Lia fikk det med seg, vil jeg tru at også Robert fikk det med seg. Kanskje de snakka om det i bussen på vei videre til Danmark, hvor tilbakeholdne norske publikummere er, bortsett fra den ene gærningen med det rosa håret helt foran, som sang med på alle sangene og dansa som besatt. 

Det har skjedd meg en gang før at jeg har blitt takka av en artist for å ha vært så engasjert og med (for norske publikummere generelt har en tendens til å stå litt på avstand og bare nikke), at jeg gjorde det så mye morsommere for henne å spille. Og dette var en artist jeg ikke engang hadde hørt om før jeg så henne varme opp for Molly Nilsson i 2022. Når jeg kan gjøre konsertopplevelsen mye morsommere for en artist som spiller en konsert jeg koser meg normalt mye på, liker jeg å tenke at kanskje TR/ST syntes at jeg var høydepunktet med å spille i Oslo for første gang. Og at både Robert og Lia skjønner hvor mye de har betydd for meg, selv om jeg ikke fikk sjansen til å fortelle dem det med ord.

Følelsen av følelser

Dere må tru på meg når jeg sier at jeg dette er første ledige anledning jeg har hatt til å sette meg ned og skrive et blogginnlegg siden sist. Det skal generelt ikke så mye til for å overvelde meg, men de siste ukene har vært mye, også til meg å være. Har snakka med tre venner som har det nøyaktig på samme måte, så det er vel kanskje snakk om en god, gammaldags vinterdepresjon som er i ferd med å sette inn i vår mer eller mindre kollektive bevissthet, kanskje hjulpet av en sommer som bare unntaksvis har vært varm og lys. Ikke veit jeg. Men jeg er her nå, på plass i en loftsleilighet der jeg passer en katt. 

For det første: søknaden min om uføretrygd har blitt godkjent, og fra og med 1. november går jeg offisielt over til å bli 100% ufør. Det er en lettelse, jeg må innrømme det. Jeg kommer til å tjene omtrent det samme som jeg gjorde på Nokas, som teknisk sett er ganske lite sammenligna med gjennomsnittet, men jeg syntes egentlig at jeg hadde ganske god råd da jeg jobba på Nokas, så jeg kommer definitivt til å merke at økonomien min blir radikalt mye bedre enn hva den har vært de siste tre åra. Faktisk kommer jeg til å tjene litt mer enn da jeg jobba på Nokas, fordi jeg har Pawshake-jobben ved siden av, og jeg må skru prissatsene mine opp ganske kraftig før det begynner å gå utover den månedlige trygden. 

For det andre: jeg skal plutselig tilbake på DPS igjen. Det er så lenge siden legen henviste meg at jeg faktisk ikke husker når det var, og henvisninga blei opprinnelig avslått, men så klagde jeg, og klagen gikk – litt uventa for min del – igjennom. Jeg har fått time til "utredning" allerede i morra, og egentlig er det eneste jeg vil ha en samtaleterapeut, ikke enda flere timer med utfylling av skjemaer, men jeg håper å møte på riktig person og at hele greia viser seg å bli fruktbar. 

Egentlig var det ikke noe av dette jeg hadde tenkt å snakke om i dag, men siden jeg først var her, liksom, og siden det uansett har vært vanskelig å prioritere blogging den siste tida. 

For å komme til det som var tenkt som sakens kjerne: jeg skal på TR/ST-konsert om litt under ei ukes tid. Det føles… uvirkelig. TR/ST er den artisten som har hatt størst innvirkning på livet mitt de siste åra, og å få se ham live er rett og slett vanskelig for meg å forstå. Dette høres fryktelig corny ut, for jeg veit jo at han bare er et menneske som alle andre, og nettopp det at han virker så jordnær og litt sjenert i intervjuer, er også mye av grunnen til at jeg virkelig liker ham som person og ikke bare som artist. Og det jeg føler på i forkant av konserten, er ekstremt vanskelig å sette ord på.

Jeg har problemer med å skille ulike følelser fra hverandre og å forstå hva de forskjellige følelsene jeg føler er, på fagspråket kalt alexithymia. I mange tilfeller er jeg bare i stand til å koke det ned til hvorvidt det jeg føler er "bra" eller "dårlig", men i tilfellet TR/ST-konserten klarer jeg ikke dét engang. Jeg er basically denne memen:

For i motsetning til hva man kanskje skulle tru, betyr ikke min mangel på forståelse av følelser at jeg ikke føler. Tvert imot føler jeg veldig ofte ekstremt mye, det veit de fleste som kjenner meg, og jeg trur man også skjønner det ved å lese denne bloggen. For selv om jeg ofte ikke er i stand til å forstå hvilken følelse jeg føler, forstår jeg som regel hvor mye jeg føler. Og i tilfellet TR/ST veit jeg at jeg føler veldig mye. 

Jeg føler ikke det samme denne gangen som det jeg generelt pleier å føle når jeg går på konserter med artister jeg liker. For ikke lenge siden var jeg for eksempel på konsert med Nick Cave. Jeg følte ikke noe spesielt i forkant, utover at jeg var sliten. Jeg husker jeg fortalte folk at jeg skulle ønske jeg klarte å glede meg litt mer, for dette var jo noe jeg visste at jeg hadde lyst til, jeg var bare så sliten. Men alt det forandra seg da jeg faktisk så Nick Cave komme ut på scena. 

Nå skal det sies at det jeg føler for Nick Cave egentlig heller ikke er overførbart til noe annet, for Nick Cave er den eneste artisten jeg føler akkurat dette for, selv om det fins flere andre musikere jeg egentlig er like stor fan av. Nick Cave har noe spesielt ved seg som gjorde at fra øyeblikket jeg så ham på scena, følte jeg meg både rørt og stolt og full av kjærlighet til ham, som om han på et vis både var faren min, bestevennen min og sønnen min på én gang. Og selv om Nick Cave er en fantastisk låtskriver og en klok mann, ville det på et vis gitt mer mening for meg å føle det for Robert i forkant av TR/ST-konserten. Jeg har sett langt flere intervjuer med TR/ST enn med Nick Cave, selv om det fins uendelig mange flere av sistnevnte. Jeg føler meg på alle måter nærmere Robert enn Nick Cave, sikkert mye fordi Robert bare er noen få år eldre enn meg og ikke på langt nær like berømt, mens Nick Cave er eldre enn faren min og har vært verdenskjent lenger enn jeg har eksistert. Logisk sett burde jeg føle varme, kjærlighet og nærhet overfor Robert og noe som kanskje minner mer om ærefrykt overfor Nick Cave. Nick Cave føles i mye større grad som en slags legemliggjøring av noe guddommelig enn hva Robert, som bare er en fyr som tilfeldigvis er en talentfull musiker, teknisk sett gjør. Likevel var det Nick Cave-konserten jeg var fullstendig avslappa i forkant av, for så å føle meg god og varm og elska da konserten var i gang, og TR/ST-konserten jeg er stressa for.

Fordi når jeg sliter med å finne ord for å beskrive åssen følelser føles mentalt, er det lettere å beskrive åssen de føles fysisk, og det jeg først og fremst kjenner på når det gjelder TR/ST-konserten, er stress, og jeg har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn. Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg, som strengt tatt er den mest naturlige reaksjonen i forkant av at man skal se en av sine yndlingsartister live for første gang, men det er akkurat som at konserten føles for viktig til at det å glede seg er en tilstrekkelig følelse. Sånn sett minner kanskje det jeg føler mer om det å skrive. De som har fulgt med på denne bloggen ei stund veit at det ikke er noe annet som påkaller like intense følelser for meg som nettopp skriving. Jeg elsker å skrive, kan falle inn i en mer eller mindre transcendental sinnstilstand når jeg skriver, samtidig som det ikke er noe i verden som stresser meg mer eller har en tilsvarende iboende mulighet til å virkelig dytte meg ned i mørket. Skriving er liv og død for meg, på godt og vondt. Kanskje det som skiller Nick Cave fra TR/ST for meg, er delvis sammenlignbart med noe så kleint som kjærlighet. Forskjellen mellom Nick Cave og TR/ST er en lignende forskjell som den mellom overfladisk forelskelse og et faktisk forhold. Førstnevnte er gøyalt, berusende, morsomt, deilig. Sistnevnte er hardt arbeid, og fantastisk når det er bra, og i stand til å ødelegge et menneske når det er dårlig. Jeg veit ikke om dette er en universell opplevelse eller noe som er unikt for meg, eventuelt unikt for autister, men jeg trur ikke det er mulig for meg å virkelig elske noe uten å også akseptere at det er noe mørkt og farlig der, for hvis det ikke er noe mørkt og farlig der, elsker jeg det ikke. Ei annen klein sammenligning: tenk deg den beste filmen du har sett, den beste boka du har lest, den beste serien. Den som bevega deg mest, forandra måten du tenkte på, som du aldri kommer til å glemme. Sjansen er stor for at det ikke var en lettbeint komedie som du fniste deg gjennom, men kanskje noe som skremte deg, fikk deg til å gråte, eller som holdt deg våken den påfølgende natta. 

Jeg trur vissheten om at noe står på spill, er det som gjør det vakkert og viktig.

TR/ST-konserten er kanskje den mest etterlengta konserten i mitt liv. Den har blitt avlyst tre ganger før, noe som på et vis føles mer betydningsfullt enn det sannsynligvis egentlig er. Akkurat som at en opplevelse som denne, må være dyrkjøpt. Som at hele poenget er at bare det å i det hele tatt ha klart å komme så langt, er en bragd i seg sjøl. Nå gjenstår bare den mest krevende etappen av dem alle: finalen. 

På én måte er jeg takknemlig for at jeg er i stand til å føle som jeg gjør, men på en annen måte er det utrolig slitsomt, og jeg er litt misunnelig på de som bare klarer å glede seg til noe, uten å føle at man enten kommer til å komme seirende ut på den andre sida som en helt, eller dø i forsøket. Det er bare en konsert, liksom. Det er bare musikk.

Og samtidig ikke.

Subnautica er spillet for alle som elsker å seile i forbudte farvann

Hei, det er meg. For litt siden fullførte jeg Subnautica, etter å ha tilbrakt månedsvis i kanskje den vakreste og mest fryktinngytende verdenen jeg noen gang har besøkt. Det var ekstremt emosjonelt. Jeg blir ofte veldig oppslukt av spill på en måte jeg sjeldent blir av filmer og TV-serier – på et vis har gaming mer til felles med lesing i hodet mitt – men Subnautica stiller i en klasse for seg. Det er så fullstendig ulikt alle andre spill at det ikke går an å sammenligne det med noe. Det har utvida forståelsen min for hva et spill kan være. Jeg trur jeg – beklager melodramatikken – er nødt til å skrive om det før jeg kan gå videre med livet mitt. 

Det var helt tilfeldig at jeg lasta det ned på PSstore. Egentlig var det Horizon Zero Dawn jeg hadde kommet for, etter et nyhetsbrev som annonserte at det i en begrensa periode var tilgjengelig gratis. Og siden jeg først var der, sjekka jeg ut hvilke andre spill som var en del av den samme kampanjen. Syntes Subnautica hørtes interessant nok ut til at det hvert fall ikke kunne skade å prøve, og prøve gjorde jeg. For bare å stresse meg sjøl opp til nye høyder. Bildene jeg hadde sett så såpass fredelige ut at da jeg starta et nytt spill, hadde jeg ikke forventa en hektisk førstepersonssynsvinkel, lyden av en alarm og synet av flammer. Subnautica starter nemlig så in medias res som man kan få det: romskipet du er ombord i styrter, og du setter deg inn i en livbåt som slynges ned i atmosfæren på en ukjent planet. Noe løsner fra taket og slår deg bevisstløs. Når du våkner, har livbåten landa i et fremmed hav, og det brenner. Det første du må gjøre, er å plukke opp brannslokningsapparatet og få kvalt flammene. Og når det er gjort, er det fortsatt mye å stresse over. Du er tørst. Du er sulten. Og hvor i alle dager er du? Var det noen andre som overlevde? HVA SKJER?

En rutinert gamer er vant til at det i begynnelsen dukker opp beskjeder og hint på skjermen som gir deg ei grunnleggende innføring i åssen du gjør ting og hva alt sammen betyr. Det er ikke helt tilfellet i Subnautica. Bortsett fra instruksjonene om åssen du bruker brannslokningsapparatet, er du i stor grad overlatt til deg sjøl. Det er opp til deg å finne oppbevaringsboksen inne i livbåten som inneholder blant annet ei blokk med kondensert næring som du kan spise for å stilne sulten og noen flasker vann for å slokke tørsten. Det er en radio montert på den ene veggen, det er opp til det hva du velger å gjøre med beskjedene som tikker inn. Og når du er tom for næringsblokker og flaskevann, har du ikke annet valg for å overleve enn å svømme ut av livbåten med logisk sans som din eneste pekepinn på hva du kan gjøre for å unngå å sulte og tørste i hjel. Det vil si: du har en slags iPad-lignende innretning på deg til enhver tid som er kobla til et allestedsnærværende nettverk som du kan åpne for å lese litt bakgrunnsinformasjon. Men som en vennlig robotstemme informerer deg om: etter kræsjlandinga har mye av informasjonen blitt korrupt, og det er opp til deg og scanneren din å scanne og utforske nærområdet for å finne ut av grunnleggende greier som hvilke dyr og planter som er spiselige og hvilke mineraler som kan brukes til å lage nødvendig utstyr. 

I begynnelsen syntes jeg dette fraværet av ei hjelpende hand var utrolig frustrerende, men etter hvert som jeg kom litt bedre inn i det og i større grad vente meg til gameplayet, begynte jeg å se på det som et av spillets største styrker. For hovedgrunnen til at Subnautica er så unikt og nettopp ikke ligner på noe annet, er hvor ekstremt realistisk det er. Det vil si, realistisk er kanskje feil ord, dette er tross alt en forholdsvis van(n!)vittig sci-fi-fabel som ikke er noe nærmere virkeligheten enn hva Star Wars eller Dune er, kanskje er troverdig et mer treffende begrep. For sjømonstre og interplanetariske reiser til side, har jeg aldri før spilt et spill som i like stor grad føles som å leve det. Førstepersonsperspektivet er selvfølgelig en faktor her, men enda mer er det nok nettopp fraværet av det meste av det som gjør et spill til et spill. Det er ikke noe tydelig narrativ her, ingen spesiell retning spillet forsøker å dytte deg i, det er ingen poeng, ingen belønninger for utførte oppdrag, ingen minispill. Når du dreper haier med den lille kniven din – det eneste våpenet du har – er det ikke for noen annen grunn enn å hindre dem i å drepe deg. Og å utforske huler fører ofte ikke til noe annet enn nettopp utforskninga i seg sjøl. Og derfor er det vel også at jeg har brukt såpass lang tid på å fullføre det, til tross for at jeg i perioder har spilt hele dagen. Det er ikke noe her man blir ferdig med i tradisjonell forstand. Reisen er målet. Og akkurat dét snakker så inderlig til utforskertrangen og nysgjerrigperen i meg. Noe av det mest givende med spillet, er nettopp å komme over en art man ikke har sett før, scanne den og lære om den. Og det gjør også at det er veldig vanskelig å bli lei av dette spillet, i hvert fall når man lider av det samme eventyrersyndromet som meg. 

Med det sagt: det at det ikke er noe lineært narrativ som i ei fortelling her, betyr ikke at Subnautica mangler narrativ fullstendig. For etter hvert som du har kommet inn i en viss tralt og skjønner hva du kan gjøre for å holde dine basale behov i sjakk, er det på tide å finne ut av hva som har skjedd, hvor du er, om det er andre overlevende, og åssen du skal komme deg vekk. Du har som sagt en radio, og den plukker opp SOS-signaler som dine medpassasjerer har sendt ut. Etter hvert som du utforsker, begynner en historie på en imponerende organisk måte å forme seg, og den strekker seg dypere enn i hvert fall jeg kunne sett for meg på forhånd. Det som ved første øyekast ser ut som ei rimelig straight-forward overlevelsessimulering, peker langt utover seg sjøl i både tid og rom, og det beviser bare hvor utrolig mye jobb som ligger bak dette spillet. Dette er et univers som ikke er noe mindre enn nettopp det Frank Herbert skapte i Dune, og underveis begynner det å gå opp for deg – det gjorde det hvert fall for meg – at du egentlig ikke har noe hastverk med å bli redda, for Planet 4546B er et så vakkert og vidunderlig og skremmende sted at du igrunn ikke har så lyst til å dra. Gleden ved å finne en ny puslespillbit for å avdekke et nytt lag av historien, overgår langt den ved å bare samle et knippe XP – og dette kommer altså fra en særs entusiastisk RPGer.

Jeg har inntrykk av at det fins to typer fans av det store og ukjente der ute: de som trekkes mot havet, og de som trekkes mot verdensrommet. I Subnautica trenger man ikke å velge; her utforsker man havet på en fremmed planet. Og følelsen av å dykke til nærmere tusen meters dyp i Subnautica, kan neppe forklares fullt og helt i ord. Det er umulig å si om det er begeistringa og spenninga over å oppdage steder mennesker aldri før har vært, eller den primitive urfrykten for hva som fins der nede som er sterkest. Til enhver tid i spillet eksisterer disse to symbiotisk side om side med hverandre, det er aldri det ene helt uten det andre. Jeg har sjøl aldri dykka noe dypere enn kanskje en meter på grunna, men dette slår meg likevel som en så korrekt gjengivelse av hva det å utforske forbudte farvann faktisk er at den eneste måten man kan komme enda nærmere på, er ved å fysisk dra på seg våtdrakta og bokstavelig talt hoppe i det. Jeg hadde aldri så høy puls da jeg spilte det faktiske skrekkspillet The Last of Us som under Subnautica på sitt såkalt verste. Zombier er ingenting i forhold til det ukjente. Men det motsatte er også tilfellet: følelsen av pur euforisk nirvana som fyller kroppen når du svømmer gjennom undersjøiske skoger med farger bare havet (og universet) kan produsere, ligner på lite annet. For dette spillet er virkelig vakkert. Tangen, korallreva og skapningene som bor i dem kan ta pusten fra hvem som helst, det hele satt til et eksepsjonelt stemningsfullt soundtrack som håndterer de to ytterpunktene mellom nettopp terror og zen med lekende letthet. 

Jeg kan ikke huske å ha vært så frustrert av et spill før. Men det rørte meg også på en annen måte enn det spill pleier å gjøre. Både The Last of Us og Final Fantasy har fått meg til å grine, men det er på grunn av aspekter ved historiefortellinga. På et vis er det også tilfellet i Subnautica, men det er også noe mer, noe større, noe som jeg liksom ikke helt kan sette fingeren på, men som er en undring og beundring over hvor vakkert og stort noe kan være. På japansk kalles det yūgen, som kan oversettes med "an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words." Det er dette, det er det store i det små, det er as above, so below. Det er vissheten om at det som er der ute og det som er der nede speiler hverandre, det er tanken om at nevronenes nettverk i hjernen ligner strukturen til både det underjordiske soppnettverket og forbindelsene mellom materie i universet. 

Det er ingenting som er masete eller påtrengende ved Subnautica. Alt skjer i det tempoet det er ment til å skje. Dette minner som sagt mer om levd liv enn et spill i måten historien fortelles på. Det er åpent og stort. Du må ha mat og vann for å overleve. Det er sinnssykt gøy å bygge hus og å gro sine egne spiselige planter og å samle egg og klekke dem i et akvarium. Jeg følte meg som David Attenborough og Steve Irwin på én gang. Og ikke minst følte jeg meg som Herman Melville. Mer enn bare litt. Subnautica blei et spill og en verden jeg aldri hadde lyst til å forlate, og da jeg til slutt likevel var nødt, gråt jeg. Dette blei også det første spillet noensinne jeg har klart å samle alle trophiene til; det viser seg nemlig at utforskning for utforskningas skyld er en mye større motivator for meg enn hva noe poengsystem noen gang vil kunne bli. Og bare for å skryte litt: jeg tydde ikke til Google en eneste gang når jeg stod fast, fordi jeg visste at i et spill som dette, ligger svaret til enhver tid rett under nesa på deg, noen ganger bokstavelig talt. Jeg har tidvis følt på en ekstrem frustrasjon, men gud bedre så forløsende det var å plutselig, ved å bare undersøke litt nærmere, oppleve eureka-øyeblikket som skulle forandre alt. Dessuten er det aldri mer frustrerende enn virkeligheten. Den tanken trøsta meg litt innimellom. Grunnen til at dette spillet er både frustrerende og skummelt, er jo nettopp fordi det så utrolig nøyaktig klarer å fange følelsen av å være en fremmed i et fremmed land. 

Akkurat som min teori om at ekte kunst oppstår i det perfekte ekvilibriet mellom tristhet og glede, klarte Subnautica å hypnotisere meg med sin perfekte balanse mellom frykt og begeistring. I Subnautica er alle følelser skrudd opp til max, og det må være sånn, for uten fullkommen redsel kan du ikke ha perfekt lykke. Uten tvil den mest unike spillopplevelsen jeg noen gang har hatt, og det hele fra et uavhengig spillselskap få hadde hørt om fra før. Det er nesten så man skulle tru utviklerne aldri før hadde spilt et spill, for Subnautica følger ingen fastsatte regler og skaper sin egen standard. Det høres sykt kleint ut å si det, men dette er et spill som oser kjærlighet; kjærlighet til havet, oppdagerånden og sin egen historie. På samme måten som det er gøy å se filmer og teaterstykker med skuespillere som koser seg i rollen, eller å lese bøker av forfattere som virkelig har hatt det moro mens de skriver, er det fantastisk å spille et spill som er lagd av lidenskapelige ildsjeler. Det er en lidenskap som strekker seg ut av skjermen, inn i hjertet mitt og videre ut i det ukjente.

"I love to sail forbidden seas"

Dere, la oss aldri slutte å være nysgjerrige, la oss aldri miste lysten til å dra på eventyr, la oss aldri bli ferdig utlærte.

An evening with Sigur Rós

I går var tredje gangen jeg så Sigur Rós live, og jeg har en tendens til å bli veldig overvelda av følelser under konsertene deres. Det er liksom ikke sammenlignbart med noe, det er bare Sigur Rós som har evnen til å gjøre dette med meg. Har ikke egentlig tenkt å si så mye mer om gårsdagens konsert, for det er så vanskelig å vite hva man skal si, i væffal i bloggformat, men jeg tenkte å dele en tekst med dere, en tekst jeg skreiv for noen måneder siden, som egentlig er et utdrag fra Det Andre Prosjektet. I utdraget er hovedpersonen på konserten Sigur Rós spilte i Oslo Konserthus i 2005, som også var første gangen jeg så Sigur Rós live.

(Jeg begynte forresten å gråte da de spilte Vaka i går.)



Og jeg har ikke lyst til å prøve å beskrive konserten, for jeg veit ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg var femten år, og mottakelig for sanseinntrykk på en måte jeg aldri har vært siden, det er som om sansene mine bare blir sløvere og sløvere jo eldre jeg blir, jeg fenges ikke inn til skjellettet av noe som helst lenger, musikk er bare musikk, men sånn har det ikke alltid vært, jeg trengte ingen rusmidler for å oppnå ekstase den gangen, jeg hadde psykedeliske opplevelser i edru tilstand i ett kjør, jeg var ikke på konsert og hørte på musikk den kvelden, jeg var musikken, jeg var ei utflytende sky av følelser og instinkter, alle grenser var oppheva, lyder blei til lukter blei til smak blei til bevegelse blei til syn blei til tårer blei til latter blei til begge armene opp i været og lukke øya og reise og flyte og svømme og fly og høre og høre og høre og høre og hjertet sprengtes og hjernen sprengtes og hele kroppen sprengtes men jeg var ikke fysisk tilstede i denne dimensjonen uansett, jeg var ei tåke som dreiv uforstyrra gjennom rom og tid, på tvers av rom og tid, mellom de ulike laga som utgjør rom og tid, multidimensjonell og ikke-dimensjonell, transcenderer alt og ingenting, vibrerer i ørsmå sammenkveila endimensjonale strenger der hver vibrasjon svarer til en subatomær partikkel, opplever alle mulige parallelle universer samtidig, ser fortid nåtid framtid utfolde seg i én eneste singularitet, i en alef, i en mektig symfoni skapt av universets strengeinstrumenter, en symfoni som utgjør alt vi kan se og høre og ta på og smake og lukte og bevege oss i, det var denne symfonien jeg var vitne til på ei scene i Oslo konserthus denne grå novemberkvelden, sjølve universets engler stod foran meg og skapte materiens musikk. Og det var fullkomment. 



Edit: Det er sjeldent jeg er så enig med konsertanmeldere som i dette tilfellet.

Han

Du veit når du går inn i en bokhandel på måfå, blar litt i titlene på måfå, plukker ut ei bok fordi du husker du leste en anmeldelse av denne boka en gang som jo hadde vært ganske så positiv, begynner å bla i den, leser noen setninger, liker det du leser, blar videre, leser videre, det slår deg at du liker dette veldig godt, du står sånn og leser i bokhandelen, før du innser at du må jo begynne på begynnelsen, men om du begynner på begynnelsen så står du jo ikke bare der og blar lenger, da leser du den jo på ordentlig, så du kjøper den, og heldigvis er det varmt og sol så du forter deg til parken for å lese, og mens du leser går det opp for deg at dette er jo helt riktig, dette var akkurat den boka det var meninga at du skulle lese akkurat nå, det kunne ikke vært ei mer perfekt bok for akkurat nå enn denne, og du leser til du ikke kan lese mer fordi du har jo en avtale, det var jo derfor du dro inn til byen in the first place, men ved første ledige anledning plukker du den opp igjen, fortsetter der du slapp, og den er like perfekt som sist, kanskje mer perfekt, du ler og griner om hverandre, og plutselig har du lest den ferdig, og er litt trist fordi nå kan du aldri igjen lese den for første gang, men samtidig glad fordi du bare vil vise den til alle du kjenner? Du veit den følelsen?

Den er fantastisk.

(På en måte syns jeg det er litt... flaut? å fangirle så mye over denne boka fordi det norske forfattermiljøet er så lite?? Altså, jeg har jo fangirla masse over for eksempel Stig Sæterbakken òg, og han kjente jeg jo, men på en måte var det annerledes med ham likevel, på samme måten som med Tomas Espedal eller idk Øyvind Rimbereid eller noe fordi de er voksne og etablerte og alt det der, men når det gjelder oss forfatterkids født på åtti- og nitti-tallet så har liksom alle enten gått i Bø, Bergen eller Tromsø samtidig med deg eller sammen med noen du kjenner og så bare... ja. Men oh well.)

Mostly void, partially stars

Kjære venner, jeg sliter litt med å vite hvor jeg skal begynne her. Fordi jeg er i et veldig rart humør om dagen. Jeg har vært aleine i leiligheten siden fredag og har heller ikke vært på jobb siden da, og jeg vaser rundt, skriver ekstremt mye (over ti sider om dagen, jeg veit ikke med dere, men det er HELT SINNSSYKT til meg å være), drikker Red Bull, legger meg seint og våkner tidlig, drømmer om en tidsmaskin til åttitallet, eventuelt et alternativt åttitall der alt det rare som skjer i Stranger Things, Twin Peaks og Donnie Darko er ekte, hører masse på synthpop og shoegazing, og så har jeg kommet på at podcaster fins, jeg har liksom nekta litt for det fram til nå, mest fordi jeg har så dårlig konsentrasjon at jeg har vært redd for at jeg ikke skal klare å følge med når jeg ikke har noe å se på samtidig, og akkurat dét gjør ikke så mye når jeg for eksempel hører på musikk, men så har jeg jo hørt at Welcome to Night Vale er en sånn type podcast som inneholder ekstremt mange ting som er veeeeldig up my alley (jeg lagde meg ei liste her om dagen over ting jeg liker generelt, og WTNV oppfyller fascinerende mange punkter på lista), og... what do you know. Plutselig har jeg blitt sykt, sykt hekta.

Men aller først, før jeg begynner å forklare for dere hvorfor dette er podcasten du ikke visste at du trengte i livet ditt, så vær så snill og bruk i overkant av fem minutter på å høre en av de vakreste sangene jeg veit om akkurat nå:



Følelsen denne sangen fyller meg med er forholdsvis vanskelig å sette ord på, men jeg trur kjærlighet og melankoli er med i blandinga på en eller annen måte. GUD jeg elsker det seige, flytende, drømmende lydbildet til I Break Horses, og denne sangen er den perfekte kombinasjonen av shoegazing som dominerte førsteplata deres (som denne sangen er henta fra), og den åttitallsinspirerte synthpopen fra andreplata som jeg også setter umåtelig stor pris på. Jeg merker sjøl at jeg leser orda jeg skriver med stemmen til Cecil i hodet mitt, så jeg skal bare hoppe rett over til WTNV nå, jeg.

Fordi dere. Hva om det fantes en søvnig småby på prærien i USA der alle tenkelige konspirasjonsteorier var ekte? Hva om Stranger Things, Twin Peaks og Donnie Darko var én eneste TV-serie, og det var en komedie? Hva om Stephen King og Neil Gaiman lagde en by sammen på The Sims (jeg foreslår Snålfoss) og bare... lot ting skje (en ekstremt treffende beskrivelse, I might add)?

WTNV er et hørespill i lokalradioformat (!) der vi gjennom nyheter, sporten, været og ellers andre ting lokalradioer sysler med, får innblikk i den merkelige hverdagen til innbyggerne i den lille ørkenbyen Night Vale, alt gjennom den joviale og ekstremt radiovennlige stemmen til radiovert Cecil. Det veksler mellom hysterisk satire og absurd humor á lá Douglas Adams, og ekstremt rørende poesi. Nei, du tror det faktisk ikke før du har hørt det.

Altså humoren. Da jeg begynte å høre WTNV, syntes jeg det var artig nok, jeg liker jo random humor, men jeg tenkte at djeeeeezes, det er jo sånn over hundre episoder, hvor gøy er egentlig absurdisme i lengden, hvor lenge kan de holde dette gående uten at vi blir lei av at merkelige objekter popper opp fra ingensteder, at ting er rart bare for å være rart, og at ingenting gir mening? Men så hørte jeg flere episoder, og innså etter hvert at det er orden i kaoset, det er story arcs som kan ha opphold på flere episoder før det plutselig dukker opp igjen og viser seg å være viktig, det ser tilfeldig ut fra avstand, men studerer man det nærmere, henger faktisk alt sammen på en dritsmart måte og gir, nettopp, mening.

Og det er veldig morsomt. Noe av det aller morsomste er den fantastiske karakteren Hiram McDaniels. Han blir introdusert allerede i episode to. For å sitere episoden direkte:



Alert: the Sheriff’s Secret Police are searching for a fugitive named Hiram McDaniels, who escaped custody last night following a 9:00 PM arrest. McDaniels is described as a five-headed dragon, approximately 18 feet tall, with mostly green eyes, and weighing about 3600 pounds. He is suspected of insurance fraud.
   McDaniels was pulled over for speeding last night, and the Secret Police became suspicious when he allegedly gave the officers a fake driver’s license for a five foot eight man named Frank Chen. After discerning that Frank Chen was actually a five-headed dragon from somewhere other than our little world, the Secret Police searched McDaniels’ vehicle.
   Representatives from local civil rights organizations have protested that officers had no legal grounds to search the vehicle, but they ceded the point when reminded by Secret Police officials that our backwards court system will uphold any old authoritarian rule made up on the fly by unsupervised gun-carrying thugs of a shadow government.
   The Secret Police say McDaniels escaped custody by breathing fire from his purple head, and he was last seen flying and shrieking over Red Mesa.
   Secret Police are asking for tips leading to the arrest of Hiram McDaniels. They remind you that, if seen, he should not be approached, as he is literally a five headed dragon. Contact the Sheriff’s Secret Police if you have any information. Ask for Officer Ben.



Altså. Jeg lo HØYT på jobb da beskrivelsen av ham blei lest opp. Dette med at Hiram McDaniels bokstavelig talt er en femhoda drage blir en running gag, og når han etter hvert bestemmer seg for å stille til valg som ordfører, bruker han følgende valgkampsplakat:

I episode 32 bruker Hiram McDaniels lokalradioen i Night Vale for å drive valgkamp, og min hittil største latterkrampe i WTNV-sammenheng skjedde utelukkende på grunn av den tjukke sørstatsdialekta hans. Og så heter han... Hiram McDaniels, cirka det mest hillbillyete navnet i hele verden.



You’ve heard a lot of things from my opponent about how the night sky is beautiful but sad, and how sagebrush is a very important smell. You’ve also heard that I am literally a five-headed dragon. All of that is completely correct.
   But what you haven’t heard is that I’m literally a five-headed dragon…who cares.
   This is also my campaign slogan: “I’m literally a five-headed dragon. Who cares!”



Og så er det denne satiren, da. I våre dager er sannsynligvis det mest åpenbare hele fake news-aspektet, som jo hele podcasten er bygd rundt, men det er også mange småting som parodieres, for eksempel vår tids frykt for gluten (eller wheat and wheat by-products) som selvfølgelig når overdimensjonerte høyder i konspirasjonsbyen Night Vale. Det er også en helt fantastisk parodi på en mansplainer, komplett med fedora-hatt og det hele, i episode 32:



“It was a lovely sight,” said one witness.
   “I cannot even describe the beauty of her ascension,” said another.
   “You kind of did, though,” said another witness, who was wearing a fedora. “By saying you cannot describe something, that is a sort of apotheosis, a paralipsis, if you will, which gives the object an implied description through non-description,” he continued. “Plus, the word ‘indescribable’ carries with it a universal connotation and is, itself, a description. Here, let me explain…”
   But the other witnesses moved a little ways up the sidewalk, so they could no longer hear the man.



Men det aller mest fantastiske, og geniale, med WTNV, er hvordan det hele sømløst går fra å være hysterisk, absurd satire, til å bli rørende poesi. Jeg skjønner faktisk ikke åssen de får det til, åssen overgangen kan fungere så utrolig godt som det faktisk gjør, men det fungerer. Nå har jeg bare kommet til episode 36, så jeg har sånn sett hørt under halvparten av alle episodene, men en av mest tankevekkende og vakre episodene hittil har vært episode 13, A Story About You. Den er selvfølgelig ikke uten sine morsomheter, men så er det noen elementer her som er så gåtefulle og mystiske og merkelige at jeg nesten får den samme følelsen som jeg har en tendens til å få hvis jeg tenker litt for lenge på universet. Sånn som måten den underlige planeten er beskrevet på, planeten som også snakkes om i seinere episoder og som jeg er så uendelig nysgjerrig på:



You saw above you a planet, of awesome size, lit by no sun. An invisible titan, all thick black forests and jagged mountains and deep turbulent oceans.
   It was so far away.
   So desolate. And so impossibly, terrifyingly dark. And that day, you did not go home. You drove instead. You drove a long time, and eventually you ended up in Night Vale, and you stopped driving.



Og bare dette bildet av den enorme, mørke planeten over deg på himmelen... jeg syns faktisk det er helt magisk. Så rart, og så melankolsk, litt som portalen som åpner seg i kinolerretet i en av yndlingsscenene mine i Donnie Darko. 

Og dere, jeg har ennå ikke snakka om forholdet mellom Cecil og Carlos, og Jenny har igrunn allerede forklart hvorfor dette forholdet er så viktig i dette blogginnlegget, så det skal jeg egentlig ikke gå inn på. Men de er sykt søte, og den første spede kimen til romansen deres, som sås i episode 25, er helt nydelig fortalt:



I arrived at the parking lot to find Carlos perched on the trunk of his car in flannel and jeans, his perfect hair mussed, his perfect teeth hidden.
   “What is it?” I said. “Wha– what danger are we in? What mystery needs to be explored?”
   He shook his head. “Nothing,” he said. “After everything that happened…I just wanted to see you.”
   My heart leapt. My heart soared! My heart metaphorically performed a number of aerial activities and literally it began to beat hard.
   “Oh?” I said, my voice more tremble than word.
   Carlos looked at the setting sun. “I used to think it was setting at the wrong time,” he said, “but then I realized that time doesn’t work in Night Vale, and that none of the clocks are real. Sometimes things seem so strange, or malevolent, and then you find that, underneath, it was something else altogether. Something pure, and innocent.”
   “I know what you mean,” I replied.
   Somewhere, the tiny people of the city below have arrived in Night Vale, and are beginning their war against us – having already shown themselves capable of murder.
   Somewhere, a Man in a Tan Jacket is whispering into the ears of our mayor, and we do not know what agenda they pursue.
   Somewhere, the body of the Apache Tracker lies cold and still, never to speak of ancient Indian magics again.
   This all happens somewhere else.
   But here, Carlos and I sat on the trunk of that car – his car – looking together at the lights up in the sky above the Arby’s…they were beautiful in the hushed twilight, shimmering in a night sky already coming alive with bits of the universe.
   One year later. One year since he arrived. He put his hand on my knee and said nothing. And I knew what he meant. I felt the same. I leaned my head on his shoulder.
   We understand the lights. We understand the lights above the Arby’s. We understand so much.
   But the sky behind those lights – mostly void, partially stars – that sky reminds us we don’t understand even more.



Og den siste setninga der, det er jo nettopp det jeg syns er vakrest i hele verden! Og for meg virker det som at skaperne av WTNV føler en like intens kjærlighet til alt ved universet som vi ikke forstår som det jeg gjør, for de skildrer det så ekstremt presist. Og "mostly void, partially stars" har nærmest blitt et slags slagord for WTNV, og det er så sant og søtt og vakkert og rart på éi og samme tid, og veldig, veldig treffende, både for WTNV i sin helhet og for skjønnheten i alt vi ikke veit.

Altså, denne fantastiske podcasten kan lastes ned gratis fra iTunes, liksom. Gå og gjør det. Hør på det på jobb, mens du vasker opp, mens du sitter på toget. Og alt det som ikke gir mening innledningsvis, gir mening etter hvert. Jeg lover. 

La meg avslutte med ymse fantastisk fanart jeg har funnet:

(maXKennedy)

(onlysan)

(Larbesta)

(meadow-rue)

(Ace-Zaslavsky)

(Simply-Psycho)

(Nimsley)

(Eirieniel)

(op.sci)

(Art Problems)

(bonesnail)

(Bagel's Art and Talk Sprites and Stuff)

(Denne har jeg ikke klart å finne den opprinnelige kilden til. Si ifra om du veit hvem som har lagd denne!)

(I julegave ønsker jeg meg hjemmelagd WTNV-fanart. Go, go, go!!)