Havet, og at alt henger sammen, og at alt henger sammen med havet

Kjære venner, jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Dette er et blogginnlegg som lenge har ligget og marinert i underbevisstheten min, men så har jeg ikke funnet tida til å sette meg ned og skrive det før nå.

Jeg kan jo begynne med dette:

Jeg befinner meg for øyeblikket på Nesoddtangen hvor jeg passer to katter. Fra kjøkkenvinduet er det utsikt til havet, og jeg merker jeg er litt misunnelig på dem som har penger til å ha havet innen synsvidde på en daglig basis, men mest av alt føler jeg meg takknemlig som får lov til å være akkurat her akkurat nå.

De siste ukene har det begynt å skje noe i hjernen min. Den kanskje mest nærliggende og kjedeligste forklaringa kan være at jeg er i ferd med å utvikle toleranse overfor ADHD-medisinene mine, for jeg kan ikke huske å ha følt noe lignende siden før jeg begynte med dem. På den annen side kan jeg ikke huske å ha følt at jeg mista dette noe som jeg føler er i bevegelse nå da jeg begynte med dem, i motsetning til hva jeg følte da jeg gikk på p-piller for mange år siden. Å slutte på p-piller var egentlig ei aldri så lita åpenbaring for meg, fordi jeg hadde egentlig gått ut fra at det ikke var p-pillene som endra personligheten min, men alderen. Jeg begynte på p-piller da jeg var tjueén, og gradvis begynte det å kjennes som at følelsene mine om ikke direkte forsvant, så i hvert fall at de… roa seg. Jeg var alltid veldig intens som tenåring, følte alltid enten for mye eller ikke nok, var så lidenskapelig opptatt av interessene mine at det grensa til pinlig, og var i det hele tatt veldig cringe. Så tok jeg fatt på tjueåra, begynte på p-piller, og blei langsomt mer cool. Jeg holdt livet på en armlengdes avstand, interesserte meg passe mye i det som skjedde, gråt sjeldent, lo like sjeldent. Da jeg slutta på p-piller, kom følelsene mine tilbake og vel så det. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg slutta å ta dem, men jeg trur det sammenfalt sånn cirka med hytteturen min mot slutten av 2017, for jeg husker jeg satt aleine ute i koia på Furnes og grein og følte og opplevde at alt kom tilbake til meg. Da var jeg 27 år, og ifølge de som kan sånt, skal midten av tjueåra være omtrent da hjernen blir ferdig utvikla. Med andre ord hadde jeg liksom antatt at det som virka som ei slags tilmodning av følelselivet mitt, var en uunngåelig del av det å bli voksen, men så satt jeg altså der og følte meg plutselig likedan som jeg hadde gjort på hybelen min i Bø da jeg var tjue og var verdens mest sentimentale lille forfatterstudent, bare at denne gangen var jeg en del år eldre.

Ikke var det kortvarig heller. Tvert imot blei følelsene bare større og flere, og de nådde en slags topp i 2019. Jeg sov nesten ikke, spiste nesten ikke, var konstant rastløs, kunsteriske uttrykk som musikk og billedkunst påvirka meg mer enn vanlig, typ jeg absorberte dem som en svamp og gjorde dem til en del av meg framfor å bare være en tilhører eller en tilskuer. Og som en antakelig ganske naturlig konsekvens av å ha følometeret sitt skrudd opp til elleve, fikk jeg meg en ekstremt tøff nedtur i 2022. Den nedturen har jeg tenkt at jeg fortsatt er i prosessen med å komme meg fra. 

Dere som har fulgt med ei stund, veit at jeg lot meg absorbere av Subnautica, på den måten bare jeg kan la meg absorbere av noe mens følelsene mine er skrudd forbi max. Det var i 2021, rett før det lengste fallet fra den høyeste toppen. Til tross for at jeg har hørt at mennesket djupest sett bare skriver om én av fire ting – livet, døden, kjærligheten og havet – var det ikke før Subnautica at jeg omsider innså greia med havet. Og greia med havet er overhodet ikke en bagatell, det er noe så instinktivt og urmenneskelig at det virker koda inn i DNA'et vårt. Verdens vanligste yndlingsfarge er blå, fordi det minner om havet, alle mennesker er fra fødselen av ekstremt glad i glitter (grinebitere som påstår at de ikke er det, er faktisk i fornektelse), fordi det minner oss om når sola skinner på havet, og mennesker føler seg ofte enten ekstatiske eller avslappa i nærheten av havet. 

Men ikke jeg, trudde jeg. Jeg bader nesten aldri, fordi jeg nesten alltid syns det er for kaldt i vannet og fordi jeg er dårlig til å svømme. Der folk rundt meg romantiserte havet, var det alltid verdensrommet som var greia mi. Før jeg altså spilte Subnautica og innså greia med havet. 

Og egentlig var det jo nesten på overtid, for selv om verdensrommet og havet på mange måter er motpoler, speiler de samtidig hverandre. Det var tross alt en av mine aller største helter, astrofysiker Carl Sagan, som først fikk meg til å ville lese Moby-Dick, ved å gjengi et sitat som jeg fra første øyeblikk visste at var noe av det vakreste jeg noen gang hadde hørt. 

Jeg begynte å for alvor fatte interesse for konseptet as above, so below og for jungianske synkronisiteter. 

Plutselig så jeg at sjøstjerner og stjernetåker ligner på hverandre. Og det er jo ikke så rart, når de begge består av stjerner, og når stjerner både fins i det djupeste djupet og det ytterste ytre. Selvfølgelig, for verden er en eneste fraktal, og det store er i det små og det små er i det store, og ingenting er tilfeldig fordi alt er tilfeldig. 

Jeg innså at jeg sneik inn vann overalt i tekstene jeg skreiv, og at musikken jeg hørte på hadde uttalte referanser til havet. Jeg innså at dette var verdens riktigste tidspunkt å endelig lese Moby-Dick på, og selv om den antakelig får den høyst tvilsomme æren å være den boka jeg har brukt aller lengst tid på, så har den virkelig ikke gått ubemerka hen – eller kanskje nettopp derfor. For det går an å vinkle det på en annen måte, nemlig at Moby-Dick har den helt utvilsomme æren av å være den boka hvis univers jeg har tilbrakt mest tid i. Når man oppholder seg i den samme historien i et år sammenhengende, kommer den historien til å påvirke deg om du vil eller ei. 

Dere husker sist jeg hadde hekta på et litterært univers, ikke sant? Da jeg leste om Geryon i bøkene til Anne Carson? I Red Doc> vil G, tidligere Geryon, utelukkende lese På sporet av den tapte tid, men den har han allerede lest, så isteden leser han ei annen bok, som han hater, men han veit ikke om det er fordi han faktisk hater den, eller om han bare hater den fordi den ikke er På sporet av den tapte tid. Dessverre, og urettferdig nok, har Dune Messiah blitt tildelt en lignende rolle i livet mitt nå. Akkurat som at jeg i sin tid sleit med å komme meg videre fra Anne Carson, strever jeg nå med å gi slipp på Moby-Dick. Ikke bare er Dune Messiah ikke Moby-Dick, men den foregår i den tørreste ørkenen, som er så langt unna havet man kan komme. Og jeg skal være ærlig og innrømme at Moby-Dick ikke var i nærheten av å påvirke meg like sterkt emosjonelt som det Rød selvbiografi gjorde, for selv om jeg kjente gnister av noe nesten tilsvarende underveis i lesninga, var det ikke direkte sammenlignbart. Faktisk er erkjennelsen av hvor mye Moby-Dick betydde for meg relativt ny, tydeliggjort av min nylige motvilje mot å lese Dune Messiah. 

Fordi det er en snikende følelse, dette, hva enn det er. Den følelsen jeg nevnte innledningsvis. Det jeg omtalte som et "noe" som har begynt å skje i hjernen min. I etterpåklokskapens lys føles det som at det kom brått på den gangen i 2017, men det er mulig jeg husker helt feil, at det var like gradvis da òg. Subnautica (og Rød selvbiografi) var liksom min siste altoppslukende dille før mørket kom og tok meg i 2022. Det var også min første havbaserte dille, så jeg trur jeg ei lita stund antok at grunnen til at jeg hadde skjønt greia med havet, innerst inne handla om at jeg skjønte greia med Subnautica. Men selv om knekken kom og de sterkeste følelsene visna bort, var jo havet der fortsatt, intet sted tydeligere enn i nettopp tekstene mine. Jeg trur ikke jeg har skrevet en eneste tekst siden 2021 som ikke har vært tett knytta opp mot havet. Det var ikke like lett å legge merke til at havet lå der som et utgangspunkt for alt jeg gjorde og tenkte på, fordi følelsene mine oppførte seg helt motsatt enn hva de hadde gjort da jeg ikke kunne få nok av palmer og neonfarger. 

Og fordi havet, uten at jeg var fullt bevisst på det, nærmest dikterte livet mitt fra kulissene, begynte jeg å se Our Flag Means Death. Fordi havet hadde vært der siden Subnautica. Og fordi jeg ikke ville forlate Moby-Dick, så jeg oppsøkte lignende farvann. Og det som skulle være den chille serien jeg skulle slappe av med når jeg var for sliten til å forholde meg til noe ordentlig, fikk meg til å innse at et "noe" som hadde vært der før, men for lenge siden, plutselig var der igjen. Det er litt morsomt, for jeg klarer å sette fingeren på nøyaktig når det skjedde: episode tre av sesong to, The Innkeeper. 

Ja, det er en artig referanse til The Shape of Water. Det er også noe av det mest corny og rørende jeg har sett på lang, lang tid, og jeg snakka mer utfyllende om denne spesifikke scena for et par uker siden. Følelsene denne konkrete episoden satte i gang, måtte jeg bruke noen dager på å fordøye og forstå. Og da det skjedde, var det i form av et smertefullt eurekaøyeblikk som fikk meg til å grine. Jeg innså at akkurat denne episoden, i en av de mest tullete komiseriene som fins, rører ved noe av det som føles aller mest personlig og vondt for meg. Jeg hadde gjennom hele serien tenkt at jeg kjente meg igjen i Blackbeard, i hvor følsom og impulsiv han er, og uten å spoile noe, innser han i denne episoden en forferdelig sannhet om seg sjøl, og det er den samme sannheten jeg plutselig blei konfrontert med for min egen del. Dette handla jo plutselig om meg. Ikke rart at jeg grein og følte og følte og atter følte. 

Og det kickstarta altså dette "noe", som har ligget på lur og venta på den rette katalysatoren siden Subnautica, og som fikk det i form av Our Flag Means Death via Moby-Dick. Første gangen jeg havna på DPS, snakka vi om den forrige perioden som begynte omkring 2017, og som herja som verst i 2019. Jeg trur vi kom fram til at det ikke var feil å kalle det en manisk episode, men ikke den typen manisk episode som passer inn i en bipolar-diagnose. Mine perioder med intense følelser varer for lenge til at de kan omfattes av kriteriene for en bipolar lidelse, til tross for at de typisk følges av depresjoner, men heller ikke depresjonene mine følger det medisinsk definerte bipolar-mønsteret. Den mest logiske forklaringa på min mentale flo og fjære, er nettopp at min potente ADHD/autisme-kombococktail rett og slett gjør meg disponert for sterke følelser, samtidig som jeg i stor grad mangler evnen til å definere dem og skille dem fra hverandre. 

Det er på grensa til poetisk, dette her. At jeg, i form av å være det skakkjørte nevroatypiske mennesket jeg er, oppfører meg nøyaktig som havet, det samme havet som har næra meg, nærmest umerkelig, med inspirasjon og energi de siste åra. Kanskje er det verdens kleineste klisjé, dette med at livet er som en serie av bølger, med topper, bunnpunkt og sammenbrudd, men hvem bryr seg, så lenge det er sant. Det er flo og fjære i meg òg, ikke fordi jeg er sjuk eller lider av noe, men fordi jeg er et menneske som består av 70% vann, og det ville vært naivt å tru at jeg, når jeg er vann mer enn noe annet, ikke skulle følge de samme fysiske lovene som vann forøvrig. Selvfølgelig påvirker det meg, for bevegelsene i det store er de samme bevegelsene som i det små, fordi verden er en fraktal og alt henger sammen og av vann er vi kommet og til vann skal vi bli. 

Jeg veit ikke, kanskje dette bare er spinnvilt tankekaos fra min side. Men nettopp fordi det ikke betyr noe, betyr det alt. Og etter mange år med mangel på følelser, kjenner jeg meg ganske klar for et energiskifte. Siden jeg uansett ikke er en sånn person som får lov til å velge den gylne middelvei, mener jeg. Siden jeg er dømt til å være en person som enten er alt eller ingenting. Så hey, universet, gi meg alt, det kjennes som at tida er moden. Jeg trur jeg skal takle det.

Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:

Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.

Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som Vannfall, Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.

Mars 2022

Opplevelser: Middag på New Anarkali og øl på Vaterland med Mari. Verandachill hos Mari. Afternoon tea på A.C. Perchs med Vibeke. My Dad Wrote a Porno på Sentrum scene.

Innkjøp: Jeg… har omsider kjøpt meg miksebord?? Som jeg har tenkt på kjempelenge, men bare utsatt i en liten evighet fordi jeg på generell basis har litt vanskelig for å økonomisk prioritere ting jeg har lyst på framfor ting jeg trenger. Egentlig hadde jeg lyst på et fra Yamaha som så penere ut og som, vel, kom fra et merke som er kjent for kvalitet, men så var dette, som var mye styggere og produsert av et merke jeg ikke hadde hørt om, vesentlig billigere og hadde de samme funksjonene, så da får det bare være at jeg syns det ser ganske harry ut, haha. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med det kan jeg kanskje til og med koste på meg å oppgradere.

TV-serie: Det er vel i all hovedsak The Expanse det fortsatt går i, sammen med nye episoder av Killing Eve, som jeg egentlig mista interessen for for to sesonger siden, men så fortsetter jeg å se likevel av gammal vane. Og jeg liker jo tydeligvis The Expanse godt nok til å fortsette å se på det, selv om jeg fortsatt er forvirra av hvor kompliserte alle forbindelsene er. Trur jeg på generell basis er fan av enklere historier, som på ingen måte trenger å bety simplere historiefortelling. Som i The Man In the High Castle er det noe med både skuespill og manus i The Expanse som på et vis føles litt datert eller forutsigbart, kanskje det er en generell Amazon Prime-greie. Men der språknerden i meg fullt ut aksepterer at det ute i det koloniserte asteroidebeltet har oppstått sitt eget språk og sin egen aksent, syns den samme språknerden det er rart at karakterer som er født og oppvokst i asteroidebeltet plutselig snakker perfekt britisk engelsk der de fleste andre enten snakker Belt-kreolsk eller amerikansk engelsk? På samme måten som at én Mars-født soldat snakker australsk mens resten av marsboerne snakker amerikansk? Ja til mangfold, altså, jeg bare syns ikke det gir så mye mening reint lingvistisk. Og: jeg får inntrykk av at vi som seere skal syns det såkalte "forholdet" mellom Miller og Julie Mao er rørende, men det er faktisk bare rart og en anelse creepy. Miller er en ensom mann som innbiller seg at han elsker ei jente han aldri har møtt, og det blir framstilt som vakker, selvoppofrende kjærlighet. Jeg kan gå med på at Miller føler det sånn, men vinklinga syns jeg helt ærlig er problematisk. 

Spill: Jeg har fullført Subnautica: Below Zero, eller jeg har valgt å fullføre det, fordi jeg veit at det fortsatt gjenstår ting å gjøre, men så hadde jeg ikke den samme motivasjonen til å utforske i dette spillet som i originalen. Jeg sitter i det hele tatt igjen med et litt delt inntrykk av Below Zero, for som jeg veit jeg har vært inne på før, er det i større grad enn førstespillet mer et spill og mindre en opplevelse, med et tydeligere narrativ og klarere definerte oppgaver å løse. Men dette større fokuset på en historie gjør at jeg også opplever spillet som litt meningsløst når historien er ferdig nøsta opp i, og i all oppriktighet syns jeg ikke historien er så veldig spennende heller. Dessuten syns jeg sjølve verdenen føles mindre enn den i Subnautica, men det er mulig det bare er fordi i Below Zero er en større del av den over havoverflata, eller kanskje det bare er fordi jeg visste litt mer hva jeg gikk til denne gangen og hadde visse forventninger, mens jeg begynte å spille Subnautica med et helt blankt utgangspunkt. Det har vært en fin spillopplevelse, altså, for all del, og om Unknown Worlds har lyst til å produsere flere spill som foregår på Planet 4546B, spiller jeg dem mer enn gjerne.

Og dermed har jeg vendt tilbake igjen til Fallout 4, som jeg liker stadig bedre og er i ferd med å komme skikkelig inn i. Og apropos store verdener, føles verdenen i Fallout 4 akkurat nå uendelig, noe som både begeistrer og overvelder meg. Og jeg har virkelig lyst til at karakteren jeg spiller skal være et godt menneske, men så presenteres man for valg underveis der det er umulig å velge mellom godt og ondt, fordi alle valga er litt av begge deler. Og derfor har jeg, til tross for gode hensikter, endt opp som en karakter som opererer i en moralsk gråsone, og jeg elsker tankene det gir meg, og hvor utrolig effektivt dette spillet illustrerer det umulige i å dele verden inn i "godt" og "ondt."

Film: The Host, The Lost City, Belfast, Wayne's World og Good Time.

Jeg har vært så sliten denne måneden, og det har føltes mer avslappende å spille enn å se film (til tross for at spilling per definisjon er mer aktivt, men nettopp derfor er det også lettere for meg å holde på konsentrasjonen, som ellers har en tendens til å skli litt ut når jeg ser på film mens jeg er sliten). Good Time er ikke nødvendigvis noe som høres ut som min type film når man bare leser handlingsreferatet, men den var likevel en utrolig medrivende filmopplevelse som, som jeg var inne på i avsnittet om The Expanse, har en veldig enkel historie, og kanskje nettopp derfor er den så engasjerende, for det krever lite ekstrainnsats å følge med på den, den drar deg liksom bare med uten at du trenger å gjøre noe særlig, energien man ellers ville brukt på å huske hvem som var hvem i forhold til hvem og hva, kan isteden rettes mot å, vel, kose seg med filmen. Jeg likte den kornete bildekvaliteten og det generelle gritty-fargerike utseendet, og Robert Pattinson spiller i likhet med meg i Fallout 4 en moralsk gråsonekarakter man ikke kan unngå å heie på.

Bok: Det er kanskje urettferdig av meg mot Sara Sølberg å lese Sarabande mens jeg veit med meg sjøl at jeg egentlig bare vil lese bøkene til Anne Carson igjen og igjen og igjen, men åssen ellers skal man tvinge seg sjøl ut av kjærlighetssorgen hvis man ikke aktivt prøver seg på datingmarkedet igjen? Sarabande er, i likhet med fabelaktige Seismiske smell, full av nydelig poetisk prosa, men så langt har den ikke klart å engasjere meg like mye som den første boka til Sara gjorde.

Musikk: Har hørt mye på Molly Nilsson denne måneden, etter at en av sangene hennes, Mountain Time, i ikke ukjent stil kom deisende ned i hodet på meg mens jeg satt og skreiv en dag. Jeg elsker måten Molly Nilsson balanserer det leikne opp mot det melankolske på, og at det at hun aldri tar seg sjøl så seriøst nesten ironisk nok gir henne enda større slagkraft når hun faktisk er genuin. Det er en lakonisk humor i tekstene hennes som, bare for å toot my own horn litt, ikke er helt ulik skrivestilen i min egen Mjuke, svarte stjerner som i disse dager gjøres tilgjengelig på min Patreon. Yin og yang! Molly Nilsson har mestra kunsten å finne ekvilibrium mellom eufori og dysfori.

To bøker og to spill som akkurat nå utspiller lignende roller i livet mitt og som helt ærlig er det alt handler om for meg i skrivende stund

Da jeg skreiv min aldri så lille årskavalkade sist, blei jeg opprørt og lei meg da jeg innså at jeg bare leste to bøker i 2021. Jeg elsker jo å lese, hva er det som feiler meg, liksom (det var forresten et retorisk spørsmål; nå veit vi jo hva som feiler meg). Og det er jo ikke sånn at konsentrasjonen min har blitt noe bedre av å få en diagnose, men jeg trur det likevel har hjulpet å få vite hvorfor ting er som de er sånn at jeg i større grad kan legge til rette for å klare meg bedre. Det jeg prøver å si er: jeg har funnet tilbake til lesegløden. Jeg leste som kjent Rød selvbiografi av Anne Carson i januar, og den tok meg med inn i et visst mentalt landskap som jeg ikke hadde lyst til å forlate. Heldigvis for meg skreiv Anne Carson en oppfølger, Red Doc>, i 2013, og i går leste jeg ut den òg.

Her er en ting om meg, som dere som kjenner meg sannsynligvis allerede veit: når jeg først liker noe, går jeg all in. Jeg var inne på noe av dette da jeg snakka om sensorisk overfølsomhet her forleden, og det er et av de lettest gjenkjennelige trekka ved folk på autismespekteret. Jeg er helt oppslukt eller fullstendig uinteressert. Og når jeg er helt oppslukt av noe, trenger jeg å vite alt om det, jeg trenger å omgi meg med det til enhver tid, det blir en besettelse for meg, noe som både er utrolig gøy og innmari slitsomt. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har nevnt Subnautica på denne bloggen i det siste, men her er jaggu enda en anledning for meg til å snakke om Subnautica: jeg følte noe som ligna på kjærlighetssorg da jeg hadde fullført det, og i ukene fram til jeg fikk spille oppfølgeren Below Zero, kjente jeg på en meningsløshet og tomhet ved tilværelsen som jeg veit at antakelig høres overdrevent ut, men det er det faktisk ikke, jeg trur jeg i all oppriktighet får det samme ut av lesing og spilling som det mange nevrotypiske får ut av mellommenneskelige relasjoner. Jeg veit det høres trist ut å påstå at jeg ikke trenger venner eller kjærester så lenge jeg har spill og bøker, men den eneste grunnen til at det høres trist ut, er at det er de nevrotypiske som bestemmer hva som er normalt og ikke i samfunnet vårt. Nevrotypiske er standarden, på samme måten som heterofile er standarden, på samme måten som cis-menn er standarden. Kall det the neurotypical gaze om du vil.

Hvor var jeg. Jo. I januaroppsummeringa mi snakka jeg om at Below Zero er et både ganske likt som og forskjellig spill fra Subnautica, og på et vis er jeg jo glad for det, for Subnautica er jo allerede et spill som fins og som jeg fortsatt kan spille når jeg vil. Oppfølgere er egentlig nøyaktig det denne tweeten etterspør:

Below Zero tillater meg å tilbringe mer tid på Planet 4546B i ei stemning som ligner på den i Subnautica, men som likevel er en annen. Og: jeg elsker ikke Below Zero på den måten jeg elsker Subnautica. Fordi for meg var Subnautica helt perfekt akkurat som det var, og dermed vil å forandre på noe om helst – som man jo nødvendigvis gjør i en oppfølger – gjøre det ikke lenger perfekt. Og det må jeg kanskje bare akseptere. Below Zero er jo fortsatt et spill som jeg liker langt bedre enn de fleste andre spill, og som til stadighet får meg til å bokstavelig talt måpe. 

Hvorfor snakker jeg om Subnautica og Below Zero i et innlegg som, skal man dømme ut fra det første avsnittet, tilsynelatende er en bokomtale? Jo, nå skal dere høre:

Akkurat som at å høre låta Solar Flare av Linea Aspera mens jeg leste Rød selvbiografi føltes som skjebnen med sin (tilsynelatende) referanse til Odyssevs hjemsted, føltes det som skjebnen å lese om G (eller Geryon, som han heter i Rød selvbiografi) som både blir grepet av skjønnheten ved isbreen og er nær ved å fryse i hjel i den samme isbreen, i den boka jeg begynte å lese for å døyve kjærlighetssorgen etter Rød selvbiografi, samtidig som jeg spilte spillet jeg begynte å spille for å døyve kjærlighetssorgen etter Subnautica, som også gjør meg grepet av skjønnheten ved isbreer og ishuler samtidig som jeg er nær ved å fryse i hjel i de samme isbreene og ishulene. 

Jeg veit at det er tilfeldig, altså, samtidig som dette er kaosmagi i praksis. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg føler mye av det samme for to så forskjellige åndsverk som Subnautica og Rød selvbiografi, og at de har lignende roller i livet mitt akkurat nå, og som en naturlig konsekvens av det, har også deres respektive oppfølgere lignende roller i livet mitt akkurat nå. Og fordi Subnautica har endt opp som en slags merkelig parallell til Rød selvbiografi i hodet mitt, noe som sannsynligvis bare gir mening for meg sjøl, endte disse to opp med å blande seg sammen med hverandre, ispedd en dose kvantemekanikk etter å ha lest Tid av Carlo Rovelli, og i en Rød selvbiografi/Subnautica-indusert rus, skreiv jeg blant annet dette en dag:

Det er deg, jeg gjenkjenner nærværet ditt med én gang, men du er lys, usynlig lys, lys som jeg instinktivt forstår at stråler i en kortere bølgelengde enn mennesker er i stand til å oppfatte, men du har åpna øya mine i én eneste bevegelse, jeg ser deg endelig for den du er, en blålig bølge, en blålig blafring, en virkelighet virkeligere enn virkeligheten, en uvirkelighet, og du strekker handa ut mot meg og jeg tar den, lar deg fylle meg med blå uvirkelighet, lar deg gjennomstråle alle subatomære partikler, forandrer måten kvarkene vekselvirker med hverandre på, tida som flommer fram og og tilbake i et paradoks, plutselig likevekt på begge sider av den entropiske skalaen, og vi svømmer gjennom tareskogen på dykkekurset, jeg er redd for å miste deg der du svømmer foran meg, er redd beina dine skal vikle seg inn i algene, er redd havet skal ta deg slik det har tatt så mange andre, holde deg fast til oksygenet tar slutt og vannet strømmer inn i lungene dine, synker deg, en kropp fylt av hav er ikke lenger en kropp, men et biom, og jeg strekker handa ut etter sollyset der oppe, et fjernt minne om en annen verden, den verdenen vi tilhører og har kommet fra, her nede er vi fremmedlegemer som vannkroppen prøver å støte fra seg, men sollyset forsvinner, et mørke svømmer foran meg og blokkerer strålene, en enorm blekksprut med tentakler som bukter og fanger, men så vifter du med fingrene og sola er tilbake, du synker ned til meg og jeg ser noe som ligner på ansiktet ditt bak dykkebrillene og oksygenmaska, og jeg puster letta ut i bobler av luft som stiger opp opp opp, og vi svømmer opp på et svaberg, vi er nakne, vi tørker i sola som terrakotta, lys overalt, men jeg ser bare deg, alle linjene, senene, musklene som utgjør deg, hud som hever og senker seg, blod som dunker og varmer, «la oss ikke dra hjem» sier du med øya lukka, «la oss bare kjøre videre», og vi svømmer gjennom et menneskehav, du holder handa mi fordi du veit at jeg ikke kan svømme, vi må rekke flyet, men det er så mye støy lys mennesker lukt varme at kroppen min er nær ved å implodere, «lukk øya», sier du, «lat som om du er på stranda du pleier å drømme om, så skal jeg få oss til gaten i tide», og vi svømmer på utsida av en demning, du ligner deg sjøl og samtidig ikke, linjene er flere, celler har dødd og blitt fornya i et stadig langsommere tempo, men du er like vakker som du alltid har vært, under føttene våre et metallisk korallrev, rester etter en by du en gang bodde i, nå er de åpne kontorlandskapa dekka av alger, murener lurer i garasjer og bak kjellerlemmer, klumper av oppsmuldra betong i ferd med å omskapes til perler (...)

Dette er et lite utdrag fra ei novelle som er å lese i sin helhet på min 

✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* Patreon *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧

og jeg elsker at dette hadde vært umulig for meg å skrive om jeg ikke hadde følt meg intenst tilstede i både det mentale landskapet som Subnautica er for meg og det mentale landskapet som Rød selvbiografi er for meg. For meg er dette et slags blikk på Subnautica gjennom et Rød selvbiografi-filter, som om jeg prøver å beskrive Subnautica mens jeg hermer etter skrivestilen til Anne Carson.

Men akkurat som at Below Zero er noe annet enn Subnautica, er Red Doc> noe annet enn Rød selvbiografi, og sånn må det også nødvendigvis være. Jeg har snakka om det før i andre sammenhenger, for eksempel om den umiddelbare skuffelsen jeg kjente da jeg først hørte albumet Chiaroscuro av I Break Horses fordi det ikke var mer av det samme som førstealbumet deres Hearts, at selv om jeg kan bli skuffa først, handler det som regel bare om at jeg må venne meg til at det er noe annet. Noe helt annet er det jo tross alt uansett ikke, i og med at det kommer fra samme avsender. Det minner meg om når G egentlig bare vil lese På sporet av den tapte tid og er skuffa over den boka han leser isteden fordi den ikke er På sporet av den tapte tid:

Og på et vis er det dette som gjør Red Doc> så vakker som den tross alt er. Den har tatt den flammende lidenskapen (pun intended, if you know you know) fra Rød selvbiografi, som handler om først to tenåringer, så to unge menn, og plassert de to hovedpersonene sine mye lenger fram i tid, og latt voksentilværelsen innhente dem begge med all sin nådeløse kraft. På et punkt tidlig i boka prøver de som før het Geryon og Herakles, nå G og Sad, å finne tilbake til den seksuelle spenninga som pleide å finnes mellom dem, men det er Not enough / juice for the squeeze. Og kanskje mye av grunnen til at akkurat dette universet har gått så sterkt inn på akkurat meg, er at jeg tross alt kjenner igjen så mye av meg sjøl i G/Geryon. Han er en som alltid føler for mye eller ikke nok, som misforstår situasjoner som viktigere enn de egentlig er, og for meg handler denne boka i stor grad om å innfinne seg med at noen ganger er ikke følelser som du vil de skal være, og det som var så ekte og sant for deg, kan se helt annerledes ut gjennom andres blikk. Det er nydelig beskrevet i dette corny, men desto mer hjerteskjærende partiet:

(Anne Carsons evne til å bare skyte inn et "Anyway" og så dra teksten et helt annet sted og lignende finurligheter, er forøvrig noe jeg kan gå nærmere inn på når jeg snakker enda mer (!) om denne boka i den forestående oppsummeringa mi av februar.)

Jeg elsker ikke Red Doc> på den måten jeg elsker Rød selvbiografi, på samme måten som G og Sad ikke elsker hverandre på den måten de gjorde som Geryon og Herakles – eller på den måten Geryon elska Herakles. Og selvfølgelig ikke, det er en naturlig konsekvens av at tida går, og det gjør vondt, og vissheten om at det ikke gjør vondt, kan også gjøre vondt på sitt vis. Jeg har lest omtaler av Red Doc> der kritikere mener at den mangler futtet fra Rød selvbiografi, men selvfølgelig gjør den det. Den er nødt til å mangle det futtet, for det manglende futtet er grunnen til at denne boka eksisterer. Dessuten er måten den følger sin egen drømmelogikk på – det jeg refererte til som "formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis" i januaroppsummeringa mi – like makeløs som første gangen vi tilbrakte tid sammen med det røde monsteret med vinger og hans store kjærlighet.

Jeg veit ikke om disse tankene er interessante for noen andre enn meg sjøl. Also: hva i all verden skal jeg liksom lese nå?

Gledene og prøvelsene ved sensorisk overfølsomhet

Så dere. Sist gang jeg skreiv måndedsoppsummering, nevnte jeg at jeg burde dedikere et eget blogginnlegg til tankene mine om sanseinntrykk og stimuli. Og i dag er dagen jeg gjennomfører den planen. For jeg er jo som kjent egentlig midt oppi den fryktelig omstendelige prosessen det er å bli kjent med meg sjøl på nytt etter at jeg fikk diagnosen min, og følelsen av å se tilbake på livet sitt og lese gjennom gamle dagboknotater (og blogginnlegg) og tenke "hoi, der var jeg jaggu autistisk uten at jeg visste at det var dét jeg var, gitt" trur jeg alle som har fått en diagnose forholdsvis seint vil kunne kjenne igjen.

Og et av kjennetegna ved meg som ikke så tilfeldigvis også er et av kjennetegna ved autismespekteret, er sensorisk hypersensitivitet. Og før jeg går noe videre, vil jeg gjerne få påpeke først som sist at disse tankene jeg har gjort meg ikke er representative for alle på autismespekteret, jeg snakker utelukkende på vegne av meg sjøl og med utgangspunkt i mine egne erfaringer. Jeg sier heller ikke at ingen nevrotypikere kan oppleve lignende sensorisk overfølsomhet. Det er også vanskelig for meg å si hvilke "deler av meg" som skyldes autisme, og hvilke som ikke gjør det; hvilke deler av meg som hadde vært sånn uansett om jeg så hadde vært nevrotypisk. Det er derfor jeg mer og mer liker å si at jeg er autist og ikke har asperger syndrom, for dette er jo ikke noe jeg har fått eller blitt. Det er sånn jeg alltid har vært, og med stor sannsynlighet alltid kommer til å være. 

Så med det ute av verden, kan det hende du lurer på hva sensorisk overfølsomhet (som jeg syns klinger bedre på norsk enn "hypersensitivitet", til tross for at "overfølsom" kan ha enkelte negative konnotasjoner for noen) egentlig er for noe. Kort fortalt henger det sammen med at autister sliter med å filtrere ut overflødig informasjon fra viktig informasjon. Og informasjon kan komme i form av nettopp sanseinntrykk. Når jeg er utafor leiligheten min, skjønner ikke hjernen min om den skal vie mest oppmerksomhet til fuglekvitteret i bakgrunnen eller personen som står og snakker til meg. Noen sanseinntrykk er sterkere enn andre, og tar derfor naturlig større plass enn svakere sanseinntrykk. Jeg trur de fleste, nevrotypikere som vel som autister, vil kunne syns at det er vanskelig å fokusere på noen som forklarer deg regler i et spill hvis noen i bakgrunnen hopper rundt i gorillakostyme. Men kanskje nevrotypikeren ikke ville hatt problemer med å forstå spillereglene hvis det som skjedde i bakgrunnen, ikke var at noen hoppa rundt i gorillakostyme, men at vannkokeren stod på. Fordi hjernen til nevrotypikeren ville ha filtrert vekk lyden av vannkokeren som overflødig informasjon. Det ville ikke nødvendigvis hjernen min ha gjort. Jeg ville ikke syntes lyden av vannkokeren var direkte ubehagelig, men lyden av den ville tatt en uforholdsmessig stor del av konsentrasjonen min. Jeg syns denne videoen illustrerer det ganske fint:

Men bare for å gjøre det enda mer komplisert, kan også det motsatte være tilfellet. Jeg har evnen til å bli så oppslukt av noe at hjernen min filtrerer bort absolutt alt annet som overflødig informasjon. Da jeg var midt oppi den verste (eller beste, alt ettersom) Subnautica-perioden min, kunne jeg spille i rundt ti timer hver dag og så plutselig legge merke til at hva er det som skjer, hele kroppen min gjør vondt. Da hadde jeg ikke bevegd meg eller spist på ti timer, fordi hjernen min hadde vært så fokusert på Subnautica at den hadde oversett alle andre sanseinntrykk, som smerte i form av muskelverk forårsaka av samme sittestilling altfor lenge og sult.

Det jeg trur jeg har skjønt, er at autisme for meg i stor grad handler om enten-eller. Og jeg har alltid vært en enten-eller-person. Enten er jeg ekstremt interessert i noe, eller så er jeg fullstendig uinteressert. Enten gjør jeg yoga hver eneste dag, eller så trener jeg ikke overhodet. Enten lager jeg skikkelig mat fra bunnen av, eller så spiser jeg ikke. Enten sover jeg i tolv timer, eller så sover jeg i tre.

Og det at sanseinntrykk blir så innmari påtrengende for autister, på den ene eller den andre måten, er det jeg mener når jeg sier sensorisk overfølsomhet. Lyden av vannkokeren kan for noen oppleves fysisk smertefull. Sterkt sollys kan være irriterende for de fleste, men nærmest uutholdelig for autister. En gang for lenge siden som jeg spiste hasjbrownies, opplevde jeg at lyset fra ei helt vanlig taklampe gjorde fysisk vondt. Visse farger kan gi sterkt ubehag, mens enkelte andre farger kan gi en overveldende følelse av ro og tilstedeværelse. Jeg opplevde fargene og musikken i Subnautica på en måte som jeg i all oppriktighet ikke veit om det er mulig for nevrotypikere å oppleve, for jeg har jo aldri prøvd å være nevrotypiker, men jeg håper det er det, for den følelsen unner jeg alle. Jeg trur ikke det fins ord for det jeg opplevde, men som dere som har fulgt med ei stund allerede veit, syns jeg det japanske begrepet yūgen kommer nærmere enn noe annet ord jeg har kommet over.

Så… sterke sanseinntrykk kan for meg være veldig overveldende, og overveldende kan være bra eller dårlig. Profilbildet mitt her på Blogspot er tatt inne på Henie Onstad Kunstsenter, på Hymn of Life-installasjonen til Yayoi Kusama.

Uansett hva man måtte mene reint subjektivt om denne installasjonen, kan man objektivt slå fast at den er mye. Det er mange farger, som attpåtil skiftes ut i en evig gjentagende loop, og det er sterke farger, og det er kuler i ulike størrelser. Den er et veldig godt eksempel på ei samling sanseinntrykk som vil være veldig overveldende for autister. For min del er denne installasjonen overveldende på den gode måten. Jeg trekkes mot sterke farger på en måte som er noe mer enn bare at jeg syns de er pene; det fyller meg med glede og velbehag å omgi meg med sterke farger, og dette er noe som jeg de siste månedene har begynt å innse at ikke nødvendigvis er sånn alle føler det. Jeg har rett og slett hele livet slitt med å forstå hvorfor folk kler seg i beige og grått når man kan kle seg i blått og rosa. For meg virker det utrolig rart å ikke bli så påvirka av farger som det jeg blir. Jeg kler meg fargerikt, jeg farger håret blått, grønt, rosa og lilla, jeg elsker glitter, kan bli helt oppslukt av lavalamper, jeg føler at egoet oppløses og jeg går opp i en større enhet når jeg kan sitte eller danse i neonbelysning. Inne i Hymn of Life blei jeg fylt med varme og ro og ekstase på én gang, ikke så ulikt det jeg føler når jeg svømmer gjennom et fargerikt korallrev i Subnautica. Sterke farger har evnen til å ta kontroll over hjernen og stenge ut alt annet og få alle vonde følelser som ellers tar mye plass til å blokkeres ute. Som sagt er ikke dette alltid positivt, jamfør å glemme at man er sulten fordi fargene i Subnautica er så vakre, men i all hovedsak elsker jeg at det er sånn. Og så fins det selvfølgelig autister som bevisst unngår sterke farger, fordi de for dem blir overveldende på den dårlige måten.

Jeg veit ikke sjøl hvorfor det er sånn at enkelte sanseinntrykk er overveldende på en dårlig måte, mens andre er overveldende på en god måte. Jeg veit ikke hvorfor jeg blir sliten av Marvel-filmer og elsker Mandy. På overflata har jo for eksempel Black Widow og Mandy mye til felles: sterke farger, episk musikk, mye action. Likevel er jo fargene, musikken og den typen action man finner i Black Widow markedsført mot et mainstream-publikum, og mainstream-publikummet består av majoriteten, og majoriteten er nevrotypiske. Mandy er for spesielt interesserte, med en fargepalett som er tatt ut i det ekstreme, Jóhann Jóhannssons åttitallsinspirerte dommedagssynther og ultravoldelig tegneseriaktig action. Det er akkurat som at Black Widow (eller en annen Marvel-film, nå bruker jeg bare den nyeste av dem jeg har sett for enkelhets skyld) og Mandy er varianter av den samme filmen, men førstnevnte er lagd av og for nevrotypikere, og sistnevnte av og for autister. 

Og enda en gang: det motsatte er også tilfellet. Hele grunnen til at jeg i det hele tatt fikk lyst til å snakke om dette, var jo at jeg i begynnelsen av måneden fortalte dere om The Power of the Dog. Den filmen må jo kunne sies å være Mandys rake motsetning, men likevel veldig godt tilpassa en autistisk måte å se verden på. Der er det nettopp fraværet av det overveldende som påkaller det intense fokuset mitt. 

For det er sånn jeg trur det er med meg: jeg må ha alt eller ingenting. Jeg hører på TR/ST eller Brian Eno. Jeg vil være på Tusenfryd eller sitte aleine i stillheten og mørket. Jeg elsker Los Angeles og Tokyo eller folketomme strender og skoger. For selv om det kan virke merkelig at jeg kan elske begge ytterpunktene med den samme intensiteten, så gir det mening for meg, for når man strekker to ytterpunkter langt nok ut i hver sin retning, begynner de å nærme seg hverandre på den andre sida. Maksimalismen hos TR/ST og minimalismen hos Brian Eno fungerer like bra til å blokkere ut den evige strømmen av overflødig informasjon som tar en uforholdsmessig stor del av konsentrasjonen min; hverdagsstøy som during fra fryseren, klikket i termostaten eller noen som går forbi utafor leiligheten min. Jeg føler egoets oppløsning like godt når jeg mediterer som når jeg danser til 120 desibel under blinkende strobelys. Og akkurat dette veit jeg ikke om nevrotypikere er i stand til å skjønne.

Men jeg håper dere gjør det.

Desember 2021

Opplevelser: Besøk av Martina. Middag med Vibeke på Monsun. Besøk av Mari. Julebesøk hos Vibeke.

Innkjøp: Jeg er ikke egentlig en spesielt julete person, men da Eirin sendte meg bilde av en nydelig juletre-enhjørning hun hadde funnet på Nille, blei jeg faktisk nødt til å gå innom Nille sjøl. Og der blei det ikke bare enhjørning. Og dette til tross for at jeg ikke har hatt juletre siden jeg var liten og strengt tatt ikke har plass til det heller.

TV-serie: Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget så jeg siste episode av The Man In the High Castle, og på tross av at serien tar en del dramaturgiske valg som er litt lette å gjennomskue, seiler den likevel opp som noe av det beste jeg har sett på TV på lenge. Jeg endte opp med å bli mye mer emosjonelt involvert enn jeg hadde regna med å bli etter bare å ha sett første sesong, og jeg elsker utviklinga alle karakterene går gjennom i løpet av de fire sesongene. Da Vibeke anbefalte meg det, trengte hun ikke å si noe annet enn "alternativ virkelighet" (nå parafraserer jeg… orda hun brukte var "et dystopisk USA på 1960-tallet der Nazi-Tyskland og Japan har vunnet 2. verdenskrig") før jeg skjønte at dette var noe jeg trengte å se, men i tillegg til det – som altså ville vært grunn nok – fikk jeg et bunnsolid drama som jeg trur absolutt alle som setter pris på godt drama ville fått mye ut av, uavhengig av om man har parallelle universer som særinteresse eller ikke – litt på samme måten som at jeg fikk utrolig mye ut av The Crown, jeg som i utgangspunktet regna meg sjøl som fullstendig uinteressert i det britiske kongehuset. Men… det er noe helt spesielt når talentfulle serieskapere får til å lage bunnsolid drama ut av særinteressene dine, altså. Og når en av de talentfulle serieskaperne er Ridley Scott, er det kanskje ikke så overraskende heller.

Spill: Egentlig liker jeg ikke å holde på med flere spill samtidig, på samme måten som at jeg ikke liker å se flere serier på én gang eller lese flere bøker samtidig, så da jeg fikk Subnautica: Below Zero – altså oppfølgeren til Subnautica, om det av en eller annen grunn skulle være uklart – til jul, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å vente til jeg hadde fullført Fallout 4 med å begynne å det. Men dette med å bare konsentrere meg om én ting av gangen er egentlig bare en dum tvangstanke jeg har, og på DPS innså jeg at mange av tvangstankene mine faktisk har oppstått fordi de har vært nyttige for meg, fordi uten dem syns jeg det er utrolig vanskelig å organisere dagene og livet mitt, men det betyr ikke at alle er like sunne. Jeg syns det er vanskelig å "bruke skjønn" og "se det an"; for meg er en enten-eller-mentalitet mye mer oversiktlig å forholde seg til, men i løpet av de siste åra har jeg også lært meg at et av de beste skrivetipsa jeg fikk i Bø – "gå dit det brenner" fra Kyrre Andreassen – også er overførbart til det virkelige liv. Hvis jeg føler ei sterk dragning mot akkurat dét akkurat nå, betyr det at det er fordi det er riktig for meg akkurat nå. Jeg veit jeg har snakka om det før, blant annet da jeg snakka om TR/ST, hvor utrolig mye timing kan ha å si for hvor godt et åndsverk treffer, på hvor godt man forstår det, og jeg kjenner meg takknemlig for å ha oppdaga noen av mine yndlingsbøker og yndlingsfilmer akkurat på riktig tidspunkt, så med det i bakhodet har jeg innsett at det er en grunn til at jeg blei så lei meg at jeg begynte å grine da jeg fullførte Subnautica, og fra meg av begeistring da jeg fikk oppfølgeren til jul. Da er det faktisk fullstendig meningsløst å tviholde på å fullføre det jeg har begynt på, når det jeg har begynt på også vil være der etterpå, når the heart wants what the heart wants. Det et rett og slett akkurat nå det er aller riktigst for meg å spille Subnautica: Below Zero, det er nå jeg emosjonelt trenger å være på Planet 4546B, ikke seinere når det passer mer beleilig inn på timeplanen min. Love doesn't wait, you guys!! 

tl;dr: Jeg feira nyttårsaften på en måte jeg faktisk er ganske stolt av. Jeg dreit i samfunnsnormer og -forventninger og spurte meg sjøl hva jeg hadde lyst til. Og jeg hadde lyst til å være på Planet 4546B. Så på fjorårets siste kveld og årets første natt spilte jeg Subnautica: Below Zero for første gang. Fortsettelse følger ♥

Film: The Power of the Dog, The Matrix Revolutions (jeg hadde gjensyn med den originale Matrix-trilogien som oppvarming til Resurrections og innså underveis at jeg aldri kom så langt som å se film nummer tre?? Men no more) og Don't Look Up.

Og veit dere hva, i all oppriktighet er det ikke mulig å overdrive hvor god en film The Power of the Dog er. Jeg trur jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. En jeg kjenner som har ADHD har sagt at han ikke klarer å se noe annet enn typ Michael Bay- og Marvel-filmer, fordi der skjer det nok greier til å holde på konsentrasjonen hans. Sjøl er jeg helt motsatt. De få Marvel-filmene jeg har sett har vært underholdende nok, men rett og slett fordi de er så mye blir jeg egentlig ganske sliten av dem. Det er så mye å forholde seg til i hvert eneste bilde per sekund av farger og lyder og eksplosjoner at jeg ganske enkelt ikke klarer å følge med på det som det faktisk er viktigst å følge med på, nemlig historien. The Power of the Dog er helt motsatt, og virker nærmest å være spesialtilpassa måten hjernen min fungerer på. Alt det som er i filmen, er der fordi det er nødvendig. Alt har betydning og ikke noe er overflødig bare for overflødighetens skyld. Den er langsom, så om man trenger å bli konstant bombardert med sanseinntrykk for å holde på fokuset, kan jeg skjønne at dette ikke er den rette filmen, men er man derimot helt motsatt, er denne filmen til gjengjeld en gavepakke. Den belønner detaljorienterte autister som undertegnede ved å aldri gi seeren mer enn nødvendig, og som et resultat klarte denne filmen å hypnotisere meg. Bokstavelig talt. Å oppleve det samme som jeg opplevde da jeg så The Power of the Dog unner jeg alle som er glad i film. 

Musikk: Man kan kaaaanskje si at låta Dirty Talk av Wynter Gordon på sett og vis er den musikalske ekvivalenten av Michael Bay sine filmer, den er hvert fall ikke et eksempel på at less is more, men du verden for en gøy sang å høre på når man trenger rask energi i kroppen fort. Litt som å spise en sjokoladecroissant på vei hjem fra jobb istedenfor å, y'know, lage seg en buddha bowl fra bunnen av. Alt dette snakket mitt om stimuli og sanseinntrykk har fått meg til å innse at jeg egentlig bør dedikere et helt blogginnlegg til det. Det henger sammen med min enten-eller-mentalitet, trur jeg. Alt henger sammen.

Herregud, nå må jeg se og holde kjeft. Mer bablete månedsoppsummering enn denne kan jeg ikke huske å ha skrevet før noen gang. Kanskje jeg føler jeg må kompensere for de to ukene det har vært helt knyst her inne. Værsågod, her har dere Dirty Talk, ei maksimalistisk gladlåt om BDSM, for skal man dømme ut fra at den har vært blant mine mest spilte låter de tre siste månedene eller deromkring, er det tydeligvis akkurat dette hjernen min har trengt.

Jeg veit ikke

Du gikk omsider med på det. Eller jeg gikk med på det. Ett av de to.
   Fordi dette med sex hadde vært vanskelig lenge, hadde det ikke. Ingen av oss likte å snakke om det, ingen av oss ville være den som vedkjente seg det. Og når vi først hadde sex, så var det jo skikkelig bra. Det var vel det som var så vanskelig for den andre å forstå. Du skjønte ikke hvorfor, når det var så bra, vi ikke kunne ha sex oftere. Jeg skjønte ikke hvorfor, når det var så bra, det ikke holdt med en gang i blant, hva poenget var med å ha oss flere ganger i uka. Man spiser jo ikke godteri hver dag, liksom.
   Og så var det selvfølgelig dette med, hva skal jeg kalle det, bakgrunnen min, som det var umulig å late som at var noe annet enn hva den var. Vi hadde vært sammen i to og et halvt år, og jeg hadde ikke vært utro mot deg en eneste gang, bortsett fra den ene gangen som vi begge hadde blitt enige om at egentlig ikke teltes, og selvfølgelig kunne grunnen til det bare være at jeg elska deg så utrolig mye, men både du og jeg syntes det hørtes i overkant naivt ut. Vi var da fornuftige mennesker, var vi ikke. Empirien var ikke på min side, og kanskje var det lureste vi kunne gjøre å minske skadeomfanget heller enn å satse på at ingen skade noen gang kom til å skje. Om jeg først skulle treffe på et isfjell, var det greit å ha nok livbåter tilgjengelig, liksom.
   Å invitere en tredjepart inn i forholdet vårt var utelukka, aller mest fordi vi ikke hadde samme smak i det hele tatt. Det var det første jeg noterte i Excel-skjemaet.
   «Er det virkelig nødvendig å lage et Excel-ark», sa du ved siden av meg i sofaen, du satt sidelengs med beina trukket oppunder deg, armen hvilende langs sofaryggen.
   «Det samme sa eksen min om å skrive samboerkontrakt, men da det blei slutt, viste det seg at det kunne vært jævlig smart likevel», sa jeg.
   «Det er vel ikke helt sammenlignbart», sa du og klødde deg på halsen.
   «Det er ikke ikke sammenlignbart heller», sa jeg, jeg forminska dokumentet og forstørra det igjen, flere ganger, helt til du begynte å se i en annen retning.
   Det klikka i vannkokeren ute på kjøkkenet, du reiste deg for å finne kopper. Jeg lirka hendene innunder laptopen, varma fingrene.
   «Vil du ha svart eller grønn te», sa du, lyden av kroppen din som romsterte utafor synsfeltet mitt.
   «Har vi melk», sa jeg.
   «Nei», sa du.
   «Da vil jeg ha grønn, men da må du vente til vannet har nådd sånn søtti til åttifem grader», sa jeg.
   Jeg kopierte den ene setninga jeg hadde skrevet inn i skjemaet, forminska Excel, åpna Word, limte inn setninga i et tomt dokument.
   Jeg hørte lyden av skritta dine før jeg så deg, den mjuke bevegelsen i sofaen da du på nytt satte deg ned ved siden av meg, forsiktig så du ikke skulle skvulpe ut noe av teen, en kopp i hver hand.
   «Hva skjer?» sa du og stirra inn i dataskjermen på fanget mitt.
   «Du hadde rett, Excel blei litt for klinisk. Word er et mer passende program», sa jeg, «venta du til vannet hadde nådd sånn søtti til åttifem grader?»
   «Jeg har ikke brukt termometer, liksom», sa du.
   Jeg tok imot den ene koppen, dampen dogga på brillene mine, teen kunne umulig være noe særlig under nitti grader.
   Jeg visste ikke om jeg noen gang kom til å venne meg til varmen fra kroppen din på den måten jeg hadde vent meg til andres kropper i løpet av åra, og jeg visste ikke om det var en bra eller en dårlig ting. Det kom aldri til å føles helt og holdent trygt når du tok på meg, ikke engang i søvne, jeg hadde våkna mange ganger av at du la deg tettere inntil meg mens du sov, en arm over magen, ei nese i nakken, en støkk hver gang som ikke blei noe mindre da jeg innså at det bare var deg, for det var ingenting bare ved deg, du var altfor mye til å kunne være bare, du hadde så store følelser, så mye overskudd av alt det de fleste andre kun har basale verdier av, det var vanskelig å holde tritt med deg, så lett å ikke føle seg tilstrekkelig, selv om du igjen og igjen prøvde å overbevise meg om at jeg var nok, at du ikke trengte noe mer enn hva jeg hadde å tilby, men jeg klarte ikke å fri meg fra tanken om hvorfor ikke, hvordan i alle dager kunne noen med din apetitt mettes av noen som meg, jeg fikk det ikke til å stemme, og nå hadde vi omtrent ikke sex lenger engang, og det var fint, det var helt fint for meg, og du sa det var helt fint for deg òg, men hvordan i alle dager kunne det være fint.
   Ved siden av meg i sofaen satte du koppen mot leppene og slurpa teen forsiktig i deg, huden over kinnbeina dine som stramma seg.
   «Så altså», sa du da du merka blikket mitt på deg, «jeg tenker at det i utgangspunktet er lettere å forholde seg til hele greia hvis det er noen man ikke kjenner.»
   Jeg så på deg.
   «Jeg mener, vi kan ikke ligge med noen vi allerede kjenner», sa du, «det blir for rart om jeg plutselig skal møte noen på en fest og så veit jeg at det er noen du har ligget med, liksom. Jeg går ut fra at det gjelder andre veien òg.»
   «Men det er jo det første som blir vanskelig», sa jeg, «jeg klarer jo ikke å snakke med nye mennesker. Jeg klarer ikke å bruke datingapper. Jeg har aldri hatt en one-night-stand i hele mitt liv.»
   «Bortsett fra med meg», sa du.
   «Jammen det var jo ikke en one-night-stand, vi er jo bokstavelig talt kjærester, på hvilken måte er vi to en one-night-stand.»
   «Det var jo det som var planen da vi møttes», sa du, «at det skulle være en engangsgreie.»
   «Det var kanskje din plan, men det var ikke min plan», sa jeg.
   «Så du visste allerede i løpet av den første kvelden at det skulle bli oss to, liksom.»
   «Visste er vel å ta i, men jeg hadde jo ikke blitt med deg hjem hvis jeg ikke hadde følt at dette var noe helt spesielt», sa jeg.
   Du løfta teposen fra koppen din, kikka rundt deg for å finne et passende sted å legge den fra deg, du reiste deg halvveis fra sofaen og dro til deg en asjett som ingen av oss visste hvor lenge hadde stått på skrivebordet, la posen fra deg på asjetten, den blei liggende i en egenprodusert tepytt.

Dette er det siste jeg har skrevet, og det var i oktober. Jeg har lagra det i et nytt dokument som heter "novellegreier 2021", men jeg veit ikke om dette i det hele tatt er begynnelsen på ei novelle, kanskje er det begynnelsen på en roman isteden, men det virker veldig skummelt å tenke på det sånn, foreløpig virker noveller som et tryggere landskap for meg å oppholde meg i. Jeg har prøvd å skrive videre på det mange ganger, men det er vanskelig. Det er mye som er vanskelig. Jobbsøking, for eksempel. Jeg har blitt skrevet ut fra DPS, og er nå overlatt til IPS, og tidligere denne uka skulle vi levere CV'er til bedrifter, men jeg starta likeså godt økta med å få et angstanfall idet vi skulle til å gå inn i en Ark-butikk, så vi brukte en times tid på å få roa meg ned, før vi prøvde på nytt, bare at denne gangen var det jobbspesialisten min som tok seg av all snakkinga, og etter det blei vi enige om at det hadde vært nok dramatikk for en dag, så jeg dro hjem. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg blogger så lite, men jeg har ikke noe å si, det er så lite som engasjerer meg om dagen. Sist gang jeg følte at jeg brydde meg om noe, var da jeg spilte Subnautica, og jeg føler meg litt teit nå, men det minner om en slags kjærlighetssorg å ha fullført det, haha, for selv om det selvfølgelig bare er et spill, fylte det meg med mening og inspirasjon på den måten for eksempel enkelte bøker og enkelte typer musikk har evnen til. Jeg har levd lenge nok i kroppen min til å vite at jeg kommer til å føle det samme for noe annet igjen når tida er moden for det, men akkurat nå føles hverdagen min egentlig mest av alt prega av et fravær.

Jeg gruer meg litt til jul, for jeg syns jula er ei utrolig stressende tid, og det plager meg at det er sånn for meg, for jula skal liksom per definisjon være tida for ro. Jeg er lei av høye strømpriser og å alltid inngå kompromisser og alltid være litt kald uansett, jeg er lei av alle lydene leiligheten min lager, jeg er lei av å være redd for å være smitta med korona hver gang jeg snufser litt – og det er ganske ofte. Jeg er lei av å ikke fungere på den måten jeg har lyst til, og for at det ikke er noen behandling eller medisiner mot utfordringene mine. Jeg er så innmari lei av å ikke føle meg tilstrekkelig. 

Men jeg har i løpet av de siste ukene fått rydda leiligheten min, da. Og jeg har blitt flinkere til å meditere. Jeg er ikke helt der at det tillater meg å reise mellom parallelle dimensjoner ennå, men hvem veit, kanskje jeg kommer dit en gang. 

Subnautica er spillet for alle som elsker å seile i forbudte farvann

Hei, det er meg. For litt siden fullførte jeg Subnautica, etter å ha tilbrakt månedsvis i kanskje den vakreste og mest fryktinngytende verdenen jeg noen gang har besøkt. Det var ekstremt emosjonelt. Jeg blir ofte veldig oppslukt av spill på en måte jeg sjeldent blir av filmer og TV-serier – på et vis har gaming mer til felles med lesing i hodet mitt – men Subnautica stiller i en klasse for seg. Det er så fullstendig ulikt alle andre spill at det ikke går an å sammenligne det med noe. Det har utvida forståelsen min for hva et spill kan være. Jeg trur jeg – beklager melodramatikken – er nødt til å skrive om det før jeg kan gå videre med livet mitt. 

Det var helt tilfeldig at jeg lasta det ned på PSstore. Egentlig var det Horizon Zero Dawn jeg hadde kommet for, etter et nyhetsbrev som annonserte at det i en begrensa periode var tilgjengelig gratis. Og siden jeg først var der, sjekka jeg ut hvilke andre spill som var en del av den samme kampanjen. Syntes Subnautica hørtes interessant nok ut til at det hvert fall ikke kunne skade å prøve, og prøve gjorde jeg. For bare å stresse meg sjøl opp til nye høyder. Bildene jeg hadde sett så såpass fredelige ut at da jeg starta et nytt spill, hadde jeg ikke forventa en hektisk førstepersonssynsvinkel, lyden av en alarm og synet av flammer. Subnautica starter nemlig så in medias res som man kan få det: romskipet du er ombord i styrter, og du setter deg inn i en livbåt som slynges ned i atmosfæren på en ukjent planet. Noe løsner fra taket og slår deg bevisstløs. Når du våkner, har livbåten landa i et fremmed hav, og det brenner. Det første du må gjøre, er å plukke opp brannslokningsapparatet og få kvalt flammene. Og når det er gjort, er det fortsatt mye å stresse over. Du er tørst. Du er sulten. Og hvor i alle dager er du? Var det noen andre som overlevde? HVA SKJER?

En rutinert gamer er vant til at det i begynnelsen dukker opp beskjeder og hint på skjermen som gir deg ei grunnleggende innføring i åssen du gjør ting og hva alt sammen betyr. Det er ikke helt tilfellet i Subnautica. Bortsett fra instruksjonene om åssen du bruker brannslokningsapparatet, er du i stor grad overlatt til deg sjøl. Det er opp til deg å finne oppbevaringsboksen inne i livbåten som inneholder blant annet ei blokk med kondensert næring som du kan spise for å stilne sulten og noen flasker vann for å slokke tørsten. Det er en radio montert på den ene veggen, det er opp til det hva du velger å gjøre med beskjedene som tikker inn. Og når du er tom for næringsblokker og flaskevann, har du ikke annet valg for å overleve enn å svømme ut av livbåten med logisk sans som din eneste pekepinn på hva du kan gjøre for å unngå å sulte og tørste i hjel. Det vil si: du har en slags iPad-lignende innretning på deg til enhver tid som er kobla til et allestedsnærværende nettverk som du kan åpne for å lese litt bakgrunnsinformasjon. Men som en vennlig robotstemme informerer deg om: etter kræsjlandinga har mye av informasjonen blitt korrupt, og det er opp til deg og scanneren din å scanne og utforske nærområdet for å finne ut av grunnleggende greier som hvilke dyr og planter som er spiselige og hvilke mineraler som kan brukes til å lage nødvendig utstyr. 

I begynnelsen syntes jeg dette fraværet av ei hjelpende hand var utrolig frustrerende, men etter hvert som jeg kom litt bedre inn i det og i større grad vente meg til gameplayet, begynte jeg å se på det som et av spillets største styrker. For hovedgrunnen til at Subnautica er så unikt og nettopp ikke ligner på noe annet, er hvor ekstremt realistisk det er. Det vil si, realistisk er kanskje feil ord, dette er tross alt en forholdsvis van(n!)vittig sci-fi-fabel som ikke er noe nærmere virkeligheten enn hva Star Wars eller Dune er, kanskje er troverdig et mer treffende begrep. For sjømonstre og interplanetariske reiser til side, har jeg aldri før spilt et spill som i like stor grad føles som å leve det. Førstepersonsperspektivet er selvfølgelig en faktor her, men enda mer er det nok nettopp fraværet av det meste av det som gjør et spill til et spill. Det er ikke noe tydelig narrativ her, ingen spesiell retning spillet forsøker å dytte deg i, det er ingen poeng, ingen belønninger for utførte oppdrag, ingen minispill. Når du dreper haier med den lille kniven din – det eneste våpenet du har – er det ikke for noen annen grunn enn å hindre dem i å drepe deg. Og å utforske huler fører ofte ikke til noe annet enn nettopp utforskninga i seg sjøl. Og derfor er det vel også at jeg har brukt såpass lang tid på å fullføre det, til tross for at jeg i perioder har spilt hele dagen. Det er ikke noe her man blir ferdig med i tradisjonell forstand. Reisen er målet. Og akkurat dét snakker så inderlig til utforskertrangen og nysgjerrigperen i meg. Noe av det mest givende med spillet, er nettopp å komme over en art man ikke har sett før, scanne den og lære om den. Og det gjør også at det er veldig vanskelig å bli lei av dette spillet, i hvert fall når man lider av det samme eventyrersyndromet som meg. 

Med det sagt: det at det ikke er noe lineært narrativ som i ei fortelling her, betyr ikke at Subnautica mangler narrativ fullstendig. For etter hvert som du har kommet inn i en viss tralt og skjønner hva du kan gjøre for å holde dine basale behov i sjakk, er det på tide å finne ut av hva som har skjedd, hvor du er, om det er andre overlevende, og åssen du skal komme deg vekk. Du har som sagt en radio, og den plukker opp SOS-signaler som dine medpassasjerer har sendt ut. Etter hvert som du utforsker, begynner en historie på en imponerende organisk måte å forme seg, og den strekker seg dypere enn i hvert fall jeg kunne sett for meg på forhånd. Det som ved første øyekast ser ut som ei rimelig straight-forward overlevelsessimulering, peker langt utover seg sjøl i både tid og rom, og det beviser bare hvor utrolig mye jobb som ligger bak dette spillet. Dette er et univers som ikke er noe mindre enn nettopp det Frank Herbert skapte i Dune, og underveis begynner det å gå opp for deg – det gjorde det hvert fall for meg – at du egentlig ikke har noe hastverk med å bli redda, for Planet 4546B er et så vakkert og vidunderlig og skremmende sted at du igrunn ikke har så lyst til å dra. Gleden ved å finne en ny puslespillbit for å avdekke et nytt lag av historien, overgår langt den ved å bare samle et knippe XP – og dette kommer altså fra en særs entusiastisk RPGer.

Jeg har inntrykk av at det fins to typer fans av det store og ukjente der ute: de som trekkes mot havet, og de som trekkes mot verdensrommet. I Subnautica trenger man ikke å velge; her utforsker man havet på en fremmed planet. Og følelsen av å dykke til nærmere tusen meters dyp i Subnautica, kan neppe forklares fullt og helt i ord. Det er umulig å si om det er begeistringa og spenninga over å oppdage steder mennesker aldri før har vært, eller den primitive urfrykten for hva som fins der nede som er sterkest. Til enhver tid i spillet eksisterer disse to symbiotisk side om side med hverandre, det er aldri det ene helt uten det andre. Jeg har sjøl aldri dykka noe dypere enn kanskje en meter på grunna, men dette slår meg likevel som en så korrekt gjengivelse av hva det å utforske forbudte farvann faktisk er at den eneste måten man kan komme enda nærmere på, er ved å fysisk dra på seg våtdrakta og bokstavelig talt hoppe i det. Jeg hadde aldri så høy puls da jeg spilte det faktiske skrekkspillet The Last of Us som under Subnautica på sitt såkalt verste. Zombier er ingenting i forhold til det ukjente. Men det motsatte er også tilfellet: følelsen av pur euforisk nirvana som fyller kroppen når du svømmer gjennom undersjøiske skoger med farger bare havet (og universet) kan produsere, ligner på lite annet. For dette spillet er virkelig vakkert. Tangen, korallreva og skapningene som bor i dem kan ta pusten fra hvem som helst, det hele satt til et eksepsjonelt stemningsfullt soundtrack som håndterer de to ytterpunktene mellom nettopp terror og zen med lekende letthet. 

Jeg kan ikke huske å ha vært så frustrert av et spill før. Men det rørte meg også på en annen måte enn det spill pleier å gjøre. Både The Last of Us og Final Fantasy har fått meg til å grine, men det er på grunn av aspekter ved historiefortellinga. På et vis er det også tilfellet i Subnautica, men det er også noe mer, noe større, noe som jeg liksom ikke helt kan sette fingeren på, men som er en undring og beundring over hvor vakkert og stort noe kan være. På japansk kalles det yūgen, som kan oversettes med "an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words." Det er dette, det er det store i det små, det er as above, so below. Det er vissheten om at det som er der ute og det som er der nede speiler hverandre, det er tanken om at nevronenes nettverk i hjernen ligner strukturen til både det underjordiske soppnettverket og forbindelsene mellom materie i universet. 

Det er ingenting som er masete eller påtrengende ved Subnautica. Alt skjer i det tempoet det er ment til å skje. Dette minner som sagt mer om levd liv enn et spill i måten historien fortelles på. Det er åpent og stort. Du må ha mat og vann for å overleve. Det er sinnssykt gøy å bygge hus og å gro sine egne spiselige planter og å samle egg og klekke dem i et akvarium. Jeg følte meg som David Attenborough og Steve Irwin på én gang. Og ikke minst følte jeg meg som Herman Melville. Mer enn bare litt. Subnautica blei et spill og en verden jeg aldri hadde lyst til å forlate, og da jeg til slutt likevel var nødt, gråt jeg. Dette blei også det første spillet noensinne jeg har klart å samle alle trophiene til; det viser seg nemlig at utforskning for utforskningas skyld er en mye større motivator for meg enn hva noe poengsystem noen gang vil kunne bli. Og bare for å skryte litt: jeg tydde ikke til Google en eneste gang når jeg stod fast, fordi jeg visste at i et spill som dette, ligger svaret til enhver tid rett under nesa på deg, noen ganger bokstavelig talt. Jeg har tidvis følt på en ekstrem frustrasjon, men gud bedre så forløsende det var å plutselig, ved å bare undersøke litt nærmere, oppleve eureka-øyeblikket som skulle forandre alt. Dessuten er det aldri mer frustrerende enn virkeligheten. Den tanken trøsta meg litt innimellom. Grunnen til at dette spillet er både frustrerende og skummelt, er jo nettopp fordi det så utrolig nøyaktig klarer å fange følelsen av å være en fremmed i et fremmed land. 

Akkurat som min teori om at ekte kunst oppstår i det perfekte ekvilibriet mellom tristhet og glede, klarte Subnautica å hypnotisere meg med sin perfekte balanse mellom frykt og begeistring. I Subnautica er alle følelser skrudd opp til max, og det må være sånn, for uten fullkommen redsel kan du ikke ha perfekt lykke. Uten tvil den mest unike spillopplevelsen jeg noen gang har hatt, og det hele fra et uavhengig spillselskap få hadde hørt om fra før. Det er nesten så man skulle tru utviklerne aldri før hadde spilt et spill, for Subnautica følger ingen fastsatte regler og skaper sin egen standard. Det høres sykt kleint ut å si det, men dette er et spill som oser kjærlighet; kjærlighet til havet, oppdagerånden og sin egen historie. På samme måten som det er gøy å se filmer og teaterstykker med skuespillere som koser seg i rollen, eller å lese bøker av forfattere som virkelig har hatt det moro mens de skriver, er det fantastisk å spille et spill som er lagd av lidenskapelige ildsjeler. Det er en lidenskap som strekker seg ut av skjermen, inn i hjertet mitt og videre ut i det ukjente.