Desember 2023

Opplevelser: Besøk av Mari. Besøk av Vibeke. Bakeverksted hos Martina. Middag på Nordvegan med Vibeke. Drænks på Kulturhuset med Mari, Marie og Pål. Juleferie hos Vibeke. Nyttårsaften hos Mari.

Innkjøp: Før middagen vår på Nordvegan var jeg med Vibeke innom Outland for å kjøpe en julegave, og da så jeg at de solgte Steven Rhodes-t-skjortene jeg har sett rundtom på internett og som jeg har hatt lyst på lenge, men ikke fått somla meg til å kjøpe fordi jeg allerede har en drøss t-skjorter og det fort blir dyrt med frakt og toll når man bestiller greier fra utlandet, sååååå jeg greip det jeg anså som en gyllen mulighet:

TV-serie: Hos Vibeke i jula så vi miniseriene Appropriate Adult og The Act, der sistnevnte viste seg å, via tilfeldighet eller synkronisitet, sammenfalle med at hovedpersonen Gypsy Rose Blanchard slapp ut av fengsel. I tilfelle du ikke kjenner historien fra før: i 2015 blei Dee Dee Blanchard funnet drept i sitt eget hjem. Det viste seg at gjerningspersonene var hennes egen datter Gypsy Rose og kjæresten hennes, etter at Dee Dee i skjul hadde mishandla dattera si gjennom nesten hele oppveksten hennes som et resultat av at hun sjøl leid av Munchausen by proxy-syndrom. Mitt første møte med saken var denne episoden av My Favorite Murder, men for ei dypere utforskning anbefaler jeg dokumentaren Mommy Dead and Dearest, som i skrivende stund er tilgjengelig på HBO. The Act fra 2019 er en fiksjonalisert dramaserie basert på liva til mor og datter Blanchard, og da vi bestemte oss for å se den, var vi altså uvitende om at Gypsy Rose, både offer og utøver, skulle slippe ut av fengsel mens vi var seks episoder inn i serien om den grufulle ungdomstida hennes. Serien er usedvanlig velspilt med en nesten ugjenkjennelig Patricia Arquette og Joey King i rollene som henholdsvis Dee Dee og Gypsy, og er helt ærlig like spennende selv om man veit åssen det går med alle til slutt. 

Film: How the Grinch Stole Christmas, Moonage Daydream og Triangle of Sadness. Jeg opplevde Triangle of Sadness som en mer ujevn film enn fenomenale The Square, men jeg koste meg – i mangel på bedre ord – med størstedelen av den. Piffen gikk litt ut av den i filmens tredje del og den kunne med fordel vært en halvtime kortere, men det er likevel bare å la seg begeistre av manus og skuespill på samme skyhøye nivå som vi – eller hvert fall jeg – har begynt å forvente av Ruben Österlund etter The Square. Og hey, det er vel ikke mange filmskapere som kan skryte på seg å vinne to Gullpalmer i Cannes rett etter hverandre?

Bok: Under det siste av mine to kattepassopphold i desember blei jeg helt akutt – og helt ærlig fullstendig uforvarende – overrumpla av en intens lesetrang, og jeg leste ut The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft. Jeg likte de tre utvalgte novellene i boka godt og fant stor glede i Lovecrafts pompøse og ordrike språk, men syntes alt i alt at tekstene ligna såpass mye på hverandre at jeg ikke veit om jeg føler et sterkt behov for å lese enda flere av novellene hans med det aller første.

Nå har jeg veldig så vidt begynt på Moby-Dick av Herman Melville, og jeg har kanskje ikke som mål, men hvert fall som ønske å lese den ferdig innen jeg skal se den i sceneversjon på Det Norske Teateret om noen uker. Kjenner jeg meg sjøl rett er det temmelig urealistisk, men om det kan fungere som en motor til å generelt bli flinkere til å prioritere lesing, vinner jeg på det uansett om jeg klarer det eller ikke.

Musikk: Årets siste måned blei betraktelig lysere av at TR/ST slapp sin veldig etterlengta andresingel etter The Shore fra en framtidig lengre utgivelse. Robrash er ikke like slagkraftig som The Shore, men føles i det minste heldigvis som ei ferdig låt, i motsetning til skuffelsen Razr. Jeg har uansett et håp om at neste singel fra den kommende plata, utgitt av hans nye plateselskap Dais, skal være Boys of LA. Basert på klipp jeg har sett fra livekonserter det siste året, trur jeg Boys of LA har potensial til å leve opp til – og om vi er riktig heldige; overgå – forventningene han skapte med The Shore.

Jeg beklager veldig, men jeg klarer ikke å la være å skrive om hva jeg fikk til jul

Det tittelen sier. 

Dette er ikke en flådd enhjørning, men en onepiece (eller en kigurumi, om du vil). Jeg lover at jeg kler den veldig godt (selv om Børre ga meg et veldig stygt blikk da jeg kom ned til frokost iført denne for første gang første juledag):

Dette blikket, for å være nøyaktig:

Jeg fikk, som nevnt, Subnautica: Below Zero:

Jeg fikk også Tales of Arise, som jeg ikke veit noen ting om, men det ser ut som noe jeg vil like:

Av naboene mine fikk jeg denne utrolig fine gaven fra Nordpolen:

Jeg fikk enhjørning-leppepomade:

Og såpe:

Og sokker:

Jeg fikk Rød selvbiografi av Anne Carson og The Man in the High Castle av Philip K. Dick. Førstnevnte har jeg hatt lyst til å lese siden jeg fant ut at den var en av yndlingsbøkene til Robert i TR/ST (han har en sang oppkalt etter hovedpersonen), sistnevnte fikk jeg lyst til å lese etter å ha elska Amazon-serien som er basert på den, sånn i tillegg til å elske Blade Runner og i det hele tatt syns at Philip K. Dick var en utrolig fascinerende person:

Jeg fikk greier fra Body Shop:

Jeg fikk denne kjempestore My Favorite Murder-overdelen, som jeg håper jeg ikke drukner helt i. Heldigvis har jeg en forkjærlighet for romslige overdeler:

Og dette ikonet av skytsengelen min fikk jeg strengt tatt etter jul, men likevel før dette innlegget blei skrevet, så da får det være med:

Desember 2021

Opplevelser: Besøk av Martina. Middag med Vibeke på Monsun. Besøk av Mari. Julebesøk hos Vibeke.

Innkjøp: Jeg er ikke egentlig en spesielt julete person, men da Eirin sendte meg bilde av en nydelig juletre-enhjørning hun hadde funnet på Nille, blei jeg faktisk nødt til å gå innom Nille sjøl. Og der blei det ikke bare enhjørning. Og dette til tross for at jeg ikke har hatt juletre siden jeg var liten og strengt tatt ikke har plass til det heller.

TV-serie: Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget så jeg siste episode av The Man In the High Castle, og på tross av at serien tar en del dramaturgiske valg som er litt lette å gjennomskue, seiler den likevel opp som noe av det beste jeg har sett på TV på lenge. Jeg endte opp med å bli mye mer emosjonelt involvert enn jeg hadde regna med å bli etter bare å ha sett første sesong, og jeg elsker utviklinga alle karakterene går gjennom i løpet av de fire sesongene. Da Vibeke anbefalte meg det, trengte hun ikke å si noe annet enn "alternativ virkelighet" (nå parafraserer jeg… orda hun brukte var "et dystopisk USA på 1960-tallet der Nazi-Tyskland og Japan har vunnet 2. verdenskrig") før jeg skjønte at dette var noe jeg trengte å se, men i tillegg til det – som altså ville vært grunn nok – fikk jeg et bunnsolid drama som jeg trur absolutt alle som setter pris på godt drama ville fått mye ut av, uavhengig av om man har parallelle universer som særinteresse eller ikke – litt på samme måten som at jeg fikk utrolig mye ut av The Crown, jeg som i utgangspunktet regna meg sjøl som fullstendig uinteressert i det britiske kongehuset. Men… det er noe helt spesielt når talentfulle serieskapere får til å lage bunnsolid drama ut av særinteressene dine, altså. Og når en av de talentfulle serieskaperne er Ridley Scott, er det kanskje ikke så overraskende heller.

Spill: Egentlig liker jeg ikke å holde på med flere spill samtidig, på samme måten som at jeg ikke liker å se flere serier på én gang eller lese flere bøker samtidig, så da jeg fikk Subnautica: Below Zero – altså oppfølgeren til Subnautica, om det av en eller annen grunn skulle være uklart – til jul, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å vente til jeg hadde fullført Fallout 4 med å begynne å det. Men dette med å bare konsentrere meg om én ting av gangen er egentlig bare en dum tvangstanke jeg har, og på DPS innså jeg at mange av tvangstankene mine faktisk har oppstått fordi de har vært nyttige for meg, fordi uten dem syns jeg det er utrolig vanskelig å organisere dagene og livet mitt, men det betyr ikke at alle er like sunne. Jeg syns det er vanskelig å "bruke skjønn" og "se det an"; for meg er en enten-eller-mentalitet mye mer oversiktlig å forholde seg til, men i løpet av de siste åra har jeg også lært meg at et av de beste skrivetipsa jeg fikk i Bø – "gå dit det brenner" fra Kyrre Andreassen – også er overførbart til det virkelige liv. Hvis jeg føler ei sterk dragning mot akkurat dét akkurat nå, betyr det at det er fordi det er riktig for meg akkurat nå. Jeg veit jeg har snakka om det før, blant annet da jeg snakka om TR/ST, hvor utrolig mye timing kan ha å si for hvor godt et åndsverk treffer, på hvor godt man forstår det, og jeg kjenner meg takknemlig for å ha oppdaga noen av mine yndlingsbøker og yndlingsfilmer akkurat på riktig tidspunkt, så med det i bakhodet har jeg innsett at det er en grunn til at jeg blei så lei meg at jeg begynte å grine da jeg fullførte Subnautica, og fra meg av begeistring da jeg fikk oppfølgeren til jul. Da er det faktisk fullstendig meningsløst å tviholde på å fullføre det jeg har begynt på, når det jeg har begynt på også vil være der etterpå, når the heart wants what the heart wants. Det et rett og slett akkurat nå det er aller riktigst for meg å spille Subnautica: Below Zero, det er nå jeg emosjonelt trenger å være på Planet 4546B, ikke seinere når det passer mer beleilig inn på timeplanen min. Love doesn't wait, you guys!! 

tl;dr: Jeg feira nyttårsaften på en måte jeg faktisk er ganske stolt av. Jeg dreit i samfunnsnormer og -forventninger og spurte meg sjøl hva jeg hadde lyst til. Og jeg hadde lyst til å være på Planet 4546B. Så på fjorårets siste kveld og årets første natt spilte jeg Subnautica: Below Zero for første gang. Fortsettelse følger ♥

Film: The Power of the Dog, The Matrix Revolutions (jeg hadde gjensyn med den originale Matrix-trilogien som oppvarming til Resurrections og innså underveis at jeg aldri kom så langt som å se film nummer tre?? Men no more) og Don't Look Up.

Og veit dere hva, i all oppriktighet er det ikke mulig å overdrive hvor god en film The Power of the Dog er. Jeg trur jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. En jeg kjenner som har ADHD har sagt at han ikke klarer å se noe annet enn typ Michael Bay- og Marvel-filmer, fordi der skjer det nok greier til å holde på konsentrasjonen hans. Sjøl er jeg helt motsatt. De få Marvel-filmene jeg har sett har vært underholdende nok, men rett og slett fordi de er så mye blir jeg egentlig ganske sliten av dem. Det er så mye å forholde seg til i hvert eneste bilde per sekund av farger og lyder og eksplosjoner at jeg ganske enkelt ikke klarer å følge med på det som det faktisk er viktigst å følge med på, nemlig historien. The Power of the Dog er helt motsatt, og virker nærmest å være spesialtilpassa måten hjernen min fungerer på. Alt det som er i filmen, er der fordi det er nødvendig. Alt har betydning og ikke noe er overflødig bare for overflødighetens skyld. Den er langsom, så om man trenger å bli konstant bombardert med sanseinntrykk for å holde på fokuset, kan jeg skjønne at dette ikke er den rette filmen, men er man derimot helt motsatt, er denne filmen til gjengjeld en gavepakke. Den belønner detaljorienterte autister som undertegnede ved å aldri gi seeren mer enn nødvendig, og som et resultat klarte denne filmen å hypnotisere meg. Bokstavelig talt. Å oppleve det samme som jeg opplevde da jeg så The Power of the Dog unner jeg alle som er glad i film. 

Musikk: Man kan kaaaanskje si at låta Dirty Talk av Wynter Gordon på sett og vis er den musikalske ekvivalenten av Michael Bay sine filmer, den er hvert fall ikke et eksempel på at less is more, men du verden for en gøy sang å høre på når man trenger rask energi i kroppen fort. Litt som å spise en sjokoladecroissant på vei hjem fra jobb istedenfor å, y'know, lage seg en buddha bowl fra bunnen av. Alt dette snakket mitt om stimuli og sanseinntrykk har fått meg til å innse at jeg egentlig bør dedikere et helt blogginnlegg til det. Det henger sammen med min enten-eller-mentalitet, trur jeg. Alt henger sammen.

Herregud, nå må jeg se og holde kjeft. Mer bablete månedsoppsummering enn denne kan jeg ikke huske å ha skrevet før noen gang. Kanskje jeg føler jeg må kompensere for de to ukene det har vært helt knyst her inne. Værsågod, her har dere Dirty Talk, ei maksimalistisk gladlåt om BDSM, for skal man dømme ut fra at den har vært blant mine mest spilte låter de tre siste månedene eller deromkring, er det tydeligvis akkurat dette hjernen min har trengt.

Julefangst 2020

Jeg klarer ikke å la være å la dette bli en årlig tradisjon. Jeg er rett og slett altfor glad i å skrive om hva jeg fikk til jul til å droppe det. La meg presentere det som befant seg under juletreet denne gangen:

Jeg er ikke den i verden som er mest opptatt av såkalte personlige produkter, men jeg syns det er ekstremt stas å (bokstavelig talt, i noen tilfeller) bade i hverdagsluksus med sykt digge greier fra Lush og Body Shop. Og det er det også fantastisk å vite at de ikke er testa på dyr og at de er forholdsvis miljøvennlige og i hovedsak bruker ingredienser jeg skjønner hva er! Og så lukter de himmelsk:

(Ansikts- og kroppsrens og dusjbombe.)

(Såpestykke.)

(Dusjsåpe.)

(Sett med dusjsåpe, body butter, body polish og noe som definitivt verken er en klut eller en svamp, men vokabularet mitt strekker seg ikke langt nok til å beskrive den saken baki der til høyre noe nærmere.)

Jeg fikk refleks og sminke:

Jeg fikk endelig! Takk… av Sigur Rós på vinyl, et hull i samlinga mi jeg plutselig blei bevisst på for halvannet år siden:

Jeg fikk klær:

(Strømpebukse, hold-in, til og med, så noen prøver tydeligvis å fortelle meg at de nyanskafne yogamusklene mine buler for mye.)

(Joggebukse, for anledninga i et for gult lys, noe jeg virkelig trengte, for 2020-livsstilen har fått meg til å faktisk slite ut det meste av denslags som jeg allerede har.)

(Hvit singlett, i tillegg til to eller tre andre helt like som denne, som er noe jeg også trengte, for det er veldig kjekt å bruke under andre klær, men jeg syns basisplagg er så kjedelig å kjøpe at hver gang jeg drar ut for å faktisk kjøpe meg det, ender jeg opp med noe SpEkTaKuLæRt isteden fordi hjernen min distraheres for lett av glitter og stas. Jeg trur jeg muligens er ei skjære i forkledning.)

(Denne superfine genseren fra Julie Embrå.)

Og så fikk jeg omsider Playstation 4 med en ekstra kontroll, samt remaken av Final Fantasy VII og The Last of Us del 1 og 2!!

Og et lite P.S. som ikke har noe med julegaver å gjøre helt til slutt her: jeg har vært veldig engstelig i det siste, og i går var det en bitteliten ting som utløste en veldig voldsom reaksjon hos meg, og det fikk meg til å innse at jeg faktisk ikke kan fortsette på denne måten. Jeg fungerer faktisk ikke i hverdagen lenger, så jeg kontakta legen min, og nå skal jeg dit i morra for å snakke om angst. Jeg håper det går bedre enn sist, jeg skal i hvert fall ikke til den samme legen som den gangen. Jeg håper dette kan være det første skrittet på vei mot å få det bedre med meg sjøl.

Fem dager etter julaften

Hvert år rundt juletider tenker jeg at i år gidder jeg ikke å skrive et eget blogginnlegg om hva jeg fikk av gaver, for er det ikke noe litt ekkelt skrytete i å brife med materielle goder på den måten, men så åpner jeg gavene, og så får jeg liksom så mye fint at jeg klarer ikke å dy meg likevel.

Denne teen, hvit te med ananas fra A. C. Perch's Thehandel, er en av de beste teene jeg noen gang har smakt, i tillegg til at grønnfargen på teboksen er en av mine yndlingsfarger:

Jeg fikk et baderomsteppe som ser litt ut som en hjerne:

Denne boka er visstnok rar, ekkel, vakker og skummel, med andre ord alt jeg liker på én gang:

Jeg fikk et av årets aller beste album:

Jeg fikk Mummi-stæsj, som tydeligvis er i ferd med å bli en slags årlig tradisjon:

Jeg fikk praktiske hverdagsting:

 Jeg elsker at jeg er den folk jeg kjenner tenker på når de ramler over enhjørninger:

I tillegg fikk jeg penger og et strykejern, men jeg har strykejern fra før, så det skal jeg bytte på Elkjøp en av de nærmeste dagene (hva skal jeg kjøpe isteden? KANSKJE PLAYSTATION 4???????).

Og ellers vil jeg bare si tusen takk til de av dere som leste det forrige innlegget mitt! Det satte jeg skikkelig stor pris på. Skriving er så viktig og vanskelig, og vanskelig fordi det er viktig.