Oktober 2024

Opplevelser: Konsert med Nick Cave and the Bad Seeds i Oslo Spektrum med Marie og Pål. Konsert med Current 93 i Asker Kulturhus med Martina. Kinotur med Martina. Slippfest for Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midstuen skole, 1998 av Jonas Hansen Meyer. Middag på Ghost Pizza og kinotur med Hannah. Utstilling med Malin Tadaa på SOFT galleri. Konsert med TR/ST på Parkteatret med Martina. Besøk av Vibeke. Middag på Barcode Street Food med Vibeke. 

Innkjøp: Kjøpte rosa (!!!) Nick Cave-t-skjorte på konserten og selvfølgelig boka til Jonas på slippfesten hans. Skulle ønske TR/ST hadde litt mer interessant merch, haha.

TV-serie: I oktober så jeg først og fremst på The Boys, som på mange måter minna meg om en morsommere og mindre sjølhøytidelig versjon av Watchmen. En veldig underholdende serie det var lett å få hekta på.

Film: I Saw the TV Glow, The Substance, The Black Phone, Saw III, Nope og Ibelin. Fra første gang jeg hørte om The Substance for noen måneder siden visste jeg at jeg måtte se den. Jeg hadde allerede sett og digga regissørens forrige (og første) film Revenge, i tillegg til at body horror generelt har en spesiell plass i hjertet mitt, så denne føltes obligatorisk for meg. Den skuffa på ingen måte, og den var langt morsommere enn jeg hadde sett for meg. Sjøl syntes jeg den ikke var på langt nær så ekkel som mange skal ha det til, med forbehold om at det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Lyden var en viktig del av opplevelsen, så se den helst på kino om du kan!!

Musikk: Det er kanskje ikke helt uventa at jeg har hørt ekstra mye på TR/ST denne måneden, i tillegg til at jeg fortsetter å forelske meg i låtene til Chappell Roan. Jeg truuuur jeg har bestemt meg for at jeg syns Boys of LA er den beste låta på Performance, muligens på delt førsteplass med The Shore, men siden den blei sluppet som singel for såpass lenge siden, har jeg liksom blitt litt vant til den på en annen måte enn med Boys of LA. Chappell Roans Pink Pony Club føles direkte overførbar til min kjærlighet for luftakrobatikk (og, y'know, LA) og føles som om den kunne vært min egen theme-sang, pluss at pre-chorus moduleringa hennes gir meg gåsehud (dessuten liker jeg at musikkvideoen har mange likhetstrekk med TR/ST sin musikkvideo for Performance!). 

Følelsen av følelser

Dere må tru på meg når jeg sier at jeg dette er første ledige anledning jeg har hatt til å sette meg ned og skrive et blogginnlegg siden sist. Det skal generelt ikke så mye til for å overvelde meg, men de siste ukene har vært mye, også til meg å være. Har snakka med tre venner som har det nøyaktig på samme måte, så det er vel kanskje snakk om en god, gammaldags vinterdepresjon som er i ferd med å sette inn i vår mer eller mindre kollektive bevissthet, kanskje hjulpet av en sommer som bare unntaksvis har vært varm og lys. Ikke veit jeg. Men jeg er her nå, på plass i en loftsleilighet der jeg passer en katt. 

For det første: søknaden min om uføretrygd har blitt godkjent, og fra og med 1. november går jeg offisielt over til å bli 100% ufør. Det er en lettelse, jeg må innrømme det. Jeg kommer til å tjene omtrent det samme som jeg gjorde på Nokas, som teknisk sett er ganske lite sammenligna med gjennomsnittet, men jeg syntes egentlig at jeg hadde ganske god råd da jeg jobba på Nokas, så jeg kommer definitivt til å merke at økonomien min blir radikalt mye bedre enn hva den har vært de siste tre åra. Faktisk kommer jeg til å tjene litt mer enn da jeg jobba på Nokas, fordi jeg har Pawshake-jobben ved siden av, og jeg må skru prissatsene mine opp ganske kraftig før det begynner å gå utover den månedlige trygden. 

For det andre: jeg skal plutselig tilbake på DPS igjen. Det er så lenge siden legen henviste meg at jeg faktisk ikke husker når det var, og henvisninga blei opprinnelig avslått, men så klagde jeg, og klagen gikk – litt uventa for min del – igjennom. Jeg har fått time til "utredning" allerede i morra, og egentlig er det eneste jeg vil ha en samtaleterapeut, ikke enda flere timer med utfylling av skjemaer, men jeg håper å møte på riktig person og at hele greia viser seg å bli fruktbar. 

Egentlig var det ikke noe av dette jeg hadde tenkt å snakke om i dag, men siden jeg først var her, liksom, og siden det uansett har vært vanskelig å prioritere blogging den siste tida. 

For å komme til det som var tenkt som sakens kjerne: jeg skal på TR/ST-konsert om litt under ei ukes tid. Det føles… uvirkelig. TR/ST er den artisten som har hatt størst innvirkning på livet mitt de siste åra, og å få se ham live er rett og slett vanskelig for meg å forstå. Dette høres fryktelig corny ut, for jeg veit jo at han bare er et menneske som alle andre, og nettopp det at han virker så jordnær og litt sjenert i intervjuer, er også mye av grunnen til at jeg virkelig liker ham som person og ikke bare som artist. Og det jeg føler på i forkant av konserten, er ekstremt vanskelig å sette ord på.

Jeg har problemer med å skille ulike følelser fra hverandre og å forstå hva de forskjellige følelsene jeg føler er, på fagspråket kalt alexithymia. I mange tilfeller er jeg bare i stand til å koke det ned til hvorvidt det jeg føler er "bra" eller "dårlig", men i tilfellet TR/ST-konserten klarer jeg ikke dét engang. Jeg er basically denne memen:

For i motsetning til hva man kanskje skulle tru, betyr ikke min mangel på forståelse av følelser at jeg ikke føler. Tvert imot føler jeg veldig ofte ekstremt mye, det veit de fleste som kjenner meg, og jeg trur man også skjønner det ved å lese denne bloggen. For selv om jeg ofte ikke er i stand til å forstå hvilken følelse jeg føler, forstår jeg som regel hvor mye jeg føler. Og i tilfellet TR/ST veit jeg at jeg føler veldig mye. 

Jeg føler ikke det samme denne gangen som det jeg generelt pleier å føle når jeg går på konserter med artister jeg liker. For ikke lenge siden var jeg for eksempel på konsert med Nick Cave. Jeg følte ikke noe spesielt i forkant, utover at jeg var sliten. Jeg husker jeg fortalte folk at jeg skulle ønske jeg klarte å glede meg litt mer, for dette var jo noe jeg visste at jeg hadde lyst til, jeg var bare så sliten. Men alt det forandra seg da jeg faktisk så Nick Cave komme ut på scena. 

Nå skal det sies at det jeg føler for Nick Cave egentlig heller ikke er overførbart til noe annet, for Nick Cave er den eneste artisten jeg føler akkurat dette for, selv om det fins flere andre musikere jeg egentlig er like stor fan av. Nick Cave har noe spesielt ved seg som gjorde at fra øyeblikket jeg så ham på scena, følte jeg meg både rørt og stolt og full av kjærlighet til ham, som om han på et vis både var faren min, bestevennen min og sønnen min på én gang. Og selv om Nick Cave er en fantastisk låtskriver og en klok mann, ville det på et vis gitt mer mening for meg å føle det for Robert i forkant av TR/ST-konserten. Jeg har sett langt flere intervjuer med TR/ST enn med Nick Cave, selv om det fins uendelig mange flere av sistnevnte. Jeg føler meg på alle måter nærmere Robert enn Nick Cave, sikkert mye fordi Robert bare er noen få år eldre enn meg og ikke på langt nær like berømt, mens Nick Cave er eldre enn faren min og har vært verdenskjent lenger enn jeg har eksistert. Logisk sett burde jeg føle varme, kjærlighet og nærhet overfor Robert og noe som kanskje minner mer om ærefrykt overfor Nick Cave. Nick Cave føles i mye større grad som en slags legemliggjøring av noe guddommelig enn hva Robert, som bare er en fyr som tilfeldigvis er en talentfull musiker, teknisk sett gjør. Likevel var det Nick Cave-konserten jeg var fullstendig avslappa i forkant av, for så å føle meg god og varm og elska da konserten var i gang, og TR/ST-konserten jeg er stressa for.

Fordi når jeg sliter med å finne ord for å beskrive åssen følelser føles mentalt, er det lettere å beskrive åssen de føles fysisk, og det jeg først og fremst kjenner på når det gjelder TR/ST-konserten, er stress, og jeg har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn. Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg, som strengt tatt er den mest naturlige reaksjonen i forkant av at man skal se en av sine yndlingsartister live for første gang, men det er akkurat som at konserten føles for viktig til at det å glede seg er en tilstrekkelig følelse. Sånn sett minner kanskje det jeg føler mer om det å skrive. De som har fulgt med på denne bloggen ei stund veit at det ikke er noe annet som påkaller like intense følelser for meg som nettopp skriving. Jeg elsker å skrive, kan falle inn i en mer eller mindre transcendental sinnstilstand når jeg skriver, samtidig som det ikke er noe i verden som stresser meg mer eller har en tilsvarende iboende mulighet til å virkelig dytte meg ned i mørket. Skriving er liv og død for meg, på godt og vondt. Kanskje det som skiller Nick Cave fra TR/ST for meg, er delvis sammenlignbart med noe så kleint som kjærlighet. Forskjellen mellom Nick Cave og TR/ST er en lignende forskjell som den mellom overfladisk forelskelse og et faktisk forhold. Førstnevnte er gøyalt, berusende, morsomt, deilig. Sistnevnte er hardt arbeid, og fantastisk når det er bra, og i stand til å ødelegge et menneske når det er dårlig. Jeg veit ikke om dette er en universell opplevelse eller noe som er unikt for meg, eventuelt unikt for autister, men jeg trur ikke det er mulig for meg å virkelig elske noe uten å også akseptere at det er noe mørkt og farlig der, for hvis det ikke er noe mørkt og farlig der, elsker jeg det ikke. Ei annen klein sammenligning: tenk deg den beste filmen du har sett, den beste boka du har lest, den beste serien. Den som bevega deg mest, forandra måten du tenkte på, som du aldri kommer til å glemme. Sjansen er stor for at det ikke var en lettbeint komedie som du fniste deg gjennom, men kanskje noe som skremte deg, fikk deg til å gråte, eller som holdt deg våken den påfølgende natta. 

Jeg trur vissheten om at noe står på spill, er det som gjør det vakkert og viktig.

TR/ST-konserten er kanskje den mest etterlengta konserten i mitt liv. Den har blitt avlyst tre ganger før, noe som på et vis føles mer betydningsfullt enn det sannsynligvis egentlig er. Akkurat som at en opplevelse som denne, må være dyrkjøpt. Som at hele poenget er at bare det å i det hele tatt ha klart å komme så langt, er en bragd i seg sjøl. Nå gjenstår bare den mest krevende etappen av dem alle: finalen. 

På én måte er jeg takknemlig for at jeg er i stand til å føle som jeg gjør, men på en annen måte er det utrolig slitsomt, og jeg er litt misunnelig på de som bare klarer å glede seg til noe, uten å føle at man enten kommer til å komme seirende ut på den andre sida som en helt, eller dø i forsøket. Det er bare en konsert, liksom. Det er bare musikk.

Og samtidig ikke.

Fem dager etter julaften

Hvert år rundt juletider tenker jeg at i år gidder jeg ikke å skrive et eget blogginnlegg om hva jeg fikk av gaver, for er det ikke noe litt ekkelt skrytete i å brife med materielle goder på den måten, men så åpner jeg gavene, og så får jeg liksom så mye fint at jeg klarer ikke å dy meg likevel.

Denne teen, hvit te med ananas fra A. C. Perch's Thehandel, er en av de beste teene jeg noen gang har smakt, i tillegg til at grønnfargen på teboksen er en av mine yndlingsfarger:

Jeg fikk et baderomsteppe som ser litt ut som en hjerne:

Denne boka er visstnok rar, ekkel, vakker og skummel, med andre ord alt jeg liker på én gang:

Jeg fikk et av årets aller beste album:

Jeg fikk Mummi-stæsj, som tydeligvis er i ferd med å bli en slags årlig tradisjon:

Jeg fikk praktiske hverdagsting:

 Jeg elsker at jeg er den folk jeg kjenner tenker på når de ramler over enhjørninger:

I tillegg fikk jeg penger og et strykejern, men jeg har strykejern fra før, så det skal jeg bytte på Elkjøp en av de nærmeste dagene (hva skal jeg kjøpe isteden? KANSKJE PLAYSTATION 4???????).

Og ellers vil jeg bare si tusen takk til de av dere som leste det forrige innlegget mitt! Det satte jeg skikkelig stor pris på. Skriving er så viktig og vanskelig, og vanskelig fordi det er viktig.

Oktober 2016

Av en eller annen grunn føles det merkelig å skrive dette innlegget på sjølveste Halloween. Jeg har i veldig mange år på en eller annen måte markert Halloween på bloggen min. Men akkurat i dag har jeg egentlig ikke noe annet å si.

Opplevelser: Pizza og kino med svigers. Konsert med Death In June. Konsert med The Cure. Slippfest for Sara Sølbergs Seismiske smell. Hotellnatt, med middag på Mr. India og kinotur. Matbeat. Bryllupet til fetteren min. Konsert med Kent. Dødsnatt på museet.

Innkjøp: Fikk med meg disse t-skjortene hjem fra henholdsvis The Cure- og Kent-konserten.

TV-serie: Vil si jeg har sett på litt av hvert i oktober. Deutschland '83, Westworld, Vikingane og Hannibal. Nå sist fredag gikk Jørgen og jeg og la oss i firetida fordi vi ikke klarte å slutte å se på sistnevnte:



Spill: Fortsatt Gone Home. Har forøvrig også så vidt det er begynt på Final Fantasy VIII, men det har helt ærlig ikke fenga noe særlig hittil.

Film: Så Kongens nei, Into the Woods og Swiss Army Man denne måneden. Sistnevnte var nok den jeg likte best. Rett og slett herlig å se at også merkelige filmer kan komme fra USA.



Bok: Sist jeg skreiv månedsoppsummering, hadde jeg så vidt begynt på Songfuglen. Jeg ELSKA den boka, og for å sitere meg sjøl: "Ei av de mest interessante bøkene jeg har lest på lenge. Jeg har tidligere lest Eit vintereventyr av samme forfatter, og jeg merker nå etter min andre bok hvor tydelig forskjellige bøkene hans er fra annen samtidslitteratur. Bøkene leiker seg i dystopien og i alternative virkeligheter, men er skrevet med en intens tilstedeværelse og skildringer som typisk hører hjemme i poesien. Uttrykket har for lengst blitt en klisjé, men det er faktisk helt sant at jeg ikke klarte å legge Songfuglen fra meg, og jeg leste den ut i løpet av tre dager, noe som er ganske imponerende til meg å være. Boka har så utrolig mange lag, og så mange småhistorier inne i historien - bare om for eksempel karakteren Basjele kunne det vært skrevet en egen roman. Det samme gjelder den hengte mannen, eller den prostituerte i parken. Antakelig også verdt å få med seg teateroppsettinga av den, som går i disse dager. Det skal i væffal jeg." Nå har jeg begynt på Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne.

Musikk: Som nevnt i forrige innlegg her, har jeg falt veldig for det nyeste albummet til Nick Cave. Her er ei annen fanastisk låt fra Skeleton Tree:

Trettipunktersbloggutfordring #5: Yndlingssangen din for tida

Jeg er ikke (lenger) en sånn person som har dilla på en og en sang. Jeg hører stort sett på ett og ett album, og har lært meg å sette pris på kontinuiteten det er å høre et album fra første til siste låt.

I går kjøpte Jørgen den nye plata til Nick Cave, Skeleton Tree, som blei ferdigstilt i etterkant av at sønnen hans døde. Det har blitt ei annerledes og utrolig melankolsk plate som skiller seg ut fra de tidligere albumma hans, og låta I Need You festa seg godt ved første gjennomhøring. Veit ikke om jeg vil si at det er yndlingslåta mi for tida, men den er en av mine nyeste musikalske oppdagelser.



Hele utfordringa fins her.