Herregud, det er skikkelig lenge siden sist! På samme tid i fjor hadde jeg det visst på nøyaktig samme måten, så kanskje det er noe med februar, jeg veit ikke. Jeg håper dere fortsatt er glad i meg.
Jeg fant denne boklista på bloggen til Karoline, og jeg håper litt at den kan fungere som en inngang til blogginga igjen. Jeg skal innrømme at å svare på disse spørsmåla gjorde at jeg på nytt blei klar over hvor innmari lite jeg egentlig leser – trur ikke jeg kjenner noen andre skrivere som leser så lite som det jeg gjør – og at det ga meg litt dårlig samvittighet. Det føles på et vis nyttigere å lese enn å se film eller TV-serier og høre på musikk, noe som jo egentlig er en ganske dust tanke, for hvorfor skulle det være noe kunsthierarki, liksom. Men det at jeg ikke får til å lese noe særlig gjør unektelig at jeg føler meg litt dum, som om det er noe gærent med meg, for det virker jo så lett for alle andre.
Anyway, I digress.
1. Favoritförfattare?
Det er så mange forfattere som har påvirka meg opp gjennom livet, og jeg trur nok at første gangen jeg hadde en yndlingsforfatter, var det Elin Brodin. Nå i seinere tid er det nok Stig Sæterbakken og Jan Roar Leikvoll som har brakt meg flest av de sterkeste leseropplevelsene, og som antakelig er de som fortsetter å inspirere meg mest.
2. Favoritstandalone och favoritserie?
Å velge éi bok er faktisk umulig. Men la oss nå for enkelhets skyld si Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, både fordi den er ei skambra bok, men også på grunn av inntrykket den gjorde på meg, et inntrykk som fortsatt sitter i. Favorittserie trur jeg jaggu er Den mørke materien av Philip Pullman.
3. Favoritbokformat?
Definitivt fysiske bøker framfor lydbøker eller e-bøker, men jeg har ingen klar preferanse hva angår hardperm eller pocket.
4. Favoritgenre?
Jeg veit ikke om det i det hele tatt er en sjanger, men den mørke magiske realismen/alternativ virkelighet-greia som Jan Roar Leikvoll holdt på med likte og liker jeg veeeeeldig godt.
5. Favoritkaraktär?
Det kan godt hende at jeg aldri har likt en bokkarakter så mye som det jeg i sin tid likte Ax fra Animorphs-serien til K.A. Applegate.
6. Favoritklassiker?
Jeg har i all oppriktighet ikke lest så mange klassikere, men The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde er jo latterlig kul, da.
7. Favoritbok hittills i år?
Hahahahaha du mener hva likte jeg best av The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop og de første ti sidene av Dune av Frank Herbert? Umulig å sammenligne to så forskjellige bøker, men jeg er skikkelig gira på Dune foreløpig.
8. Favoritomslag?
Ekstremt begeistra for omslaget til Vi forlot den stille skogen av Janne-Camilla Lyster, på samme måten som jeg er ekstremt begeistra for tittelen.
9. Favoritbok som barn?
Så mange! Den første jeg kommer på er Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
Opplevelser: Harrytur til Sverige med Vibeke. Konsert med Gåte. Innflyttingsfest hos Mari.
(Bilde tatt av Stian Schløsser Møller, funnet på Wikipedia. Jeg tok visst ingen egne bilder denne kvelden.)
Innkjøp: Kjøpte det nye Gåte-albummet i limited edition grønn vinyl.
Og så var det en dag da jeg kom fra jobb og skulle bytte tog og toget mitt videre var innstilt at jeg gjorde noe så sjeldent som å kikke i butikker. Jeg veit ikke helt hva det er med meg, fordi det å kikke i butikker er liksom noe som jeg føler at det er meninga at man skal like, men som jeg personlig egentlig ikke liker så godt? Jeg trur noe av grunnen til det, er at jeg har en litt *kremt* spesiell smak når det gjelder det aller meste og sånn sett sjeldent finner noe jeg egentlig liker, og at jeg har et komplisert forhold til egen økonomi, noe som eeeeegentlig er for mye å gå inn på i dette lille avsnittet, men som i meget korte trekk går ut på at jeg ofte opplever en tærende dårlig samvittighet når jeg kjøper meg noe. På grunn av det, kjøper jeg meg sjeldent noe med mindre det er noe jeg trenger eller har ekstremt lyst på. Men! Denne dagen slo jeg meg altså helt løs og endte opp med å kjøpe to par sokker. Med enhjørninger!!!
Og en annen ting: min yndlingsbokhandel, Cappelens Forslag, er i ferd med å gå konkurs. Jeg ser ikke poenget med å forklare det på nytt på noen annen måte, så jeg limer rett og slett inn denne fra min egen Facebook-profil:
Jeg kjøper meg sjeldent nye bøker sånn helt uten grunn, mye på grunn av mitt kompliserte forhold til egen økonomi som jeg nettopp nevnte, men så tenkte jeg på at jeg gladelig ville donert en slant til Forslaget for å sikre at de fortsatt kan holde på, så hvorfor ikke få ei bok tilbake? Så jeg kjøpte denne fra dem, som jeg har hatt lyst til å lese helt siden Stig Sæterbakken snakka varmt om den da vi hadde ham som gjestelærer på forfatterstudiet i Bø way back when.
TV-serie: Okei, jeg har sett fryktelig mye bra på TV i det siste. Jeg har jobba stort sett hver dag i november, og det sliter meg veldig ut, så ofte er TV det eneste jeg orker å gjøre når jeg kommer hjem. Mine beste nye oppdagelser er Dirk Gently's Holistic Detective Agency og The Haunting of Hill House, to serier som omtrent er så forskjellige som det er mulig å få dem. Dirk Gently er basert på bokserien av Douglas Adams, og jeg var litt skeptisk innledningsvis, bare fordi jeg ikke likte filmen basert på The Hitchhiker's Guide to the Galaxy fra 2005 så veldig godt. Jeg konkluderte vel egentlig med at humoren til Douglas Adams ikke lot seg overføre så godt fra litteratur til film. Men! Dirk Gently-serien har tatt Douglas Adams' absurde humor på alvor (eller hva jeg skal si...) og resultatet er til tider hysterisk morsomt, og de gangene det ikke er hysterisk morsomt, er det likevel så herlig og oppfinnsomt og underholdende at man blir varm i hjertet av det ikke desto mindre. Dette var akkurat den vitamininnsprøytinga jeg trengte etter en slitsom arbeidsdag. Stas med musikk av Bloc Party i traileren òg:
Og så er det The Haunting of Hill House. Jeg mistenker at jeg har snakka om det på bloggen her før, men jeg liker liksom skrekkfilmer i teorien, men så er det dessverre sånn at jeg i praksis syns de fleste er ganske dårlige. Jeg syns ofte de er overfladiske og virker meningsløse. Derfor er det så utrolig deilig når serier som The Haunting of Hill House dukker opp med så utrolig mange elementer fra skrekkfilmer som jeg elsker, og som i tillegg er oppriktig bra, med interessante karakterer som jeg bryr meg om etter bare et par episoder, barneskuespillere som ikke er irriterende på den måten barneskuespillere i skrekkfilmer gjerne er, en skikkelig original vri på den klassiske spøkelseshistorien, et velskrevet manus og fryktelig imponerende klipping og kameraføring – i en av episodene la jeg bare merke til ett klipp i løpet av hele greia! Slutten er muligens kanskje litt for ryddig og riktig, men alt i alt fungerte dette på så godt som alle områder.
Film: Med så mange bra serier har jeg nesten ikke hatt noe behov for å se film. Den eneste filmen jeg så denne måneden var I Don't Feel at Home in This World Anymore, en film jeg trudde skulle være en litt skakk Coen'esque komedie, men som viste seg å ha flere lag enn antatt. Det blir etter hvert skikkelig mørkt. Dessverre var jeg skikkelig trøtt da jeg så denne filmen, så jeg mistenker at jeg ikke satte så mye pris på den som den egentlig fortjener.
Bok: Jeg hadde noen dager i november da jeg var i ganske dårlig form, og de dagene brukte jeg på å lese ferdig Bovara av Jan Roar Leikvoll, og lese hele Blomsterfraktaler av Kristian Bergquist, og begynne på Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen! På én og samme dag! Jeg likte nok ikke Bovara like godt som Eit vintereventyr og Songfuglen av samme forfatter, men jeg setter likevel utrolig stor pris på forfatterskapet til Leikvoll, og jeg er veldig takknemlig for at det har funnes en forfatter med den hjernen han hadde. Det stygge og det vakre får stå side om side i nesten magisk-realistiske virkeligheter som ligner vår egen virkelighet, men som er akkurat annerledes nok til åpne for et ganske fritt spillerom. Blomsterfrakalter hadde noen virkelig fine og minimalistiske enkeltdikt i seg, som disse:
men jeg falt litt av underveis. Jeg veit ikke, kanskje er hjernen min for ufokusert for disse dikta, men det konkrete og fysiske som prega diktsamlinga til å begynne med, blei etter hvert litt borte til fordel for mer høytsvevende og abstrakt billedbruk som bare... ikke er helt min greie. Jeg veit ikke, jeg har en veldig spesifikk smak når det gjelder dikt, og jeg liker meg i det enkle og nesten naivistiske. Når det gjelder Hundene i Tessaloniki, har jeg bare rukket å lese den første novella, som heter det samme som boka, og jeg skjønner hvorfor Kjell Askildsen hele tida blir løfta fram som en av våre framste novellister. Også novellene hans holder seg i det konkrete og fysiske, og det skakke misforholdet mellom karakterene får ligge og ulme mellom linjene, uuttalt og truende. Jeg liker det så langt. Musikk: Jeg har fortsatt veldig hekta på Altern80s-spillelistene mine, og blandinga mellom blues og synthpop i Depeche Modes Personal Jesus er faktisk helt rå.
Håper dere kan tilgi mitt patetiske forsøk på å ta et estetisk tiltalende bokbilde på samme måte som bookstagrammerne gjør. Jeg må jo benytte muligheten nå som jeg faktisk befinner meg i en pen, ryddig og rein leilighet. I motsetning til hva jeg pleier, mener jeg. Dessuten er hovedkarakteren i romanen gartner, så sånn sett var det riktig så passende med den eføyen på snei der.
Jeg er skikkelig glad i bøkene til Leikvoll. Jeg leste Eit vintereventyr for et par – tre år siden og likte den godt, og så leste jeg Songfuglen litt seinere og ELSKA den, såpass mye at jeg blei direkte sjokkert da jeg nå nettopp søkte på bloggen min for å finne den gangen jeg skreiv om Songfuglen, for bare å oppdage at jeg... ikke har gjort det?? Jeg var helt sikker på at jeg snakka litt ordentlig om den en gang, det vil si, jeg skreiv noen linjer om den i månedsoppsummeringa mi for oktober 2016, men jeg trudde jeg hadde et smakebit-innlegg om den? Nu vel.
Leikvoll har en helt særegen stemme, og i bøkene hans får det stygge og det vakre stå side om side, såpass at de to ytterpunktene glir over i hverandre og man som leser kan få problemer med å skille dem fra hverandre. De er mørke, poetiske og absurde, akkurat som jeg liker det. Har fått høre fra Vibeke at Bovara nok er den styggeste av bøkene hans, men foreløpig har jeg ikke kommet langt nok til å merke det sånn altfor tydelig – selv om jeg selvfølgelig aner at det ulmer noe i horisonten, men sånn var det jo også med Eit vintereventyr og Songfuglen.
Frrok er munk og gartner i et kloster han har bodd i siden han var barn. Fun fact: i alle de tre romanene jeg har lest av Leikvoll, er hovedpersonen velsigna med en nydelig sangstemme, også Frrok. Jeg er ennå bare på side 30, og så langt i romanen er to ting tydelige: han holder en livløs eller nesten livløs person i kjelleren, og han føler en borderline usunn besettelse/forelskelse overfor den eldre munken Flori, som har trukket seg tilbake for å skrive av ei bok. I dette utdraget er Frrok oppe hos Flori med mat:
Eg la handa på dørklinka og opna, sola kom rett på og blenda. Tårnvindauga vende mot kvar himmelretning, og framfor det vestvende glaset stod stolen og skrivebordet, bunken med skrivne ark voks for kvar dag, pennen låg på ei halvskriven side, og på senga i andre enden av rommet satt den runde kroppen til Flori bøygd, han kvilte olbogane på knea og rugga svakt, auga stirde rett fram. Det lukta surt i rommet av nedrøykt kjortel og beisk ande. Men eg ville ikkje spørje om han hadde vore i Bovara igjen, eg visste godt kva han gjorde i landsbyen om natta. Eg bar nista bort til skrivebordet, Flori såg framleis rett fram, eg vrikka litt på meg og opna det kvite tørkleet og la brødet og pølsene for seg. Det tunge hovudet hans løfta seg. – Kva har eg sagt om mat på skrivebordet? Eg skriv og skriv, og du bryr deg ikkje om arka mine. Eg pusta tungt, ark var då ark, men eg vikla brødet og pølsene inn att, bar maten gjennom bordet og la det på nattbordet, – Et, Flori, sa eg, men han var alt sur fordi eg gløymde meg. Eit bord var då eit bord enten ein skreiv eller åt, men han vart rasande for ingenting etter han valde å halde hus i tårnet og ikkje vere i anna enn skriving og ikkje ha noko med hagen og oss andre å gjere. Han satt krumrygga og stura. – Du treng å få i deg mat, sa eg, sjølv om han var like rund som alltid. Ingen kroppar likte å måtte ete på seg sjølv. I det siste var det ikkje mykje Flori hadde fått i seg, han som til vanleg åt og drakk så mykje. Han glodde rett fram, kroppen pusta, den gode, varme pusten, den mjuke magen, dei runde hendene. Sakna dei anna enn pennen, sakna dei slegga, sakna dei blomane, sakna dei jorda og sakna dei spaden, dei sakna vel meg. – Flori, sa eg, det er tungt i hagen utan deg, tenkte eg, eg veit ikkje korleis eg skal gjere alt aleine, eg pusta og sa lågt: – Det kom ein unge frå landsbyen i førgårs, eg veit ikkje kva eg skal gjere. Flori tok litt brød og begynte å tygge. – Er det liv i han? – Nei, men… – Då spar du han ned. Du har gjort det før. Eg gjekk bort til skrivebordet og såg ut vindauget. – Sjå kor fint det er ute. Alt det fine ventar på deg, sa eg. – Gjin og Kol spør ofte etter deg. Eg la ansiktet mitt i hendene og kikka ut den solblenkande ruta, på himmelen eit grågåstrekk på kanskje over hundre fuglar. Eg la hendene ned langs sida og snudde meg mot Flori. Munnen hans togg slapt. Eg visste ikkje meir å seie, slo berre ut med armane og sa namnet hans, ikkje det same å vere i hagen utan Flori, ikkje det same å synge morgon og kveld utan han, ikkje det same å legge seg om kvelden og sjå senga stå tom i sovesalen. – Abbeden er berre glad til for at eg skriv av. Denne boka er verdifull for klosteret. Og hagen er du snart den einaste som bryr seg om, likevel. Eg likte ikkje at han sa slikt, men ville ikkje seie han imot, eg stilte meg framfor han og la handa på skuldra hans, han slo henne bort, eg la handa på skuldra hans, han slo henne ikkje bort. Eg strauk på skuldra, den foldete og stikkande halsen, han brydde seg ikkje om hår som voks, brydde seg ikkje om noko som helst lenger, berre han fekk skrive om dagen og gå til landsbyen om natta. Men han likte å kjenne handa mi stryke valkane hans, så lenge han ikkje skreiv eller las. Eg kviskra namnet hans, han kviskra ikkje mitt tilbake, men han la handa si på mi. – Men eg treng deg i hagen, sa eg. – Eg har viktigare ting å gjere. – Du bruker å skrive om vinteren. – Tøm skitbøtta, Frrok, eg må skrive. Eg fortsette å stryke foldane hans, kjende varmen og lukta frå dei uvaska kroppsdelane, likevel kjendest han langt borte, han var alt gått frå meg, og eg kunne like gjerne sjølv gått til landsbyen og stroke på ein ukjend mann. Eg lirka handa ned i kjortellomma hans, han merka ingenting, eg drog opp ei hårklemme og stakk henne ned i mi eiga lomme.
Flere smakbiter fås hos Astrid Therese.
Av en eller annen grunn føles det merkelig å skrive dette innlegget på sjølveste Halloween. Jeg har i veldig mange år på en eller annen måte markert Halloween på bloggen min. Men akkurat i dag har jeg egentlig ikke noe annet å si.
Opplevelser: Pizza og kino med svigers. Konsert med Death In June. Konsert med The Cure. Slippfest for Sara Sølbergs Seismiske smell. Hotellnatt, med middag på Mr. India og kinotur. Matbeat. Bryllupet til fetteren min. Konsert med Kent. Dødsnatt på museet.
Innkjøp: Fikk med meg disse t-skjortene hjem fra henholdsvis The Cure- og Kent-konserten.
TV-serie: Vil si jeg har sett på litt av hvert i oktober. Deutschland '83, Westworld, Vikingane og Hannibal. Nå sist fredag gikk Jørgen og jeg og la oss i firetida fordi vi ikke klarte å slutte å se på sistnevnte:
Spill: Fortsatt Gone Home. Har forøvrig også så vidt det er begynt på Final Fantasy VIII, men det har helt ærlig ikke fenga noe særlig hittil.
Film: Så Kongens nei, Into the Woods og Swiss Army Man denne måneden. Sistnevnte var nok den jeg likte best. Rett og slett herlig å se at også merkelige filmer kan komme fra USA.
Bok: Sist jeg skreiv månedsoppsummering, hadde jeg så vidt begynt på Songfuglen. Jeg ELSKA den boka, og for å sitere meg sjøl: "Ei av de mest interessante bøkene jeg har lest på lenge. Jeg har tidligere lest Eit vintereventyr av samme forfatter, og jeg merker nå etter min andre bok hvor tydelig forskjellige bøkene hans er fra annen samtidslitteratur. Bøkene leiker seg i dystopien og i alternative virkeligheter, men er skrevet med en intens tilstedeværelse og skildringer som typisk hører hjemme i poesien. Uttrykket har for lengst blitt en klisjé, men det er faktisk helt sant at jeg ikke klarte å legge Songfuglen fra meg, og jeg leste den ut i løpet av tre dager, noe som er ganske imponerende til meg å være. Boka har så utrolig mange lag, og så mange småhistorier inne i historien - bare om for eksempel karakteren Basjele kunne det vært skrevet en egen roman. Det samme gjelder den hengte mannen, eller den prostituerte i parken. Antakelig også verdt å få med seg teateroppsettinga av den, som går i disse dager. Det skal i væffal jeg." Nå har jeg begynt på Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne.
Musikk: Som nevnt i forrige innlegg her, har jeg falt veldig for det nyeste albummet til Nick Cave. Her er ei annen fanastisk låt fra Skeleton Tree:
Opplevelser: Debutantlesesirkel på Litteratur på Blå. Forfatterstudiet-kveld hos Jonas. Ultimafestivalen, der vi så framføringer av verker av La Monte Young, Beethoven og Maja S. K. Ratkje, samt konserter med Lumen Drones og Terry Riley. Oslo Kulturnatt, der vi var på kostymesalg på Det Norske Teatret og på Sternklang i Ekebergparken (som forsåvidt også var innunder Ultima). Elvelangs i fakkellys, som jeg skulle ønske varte mye lenger enn de tre timene som var satt av til det, i og med at vi bare rakk ned til litt nedenfor Nydalen. Men vi fikk sett konserter, sirkus og kunstinstallasjoner, så det blei en vellykka kveld, altså.
Innkjøp: Jeg kjøpte overraskende lite på kostymesalget til Det Norske Teatret, men fikk med meg strikkegenseren på bildet under til snaue femti kroner. Jeg har også endelig fått kjøpt meg et par ordentige vinterstøvler. Jeg vil helst unngå skinn, noe som ytterligere kompliserer vinterskoinnkjøp (væffal når man, som man jo gjør, bor i Norge der vinteren er som den er), men disse fra Vegetarian Shoes er faktisk så godt som perfekte. Dessuten er de faktisk mye mer komfortable å ha på enn Dr. Martens, pluss at de er lagd i England. Med andre ord er det ingen underbetalte arbeidere som blir utnytta i India og Kambodsja. Dette blir sannsynligvis ikke mitt siste kjøp derfra. Sist, men ikke minst, har jeg omsider kjøpt meg min første kjole fra Manillusion. Jeg har elska den butikken siden jeg flytta til Oslo, men det er ganske dyrt der (i stor grad fordi kjolene faktisk er produsert på forsvarlig vis), så jeg har hittil bare kjøpt strømpebukser og hårfarge der. Det vil si, inntil nå. De hadde nylig et stort salg med opptil 70 % avslag, og jeg blei den lykkelige eier av den rosa kjolen på det nederste bildet. Lyset på bildet blei litt stygt, sånn at det blant annet ser ut som om den er farga i en slags ombre-effekt, men hele kjolen har altså den samme rosafargen som øverst. Sånn ser den forøvrig ut når en profesjonell fotograf får ansvaret for å forevige den.
TV-serie: Jeg har blitt fullstendig hekta på Orphan Black. Nesten alle hovedrollene spilles av den samme skuespilleren, og hun fikk nylig en Emmy for innsatsen, noe som er usedvanlig velfortjent. Altså, det er sjeldent jeg faktisk blir så til de grader imponert over noens skuespillprestasjoner, men Tatiana Maslany er virkelig helt fantastisk. Jeg har nå sett alle fire sesongene som ligger på Netflix, og venter utålmodig på femte og siste sesong som skal komme i 2017. Nå blir oppgaven å finne noe annet å få hekta på.
Spill: Y'know. Gone Home. Film: Så endelig Jackie Brown som jeg har hatt liggende på DVD ei stund. En kul og underholdende film, men ikke blant Tarantinos beste.
Bok: Fullførte Havaristen av Thomas Bernhard. Ei spesiell og interessant bok jeg er glad for å ha lest. Har nylig begynt på Songfuglen av Jan Roar Leikvoll.
Musikk: Jeg trur ikke det er noe jeg har hørt på som har definert september mer enn noe annet, så jeg benytter anledninga til å poste dette fantastiske verket. P2 spiller klassisk om nettene, og jeg har funnet ut at det omtrent ikke er en mer perfekt måte å avslutte en slitsom dag på, enn å skru på radioen og høre ting som dette rett før man legger seg:
