September 2016

Opplevelser: Debutantlesesirkel på Litteratur på Blå. Forfatterstudiet-kveld hos Jonas. Ultimafestivalen, der vi så framføringer av verker av La Monte Young, Beethoven og Maja S. K. Ratkje, samt konserter med Lumen Drones og Terry Riley. Oslo Kulturnatt, der vi var på kostymesalg på Det Norske Teatret og på Sternklang i Ekebergparken (som forsåvidt også var innunder Ultima). Elvelangs i fakkellys, som jeg skulle ønske varte mye lenger enn de tre timene som var satt av til det, i og med at vi bare rakk ned til litt nedenfor Nydalen. Men vi fikk sett konserter, sirkus og kunstinstallasjoner, så det blei en vellykka kveld, altså.

Innkjøp: Jeg kjøpte overraskende lite på kostymesalget til Det Norske Teatret, men fikk med meg strikkegenseren på bildet under til snaue femti kroner. Jeg har også endelig fått kjøpt meg et par ordentige vinterstøvler. Jeg vil helst unngå skinn, noe som ytterligere kompliserer vinterskoinnkjøp (væffal når man, som man jo gjør, bor i Norge der vinteren er som den er), men disse fra Vegetarian Shoes er faktisk så godt som perfekte. Dessuten er de faktisk mye mer komfortable å ha på enn Dr. Martens, pluss at de er lagd i England. Med andre ord er det ingen underbetalte arbeidere som blir utnytta i India og Kambodsja. Dette blir sannsynligvis ikke mitt siste kjøp derfra. Sist, men ikke minst, har jeg omsider kjøpt meg min første kjole fra Manillusion. Jeg har elska den butikken siden jeg flytta til Oslo, men det er ganske dyrt der (i stor grad fordi kjolene faktisk er produsert på forsvarlig vis), så jeg har hittil bare kjøpt strømpebukser og hårfarge der. Det vil si, inntil nå. De hadde nylig et stort salg med opptil 70 % avslag, og jeg blei den lykkelige eier av den rosa kjolen på det nederste bildet. Lyset på bildet blei litt stygt, sånn at det blant annet ser ut som om den er farga i en slags ombre-effekt, men hele kjolen har altså den samme rosafargen som øverst. Sånn ser den forøvrig ut når en profesjonell fotograf får ansvaret for å forevige den.

TV-serie: Jeg har blitt fullstendig hekta på Orphan Black. Nesten alle hovedrollene spilles av den samme skuespilleren, og hun fikk nylig en Emmy for innsatsen, noe som er usedvanlig velfortjent. Altså, det er sjeldent jeg faktisk blir så til de grader imponert over noens skuespillprestasjoner, men Tatiana Maslany er virkelig helt fantastisk. Jeg har nå sett alle fire sesongene som ligger på Netflix, og venter utålmodig på femte og siste sesong som skal komme i 2017. Nå blir oppgaven å finne noe annet å få hekta på.



Spill: Y'know. Gone Home.

Film: Så endelig Jackie Brown som jeg har hatt liggende på DVD ei stund. En kul og underholdende film, men ikke blant Tarantinos beste.



Bok: Fullførte Havaristen av Thomas Bernhard. Ei spesiell og interessant bok jeg er glad for å ha lest. Har nylig begynt på Songfuglen av Jan Roar Leikvoll.

Musikk: Jeg trur ikke det er noe jeg har hørt på som har definert september mer enn noe annet, så jeg benytter anledninga til å poste dette fantastiske verket. P2 spiller klassisk om nettene, og jeg har funnet ut at det omtrent ikke er en mer perfekt måte å avslutte en slitsom dag på, enn å skru på radioen og høre ting som dette rett før man legger seg:

Smakebit på søndag: "Havaristen" av Thomas Bernhard

Har nylig begynt å lese denne, tør jeg påstå, høyst bemerkelsesverdige boka som jeg fikk anbefalt av Simen som jeg gikk andreåret på forfatterstudiet i Tromsø med. Jeg må innrømme at jeg kvia meg litt for å begynne på den, fordi den verken har kapitler eller avsnitt - det vil si, de eneste avsnitta som fins, befinner seg helt i åpninga, etter det er det bare bånn gass med tekstteksttekst. Jeg har ennå ikke kommet så innmari langt, har kanskje lest tre - fire sider, for Bernhard skriver ganske kronglete, innfløkte setninger der det gjelder å holde tunga rett i munnen (den smalt fra rett ræv, ja), og boka krever leserens fulle og hele oppmerksomhet til enhver tid. Dette er den første boka jeg leser av Thomas Bernhard, og jeg er spent på å bli nærmere kjent med den helt egenarta skrivestilen hans. Jeg gir dere en smakebit fra bokas eneste samling avsnitt, nemlig åpninga (jeg lover at dette er åpningssetninga, selv om det kanksje ikke virker sånn):

Lenge planlagt selvmord, tenkte jeg, ingen spontan fortvilelseshandling.
   Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.
   Han tok bare ikke livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.
   Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould bare sa på tysk, tenkte jeg.
   For nøyaktig åtteogtyve år siden hadde vi bodd i Leopoldskron og studert hos Horowitz og (hvilket gjelder Wertheimer og meg, men naturlig nok ikke Glenn Gould) lært mer av Horowitz i løpet av denne sommeren, som hadde regnet helt bort, enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Horowitz hadde gjort alle professorene våre til null og niks. Men disse forferdelige lærerne hadde vært nødvendige for å begripe Horowitz. To og en halv måned regnet det uavbrutt og vi hadde lukket oss inne på rommene våre i Leopoldskron og arbeidet dag og natt, søvnløsheten (til Glenn Gould!) var blitt vår bestemmende tilstand, om natten tilegnet vi oss det som Horowitz hadde lært oss om dagen. Vi spiste nesten ingenting og fikk på denne tiden aldri vondt i ryggen, noe vi ellers alltid var plaget av mens vi studerte hos våre gamle professorer; under Horowitz dukket disse ryggsmertene slett ikke opp fordi vi studerte med en slik intensitet at de ikke kunne dukke opp.

Og det er altså ingen flere avsnitt enn disse fire første. Dette gjør det utrolig vanskelig å vite hvor jeg skal stoppe. Det beste hadde garantert vært å lese denne boka i ett strekk, noe som strengt tatt antakelig ikke er direkte umulig, i og med at den er 148 sider lang, men jeg har verken konsentrasjon eller nok ledig lesetid til noe sånt.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

August 2016

Opplevelser: Game On 2.0 på Teknisk museum. 3D-konsert med Kraftwerk i Operaen. Besøk hos familien til Jørgen, og Jørgen sin bursdag, som både blei feira med kake og grillings der, og pizza på Mangiamo og kino her. Forlagenes boksalg. Tiki-fest hos Eirin og Eirik.


(Dette er ikke fra konserten i Oslo, men fra en konsert i Japan i 2014. Liveshowet var det samme, bortsett fra at UFO'en besøkte Norge og Operaen. Forøvrig er nok Spacelab og Radioactivity mine defintive yndlingslåter av Kraftwerk, selv om jeg liker originalversjonen av sistnevnte ti tusen ganger bedre enn denne mer dansbare liveversjonen.)

Innkjøp: Denne måneden har jeg vært usedvanlig spandabel til meg å være. Det er sjeldent jeg ser klær og faktisk ikke klarer å gå forbi uten å kjøpe dem, men denne måneden kjøpte jeg hele to kjoler. Begge er fra merket Hell Bunny, og de har faktisk utrolig mye fint. Ellers var det forlagenes boksalg, som jeg nevnte innledningsvis, og der gikk jeg forholdsvis crazy. I tillegg har Platekompaniet veldig ofte salg på DVD'er om dagen (mistenker at strømmetjenester har skylda for det), og det er jo fint for meg!

TV-serie: Det beste jeg så i august var definitivt Fargo! En sånn type serie der jeg (nesten) bare er misunnelig fordi manuset er så velskrevet. Det er så beundringsverdig når noe får til å være skikkelig, skikkelig morsomt, i tillegg til mørkt, dystert og ekstremt spennende. Ellers har jeg nylig begynt å se på Orphan Black, som også virker ganske bra.



Spill: Har ikke hatt så mye tid til spilling denne måneden, men jeg snegler meg videre i Gone Home.

Film: Så The Lobster på kino, som er en av de rareste filmene jeg har sett på ei stund. Likte den veldig godt, da!



Bok: Har fullført Rita blir forfatter av Kristine Næss, ei bok jeg likte sånn middels godt. Har nå lånt Havaristen av Thomas Bernhard på biblioteket, men har ikke fått begynt på den ennå. Må innrømme at det virker litt tungt å stupe inn i ei bok uten kapitler eller avsnitt.

Musikk: I det siste har jeg gjenoppdaga Rasputina, en cellotrio som spiller en slags punk-cabaret. De er tøffe, morsomme, spiller cello (♥), og lager utrolig fengende musikk: