Nyttårsgaver, fryd og fred

Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn. 

Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.

Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.

For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:

Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den. 

Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.

Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.

Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.

Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.

Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.

Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.

Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.

Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året. 

Godt nyttår, da dere. To uker på etterskudd.

Boksnobberi

Okei, det er lenge siden sist og det har vært en hel del kaos oppi hjernen min i det siste, sånn i tillegg til halsbetennelse, øyekatarr OG bihulebetennelse samtidig (jeg har ikke hatt stemme på tre dager – altså, jeg har ikke bare vært hes, jeg har bokstavelig talt IKKE HATT STEMME, og det er rimelig upraktisk i hverdagen, om jeg så bare skal på butikken en tur), så nå er jeg egentlig for sliten til å tenke, så jeg ser på RuPaul's Drag Race dagen lang og går veldig aktivt inn for å være veldig passiv, både mentalt og fysisk. Med andre ord passa det rimelig perfekt for meg å ramle over denne utfordringa på Karoline sin blogg. Nå har jeg jaggu bloggmateriale uten å trenge å gjøre noe særlig!



1. Adaptation Snob: Do you always read the book before you see the movie?
På ingen måte, men hvis det er ei bok jeg lenge har tenkt at jeg vil lese som plutselig skal bli filmatisert, prøver jeg å få det til. Da kan den kommende filmatiseringa fungere litt som et spark i ræva.

2. Format Snob: if you had to choose only one format for the rest of your life – print, electronic, or audio – which would it be?
Helt klart papirbøker. Jeg er ikke fan av å høre skjønnlitteratur som lydbok, og lesebrett og den slags eier jeg rett og slett ikke, og jeg ser heller ikke poenget med å eie det når jeg liker ekte bøker så godt. De gamle er eldst, og don't fix it if it ain't broken og så videre.

3. Ship Snob: would you date or marry a non-reader?
Det er nesten ei litt absurd problemstilling for meg, for jeg trur nesten ikke jeg kjenner noen jeg liker som ikke leser. Det er ikke det at jeg har plukka ut mennesker jeg liker etter hvilke bokvaner de har, det er vel mer det at folk som leser tilfeldigvis – eller ikke så tilfeldigvis – ofte er mer empatiske, smarte og kreative enn de som ikke leser. Med det sagt: Jørgen leser/leste aldri spesielt mye, og det var ikke noe stort problem. Men jeg liker folk som er opptatt av kunst, da, og en ikke-leser hadde vært et mye mindre problem enn noen som var fullstendig uinteressert i kunst og kultur i det hele tatt. Altså: jeg trur ikke det nødvendigvis må være litteratur, men jeg trur kanskje det må være kunst av noe slag.

4. Genre Snob: You have to ditch one genre and never read it again, which would it be?
Jeg er helt uinteressert i å lese krim, så det kunne jeg fint levd uten. Krim syns jeg funker bedre i film- og TV-format.

5. Uber Genre Snob: You only read one genre for the rest of your life, which would it be?
Altså, det er litt rart dette her med "sjanger." Sjangerlitteratur er liksom ei greie. Det er alt det som ikke er de bøkene jeg pleier å lese. Når noen spør meg hvilken sjanger jeg foretrekker å lese, blir jeg alltid litt rådvill, for jeg… trur liksom at de bøkene jeg stort sett leser ikke tilhører noen sjanger? Jeg leser liksom som regel… helt vanlige bøker? Sjangerløs litteratur? Er det en sjanger?

6. Community Snob: Which genre do you think receives the most snobbery from the bookish community?
Av erfaring: krim og fantasy. Kanskje krim mest av alt. Og helt ærlig: jeg skjønner hvorfor. Det er mye ufattelig dårlig skrevet krim der ute, og det oppleves faktisk ganske urettferdig at noen som skriver mye dårligere enn meg tjener mer penger enn jeg noen gang kommer til å tjene. Sånn er det jo innenfor alle kulturuttrykk, men likevel. Altså, jeg hater deg ikke hvis du syns det er morsomt og underholdende å lese krim, men mye som er skrevet av disse såkalte nordic noir-forfatterne er rett og slett ikke god litteratur etter helt objektive kriterier. Kom ikke her og påstå noe annet, men du skal få lov til å kose deg med det. Det er på samme måte helt greit å like å høre på autotuna, masseprodusert listepop, men det er ikke godt håndverk.

7. Snobbery Recipient: Have you ever been snubbed for something you've been reading or for reading in general?
Å ja. Da jeg begynte på forfatterstudiet i Bø i 2010, leste jeg nesten bare fantasy, og det blei faktisk ganske uglesett av medelever og enkelte lærere. Fadderen vår fortalte at da han hadde gått forfatterstudiet for lenge siden, var det en i klassen hans som skreiv sci-fi til å begynne med, men det hadde han slutta med etter hvert. Fortalte fadderen vår. Som om forfatterstudiet hadde kurert ham. Opplevde faktisk forfatterstudiet i Tromsø som mindre fordomsfullt.

Blir dette noen gang en roman?

Det er natt og helt stille i leiligheten. Jeg står midt på soverommet med lyset slått av, vinduet åpent selv om det er kaldt, utenfra dempa lyder av trafikk og et generelt sus som bare fins i byer av en viss størrelse. Jeg forestiller meg et punkt der ute, en singularitet, uendelig tett og så tung at ikke engang lys kan unnslippe, og jeg forestiller meg å falle inn i singulariteten, den uunngåelige spagettifiseringa, den ville tatt livet av meg, men hva om det ikke gjorde vondt i det hele tatt, hva om det ikke ville føltes som ei hard dragning, men heller en mjuk omfavnelse. Og kanskje ville jeg bare dødd i dette universet; en utenforstående observatør ville sett meg henge for alltid rett over hendelseshorisonten, mens en annen versjon av meg ville fortsatt å falle innover mot den mjuke, svarte stjerna, før singulariteten åpna seg for meg, viste veien inn til et parallelt univers, til forveksling lignende dette, men likevel helt annerledes: Elisabeth og jeg som aldri dro på nachspiel den kvelden for nesten et år siden, Elisabeth og jeg som aldri forlot høgskolen, som blei værende igjen, eller Elisabeth som ringte Konstanse istedenfor meg den første helga, jeg som hadde gått ut på kjøkkenet for å finne meg mat og møtt på Irene isteden, Irene og jeg med rom og champagnesaft noen kvelder seinere, Irene, Silje og jeg i villaen med de antikke møblene og den store hagen, eller jeg som aldri blei mobba på barneskolen, som var den som tok kontakt med Elisabeth, som var den kule som Elisabeth skulle ønske hun kunne være som, som fikk Elisabeth til å kjøpe marihuana for seg, som klinte med alle de pene venninnene sine på fest, som visste hva jeg skulle si og gjøre, som skjønte noe som Elisabeth ikke skjønte. 
   Jeg går bort til vinduet. Ute er det stjerneklart. De fleste stjernene jeg kan se er døde for lenge siden, men i denne parallelle virkeligheten på jorda lyser de videre, for denne utenforstående observatøren lever de i beste velgående. 
   Et annet vindu i bygården åpner seg, og naboen begynner å spille fiolin. 



(Slenger med denne fra John Waters. Det er det sanneste jeg har lest på lenge. Ikke fullstendig urelatert til innlegget forøvrig heller.)

Smakebit på søndag: "Bovara" av Jan Roar Leikvoll

Håper dere kan tilgi mitt patetiske forsøk på å ta et estetisk tiltalende bokbilde på samme måte som bookstagrammerne gjør. Jeg må jo benytte muligheten nå som jeg faktisk befinner meg i en pen, ryddig og rein leilighet. I motsetning til hva jeg pleier, mener jeg. Dessuten er hovedkarakteren i romanen gartner, så sånn sett var det riktig så passende med den eføyen på snei der.

Jeg er skikkelig glad i bøkene til Leikvoll. Jeg leste Eit vintereventyr for et par – tre år siden og likte den godt, og så leste jeg Songfuglen litt seinere og ELSKA den, såpass mye at jeg blei direkte sjokkert da jeg nå nettopp søkte på bloggen min for å finne den gangen jeg skreiv om Songfuglen, for bare å oppdage at jeg... ikke har gjort det?? Jeg var helt sikker på at jeg snakka litt ordentlig om den en gang, det vil si, jeg skreiv noen linjer om den i månedsoppsummeringa mi for oktober 2016, men jeg trudde jeg hadde et smakebit-innlegg om den? Nu vel.

Leikvoll har en helt særegen stemme, og i bøkene hans får det stygge og det vakre stå side om side, såpass at de to ytterpunktene glir over i hverandre og man som leser kan få problemer med å skille dem fra hverandre. De er mørke, poetiske og absurde, akkurat som jeg liker det. Har fått høre fra Vibeke at Bovara nok er den styggeste av bøkene hans, men foreløpig har jeg ikke kommet langt nok til å merke det sånn altfor tydelig – selv om jeg selvfølgelig aner at det ulmer noe i horisonten, men sånn var det jo også med Eit vintereventyr og Songfuglen.

Frrok er munk og gartner i et kloster han har bodd i siden han var barn. Fun fact: i alle de tre romanene jeg har lest av Leikvoll, er hovedpersonen velsigna med en nydelig sangstemme, også Frrok. Jeg er ennå bare på side 30, og så langt i romanen er to ting tydelige: han holder en livløs eller nesten livløs person i kjelleren, og han føler en borderline usunn besettelse/forelskelse overfor den eldre munken Flori, som har trukket seg tilbake for å skrive av ei bok. I dette utdraget er Frrok oppe hos Flori med mat:



Eg la handa på dørklinka og opna, sola kom rett på og blenda. Tårnvindauga vende mot kvar himmelretning, og framfor det vestvende glaset stod stolen og skrivebordet, bunken med skrivne ark voks for kvar dag, pennen låg på ei halvskriven side, og på senga i andre enden av rommet satt den runde kroppen til Flori bøygd, han kvilte olbogane på knea og rugga svakt, auga stirde rett fram. Det lukta surt i rommet av nedrøykt kjortel og beisk ande. Men eg ville ikkje spørje om han hadde vore i Bovara igjen, eg visste godt kva han gjorde i landsbyen om natta.
   Eg bar nista bort til skrivebordet, Flori såg framleis rett fram, eg vrikka litt på meg og opna det kvite tørkleet og la brødet og pølsene for seg.
   Det tunge hovudet hans løfta seg.
   – Kva har eg sagt om mat på skrivebordet? Eg skriv og skriv, og du bryr deg ikkje om arka mine.
   Eg pusta tungt, ark var då ark, men eg vikla brødet og pølsene inn att, bar maten gjennom bordet og la det på nattbordet,
   – Et, Flori, sa eg, men han var alt sur fordi eg gløymde meg. Eit bord var då eit bord enten ein skreiv eller åt, men han vart rasande for ingenting etter han valde å halde hus i tårnet og ikkje vere i anna enn skriving og ikkje ha noko med hagen og oss andre å gjere.
   Han satt krumrygga og stura.
   – Du treng å få i deg mat, sa eg, sjølv om han var like rund som alltid. Ingen kroppar likte å måtte ete på seg sjølv. I det siste var det ikkje mykje Flori hadde fått i seg, han som til vanleg åt og drakk så mykje.
   Han glodde rett fram, kroppen pusta, den gode, varme pusten, den mjuke magen, dei runde hendene. Sakna dei anna enn pennen, sakna dei slegga, sakna dei blomane, sakna dei jorda og sakna dei spaden, dei sakna vel meg.
   – Flori, sa eg, det er tungt i hagen utan deg, tenkte eg, eg veit ikkje korleis eg skal gjere alt aleine, eg pusta og sa lågt: – Det kom ein unge frå landsbyen i førgårs, eg veit ikkje kva eg skal gjere.
   Flori tok litt brød og begynte å tygge.
   – Er det liv i han?
   – Nei, men…
   – Då spar du han ned. Du har gjort det før.
   Eg gjekk bort til skrivebordet og såg ut vindauget.
   – Sjå kor fint det er ute. Alt det fine ventar på deg, sa eg. – Gjin og Kol spør ofte etter deg.
   Eg la ansiktet mitt i hendene og kikka ut den solblenkande ruta, på himmelen eit grågåstrekk på kanskje over hundre fuglar. Eg la hendene ned langs sida og snudde meg mot Flori.
   Munnen hans togg slapt.
   Eg visste ikkje meir å seie, slo berre ut med armane og sa namnet hans, ikkje det same å vere i hagen utan Flori, ikkje det same å synge morgon og kveld utan han, ikkje det same å legge seg om kvelden og sjå senga stå tom i sovesalen.
   – Abbeden er berre glad til for at eg skriv av. Denne boka er verdifull for klosteret. Og hagen er du snart den einaste som bryr seg om, likevel.
   Eg likte ikkje at han sa slikt, men ville ikkje seie han imot, eg stilte meg framfor han og la handa på skuldra hans, han slo henne bort, eg la handa på skuldra hans, han slo henne ikkje bort. Eg strauk på skuldra, den foldete og stikkande halsen, han brydde seg ikkje om hår som voks, brydde seg ikkje om noko som helst lenger, berre han fekk skrive om dagen og gå til landsbyen om natta. Men han likte å kjenne handa mi stryke valkane hans, så lenge han ikkje skreiv eller las.
   Eg kviskra namnet hans, han kviskra ikkje mitt tilbake, men han la handa si på mi.
   – Men eg treng deg i hagen, sa eg.
   – Eg har viktigare ting å gjere.
   – Du bruker å skrive om vinteren.
   – Tøm skitbøtta, Frrok, eg må skrive.
   Eg fortsette å stryke foldane hans, kjende varmen og lukta frå dei uvaska kroppsdelane, likevel kjendest han langt borte, han var alt gått frå meg, og eg kunne like gjerne sjølv gått til landsbyen og stroke på ein ukjend mann. Eg lirka handa ned i kjortellomma hans, han merka ingenting, eg drog opp ei hårklemme og stakk henne ned i mi eiga lomme.



Flere smakbiter fås hos Astrid Therese.

Smakebit på søndag: "En komikers oppvekst" av Jonas Gardell

Mitt første møte med Jonas Gardell er egentlig litt tja. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Tørk aldri tårer uten hansker-trilogien hans, men så var det likevel En komikers oppvekst som blei mitt første møte med forfatterskapet hans, og det er ei bok jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg syns om. For det første er den litt lappeteppe-prega, der noen kapitler er handling fra hovedpersonen Juhas barndom, noen kapitler er fra brev Juha skriver som voksen, mens atter andre er utdrag fra sketsjer Juha lager, andre er lister over bøker han har lest, og så videre. Dette er for så vidt ikke noe problem, men bemerkelsesverdig er det ikke desto mindre. Hovedproblemet jeg har med den, trur jeg nok er sjølve skrivestilen. Den er ganske naivistisk, og egentlig liker jeg jo ofte et litt naivistisk språk, men akkurat i denne boka syns jeg det ofte føles påtatt, litt sånn nå-skal-jeg-skrive-sånn-som-barn-snakker-aktig, liksom søtt-klokt-trist, men så er det litt for lett å gjennomskue at det er dét forfatteren prøver på, og da mister det noe av sjarmen. Men de gangene det funker, funker det ganske bra, og da oppstår noen oppriktig fine partier, og kanskje særlig disse, side 53 og 54, kapittel 18 og 19, som jo appellerer veldig til den delen av meg som elsker å lese om oppvekst på små steder (som jeg snakka masse om den gangen jeg snakka om Vannfall):



18.
Det Sävbyholm som Juha og Jenny vandrer igjennom på vei til skolen er et samfunn med hus, store hager der det vokser bringebær, stikkelsbær, rips og plommer, oppdelte tomter med nybygde villaer i mexistein og skoeskeliknende garasjer hvor det står nyplantede og stussede einerbusker og like nyplantede og stussede rododendronbusker.
   Sävbyholm er et taust samfunn, stillestående som en kirkegård. Furutrærne er gamle og stolte, steinen gråsprengt og mosegrodd. Langs de smale veiene går det bekker der våren bringer hestehov.
   Alle voksne har Volvo. Ungene har sykler med racerstyre. Femtenåringene har moped. Alt har sin tid og sin plass. Hver alder sin drøm.
   Det er så mange drømmer.
   En drøm om solur. Den handler om sola.
   En drøm om vindmøller i miniatyr. Den handler om vinden.
   En drøm om utegriller. Den handler om å like hverandre og være sammen.
   Og en drøm til – den hemmeligste – om å få nok, pakke snippesken og dra sin kos. Hva handler den drømmen om?
   Om en verden uten solur, uten vindmøller og utegriller.
   En helt annen verden.

19.
Jeg tenker ofte på Sävbyholm. Paradis på jord, som vi alle flyttet til da vi var to eller tre eller fire år gamle. Der vi skulle vokse opp beskyttet mot all ondskap. Det var så fint der ute. Foreldrene våre drømte om lykken, men fikk magesår på grunn av nedbetalingsfristene på huslånet.
   Sävbyholm ligger fortsatt der det ligger, litt over en mil utenfor byen.
   Uforandret, upåvirket, like lukket som alltid. Vi som vokste opp der er forlengst slettet fra stedets hukommelse, jeg, du, Marianne, Jenny – alle.
   Sävbyholm puster ikke, rører seg ikke, Sävbyholm sover middag.
   Det er som om Sävbyholm venter, men ikke på noe spesielt, bare venter. Venter på sitt komme, men uten å ville bruke det til noe: Sävbyholm eter tiden som stedet eter mennesker, som det ås oss – for å bli feitere, eldre, mer velstående. 
   Sävbyholm er døsig og overmett, seg selv nok.
   Der lider ingen nød.
   Hva har det ikke gjort mot oss, dette paradis på jord.
   Inne i husene lå menneskene på magen med ansiktet ned i ei pute og skrek. 
   Det ble ikke hørt, for ingen skulle medgi at det var slik. Men slik var det. De skrek!
   De skrek! Ingen ville innrømme det, men de skrek!
   Ennå hører jeg dem skrike.



Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Bokkjøpsliste

Hvor kjøper du bøker?
I bokhandler, i bruktbutikker, på (loppe)markeder og på slippfester. Sånn i all hovedsak.

Forhåndsbestiller du bøker? Hvis ja, gjør du det i butikk eller på nett?
Det trur jeg at jeg aldri har gjort.

Hvor mange bøker kjøper du i gjennomsnitt per måned?
Litt vanskelig å svare på, med tanke på at jeg en typisk måned ikke kjøper bøker i det hele tatt, men så er det plutselig forlagenes store boksalg eller tilsvarende, og plutselig har jeg kjøpt tjue bøker den måneden. Som kanskje igjen viser seg å være det eneste bokinnkjøpet mitt hele året.

Benytter du ditt lokale bibliotek? Hvis ja, hvor mange bøker låner du av gangen?
Mitt lokale bibliotek må vel kunne sies å være Deichmanske bibliotek på Holmlia, men der har jeg bare vært én gang - for å spørre om veien. Derimot hender det at jeg bruker hovedfilialen i sentrum. Nå er jeg ingen lidenskapelig bibliotekslåner (selv om jeg elsker sjølve ideen om et bibliotek), så jeg er ikke der veldig ofte. Jeg låner stort sett bare bøker som er vanskelig å få tak i ellers, fordi de har gått ut av produksjon eller hva som helst, fordi jeg er veldig glad i å samle på, og dermed eie, ting. Låner sjeldent mer enn éi bok om gangen fordi jeg leser veldig sakte.

Hva er din mening om biblioteksbøker?
Se ovenfor. Jeg liker sjølve ideen om å gå på bibliotek og låne bøker, men jeg bruker det sjeldent fordi jeg helst vil eie bøker. Men det er fint at det fins steder som har cirka alle bøker som har blitt gitt ut, sånn at det også er mulig å lese bøker som ikke trykkes lenger. Dessuten liker jeg å prøve å forestille meg hvem som lånte denne boka før meg, hva som var grunnen til at de lånte akkurat denne boka, og hva de syntes om den.

Hva syns du om brukte bøker?
Flott! Liker best å kjøpe nye bøker når det gjelder forfattere som lever i dag og som ikke er blant de bestselgende, for å støtte det de driver med som best jeg kan, men bruktbutikker og loppemarkeder er ypperlige steder å få tak i klassikere til en billig penge.

Står dine leste og uleste bøker sammen?
Ja (men de gjorde ikke det før).

Planlegger du å lese alle bøkene du eier?
Ja, men det er noen det er mindre sannsynlig at blir lest med det første enn andre.

Hva gjør du med bøker du eier, men som du ikke føler for å lese eller ikke liker?
Ingen verdens ting. Venter til jeg forhåpentligvis får lyst til å lese dem. Det skal sies at jeg har vurdert å gi de bøkene jeg eier, men som jeg absolutt ikke likte, til Fretex eller lignende fordi de tar opp plassen til noe jeg potensielt kan komme til å elske. Men foreløpig har det blitt med tanken.

Har du donert bøker noen gang?
Ja, har gitt noen eksemplarer av bøkene jeg sjøl har skrevet til barneavdelingene ved Haukeland sjukehus i Bergen og Drammen sjukehus. I februar ga jeg også noen eksemplarer av de samme bøkene til kampanjen Les for en god sak.

Har du noen gang hatt bokkjøpestopp?
Nei.

Føler du at du kjøper for mange bøker?
Noen ganger, med tanke på at jeg definitivt kjøper bøker i et hastigere tempo enn jeg rekker å lese dem, men de fleste uleste bøkene jeg har per akkurat nå er uansett bøker jeg jo har lyst til å lese før eller siden uansett. Det er derimot sjeldent jeg kjøper bøker til fullpris, med unntak av når jeg er på slippfestene til folk jeg kjenner, så i det minste er ikke bokkjøpa mine noe økonomisk problem.

(Liste lånt fra Karoline.)

Smakebit på søndag: "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" av Johan Harstad

Til dere som har fulgt med: jeg endte til slutt opp med å legge fra meg Neuromancer av William Gibson. Det var en enorm lettelse å tillate seg sjøl å gjøre det! Nå har jeg benytta friheten til å begynne på ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg har hørt utrolig mye fint om, nemlig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Så langt liker jeg den godt, selv om jeg innimellom føler at Johan Harstad har litt i overkant fikse formuleringer. Den etter hvert småberømte åpningssetninga, for eksempel, Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker, er nesten litt for god, liksom at jeg ser for meg at forfatteren har satt seg ned og bestemt seg for at nå skal han skrive ei skikkelig god åpningssetning. Jeg veit ikke. Dét er en ting, en annen ting er en sekvens der hovedpersonen hiver TV'en sin ut av vinduet. Dette må jeg faktisk skrive i capslock, fordi JEG HATER NÅR KARAKTERER HIVER TV'ER UT AV VINDUET. Det er så uforholdsmessig mange som hiver TV'er ut av vinduet på film og i bøker. Ut fra andelen fiktive karakterer som faktisk gjør dette, skulle man nesten tru at dette var helt dagligdags. Og liksom, jeg kunne ha trudd på det om hovedpersonen her hadde blitt etablert som en småaggressiv person med problemer med å uttrykke seg verbalt, og som dermed utagerer på en fysisk måte isteden, men hovedpersonen har tvert imot blitt etablert som noen som for alt i verden ønsker å stikke seg ut så lite som mulig, som vil bli borte i mengden, som bare vil gli inn. Sånne menensker hiver ikke TV'er ut av vinduet!!!!!

Nå som de to tinga som foreløpig irriterer meg ved boka er ute av verden, kan jeg konsentrere meg om de tinga jeg faktisk liker, og dem er det jo tross alt flere av. For den er velskrevet, og ei av få ganske lange bøker som jeg faktisk leser kjempefort, og det er jo nettopp fordi den flyter så innmari godt. Dessuten er det oppriktig spennende å følge med på hva som skjer, og i utgangspunktet er jeg ganske lite opptatt av plott og sånt, men i dette tilfellet er det faktisk sånn at jeg gleder meg til å finne ut hva som skjer videre. Med andre ord er denne boka noe så sjeldent som en velskrevet pageturner, og det kan man jo ikke annet enn å sette veldig stor pris på.

Jeg gir dere en smakebit fra side 94 og 95:

Jeg satt opp lenge utover kvelden, så Friends på TV2, kanalens etter hvert utslitte forsøk på å redde tirsdagene fra forglemmelsen, spiste havregrøt, drakk vann, ventet på at Helle skulle komme hjem. Men hun var som vanlig mer tålmodig enn meg, mer utholdende, og jeg hadde allerede sovnet før hun kom, sto opp før henne om morgenen, ville ikke vekke henne, kledde på meg og dro på jobb, og når jeg kom hjem, hadde hun nesten alltid vært innom leiligheten, lagt igjen lapp, gått ut, jeg vurderte om jeg kanskje skulle bestille time, men jeg skrev meg aldri opp, så vi møttes sporadisk og tilfeldig på soverommet, ved kjøkkenbordet, hun sa det er travelt på jobben, hun beklaget, det er så mye å gjøre, og jeg klemte henne inntil meg, sa at det var ok, det går bra, vi kommer over dette, sa jeg, det føltes som å skyve en elefant opp trappene, og jeg elsket henne, ville at hun skulle være hjemme mer, oftere, nesten hele tiden, slik det var i begynnelsen, for så lenge siden, så mange år siden nå, og hun sa ja, jeg vet, det er ikke så lett, sa hun, det var alltid så mye å gjøre, og jeg sa at det var greit, jeg er glad for at du har funnet noe å gjøre, sa jeg, det er sånn det er i denne bransjen, sa hun og snakket om reklamebransjen, den ene dagen reklame for nye sjokolader, potetchips, større poser, mer for pengene, landets fett, og dagen derpå, slankeproduktene, god samvittighet på kartong for 44,90 på Rema 1000, søppelmusikken de promoterte på teve, grytesettene ingen trengte, med kreftfremkallende teflonpanner lagd på nullbudjsett i Indonesia, og når kreften oppdages tre år senere, er pannen for lengst kassert, erstattet av nye og ingen vet om de små bitene av teflon som flasset av pannen hver gang den ble brukt, snek seg inn i maten og spredte seg rundt i organismen, spredte seg ut i lymfene, celleeksplosjon, men ingen beskylder billige grytesett, for denne uken er Nicorette på tilbud, kampanjen er ferdig, og den store ordren på tosiders-reklame for House of Prince i Danmark skal komme til å dra inn enorme summer neste uke, hvis de bare blir ferdige i tide, men det er ikke lett, det meste er vanskelig, det er mye å passe på og teflonpannene selv sier ingenting.

Gå til Flukten fra virkeligheten for å lese flere smakebiter.

Les for en god sak

15. februar er det den internasjonale barnekreftdagen. I år som i fjor har bokbloggen MoonStar's bokverden tatt initiativet til en kampanje som alle lesere oppfordres til å være med på. Kampanjen er ganske enkel, og kan justeres etter hvor god økonomi man har, og går ut på at man leser så mye man kan denne dagen, og deretter donerer penger til Barnekreftforeningen. Jeg foreslår å donere like mye penger som sider man leser, sånn at hvis man for eksempel leser 156 sider den 15. februar, donerer man 156 kroner til Barnekreftforeningen. Man kan også gjøre det annerledes, for eksempel donere ti kroner per leste kapittel, eller 100 kroner per bok hvis man virkelig går inn for et lesemaraton. Eller gjøre det helt annerledes? Uansett kan man donere pengene her, men husk å skrive navnet ditt, for blant alle som donerer, trekkes også en vinner av ei bokpakke. Kampanjen har også en Instagram-konkurranse, der man kan ta bilde av det man har tenkt å lese denne dagen og tagge det med #lesforengodsak2017. De lover også andre giveaways den 15. februar, så det lønner seg å følge med på Facebook-arrangementet! Jeg veit at premiene er varierte hva angår både sjanger og målgruppe, og jeg tillater meg å røpe en liten hemmelighet: bøkene jeg har skrevet (I dypet av en ruin, Fiji Kitsune fra landet bak drømmer og Tyngden mellom oss) er blant premiene.

Les mer om kampanjen på MoonStar's bokverden, og noter dere datoen i kalenderen. I fjor blei det samla inn hele 7150 kroner, noe som er veldig bra, men jeg håper dere vil være med på å gjøre summen enda større i år! Sjøl har jeg gyldig grunn til å ikke være med denne gangen, i og med at jeg skal på prisutdeling og motta stipend i hjemfylket mitt akkurat da, men jeg har jo faktisk allerede donert tre bøker til denne kampanjen, så jeg satser på at jeg er tilgitt.

God lesning!

Smakebit på søndag: "Seismiske smell" av Sara Sølberg

Jeg har veldig nylig - i går, faktisk - begynt å lese denne bemerkelsesverdige romanen - det er i væffal "roman" den omtales som på omslaget - skrevet av Sara Sølberg som var debutant i fjor. Spesielt interesserte må gjerne lese et intervju jeg gjorde med henne om denne boka i juli. Jeg lurer forresten litt på om min bruk av tankestrek i denne innledninga kan være inspirert av tankestrekbruken i boka...

Seismiske smell utforsker forholdet mellom mennesket og havet, og åpner med en beskrivelse av en jeg-persons hjerteoperasjon der narkosen gir henne følelsen av å synke ned i havet. Det er denne åpninga som blir smakebiten fra meg denne søndagen. Som sagt omtales boka som en roman, men så vidt jeg leser den, kunne den like gjerne vært ei kortprosasamling, med sine forholdsvis korte tekstbrokker skrevet i et lyrisk og billedrikt språk som jeg opplever som nærmere poesien. Værsågod:

Det er blått og kaldt, undersjøisk, her under operasjonsduken: Blodet suser i ørene, pusten damper mot duken. Skyggene skimtes gjennom stoffet. Plastdunkene med varmt vann under armer og bein forhindrer meg fra å synke. Lydene fra det som foregår i rommet der oppe er fremmede, utilgjengelige; hjerteslagene oversettes til tekniske pip, tall og begreper henger i luften mellom legene, skjermene summer, kniven snitter i kjøttet, plastinnpakninger åpnes og fjernes, lysrørene dirrer svakt over det hele. Der oppe ser hjertet mitt lyset - og mennesker innsiden min - for første gang.
   Det stikker i blodårene idet legen skyver ledningene inn.
   Den beroligende medisinen drar meg videre ned, jeg hører blåhvalens stemmebåndsløse toner vibrere gjennom vannmassene og navigere den fram over undersjøiske fjell og daler. Jeg tenker på hvalens hjerte, kraften i den enorme resonanskassen, om mørket der er det samme som i våre hjerter, at et menneske kunne svømt inn, blitt pumpet fram av pulsen, gjennom hvalens arterier - opp til de buldrende hjertekamrene, uten at hvalen ville merket det. Dypt inne i den varme, forhistoriske kroppen kunne jeg latt meg frakte med over verdenshavene, uten å være klar over det, ville hvalen ikke lenger vært alene.
   Som fra langt borte et sted hører jeg legen synge. De beroligende stoffene forbrennes - fordamper ut av nervesystemet. Sykehuslampenes sterke lys trenger svakt gjennom operasjonsduken. Sykepleieren sier at ledningene er plassert: Alt er klart. De opererer inn og tilkobler den lille maskinen som skal hjelpe - ta over for - hjertet mitt når det er for krevende å banke blodet gjennom kroppen og meg gjennom verden. Hjertet er uvitende om at det aldri mer skal slå alene. 

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: "Havaristen" av Thomas Bernhard

Har nylig begynt å lese denne, tør jeg påstå, høyst bemerkelsesverdige boka som jeg fikk anbefalt av Simen som jeg gikk andreåret på forfatterstudiet i Tromsø med. Jeg må innrømme at jeg kvia meg litt for å begynne på den, fordi den verken har kapitler eller avsnitt - det vil si, de eneste avsnitta som fins, befinner seg helt i åpninga, etter det er det bare bånn gass med tekstteksttekst. Jeg har ennå ikke kommet så innmari langt, har kanskje lest tre - fire sider, for Bernhard skriver ganske kronglete, innfløkte setninger der det gjelder å holde tunga rett i munnen (den smalt fra rett ræv, ja), og boka krever leserens fulle og hele oppmerksomhet til enhver tid. Dette er den første boka jeg leser av Thomas Bernhard, og jeg er spent på å bli nærmere kjent med den helt egenarta skrivestilen hans. Jeg gir dere en smakebit fra bokas eneste samling avsnitt, nemlig åpninga (jeg lover at dette er åpningssetninga, selv om det kanksje ikke virker sånn):

Lenge planlagt selvmord, tenkte jeg, ingen spontan fortvilelseshandling.
   Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.
   Han tok bare ikke livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.
   Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould bare sa på tysk, tenkte jeg.
   For nøyaktig åtteogtyve år siden hadde vi bodd i Leopoldskron og studert hos Horowitz og (hvilket gjelder Wertheimer og meg, men naturlig nok ikke Glenn Gould) lært mer av Horowitz i løpet av denne sommeren, som hadde regnet helt bort, enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Horowitz hadde gjort alle professorene våre til null og niks. Men disse forferdelige lærerne hadde vært nødvendige for å begripe Horowitz. To og en halv måned regnet det uavbrutt og vi hadde lukket oss inne på rommene våre i Leopoldskron og arbeidet dag og natt, søvnløsheten (til Glenn Gould!) var blitt vår bestemmende tilstand, om natten tilegnet vi oss det som Horowitz hadde lært oss om dagen. Vi spiste nesten ingenting og fikk på denne tiden aldri vondt i ryggen, noe vi ellers alltid var plaget av mens vi studerte hos våre gamle professorer; under Horowitz dukket disse ryggsmertene slett ikke opp fordi vi studerte med en slik intensitet at de ikke kunne dukke opp.

Og det er altså ingen flere avsnitt enn disse fire første. Dette gjør det utrolig vanskelig å vite hvor jeg skal stoppe. Det beste hadde garantert vært å lese denne boka i ett strekk, noe som strengt tatt antakelig ikke er direkte umulig, i og med at den er 148 sider lang, men jeg har verken konsentrasjon eller nok ledig lesetid til noe sånt.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: "Fire hundre franske fornærmelser" av Øyvind Ellenes

Har nylig fått anbefalt Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes fra veilederen min på forfatterstudiet, som en inspirasjon til prosjektet jeg jobber med for tida. Den handler om en gjeng norske gutter som går på en internatskole i Rouen i Frankrike, der de drikker, studerer og lengter. Den er skrevet i en alltid like påfallende andrepersonsforteller, og til tross for at jeg ennå bare har kommet til side 14, virker det som om mange interessante rom er i ferd med å åpnes. Her er en ganske tilfeldig valgt smakebit fra side 10 og 11:

Det kan være det finnes et bilde av deg foran inngangen til skolen. Det er en mindre portal, med færre utsmykninger. En åpning i en høy mur. Det er en stor kuppel over inngangen. Muren går rundt hele kvartalet. Det er ikke innsyn fra noen av gatene rundt skolen. Innenfor ligger et avlangt, firkantet gårdsrom, omgitt av bygninger i samme stil, de har den samme strenge elegansen. Bygningene er gamle. Du vet ikke hvor gamle de er. De er fordelt over fem store gårdsplasser i tre nivåer. Bare fire av gårdsplassene ligger åpne. Den femte er bygget igjen. På den nederste gårdsplassen ligger matsalen, kapellet og auditoriene for biologi, fysikk og kjemi. Det første året spiser du tre måltider om dagen i matsalen. Det er tre retter til lunsj og tre til middag. Lukten i matsalen er alltid den samme. Måltidene smaker likt. Det er ris som har kokt for lenge. Grønnsaker som har kokt for lenge. Og ravioli, kokt i stykker, nesten oppløst. På en høyere gårdsplass ligger internatene og kontorene. Klasserommene ligger øverst. Der hvor det finnes noen få trær, og grus. Der foregår undervisningen i språk, filosofi, matematikk og fransk litteratur. I de tre etasjers bygningene rundt den plassen som kalles La Joyeuse, "den frydefylle". Overalt på skolen er det innskrifter. Det er innskrifter i muren. I treverket. På dørene til toalettene. På plaketter. Det er innskrifter under pultene. Bak på stolene. I noen av bøkene på biblioteket. Mange av innskriftene er gamle, nesten utvisket. Som på jesuittenes monogram over inngangen til skolens kapell. Det er uleselig. Englene er der fortsatt.

Her kan du lese flere smakebiter.

Smakebit på søndag: "Plutselig høre noen åpne en dør" av Trude Marstein

Kanskje det første jeg la merke til da jeg begynte å lese denne boka, var hvor utrolig velskrevet den var. Altså, misforstå meg rett, Trude Marstein er jo kjent som en god forfatter, men likevel, presisjonen i den forholdsvis nøkterne skrivestilen er nesten overraskende imponerende.

Jeg-personen er ei ung mor, student, som sjonglerer skriving av hovedoppgaven sin med oppdragelsen av sin fire år gamle datter Sara, en oppdragelse hun i og for seg deler med barnefaren Henning, som Sara bor hos noen dager om gangen. Jeg har ikke lest så langt ennå, er bare på side 40 eller så, men det merkeligste denne boka gjør med meg, er at den får meg til å kjenne meg igjen, noe som er rart, i og med at jeg verken har barn, omgås barn til daglig, eller har vært noe i nærheten av å ta en grad i et studium. Det er likevel noe i måten Marstein skildrer forholdet mellom mor og datter på, som gjør at jeg i stor grad kjenner meg igjen i min egen fantasi om å ha et barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn, kommer sannsynligvis aldri til å få lyst på barn, og mye av grunnen til det, er for eksempel å finne i dette utdraget fra side 9 - 10:

Jeg har lest over femti sider i dag, mesteparten mens Sara var i barnehagen, jeg tror jeg vil bruke dette i oppgaven. Sara leker med lego, barne-tv er slutt, hun skal legge seg snart. Jeg setter et kryss i margen, må komme tilbake til dette. Mamma, sier Sara, Markus sier at tanta hans har grønt hår. Sier du det, sa han det? sier jeg. Alt i denne boka er interessant og relevant. Sara kommer bort til meg. Jeg vil ha vafler mamma, sier hun. Nei, jeg orker ikke lage vafler nå, sier jeg. Jo det gjør du, sier Sara. Nei, det gjør jeg ikke, sier jeg. Is da? sier hun. Du har akkurat spist brødskive, sier jeg. Jeg leser tung teori og tåler ikke så mange forstyrrelser, men Sara fortsetter å mase, jo jeg vil ha is, sier hun. Jeg strekker ut hånda med boka og slår henne i hodet med den, ikke hardt, men hardere enn jeg hadde tenkt, og uansett ikke som en humoristisk gest. Hun legger hånda på hodet, etter noen sekunder kommer en lav pipelyd. Jeg ignorerer henne, men pipelyden tiltar. Det er ikke en sånn sytete unge jeg vil ha, sier jeg, tenker at det er mer streit og renslig å få vite hvordan moren din vil ha deg, hvordan hun vil forme deg, i klartekst, enn å få det indoktrinert på mer subtile måter.

Jeg kan ikke annet enn å få en helt enorm sympati for denne mora, til tross for at hun faktisk slår ungen sin i hodet med ei bok.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: "Stigninger og fall" av Josefine Klougart

Tenkte å kaste meg på smakebit på søndag-prosjektet som jeg har blitt kjent med via bloggen til Karoline. Jeg er en usedvanlig treig leser, så dette kommer ikke til å være noe som skjer hver søndag framover, for å si det sånn. Men i første omgang tenkte jeg altså å gi dere en liten smakebit på Stigninger og fall, som er debutboka til danske Josefine Klougart.

Jeg pleier egentlig ikke å like når romaner innledes med sitat og lignende, men sjeldent har sånne ting passa like godt som når Klougart innledningsvis siterer den amerikanske lyrikeren William Carlos Williams:

so much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens.

For hva er dette om ikke ei samling poetiske betraktninger på de aller enkleste tinga i livet - i prosaform, vel å merke. Vi hopper fram og tilbake i oppveksten til ei jente som bor på den danske landsbygda på åtti- og nittitallet, og for vårt indre øye males det ene bildet opp foran oss etter det andre; hesten, de pløyde jordene, de hvite skyene, faren som baker brød, regnet på blikktaket. Det er sånne ting jeg ser for meg at en poetisk anlagt hobbit ville kunne skrevet. Bare se hvor vakkert hun skriver om bladene og stillheten på side 102 (trykk på bildet for større og mer leservennlig versjon):

Noen ganger leser jeg

Rask eller langsom leser?
Langsom, ass! Jeg leser helt usedvanlig treigt. Jeg trur det kan ha en sammenheng med min elendige konsentrasjon, som dessuten gjør det helt umulig for meg å lese på tog, trikker, eller generelt steder det er folk. På studier og sånn har jeg ofte seriøse problemer med å rekke gjennom det vi skal ha lest til enhver tid - det vil si, jeg har aldri noensinne vært a jour med sånne pensumgreier. Langsom all the way.

Tynne eller tjukke bøker?
Samme det, så lenge de er bra.

Bibliotek eller bokhandel?
Jeg har ikke sånne gode, magiske forhold til biblioteker som jeg føler at mange andre som liker å lese har, i tillegg til at jeg er plagsomt opptatt av å fysisk eie ting og å samle på ting (det er ikke for ingenting at søstera mi med ujevne mellomrom truer med å melde meg på Hoarders). Må forøvrig si jeg syntes det var koselig å låne novellesamlinger forrige høst - det var første gang jeg brukte et bibliotek til andre ting enn pensum på mange, mange år. I det hele tatt leiker jeg litt med tanken på å bruke biblioteker flittigere i framtida til å teste ut ting jeg i utgangspunktet er usikker på. Men det må vel i så fall skje etter at jeg har lest ut alle de uleste bøkene jeg allerede eier, så det blir vel om en ti års tid, minst. Så, i tilfelle svaret skulle være uklart: definitivt bokhandel.

Lydbok eller e-bok?
Æsj, ingen av dem. Jeg har ikke konsentrasjon nok til å høre på lydbok, dessuten syns jeg alltid de leses altfor fort. Jeg liker å ta meg veldig lang tid med hver setning, gjerne lese de som er litt poetisk lada gang på gang til hele betydninga har sunket ordentlig inn (jamfør første punkt). Og noe sånt e-bok-greier skal jeg aldri, aldri ha. Jeg MÅ ha ting fysisk. Jeg kjøper CD'er og vinylplater, kjøper DVD'er med filmer og TV-serier, og masse, masse bøker. Så hvis jeg må velge mellom to onder, må det nok bli lydbok. Fordi det er strengt tatt noe jeg ikke har noen sterke meninger imot, det bare ligger ikke for meg.

Innbundet eller pocket?
Pocket er billigst, så det blir det mest av, til tross for at innbundne bøker ser penest ut. I likhet med Karoline, som jeg lånte denne lista fra, bryr jeg meg mye mer om innsida av boka enn utsida. Men hvis ei pocketbok og ei innbunden bok av en eller annen grunn koster akkurat det samme, blir det klart den innbundne.

Vampyrer eller spøkelser?
Jeg har egentlig alltid vært veldig glad i begge to, men i motsetning til vampyrer, har ikke spøkelser blitt brukt totalt i hjel av mainstream-kulturen (ennå). Dessuten føler jeg at vampyrer generelt har flere fans, og jeg har jo en tendens til å heie på underdogsa, så derfor: spøkelser.

Nytt eller gammalt?
Det blir mest nytt, men leser gjerne gammalt òg.

Bokmerke eller eseløre?
Ingen av dem. Jeg bruker aldri noen ting for å huske hvor jeg er, jeg bare husker det av meg sjøl. Men da jeg var liten brukte jeg alltid bokmerke. Ville ikke slite ut bøkene unødvendig.

Biografier eller memoarer?
Det høres umiddelbart mest besnærende ut med memoarer. Nå er jeg ikke helt sikker på nøyaktig hva som legges i de forskjellige begrepa, men det er noe med ordet biografi som får det til å høres veldig formelt og journalistisk ut. Memoarer virker mer kunstnteriske og velskrevne, på sett og vis. Så sistnevnte.

Skrekk eller chicklit?
Skrekk, sjøl om jeg nesten ikke skjønner hva ei skrekkbok egentlig er for noe. Men jeg har både likt Mary Shelleys Frankenstein og Chuck Palahniuks Haunted, og jeg er generelt sett veldig tilhenger av det mørke, depressive og groteske i romaner, og chicklit syns jeg bare virker motbydelig.

Sofaen eller senga?
Kommer an på tid på døgnet - sofa på dagtid, seng om kvelden.

Inne eller ute?
I all hovedsak inne, mest på grunn av årsaker nevnt i det første punktet, men jeg digger jo å sitte ute i en stille hage eller på en veranda eller balkong om sommeren og lese, da!

Originalspråk (engelsk) eller norsk oversettelse?
Hvis jeg kan originalspråket nesten like godt som norsk (som jo er tilfellet med engelsk), velger jeg originalspråket der jeg kan. Er redd for ting som kan gå tapt i oversettelsen.

Poesi eller prosa?
Jeg liker jo egentlig begge deler like godt, men av en eller annen grunn leser jeg bare dritmye mer prosa enn poesi.

Kvinnelige eller mannlige forfattere?
Irrelevant.

Boka eller filmen?
Så godt som alltid boka.

Kokebok eller bakebok?
Begge deler, men de siste åra har det gått mest i førstnenvte.

Kjærlighet eller spenning?
Herregud, for et jalla spørsmål. Ja takk, begge deler og nei takk, ingen av delene. Føler dette appellerer veldig til (stereo)typisk sjangerlitteratur, noe jeg leser lite av. Har litt for negative action-og-eksplosjons-assosiasjoner til ordet spenning, men kjærlighet, i god eller vond form, er jo aldri et tema jeg går lei. Kjærlighet, da.

Første voksenboka du leste og virkelig likte?
Sannsynligvis Ringenes Herre.

Nevn en klassiker du hevder å ha lest, men aldri har kommet deg helt gjennom?
Jeg gjør mye rart, men jeg trur jeg aldri har skrytt på meg å ha lest noe jeg faktisk ikke har lest, altså.

Har du noen bokserier du liker spesielt godt?
Leser ikke så mye i serieformat lenger, men jeg hadde jo, som cirka alle andre, stor glede av Harry Potter for noen år siden. Eller, regnes trilogier? For da kan man jo ikke la være å nevne Philip Pullmans Den mørke materien. Herregud, for noen bøker.

Hvilken forfatter har du lest flest bøker av?
Veit ikke, men har lest en del av Rune Christiansen, Stig Sæterbakken og Elin Brodin, sånn on top of my head. Hvis man da ikke regner sånne eviglange nittitallsserier á lá Grøsserne og Animorphs, for i så fall blir det nok R. L. Stine og K. A. Applegate.

Mest slitsomme boka du har lest?
Er nok noe pensumlitteratur, ja. Bøkene om markedsføring og økonomi fra da jeg studerte kulturprosjektledelse er nok gode kandidater. Husker dog ingen titler.

Har du oppdaga noen nye forfattere du liker i det siste?
Leser min første bok av Josefine Klougart nå, og liker det godt.

Har du noen yndlingsforfatter?
Jepp. Stig Sæterbakken.

Beste barnebokforfatteren?
Astrid Lindgren og Tove Jansson.

Boka som har berørt deg mest?
Her er det selvfølgelig umulig å nevne én, så jeg nevner tre: Ringenes Herre av J. R. R. Tolkien, Kjære Timo av Elin Brodin og Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken.

Hvilken bok gleder du deg til å lese? 
Jeg fikk meg nettopp tidenes skuffelse i denne anledning. Altså, jeg trudde det fantes ei bok der ute som het Zombiane i Ski som handla om zombier som inntar Ski kommune, det hele skrevet på et Jon Fosse-aktig nynorsk. I can't even. Det viser seg at boka heter Zombie Nation, er skrevet av Øystein Stene på bokmål, og foregår ikke i Ski i det hele tatt. Jeg vil fortsatt lese den, da. Behovet er bare ikke like akutt som hvis førstnevnte scenario hadde vært tilfellet.



Lista har jeg funnet på carolinesverden.com via bloggen til Karoline.

Litterariteter

Altså, nå for tida bare jobber jeg, men i forrige uke og uka før der igjen gjorde jeg litterære ting. Den 19. mars leste jeg på Drammensbiblioteket på litterært skråblikk under Triztan Vindtorn-festivalen, og tirsdag for ei uke siden leste jeg på slippfesten til det nyeste nummeret av tidsskriftet Filologen, der jeg har en tekst på trykk. Jeg har ikke noen bilder fra førstnevnte arrangement, til tross for at jeg så en fyr i bakgrunnen der med et ordentlig kamera, men etter tilbakemeldingene å dømme, gikk det ganske så bra! Et par dager seinere deltes Triztan Vindtorn-prisen ut i Drammens Teater (gjestlisteplass ftw), og så var jeg egentlig invitert til en mottagelse rett etterpå, men da jeg kom inn der hvor mottagelsen skulle være, blei jeg redd, så jeg dro hjem isteden.

Dette er meg som leser på slippfesten til Filologen!:

Foto: Filologen

Det kan fås tak i gratis rundt omkring på Blindern, så plukk gjerne med deg et eksemplar hvis du avlegger universitetet en aldri så liten visitt.

Forfatteri og annet hverdagssyssel

Det er mandag, jeg er fortsatt arbeidsledig, leiligheten vår er fortsatt rotete, den blir liksom aldri helt ferdig utpakka, på onsdag reiser jeg til Tromsø, samme dagen som Ordkalotten begynner, og det var egentlig dét som var poenget mitt, for det er mye spennende på programmet! Sjøl gleder jeg meg mest til torsdagen, og visningen av filmen Sæterbakken skriver Sauermugg på Verdensteatret. Hva angår dere, bør dere glede dere mest til fredag klokka ett på Tromsø bibliotek, for da skal jeg lese egenskrevne tekster sammen med resten av forfatterklassen min. Dette var for all del en smule ironisk, men det er veldig hyggelig om du vil komme innom likevel. Gratis, attpåtil, så hvis du er i Tromsø da, har du ikke så mye å tape, bortsett fra litt nattesøvn hvis du har samme døgnrytme som meg.

Jo, og så en ting til. For ei stund siden sendte jeg inn noen tekster til en konkurranse, og for også ei stund siden fikk jeg beskjed om at jeg var blant vinnerne, men at jeg ikke skulle si det til alle og enhver ennå fordi ikke alt var helt i orden ennå. Men det er det nå, og jeg kan si det til alle jeg vil! Noen av kortprosa-tekstene mine skal altså trykkes i en antologi side om side med blant annet dikta til Mona Høvring, og det syns jeg er ufattelig stas. Antologien heter Bruer, og skal presentere noen av de mange ulike litterære stemmene fra Drammensregionen. Lanseringa blir den 6. november på Rekord Bar i Drammen, og jeg trur jeg skal lese. Her har du et bilde, så husker du det bedre:

Men nå må jeg gå, for jeg skal allerede begynne forberedelsene til en samtale jeg skal ha på FOD-gården klokka seks i kveld. Jeg skulle egentlig vært der sist fredag, men siden jeg ikke er så flink til dette med livet og sånn, gikk ikke alt helt som planlagt, og jeg måtte dra hjem før jeg hadde kommet så langt. Men vi prøver igjen! Denne gangen skal jeg ta med meg Jørgen, sånn at han kan passe på meg litt. Haha.

Mitt 2009

Jædæ, jeg veit hvor evinnelig feil det er å skrive et sånt type innlegg siste dag i februar i steden for første dag i januar, men hey, jeg har da ikke noe annet å finne på. En påstand som forøvrig er riv ruskende feil, i og med at jeg egentlig burde ha pakka, funnet ut hvilke dikt jeg skal lese høyt på verdensdagen mot selvskading i morra og ikke minst SKREVET, FOR FAEN - det vil si andre ting enn døve blogginnlegg. Men det skjer ikke likevel, så hvorfor ikke bare gå i gang. Bedre seint enn aldri og alt det der.

23. januar - Jeg leste Harry Potter! Jeg trur ikke 23. var den datoen jeg begynte å lese dem, og det var absolutt ikke den dagen jeg leste siste boka ferdig, men ei tid omkring der. Plutselig følte jeg meg med ett litt mer intellektuell.
27. januar - Jeg bestemte meg for å ta framtida i mine egne hender, og søkte på Skiringssal folkehøyskole.
31. januar - Jeg trudde jeg var forelska.
1. februar - Vibeke kom hjem etter et halvt år i Japan, og jeg blei glad.
14. mars - Jeg dro tilbake til Granada. Omtrent samtidig blei jeg bergtatt, rørt og inspirert av livet til Federico García Lorca, og jeg opplevde et slags kreativt rush i tida etter at jeg hadde kommet tilbake med mange tekster jeg blei godt fornøyd med.
26. mars - Jeg dro til London, men savna Granada hele turen.
10. april - Litt før denne datoen, begynte jeg å obsesse noe vilt over Little Ashes. Er lenge siden jeg har gleda meg så hinsides mye til en film som det jeg gjorde her.
21. april - Konsert med Emilie Autumn. Good shit.
24. april - Min nydelige kanin Victor døde.
2. mai - Jeg fikk rosa hår, og følte meg heitere enn noen gang.
8. mai - Little Ashes hadde premiere i cirka alle land bortsett fra Norge, og jeg furta.
12. juni - Jeg fikk greie på at jeg hadde kommet opp i spansk til muntlig eksamen, og var nær å begå spontansjølmord.
16. juni - Muntlig eksamen, hvorpå jeg fikk seks. Ikke noe å grue seg for, med andre ord.
19. juni - Siste skoledag på St. Hallvard. Relativt sørgmodig.
25. juni - Jeg så aller siste episode av Battlestar Galactica, og følte at jeg aldri ville få noe med å gjøre igjen noensinne.
29. juni - Mail fra Panthera Publishing. De ville gi ut boka mi. Jeg begynte faktisk å grine av glede.
18. juli - Min forhåndsbestilte utgave av Little Ashes kom i posten. Jeg hyperventilerte.
20. juli - Jeg så Little Ashes, noe som gjorde inntrykk.
19. august - Jeg dro til Bergen for å møte forlaget og skrive under kontrakt. Jeg var så redd at jeg metaforisk sett pissa i buksa.
23. august - Jeg flytta til Sandefjord og begynte på Skiringssal. Angsten var høyst tilstedeværende.
18. september - Jeg begynte å vende meg til folkehøyskolelivet, samtidig som det begynte å gå opp for meg at jeg følte noe jeg hadde lovt meg sjøl å aldri føle igjen, fordi det bare gjør vondt hver gang uansett, men på det punktet hadde jeg faktisk litt trua.
22. september - Tor Espen blei innlagt på sjukehus, og jeg reagerte så kraftig at jeg skjønte såpass at hey, dette er ikke bare vennskapelige glad-i-deg-følelser.
14. oktober - Tor Espen vendte tilbake, og jeg var veldig glad og bittelitt trist.
18. oktober - Det berømte sjølmordsforsøket.
22. oktober - Boka BARN kom ut, der blant andre undertegnede, Eva, Marta, Håkon og Nikoline hadde bidratt med tekster. Påfølgende releaseparty i Oslo.
3. november - Omkring denne datoen var det amper stemning på Skiringssal. Ting løste seg dog aldeles smertefritt.
7. november - Jeg var på den verste festen evarr, og opplevde å bli avvist den første gangen jeg faktisk turte å ta initiativ. Jeg tilbrakte resten av kvelden med å spy og grine om hverandre.
11. november - Debutromanen min, I dypet av en ruin, kom ut.
24. desember - 2009s julaften var så vidt et step up fra året i forveien på grunn av Vibekes flyktige atterkomst.
31. desember - Nyttårsaften i Jølster med gode venner. Koselig avslutning på et særdeles ustabilt år.

Tilbake til Sandefjord i morra. Tenker det er på tide, jeg. Men før det, skal jeg altså lese dikt i Kongressenteret. Jeg gruer meg, jeg. Hadde det bare ikke vært mine egne ting jeg skulle lese opp, mener jeg.

Til informasjon:

Jeg leste ut Harry Potter and the Deathly Hallows i stad.

Midtvis i leseprossessen, fikk vi i engelsktimen delt ut Atonement. Hvilket tok sin tid å lese. Men de detaljene skal jeg unngå. Poenget var at hadde ikke den kommet og avbrutt, hadde det skjedd tidligere.

Ænivæis, det var jo så vakkert. Jeg gjetta hva the missing link mellom Harry og Voldy var omkring midten, da, men det var jo bare en bagatell. Og slutten var en eneste stor klisjé, men herregud, det var da en opplevelse, dere! Jeg forstår med hele mitt hjerte hva folk fuzzer sånn om, og for meg ustråler hele serien bare ett eneste stort og deilig ord: leseglede. Jeg begynte å grine opptil flere ganger - altså, joda, jeg begynner lett å grine når jeg leser, lettere enn når jeg for eksempel ser film, men likevel - og det var ikke nødvendigvis fordi det var trist, men fordi det var så mange andre følelser. Overalt! Hele tida! Og jeg må ikke spoile noe, nei. Må ikke det. Skal ikke det.

Men var det nødvendig å ta livet av så mange godtfolk? Ah. All the more emotions, elns.

(Og oh, husker dere denne fyren? Jeg møtte ham igjen i går. På bussen da og, ja. Hell og lykke som jeg er velsigna med, går han på den skolen som ligger 500 meter unna den jeg går på. Denne gangen var jeg i det minste med Alex, og vi holdt på å dævve av latter da vi så ham, bare fordi han er så... rar. Jeg mener, fordommer til side, 165 cm høye gutter med hip hop-klær fra en annen verden som går og headbanger mens de synger "mm-tsj-mm-tsj-mm-tsj" for seg sjøl, det hele uten headset, er faktisk intet annet enn komisk. Alex var derimot særs lite forståelsesfull da vi kom på bussen, og tok på sitt eget headset og så en annen vei. Fyren kjente meg tydeligvis ikke igjen fra sist, og begynte på nytt med avhøret sitt, og denne gangen hadde visst rektor trua med å ringe til politiet fordi han hadde gjort ett eller annet. Og jeg sleit så fælt med å holde meg alvorlig hele tida, og jeg innså jo at det var litt feil ting å gjøre, for å se vekk idet han ser på meg og smile kan jo gi litt feil signaler, men herregud.)

Gjetthvagjetthvagjetthva!

"'What did he do to you, Diddy?' Aunt Petunia said in a quavering voice, now sponging sick from the front of Dudley's leather jacket. 'Was it - was it you-know-what, darling? Did he use - his thing?'"

Nå er jeg litt sikker på at Ingrid, Eva, Vibeke, Ingrid Marie, Karen, Håkon og hele resten av gjengen, som involverer de aller fleste jeg kjenner, faktisk, blir litt glade. Jeg har vært sjuk ganske lenge nå, og borte fra skolen siden tirsdag. Og hva gjør man da? Jo, man leser. Og siden jeg tenkte at now's as good a time as any, tusla jeg inn på rommet til Vibeke, fant noen bøker (fordi hun sa det var greit, så!) og leste litt. Og plutselig leste jeg veldig mye. Og veldig fort. Og jeg er direkte kjempestolt av meg sjøl. Jeg mener, jeg leser utilgivelig sakte. Jeg er sikker på at folk for eksempel ikke engang ser på meg som ekte fan av Ringenes Herre, fordi jeg brukte tre måneder på den, og ikke to uker, som jeg kjenner noen andre som har. Og det var på norsk, til og med. Men her gikk det unna tre - firehundre sider om dagen, altså. Og nå er jeg på Order of the Phoenix. Og Karen hadde helt rett: jeg har blitt veldig glad i tvillingene. Og jeg ser forhold overalt. Men det kan vi alltids spare til et seinere innlegg.

Bookmeme

Man hadde ikke før utfordra seg ferdig, før Karoline kommer her og kommer her og tagger meg i en bokmeme-ting. Jeg eier ikke ord.



1) Which book do you irrationally cringe away from reading, despite seeing only positive reviews?
Sånne gamle klassikere, sånn, Hamsun og sånn. Det er sikkert bra, for ellers hadde de jo ikke vært i litteraturhistorien eller hva det er for noe, men jeg er ærlig talt skeptisk til hvor mye jeg kan få ut av å lese om en fyr som er sulten. På føkkings 158 sider. Det er 158 sider for mye, spør du meg.

2) If you could bring three characters to life for a social event (afternoon tea, a night of clubbing, perhaps a world cruise), who would they be and what would the event be?
Nå gjør du det vanskelig, gitt. Jeg kommer sikkert til å forandre mening med én gang jeg har skrevet noe ned, men vi gjør da likevel et forsøk: afternoon tea med Timo fra Kjære Timo, night of clubbing med for eksempel Helge fra Mannen som elsket Yngve (bortsett fra at jeg tviler på at det hadde blitt "clubbing" da, høhø) og world cruise med Edward Cullen (jaaaaaada, jeg er så teenybopper, så!)

3) (Borrowing shamelessly from the Thursday Next series by Jasper Fforde): you are told you can't die until you read the most boring novel on the planet. While this immortality is great for a while, eventually you realise it's past time to die. Which book would you expect to get you a nice grave?
For eksempel den jeg nevnte innledningsvis. Eventuelt en biografi om et menneske jeg gir fanden i.

4) Come on, we've all been there. Which book have you pretended, or at least hinted, that you've read, when in fact you've been nowhere near it?
Jeg trur jeg har ljugd på meg Harry Potter noen ganger. Haha. Det er ikke helt på viddene, da. Jeg har jo liksom bare sagt "jeg har lest Harry Potter." Den setninga sier ingenting om at jeg har lest hele serien, så egentlig ljuger jeg ikke, da, når jeg sier at jeg har lest Harry Potter, mens jeg i virkeligheten bare har lest den første boka. Sånn, helt egentlig, mener jeg.

5) You're interviewing for the post of Official Book Advisor to some VIP (who's not a big reader). What's the first book you'd recommend and why? (If you feel like you'd have to know the person, go ahead and personalise the VIP).
Er vanskelig å si. Muligens Kjære Timo av Elin Brodin. Den er en av de vakreste bøkene jeg noen gang har lest, og så er den på så vidt over hundre sider.

6) A good fairy comes and grants you one wish: you will have perfect reading comprehension in the foreign language of your choice. Which language do you go with?
Japansk, så kunne jeg ha lest bøkene til herr Murakami uten noen teit engelsk-til-norsk-oversettelse. For ikke å snakke om originalspråklig manga.

7) A mischievous fairy comes and says that you must choose one book that you will reread once a year for the rest of your life (you can read other books as well). Which book would you pick?
Sikkert Kjære Timo der og. Den er liksom ikke så lang at du rekker å bli lei av den i løpet av tida du leser den.

8) That good fairy is back for one final visit. Now, she's granting you your dream library! Describe it. Is everything leather bound? Is it full of first edition hardcovers? Pristine trade paperbacks? Perhaps a few favourite authors have inscribed their works? Go ahead-let your imagination run free.
Selvfølgelig er alle first edition hardcovers. Pocketbøker plager meg litt, til tross for at jeg kjøper dem hele tida fordi de er så billige. Alle bøkene kommer med en personlig hilsen til meg skrevet på den første sida, og... ja. Det var hvor langt fantasien min rakk i dag.



Da var vel tiden vi alle har ventet på kommet, nemlig tiden da jeg skal tagge noen nye ofre. Her kommer de:
Eva (fordi jeg ikke fikk tagga henne sist)
Dagboksamlerumleren (som hevn)
Rusket (også som hevn)