Jeg leste ut Harry Potter and the Deathly Hallows i stad.
Midtvis i leseprossessen, fikk vi i engelsktimen delt ut Atonement. Hvilket tok sin tid å lese. Men de detaljene skal jeg unngå. Poenget var at hadde ikke den kommet og avbrutt, hadde det skjedd tidligere.
Ænivæis, det var jo så vakkert. Jeg gjetta hva the missing link mellom Harry og Voldy var omkring midten, da, men det var jo bare en bagatell. Og slutten var en eneste stor klisjé, men herregud, det var da en opplevelse, dere! Jeg forstår med hele mitt hjerte hva folk fuzzer sånn om, og for meg ustråler hele serien bare ett eneste stort og deilig ord: leseglede. Jeg begynte å grine opptil flere ganger - altså, joda, jeg begynner lett å grine når jeg leser, lettere enn når jeg for eksempel ser film, men likevel - og det var ikke nødvendigvis fordi det var trist, men fordi det var så mange andre følelser. Overalt! Hele tida! Og jeg må ikke spoile noe, nei. Må ikke det. Skal ikke det.
Men var det nødvendig å ta livet av så mange godtfolk? Ah. All the more emotions, elns.
(Og oh, husker dere denne fyren? Jeg møtte ham igjen i går. På bussen da og, ja. Hell og lykke som jeg er velsigna med, går han på den skolen som ligger 500 meter unna den jeg går på. Denne gangen var jeg i det minste med Alex, og vi holdt på å dævve av latter da vi så ham, bare fordi han er så... rar. Jeg mener, fordommer til side, 165 cm høye gutter med hip hop-klær fra en annen verden som går og headbanger mens de synger "mm-tsj-mm-tsj-mm-tsj" for seg sjøl, det hele uten headset, er faktisk intet annet enn komisk. Alex var derimot særs lite forståelsesfull da vi kom på bussen, og tok på sitt eget headset og så en annen vei. Fyren kjente meg tydeligvis ikke igjen fra sist, og begynte på nytt med avhøret sitt, og denne gangen hadde visst rektor trua med å ringe til politiet fordi han hadde gjort ett eller annet. Og jeg sleit så fælt med å holde meg alvorlig hele tida, og jeg innså jo at det var litt feil ting å gjøre, for å se vekk idet han ser på meg og smile kan jo gi litt feil signaler, men herregud.)
Viser innlegg med etiketten sjekking. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sjekking. Vis alle innlegg
lørdag 18. april 2009
onsdag 22. oktober 2008
Ting som er fine og ting som ikke er like fine som de tinga som er fine
Det har vært litt siden jeg blogga om andre ting enn filmer og utfordringer, så da tar jeg et lite skippertak nå og informerer om ymse småting som har mer eller mindre gjort livet mitt interessant den siste tida. Jeg er så systematisk av meg at jeg tar meg av de tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine først, sånn at vi avslutter med optimisme og et friskt pust elns. Så altså: her kommer ting som har skjedd i det siste, og som ikke er like fine som de tinga som er fine:
TING SOM IKKE ER LIKE FINE SOM DE TINGA SOM ER FINE
1.
Den første må være den snurrige historien om da jeg blei sjekka opp. Sist fredag, på bussen. Og i begynnelsen mistenkte jeg hele situasjonen for å være ganske fin, sånn tross alt, for fyren det gjaldt så faktisk ikke så halvgæli ut.
Men nå skal jeg starte med begynnelsen. Jeg var i Drammen og venta på bussen på fredag. Jeg hadde vært der i fritimene mine. Nå skulle jeg tilbake igjen til skolen, og på bussholdeplassen la jeg merke til en ganske pen fyr. Jeg tenkte igrunn ikke så veldig mye over det, men gikk på bussen da den kom. Det gjorde han og, noe jeg heller ikke la så altfor meget med tankekraft i. Så, da jeg hadde satt meg ned, kjente jeg noe på skuldera mi. Jeg snudde meg, og så at det var han. Han lurte på om bussen gikk til e-verket, noe den gjorde, så pliktoppfyllende som jeg er sa jeg altså ja. Egentlig var jeg på dette punktet faktisk litt glad, for det er ikke så veldig ofte at pene gutter finner det for godt å snakke til meg, ikke om helt trivielle ting som om bussen går til e-verket engang, men så blei jeg straks litt mer på vakt, for han spurte om jeg ikke kunne komme og sette meg ved siden av ham. Nå er jeg også typen som er veldig på vakt og, noen vil kanskje til og med kalle det paranoid, men jeg tenkte at herregud, det er snakk om å sitte ved siden av noen. Big deal. Kanskje det til og med går an å få en anstendig samtale ut av det.
Så jeg satte meg ved siden av fyren, som først spurte om fullstendig uskyldige ting som hvilken skole jeg gikk på, hvilken linje, osv. Jeg svarte høflig som bare det, og spurte litt tilbake. Men så, vettu. Så spurte han hva jeg gjorde i Drammen. Jeg svarte som sant var, at jeg hadde hatt to fritimer på skolen og bare hadde bestemt meg for å henge litt der. Fortsatt var jeg høflig som en korpike, og spurte hva han gjorde. Så han svarte, i fullt alvor, uten ironi engang, at han dreiv og røyka hasj og sånn, da, og så hadde politiet hatt en razzia hjemme hos ham og funnet masse heroin under gulvet, så nå var han på flukt.
...
↑ Omtrent sånn kan jeg tenke meg at ansiktet mitt så ut da. Likevel stotra jeg vel fram et halvhjerta "å jah!" som sikkert hørtes akkurat like glupt ut som du kan tenke deg. Det var da jeg begynte å glede meg til jeg var framme.
Så spurte han om jeg ville være med ham hjem. Jeg var veldig frista til å komme med et snørrhovent "HVA BEHAGER!?", men nå er jeg (muligens uheldigvis?) ikke så veldig snørrhoven av meg, men mer snill og medgjørlig, kanskje til og med dumsnill. Men altså, misforstå meg rett, jeg sa ikke ja, altså, men jeg sa at hallo, jeg måtte jo på skolen. Da spurte han om jeg ikke kunne droppe det. Jeg blei litt sånn "nææææh... kan jokke deeeeet...", og så ga han seg for litt. Så i stedet spurte han om hva slags musikk jeg hørte på. Jeg lånte ham iPoden min så han kunne se sjøl, og han så vel ikke på den i mer enn et par sekunder før jeg fikk den tilbake sammen med en kommentar om at jeg hadde bra musikksmak. Så jeg spurte ham om hva han hørte på. "Det meste av det du hører på." JADDA! Som om han hadde hørt om halvparten i det hele tatt! Etterpå gjorde han replikken enda mer troverdig ved å slenge på: "jeg liker mye hip-hop og, da." Knus, kræsj, brekk.
Så blei det litt mer (halvhjerta fra min side) babling om hip-hop, før vi kom til det strøket som grenser til Lier, og der hvor alle sossehusa ligger. Her spurte han om han skulle vise meg hvor onkelen hans bodde. Jadda, for all del. Så han pekte ut det største huset med svømmebasseng og greier, og la til at han hadde et enda større hus sjøl, for faren hans var millionær. Fortsatt i fullt alvor. Så jeg spurte hva faren hans jobba med, men neeeeei... det kunne han jo så klart ikke si.
Og så blei mine bønner hørt, og bussholdeplassen min kom. Han fortsatte å mase om jeg ville bli med ham hjem, eller om han i det minste kunne få mobilnummeret mitt, men jeg svarte nei til begge og gikk.
Satan. Det er neiggu ikke rart jeg fortsatt er singel når sånt er det eneste jeg tiltrekker meg. Det er nesten så jeg lurer på om det er noe alvorlig i veien med meg.
2.
Den andre tingen skjedde natt til mandag. Jeg hadde helt speisa mye lekser, og satt til klokka var fem om morgenen. Faren min, en forbanna morgenfugl, hadde selvfølgelig bestilt kjøretime til meg klokka sju. Hvilket innebar at jeg måtte opp halv seks. Altså en halvtime igjen til jeg måtte opp. Liten vits i å gå og legge seg, så jeg venta til pappa stod opp og så ba jeg på mine knær om jeg væææær så sniiiiiill kunne få slippe kjøretime og skole i dag. MEN NEIDA! Det vil si, skole var det ikke så farlig med, men kjøre, det måtte jeg for all del ikke finne på å unngå! Jeg hadde ikke sovet overhodet, så du kan jo tenke deg sjøl åssen det gikk. Kjørelæreren min hadde henda mer på rattet enn meg, for å si det sånn, for jeg skeina ut til sida om igjen og om igjen. Og da jeg kom hjem, ville egentlig ikke pappa at jeg skulle legge meg i det hele tatt, for ellers føkka jeg visst opp døgnrytmen min, men veit du hva, heller føkka døgnrytme enn null søvn i det hele tatt. Så jeg gikk og la meg likevel, bare for å bli vekt igjen hver time. Faen ta. Jeg la meg halv ni den kvelden, og sov som en stein helt til klokka ringte igjen på tirsdag halv sju.
TING SOM ER FINE
Det var faktisk overraskende få av tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine. Kanskje føltes det bare som ekstra mange fordi jeg på en måte føler dem som sterkere? Nu vel. Jeg durer nå uansett i gang med de tinga som er fine.
1.
Jeg har kanskje fått jobb! Altså, egentlig er det ikke en så veldig fin ting, for det ligger jo i ordet. Jobb, liksom. Jeg er ikke så glad i å jobbe. Riktignok skulle jeg ha vurdert å tenke enda litt lysere på det om det hadde vært på Outland eller noe sånt, men det er et litt ekkelt sted som Narvesen. Men ja, ja. Det er bedre enn McDonald's. Og jeg tjener penger. Er ikke verst, bare det. Er dessuten ikke sikkert at jeg får jobben en gang, men denne gangen er det jeg som kjenner noen. Det er jo alltid en fordel.
2.
TING SOM IKKE ER LIKE FINE SOM DE TINGA SOM ER FINE
1.
Den første må være den snurrige historien om da jeg blei sjekka opp. Sist fredag, på bussen. Og i begynnelsen mistenkte jeg hele situasjonen for å være ganske fin, sånn tross alt, for fyren det gjaldt så faktisk ikke så halvgæli ut.
Men nå skal jeg starte med begynnelsen. Jeg var i Drammen og venta på bussen på fredag. Jeg hadde vært der i fritimene mine. Nå skulle jeg tilbake igjen til skolen, og på bussholdeplassen la jeg merke til en ganske pen fyr. Jeg tenkte igrunn ikke så veldig mye over det, men gikk på bussen da den kom. Det gjorde han og, noe jeg heller ikke la så altfor meget med tankekraft i. Så, da jeg hadde satt meg ned, kjente jeg noe på skuldera mi. Jeg snudde meg, og så at det var han. Han lurte på om bussen gikk til e-verket, noe den gjorde, så pliktoppfyllende som jeg er sa jeg altså ja. Egentlig var jeg på dette punktet faktisk litt glad, for det er ikke så veldig ofte at pene gutter finner det for godt å snakke til meg, ikke om helt trivielle ting som om bussen går til e-verket engang, men så blei jeg straks litt mer på vakt, for han spurte om jeg ikke kunne komme og sette meg ved siden av ham. Nå er jeg også typen som er veldig på vakt og, noen vil kanskje til og med kalle det paranoid, men jeg tenkte at herregud, det er snakk om å sitte ved siden av noen. Big deal. Kanskje det til og med går an å få en anstendig samtale ut av det.
Så jeg satte meg ved siden av fyren, som først spurte om fullstendig uskyldige ting som hvilken skole jeg gikk på, hvilken linje, osv. Jeg svarte høflig som bare det, og spurte litt tilbake. Men så, vettu. Så spurte han hva jeg gjorde i Drammen. Jeg svarte som sant var, at jeg hadde hatt to fritimer på skolen og bare hadde bestemt meg for å henge litt der. Fortsatt var jeg høflig som en korpike, og spurte hva han gjorde. Så han svarte, i fullt alvor, uten ironi engang, at han dreiv og røyka hasj og sånn, da, og så hadde politiet hatt en razzia hjemme hos ham og funnet masse heroin under gulvet, så nå var han på flukt.
...
↑ Omtrent sånn kan jeg tenke meg at ansiktet mitt så ut da. Likevel stotra jeg vel fram et halvhjerta "å jah!" som sikkert hørtes akkurat like glupt ut som du kan tenke deg. Det var da jeg begynte å glede meg til jeg var framme.
Så spurte han om jeg ville være med ham hjem. Jeg var veldig frista til å komme med et snørrhovent "HVA BEHAGER!?", men nå er jeg (muligens uheldigvis?) ikke så veldig snørrhoven av meg, men mer snill og medgjørlig, kanskje til og med dumsnill. Men altså, misforstå meg rett, jeg sa ikke ja, altså, men jeg sa at hallo, jeg måtte jo på skolen. Da spurte han om jeg ikke kunne droppe det. Jeg blei litt sånn "nææææh... kan jokke deeeeet...", og så ga han seg for litt. Så i stedet spurte han om hva slags musikk jeg hørte på. Jeg lånte ham iPoden min så han kunne se sjøl, og han så vel ikke på den i mer enn et par sekunder før jeg fikk den tilbake sammen med en kommentar om at jeg hadde bra musikksmak. Så jeg spurte ham om hva han hørte på. "Det meste av det du hører på." JADDA! Som om han hadde hørt om halvparten i det hele tatt! Etterpå gjorde han replikken enda mer troverdig ved å slenge på: "jeg liker mye hip-hop og, da." Knus, kræsj, brekk.
Så blei det litt mer (halvhjerta fra min side) babling om hip-hop, før vi kom til det strøket som grenser til Lier, og der hvor alle sossehusa ligger. Her spurte han om han skulle vise meg hvor onkelen hans bodde. Jadda, for all del. Så han pekte ut det største huset med svømmebasseng og greier, og la til at han hadde et enda større hus sjøl, for faren hans var millionær. Fortsatt i fullt alvor. Så jeg spurte hva faren hans jobba med, men neeeeei... det kunne han jo så klart ikke si.
Og så blei mine bønner hørt, og bussholdeplassen min kom. Han fortsatte å mase om jeg ville bli med ham hjem, eller om han i det minste kunne få mobilnummeret mitt, men jeg svarte nei til begge og gikk.
Satan. Det er neiggu ikke rart jeg fortsatt er singel når sånt er det eneste jeg tiltrekker meg. Det er nesten så jeg lurer på om det er noe alvorlig i veien med meg.
2.
Den andre tingen skjedde natt til mandag. Jeg hadde helt speisa mye lekser, og satt til klokka var fem om morgenen. Faren min, en forbanna morgenfugl, hadde selvfølgelig bestilt kjøretime til meg klokka sju. Hvilket innebar at jeg måtte opp halv seks. Altså en halvtime igjen til jeg måtte opp. Liten vits i å gå og legge seg, så jeg venta til pappa stod opp og så ba jeg på mine knær om jeg væææær så sniiiiiill kunne få slippe kjøretime og skole i dag. MEN NEIDA! Det vil si, skole var det ikke så farlig med, men kjøre, det måtte jeg for all del ikke finne på å unngå! Jeg hadde ikke sovet overhodet, så du kan jo tenke deg sjøl åssen det gikk. Kjørelæreren min hadde henda mer på rattet enn meg, for å si det sånn, for jeg skeina ut til sida om igjen og om igjen. Og da jeg kom hjem, ville egentlig ikke pappa at jeg skulle legge meg i det hele tatt, for ellers føkka jeg visst opp døgnrytmen min, men veit du hva, heller føkka døgnrytme enn null søvn i det hele tatt. Så jeg gikk og la meg likevel, bare for å bli vekt igjen hver time. Faen ta. Jeg la meg halv ni den kvelden, og sov som en stein helt til klokka ringte igjen på tirsdag halv sju.
TING SOM ER FINE
Det var faktisk overraskende få av tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine. Kanskje føltes det bare som ekstra mange fordi jeg på en måte føler dem som sterkere? Nu vel. Jeg durer nå uansett i gang med de tinga som er fine.
1.
Jeg har kanskje fått jobb! Altså, egentlig er det ikke en så veldig fin ting, for det ligger jo i ordet. Jobb, liksom. Jeg er ikke så glad i å jobbe. Riktignok skulle jeg ha vurdert å tenke enda litt lysere på det om det hadde vært på Outland eller noe sånt, men det er et litt ekkelt sted som Narvesen. Men ja, ja. Det er bedre enn McDonald's. Og jeg tjener penger. Er ikke verst, bare det. Er dessuten ikke sikkert at jeg får jobben en gang, men denne gangen er det jeg som kjenner noen. Det er jo alltid en fordel.
2.
Jeg har forelska meg i det nydeligste bandet noensinne! De lager de søteste, gladeste og mest drømmende sangene evah, og vokalisten har så berusende bedårende stemme. Jeg snakker om Asobi Seksu (ikke la deg skremme av navnet som betyr "leiken sex"), og her er noen perler jeg har plukket opp så langt:
New Years
Nefi+Girly
Mizu Asobi
Deilig, deilig, deilig, deilig.
3.
Mens vi først er inne på deilig musikk... Du veit hvem Bloc Party er, sant? Med Kele og den heiteste britiske aksenten noensinne? Siden vi er så godt i gang, kan jeg alltids tilby noen prakteksempler derfra og:
The Prayer
I Still Remember
Blue Light
Nå har jeg tenkt å gjøre deg veldig misunnelig, for JEG SKAL PÅ MÅDDERFØKKINGS KONSERT MED GJENGEN I FEBRUAR! Men hvis du blei veldig lei deg nå, så trur jeg det fortsatt er ledige billetter igjen. Bare søk på Bloc Party Sentrum Scene, så får du nok noen treff. Åh, dette kommer til å bli fint. Nå er det bare å lære seg tekstene utenat. Jeg kan mange av dem fra før, da, men alle er et mål.
Men nå ser jeg at det faktisk har vært flere positive ting enn negative den siste tida. Riktignok kan det med jobben diskuteres, men jeg trur det er mest fint, sånn egentlig. Av andre ting, kan jeg nevne at jeg har vært hos frisøren og kommet langt på Rikku-kostymet. Ting kunne ha vært verre, når jeg tenker meg om.
Abonner på:
Innlegg (Atom)