Når ser man akkurat passe autistisk ut?

Om jeg ikke tar helt feil (og kjenner jeg meg sjøl rett, er det slettes ikke umulig) er Ruter-kampanjen jeg var med på nå over. Frykten min for å møte på en full guttegjeng som kjente meg igjen fra plakaten viste seg å være fullstendig ubegrunna, så der kan dere se: angst hjelper! De aller, aller fleste jeg har snakka med har vært positive, og så har det selvfølgelig vært noen surpomper der ute, og i utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ikke gidde å bruke noe tid på surpompene, men så har jeg ikke klart å la være, fordi det de sier er så… motstridende? Gir så lite mening? Og er samtidig så ekstremt talende for den autistiske opplevelsen?

Okei, la meg forklare. 

Først har vi altså denne Reddit-nissen som ser ut til å mene at jeg ser altfor woke ut til å kunne være autist på ordentlig, men derimot har diagnostisert meg sjøl (selv om måten vedkommende formulerer seg på gjør det litt uklart hva hen egentlig mener):

En smule smigrende er det jo tross alt å bli omtalt som "woke ungdom" i en alder av 34 år, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har tenkt tanken at jeg ser spesielt "woke" ut. Min dragning mot alt som er fargerikt har ingenting å gjøre med at jeg vil vise omverdenen at jeg er opptatt av samfunnsspørsmål, og alt å gjøre med at jeg elsker farger på en veldig spesifikt autistisk måte, som jeg snakka en del om i dette innlegget fra januar 2022. Hva øreringene mine i det hele tatt har med saken å gjøre, har jeg faktisk ikke peiling på. Sånn med tanke på at jeg trur jeg kjenner flere folk som har hull i øra enn som ikke har det, klarer jeg heller ikke å se at dét er noe som er spesielt "woke." Men jeg liker å snurre på dem som en form for stimming, da.

Og angående dette:

Siden denne plakaten var ment som noe som skulle kunne leses med bare et kjapt overblikk, valgte reklamebyrået å forkorte den fem sider lange utredningsrapporten min til "føler meg annerledes", men jeg lover at det at jeg har følt meg annerledes hele livet ikke er det eneste autismesymptomet jeg har, for i så tilfelle hadde jeg ikke oppfylt de diagnostiske kriteriene. ☺

Med andre ord: enda et tilfelle av "men du ser ikke autistisk ut", altså. Men vent, det er mer! Unnveig sendte meg en TikTok-video der folk etter alt å dømme er av motsatt oppfatning av Reddit-brukeren over her, nemlig at jeg ser altfor autistisk ut. Eller åssen er det egentlig meninga at jeg skal forstå dette?

Jeg tviler jo på at disse folka leser bloggen min, men hadde de gjort det, hadde de kanskje visst at kostymeavdelinga egentlig hadde valgt ut et mer nøytralt antrekk til meg, men at jeg likevel endte opp med å bruke jakka mi fordi det jo er sånn jeg faktisk kler meg til vanlig. At jeg, i kraft av å se ut som jeg gjør, forsterker stereotypier om at autister er eklektiske, trur jeg helt ærlig er å tillegge meg mer påvirkningskraft enn jeg egentlig har. Jeg har kledd meg såkalt "annerledes" veldig mye lenger enn jeg har visst at jeg er autist, og som delvis allerede nevnt: da jeg blei klar over diagnosen min, ga det plutselig veldig mye mening at jeg alltid har hatt en annen klesstil enn de fleste andre rundt meg. Og i motsetning til hva enkelte, både her og andre steder på nettet, ser ut til å tru, har ikke Ruter gått ut og leita etter den mest eksentriske autisten de kunne finne, helt til de heldigvis fant meg og alt løste seg. Faktisk søkte ikke Ruter aktivt etter autister i det hele tatt, men etter personer som har opplevd at livet deres har forandra seg i løpet av den siste tida, enten positivt, negativt eller nøytralt. Da jeg fikk min diagnose i oktober 2021, var det noe av det beste som har skjedd meg. Og det syntes Ruter var så fint at de hadde lyst til å bruke historien min i kampanjen sin.

Og til vedkommende som mener at jeg er "litt my": dette er ikke første gangen jeg har blitt beskyldt for å være "litt mye", og det blir nok ikke den siste. Med deg vil jeg gjerne dele dette sitatet av Latrice Royale i den nyeste sesongen av We're Here:

Også litt apropos "bruke en dragartist for å representere alle homofile" (selv om jeg strengt tatt ikke representerer noen andre enn meg sjøl, verken i denne kampanjen spesifikt eller generelt i livet). Med dét sagt, er det jo kanskje en grunn til at jeg har blitt så innmari investert i RuPaul's Drag Race. Flere av deltagerne der har, på tvers av sesonger, snakka om vansker med å bli akseptert i nærmiljøet og/eller av familien sin, og at folk har en tendens til å være litt sånn "det er greit at du er homo, så lenge du ikke driver med drag." Jeg får litt den følelsen sjøl nå, at det er liksom greit at jeg er autist, så lenge jeg ikke er så åpenlyst autist. Så lenge jeg skjuler autismen min litt bedre. Maskerer, om du vil. Jeg kan få være autist, så lenge folk slipper å få rarheten min slengt i fleisen på bussen, liksom.

Kanskje dette bare beviser at det nettopp var helt riktig at folk i noen uker nå har fått rarheten min slengt i fleisen på bussen. Kanskje de, uten å vite det, trengte å få rarheten min slengt i fleisen på bussen.

Fortid og nåtid og framtid

Hvis du har reist kollektivt i Oslo de siste dagene, er det ikke umulig at du har møtt på trynet mitt.

For halvannen måned siden blei jeg spurt om jeg ville være med i den nyeste kampanjen til Ruter, noe jeg takka ja til. Jeg må innrømme at selv om filmsett til dels er kaotiske omgivelser og at å delta på den måten jeg gjorde, stort sett består av mange timer venting og så noen få minutter faktisk handling, syns den delen av meg som drømmer om å lage film at det å være med på medieproduksjon på denne måten både er givende og inspirerende. Ikke minst syntes jeg det var overraskende kult å få se stedet der t-banene går for å sove:

Dette oppdraget viste seg også å by på en trivelig overraskelse i det at Lottie, som jeg trener med, var en del av produskjonsteamet. Den overveldende opplevelsen det tross alt kan være for meg å gjøre noe nytt og uvant, føles alltid litt tryggere når jeg treffer på et kjent og hyggelig ansikt. 

Litt morsomt var det også at kostymeansvarlig i utgangspunktet hadde bestemt seg for et forholdsvis nøytralt antrekk for meg, fordi hun syntes at min ellers så, vel, ekstravagante stil kunne være distraherende, så jeg hadde en sekk full av ensfarga plagg med meg. Da det blei min tur, endte vi likevel opp med å bruke vinterjakka jeg hadde utapå antrekket jeg egentlig skulle ha på meg, og som var tenkt at jeg skulle ta av meg når det blei min tur fordi det tross alt var ganske kaldt på innspillingsdagen. Jeg trur regissør og fotograf endte opp med å like kontrasten mellom den fargerike jakka og håret mitt og det grå industrielle interiøret på Ellingsrudåsen t-banestasjon. Det gjør hvert fall jeg.

Da jeg takka ja til oppdraget, tok jeg forøvrig ikke med i beregninga hvor sjølbevisst jeg skulle komme til å bli av å oppholde meg i Oslo sentrum i kampanjeperioden. Aller mest redd er jeg for et tenkt scenario der jeg ender opp med å sitte i nærheten av en plakat av meg sjøl og en full guttegjeng en sein fredag eller lørdag skal syns det er kjempegøy og vil prate med meg, hahaha. Jeg innser at det tross alt i så fall er en veldig uskyldig hendelse i det store og det hele, men nå er nå en gang å prate med fremmede veldig langt nede på lista over ting jeg liker best å gjøre.

Forøvrig har det blitt en liten diskusjon i den ene autismegruppa jeg er med i på Facebook angående bruken av ordet "Asperger" på plakaten. Jeg forstår at noen syns begrepet er problematisk, oppkalt etter en nazi-lege som det tross alt er, men inntil videre bruker vi fortsatt DSM 10 i Norge, og der er fortsatt "Asperger syndrom" en reell diagnose, til tross for at verden forøvrig egentlig har vedtatt at vi nå om dagen bare bruker autisme om hele spekteret. Sjøl bytter jeg litt på å si at jeg er autist og har Asperger, alt etter hva som føles naturlig der og da, men det er nå også en gang sånn at det er "Asperger syndrom" som det står i papirene mine at jeg har, og for hjernen min, som diagnosetypisk nok har en tendens til å tenke veldig konkret og bokstavelig, kan det i noen sammenhenger føles feil å kalle det noe annet enn hva den offentlige helsetjenesten har bestemt at beskriver meg.

Ellers av interesse i livet mitt, har jeg i det siste sendt inn et knippe søknader av ymse slag:

Altså søknader om uføretrygd og studieplass. Jeg føler på et slags press om å skulle syns at førstnevnte er et nederlag, at det er meninga at jeg skal syns det er trist, men at jeg etter nøye overveiing har akseptert at det er sånn. Men det er ikke sånn jeg føler det i hele tatt, jeg er egentlig bare letta og glad. Likevel virker det som at noen mennesker har litt problemer med at jeg syns det er en god følelse? Akkurat som at de syns at jeg bør skamme meg litt over det, eller at de syns at jeg ikke fortjener å bli ufør med mindre jeg sjøl syntes at det var et tøft valg? Jeg får på ingen måte disse vibbene fra mine nærmeste, men siden "hva driver du med, da?" er det vanligste smalltalk-spørsmålet i verden og jeg stort sett alltid blir spurt om det av behandlere og alt mulig annet, har jeg lagt merke til at folk nærmest virker litt snurte når jeg framstiller det å ha søkt om uføretrygd som et gode. Som det jo tross alt er! Hallo, jeg føler meg sinnssykt takknemlig som bor i et land som tar vare på innbyggerne sine på denne måten, så for meg er det litt underlig at enkelte tilsynelatende misliker mangelen min på skam. "Det er ingenting å skamme seg over" hører vi igjen og igjen, men når vi åpenbart ikke skammer oss, er liksom ikke dét riktig heller. Akkurat som at man med "det er ingenting å skamme seg over", heller mener "du skal skamme deg akkurat riktig mengde." Å bo i et land med våre velferdsordninger er ikke noe å skamme seg over, men derimot et stort privilegium som jeg er veldig heldig som har.

Og så har jeg altså søkt om studieplass på masterprogrammet i litterär gestaltning i Göteborg. I fjor søkte jeg på bachelorprogrammet deres og kom inn, men etter samtaler med både venner og sjukepleieren min sa jeg fra meg plassen. Jeg er mye mer motivert for en master etter å allerede ha vært gjennom tre år med forfatterstudier i Norge. Apropos det har jeg også søkt tredjeåret i Tromsø for tredje gang. Første gang jeg søkte fikk jeg ventelisteplass, andre gang jeg søkte fikk jeg nei. Nå som jeg allerede veit åssen det er å få den verste mulige tilbakemeldinga derfra, føler jeg meg egentlig greit rusta til å motta hvilken tilbakemelding som helst denne gangen. Som jeg sa til Unn her forleden: jeg er forberedt på det verste og blir kjempeglad for det beste.

Life… but how to live it?

Sist jeg snakka spesifikt om ADHD-medisiner, var da jeg ganske nettopp hadde begynt på dem. Nå har jeg brukt dem i et halvt år, og jeg har én ting å si med hele mitt hjerte: for en enorm forskjell de utgjør. De "fikser" meg på ingen måte; ting som var vanskelige før, er fortsatt vanskelige, men jeg blir ikke like satt ut av de vanskelige tinga lenger. Jeg klarer å tenke rasjonelt rundt utfordringene mine, lar dem ikke ta overhånd og fylle meg med angst og håpløshet. Jeg opplever fortsatt angstsymptomer, men mye sjeldnere enn før. Jeg tenker ikke bare på alt som kan gå galt til enhver tid. Jeg kan fortsatt bekymre meg, men som om jeg befant meg i en konstant meditativ tilstand, aksepterer jeg at bekymringer er menneskelige tanker og at det også er alt de er. Bekymringer er ikke farlige, og det er greit å ha dem. Og når den anerkjennelsen inntreffer, blir bekymringene umiddelbart mindre skremmende og ødeleggende. Sånn som når man har mareritt, og istedenfor å våkne fordi man ikke tør å drømme lenger, isteden konfronterer monsteret som jager deg, og innser at det ikke er et monster i det hele tatt, men en katt som bare ligna litt på et monster fordi du ikke kunne se den skikkelig. 

For å ta opp igjen tråden herfra: møtet med legen og sjukepleieren gikk veldig bra, og fordi jeg fikk lengre tid til å snakke enn hva som pleier å være tilfellet på vanlige legetimer, fikk legen min et mer helhetlig inntrykk av smerteproblematikken min og uten at jeg hadde foreslått det sjøl engang, syntes hun symptomene mine ligna på Ehlers-Danlos syndrom. Jeg gjorde noen demonstrasjoner, der jeg blant annet bøyde tommelen min helt inntil underarmen og dro ut huden min så langt den kom, og hun sa at jeg åpenbart både er unormalt hypermobil og har unormalt elastisk hud. Sannsynligvis er det Ehlers-Danlos som også forårsaker smertene i ryggen min, men jeg har tatt blodprøver for å sjekke betennelsesnivået uansett, om ikke for annet, så for å definitivt utelukke Bekhterevs. Når vi har fått svar på blodprøvene, vil hun henvise meg til en revmatolog. Ikke fordi Ehlers-Danlos er en revmatologisk sjukdom, men fordi revmatologer har god peiling på Ehlers-Danlos, nettopp fordi symptomene kan ligne såpass mye på blant annet Bekhterevs og MS.

Da jeg passa Nomi i Drammen forrige måned, snakka jeg med Eirin, som har ME og er delvis ufør. Hun fortalte at hele prosessen, både med å utredes for ME og så deretter søke om uføretrygd, har tatt veldig lang tid. Jeg har liksom tatt tak i alle problemene mine på én gang. Asperger syndrom, bam. ADHD, bam. Nå muskel- og skjellettgreiene mine. Ikke at det ikke er bra at jeg faktisk endelig er i gang, men samtidig er det egentlig ikke rart at jeg har følt meg så konstant sliten og overvelda egentlig helt siden alt dette begynte. Og når begynte det, egentlig? Begynte det med at jeg fikk den første diagnosen, eller begynte det da jeg innså at jeg angsten min faktisk var for mye til at jeg kunne takle den uten hjelp? Begynte det enda tidligere, kanskje omkring starten av tenåra, da det plutselig blei veldig åpenbart for meg hvor annerledes jeg var fra alle jeg kjente? Poenget er at jeg stadig er i en situasjon der det skjer mye, og selv om det egentlig er en bra ting, trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for å føle meg utslitt. Det ER slitsomt å finne ut av disse tinga. Man er ikke mislykka når man blir sliten av slitsomme ting.

Inntil videre er jobb for mye for meg å tenke på. Faktisk så mye at jeg måtte sette Patreonen min på pause. Det er ingen andre enn meg sjøl som har for høye forventninger til meg, og det veit jeg jo egentlig allerede fordi jeg sjøl støtter kreative folk på Patreon. Jeg forventer på ingen måte at de skal pumpe ut content som en annen fabrikk, så at jeg hele tida setter lista høyere for meg sjøl enn hva jeg gjør for andre, er veldig urettferdig gjort mot meg av meg. Men likevel, det var ei nødvendig pause for meg å ta akkurat sånn som ting er nå. Men noe jeg har gjort, er å registrere meg på Pawshake. Det er nærmest en slags AirBnB for dyrepassere. Faste lesere veit vel at jeg har passa katter og hunder i en årrekke allerede, så da jeg oppdaga Pawshake ved en tilfeldighet, bestemte jeg meg for å teste det ut. Jeg skal på mitt første Pawshake-oppdrag alt på søndag. Og som med Patreon: om det når et punkt der også dét blir overveldende for meg, er det ingen som blir skuffa om jeg velger å ta meg ei pause. Ingen organiske livsformer klarer å holde det konstant gående. Hadde vi gjort det, hadde jo ingen trengt å bekymre seg for at robotene kunne komme til å ta over jobbene våre.

Jeg er dessuten forsiktig optimistisk angående egen skriving. Fortsatt er det mye knytta opp mot det som er ekstremt skremmende, men jeg veit at jeg har allierte som har trua på meg og som kan hjelpe meg så langt de kan. Medisinene mine har også gjort meg mer sosial og mindre redd for å dumme meg ut, og alt i alt føler jeg meg langt bedre rusta til å takle… egentlig det aller meste, mye mer enn jeg noen gang tidligere har vært. Selvfølgelig hadde de noen-og-tretti åra som har leda opp til dette vært usedvanlig mye enklere hvis jeg hadde visst tidligere det jeg veit nå, men bedre seint enn aldri.

Forhåpentligvis er de fysiske smertene mine det neste punktet på lista jeg kan skrive "bam" bak.

Om Samuel "Mad Sam" DeStefano (og om Kristine, som også er litt mad)

Jeg har nevnt jobben jeg søkte på i begynnelsen av januar noen ganger her inne tidligere. Nå har jeg endelig fått svar fra arbeidsgiver, og jeg fikk ikke jobben, noe jeg helt ærlig syns er ganske kjipt. Når det tok så lang tid å få svar – omkring halvannen måned totalt – skjønte jeg jo at det var den retninga det bar i, men det var kjedelig likevel. Kanskje særlig fordi den store ildprøven for min del når det gjelder jobb, er sjølve jobbintervjuet. Jeg er elendig på jobbintervjuer. Så da jeg gikk videre fra intervjuet, og de ville at jeg skulle skrive en episode for dem, var jeg ganske optimistisk. Skriving er jo det jeg kan! Jeg blei veldig fornøyd med teksten jeg skreiv for dem, så da den endelige tilbakemeldinga blei at de syntes det var mye positivt i teksten min, men at de hadde valgt å gå videre med noen andre isteden, var det en aldri så liten nedtur. På godt og vondt fikk jeg beskjeden samme dagen som jeg reiste på hyttetur, så det var jo ei slags positiv vending at jeg slapp å sitte aleine og sture over det mens såret fortsatt var ferskt. 

For omtrent ei uke siden sendte jeg dem en mail og ba dem om ei mer konkret tilbakemelding sånn at jeg veit hva jeg kan gjøre bedre til neste gang. De har ennå ikke svart. Jeg veit ikke om de kommer til å bruke halvannen måned på å svare på den mailen òg, eller om jeg får svar overhodet. Personlig har jeg en hypotese om at det kan være fordi jeg gikk for mye i detalj akkurat i de delene av teksten som handler om tortur, samtidig som jeg sjøl, som true crime-entusiast, helt ærlig føler at å utelate de ekstreme lidelsene ofra til gjerningspersonene gikk gjennom, ikke er å vise dem den respekten de fortjener. Jeg syns de fortjener at folk veit nøyaktig hva som skjedde med dem, for noe annet blir for meg å forskjønne sannheten. Jeg syns voldelige kriminelle fortjener at folk veit hva for slags grusomheter de er eller var i stand til å påføre andre mennesker, jeg syns ikke de fortjener å skånes fra å få sine mørkeste sider fram i lyset. Med dét sagt veit jeg jo at mange er uenige med meg om nettopp dette, og mener det er nettopp min innfallsvinkel som er den respektløse. Samtidig har jeg jo lyst til å være trofast mot mine egne prinsipper, og selv om man selvfølgelig er nødt til å tilpasse skrivestilen sin litt når man tar på seg kommersielle oppdrag, ville det ikke føltes riktig for meg å gå på akkord med meg sjøl. Jeg vil jo helst ansettes av noen som er enig med min måte å gjøre ting på, liksom.

Ikke desto mindre: det sugde å få avslag. Ikke bare fordi det å få avslag suger generelt og gir sjøltilliten en knekk, men også fordi jeg jo virkelig hadde lyst på jobben. I tilfelle det ikke allerede var klart: jeg søkte jobb som manusforfatter for et av Norges største podcastnettverk, en jobb som i seg sjøl hadde vært fantastisk, men så var det også snakk om bare én til to dager oppmøte per uke på fysisk arbeidsplass, resten kunne være hjemmekontor om jeg så ville. Og for noen som jobber aller best til de merkeligste tider på døgnet og aleine i de tryggeste omgivelsene jeg veit om, var dette faktisk perfekt. Det var til og med en fulltidsjobb som jeg helt oppriktig følte meg rusta til å takle! Jeg som alltid har tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha en fulltidsjobb! 

Men alt dette betyr jo at dere kan få lese episoden jeg skreiv på denne bloggen isteden. Den var skrevet til Gangsterpodden, om du skulle få lyst til å høre for å sammenligne min episode med de andre episodene.

Samuel "Mad Sam" DeStefano var først og fremst kjent som lånehai for Chicago-mafiaen på 1950- og 60-tallet, men på grunn av sine sadistiske lyster og psykisk ustabile tilstand, kledde han kallenavnet sitt litt for godt. Pengeutpressing var nemlig langt ifra de eneste kriminelle tilbøyelighetene han hadde; fra tenåra og fram til hans død som 63-åring i 1973, bestod den såkalte merittlista hans i tillegg blant annet av smugling, bankran, blotting, voldtekt, tortur og drap.

JIM: Hei, og velkommen til en ny episode av Gangsterpodden. Jeg er Jim.

MORTEN: Og jeg er Morten.

J: Og jeg vet at dette ikke er første gangen vi sier det, men i dag skal vi faktisk snakke om en av de sykeste og mest brutale gangsterne vi har vært borti hittil.

M: Ja, for hvis det er noe denne podcasten har lært oss, så er det at det ikke er mangel på sadistiske psykopater innen organisert kriminalitet, og the man of the hour denne gangen er Samuel DeStefano, passende nok kjent som Mad Sam.

J: «Mad» som i gal?

M: «Mad» som i sprøyte, hakke gal. For når mafiaen syns du er gal, da er du faktisk gal sånn helt på ordentlig.

J: Men før vi går inn på nøyaktig hvor gal han var, så kan vi jo nevne at Samuel DeStefano ble født i 1909 i Streator, Illinois som barn av to italienske immigranter. Nok en italiensk-amerikaner, med andre ord. 

M: Ja, det er noen av dem i mafiaverdenen. Familien hans flytta til Little Italy i Chicago da Samuel var liten, og det tok ikke lang tid før han begynte å henge med lokale gjenger. Da han bare var atten år, var Samuel DeStefano en av gjerningsmennene bak en gjengvoldtekt av den sytten år gamle jenta Frances Brooks. Uten å gå inn på altfor mange detaljer her, er det en del ting som tyder på at voldtekten var særdeles brutal, for da Frances Brooks ble funnet av politiet, hadde undertøyet hennes blitt revet i stykker, og hun blødde fra både munnen og skrittet. For denne voldtekten ble DeStefano dømt til tre år i fengsel.

J: Etter at DeStefano hadde sonet ferdig, var det rett ut tilbake på gata og til gjengene. I 1930, altså samme år som han slapp ut fra fengsel, ble han med i den beryktede Forty-Two Gang, ledet av Sam Giancana, den framtidige lederen av The Chicago Unit. Som medlem av the Forty-Two Gang, fikk DeStefano prøve seg innen et bredt spekter av forbrytelser, blant annet gambling, spritsmugling og ikke minst væpna ran. For et bankran i Wisconsin i 1933 ble han dømt til førti år i fengsel, men slapp ut igjen i 1944 etter å ha sonet i bare elleve år. Det var derimot tilbake igjen til fengsel for DeStefano i 1947 etter at han ble tatt for å ha solgt – av alle ting – falske rasjoneringskort for sukker. Det høres jo nesten litt søtt ut, men det var i løpet av dette fengselsoppholdet at han ble kjent med Paul Ricca og Louis Campagna, som begge var medlemmer av The Chicago Unit. Paul Ricca likte Sam DeStefano, og han ble en slags mentor for ham, og Paul Ricca mer eller mindre lærte DeStefano hvordan man skulle være lånehai for mafiaen.

M: Ja, fordi mafiaen visste selvfølgelig å utnytte gamblere som hadde tatt seg vann over hodet, så når gamblerne ikke lenger kunne få lovlige lån hos bankene for å finansiere spillevanene sine, henvendte de seg noen ganger til mafiaen, som deretter sendte lånehaier, utpressere og torpedoer etter dem om de ikke betalte tilbake i tide. Så da Sam DeStefano igjen slapp ut av fengsel, fant The Chicago Unit ut at han rett og slett var en formidabel ressurs på det området, i tillegg til at han var litt… ja, skal vi si utradisjonell?

J: Det er hvert fall én måte å si det på. Fordi der de fleste lånehaier foretrakk å innvilge lån til folk de visste at kom til å betale dem tilbake, hadde Sam DeStefano en klar preferanse for å gi lån til folk som hadde betalingsanmerkninger og høy gjeld. Dette var fordi noe av det aller beste han visste, nemlig var å torturere. 

M: Og så begynte moroa.

J: Ja, i hvert fall for Sam DeStefano, ikke fullt så mye for ofrene hans. Som sagt foretrakk DeStefano å gi lån til høy-risiko-klienter nettopp i håp om at de ikke skulle betale tilbake, sånn at han fikk lov til å kose seg med å torturere dem. Og, som det kanskje går an å gjette seg til, var dette noe av grunnen til at han fikk kallenavnet Mad Sam. 

M: Et av ofrene til Mad Sam var restauranteieren Artie Adler, som begikk dødssynden med å være for seint ute med å betale tilbake lånet han skyldte til The Chicago Unit. I kjelleren i boligen sin hadde Mad Sam DeStefano bygget et lydtett rom som rett og slett fungerte som et torturkammer, så det han gjorde, var å ta med seg Artie Adler til denne kjelleren. Her, hvor ingen kunne høre ham skrike, gikk Mad Sam til verks på Artie Adler med et av sine favoritt-torturinstrumenter, nemlig sin trofaste ishakke.

J: Men, heldigvis kan vi vel si, rakk Artie Adler å dø av hjerteinfarkt før Mad Sam fikk fullbyrdet arbeidet. Liket av Artie Adler ble dumpet i kloakken, og siden dette foregikk om vinteren, frøs liket fast, og det ble ikke funnet før på våren, da The Department of Sanitation ble kontaktet i forbindelse med tette rør. Årsaken til disse tette rørene viste seg altså å være liket av Artie Adler, som takket være frosten var perfekt bevart. Det var derimot ikke alle ofrene til Mad Sam som døde.

M: Det er helt riktig, og en av dem som faktisk overlevde en såkalt økt med Mad Sam, var pengeinnkreveren Peter Cappelletti, som visstnok prøvde å stikke av med 25 000 dollar som tilhørte Mad Sam og The Chicago Unit. Mad Sam tok med Peter Cappelletti til restauranten Cicero, som var eid av broren til Mad Sam, nemlig Mario DeStefano. Her ble Cappelletti kledd naken, lenka fast til en radiator, og holdt som fange i tre dager, og i løpet av disse tre dagene ble han selvfølgelig utsatt for juling og tortur. På kvelden den tredje dagen ringte Mad Sam til familien til Cappelletti og inviterte dem på middag på Cicero til ære for Cappelletti. Familien ante fred og ingen fare, og da de ankom restauranten og spurte hvor Peter Cappelletti var, ble de fortalt at han ville dukke opp straks. Etter at de alle hadde inntatt en flereretters italiensk middag, ble den forbrente og forslåtte Peter Cappelletti hentet fram, før Mad Sam DeStefano urinerte på ham foran hele familien. Ifølge enkelte kilder skal Mad Sam også ha tvunget familien til å urinere på Cappelletti. Dette førte til at Cappelletti lovte å gjøre opp for seg, og Mad Sam slapp ham fri sånn at han kunne statuere et eksempel for andre som vurderte å lure til seg penger.

J: Mad Sam var så gal og sadistisk at han aldri ble en «made man», for Chicago-mafiaen innså at han var altfor ustabil til å kunne være en del av den harde kjernen. Ifølge Charles Crimaldi, som var en av mafiakollegaene til Mad Sam, var Mad Sam en djeveldyrker. Charles Crimaldi sa at Mad Sam var overbevist om at han var Satans disippel, og han skal ha bedt bønner til Satan på samme måten som kristne ber til Gud, og etter en slik bønn kom Mad Sam tilsynelatende i en slags transe der han trampa rundt, svor og banna, smalt knyttnevene i gulvet, sikla og skumma rundt munnen. Charles Crimaldi kunne også fortelle at Mad Sam pleide å gå med briller til tross for perfekt syn, bare for at folk skulle tro at han så dårlig. På denne måten kunne han ta av seg brillene og observere alt rundt seg mens folk rundt ham gikk ut fra at han ikke fikk med seg en damn shit. Også ifølge Crimaldi hadde Mad Sam som fritidssyssel å kjøre rundt på avsidesliggende landeveier for å se etter steder å begrave framtidige lik. Han likte også å dra til gårder der de holdt griser, og der kunne han tilbringe opptil en time mens han betrakta grisene og dagdrømte om å mate dem med menneskelige levninger. 

M: Ja, og kanskje var det fordi at han faktisk hadde en pakt med djevelen at han var i stand til å drepe sin egen bror. Det skal vi få høre mer om etter en kort pause.

PAUSE

M: Velkommen tilbake til Gangsterpodden. Før pausen fikk vi høre at Mad Sam angivelig var en djeveldyrker som også på fritiden stort sett tenkte på og dagdrømte om drap og tortur. Helt sinnsfrisk var han nok uansett ikke, for i 1955 beordra den tidligere nevnte Sam Giancana, som på dette tidspunktet var høyt oppe i Chicago Unit-hierarkiet, drapet på Michael DeStefano, som altså var lillebroen til Mad Sam. Denne ordren adlød Mad Sam uten å mukke, og da politiet avhørte ham om dette drapet, skal Mad Sam bare ha fnist ukontrollert. 

J: Dette med en hensynsløs sadist som fniser ukontrollert er liksom et helt nytt nivå av creepy.

M: Det kan du si. Fyren var rett og slett råskummel. Han fant tilsynelatende enorm nytelse i å ydmyke og torturere andre, også bare for moro skyld og helt uten grunn. For hvis det ikke var grunnlag for noe tortur, fant han andre måter å få utløp for sadismen sin på. For eksempel var det en FBI-agent ved navn William F. Roemer som ikke sjeldent var hjemme hos Mad Sam DeStefano. Når det dukka opp et nytt lik, var Mad Sam en av de første Roemer henvendte seg til. Hver gang Roemer dro hjem til ham, åpna Mad Sam døra for ham kledd i pysj, men pysjen var alltid litt åpen, sånn at deler av eller hele kjønnsorganet hans var synlig. Så ble altså Roemer bedt inn, og kona til Mad Sam serverte kaffe. Roemer tenkte over at han syntes kaffen smakte litt rart, men avfeide hele greia med at det sikkert bare var fordi den var lagd av italienske kaffebønner. Men seinere, via en informant, fikk Roemer vite at Mad Sam hadde gått rundt og skrytt av at hver gang det dukka opp en FBI-agent på døra, urinerte Mad Sam i kaffen hans.

J: Og hvis du syntes dét var drøyt, så er det bare å glede seg til denne lille Mad Sam-anekdoten; det å servere tissekaffe til FBI-agenter var dessverre ikke det verste den stakkars kona til Mad Sam ble tvunget til å gjøre. En gang Mad Sam av en uviss grunn ble sint på henne, dro han i raseri ut på en kjøretur. Mad Sam kjørte opp til den første og beste fyren han fant, pekte en pistol på ham og beordra mannen inn i bilen. Denne mannen, som hadde vært på vei hjem fra jobb, ble deretter kjørt hjem til huset til Mad Sam, der Mad Sam, med pistolen i hånda, tvang kona si til å utføre oralsex på denne fremmede mannen, rett og slett for å lære henne en lekse. Da det hele var over, var den fremmede mannen naturlig nok temmelig opprørt, og fordi han var livredd for å bli anklaget for voldtekt, løp han til nærmeste politistasjon og fortalte hva som hadde skjedd.

M: Men, heldigvis for de fleste som hadde noe med Mad Sam å gjøre, skulle et drap begått i 1963 være begynnelsen på slutten for ham. Leo Foreman, som hadde en streit jobb som eiendomsmegler på dagtid i tillegg til at han hadde en litt mer luguber sidejobb som pengeinnkrever på vegne av Mad Sam, møtte sitt grusomme endelikt etter en krangel inne på sitt eget kontor. Leo Foreman og Mad Sam hadde hatt flere uoverensstemmelser i løpet av den siste tiden, men den utløsende årsaken til akkurat denne krangelen skal ha vært at Mad Sam hadde funnet bevis på at Foreman hadde rota med noen av pengene til Mad Sam. Da Mad Sam konfronterte Foreman, innrømte Foreman at det var mulig at han hadde begått noen matematiske feil. Dette gjorde Mad Sam fly forbanna, og når noen som heter Mad Sam og som er kjent for å torturere folk til døde står og skriker til deg, da er det naturlig å bli litt redd. Leo Foreman gjorde det som sannsynligvis enhver gangster i hans situasjon ville gjort; han dro fram pistolen sin. Med pistolen pekende på Mad Sam beordret Leo Foreman ham ut av kontoret sitt, og i de neste ukene prøvde Foreman, forståelig nok, å holde seg unna Mad Sam.

J: Dessverre så fungerte det ikke i lengden. Foreman ble etter hvert kontaktet av noen av undersåttene til Mad Sam som fortalte ham at Mad Sam var villig til å tilgi ham hvis han betalte tilbake det han skyldte og hjalp dem med å planlegge et ran. Foreman valgte å stole på dem, og da han kom til huset til Mario DeStefano, som altså var en av brødrene til Mad Sam, ble Foreman bedt av Mario DeStefano om å bli med ned i kjelleren, der Mario DeStefano visstnok hadde bygd et nytt bomberom han gjerne ville vise fram. Foreman begikk selvfølgelig en enorm tabbe da han ble med ned i kjelleren, for der nede ble han skutt av både Mario DeStefano og den tidligere nevnte Charles Crimaldi, som altså jobbet for Mad Sam. Deretter dukka en tredjemann opp, Tony Spilotro, som helt fram til da hadde gjemt seg, og også Tony Spilotro skjøt Leo Foreman. 

M: I voldsomme smerter etter å ha blitt skutt av tre menn, ble Leo Foreman liggende på gulvet, men han var altså fremdeles i live. Først da var det at selveste Mad Sam bestemte seg for å komme fram fra gjemmestedet sitt. Kledd i pysj og med sin elskede ishakke for hånden gikk Mad Sam rett bort til Foreman, tok tak i ansiktet hans og sa til ham at han skulle ofre ham til Satan. Mad Sam stakk Foreman med ishakken totalt tjue ganger. I tillegg ble Foreman slått med hammer på knærne, skåret opp med slakterkniv, og skutt gjentatte ganger i rumpa, visstnok mens Foreman skal ha tryglet Mad Sam om å drepe ham. Etter at Foreman omsider var død, var gutta i så godt humør at de fortsatte med å skjære klumper av kjøtt fra armene hans, før liket ble stappet inn i bagasjerommet på en bil og til slutt dumpet på åpen gate.

J: Sannsynligvis var Mad Sam såpass høy i hatten at han trodde han skulle komme unna med det, men både han, broren hans Mario DeStefano og Tony Spilotro ble arrestert for drapet ti år seinere, i 1973. FBI hadde lyktes i å få den fjerde gjerningsmannen, Charles Crimaldi, til å vitne mot sine tidligere mafiakollegaer, og på grunn av forklaringene til Crimaldi, måtte Mad Sam møte til en såkalt pretrial, som er en slags forhåndsrettssak før den egentlige rettssaken. Kan du gjette hva slags antrekk Mad Sam hadde tatt på seg i anledning denne forhåndsrettssaken? 

M: Jeg både håper og håper ikke at det er pysj.

J: Pysj er helt riktig. Mad Sam DeStefano ankom rettsalen på båre, kledd i yndlingsantrekket pysj, og var fast bestemt på å være sin egen advokat. Og ikke nok med det: mens han altså forsvarte seg selv, gjorde han det mens han snakket gjennom en ropert. Lederne av The Chicago Outfit fikk med seg hele spetakkelet, og uansett hvor dyktig Mad Sam var på å få folk til å betale, bestemte de seg for at han faktisk var altfor gal og at galskapen hans utgjorde en fare for resten av dem. Dermed ble det bestemt at Mad Sam DeStefano måtte dø. 

M: Hovedrettssaken skulle finne sted den 30. april 1973, så omtrent to uker før, den 14. april 1973, kjørte de to andre tiltalte, altså Mad Sams bror Mario DeStefano og Tony Spilotro, hjem til Mad Sam. Ifølge en FBI-teori, hadde Mad Sam blitt fortalt at de to skulle komme hjem til ham for å diskutere en plan om å drepe tysteren Charles Crimaldi. Da Mad Sam, som var inne i garasjen, hørte at det kom en bil, gikk han ut i innkjørselen for å ta imot Mario DeStefano og Tony Spilotro. De to mennene kom ut av bilen og gikk mot Mad Sam, og da de bare var noen meter unna hverandre, gikk Mario DeStefano ut til siden, og avslørte dermed at Tony Spilotro bar på ei hagle. Tony Spilotro skjøt først Mad Sam i armen, deretter i brystet. Da politiet seinere samme dag fant Mad Sam, lå han på ryggen i garasjen, blødd i hjel. Mario DeStefano og Tony Spilotro ble forøvrig frikjent for drapet på Leo Foreman, og ingen ble noen gang arrestert for drapet på Mad Sam DeStefano.

-

KILDER:

https://en.wikipedia.org/wiki/Sam_DeStefano

https://en.wikipedia.org/wiki/Sam_Giancana

https://allthatsinteresting.com/sam-destefano

https://gangstersinc.org/profiles/blogs/chicago-soldier-mad-sam

https://www.newspapers.com/clip/686541/sam-destefano-gets-3-years-prison-for/

https://casetext.com/case/the-people-v-destefano

https://www.americanmafia.com/Feature_Articles_179.html

https://www.americanmafia.com/Allan_May_5-17-99.html

https://www.chicagotribune.com/news/ct-xpm-1989-11-26-8903120871-story.html

https://www.nytimes.com/1973/04/15/archives/chicago-gang-figure-found-slain-in-garage-at-his-home.html

Det som egentlig feiler meg, del 2

Jeg har offisielt ADHD! Jeg har jo snakka om ADHD ved flere anledninger tidligere på denne bloggen, men for å ta hele historien fra begynnelsen så det skal være unødvendig å bruke tid på å rote seg bakover i arkivet om du trenger ei oppfriskning: jeg hadde egentlig mistenkt det lenge, siden hvert fall starten av tjueåra, men i og med at jeg er sånn type person – og er vi ikke alle egentlig det – som kjenner seg igjen i omtrent hva det skulle være av diagnoser man leser om på internett, tenkte jeg at bare fordi jeg syntes sjøl at jeg kjente meg igjen, trengte ikke det nødvendigvis å bety noe. Dessuten fungerte jeg jo "greit." Det vil si, jeg klarte omtrent verken å studere, jobbe, lese eller rydde, og det blei bare vanskeligere med åra, men jeg fungerte jo likevel "greit." Helt til det slutta å fungere greit. Igjen og igjen. Sist gang det slutta å fungere greit, fikk jeg heldigvis hjelp. Jeg blei utreda på DPS og diagnostisert med Asperger syndrom. I journalen min fra DPS stod det imidlertid at jeg i tillegg oppfylte alle kriteriene for ADHD. Da jeg tok det opp med behandleren min, sa hun at det stemte, men at teamet mitt hadde konkludert med at fordi det var ganske stort overlapp mellom de to forskjellige diagnosene, kunne ADHD-symptomene mine forklares med Asperger.

Og det slo jeg meg til ro med. Ei stund.

For et års tid siden skreiv jeg følgende på denne bloggen:

Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående.

Etter det blei jeg kontakta av flere som sa at det faktisk er ganske vanlig å ha både Asperger/være autist i tillegg til å ha ADHD. Så på en legetime som egentlig handla om noe helt annet, tok jeg det opp med legen. Som var enig med meg i at det absolutt går an å ha begge deler og at det var rart at DPS hadde konkludert på den måten de hadde, og henviste meg til nevropsykolog.

Som i sin tur bekrefta det jeg egentlig allerede visste.

Jeg blei henvist videre til psykiater. Jeg var på min første time hos ham før jul, og etter at vi hadde prata sammen litt og han hadde lest rapporten fra nevropsykologen, mente han det var åpenbart at jeg hadde ADHD og ville begynne å teste ut medisiner med én gang for å se åssen jeg ville reagere.

Coolio, tenkte jeg.

Så dagen etter tok jeg mitt livs første dose med metylfenidat. Jeg hadde fått beskjed om å ta det i forbindelse med mat og holde meg unna alkohol for å kunne kjenne effektene på nøytralt grunnlag, så jeg inntok dagens første tablett samtidig med frokosten min, som per min daglige vane bestod av et par brødskiver og en halvliter Monster energidrikk. Jeg hadde helt ærlig forventa at effekten skulle komme litt gradvis og over tid, sånn som med antidepressiva som jeg var vant til, men kort tid etterpå fikk jeg hjertebank. Så en følelse av stress, uten at jeg egentlig hadde noe å være stressa for. Hendene mine skalv. Jeg blei rød og varm i kinna og begynte å kaldsvette. Det kjentes som om jeg hadde drukket ti kopper med kaffe. Men jeg tok også dagens andre tablett noen timer seinere fordi jeg visste jo fra min erfaring med antidepressiva at bivirkninger var vanlige i starten.

Og så begynte moroa.

Jeg dansa rundt på kjøkkenet mens jeg lo og sang. Jeg scrolla på Instagram på telefonen min og lo høyt av sånn passe morsomme reels aleine for meg sjøl i stua. Jeg begynte på dagens Duolingo-økt, og da jeg hadde gått tom for liv, var jeg allerede altfor inni det til å gi meg, så på impuls skaffa jeg meg betalingsvarianten, som blant annet gir null reklame og ubegrensa liv, og holdt det gående. Absolutt alt var kjempemorsomt, og jeg hadde lyst til å gjennomføre enhver idé jeg fikk.

I ettertid har jeg jo skjønt at jeg var rusa, bare at jeg ikke følte meg rusa, for jeg var jo helt klar i hodet, i motsetning til når man er rusa på for eksempel alkohol, men jeg oppførte meg ikke normalt. Siden det ikke stod noe i pakningsvedlegget om koffein, bare om alkohol, tenkte jeg liksom ikke over at en halvliter Monster i tillegg til 40 mg metylfenidat kunne være en dårlig idé. Det var ikke før jeg googla koffein + metylfenidat at det gikk opp for meg at jeg hadde tatt for mye Møllers tran.

Etter litt prøving og feiling har jeg innsett at én kopp svart te om gangen er maksgrensa mi for koffein så lenge jeg går på disse medisinene. Kanskje toleransen min øker etter hvert, det veit jeg ikke ennå. Som en lidenskapelig energidrikkdrikker, er jo dette litt trist, samtidig som det plutselig gir ekstremt mye mening for meg nettopp hvorfor jeg har utvikla meg til å bli en lidenskapelig energidrikkdrikker: i mangel på medisiner, fungerte de nettopp som en slags mild form for medisin for den ubehandla ADHD'en min. Jeg drakk jo ikke energidrikk for å sitte oppe og spille hele natta, jeg gjorde det for å i det hele tatt klare å komme i gang med dagen, for hvis jeg ikke drakk det, blei jeg bare sittende handlingslamma i godstolen min, om jeg i det hele tatt kom meg opp av senga. 

Så nå som jeg har funnet ut at jeg bør holde meg unna energidrikker – og med tanke på hvor mye sukker de inneholder, er det kanskje egentlig til det beste likevel – har jeg derimot veldig god effekt av dem. Jeg har prøvd to ulike typer, henholdsvis metylfenidat og deksamfetamin. Psykiateren sa at jeg skulle teste dem begge ut i ei uke av gangen, og så fortsette med den av dem som fungerte best. Jeg er notorisk dårlig på å vite hva det er jeg føler til enhver tid, både fysisk og psykisk, noe som ikke er uvanlig blant autister, så jeg kjente egentlig ikke stor forskjell på de to. Valgte likevel å fortsette på metylfenidat fordi jeg i løpet av den uka jeg testa ut deksamfetamin våkna en dag og følte meg litt tafatt. Veit ikke om det skyldtes tilfeldigheter eller medisiner, men som sagt opplevde jeg dem umiddelbart som ganske like uansett. 

Og helt ærlig virker disse medisinene egentlig på den måten jeg hadde håpa at antidepressivaen ville virke. Jeg har ennå ikke prøvd verken å lese eller rydde med dem, som er de to tinga som per akkurat nå i dagliglivet mitt er vanskeligst, men det er mest fordi jeg ikke egentlig har hatt tid fordi det har vært mye greier på gang i det siste – føler jeg sier det så ofte, og at jeg ikke helt har rett til å si det, arbeidsledig som jeg tross alt er, men det skal nå en gang lite til før det blir for mye for meg. Men de funker uansett på litt andre måter enn jeg hadde forestilt meg, og de hjelper mot vansker jeg ikke engang hadde tenkt på at kunne skyldes ubehandla ADHD. Mest merkbart er kanskje det at jeg ikke overtenker like mye. For litt siden fikk jeg en muskelstrekk i sida, og jeg husker jeg sa til både sjukepleieren min og Vibeke at jeg var litt redd for å si ifra på trening, fordi jeg ville følt meg teit, fordi jeg ikke ville være til bry, fordi jeg ikke ville forstyrre. Klassisk Kristine-tankegang, med andre ord. Men midt oppi hele muskelstrekken, og før treningstimen, begynte jeg altså på ADHD-medisiner, og veit du hva som skjedde? Før timen begynte, gikk jeg bare rett bort til treneren min og sa at jeg bare ville nevne at jeg hadde en muskelstrekk og at det kanskje ikke var alt jeg fikk til i dag. Hun takka meg for at jeg sa ifra og sa at jeg måtte ta vare på meg sjøl og at hvis noe gjorde vondt, måtte jeg slutte og heller gjøre noe annet. Og det var det hele! Jeg brukte ikke engang mange minutter før jeg gikk bort til henne på å klargjøre et manus jeg kunne lese fra i hodet mitt, som er sånn jeg vanligvis gjør det, jeg bare… gikk rett bort til henne og sa det jeg ville si? Og jeg husker det blei et eureka-øyeblikk for meg, for hele livet mitt, når jeg har syntes noe har vært vanskelig, har folk alltid sagt til meg at det "bare er å gjøre det." Og jeg har liksom ikke helt skjønt det?? For hadde det bare vært å gjøre det, hadde jeg jo bare gjort det? Det er jo nettopp det å bare gjøre det jeg ikke får til? Men så var det nøyaktig det som skjedde før trening den dagen. Jeg bare gjorde det! Og det slo meg at sannsynligvis er det sånn nevrotypikere som oftest har det. Og så utrolig deilig det er! Tenk å bare gå gjennom livet og gjøre det man har lyst til! Uten å først bruke lang tid på å overveie alle mulige måter det kan gå galt på! Uten å bruke unødvendig mye tid på å bekymre seg for åssen man blir oppfatta! Og de gangene jeg faktisk dummer meg litt ut – for denna autisten er ikke fremmed for å bli oppfatta på en annen måte enn tiltenkt – så blir jeg ikke så flau at jeg holder på å dø? Jeg bare aksepterer det som en naturlig del av det å være et menneske, fordi alle mennesker tar feil innimellom? Jeg ligger ikke søvnløs om natta i årevis framover og tenker over hvor flaut det var at noen misforstod meg eller at jeg misforstod dem den ene gangen? I det hele tatt ligger jeg lite søvnløs. Søvnløshet har vært et problem som har kommet og gått for meg i bølger siden tenåra, og psykiateren sa at fordi ADHD-medisinene tross alt er sentralstimulerende, kunne jeg oppleve dårlig søvnkvalitet som en bivirkning. Men jeg sover faktisk bedre enn kanskje noen gang. Når jeg legger meg, legger jeg meg bare, og så er det rolig i hodet mitt, jeg tenker ikke masse på hva som skal skje i morra, jeg bare legger meg ned og lukker øya og sovner kort tid etterpå? Jeg trenger ikke lenger å høre på podcast før jeg sovner fordi det har pleid å være det eneste som har evnen til å distrahere hjernen min nok til å slappe av, men jeg gjør det noen ganger fortsatt likevel, fordi jeg liker det. Det er utrolig deilig å gjøre noe først og fremst fordi jeg liker det og ikke fordi det kan få alvorlige konsekvenser hvis jeg ikke gjør det.

Det er dog én kjip ting med å offisielt ha valgt metylfenidat framfor deksamfetamin. For bare se hvor fine kapslene mine med Aduvanz var:

Og dette er bare den laveste dosen! Ifølge pakningsvedlegget er kapslene med høyere doser henholdsvis blå og hvite, og rosa og blå. Men Medikinet, som altså er den typen jeg går på nå, har egentlig også ganske fine lavendellilla kapsler. Det er jo en trøst. Det, og at det selvfølgelig ikke er fargene som avgjør hvor bra en type medisin funker. 

Kanskje det også er Medikinet sin fortjeneste at jeg tross alt gjorde et ganske bra jobbintervju på torsdag i forrige uke. Jeg syns jo det er vanskelig å avgjøre åssen de som intervjua meg oppfatta meg, men jeg klarte i hvert fall å svare på alt, noe som slettes ikke er en selvfølge for meg, og jeg svarte ærlig og, trur jeg, noenlunde vettugt. Jeg gjorde det kanskje ikke KJEMPEFANTASTISK reint objektivt sett, men jeg veit at jeg gjorde det så godt som er mulig for meg med mitt utgangspunkt. Og kanskje er dét det eneste som har noe å si, for jeg gjorde det hvert fall godt nok til at de ville at jeg skulle skrive en episode for dem. Jobben jeg søkte på, var nemlig en stilling som manusforfatter av podcastepisoder. Jeg leverte episoden innen fristen som var på onsdag tidligere denne uka, og nå håper jeg bare at de liker den godt nok til å ville ansette meg. Jeg syntes sjøl jeg gjorde en god jobb med den. De sa at hvis episoden var god nok, ville de produsere den og betale meg for den uavhengig av om jeg faktisk får jobben eller ikke. Men jeg håper jo at jeg får den. Om jeg ikke kan livnære meg som forfatter, er filmanmelder og podcaster de nest beste alternativa. Og det er slettes ikke dårlige alternativer.

Per akkurat nå er min største helsemessige utfordring at jeg, helt fra jeg våkna i dag, har vært skikkelig svimmel. Typ jeg velter når jeg lener meg framover for å åpne døra til komfyren, liksom. Blodtrykkresultatet mitt fra forrige uke bør tilsi at det ikke er hjerneslag, men det er uansett en voldsom uting for noen som har yoga og luftakrobatikk blant yndlingshobbyene sine (for NEI, skriving er ikke en hobby for meg, det er en identitet). Går det ikke over i løpet av helga bestiller jeg legetime. Det er visst en ikke uvanlig bivirkning, verken av antidepressivaen eller ADHD-medisinene, men syns det er rart om jeg får dette som bivirkning først nå når jeg ikke har merka noe tidligere. 

For å avslutte med litt hyggeligere nyheter, kan jeg jo også, mens jeg først er her, nevne at Nav er villige til å dekke utgiftene til et skrivekurs for meg! Håper virkelig alt går i orden med det. Det hadde vært en fin ting å se fram til neste måned.

Umuligheten av å skrive

Varmen føltes full av saltvann da jeg gikk ut fra flyplassen med kofferten rullende bak meg, solnedgangen lyste ultrafiolett mellom fjelltoppene og fikk tennene til Beatrice til å gløde der hun smilte mot meg foran bilen. Hun omfavna meg før jeg i det hele tatt hadde rukket å slippe taket i kofferten, og jeg tok imot, lente nesten hele kroppsvekta mi inn mot henne, hun lukta blomster, parfyme og svette i akkurat riktig porsjonerte mengder, og jeg la armene rundt henne, spredde fingrene, lot neglene synke inn mot ryggen hennes som en parasitt klar til å suge livskrafta ut av henne. 

   «Gikk det greit å fly?» spurte hun, jeg følte stemmen hennes mer enn jeg hørte den, vibrasjonene fra halsen hennes forplanta seg gjennom meg og videre ned i bakken vi stod på, utløste verdens minste jordskjelv under føttene mine, umerkelig for noen andre enn meg.

   «Jeg er litt jetlagga», sa jeg.

   «Du kan sove i bilen, hvis du vil», sa hun, men jeg var for oppglødd til å sove, hadde altfor oppspilte øyne der jeg stirra ut på de neonfarga tentaklene som bukta seg ut fra buskaset langs motorveien, de tallerkenstore sugekoppene som akkurat ikke nådde bilen, og på himmelen: tusenvis av stjerner i lilla, blått, grønt og rosa, jeg stakk hodet ut av det åpne bilvinduet for å se enda flere av dem, de sang ned mot meg fra fjerne verdener, falt over huden min i et glitrende støvlag.

   Beatrice bar kofferten min inn i huset sitt mens jeg segna om i en stol på verandaen hennes. Summinga fra motorveien nådde ikke ut hit, og lyden av gresshopper og den glassklare stjernesangen var i ferd med å bysse meg i søvn da telefonen min ringte.

   «Du er akkurat som mamma, må ringe bare for å forsikre deg om at jeg har kommet trygt fram», sa jeg til Tobias istedenfor «hei.»

   «Så veldig freudiansk av deg å sammenligne meg med mora di», sa han, jeg snøfta.

   «Så alt er bra? Du har ikke fått migrene av alle fargene ennå?» sa han.

   «Jeg liker fargene», sa jeg.

   «Og jeg regner med det var fint å se igjen Beatrice», sa han.

   «Det var det», sa jeg.

   Lysa fra sentrum kilometervis unna blinka om kapp med stjernene, verandadøra stod åpen og jeg fikk øye på Beatrice der inne på kjøkkenet, hun lata som at hun var opptatt med andre ting enn å lytte til samtalen her ute på verandaen, jeg skifta stilling i stolen min, hørte Tobias puste gjennom telefonen, en forvrengt og metallisk lyd som fikk meg til å tenke på å helle sand inn i ei vifte. 

   «Åssen er Oslo uten meg?» sa jeg.

   «Å, du veit. Steder som ikke endrer plass, tid som oppleves likt overalt, natur som har de fargene man forventer», sa han.

   «Men jeg må faktisk vise deg stranda en gang, Beatrice og jeg skal dra dit i morra», sa jeg.

   «Men ikke noe av det er ekte, du veit det, ikke sant», sa Tobias.

   «Det spørs vel hva som menes med ekte», sa jeg.

   «Egentlig ikke. Det fins en helt objektiv definisjon av ordet ekte», sa han.

   «Ikke i en by der all virkelighet er subjektiv», sa jeg.

   «Jeg vil bare ikke at du skal bli skuffa», sa han.

   I utkanten av synsfeltet mitt så jeg Beatrice i ferd med å blande drinker på kjøkkenet, hun hadde ansiktet vendt mot benken og ryggen mot meg, muskuløse armer som bevegde seg under en hvit singlet, hun var så vakker at jeg ikke klarte å følge med på noe av det Tobias sa, samme kunne det være uansett, han fant bare nye måter å si det samme på likevel, kanskje han en dag etter tilstrekkelig med telefonsamtaler ville ha snakka seg ferdig og kunne gå videre med livet sitt.

   «Jeg må gå», sa jeg da Beatrice viste seg på dørkarmen, hun hadde én gin tonic i hver hand, da jeg la telefonen fra meg rakte hun meg den ene. Hun satte seg i stolen ved siden av seg, hun la armen nærmest meg på bordet mellom oss i en invitasjon, jeg strakk handa nærmest henne ut og begynte å stryke henne mellom håndleddet og albuen der hvor huden var aller mjukest.

   «Åssen ser himmelen ut for deg?» spurte jeg henne.

It's me. (Hi. I'm the problem, it's me.)

Jeg har verken skrevet eller lest siden august. Innledningsteksten her er det siste jeg har skrevet. (Tobias er navnet jeg bruker på karakterer jeg ikke helt veit hva jeg skal kalle ennå.) Dette er ikke første gang det sier stopp for meg, men det er første gang jeg i all oppriktighet er redd for at det aldri skal komme noe mer igjen. Jeg veit, jeg veit, all empiri tilsier at alle skrivesperrer kommer til å gå over, de har alltid gjort det før eller siden så langt i livet mitt, men som sagt føles ikke dette som alle andre ganger. Skrivinga, og livet generelt (jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: de to tinga er så tett forbundet med hverandre at når én av dem går bra, gjør det andre også det og vice versa), har stått helt stille etter at jeg fikk verdens kjipeste nei fra Gyldendal. Jeg har selvfølgelig fått massevis av avslag før, men akkurat det jeg fikk i sommer plager meg fortsatt, fordi jeg faktisk hadde oppriktige forventninger om å i hvert fall få et ordentlig svar, og da jeg spurte dem hva i all verden som hadde skjedd, om jeg hadde misforstått eller hva det var, var det radiostille. Sjukepleieren min mener jeg må legge det bak meg og se framover, og det høres jo så lett ut når hun sier det sånn, som om det bare var noe jeg kunne velge å gjøre, og jeg hadde lett valgt dét om det føltes som om jeg hadde et valg, men for meg er det litt som å be noen som sitter fast i ei hengemyr om å bare klatre ut og gå videre. 

Allerede har jeg glemt hva som egentlig var planen med dette innlegget. 

Jeg har blitt henvist til en psykiater. Jeg håper det fører til at jeg kan få ADHD-medisiner og en generelt bedre forståelse av min egen hjerne.

Nav har gitt meg en karrieretest for å tvinge meg til å tenke i andre retninger enn bare forfatter. Etter å ha tatt den, satt jeg igjen med tre mulige jobbalternativer: forfatter, arkeolog og romforsker. Hva kan jeg si. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde et breiere interessefelt, at jeg ikke var enten helt oppslukt eller fullstendig uinteressert, at jeg kunne være fornøyd med noe som bare var helt greit, men dessverre er det ikke sånn hjernen min funker. Og Nav som hele veien tilsynelatende har tenkt at forfatter var et for uoverkommelig mål for meg! Plutselig framstod forfatterplanen som tross alt ganske fornuftig og innen rekkevidde.

Jeg trener masse. Jeg gjør fortsatt yoga hver dag, og i november har jeg også vært på Sometimes to ganger per uke istedenfor bare én. Det fine med å ha en såpass intens treningsform, er at det ikke er plass i hjernen min til å tenke på andre ting enn på hva den fysiske kroppen min driver med. Det er en god sinnstilstand å være i. Og jeg blir stadig bedre! Det er gøy å se hvor langt jeg har kommet siden jeg begynte for et halvt års tid siden.

Selv om det ofte resulterer i blåmerker av en annen verden:

Og: dette har absolutt ingenting med noe annet i dette innlegget å gjøre, men jeg snubla over dette forleden dag, og blei veldig fascinert av den tilfeldige symmetrien i bildene av John Maus og Max Richter, og av Nick Cave og Trent Reznor:

Hilsen den eneste i verden som fortsatt bruker last.fm.

Sjøstjerner og muggsopp

Jeg venter på svar på mailer, og det er igrunn det hele. Helt seriøst, jeg føler ikke at jeg overdriver når jeg sier at dagene mine for tida bare føles som et flere uker langt venteromsopphold før jeg får de svara jeg trenger for å – eventuelt – komme meg videre i livet. Mest utålmodig venter jeg på svar fra nevropsykologen jeg var hos for halvannen måned siden. Egentlig skulle jeg få svar i løpet av to uker, men uforutsette hendelser har skjedd, og nå har det plutselig gått seks uker og jeg venter fortsatt. 

Et halvt år etter at jeg fikk ny jobb hos Filmmagasinet, mista jeg den igjen. De kom seg aldri ordentlig på beina igjen etter pandemien og beslutta omsider å legge ned så de slapp å gå konkurs. Dette var selvfølgelig fullstendig utafor min kontroll, men for meg er det liksom bare enda et eksempel på hvor usedvanlig dårlig flaks og timing jeg har hatt de siste månedene. 

Jeg trur jeg på generell basis har to måter å være deprimert på: en veldig aktiv måte og en veldig passiv måte. Jeg er enten sint, sjøldestruktiv og intenst lei meg, eller så er jeg helt tom. Enten går jeg veldig aktivt inn for å straffe meg sjøl, eller så orker jeg ikke noe annet enn å glo i veggen. Ofte henger de to sammen. Det er som om jeg bruker så mye energi på å være aktivt deprimert at jeg omsider ender opp som passivt deprimert. Det er tross alt utrolig slitsomt å grine i flere timer per dag. Jeg klarer ikke finne motivasjon til å komme meg ut av senga eller rydde i leiligheten min, som sant nok sjeldent er spesielt ryddig uansett, men jeg føler nå at jeg er på et punkt der jeg når stadig nye lavmål. Jeg har ikke lest noe som helst siden august, og jeg har hvert fall ikke skrevet noe. Det eneste som har fått meg til å føle noe som helst i det siste, har vært den nye Dahmer-serien til Netflix – kommer tilbake til den i oktoberoppsummeringa mi – og disse fotografiene, som begge er bidrag til naturfotokonkurranser, henholdsvis Wildlife Photographer of the Year og Nikon's Small World.

Dette bildet av Tony Wu viser ei sjøstjerne som slipper ut sperm på grunt vann i Japan, men samtidig viser det et H.P. Lovecraft-monster klar til å sønderslå et skip i en storm på en annen planet. Bildet fremkaller mange av de samme følelsene jeg får av å høre The Shore av TR/ST, de samme følelsene jeg helt ærlig håper å påkalle med min egen skriving, for eksempel i den nyeste novella jeg har klart å fullføre. Den heter Lynnedslag, kan leses på Patreon, og jeg er veldig fornøyd med den. Morsomt nok, da jeg så dette bildet for første gang og reagerte instinktivt på det, før jeg egentlig hadde registrert noen detaljer som helst, trudde jeg dette var et bilde fra det ytre rom. Jeg kommer aldri til å ikke være fascinert over hvor mye dypet under oss og tomrommet over oss speiler hverandre. As above, so below og så videre. Hvem hadde trudd at dyresex kunne være så vakkert! (Hadde aldri trudd det var ei setning jeg kom til å skrive, men here we are.)

Dette bildet av Alison Pollack viser en slimmuggsopp på nært hold, men samtidig viser det et av trærne som vokser på havbunnen i Subnautica: Below Zero – og for alt jeg veit, kan det godt være at floraen i begge Subnautica-spilla er inspirert av nettopp muggsopp på nært hold, det ville ikke overraska meg. Sopp er en av de mest interessante organismene jeg veit om, og vil du vite hvorfor, anbefaler jeg deg å se dokumentaren Soppenes fantastiske verden (eller Fantastic Fungi som den heter på originalspråket), og, for den saks skyld, å høre det nyeste albumet til Björk. Du kan høre Biophilia òg mens du først er i gang. Og denne remiksen av Virus, som jeg helt oppriktig syns er bedre enn originalen.

Og om du ikke syns formering blant pigghuder og muggsopp er like spennende som det jeg syns (og hva, i så fall, er det du gjør på min blogg), beklager jeg, men jeg syntes jeg måtte benytte anledninga når jeg først kom over noe som fikk meg til å føle til å faktisk dele det med omverdenen. Kanskje jeg til og med syntes jeg var forplikta til det. I og med at det ikke er så mye som foregår på denne bloggen lenger, mener jeg. Og det har jeg jo lyst til at det skal være, det er bare det at det er vanskelig å få til å blogge om noe som helst når jeg møter de aller, aller fleste inntrykk om dagen med et mentalt skuldertrekk. Sånt blir det liksom lite tanker og observasjoner rundt.

Nå på onsdag fikk jeg forresten for første gang til å være ei sjøstjerne sjøl:

Star on the bar har vært blant de movesa jeg har øvd på som har sittet lengst inne for meg, men i går løsna det omsider! Jeg fikk det til!!!! Det er faktisk innmari gøy å oppleve å helt konkret bli bedre. Alle andre dager fram til onsdag fikk jeg ikke til star on the bar, og på onsdag gjorde jeg det. En liten milepæl i det store og det hele, men en milepæl ikke desto mindre.

Forandringer

Jeg syns alltid det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når det er lenge siden sist. De siste fem ukene eller deromkring har vært veldig slitsomme for meg, og det som frustrerer meg mest, er hvor lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke bare byggingsprosjektet på den andre sida av veien som sliter meg ut, men det er Nav-møter, bydelsmøter, andres forventninger, å ta vare på meg sjøl, livet i det hele tatt. Og behandlerne mine gjør jo selvfølgelig så godt de kan med meg, de spør åssen de kan hjelpe, men jeg aner ikke, for jeg skjønner ikke sjøl hva jeg trenger, jeg veit bare at jeg ikke har hatt det kjempebra i det siste. Dog litt bedre nå, som påskefreden mer eller mindre har begynt å senke seg. Når andre tar ferie, får jeg ferie fra dem. På den norske Wikipedia-sida om asperger syndrom, står det å lese at "De fleste opplever at tilstanden blir bedre med årene", men for meg er det helt motsatt, jeg føler meg mer og mer tilbakestående jo eldre jeg blir. Eller kanskje det bare er 31 år med maskering og forvirring og å presse seg sjøl utover tålegrensa fordi verken jeg eller andre rundt meg forstod at tålegrensa mi gikk et annet sted enn hos andre, som omsider har kulminert i en gigantisk kollaps. Som når man fortsetter å blåse opp en ballong helt til den sprekker.

Siden sist jeg stakk snuta mi fram her, har det skjedd noen forandringer. En av dem er at jeg har klipt meg:

Jeg har hatt variasjoner av den samme hockeysveisen nå veldig lenge til meg å være, og i all oppriktighet syns jeg kanskje pixieklippen er blant de frisyrene som kler ansiktsformen min best. Ikke minst føles det ufattelig deilig og lett å bli radikalt mye kortere; har du hatt langt hår så godt som hele livet, er du nok ikke klar over hvor mye håret ditt veier, men oh boy, jeg lover deg at man merker forskjell. 

En annen ting som har skjedd siden sist, er at jeg har rukket å bli trettito år. Jeg feira dagen på Aku Aku med gode venner, og feiringa kunne igrunn ikke blitt bedre. Jeg fikk kose med en hund! Jeg fikk til og med gaver!:

En tredje ting som har skjedd, som jeg så vidt har vært inne på før, er at jeg nå anmelder filmer for FilmMagasinet! Jeg ytra et ønske om å gjøre det allerede way back when i 2008, så det er jo godt å se at i det minste noen av drømmene mine for framtida har gått i oppfyllelse, selv om jeg nok som attenåring så for meg at jeg i en alder av trettito år antakelig kom til å ha ting litt mer på stell enn hva som faktisk er tilfellet. 

Og så er det ei fjerde forandring, som jeg i skrivende stund er den jeg angster mest for, men av den enkle grunn at den strengt tatt ikke har skjedd ennå. Jeg har bare bestilt den. Jeg har nemlig meldt meg på introduksjonskurs i aerial hoops:

Jeg har hatt lyst til dette i veldig mange år, men så har jeg liksom ikke skjønt at det er noe man bare kan… melde seg på kurs i? Så det har jeg gjort. Nå skal det sies at jeg generelt ikke er en ekstremt atletisk person, jeg blei alltid valgt sist til laget på barneskolen og gikk ut med en rungende treer i standpunktkarakter i gym fra videregående. Men det skal også sies at det vi nesten utelukkende blei vurdert i, var ballspill og løping, som var det jeg var absolutt dårligst i, mens der jeg var god, i hvert fall kanskje litt over gjennomsnittlig god, var turn og dans, og det utgjorde kanskje til sammen to uker i løpet av et år. Jeg var med andre ord ikke god i de "riktige" tinga, bare de tinga som ikke teltes som "ekte idrett" likevel. Eventuelt at det blei regna som femi, og ikke tøft og macho som fotball og styrketrening, og det maskuline har en lei tendens til å bli høyere verdsatt enn det feminine i de fleste sammenhenger. Jeg er litt redd for at alle de andre på kurset skal være veldig mye bedre enn meg, samtidig som jeg egentlig veit at det er teit å tenke sånn, av flere grunner. For det første presiserer Sometimes på hjemmesida si at det ikke kreves noen forkunnskaper, for det andre er det nettopp et introduksjonskurs, og de som allerede er gode vil sannsynligvis velge litt mer viderekomne kurs, for det tredje har jeg gjort daglig yoga i to år og det er ikke verdens dummeste utgangspunkt, og for det fjerde: om jeg så faktisk er den dårligste der, hva så? Noen må på en måte være dårligst òg. Selv om jeg selvfølgelig gjerne har lyst til å bli god i dette, er det en ukultur å tenke at man gjøre noe bare for å bli god. Det viktigste med å gjøre noe må jo være å like å gjøre det, så hvis jeg ender opp med å elske dette, spiller det egentlig ikke noen rolle hvor god jeg er eller blir.

Så er det dette med at jeg blir sykt engstelig av forandringer, nye rutiner, nye mennesker og nye steder, da. Men heldigvis har jeg nå et ord for hvorfor, og gode venner som støtter meg, så du skal ikke se bort ifra at dette ikke går så aller verst.

Greier som skjer

Jeg er så innmari sliten om dagen. Jeg har vel nevnt det i forbifarta et par ganger her inne allerede, men de driver og bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor. De begynte i sommer, da med å sprenge berg og basically lage et hull i bakken til å putte huset nedi, og nå over nyttår begynte sjølve bygginga. De holder på hver uke mandag til fredag fra tidlig på morgenen til tidlig på kvelden. Jeg trur de fleste ville syntes støy over en lengre periode ville vært skikkelig slitsomt, men jeg mistenker at det er verre for meg enn for mange andre. Jeg klarer rett og slett ikke å overse det, og jeg får ikke til å konsentrere meg om noen ting. Med andre ord har jeg de siste ukene stort sett gjort noe hver eneste hverdag på dagtid for å unnslippe støyet, men nå er det nå en gang sånn at sosiale interaksjoner, uvante omgivelser og sanseinntrykk jeg ikke kan kontrollere også sliter meg ut, så jeg sitter igjen med en konstant følelse av å være utmatta. Helgene har faktisk blitt hellige for meg, i og med at det er de eneste dagene jeg får fred fra byggingsprosjektet, så da prøver jeg å fokusere på lesing og skriving siden det på ingen måte går an de andre dagene i uka – men fordi jeg altså møter helga utslitt, og lesing og skriving tross alt også krever en del energi fra meg, er det ikke alltid jeg får til dét heller, og dermed blir jeg skuffa over meg sjøl for å ikke utnytte de eneste dagene jeg har til rådighet til å gjøre det eneste jeg føler er meningsfylt med livet mitt. Og det verste av alt er at jeg ikke engang finner noen spesiell trøst i det at de en vakker dag kommer til å bli ferdige, for jeg har funnet boligannonsen på Finn, og dette skal være en bolig med plass til to eller tre familier. Jeg beklager at jeg er ei sur kjerring, men om alt dette betyr at bygginga bare vil bli erstatta av kanskje opp mot ti små barn som på ingen måte kommer til å holde kjeft bare fordi det er helg, veit jeg ikke om det er et alternativ jeg i det hele tatt ser fram til. Og jeg hater at fordi jeg bare leier, har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, at kommunen eller bydelen eller hvem det nå er bare kan bygge et nytt, enormt hus tjue meter unna hagen min og det må jeg bare akspetere, og alternativet til å akseptere det er å flytte, og jeg vil ikke flytte, for jeg liker leiligheten min og huseierne mine og området og flytting er ekstremt stressende. Og jeg har egentlig ikke lyst til å sutre om dette på en offentlig plass som bloggen min tross alt er, og jeg skjønner jo også at enkelte ting må man liksom bare finne seg i, men jeg hater at jeg har en diagnose som gjør det umulig for meg å finne meg i den slags type ting, og at jeg på grunn av den samme diagnosen går på arbeidsavklaringspenger med alt det innebærer av økonomisk uvelstand, for hadde jeg hatt masse penger hadde jeg hatt både mange flere rettigheter og mange flere muligheter til å flytte et sted som i større grad var tilpassa måten jeg fungerer på. Og egentlig er det ikke diagnosen min jeg misliker heller, det er det at samfunnet vårt på generell basis ikke er så veldig interessert i å ta hensyn til minoriteter.

Derfor har jeg ingen ledig kapasitet til å blogge. Jeg beklager så mye, jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn, for enkelte dager er jeg så lei av alt dette spetakkelet at jeg bare griner. I begynnelsen var jeg frustrert og sint, men jeg har ikke lenger energi til det.

Og veit dere hva, jeg savner Rød selvbiografi og Red Doc>, og jeg savner Subnautica og Below Zero. Tidligere denne måneden fullførte jeg sistnevnte, og det skal jeg selvfølgelig snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, men per akkurat nå har jeg liksom ingenting i livet mitt å være hysterisk begeistra over, haha. Rett før jul skreiv jeg om Subnautica at å ha fullført det kjentes som en kjærlighetssorg, men at jeg visste at jeg kom til å føle det samme for noe annet igjen når tida var inne, og rett over jul leste jeg jo Rød selvbiografi, så jeg VEIT jo at intens kjærlighet og vill inspirasjon på et eller annet tidspunkt vil finne veien inn i livet mitt igjen, men akkurat nå er fraværet av det veldig åpenbart for meg.

På den positive sida kan det se ut som at jeg har fått jobb?? Jeg har på følelsen av at det ikke er helt offisielt ennå, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg foreløpig bare testes ut eller om jeg faktisk har fått denne jobben på ordentlig, så jeg tør ikke å si for mye ennå, men jeg skal komme tilbake til det. Og det er en veldig kul jobb. Jeg trur – eller håper hvert fall – at alle dere som kjenner meg vil skjønne hvorfor når jeg etter hvert kan fortelle dere det.