Dager, tid, livet

Jeg er mer fraværende enn jeg vil være, både på bloggen og forøvrig. Hver eneste dag våkner jeg med en følelse av å henge bakpå, å være på etterskudd, å bare så vidt ha hodet over vannet. Jeg føler jeg bør vie mer oppmerksomhet til alle aspekter ved livet mitt, og i et forsøk på det, ender jeg opp med å forsømme alt litt. Foreldra mine klarer ikke helt å forstå åssen det kan være så mye på gang i livet mitt når jeg ikke engang har jobb, men en ADHD-hjerne står aldri stille, ikke engang med medisiner. 

Jeg har klipt meg. Det er egentlig lenge siden allerede, omkring halvannen måned siden, og om noen dager skal jeg faktisk tilbake igjen for en touch-up fordi klippen er i ferd med å bli for lang, fargen for blass. Men sånn så hvert fall sveisen ut da den var ny:

Om kort tid skal jeg på siste kurskveld med Bjarte Breiteig. Dere veit, det kurset jeg fikk sponsa av Nav. Det har faktisk gått over all forventning. Bjarte Breiteig er selvfølgelig like dyktig som han var da jeg hadde ham som gjestelærer i Tromsø, men også de andre kursdeltagerne har vist seg å være usedvanlig skarpe og kompetente lesere. Jeg har endt opp med å få enda mer ut av kurset enn jeg hadde håpa på, og jeg føler meg faktisk ganske så… inspirert? Til å jobbe med tekstene mine igjen? Til å prøve på nytt? Selv om all rosen jeg får på kurset helt ærlig sender tankene mine, nok en gang, i disse baner. Hvis jeg er så flink som alle skal ha det til, hvorfor radiostillheten når jeg sender tekstene mine til alle Norges forlag? På et vis en trøst i å vite at heller ikke de andre kursdeltagerne ser ut til å skjønne hvorfor. Har snakka litt med Susanne derfra de siste ukene, og det har vært veldig digg å kunne lette litt på trykket til noen som forstår. Jeg blir jo litt konspiratorisk og tenker at det hele sikkert handler om meg som person, at jeg ikke har det rette trynet, den rette personligheten, den rette karismaen. Kanskje handler det mest av alt om timing, hell og lykke. Noe som også er frustrerende, for i så fall er det jo ikke noe jeg kan gjøre. 

Kanskje annet enn å prøve igjen.

Med andre ord er jeg i disse dager i gang med å søke på litterär gestaltning i Göteborg, noe som er én av grunnene til at jeg har vært litt fraværende. Jeg veit ikke hva som er verst; å komme inn eller å ikke komme inn. Umiddelbart tenker jeg førstnevnte. For i så fall må jeg flytte til Göteborg. Jeg trur jeg kan like Göteborg veldig godt, men jeg vil jo egentlig ikke flytte fra verken leiligheten min, naboene mine, vennene mine eller Oslo. Det er så mye som må ordnes, så mye som må forandres på, så mye angst knytta opp mot det. Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og i første omgang må jeg bare få ferdig søknaden min. Så kan jeg ta bekymringene mine etter hvert, om det viser seg at jeg har bruk for dem.

Og i morra skal jeg ha et veldig spennende møte med noen jeg kanskje skal starte skrivepodcast med. Det er skummelt og gøy. ADHD-hjernen min er kjempegira på å starte opp nye prosjekter, utforske nye greier, kaste meg ut i alt som er morsomt. Asperger-hjernen min vil holde fast på det vante, vil bli der jeg allerede er, er redd for det ukjente. Det er en evig drakamp, og i midten står jeg og er redd, gira, frustrert og sliten. Men det er gøy å møte noen som tilsynelatende er like engasjert som meg. Veldig ofte er jeg den mest engasjerte i enhver relasjon, har så lyst til å starte noe, brenner lyset i begge ender, og så lar andre seg blende av engasjementet mitt, men når det virkelig gjelder, får de kalde føtter og trekker seg unna, og jeg står igjen, like skuffa hver gang. Jeg føler jeg er Belinda Lindsey, og jeg har møtt utrolig mange utgaver av Tanya McQuoid opp gjennom.

Jeg veit ikke helt. Men det gjør jeg jo igrunn aldri.

Et knippe kvinner til kvinnedagen

God kampdag, individer av alle kjønn! Måtte dere bruke dagen til noe produktivt, om det så innebærer å marsjere i tog, signere underskriftskampanjer, lese ei bok av en kvinnelig forfatter, sende et takknemlig brev til kvinnen i ditt liv, eller ta deg en velfortjent hviledag etter å ha stått på dobbelt så hardt som mange andre. Her er noen kvinner som har inspirert meg de siste åra:

Adriene Mishler (amerikansk yogalærer, født 1984)

Det fins selvfølgelig mange YouTubeyogier der ute, men Adriene endte opp med å bli min. Det var hun som inspirerte meg – MEG! – til å bli en sånn person som gjør yoga daglig og som elsker å gjøre yoga daglig, med sine veldig tilgjengelige, positive og ekstremt lite sjølhøytidelige gratis yogavideoer. Adriene har rett og slett noe for enhver smak og enhver fysisk form, og videoene hennes er lette å tilpasse etter både funksjonsnivå og etter hvor lenge man har holdt på med yoga. Hun tvinger deg ikke til å pushe deg sjøl utafor komfortsonen din, men forteller deg isteden at hvis dette ikke er riktig for kroppen din eller energinivået ditt i dag, kan du velge å hvile litt før du blir med igjen når du har fått tilbake kontrollen over pusten din. Jeg trur at hvis man vil bli en sånn person som er fysisk aktiv hver dag, er Adriene en utrolig god hjelper på veien til å nå det målet.

Anne Carson (kanadisk forfatter, født 1950) 

Ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg hvor sterkt grepet jeg blei av Anne Carsons bøker Rød selvbiografi og Red Doc>. De er mer enn bare gode bøker; de har sprunget ut fra et så utrolig lærd sinn som det som tilhører Anne Carson, som i tillegg til forfatter er professor i gammalgresk. Og nettopp fordi hun er så ekstremt vis og kunnskapsrik, kan hun tillate seg å leike med stoffet sitt på en måte som bare er forbeholdt de som har fullstendig kontroll over det de driver med. Det er ingenting belærende eller hovmodig i måten hun gjenforteller de greske mytene sine på; noe som kunne blitt akademisk og tørt i hendene til en annen professor enn Anne Carson, har isteden blitt kaotisk og magisk som på forunderligste vis gir like mye mening som det ikke gir mening. Hennes litterære univers er et av de frodigste, rareste og mest vidunderlige jeg noen gang har besøkt, og jeg er så takknemlig for at bøkene hennes fins i verden.

Brit Marling (amerikansk skuespiller og manusforfatter, født 1982)

Apropos frodige, rare og vidunderlige univers: det filmatiske landskapet Brit Marling inviterer oss inn i, er også mytologisk, magisk og dypt forankra i kunnskap. Hun har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i den aldeles nydelige sci-fi-perla Another Earth fra 2011, og mange av tankene filmen vekker i oss, tas enda lenger og gis enda større boltreplass i serien The OA fra 2014, som hun også har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i. At Netflix avlyste den etter bare to sesonger er en eneste stor skam, men forhåpentligvis har vi ikke hørt det siste fra Brit Marling, for etter det jeg allerede har sett av henne å dømme, innehar hun en nesten besettende fortellertrang og sitter allerede på et utrolig rikt bakland som virker utømmelig. Dette er filosofisk, utrolig intelligent og dypt inderlig.

Caroline Polachek (amerikansk musiker, født 1985)

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte Caroline Polachek på denne bloggen, men en såpass kreativ naturkraft som henne fortjener en reprise. Caroline Polachek lager det som ved første ørekast høres ut som fengende radiopop som er såpass lett å høre på at man kan komme i skade for å ikke få med seg det faktum at hun er en usedvanlig smart låtskriver og en vokalist som er såpass trygg på sin egen kapasitet at hun tillater seg temmelig risikable krumspring. Dessuten er det visuelt aspekt ved hennes artistpersona som jeg setter utrolig stor pris på; i musikkvideoene sine har hun noen rykkete, men utrolig besnærende dansemoves som ganske enkelt kler soundet hennes overraskende godt, i tillegg til at hun blant annet kan greenscreene hodet sitt fast på kroppen til en kimera på en måte som jeg bare godtar uten videre fordi så god er hun faktisk?? Hun er i hvert fall en stor kunster i en musikkverden som er prega av samlebåndsproduksjon og som i stor grad er styrt av kommersielle krefter, i et system som belønner de som innretter seg trendene og straffer de som skiller seg ut, og her holder hun stand og gjør sin egen greie fullt ut.

Georgia Harstark (amerikansk podcaster, født 1980)

Den ene av de to programlederne av podcasten My Favorite Murder, som jeg på grunn av tidsmangel dessverre har forsømt grovt i det siste. Sånn i tillegg til å være både en morsom og engasjerende historieforteller, blir jeg rett og slett utrolig inspirert av ærligheten og sårbarheten Georgia viser som podcastprogramleder. Hun er åpen om de psykiske vanskene sine, og det på en befriende nøktern måte: angsten og traumene hennes har ikke "gjort henne sterkere" eller gjort henne til et offer; de er der, og de er en del av henne på godt og vondt, og hun verken glorifiserer eller ignorerer dem. Isteden aksepterer hun dem, forstår at de kanskje alltid vil være der, og gjør det beste ut av det med det utgangspunktet hun har. Hun er både sjølsikker og ydmyk, hun ber om unnskyldning når hun begår feil, men er samtidig ikke redd for å si hva hun mener. Som så ofte er tilfelle for min del når jeg hører på podcast, skulle jeg ønske at vi var venner i virkeligheten, for hun virker bare som en så gjennomført bra person.

Karen Kilgariff (amerikansk podcaster, født 1970)

Den andre av de to programlederne av My Favorite Murder. I motsetning til Georgia, hadde Karen allerede en lang fartstid innen komedie og TV før de to starta podcasten sammen, noe som har gitt henne en viss integritet og profesjonalitet, men det har også bidratt til å gi henne en viss bagasje: Karen var alkoholiker i flere år, men slutta helt med rusmidler av alle slag etter at misbruket hennes begynte å gi henne epilepsi-lignende anfall. Måten hun forteller om fortida si på, er like deler morsom som sår, for hun sitter på like mange morsomme anekdoter som tragedier. Det er ikke uvanlig at Karen begynner å gråte i løpet av en episode, for i tillegg til å være både tøff og rappkjefta, er hun også utrolig følsom, og hun beviser at de to tilsynelatende motpolene overhodet ikke trenger å være motsetninger.

Om Samuel "Mad Sam" DeStefano (og om Kristine, som også er litt mad)

Jeg har nevnt jobben jeg søkte på i begynnelsen av januar noen ganger her inne tidligere. Nå har jeg endelig fått svar fra arbeidsgiver, og jeg fikk ikke jobben, noe jeg helt ærlig syns er ganske kjipt. Når det tok så lang tid å få svar – omkring halvannen måned totalt – skjønte jeg jo at det var den retninga det bar i, men det var kjedelig likevel. Kanskje særlig fordi den store ildprøven for min del når det gjelder jobb, er sjølve jobbintervjuet. Jeg er elendig på jobbintervjuer. Så da jeg gikk videre fra intervjuet, og de ville at jeg skulle skrive en episode for dem, var jeg ganske optimistisk. Skriving er jo det jeg kan! Jeg blei veldig fornøyd med teksten jeg skreiv for dem, så da den endelige tilbakemeldinga blei at de syntes det var mye positivt i teksten min, men at de hadde valgt å gå videre med noen andre isteden, var det en aldri så liten nedtur. På godt og vondt fikk jeg beskjeden samme dagen som jeg reiste på hyttetur, så det var jo ei slags positiv vending at jeg slapp å sitte aleine og sture over det mens såret fortsatt var ferskt. 

For omtrent ei uke siden sendte jeg dem en mail og ba dem om ei mer konkret tilbakemelding sånn at jeg veit hva jeg kan gjøre bedre til neste gang. De har ennå ikke svart. Jeg veit ikke om de kommer til å bruke halvannen måned på å svare på den mailen òg, eller om jeg får svar overhodet. Personlig har jeg en hypotese om at det kan være fordi jeg gikk for mye i detalj akkurat i de delene av teksten som handler om tortur, samtidig som jeg sjøl, som true crime-entusiast, helt ærlig føler at å utelate de ekstreme lidelsene ofra til gjerningspersonene gikk gjennom, ikke er å vise dem den respekten de fortjener. Jeg syns de fortjener at folk veit nøyaktig hva som skjedde med dem, for noe annet blir for meg å forskjønne sannheten. Jeg syns voldelige kriminelle fortjener at folk veit hva for slags grusomheter de er eller var i stand til å påføre andre mennesker, jeg syns ikke de fortjener å skånes fra å få sine mørkeste sider fram i lyset. Med dét sagt veit jeg jo at mange er uenige med meg om nettopp dette, og mener det er nettopp min innfallsvinkel som er den respektløse. Samtidig har jeg jo lyst til å være trofast mot mine egne prinsipper, og selv om man selvfølgelig er nødt til å tilpasse skrivestilen sin litt når man tar på seg kommersielle oppdrag, ville det ikke føltes riktig for meg å gå på akkord med meg sjøl. Jeg vil jo helst ansettes av noen som er enig med min måte å gjøre ting på, liksom.

Ikke desto mindre: det sugde å få avslag. Ikke bare fordi det å få avslag suger generelt og gir sjøltilliten en knekk, men også fordi jeg jo virkelig hadde lyst på jobben. I tilfelle det ikke allerede var klart: jeg søkte jobb som manusforfatter for et av Norges største podcastnettverk, en jobb som i seg sjøl hadde vært fantastisk, men så var det også snakk om bare én til to dager oppmøte per uke på fysisk arbeidsplass, resten kunne være hjemmekontor om jeg så ville. Og for noen som jobber aller best til de merkeligste tider på døgnet og aleine i de tryggeste omgivelsene jeg veit om, var dette faktisk perfekt. Det var til og med en fulltidsjobb som jeg helt oppriktig følte meg rusta til å takle! Jeg som alltid har tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha en fulltidsjobb! 

Men alt dette betyr jo at dere kan få lese episoden jeg skreiv på denne bloggen isteden. Den var skrevet til Gangsterpodden, om du skulle få lyst til å høre for å sammenligne min episode med de andre episodene.

Samuel "Mad Sam" DeStefano var først og fremst kjent som lånehai for Chicago-mafiaen på 1950- og 60-tallet, men på grunn av sine sadistiske lyster og psykisk ustabile tilstand, kledde han kallenavnet sitt litt for godt. Pengeutpressing var nemlig langt ifra de eneste kriminelle tilbøyelighetene han hadde; fra tenåra og fram til hans død som 63-åring i 1973, bestod den såkalte merittlista hans i tillegg blant annet av smugling, bankran, blotting, voldtekt, tortur og drap.

JIM: Hei, og velkommen til en ny episode av Gangsterpodden. Jeg er Jim.

MORTEN: Og jeg er Morten.

J: Og jeg vet at dette ikke er første gangen vi sier det, men i dag skal vi faktisk snakke om en av de sykeste og mest brutale gangsterne vi har vært borti hittil.

M: Ja, for hvis det er noe denne podcasten har lært oss, så er det at det ikke er mangel på sadistiske psykopater innen organisert kriminalitet, og the man of the hour denne gangen er Samuel DeStefano, passende nok kjent som Mad Sam.

J: «Mad» som i gal?

M: «Mad» som i sprøyte, hakke gal. For når mafiaen syns du er gal, da er du faktisk gal sånn helt på ordentlig.

J: Men før vi går inn på nøyaktig hvor gal han var, så kan vi jo nevne at Samuel DeStefano ble født i 1909 i Streator, Illinois som barn av to italienske immigranter. Nok en italiensk-amerikaner, med andre ord. 

M: Ja, det er noen av dem i mafiaverdenen. Familien hans flytta til Little Italy i Chicago da Samuel var liten, og det tok ikke lang tid før han begynte å henge med lokale gjenger. Da han bare var atten år, var Samuel DeStefano en av gjerningsmennene bak en gjengvoldtekt av den sytten år gamle jenta Frances Brooks. Uten å gå inn på altfor mange detaljer her, er det en del ting som tyder på at voldtekten var særdeles brutal, for da Frances Brooks ble funnet av politiet, hadde undertøyet hennes blitt revet i stykker, og hun blødde fra både munnen og skrittet. For denne voldtekten ble DeStefano dømt til tre år i fengsel.

J: Etter at DeStefano hadde sonet ferdig, var det rett ut tilbake på gata og til gjengene. I 1930, altså samme år som han slapp ut fra fengsel, ble han med i den beryktede Forty-Two Gang, ledet av Sam Giancana, den framtidige lederen av The Chicago Unit. Som medlem av the Forty-Two Gang, fikk DeStefano prøve seg innen et bredt spekter av forbrytelser, blant annet gambling, spritsmugling og ikke minst væpna ran. For et bankran i Wisconsin i 1933 ble han dømt til førti år i fengsel, men slapp ut igjen i 1944 etter å ha sonet i bare elleve år. Det var derimot tilbake igjen til fengsel for DeStefano i 1947 etter at han ble tatt for å ha solgt – av alle ting – falske rasjoneringskort for sukker. Det høres jo nesten litt søtt ut, men det var i løpet av dette fengselsoppholdet at han ble kjent med Paul Ricca og Louis Campagna, som begge var medlemmer av The Chicago Unit. Paul Ricca likte Sam DeStefano, og han ble en slags mentor for ham, og Paul Ricca mer eller mindre lærte DeStefano hvordan man skulle være lånehai for mafiaen.

M: Ja, fordi mafiaen visste selvfølgelig å utnytte gamblere som hadde tatt seg vann over hodet, så når gamblerne ikke lenger kunne få lovlige lån hos bankene for å finansiere spillevanene sine, henvendte de seg noen ganger til mafiaen, som deretter sendte lånehaier, utpressere og torpedoer etter dem om de ikke betalte tilbake i tide. Så da Sam DeStefano igjen slapp ut av fengsel, fant The Chicago Unit ut at han rett og slett var en formidabel ressurs på det området, i tillegg til at han var litt… ja, skal vi si utradisjonell?

J: Det er hvert fall én måte å si det på. Fordi der de fleste lånehaier foretrakk å innvilge lån til folk de visste at kom til å betale dem tilbake, hadde Sam DeStefano en klar preferanse for å gi lån til folk som hadde betalingsanmerkninger og høy gjeld. Dette var fordi noe av det aller beste han visste, nemlig var å torturere. 

M: Og så begynte moroa.

J: Ja, i hvert fall for Sam DeStefano, ikke fullt så mye for ofrene hans. Som sagt foretrakk DeStefano å gi lån til høy-risiko-klienter nettopp i håp om at de ikke skulle betale tilbake, sånn at han fikk lov til å kose seg med å torturere dem. Og, som det kanskje går an å gjette seg til, var dette noe av grunnen til at han fikk kallenavnet Mad Sam. 

M: Et av ofrene til Mad Sam var restauranteieren Artie Adler, som begikk dødssynden med å være for seint ute med å betale tilbake lånet han skyldte til The Chicago Unit. I kjelleren i boligen sin hadde Mad Sam DeStefano bygget et lydtett rom som rett og slett fungerte som et torturkammer, så det han gjorde, var å ta med seg Artie Adler til denne kjelleren. Her, hvor ingen kunne høre ham skrike, gikk Mad Sam til verks på Artie Adler med et av sine favoritt-torturinstrumenter, nemlig sin trofaste ishakke.

J: Men, heldigvis kan vi vel si, rakk Artie Adler å dø av hjerteinfarkt før Mad Sam fikk fullbyrdet arbeidet. Liket av Artie Adler ble dumpet i kloakken, og siden dette foregikk om vinteren, frøs liket fast, og det ble ikke funnet før på våren, da The Department of Sanitation ble kontaktet i forbindelse med tette rør. Årsaken til disse tette rørene viste seg altså å være liket av Artie Adler, som takket være frosten var perfekt bevart. Det var derimot ikke alle ofrene til Mad Sam som døde.

M: Det er helt riktig, og en av dem som faktisk overlevde en såkalt økt med Mad Sam, var pengeinnkreveren Peter Cappelletti, som visstnok prøvde å stikke av med 25 000 dollar som tilhørte Mad Sam og The Chicago Unit. Mad Sam tok med Peter Cappelletti til restauranten Cicero, som var eid av broren til Mad Sam, nemlig Mario DeStefano. Her ble Cappelletti kledd naken, lenka fast til en radiator, og holdt som fange i tre dager, og i løpet av disse tre dagene ble han selvfølgelig utsatt for juling og tortur. På kvelden den tredje dagen ringte Mad Sam til familien til Cappelletti og inviterte dem på middag på Cicero til ære for Cappelletti. Familien ante fred og ingen fare, og da de ankom restauranten og spurte hvor Peter Cappelletti var, ble de fortalt at han ville dukke opp straks. Etter at de alle hadde inntatt en flereretters italiensk middag, ble den forbrente og forslåtte Peter Cappelletti hentet fram, før Mad Sam DeStefano urinerte på ham foran hele familien. Ifølge enkelte kilder skal Mad Sam også ha tvunget familien til å urinere på Cappelletti. Dette førte til at Cappelletti lovte å gjøre opp for seg, og Mad Sam slapp ham fri sånn at han kunne statuere et eksempel for andre som vurderte å lure til seg penger.

J: Mad Sam var så gal og sadistisk at han aldri ble en «made man», for Chicago-mafiaen innså at han var altfor ustabil til å kunne være en del av den harde kjernen. Ifølge Charles Crimaldi, som var en av mafiakollegaene til Mad Sam, var Mad Sam en djeveldyrker. Charles Crimaldi sa at Mad Sam var overbevist om at han var Satans disippel, og han skal ha bedt bønner til Satan på samme måten som kristne ber til Gud, og etter en slik bønn kom Mad Sam tilsynelatende i en slags transe der han trampa rundt, svor og banna, smalt knyttnevene i gulvet, sikla og skumma rundt munnen. Charles Crimaldi kunne også fortelle at Mad Sam pleide å gå med briller til tross for perfekt syn, bare for at folk skulle tro at han så dårlig. På denne måten kunne han ta av seg brillene og observere alt rundt seg mens folk rundt ham gikk ut fra at han ikke fikk med seg en damn shit. Også ifølge Crimaldi hadde Mad Sam som fritidssyssel å kjøre rundt på avsidesliggende landeveier for å se etter steder å begrave framtidige lik. Han likte også å dra til gårder der de holdt griser, og der kunne han tilbringe opptil en time mens han betrakta grisene og dagdrømte om å mate dem med menneskelige levninger. 

M: Ja, og kanskje var det fordi at han faktisk hadde en pakt med djevelen at han var i stand til å drepe sin egen bror. Det skal vi få høre mer om etter en kort pause.

PAUSE

M: Velkommen tilbake til Gangsterpodden. Før pausen fikk vi høre at Mad Sam angivelig var en djeveldyrker som også på fritiden stort sett tenkte på og dagdrømte om drap og tortur. Helt sinnsfrisk var han nok uansett ikke, for i 1955 beordra den tidligere nevnte Sam Giancana, som på dette tidspunktet var høyt oppe i Chicago Unit-hierarkiet, drapet på Michael DeStefano, som altså var lillebroen til Mad Sam. Denne ordren adlød Mad Sam uten å mukke, og da politiet avhørte ham om dette drapet, skal Mad Sam bare ha fnist ukontrollert. 

J: Dette med en hensynsløs sadist som fniser ukontrollert er liksom et helt nytt nivå av creepy.

M: Det kan du si. Fyren var rett og slett råskummel. Han fant tilsynelatende enorm nytelse i å ydmyke og torturere andre, også bare for moro skyld og helt uten grunn. For hvis det ikke var grunnlag for noe tortur, fant han andre måter å få utløp for sadismen sin på. For eksempel var det en FBI-agent ved navn William F. Roemer som ikke sjeldent var hjemme hos Mad Sam DeStefano. Når det dukka opp et nytt lik, var Mad Sam en av de første Roemer henvendte seg til. Hver gang Roemer dro hjem til ham, åpna Mad Sam døra for ham kledd i pysj, men pysjen var alltid litt åpen, sånn at deler av eller hele kjønnsorganet hans var synlig. Så ble altså Roemer bedt inn, og kona til Mad Sam serverte kaffe. Roemer tenkte over at han syntes kaffen smakte litt rart, men avfeide hele greia med at det sikkert bare var fordi den var lagd av italienske kaffebønner. Men seinere, via en informant, fikk Roemer vite at Mad Sam hadde gått rundt og skrytt av at hver gang det dukka opp en FBI-agent på døra, urinerte Mad Sam i kaffen hans.

J: Og hvis du syntes dét var drøyt, så er det bare å glede seg til denne lille Mad Sam-anekdoten; det å servere tissekaffe til FBI-agenter var dessverre ikke det verste den stakkars kona til Mad Sam ble tvunget til å gjøre. En gang Mad Sam av en uviss grunn ble sint på henne, dro han i raseri ut på en kjøretur. Mad Sam kjørte opp til den første og beste fyren han fant, pekte en pistol på ham og beordra mannen inn i bilen. Denne mannen, som hadde vært på vei hjem fra jobb, ble deretter kjørt hjem til huset til Mad Sam, der Mad Sam, med pistolen i hånda, tvang kona si til å utføre oralsex på denne fremmede mannen, rett og slett for å lære henne en lekse. Da det hele var over, var den fremmede mannen naturlig nok temmelig opprørt, og fordi han var livredd for å bli anklaget for voldtekt, løp han til nærmeste politistasjon og fortalte hva som hadde skjedd.

M: Men, heldigvis for de fleste som hadde noe med Mad Sam å gjøre, skulle et drap begått i 1963 være begynnelsen på slutten for ham. Leo Foreman, som hadde en streit jobb som eiendomsmegler på dagtid i tillegg til at han hadde en litt mer luguber sidejobb som pengeinnkrever på vegne av Mad Sam, møtte sitt grusomme endelikt etter en krangel inne på sitt eget kontor. Leo Foreman og Mad Sam hadde hatt flere uoverensstemmelser i løpet av den siste tiden, men den utløsende årsaken til akkurat denne krangelen skal ha vært at Mad Sam hadde funnet bevis på at Foreman hadde rota med noen av pengene til Mad Sam. Da Mad Sam konfronterte Foreman, innrømte Foreman at det var mulig at han hadde begått noen matematiske feil. Dette gjorde Mad Sam fly forbanna, og når noen som heter Mad Sam og som er kjent for å torturere folk til døde står og skriker til deg, da er det naturlig å bli litt redd. Leo Foreman gjorde det som sannsynligvis enhver gangster i hans situasjon ville gjort; han dro fram pistolen sin. Med pistolen pekende på Mad Sam beordret Leo Foreman ham ut av kontoret sitt, og i de neste ukene prøvde Foreman, forståelig nok, å holde seg unna Mad Sam.

J: Dessverre så fungerte det ikke i lengden. Foreman ble etter hvert kontaktet av noen av undersåttene til Mad Sam som fortalte ham at Mad Sam var villig til å tilgi ham hvis han betalte tilbake det han skyldte og hjalp dem med å planlegge et ran. Foreman valgte å stole på dem, og da han kom til huset til Mario DeStefano, som altså var en av brødrene til Mad Sam, ble Foreman bedt av Mario DeStefano om å bli med ned i kjelleren, der Mario DeStefano visstnok hadde bygd et nytt bomberom han gjerne ville vise fram. Foreman begikk selvfølgelig en enorm tabbe da han ble med ned i kjelleren, for der nede ble han skutt av både Mario DeStefano og den tidligere nevnte Charles Crimaldi, som altså jobbet for Mad Sam. Deretter dukka en tredjemann opp, Tony Spilotro, som helt fram til da hadde gjemt seg, og også Tony Spilotro skjøt Leo Foreman. 

M: I voldsomme smerter etter å ha blitt skutt av tre menn, ble Leo Foreman liggende på gulvet, men han var altså fremdeles i live. Først da var det at selveste Mad Sam bestemte seg for å komme fram fra gjemmestedet sitt. Kledd i pysj og med sin elskede ishakke for hånden gikk Mad Sam rett bort til Foreman, tok tak i ansiktet hans og sa til ham at han skulle ofre ham til Satan. Mad Sam stakk Foreman med ishakken totalt tjue ganger. I tillegg ble Foreman slått med hammer på knærne, skåret opp med slakterkniv, og skutt gjentatte ganger i rumpa, visstnok mens Foreman skal ha tryglet Mad Sam om å drepe ham. Etter at Foreman omsider var død, var gutta i så godt humør at de fortsatte med å skjære klumper av kjøtt fra armene hans, før liket ble stappet inn i bagasjerommet på en bil og til slutt dumpet på åpen gate.

J: Sannsynligvis var Mad Sam såpass høy i hatten at han trodde han skulle komme unna med det, men både han, broren hans Mario DeStefano og Tony Spilotro ble arrestert for drapet ti år seinere, i 1973. FBI hadde lyktes i å få den fjerde gjerningsmannen, Charles Crimaldi, til å vitne mot sine tidligere mafiakollegaer, og på grunn av forklaringene til Crimaldi, måtte Mad Sam møte til en såkalt pretrial, som er en slags forhåndsrettssak før den egentlige rettssaken. Kan du gjette hva slags antrekk Mad Sam hadde tatt på seg i anledning denne forhåndsrettssaken? 

M: Jeg både håper og håper ikke at det er pysj.

J: Pysj er helt riktig. Mad Sam DeStefano ankom rettsalen på båre, kledd i yndlingsantrekket pysj, og var fast bestemt på å være sin egen advokat. Og ikke nok med det: mens han altså forsvarte seg selv, gjorde han det mens han snakket gjennom en ropert. Lederne av The Chicago Outfit fikk med seg hele spetakkelet, og uansett hvor dyktig Mad Sam var på å få folk til å betale, bestemte de seg for at han faktisk var altfor gal og at galskapen hans utgjorde en fare for resten av dem. Dermed ble det bestemt at Mad Sam DeStefano måtte dø. 

M: Hovedrettssaken skulle finne sted den 30. april 1973, så omtrent to uker før, den 14. april 1973, kjørte de to andre tiltalte, altså Mad Sams bror Mario DeStefano og Tony Spilotro, hjem til Mad Sam. Ifølge en FBI-teori, hadde Mad Sam blitt fortalt at de to skulle komme hjem til ham for å diskutere en plan om å drepe tysteren Charles Crimaldi. Da Mad Sam, som var inne i garasjen, hørte at det kom en bil, gikk han ut i innkjørselen for å ta imot Mario DeStefano og Tony Spilotro. De to mennene kom ut av bilen og gikk mot Mad Sam, og da de bare var noen meter unna hverandre, gikk Mario DeStefano ut til siden, og avslørte dermed at Tony Spilotro bar på ei hagle. Tony Spilotro skjøt først Mad Sam i armen, deretter i brystet. Da politiet seinere samme dag fant Mad Sam, lå han på ryggen i garasjen, blødd i hjel. Mario DeStefano og Tony Spilotro ble forøvrig frikjent for drapet på Leo Foreman, og ingen ble noen gang arrestert for drapet på Mad Sam DeStefano.

-

KILDER:

https://en.wikipedia.org/wiki/Sam_DeStefano

https://en.wikipedia.org/wiki/Sam_Giancana

https://allthatsinteresting.com/sam-destefano

https://gangstersinc.org/profiles/blogs/chicago-soldier-mad-sam

https://www.newspapers.com/clip/686541/sam-destefano-gets-3-years-prison-for/

https://casetext.com/case/the-people-v-destefano

https://www.americanmafia.com/Feature_Articles_179.html

https://www.americanmafia.com/Allan_May_5-17-99.html

https://www.chicagotribune.com/news/ct-xpm-1989-11-26-8903120871-story.html

https://www.nytimes.com/1973/04/15/archives/chicago-gang-figure-found-slain-in-garage-at-his-home.html

Ting som inspirerer

Jeg tenker noen ganger på inspirasjon, og på hva det egentlig er. For min del inspireres jeg aller mest når jeg ikke er klar over det. Stort sett dreier det seg om filmer, TV-serier, sanger, podcast-episoder og bøker som jeg har konsumert og som nå ligger i et arkiv et sted bak i hjernen min, og som plutselig, når jeg minst venter det, popper fram til pannebrasken på en måte som gjør at jeg ikke klarer å overse det, som tvinger meg til å på en eller annen måte ta stilling til det. Jeg skulle ønske jeg kunne bevisst plukke stoff fram fra dette arkivet de gangene det er beleilig for meg, og kanskje fins det metoder for å få til det som mer mindfulle folk enn meg veit om, men sjøl er jeg prisgitt de tilfellene der hjernen min finner det for godt å gjøre dette når det passer best for den, som ofte er like før jeg sovner eller idet jeg skal til å gå ut døra. Akkurat nå, for eksempel, hadde det passa innmari godt for meg å skrive, for jeg har ingen andre planer i dag. Men det eneste jeg klarer, er å stirre inn i dokumentet mitt og lese over tidligere tekster jeg er fornøyd med og lure på åssen i all verden det var jeg egentlig kom på den ideen og på hva jeg kan gjøre for å skrive noe like bra igjen.

Det er derfor jeg ser så mye film som jeg gjør. Eller, det er hvert fall delvis grunnen. Det er selvfølgelig også fordi jeg elsker å se film i seg sjøl, men det er altså like mye for å fylle opp hjernearkivet mitt med materiale som kanskje kan vise seg å være nyttig for framtidig skriving. For det er en annen ting: ofte er det veldig vanskelig for meg å vite på forhånd hvilke ting som faktisk har inspirasjonsverdi for meg. Ofte er det veldig detaljorientert: det er det stillbildet i den filmen, det er den setninga i den boka, det er den tingen akkurat der og akkurat da. Jeg har blitt fortalt mange ganger at når jeg ikke skriver bør jeg lese, men jeg er ikke så flink til å lese, og for min del får jeg uansett like mye ut av andre medier, så min oppfordring til alle som føler seg uinspirerte og som har veldig lyst til å gjøre noe kreativt, men ikke helt finner noen inngangsmetode må være: omgi deg med kunst og kultur! Se filmer! Se TV-serier! Hør på podcast! Gå på kunstutstillinger, gallerier og museer! Les bøker! Hør på musikk! Det er i hvert fall det som funker for meg. 

Jeg føler meg alltid litt ekkelt sjølopptatt når jeg skriver om min egen skriving, men hvis jeg ikke skal ta utgangspunkt i egne erfaringer, hva skal jeg da ta utgangspunkt i. Dessuten er det tross alt frivillig å lese denne bloggen, og har du lest så langt, er sjansen der for at du kanskje har lyst til å lese om åssen skriveprosessen min arter seg, haha. Her er noen ting som har inspirert noen av novellene i det nyeste prosjektet mitt: 

Flamingoen

Jeg delte et utdrag fra denne novella sist gang jeg skreiv om min egen skriving, men for å oppsummere er denne blant de nyere tekstene mine som jeg har kost meg aller mest med å skrive. Den handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å se igjen kjæresten sin som han ikke har sett på lenge på grunn av korona, og den er mitt første ordentlig vellykka forsøk på sci-fi, og grunnen til det er kanskje at jeg ikke engang prøvde å skrive sci-fi, det bare viste seg etter hvert som jeg skreiv at det faktisk var sci-fi det var. Dessuten befinner den seg i et veldig mye mer "whimsical" (jeg skulle ønske vi hadde et tilsvarende ord på norsk) landskap enn det for eksempel Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet gjør, et landskap min tidligere skrivelærer Morten Wintervold omtalte som (og denne beskrivelsen elsker jeg av hele mitt hjerte) "Tor Ulven i Mummidalen", sagt i forbindelse med dikta mine, men jeg trur det er overførbart til denne novella òg. 

Jeg har hatt lyst til å skrive om romvesener lenge, men noe ordentlig bra, der jeg kan tulle litt med stereotypiene, men likevel ta materialet mitt på alvor. Jeg skreiv denne åpninga, men jeg kom aldri lenger, og en eller annen gang hørte jeg sangen Close Encounters av Bat For Lashes:

Sangen er fra konseptalbumet The Bride, som handler om en brudgom som dør på vei til bryllupet sitt og sorgen bruden sitter igjen med etterpå. Akkurat denne sangen handler visstnok om at bruden blir hjemsøkt av spøkelset til forloveden sin, men det visste ikke jeg før nå nettopp da jeg leste om sangen, for fra første gang jeg hørte den, har denne for meg handla om romvesener og det å bli forelska i et romvesen. Jeg elska ideen om å skrive en slags kjærlighetshistorie mellom et menneske og et romvesen, men det løsna ikke for meg før jeg en kveld satt og så gjennom noens gamle Flickr-profil (jeg skreiv et dikt om det) og begynte å fantasere om å reise tilbake i tid for å henge med noen man kjenner i nåtida, men til et punkt før man faktisk har møttes, og alle de merkelige følelsene det nødvendigvis var nødt til å føre med seg. Og hvis man, som meg, trur at UFOer og spøkelser egentlig er to sider av samme sak, fordi de på et vis representerer en romdimensjon (romvesener) og en tidsdimensjon (for hva er spøkelser om ikke tidsreisende) – og har man lest noe Einstein veit man at rom og tid er nettopp to sider av samme sak – begynner alt dette plutselig å gi veldig mye mening. At det vi opplever som "romvesener" kanskje er tidsreisende fra framtida er en idé som blant annet dukker opp i Interstellar, og jeg liker den tanken skikkelig godt. 

I utdraget fra Flamingoen som jeg posta den gangen for noen uker siden står det at den tidsreisende klatrer ned fra en by i himmelen, en idé som heller ikke er ny, og dette bildet har helt sikkert ligget i underbevisstheten min hvert fall siden jeg leste Den mørke materien som tenåring, men det var ikke før jeg hørte Last Podcast On the Left sin tredelers episode om Skinwalker Ranch at noe kickstarta i hjernen min. For dere som ikke veit: Skinwalker Ranch er en eiendom i Utah der det har blitt rapportert om overnaturlige fenomener i mange tiår. Jeg anbefaler virkelig å høre hele serien Last Podcast har om Skinwalker Ranch, for det er så utrolig interessant og mystisk og vakkert at jeg blir helt fra meg av begeistring. Og så var det spesielt det de snakker om fra omkring 40:50 til cirka 43:25 i denne episoden som gjorde at jeg begynte å føle veldig store følelser:

Over the two years they spent on the ranch, both Tom and his family saw a gigantic orange mass floating in the sky dozens of times. (…) They said that the object changed shapes, sometimes it appeared to be flattened and elongated, other times it looked like a large, orange, setting sun, looked almost perfectly round, and in the middle of it was what Tom described as, quote, "another sky." (…) Well, Tom said that he could use binoculars to peer into the center of this object at night, and sometimes you could see a distinctly blue sky hanging there, as if there was a window into another world where it was daytime instead of night. (…) It was evening, and you could look into the center and see a blue sky with clouds on the other side.

Og akkurat dette bildet – som noen har opplevd i virkeligheten! – slår meg som så utrolig vakkert og poetisk at det fungerte som et springbrett i hjernen min, og plutselig hadde jeg alt jeg trengte for å skrive en rar og søt, liten tekst om kjærlighet og tid og parallelle dimensjoner. Av alle novellene mine er det akkurat denne jeg håper aller mest at kan bli tilgjengelig for alle å lese i framtida, aller helst i bokform, så klart, men om det en gang blir klart at denne aldri kommer til å bli utgitt, lover jeg å poste den her.

Elefanten

Jeg sendte den novella jeg har endt opp med å kalle Elefanten til årets Signaler, men fikk avslag, noe jeg tok ganske tungt, for jeg har hørt fra flere hold at dette er en av mine beste tekster noensinne. Det avslaget var egentlig noe av motivasjonen min for å skrive dette lange innlegget, for jeg blir litt lei meg når jeg tenker på at kanskje ikke engang mitt beste er godt nok. Signaler er bare én kanal, jeg veit jo det, men det er frustrerende likevel for noen som har dedikert absolutt hele livet sitt til skriving, som har skriving og det å bli forfatter som eneste mål. Jeg skulle ønske jeg ville andre ting, det hadde gjort alt så mye lettere, men skriving er det eneste jeg faktisk er god nok i til å faktisk kunne lykkes, så ting er nå som de er.

Den dagen jeg begynte å skrive Elefanten følte jeg meg litt melankolsk, og jeg hadde hørt veldig mye på sangen My Work av JFDR den siste tida:

Og det var noe med linja "I dreamt I'd gone back home to collect my old winter coat", samt vissheten om at JFDR er en islandsk artist som er bosatt i Australia, som satte i gang et utgangspunkt for meg; jeg så for meg en karakter som hadde bodd en lang periode et sted langt borte og veldig forskjellig fra der de vokste opp, men så var det noe som skjedde som gjorde at personen måtte dra hjem igjen "to collect their old winter coat", som i dette tilfellet var å ta opp igjen kontakt med et gammalt bekjentskap. Og kanskje var det denne samme linja fra My Work som fikk meg til å tenke på ei annen tekstlinje fra et helt annet sted, nemlig replikken "I dreamed that I was old", som er det siste Aemon Targaryen fra Game of Thrones sier før han dør:

Og av alle de forholdsvis heftige scenene som Game of Thrones består av, er akkurat dette øyeblikket et av de vakreste, uten at jeg klarer å forklare nøyaktig hvorfor, men jeg trur det har å gjøre med å eldes, med at tida går beviselig fortere jo eldre man blir, og i Elefanten fungerte tida som har gått siden sist de to karakterene så hverandre nærmest som en karakter i seg sjøl, for når man er borte fra hjemstedet sitt lenge nok, er det liksom en ubevisst del av en som forventer at alt er som før når kommer tilbake igjen, men så er det ikke det, for tida har gått videre selv om det hele for deg fortonte seg som ei pause, tida går videre også uten at du er der til å oppleve den, og det kan være en skremmende erkjennelse, og akkurat den erkjennelsen var det jeg ville undersøke nærmere i denne novella.

Kolibrien

Jeg liker å skrive om folk som har vanskelige forhold til hverandre, det er vel et gjennomgående tema i nær sagt alt jeg noen gang har skrevet, og jeg syns skjæringspunktet mellom hat og kjærlighet er veldig interessant, i hvert fall om man gjør det riktig. Jeg veit sjøl at jeg har opplevd å like noen så mye at jeg begynner å hate dem (veit ikke om det noen gang har skjedd motsatt vei, haha), og jeg syns det er fascinerende at to ytterpunkter begynner å ligne hverandre bare man drar dem langt nok i hver sin retning. Og en av filmene som jeg syns gjør dette aller best, er Black Swan:

 

Jeg elsker dynamikken mellom Nina og Lily, og det er sikkert mange måter man kan tolke forholdet mellom de to på – for ikke å snakke om filmen som en helhet – men jeg hadde lyst til å skrive om et rivaleri som ligna det mellom dem, og jeg ante fred og ingen fare da denne sangen dukka opp i en av mine automatisk genererte spillelister på Spotify:

Kor! Jeg skulle plassere et hat/kjærlighet-rivaleri i et kor! Jeg begynte å lese masse om de forskjellige stemmene, og en av de sjeldneste mannsstemmene som fins er kontratenor, som er en mann som er i stand til å synge like lyst som en alt, eller til og med en sopran, som er den lyseste damestemmen. Dermed dukka ideen opp i hodet mitt om en mannlig hovedperson som er veldig god til å synge lyst, men som på audition for å bli med i et klassisk kor blir slått av noen som ikke nødvendigvis synger enda lysere, men som synger bedre når han synger lyst enn det hovedpersonen gjør. Og fordi det var akkurat denne versjonen av The Lion Sleeps Tonight som ga meg ideen om ei korsetting, har den også fått lov å bli med i novella som en sang de faktisk synger i koret – og kontratenoren synger den lyse damestemmen. 

Gullfiskene

Jeg veit ikke akkurat når eller hvorfor min dragning mot åttitallet begynte, for den har ikke alltid vært der, men jeg mistenker at den skyldige kan være Stranger Things:

Å se åttitallet gjenskapt med teknologi fra 2010-tallet (titallet? Hva skal man liksom kalle det?) gjorde at et tiår jeg aldri har opplevd, men som liksom har vært tilstede gjennom barndommen min likevel fordi jeg blei født i 1990 og har ei eldre søster som jeg arva alt av leiker og ellers fra, føltes nærmere enn noen gang. Da Stranger Things kom hadde jeg aldri sett noe lignende, og kombinasjonen av barnlig uskyld og noe skremmende og mystisk var for meg helt uimotståelig – og for et fantastisk soundtrack! Jeg har veldig lenge hatt lyst til å skrive noe som oppholder seg i et Stranger Things-inspirert landskap, men jeg har etter hvert innsett at det ikke er så farlig om jeg ikke får det til sånn som jeg vil, for Stranger Things fins jo allerede. Men det Stranger Things gjorde med meg hadde ringvirkninger, for jeg begynte å utforske også andre moderne kulturelle uttrykk der inspirasjonen fra åttitallet er åpenbar, og på min ferd fant jeg Black Marble, et band jeg følte en like stor kjærlighet til som det jeg gjorde til nettopp Stranger Things, og selv om jeg til å begynne med likte førstealbumet deres A Different Arrangement best, fant jeg etter hvert ut at også andrealbumet It's Immaterial var i stand til å sette meg i kontakt med ei helt spesifikk stemning:

Chris Stewart, hovedpersonen i Black Marble, har vel sagt i et intervju en gang at han valgte coverbildet fordi han syntes jenta på bildet så ut som noen som kanskje hører på Black Marble; hun litt rare jenta som sjeldent går ut døra, og som de andre barna kanskje er litt redde for. Jeg syns i hvert fall dette albumet har et litt mer sommerlig sound enn det førsteplata har, samtidig som det tar vare på melankolien og åttitallsinspirasjonen som var grunnen til at jeg først falt for Black Marble. For meg er dette lyden av den sommeren for lenge siden der man var litt fascinert av, og kanskje forelska i, hun mystiske jenta på den andre sida av veien, hun som man aldri så igjen verken før eller siden, og dermed hadde jeg egentlig det jeg trengte for å skrive Gullfiskene, ei novelle jeg posta i sin helhet på denne bloggen i august 2018. Den foregår ikke på åttitallet, men på nittitallet, fordi det var mer naturlig for meg, men overgangen mellom åtti- og nittitallet var mer glidende enn 1. januar 1990, og det som gjorde åttitallet til åttitallet var absolutt tilstede tidlig på nittitallet òg, særlig her i Norge hvor vi henger litt etter alle andre, haha.

(Jeg har forresten ei spilleliste men den musikken som har inspirert og inspirerer novelleprosjektet mitt, så spesielt interesserte må gjerne sjekke den ut.)

Hvis du noen gang har lurt på åssen jeg ville vært som true crime-podcaster

Jeg vil tru at noen av dere har fått med dere at en av mine yndlingspodcaster er My Favorite Murder. Er dere klare til å få vite hva som er mitt favorittmord? Eller har dere kanskje allerede gjetta det?

Uansett. Norske Truecrimepodden utlyste i høst en stilling som vikarierende tekstforfatter. Jeg søkte, og tok selvfølgelig utgangspunkt i mitt favorittmord i søknadsteksten, men fikk ikke jobben. Nå har det visstnok kommet en episode om nettopp den saken jeg skreiv om, men jeg har ikke hørt episoden. Ifølge min venn Mari er min episode bedre skrevet enn den som faktisk ligger ute nå fra Truecrimepodden, og jeg må jo lure på om det er tilfeldig at de slapp en episode om det jeg samme som jeg skreiv om bare noen måneder etter at jeg sendte inn søknaden min? Altså, jeg har jo ikke copyright på denne historien, liksom, men litt betenkelig er det jo.

Siden jeg nå uansett ikke kommer til å bruke søknadsteksten min til noe, tenkte jeg like greit å poste den her. Jeg har prøvd å legge meg opptil skrivestilen til Truecrimepodden, så om du syns noen av formuleringene er litt utypisk meg, er det helt riktig. Jeg syns forøvrig også at jeg – og det må vel være lov å si? – skriver bedre enn det Truecrimepoddens tekstforfatter gjør, så jeg kan jo late som at grunnen til at jeg ikke fikk jobben, er at jeg skriver litt for bra, høhø. Eller bare at jeg egentlig ikke hadde tid til å gjøre noe særlig research utover Wikipedia, på grunn av kort søknadsfrist og mye å gjøre på min vanlige jobb i samme periode.

Mari, som var testleseren min før jeg sendte teksten fra meg, syns nå uansett at jeg burde sende henne en ny true crime-tekst hver uke, så hun var i hvert fall fornøyd. Hadde dette endt opp med å bli en ekte episode av en ekte podcast (og hadde jeg fått betalt for å skrive den), hadde jeg definitivt brukt mer tid på den, for den er langt fra perfekt, men igjen, det er begrensa hvor mye arbeidskraft jeg har kapasitet til å legge i noe uten at det går utover den faktiske pengeinnbringende jobben min.

Er dere klare for litt kirkebrenning og djeveldyrking, eller??



Det er august 1993, og i en trappeoppgang på Tøyen i Oslo ligger liket av en 25 år gammel mann. Mannen har blitt knivstukket 23 ganger; i ryggen, i nakken, og i hodet. Mannen er Øystein Aarseth, kjent fra black metal-miljøet som «Euronymous»; gitarist i Mayhem og innehaver av platebutikken Helvete. Det brutale drapet skal vise seg å være den siste av en rekke grufulle gjerninger utført av medlemmer av den såkalte «Black Circle»; en gruppe svartmetallere med en sterk anti-kristen overbevisning som i årevis hadde sjokkert både norsk og internasjonal presse.

La oss spole tilbake til midten av 80-tallet. Øystein Aarseth danner Mayhem, et av verdens første black metal-band, sammen med kameratene Jørn Stubberud og Kjetil Manheim. De er alle i midten av tenåra og, etter alt å dømme, helt vanlige gutter fra normale middelklassehjem. I 1988 får Mayhem en ny vokalist; Per Yngve Ohlin, ofte kalt Pelle, fra Stockholm. Pelle viser seg å inneha en enorm fascinasjon for og besettelse av døden. Som vokalist i Mayhem blir han kjent som «Dead», et kallenavn han virkelig lever opp til. Noen dager før de skal spille konserter graver han ned klærne han skal bruke, for så å grave dem opp igjen, for at klærne skal lukte av jord og forråtnelse. Han sminker seg for å ligne et lik; hvit i ansiktet og svart rundt øynene. Han snakker om døden konstant, og oppfattes av de andre i bandet som merkelig, innadvendt og deprimert. Det har i ettertid vært flere som tror at Pelle led av Cotards syndrom, en psykisk lidelse der den rammede tror at han eller hun er død.

Forholdsvis gøy til å begynne med. Øystein Aarseth til venstre, Pelle Ohlin i midten, Jørn «Necrobutcher» Stubberud til høyre

Etter hvert flytter Pelle Ohlin sammen med Øystein Aarseth og Jan Axel Blomberg, som har vært Mayhems trommeslager siden 1988. De deler et hus i Kråkstad i Ski kommune, og Pelles mentale helse blir bare verre. Han snakker ofte om selvmord, og i følge bandkolleger skal Øystein Aarseth ha oppmuntret ham til å ta livet sitt, angivelig fordi det ville skape blest om bandet og bidra til å forsterke det Øystein oppfattet som imaget deres. 

I april 1991 begår Pelle Ohlin selvmord ved å skjære over hovedpulsårene i begge underarmene, samt strupen. Deretter skyter han seg selv i hodet med hagle. Det er Øystein Aarseth som finner liket, men før han kontakter nødetatene, drar han for å kjøpe et engangskamera som han tar bilder av sin døde samboer og bandkollega med. Han plukker også opp biter av Pelles istykkerskutte hodeskalle som han deretter deler ut til de andre bandmedlemmene så de kan bruke dem som halskjeder. Et av bildene Øystein tar denne dagen blir senere brukt som forsidebilde til bootlegalbumet Dawn of the Black Hearts, utgitt i 1995. 

Dawn of the Black Hearts med Pelles lik som coverbilde

Pelles selvmord markerer et vendepunkt i miljøet som har oppstått rundt Mayhem og andre lignende band. Øystein Aarseth blir gradvis mer opptatt av satanisme og det å fremstille seg selv og bandet forøvrig som ekstreme og sjokkerende. Han åpner platebutikken Helvete, og denne skal komme til å fungere som en slags base for black metal-musikere. Bandmedlemmer fra blant annet Mayhem, Emperor, Thorns og Burzum henger, jobber og bor i platebutikken og i den tilhørende kjelleren, og de med sterkest tilknytning til butikken og miljøet blir kjent som «The Black Circle», et navn Øystein Aarseth skal ha funnet på. Kristian Vikernes, senere kjent som Varg Vikernes, er hjernen bak enmannsbandet Burzum. Han er en ung bergenser med en sterk interesse for norrøn mytologi, og som i følge boken Lords of Chaos av Didrik Søderlind og Michael Moynihan allerede fra ung alder viste nynazistiske sympatier. Øystein Aarseth er fem år eldre enn Varg Vikernes, og de to utvikler et vennskap, der Øystein fungerer som en slags mentor for Varg. Øystein lar Varg bli med som bassist i Mayhem, og i etterpåklokskapens lys er det ikke vanskelig å peke ut dette som øyeblikket da alt for alvor begynner å gå galt.

Kristian Vikernes og Øystein Aarseth

I 1992 starter kirkebrannene. Fantoft stavkirke i Bergen, opprinnelig bygd rundt 1150, brenner ned den 6. juni som et resultat av en påsatt brann. Dette utløser en bølge av påsatte kirkebranner, i hovedsak utført av personer som påstår å være inspirert av satanisme eller av personer fra black metal-miljøet. I alt tolv kirkebranner forekommer i løpet av dette året, og Varg Vikernes er mistenkt i forbindelse med fem av disse brannene. Bård Eithun fra bandet Emperor og Øystein Aarseth er sammen med Varg Vikernes med på å starte brannen i Holmenkollen kapell i Oslo den 23. august 1992. I følge Bård Eithun skal vennskapet mellom Øystein og Varg ha utviklet seg til å bli en slags konkurranse der de hele tiden knivet om å være den drøyeste, den mest ekstreme. Videre påstår Bård Eithun at Øystein skal ha deltatt i brannstiftelsen for å bevise at han var «en del av det», og ikke bare i bakgrunnen. 

Fantoft stavkirke etter brannen

Men kirkebrannene er dessverre ikke den alvorligste forbrytelsen som blir begått av en svartmetaller rundt denne tiden. Den 21. august 1992, bare to dager før han deltar i å brenne ned Holmenkollen kapell, befinner tidligere nevnte Bård Eithun fra Emperor seg i OL-parken i Lillehammer. Det gjør dessverre også 33 år gamle Magne Andreassen. Bård Eithun knivstikker Magne Andreassen 37 ganger, etter at Magne angivelig skal ha kommet med seksuelle tilnærmelser mot Bård. I lang tid har politiet ingen mistenkte i saken.
   

Bård «Faust» Eithun var bare 18 år da han drepte Magne Andreassen

Men tilbake til Øystein Aarseth og Varg Vikernes. I 1993 når det rivaliserende forholdet mellom de to bandkompisene sitt bristepunkt, og det hele kulminerer i en skjebnesvanger natt til 10. august. Sammen med Snorre Ruch fra bandet Thorns kjører Varg fra Bergen til Oslo med bil, og ankommer Øysteins leilighet på Tøyen tidlig om morgenen den 10. august. Mens Snorre venter i bilen, slipper Øystein Varg inn i leiligheten sin. Hva som skjer mens Varg er inne hos Øystein, fins det bare én versjon av, og det er versjonen til den av de to som overlever. Det som er sikkert, er at på et tidspunkt begynner Varg å knivstikke Øystein. Øystein kommer seg ut av leiligheten sin, men dør av skadene i trappeoppgangen. Varg har knivstukket sin tidligere venn 23 ganger. 
  
Ni dager senere blir Varg arrestert. Til politiet forteller han at han drepte Øystein Aarseth i selvforsvar; visstnok skal Øystein ha planlagt å kidnappe for så å torturere Varg til døde og filme det hele. Og helt ærlig: med sitt voldsomme fokus på å være så ekstrem som mulig, er det ikke utenkelig å se for seg at Øystein kan ha sagt noe sånt. Likevel: alle de 23 knivstikkene Varg påførte Øystein var på baksiden av kroppen hans; seksten av dem var i ryggen, fem i nakken, og to i hodet. I hvor stor grad gir det egentlig mening å snakke om selvforsvar når den du angivelig forsvarer deg mot, helt åpenbart har vært vendt bort fra deg? Det at Øystein ble funnet i sin egen trappeoppgang, kan også tyde på at han prøvde å rømme fra leiligheten sin.
   
Varg ble uansett ikke trodd av retten, og ble dømt til 21 års fengsel for drapet på Øystein Aarseth, fire kirkebranner og for oppbevaring av 100 kg med eksplosiver, eksplosiver han etter sigende hadde tenkt å bruke til å sprenge Nidarosdomen. I tillegg ble Snorre Ruch dømt til åtte år i fengsel for medvirkning til drap. Litt senere ble også Bård Eithun dømt til fjorten års fengsel for drapet på Magne Andreassen. Alle tre har nå sonet ferdig, og Varg Vikernes bor for tiden i Frankrike med kone og barn.

Varg Vikernes i retten i 1994

Det virker som at de tidligere medlemmene av «The Black Circle» er splittet i sitt syn på hvorvidt drapet på Øystein Aarseth ble begått i selvforsvar eller ikke. Bård Eithun er blant dem som ikke tror på selvforsvarsforklaringen, mens Mayhems nåværende bassist Jørn Stubberud sa i et intervju med det amerikanske musikknettstedet Consequence of Sound i oktober 2019 at han «var på vei til å drepe Euronymous selv», men at Varg Vikernes kom ham i forkjøpet. 
   
Det er ingen tvil om at å drepe et annet menneske er en ondsinnet handling, men hvis det er sant at Øystein Aarseth virkelig oppfordret sin tidligere bandkollega Pelle Ohlin til å ta livet av seg, gjør det ham egentlig noe særlig bedre enn Varg Vikernes? Og hadde han virkelig tenkt å torturere Varg til døde? Som allerede nevnt: per i dag er det bare én person som vet hva som faktisk foregikk i minuttene som ledet opp til drapet, og det er en person som neppe kan kalles en pålitelig forteller – hans mange rasistiske og antisemittiske uttalelser i media er et bevis på nettopp dét. Denne saken er et eksempel på at det noen ganger ikke fins en objektiv sannhet.

Flere podcaster jeg har hørt

Ja, dere. For litt over et års tid siden hadde jeg ganske nylig funnet ut at podcaster er ei greie, og at det egentlig er helt genialt når man for eksempel vil underholdes og/eller lære noe mens man er på jobb. Litt avhengig av jobben man har, selvfølgelig, men midt i blinken for akkurat min jobb. Siden den gang har jeg hørt enda flere podcaster, så dette er rett og slett et oppfølgerinnlegg til det jeg skreiv i februar 2018. Og til alle dere skeptikere der ute: jeg pleide å være en av dere. Nå syns jeg det er helt tragisk at jeg gikk rundt i så mange år og ikke visste om denne så godt som uendelige verdenen av innhold som bare lå der og kunne konsumeres gratis. Det er litt sånn som at du ikke veit hvor gøy Netflix er før du plutselig har det i livet ditt, liksom.



Pounded In The Butt By My Own Podcast

Ah, det er en herlig tilfredsstillende følelse å begynne dette innlegget med å skrive om den podcasten som jeg avslutta mitt forrig podcast-innlegg med. Jeg har så vidt vært innom Chuck Tingle på denne bloggen før, men hadde inntil denne podcasten kun fnist masse av titlene på bøkene hans, uten å faktisk ha lest dem. Vel, denne podcasten fungerer litt som ei best of Chuck Tingle-samling i lydbokformat, og hver episode består av en skuespiller som leser en av bøkene hans – det er faktisk det hele. Og veit dere hva? Den gangen da jeg utelukkende forbandt Chuck Tingle med fjasete boktitler og corny framsidebilder, hadde jeg ikke i min villeste fantasi (!) forestilt meg hvor, hva skal jeg kalle det, dype bøkene hans egentlig er. Det vil si, JA, de handler stort sett om ganske platt beskrevet sex mellom dinosaurer, enhjørninger, flymaskiner, abstrakte begreper og egentlig alt mulig annet mellom himmel og jord, men det er en viss rød tråd, eller kanskje heller et rødt nett, som binder bøkene hans sammen i et såkalt Tingleverse. Chuck Tingle er rett og slett overraskende god på worldbuilding, og det hele er rarere og mer metafysisk enn det kan se ut som ved første øyekast. Min foreløpige yndlingsepisode er episode nummer tre, Bigfoot Pirates Haunt My Balls, og det er mye på grunn av jobben Dane Terry gjør med å lese den inn. Fun fact: Dane Terry står bak en av de andre podcastene på denne lista, så nå forbinder jeg ham først og fremst med dét. Men! Da jeg hørte Bigfoot Pirates Haunt My Balls ante jeg ikke hvem Dane Terry var. Det var ikke før AKKURAT NÅ, da jeg skulle sjekke hvem som leste inn yndlingsepisoden min, at jeg oppdaga at oi, det er jo han som har Dreamboy-podcasten, jo. Og da var det jaggu ikke rart jeg likte måten han leste på, for jeg elsker stemmen hans i Dreamboy. Morsomt.



Good Morning Night Vale

Dette er en Welcome to Night Vale-recap-podcast bestående av tre medlemmer fra Night Vale-crewet, og jeg må innrømme at jeg har veldig lyst til å like dette bedre enn jeg egentlig gjør. Jeg syns vertene virker som en oppriktig sympatisk gjeng med mennesker, det er bare det at de klarer aldri å holde seg til temaet og sklir isteden ut i diskusjoner om ymse typer junkfood. Og dette hadde egentlig ikke vært et stort problem om det bare hadde vært interessant å høre på – og helt ærlig, en god podcast-vert kan få alt mulig til å være interessant å høre på – men det klarer de dessverre ikke. Det hender jeg humrer litt innimellom, men stort sett føles dette litt som å sitte i en samtale med tre bestevenner som har gått på skole sammen i fem år, mens du nettopp har møtt dem. Så er det jo rimelig å spørre om hvorfor jeg da hører på det? Og svaret er egentlig litt teit, men jeg føler liksom at jeg skylder vertene det nettopp fordi jeg har så lyst til å like dette. Og så er det også det at jeg liker Welcome to Night Vale så godt at jeg nærmest føler at jeg går glipp av noe derfra om jeg lar være å høre på dette. Dette gir antakelig bare mening i hodet mitt, men skitt au.



Last Podcast On The Left

Okei, jeg har et ganske rart forhold til Last Podcast On The Left. Jeg blei introdusert til det via My Favorite Murder, og da jeg leste beskrivelsen av det i iTunes ("The Last Podcast On The Left covers all the horrors our world has to offer both imagined and real, from demons and slashers to cults and serial killers, The Last Podcast is guaranteed to satisfy your blood lust.") skjønte jeg at dette var min kopp te. Men så begynte jeg å høre på det, og det er ikke riktig å si at jeg hata det, for da hadde jeg nok ikke fortsatt å høre, men jeg likte det ikke så veldig. Jeg syntes vertene var barnslige og slitsomme, men av en eller annen grunn fortsatte jeg å høre, og nå klarer jeg ikke å slutte. Vertene er fortsatt barnslige og slitsomme, men episodene har blitt mer strukturerte etter hvert, og er det ikke rart med det, at når man liksom har blitt litt kjent med noen, så begynner de tinga som man i begynnelsen irriterte seg over, umerkelig å ligne litt på... jeg veit ikke helt, ting man rett og slett liker? Og nå blir man riktignok ikke faktisk kjent med noen som man hører på podcasten til, men det føles liksom litt sånn likevel, i væffal når det gjelder enkelte typer podcaster. Både LPOTL-gutta og Georgia og Karen fra My Favorite Murder føles nå som vennene mine. Det sier kanskje mer om mitt triste liv enn jeg er villig til å innrømme, men likevel. I likhet med My Favorite Murder blander Last Podcast On The Left true crime og mørke temaer med humor, noe som garantert ikke er for alle. Men er man like føkka i huet som det jeg er, kan det godt være at dette er midt i blinken. I væffal hvis man klarer å komme seg gjennom de gjennomgående dårligere produserte første episodene.



This American Life

Etter å begynt i feil ende og hørt S-Town og Serial først, var det omsider på tide for meg òg å høre podcasten over alle podcaster. Og det er litt rart, for det første jeg kommer på å sammenligne This American Life med, er Norge Rundt. This American Life samler rare, spennende, morsomme og triste historier fra USA, og noen ganger resten av verden, og setter dem sammen til sammenhengende episoder med et overordna tema. Dette er rett og slett så proft som man kan få det, og jeg trur rett og slett det skal veldig mye til for å ikke like dette. Dette er undersøkende journalistikk på sitt aller beste, bestående av et mannskap som helt oppriktig har et ønske om å gjøre verden litt bedre. Det er mange temaer de har snakka om på This American Life som jeg i utgangspunktet har tenkt at interesserer meg særdeles lite, men så har jeg blitt fengsla likevel fordi – som nevnt tidligere – en god podcast-vert kan få hva som helst til å bli spennende for andre å høre på. Dette er den eneste podcasten på lista mi der jeg ikke hadde muligheten til å gi etter for tvangstanken min om å høre alt fra start til slutt, rett og slett fordi det bare er de nyeste episodene av This American Life som til enhver tid er tilgjengelig for nedlasting, men man kan streame alle episodene på hjemmesida deres, og uansett gjør det egentlig ingenting, for det er ingen direkte sammenheng mellom episodene, i tillegg til at de ofte har repriser. Dette er rett og slett såpass grundig og solid i alle ledd, og det er ikke uten grunn til at det er en av verdens mest populære podcaster. Om man kan snakke om klassikere i en såpass nytt medium som podcast, så er This American Life selvsagt. Et par anbefalinger til episoder jeg har likt spesielt godt: The Room of Requirement, veldig rørende om biblioteket og alt det kan brukes til, nesten obligatorisk å høre for alle som elsker å lese. The Feather Heist, skikkelig medrivende om en kriminell underverden jeg ikke ante at fantes, nemlig den som handler om fluefiskenerder som er villig til å gå ekstremt langt for å få tak i sjeldne fjær å binde fluer med.



Flash Forward

Hvis du bare skal sjekke ut én av podcastene på denne lista, håper jeg virkelig at du vurderer Flash Forward, fordi den er skikkelig indie og muligens den på denne lista som har færrest lyttere, og den fortjener virkelig så mange flere, for det er SÅ BRA! Dette er rett og slett fryktelig proft gjort og godt produsert, og det hele er gjort av bare én person, Rose Eveleth. Rose Eveleth tar oss med inn i framtida og utforsker, ved hjelp av radioteater og intervjuer med faktiske eksperter innen aktuelle områder, hva som vil komme til å skje hvis det og dersom det. Hva skjer hvis alle biene blir utrydda? Hva skjer hvis alle jordas vulkaner har utbrudd samtidig? Hva skjer hvis alt helsepersonell blir bytta ut med roboter? Hva skjer hvis solas tyngdekraft plutselig tiltar noe vanvittig og suger jorda inn til seg? Framtidene som utforskes er noen ganger sannsynlige, andre ganger absurde. Men i likhet med ei nettside jeg er skikkelig fan av, What If, tar Rose Eveleth alle problemstillingene på ramme alvor og går imponerende grundig til verks for å finne ut hva som faktisk ville skjedd. Det er selvfølgelig mange naturvitenskapelige problemstillinger som undersøkes, men også for eksempel politiske. Jeg har veldig lyst til at Rose skal ha tida, motivasjonen og pengene til å fortsette å lage Flash Forward selv om den ikke har så mange abonnenter som enkelte andre podcaster på denne lista, så om du syns dette høres lovende ut, plis prøvehør det!



Dirty John

Nå har jo dette blitt både dokumentar og TV-serie på Netflix, og jeg har ennå ikke sett det, takket være Jørgen som har vært bortreist lenge, og jeg får meg liksom ikke til å se det aleine. Men dette var altså den første podcasten jeg sjekka ut fra Wondery, et podcastnettverk som har introdusert meg for noen av de mest fengslende true crime-historiene jeg har hørt. Dette er lagd av journalister som virkelig går i dybden, som tar jobben sin på ytterste alvor, og som antakelig presser seg sjøl til langt utafor komfortsona si. Dessuten er dette porsjonert ut med Dickensk stålkontroll, sånn sett slett ikke ulikt Serial. Dirty John er den sanne historien om John Meehan, som er alt Debra Newell har drømt om. De er tilsynelatende det perfekte paret; hun en suksessrik interiørdesigner, han en karismatisk lege som har jobba frivillig for Leger uten grenser. Men noe som virker perfekt ved første øyekast, er som regel alt annet, og Dirty John blir etter hvert et studium i hva en psykopat faktisk er i stand til, både hva angår intens manipulering man bare er i stand til å se fra et utenforstående perspektiv, og når det gjelder hensynsløshet. Dirty John er et ypperlig eksempel på hvorfor jeg syns true crime er så utrolig mye mer interessant enn fiktiv krim, og gjennom de seks episodene holdt den meg i et nervepirrende jerngrep Jo Nesbø bare kan se langt etter.



Aaron Mahnke's Cabinet of Curiosities

Aaron Mahnke er skaperen av Lore, som jeg snakka om i det forrige podcast-innlegget mitt. Og det som gjør Cabinet of Curiosities så genialt, er lengden på hver episode. Hver episode er omtrent ti minutter lang, så man rekker å høre en på en togtur inn til sentrum, for eksempel, eller i mitt tilfelle: i den tida på jobb der jeg nettopp har hørt ferdig en episode av Last Podcast On The Left, men ikke rekker å høre ferdig en ny episode før lønsj. Aaron Mahnke har sjøl beskrevet Cabinet of Curiosities som de interessante småhistoriene han snubler over i forbindelse med Lore-research, men som egentlig ikke er lange eller innholdsrike nok til å rettferdiggjøre å lage en hel Lore-episode om det. Dermed oppstår Cabinet of Curiosities; rare tilfeldigheter, pussige anekdoter og snodige sammentreff henta ut fra verdenshistorien, fortalt på den tida du bruker på å gå fra Nationaltheatret til Oslo S. De dårlige ordspilla og de litt i overkant Se og Hør-aktige formuleringene til Aaron Mahnke irriterer meg litt, men likevel ikke nok til å få meg til å slutte å høre. Ikke alle småhistoriene som blir fortalt er like interessante, men igjen så er episodene bare ti minutter lange uansett, så du har liksom likevel ikke kasta bort en betydelig del av livet ditt.



Dr. Death

Okei, dere. Jeg har en viss forkjærlighet for alt som er mørkt og skummelt, noe som til en viss grad gjenspeiles i for eksempel podcastene jeg hører på. Likevel er det sjeldent jeg blir ordentlig skremt. Dr. Death er et unntak. Dette er min andre Wondery-podcast, og til tross for at den altså gjorde meg redd på ordentlig, hindra det meg ikke fra å ville høre enda flere Wondery-podcaster. Dette er også en sann historie, om kirurgen Christopher Duntsch, som til tross for at flere av pasientene hans enten blei skada for livet eller døde etter å ha blitt operert av ham, fikk lov til å fortsette kirurgvirksomheten sin i årevis. Og dere, fins det noe skumlere enn å være så fullstendig hjelpeløs og avhengig av fremmede som det man er når man er under narkose for å få en operasjon, for så å oppleve at denne fremmede man legger livet sitt i henda på, utnytter tilliten du har til dem på det groveste? Jo, det er faktisk en ting som er skumlere. At det ikke får NOEN KONSEKVENSER og at denne kirurgen får lov å fortsette å operere og ødelegge liva til andre lenge etter hva som skjedde med deg. At sjukehusa er mer opptatt av sitt eget rykte enn rettighetene til pasientene sine. Man kan si at "heldigvis" er dette i USA og ikke i Norge, men at dette fikk fortsette så lenge som det gjorde er likevel et helt nytt nivå av hårreisende. Som med Dirty John er Dr. Death knallgodt produsert og proft utført av podcastere som faktisk har lyst til å bruke innflytelsen sin til å spre kunnskap og stille livsviktige spørsmål. Og det er bare seks episoder, hvis man ikke regner med bonusepisodene, så denne hører du i løpet av en arbeidsdag.



Dreamboy

Dreamboy er et hørespill som handler om drømmer, småkaker, romvesener, skumle speidere, sex og en morderisk sebra, men hovedgrunnen til at jeg hører på det, er stemmen til Dane Terry. Han er en helt fantastisk stemmeskuespiller, og før jeg begynte å høre på fortellende podcaster av denne typen, hadde jeg egentlig ikke tenkt så mye over hvor viktig stemmebruk er i et ikke-visuelt medium. Jeg trur jeg liksom bare hadde tenkt at hvem som helst klarer jo å lese en tekst, men alle stemningsnyansene som kommer fram utelukkende på grunn av måten Dane Terry framfører episodene på, gjør det helt åpenbart at sånn er det jo ikke. Jeg må helt ærlig innrømme at fra et reint fortellermessig perspektiv er det en del ting ved denne podcasten som ikke funker hundre prosent. Det er rotete fortalt, det blir lagt ut kimer til sidehistorier som aldri blir fulgt opp, og ikke engang i klimakset blir det noen gang ordentlig spennende eller engasjerende, men det er detaljer her jeg liker godt nok til å fortsette å høre på. Tivoliattraksjonen Jupiter's Lifeless Moons er blant det jeg liker aller best. Det aller meste som handler om denne berg-og-dal-banen som også er et slags interplanetarisk rollespill, både fascinerer og rører meg. Alt i alt virker Dreamboy litt upolert, men jeg har virkelig trua på at hvis den bare får noen flere sesonger på seg, kan dette bli noe helt unikt og vel verdt å følge med videre på.



Unobscured 

I likhet med Cabinet of Curiosities på denne lista, er Unobscured en podcast fra skaperen av Lore. Der Cabinet of Curiosities er fem minutter lange anekdoter fra verdenshistorien og Lore er halvtimesversjonen, er Unobscured timesvis-versjonen. Det vil si, hver sesong tar et dypdykk ned i ett spesifikt tema fra den mørkere delen av historien. Foreløpig er det bare én sesong, og den handler om heksejakta i Salem, New England på sekstenhundretallet. Temaet i seg sjøl er dritspennende, men – og dette kan like godt bare være min egen feil – uten tekst eller bilde å følge med på, er det ekstremt vanskelig å holde orden på alle navna og årstalla. Jeg er jo en eksepsjonelt ufokusert lytter i utgangspunktet, men jeg trur faktisk at når man kun har lyd til rådighet, er det desto viktigere å presentere stoffet på en så ryddig måte som det overhodet lar seg gjøre. Sorry, men podcaster er ikke formatet for lange digresjoner og store hopp i tid og sted. Som sagt: det er godt mulig det bare er meg, og om man er flinkere til å konsentrere seg enn det jeg er, vil man sikkert få utrolig mye ut av Unobscured, for det er godt researcha og proft produsert. Jeg kommer nok til å prøve meg på andre sesong òg, for jeg har jo veldig lyst til å klare å følge med, men dette er altså for viderekomne innen lydbasert innhold.



Monstruo 

Monstruo tar true crime-historier og gjør dem om til immersive fiction, en sjanger jeg liksom ikke helt kommer på noe tilsvarende navn for på norsk akkurat nå. Ved hjelp av lydeffekter og en førstepersonsforteller, får vi som lyttere oppleve makabre historier sett fra morderen, og noen ganger offeret, sitt perspektiv. Første episode handler om Armin Meiwes, og er den klart beste episoden i første sesong. Seinere episoder syns jeg blir litt for rotete fortalt, og som nevnt i avsnittet om Unobscured oppi her, er det enda viktigere enn noen gang å være ryddig og strukturert når man bare har lyd å basere seg på, fordi man har ikke muligheten til å bare lese et forvirrende avsnitt om igjen. Hver historie er delt opp i to deler, før det kommer en tredje del der vertene diskuterer saken etterpå. Det er i væffal det som er meninga. Etter enkelte av episodene bruker de helt ærlig mest tid på å sutre over tilbakemeldingene de har fått fra lyttere som meg som syns at det hele blir litt for rotete til tider, eller til å rakke ned på andre populære podcaster innen lignende sjangere, som My Favorite Murder og Last Podcast On the Left. Helt ærlig: det er ganske usjarmerende. Noe som, y'know, er synd, fordi de i første episode beviste at dette har muligheten til å bli skikkelig bra om de bare forholder seg litt mindre arrogant til konstruktiv kritikk. Med det sagt: jeg skal gi dem en sjanse til, og jeg venter tålmodig på sesong to. Sjølve konseptet er jo skikkelig kult.



Over My Dead Body

Oh yes, enda et tilskudd fra Wondery på lista mi. Denne gangn er det historien om et ekteskap, en påfølgende skilsmisse, og et drap. Over My Dead Body er basert på en fortsatt uoppklart sak, så oppdateringer dukker løpende opp i feeden når man abonnerer. Jeg blei nok ikke like fengsla av akkurat denne saken som det jeg blei av for eksempel Dirty John og Dr. Death, men noe av grunnen til det, kan så klart være nettopp det at dette er ei pågående etterforskning. Mennesker elsker forklaringer og konklusjoner, og når det ikke foreligger, kan vi bli frustrerte. Mest spennende syns jeg faktisk denne saken er i de første episodene: den helt merkelige dynamikken mellom Dan og Wendi mens de fortsatt er gift, humørsvigningene ekteskapet deres har, Dans overøsende måte å vise sin kjærlighet for Wendi til omverdenen på. Og akkurat dét er jo for så vidt noe av det interessante med uløste saker: man veit ikke hvilke detaljer som har betydning, så man analyserer iherdig alle de bruddstykkene av informasjon man har tilgjengelig for å leite etter svar på spørsmål man ikke engang har formulert.



To Live and Die in LA

Apropos uoppklarte saker: her er enda en. Men To Live and Die in LA skiller seg fra Over My Dead Body i det at journalisten som forteller denne historien, spilte inn store deler av episodematerialet mens det hele skjedde. Sammen med en privatetterforsker banker han på dører i LA, snakker med venner og familie, og reiser rundt i både California og Colorado for å prøve å komme til bunns i spørsmålet om hva som egentlig skjedde med tjuefem år gamle Adea Shabani. I februar i fjor forsvant hun fra Los Angeles, og familien hennes mistenker at det har skjedd noe kriminelt. Podcastvert Neil Strauss er akkurat den typen journalist som verden trenger: denne saken betyr alt for ham, og sannheten er viktigere enn noe annet. Dette er som nevnt ei pågående etterforskning, og mye av grunnen til at podcasten i det hele tatt blei lagd, var for å skape oppmerksomhet rundt saken. Jeg har sjøl sterke meninger om hva jeg trur at har skjedd, noe jeg trur de fleste vil ha etter å ha hørt dette, og det er sikkert en teknisk bagatell som gjør at politiet faktisk ikke kan gjøre noe mer enn de allerede har gjort på dette tidspunktet, men jeg kjenner virkelig på frustrasjonen til familien og vennene til Adea når jeg hører på denne podcasten: det bør være helt mulig å finne ut av dette, for ledetrådene ligger jo der, men likevel har det aldri formelt sett blitt oppklart. Men også her kommer oppdateringene løpende etter hvert som de skjer. Dette er spennende og tragisk, og utrolig avhengighetsskapende.