Et knippe kvinner til kvinnedagen

God kampdag, individer av alle kjønn! Måtte dere bruke dagen til noe produktivt, om det så innebærer å marsjere i tog, signere underskriftskampanjer, lese ei bok av en kvinnelig forfatter, sende et takknemlig brev til kvinnen i ditt liv, eller ta deg en velfortjent hviledag etter å ha stått på dobbelt så hardt som mange andre. Her er noen kvinner som har inspirert meg de siste åra:

Adriene Mishler (amerikansk yogalærer, født 1984)

Det fins selvfølgelig mange YouTubeyogier der ute, men Adriene endte opp med å bli min. Det var hun som inspirerte meg – MEG! – til å bli en sånn person som gjør yoga daglig og som elsker å gjøre yoga daglig, med sine veldig tilgjengelige, positive og ekstremt lite sjølhøytidelige gratis yogavideoer. Adriene har rett og slett noe for enhver smak og enhver fysisk form, og videoene hennes er lette å tilpasse etter både funksjonsnivå og etter hvor lenge man har holdt på med yoga. Hun tvinger deg ikke til å pushe deg sjøl utafor komfortsonen din, men forteller deg isteden at hvis dette ikke er riktig for kroppen din eller energinivået ditt i dag, kan du velge å hvile litt før du blir med igjen når du har fått tilbake kontrollen over pusten din. Jeg trur at hvis man vil bli en sånn person som er fysisk aktiv hver dag, er Adriene en utrolig god hjelper på veien til å nå det målet.

Anne Carson (kanadisk forfatter, født 1950) 

Ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg hvor sterkt grepet jeg blei av Anne Carsons bøker Rød selvbiografi og Red Doc>. De er mer enn bare gode bøker; de har sprunget ut fra et så utrolig lærd sinn som det som tilhører Anne Carson, som i tillegg til forfatter er professor i gammalgresk. Og nettopp fordi hun er så ekstremt vis og kunnskapsrik, kan hun tillate seg å leike med stoffet sitt på en måte som bare er forbeholdt de som har fullstendig kontroll over det de driver med. Det er ingenting belærende eller hovmodig i måten hun gjenforteller de greske mytene sine på; noe som kunne blitt akademisk og tørt i hendene til en annen professor enn Anne Carson, har isteden blitt kaotisk og magisk som på forunderligste vis gir like mye mening som det ikke gir mening. Hennes litterære univers er et av de frodigste, rareste og mest vidunderlige jeg noen gang har besøkt, og jeg er så takknemlig for at bøkene hennes fins i verden.

Brit Marling (amerikansk skuespiller og manusforfatter, født 1982)

Apropos frodige, rare og vidunderlige univers: det filmatiske landskapet Brit Marling inviterer oss inn i, er også mytologisk, magisk og dypt forankra i kunnskap. Hun har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i den aldeles nydelige sci-fi-perla Another Earth fra 2011, og mange av tankene filmen vekker i oss, tas enda lenger og gis enda større boltreplass i serien The OA fra 2014, som hun også har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i. At Netflix avlyste den etter bare to sesonger er en eneste stor skam, men forhåpentligvis har vi ikke hørt det siste fra Brit Marling, for etter det jeg allerede har sett av henne å dømme, innehar hun en nesten besettende fortellertrang og sitter allerede på et utrolig rikt bakland som virker utømmelig. Dette er filosofisk, utrolig intelligent og dypt inderlig.

Caroline Polachek (amerikansk musiker, født 1985)

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte Caroline Polachek på denne bloggen, men en såpass kreativ naturkraft som henne fortjener en reprise. Caroline Polachek lager det som ved første ørekast høres ut som fengende radiopop som er såpass lett å høre på at man kan komme i skade for å ikke få med seg det faktum at hun er en usedvanlig smart låtskriver og en vokalist som er såpass trygg på sin egen kapasitet at hun tillater seg temmelig risikable krumspring. Dessuten er det visuelt aspekt ved hennes artistpersona som jeg setter utrolig stor pris på; i musikkvideoene sine har hun noen rykkete, men utrolig besnærende dansemoves som ganske enkelt kler soundet hennes overraskende godt, i tillegg til at hun blant annet kan greenscreene hodet sitt fast på kroppen til en kimera på en måte som jeg bare godtar uten videre fordi så god er hun faktisk?? Hun er i hvert fall en stor kunster i en musikkverden som er prega av samlebåndsproduksjon og som i stor grad er styrt av kommersielle krefter, i et system som belønner de som innretter seg trendene og straffer de som skiller seg ut, og her holder hun stand og gjør sin egen greie fullt ut.

Georgia Harstark (amerikansk podcaster, født 1980)

Den ene av de to programlederne av podcasten My Favorite Murder, som jeg på grunn av tidsmangel dessverre har forsømt grovt i det siste. Sånn i tillegg til å være både en morsom og engasjerende historieforteller, blir jeg rett og slett utrolig inspirert av ærligheten og sårbarheten Georgia viser som podcastprogramleder. Hun er åpen om de psykiske vanskene sine, og det på en befriende nøktern måte: angsten og traumene hennes har ikke "gjort henne sterkere" eller gjort henne til et offer; de er der, og de er en del av henne på godt og vondt, og hun verken glorifiserer eller ignorerer dem. Isteden aksepterer hun dem, forstår at de kanskje alltid vil være der, og gjør det beste ut av det med det utgangspunktet hun har. Hun er både sjølsikker og ydmyk, hun ber om unnskyldning når hun begår feil, men er samtidig ikke redd for å si hva hun mener. Som så ofte er tilfelle for min del når jeg hører på podcast, skulle jeg ønske at vi var venner i virkeligheten, for hun virker bare som en så gjennomført bra person.

Karen Kilgariff (amerikansk podcaster, født 1970)

Den andre av de to programlederne av My Favorite Murder. I motsetning til Georgia, hadde Karen allerede en lang fartstid innen komedie og TV før de to starta podcasten sammen, noe som har gitt henne en viss integritet og profesjonalitet, men det har også bidratt til å gi henne en viss bagasje: Karen var alkoholiker i flere år, men slutta helt med rusmidler av alle slag etter at misbruket hennes begynte å gi henne epilepsi-lignende anfall. Måten hun forteller om fortida si på, er like deler morsom som sår, for hun sitter på like mange morsomme anekdoter som tragedier. Det er ikke uvanlig at Karen begynner å gråte i løpet av en episode, for i tillegg til å være både tøff og rappkjefta, er hun også utrolig følsom, og hun beviser at de to tilsynelatende motpolene overhodet ikke trenger å være motsetninger.

Kvinner jeg har likt i det siste

Jeg har vært ganske opptatt om dagen, og kombinert med at jeg har følt at jeg har hatt dårlig med inspirasjon, har blogginga blitt litt nedprioritert. Men hvilken dag passer vel bedre til å starte opp igjen enn sjølveste kvinnedagen? Jeg har rett og slett samla sammen fire knallbra kvinner - tre musikere og en forfatter - som jeg oppfordrer sterkt til at dere stifter nærmere bekjentskap med. Kvinner jeg digger, kvinner som inspirerer meg, kvinner som beveger meg, talentfulle kvinner, sterke kvinner, tøffe kvinner, flotte kvinner. Gratulerer med dagen, alle sammen.



Amanda Palmer

Jeg har snakka litt om henne før, og skal prøve å ikke gjenta meg sjøl. Jeg blei først kjent med Amanda Palmer gjennom musikken hennes, og det er ikke så rart, for hun er rett og slett en veldig talentfull musiker. Bare prøv å spille Girl Anachronism på piano, så skjønner dere hva jeg mener. Og da har jeg ikke snakka om sangtekstene ennå. Runs In the Family er en sang jeg kommer tilbake til gang på gang, og ikke bare på grunn av tema og motiver og denslags, selv om herregud hun får sagt det, ass, men også på grunn av den nesten Shakespearske rytmen hun maner fram. Ei tekstlinje som "Me? Well, I'm well, well, I mean I'm in hell, but I still have my health, at least that's what they tell me", etterfulgt av "If wellness is this, what in hell's name is sickness, but business is business and business runs in the family" krever tunga rett i munnen på beste suggererende måte. Men greia med Amanda Palmer er at hun ikke bare er musiker, men også aktivist, og det mest minneverdige øyeblikket for min del så langt, må være da Daily Mail skreiv en helt jævlig artikkel om da hun opptrådde på Glastonbury i 2013. Jævlig fordi den cirka ikke nevnte musikken hennes overhodet - og musikken hennes var jo hele grunnen til at hun spilte på Glastonbury i det hele tatt - men isteden valgte de å fokusere på de cirka to sekundene av konserten der brystvorta hennes var synlig på grunn av en behå som sklei opp. Reaksjonen til Amanda? Priceless. Se den under. Jeg poster også teksten fordi det kan være litt vanskelig å få den med seg. Bare SE DEN.



Dear Daily Mail, 
it has come to my recent attention
that my recent appearance at Glastonbury festivals kindly received a mention
I was doing a number of things on that stage up to and including singing songs (like you do...)
but you chose to ignore that and instead you published a feature review of my boob

Dear Daily Mail,
there’s a thing called a search engine; use it!
If you’d googled my tits in advance you’d have found that your photos are hardly exclusive
In addition you state that my breast had escaped from my bra like a thief on the run
How you do you know that it wasn’t attempting to just take in the rare British sun?

Dear Daily Mail,
it’s so sad what you tabloids are doing
Your focus on debasing women’s appearances ruins our species of humans
but a rag is a rag and far be it from me to go censoring anyone, OH NO
It appears that my entire body is currently trying to escape this kimono...

Dear Daily Mail,
you misogynist pile of twats
I’m tired of these baby bumps, vadge flashes, muffintops, where are the newsworthy cocks?
If Iggy or Jagger or Bowie go topless the news barely causes a ripple
Blah blah blah feminist, blah blah blah gender shit, blah blah blah OH MY GOD NIPPLE

Dear Daily Mail,
you will never write about this night
I know that because I’ve addressed you directly, I’ve made myself no fun to fight
but thanks to the internet, people all over the world can enjoy this discourse
and commune with a roomful of people in London who aren’t drinking kool-aid like yours

and though there be millions of people who’ll accept the cultural bar where you have it at
there are plenty of others who’re perfectly willing to see breasts in their natural habitat

I keenly anticipate your highly literate coverage of upcoming tours
Dear Daily Mail,

UP YOURS.



Regina Spektor

Regina Spektors musikk går fra søtt og popete i den ene veien, som i Better (har på følelsen av at du vil like denne, Karoline), til det nesten aggressive, som i Après Moi. Og så har hun så mange helt merkelige sangteknikker som virkelig skiller henne ut fra resten av singer-songwriter-gjengen. Kjenner for eksempel ikke til så mange andre enn Regina som ville utbrytt "UH!" midt i refrenget som hun gjør i Après Moi. Syns forøvrig også at det, som fan av begge, er morsom tilleggsinformasjon at hun og Amanda Palmer er gode venner.



Emilíana Torrini

Jeg bruker egentlig bare dette som ei unnskyldning for å kunne poste noe jeg er overbevist om at er en av verdens vakreste sanger. Og jeg er forelska i stemmen til Emilíana Torrini.





Sofi Oksanen

Jeg har veldig lyst til å dele det faktum at Sofi Oksanen ser ut som en lærer på Hogwarts med omverdenen. Ikke en spesifikk lærer, bare at hun kunne vært lærer der. Og det burde selvfølgelig heller vært neste setning jeg innleda dette med, men hun er i tillegg en veldig dyktig forfatter som jeg gleder meg til å lese mer av. Så langt har jeg bare lest Stalins kyr, men jeg har også Baby Jane stående ulest i bokhylla. Det blir bra.

Kvinnedagen

Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å bli veterinær. Da jeg fant ut at en del av jobben innebærer å avlive friske dyr, slo jeg ideen fra meg. Seinere lot jeg være å gå inn i militæret, blant annet fordi jeg er pasifist.

Det burde ikke være så helsikes mye vanskeligere for fastleger.

Håper mange går i tog og bruker stemmen sin til å bli hørt i morra, eller teknisk sett seinere i dag. Sjøl har jeg ei god unnskyldning for mitt fravær; jeg skal på Nordisk samtidspoesifestival.

Og gratulerer med dagen til alle fantastiske jenter og kvinner der ute!

Mer om feminisme

Én ting til før jeg forlater temaet for denne gang: hva er det som gjør The Distillers til et bedre band enn Rancid? Og Arch Enemy til et bedre band enn In Flames? Jo, det skal jeg si deg. Brody Dalle og Angela Gossow. In your face.

Om feminisme

Er jeg feminist? Jeg er ikke sikker. Jeg er medlem av Rød Ungdom, og jeg kan på ingen måte se logikken i at menn skal tjene mer enn kvinner for likt arbeid, eller at en mann kan bli valgt foran ei kvinne i jobbsammenheng fordi kvinna jo kan bli gravid, og da må hun ha fødselspermisjon, og da er det jo mer praktisk å ha en mann. MEN. Når jeg blir spurt om jeg ikke syns at porno framstiller kvinna som et sexobjekt, er jeg veldig usikker på hva jeg skal svare. Det er det to grunner til. Den ene grunnen er kanskje den som gjør mitt manglende svar innlysende, nemlig at jeg aldri har orka å se mer enn maks tredve sekunder av en pornofilm. Og den andre er det at, joda, kvinna blir vel kanskje framstilt som et sexobjekt, men helvete, da, det gjør da mannen og!?

En annen ting ved feminisme. Jeg kom på det i samtale (eventuelt wall-to-wall, som det kalles i disse dager) med Ingrid med oransje hår. Ta for eksempel det evig geniale spillet Dead or Alive. De kvinnelige karakterene i det spillet har utringninger til navlen, og da snakker vi om de uskyldige av dem. Da jeg spilte det spillet første gang, var det første som slo meg at de jentene var helvetes tøffe, pene og stilige. Og jeg følte på ingen måte at min posisjon som kvinne var undertrykka av den grunn. Jeg følte ikke at spillet framstilte mitt kjønn som et sexobjekt. For det er tidvis fint med store utringninger. Ikke det at jeg er så fan av å gå med dem sjøl, men det hadde jeg nok vært hvis jeg hadde hatt et litt større frontparti, men altså; det er jo ikke noe i veien med store utringninger. Tvert imot framhever det kvinneligheten, og hvis ikke dét er feminisme, så veit ikke jeg! Det blir litt som å blåse seg opp over at gutta går i bar overkropp - ammagad, de framstiller seg sjøl som sexobjekter! Eh, nei, de gjør det fordi det er varmt. Eller fordi det er fint. Uansett grunn, så hadde de nok blitt sett på som mannssjåvinister om de hadde påstått at det framstile dem som sexobjekter. Du er med meg?

Saken er at jeg syns at hele ideen med feminisme har tatt litt av. Full likestilling mellom kjønn - ingenting er bedre, men kvinner trenger ikke å gå i burka for å unngå å bli beskyldt for å underkaste seg den mannlige lyst. Har man et pent frontparti er det vel like naturlig å framheve det som å framheve pene øyne? Jeg bare nevner det.

Og som ei avsporing helt til slutt: jeg lovte jo å holde dere oppdaterte om åssen nyttårsforsettet mitt pludra og gikk. Vel, her har dere svaret: rett til helvete! Jeg sitter per akkurat nå og drikker sprite og spiser kinder maxi, faktisk. Så, kjære venner, jeg er en synder igjen! Ingen grunn til dårlig samvittighet!