Problemet med demokratiet

En disclaimer først som sist: jeg ANER IKKE hva alternativet skulle vært, og demokratiet er sannsynligvis det beste av flere onder, og jeg har ikke som mål å kuppe regjeringa og innføre et kommunistisk diktatur i tilfelle noen av dere trur det (altså, det burde være unødvendig å påpeke, men det er mange gærninger der ute som trur at jeg er gæren).

Så dere. Cirka siden jeg skjønte hva politikk i det hele tatt var for noe, som vel skjedde i løpet av ungdomsskolen en gang, har jeg fått en litt rar følelse i mellomgulvet av ymse læreres bunnløse prising av demokratiet. Altså, jeg skjønte jo at det at folket bestemmer åpenbart er veldig mye bedre enn at én eneste diktator gjør det, men jeg syntes bare det var litt... merkelig? hele den her ensidige framstillinga av demokratiet vi gjennom hele skolegangen blei utsatt for? Vi er så heldige i Norge som har et demokrati, det er det ikke alle land som har, vi har kjempa for dette demokratiet, vi må ikke la noen ta det fra oss. Ja vel. Jeg kunne jo være enig i at jeg i væffal ikke ville at en Saddam Hussein-aktig figur skulle bestemme absolutt alt, men... jeg veit ikke. Jeg trur jeg savna et litt mer mangefasettert syn på det, og jeg trur mye av det har å gjøre med at jeg aldri var en av de populære kidsa.

Jeg har vel antakeligvis siden barneskolen vært raringen i klassen, på flere måter enn én. For det første har jeg gjennom hele skolegangen vært en av de flinkeste elevene – hver gang jeg sier det, høres det ut som at jeg skryter, men jeg var jo faktisk det, så åssen ellers skal jeg formulere det – og så var det de kanskje litt mer åpenbare måtene, som at jeg siden jeg fikk noe som kunne minne om en klesstil, alltid har skilt meg ut. Og etter hvert som jeg slutta å være et barn og i stadig større grad begynte å minne om den personen jeg er i dag, utvikla jeg blant annet en musikksmak som i det store og det hele neppe kan kalles særlig unik, men på en ungdomsskole i Lier syntes de aller fleste andre at jeg hørte på dritsær musikk, og at jeg hadde sykt spesielle interesser og så videre og så videre.

Dere skjønner greia.

Problemet med å være så annerledes, i mangel på et bedre ord, var at jeg aldri blei hørt. I nesten enhver sammenheng der klassen skulle bestemme noe sammen, enten ved hjelp av håndsopprekning eller anonym stemming, hadde jeg stort sett alltid den mest upopulære meninga. Dette gjaldt jo i all hovedsak bagateller, for all del, som i hva slags musikk som skulle spilles på juleballet. Det skjedde ikke akkurat at jeg fikk høre noe av det jeg likte, fordi vi måtte jo ta hensyn til flertallet, og dermed gikk det vel i Beyoncé, Britney Spears, Anastacia og Enrique Iglesias (som i følge VG var det som var populært rundt den tida). Jeg var kanskje den eneste i klassen som ikke bare så viktigheten og nødvendigheten av å lære nynorsk, men som attpåtil likte å lære nynorsk, noe jeg fikk høre fra de andre. Jeg blei spurt om jeg var satanist (!) fordi noen av de andre mente at jeg så ut som en satanist (er dere ikke enig?). Hvis vi skulle se film i en eller annen avslutningstime, og vi skulle stemme over hvilken film vi skulle se, så var det så godt som helt sikkert at vi definitivt ikke endte opp med å se den filmen jeg hadde lyst til å se. Men jeg blei hele tida fortalt at det ikke var noe vits i å klage, nå hadde vi jo stemt, jeg måtte jo bare bøye meg for flertallet. Og det gjorde jeg jo.

Og dette handler ikke i det hele tatt om at jeg er bitter fordi det blei spilt Britney Spears på juleballet, og ikke Muse eller Green Day eller noe av den andre sykt spesielle musikken jeg hørte på da jeg var sånn fjorten – femten, eller at jeg ikke fikk hatt engelsk med fordypning i litteratur på videregående fordi vi var for få som valgte det (selv om okeida, akkurat dét er jeg faktisk litt bitter på fortsatt), men at om man i utgangspunktet er noen som skiller seg ut, som har litt upopulære meninger, så er man den som aldri blir hørt. Jo mer gjennomsnittlige meningene dine er, jo oftere blir de tatt hensyn til. Og på en måte gir det jo litt mening, for ikke bare pleaser man flest mulig mennesker når man tar utgangspunkt i den mest gjennomsnittlige meninga, men det at den er nettopp gjennomsnittlig gjør at sannsynligvis har ikke så altfor mange mennesker kjempemye imot den. Sånn som for å ta musikk igjen, da. Nå var jeg selvfølgelig en sånn furten emokid da jeg var fjorten som virkelig HATA Britney Spears, med brennende lidenskap, jeg var jo tross alt fjorten, men hvis vi tar utgangspunkt i noe som er populært i dag, da:

Og okei, nå innser jeg jo hvor lite jeg følger med, for hadde det ikke vært for at P3 stod på i bilen til Vibeke da hun og jeg dro på harrytur til svenskegrensa her forleden, hadde jeg ikke hørt noen av disse sangene. Men på grunn av nevnte harrytur trur jeg at jeg kanskje likevel har hørt sånn to – tre av dem. Husker ikke helt åssen de var, da, og akkurat dét er vel egentlig ganske talende for mitt forhold til nesten hva som helst som ligger på hitlistene til enhver tid: jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye. Jeg syns det meste er intetsigende og kjedelig, men når noe er intetsigende og kjedelig, kan jeg liksom ikke hate det heller, for dét påkaller det ikke nok følelser til. Men jeg kan likevel se for meg at mange av dem som hører på Astrid S, Justin Bieber og Taylor Swift virkelig kan hate en del musikk de syns er for spesiell for dem. De fleste jeg gikk på ungdomsskolen med, for eksempel, syntes svartmetall var det aller verste i hele verden (selv om jeg egentlig ikke helt trur at de fleste som syntes det hadde hørt så innmari mye svartmetall at det gjorde noe).

Poenget er vel at gjennomsnittet som oftest er et helt greit sted å være. De fleste kan overleve å høre Avicii spilt fra en klesbutikk når de må innom et kjøpesenter, men hadde klesbutikken spilt Gorgoroth, hadde det garantert kommet inn massevis av klager, og folk ville sannsynligvis faktisk skygga unna. Og nå er kanskje ikke det nødvendigvis fordi Gorgoroth er så mye jævligere musikk enn det Avicii er, jeg trur egentlig det handler mest om at folk flest er vant til Avicii, men ikke Gorgoroth, men uansett.

Nå er det veldig enkelt å snakke om musikk her, fordi det i det store bildet tross alt er en bagatell. Altså, for all del, musikk kan bety enormt mye for enkeltmennesker, og jeg trur jo egentlig at musikk og andre kunstformer har evnen til å forandre verden, i væffal være med på å forandre den, men hvis vi nå snakker om musikk som lyder man har i bakgrunnen mens man for eksempel handler klær eller vasker opp, så er det en forholdsvis liten ting. Å ha upopulær musikksmak kan være kjedelig når man må innom Oslo City etter jobb og Justin Bieber tvinges inn i øregangene dine (okei det ga meg et rart bilde i hodet, ehem), men ofte er det ikke noe mer enn kjedelig. Jeg kan jo bare ta på meg headsettet og sette på noe jeg liker isteden – og det gjør jeg jo som oftest. Da er det litt vanskeligere når man har upopulære politiske meninger.

For det er jo selvfølgelig ikke tilfeldig at det er akkurat nå jeg har lyst til å snakke om problemet med demokratiet. Det er jo så klart på grunn av det nylige valget, og som nevnt tidligere på denne bloggen blei jeg veldig skuffa over valgresultatet. Akkurat som at jeg blei skuffa over valgresultatet for fire år siden.

Og apropos det kjipe valgresultatet, så husker jeg da vi på folkehøyskolen fikk besøk fra de forskjellige politiske partia som alle skulle snakke litt om sitt parti og så kunne man stille dem spørsmål og sånn, og på en folkehøyskole med nesten utelukkende kreative linjer, så blei ikke akkurat Frp-representanten som snakka om kutt i kulturstipender så innmari godt mottatt. Argumentet hans var at "skal du drive med kunst, så skal du være så god at du kan leve av det."

Og dette skurrer jo helt enormt mye for oss som faktisk driver med kunst, fordi vi veit jo noe som Frp ikke veit, og det er at det er jo ikke de beste som lever av det. I mange tilfeller er det tvert imot.

Og det er jo dette som er kjernen i problemet med demokratiet. Demokratiet, det folket har bestemt, er jo nesten aldri det beste. Det er det mest populære. Hvis du ser på bildet over her, så ser du at det ikke er verdens beste musikere som er representert på VG-lista. Hva slags musikk man liker å høre på, er jo åpenbart individuelt og ekstremt subjektivt, men jeg trur ikke engang den mest hardbarka Taylor Swift-fanen vil kunne påstå at Taylor Swift er en dyktigere musiker enn for eksempel Nils Petter Molvær. Likevel er det Taylor Swift, og ikke Nils Petter Molvær, vi finner på VG-lista. Fordi Taylor Swift har et mer tilgjengelig sound og sangene hennes ikke er så kompliserte.

Altså, folk flest har dårlig smak. Kall meg elitistisk om du vil, men det er jo helt sant. Når Kari-Ola Nordmann kler på seg, er det H&M og Cubus det går i. Er man derimot fashionista, er man spesielt interessert. Kari-Ola Nordmann danser til Avicii på byen, hen henger ikke på Victoria Jazzscene, det er det de spesielt interesserte som gjør. Kari-Ola Nordmann ser på Varg Veum når hen kommer hjem fra jobb, fransk nybølgefilm får de spesielt interesserte ta seg av. Og bevares, det er ikke nødvendigvis noe gærent i å kle seg i H&M og Cubus (bortsett fra, y'know, etikk), eller å danse til Avicii på byen eller å se på Varg Veum. Men når en motefotograf skal ta bilder til en reklame, er det ikke Kari-Ola Nordmann hen ringer til for å be om å komme og style modellen. Foråsiresånn. Og akkurat klær er jo nettopp bagatellmessig, men likevel etterlater vi profesjonell styling til nettopp ekspertene. Men når det kommer til noe så ekstremt og inderlig viktig som politikk, til hvem som skal styre landet vårt, så er ikke dét noe vi etterlater til ekspertene, men derimot til folk flest. Det er jo mildt sagt betenkelig. De fleste klipper seg hos en frisør, selv om åssen man ser ut på håret alt i alt er ganske uviktig, men når det gjelder å avgjøre landets framtid, kan hvem som helst over atten ha noe å si. Og de som får mest å si, er enda en gang de med den mest gjennomsnittlige meninga.

Og altså, NEI, vi skal ikke utnevne et ekspertutvalg som hvert fjerde år skal avgjøre hvem som får sitte i regjering. Trur jeg. Det høres jo ganske urovekkende ut. Men jeg syns helt ærlig også at å la Kari-Ola Nordmann bestemme høres ganske urovekkende ut. For det er jo de samme som blir hørt igjen og igjen. Det lønner seg å være gjennomsnittlig.

Og jeg trur jo egentlig jeg innser at demokratiet tross alt er det beste alternativet, for et diktatur vil vi jo i væffal ikke ha, og hvilke andre styringsformer fins, egentlig? Fins det noen andre? Anarki? Jeg veit ikke??

Men en litt mer nyansert måte å snakke om demokratiet på hadde ikke vært å forakte. For det er et digert problem med det, og det syns jeg vi må snakke om.

I anledning det forestående valget

Jeg skriver ikke så mye om politikk på bloggen min, i væffal ikke direkte (det er vel egentlig ikke så vanskelig å argumentere for at alt i bunn og i grunn er nettopp politikk), men jeg føler på mange måter at det nå er viktigere enn noen gang. Verden er et merkeligere sted nå enn for bare noen år siden, og da Trump vant presidentvalget i USA skreiv jeg et innlegg om hvor redd jeg var, for det var jo ikke bare i USA at ytre høyre vant fram, men i verden generelt. Nå tapte heldigvis Le Pen presidentvalget i Frankrike, men de nylige hendelsene i Charlottesville, høyreekstremistene under Stockholm Pride og ikke minst den ulovlige nazimarsjen i Kristiansand minner oss på at dette faktisk er holdninger og ideologier som eksisterer i dag, og at vi ikke må ta friheten og inkluderinga vi generelt opplever i Norge for gitt.

Forrige gang det var Stortingsvalg var jeg utrolig skuffa over resultatet. I fire år nå har vi hatt ei regjering som har vært kritiske til å i det hele tatt fortelle barn om andre legninger enn heterofili, ei regjering som har oppfordra til å angi venner og naboer til politiet, og som har vært involvert i shady lobbyvirksomhet. Bare for å nevne noe, for lista over mildt sagt problematisk politikk er så utrolig mye lenger enn som så. Vi har hatt ei regjering som har vært mer opptatt av rettighetene til de allerede priviligerte, enn rettighetene til de undertrykte.

11. september skal vi stemme igjen, noen har allerede forhåndsstemt, og jeg klarer ikke å understreke viktigheten av et regjeringsskifte nok. I et Europa der hatefulle ideologier enda en gang ser ut til å være i frammarsj, er det desto mer avgjørende at Norge kan fungere som en motvekt. Vi må vise resten av verden at kjærlighet, toleranse og inkludering fortsatt fungerer, og at det er dette som er norske verdier, ikke å spise svinekjøtt eller å dusje sammen med andre som enkelte statsråder syns å mene. Hvorvidt man spiser svinekjøtt eller dusjer sammen med andre bør strengt tatt ikke være relevant engang, fordi jeg vil bo i et land der innbyggernes matvaner eller forhold til egen kropp ikke har noe å si for måten vi behandler hverandre på. Jeg vil bo i et land der man kan kle seg som man vil, om det så er i hijab eller miniskjørt, og der man kan spise stort sett hva man vil - selv om jeg trur at ei generell oppfordring til og tilrettelegging for et grønnere kosthold er til det beste både for folk og dyr og planeten vår. Jeg vil bo i et land der alle gis de samme mulighetene uavhengig av etnisitet, religion, seksuell legning og/eller identitet, økonomi, sjukdomsbilde, kjønn og sosial bakgrunn.

Jeg skal ikke fortelle deg hvilket parti du skal stemme på, for det er tross alt ikke sånn et demokrati fungerer, men om du vil bo i samme slags type land som det jeg vil, syns jeg du bør vurdere å stemme på Rødt, Sosialistisk Venstreparti eller Miljøpartiet De Grønne, i og med at disse tre er de partia som best representerer det inkluderende og likestilte Norge jeg drømmer om. Det verste du kan gjøre er forøvrig å ikke stemme - alle som ikke stemmer mister retten sin til å klage på måten landet styres på. Da er det bedre å stemme blankt, for ved å ikke stemme forteller du omverdenen at du ikke bryr deg, men stemmer du blankt forteller du omverdenen at ingen av partia representerer deg og dine meninger. Bare nevner det.

Sjøl skal jeg stemme som jeg alltid har gjort; Rødt. Dette er hvorfor:



Så gjenstår bare å ønske dere alle et godt valg. Bruk stemmeretten din, og følg hjertet ditt. Som forresten ligger på venstre side av kroppen, just sayin'.

Den berettiga Trump-frykten

Jeg kan bare ikke la være å kommentere USAs presidentvalg og på den måten late som at verden er akkurat den samme nå som for bare noen dager siden. Mye har allerede blitt sagt, og jeg er dermed ikke helt sikker på om jeg kommer til å tilføre dette offentlige ordomskiftet noe nytt, men altså: det føles helt feil å bare late som ingenting.

Donald Trump blir altså USAs president de neste fire åra. En sexistisk og rasistisk milliardær som ikke kan en dritt om politikk vant dermed over ei kunnskapsrik dame som har vært involvert i politikken mesteparten av sitt voksne liv. Eller som disse twitrerne sa det:

Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke var dritgira på Hillary Clinton, sjøl hadde jeg (noe naivt, kanskje) håpa på Bernie Sanders, men at hun er en uendelig mye bedre kvalifisert og kompetent kandidat enn Donald Trump, trur jeg det er liten tvil om. Deler av meg (ganske store deler, faktisk) trur at dette hadde noe å gjøre med det faktum at Hillary Clinton er ei dame. Det er faktisk sannhet i det gode, gamle feministordtaket om at ei dame må jobbe dobbelt så hardt for halvparten av anerkjennelsen. Dette valget er et tragisk godt bilde på hvor mye det faktisk stemmer.

Donald Trump har tidligere skrytt av seksuelle overgrep, kommer med åpenbart rasistiske uttalelser, er imot LGBTQIA+-rettigheter, trur ikke på menneskeskapte klimaforandringer, vil innskrenke kvinners rettigheter til prevensjon og abort, og dette er bare noen få eksempler på ekstremt problematiske sider ved ham som for meg varsler om et utrygt USA i åra som kommer. Dette blir farlig på et individnivå, men også på et globalt nivå. Det er vanskelig for meg å forutse hva som blir verst. Ei lesbisk, svart kvinne kan komme til å måtte oppleve å se rettighetene sine tatt fra seg den ene etter den andre. I tillegg vil Trump trekke USA ut fra Paris-avtalen, og som et av verdens største, mest folkerike og forurensende land, er det helt avgjørende at nettopp USA går foran som et godt forbilde i en av de største internasjonale krisene verden står overfor, nemlig den som handler om miljø. Innen 2050 kan store deler av verden, særlig i områdene rundt ekvator, bli ubeboelige på grunn av klimaødeleggelser, og den voldsomme flyktningsstrømmen som vil oppstå som en følge av det, vil være ekstremt mye større enn noen av dem vi har opplevd tidligere. Anbefaler blogginnleggets første langlesning for et bedre innblikk i hvorfor det er så sinnssykt farlig at verdens kanskje mektigste mann nekter for at klimaendringene er menneskeskapte.

Og apropos at Donald Trump er livsfarlig. Vil også anbefale ei langlesning nummer to, skrevet av Tobias Stone. Veldig kort oppsummert handler essayet om hva vi vil se tilbake på om seksti - søtti år og si at utløste tredje verdenskrig. Det er som kjent lett å være etterpåklok. For å sitere fra essayet:

"Trump says he will Make America Great Again, when in fact America is currently great, according to pretty well any statistics. He is using passion, anger, and rhetoric in the same way all his predecessors did — a charismatic narcissist who feeds on the crowd to become ever stronger, creating a cult around himself. You can blame society, politicians, the media, for America getting to the point that it’s ready for Trump, but the bigger historical picture is that history generally plays out the same way each time someone like him becomes the boss."

Essayet trekker linjer mellom Trump og Hitler - og egentlig alle andre statsledere som har vært pådrivere for verdensomspennende kriger. Hitler var selvfølgelig ikke aleine om å utløse andre verdenskrig, på samme tid hadde vi tross alt også Francisco Franco og borgerkrigen i Spania, og Mussolini i Italia. I tillegg til Trump, har vi i verden i dag Brexit og en bølge som flørter med høyreekstremisme som sprer hat og frykt i både Hellas og Frankrike og i andre land i Europa. Er verden moden for en tredje verdenskrig? Ja, sier Tobias Stone, og selv om jeg skulle ønske jeg ikke var det, ser jeg hvor utrolig gode poenger han har, og er nødt til å si meg enig.

Jeg er helt seriøst redd for hva framtida vil bringe. Min cirka eneste trøst oppi det hele, må være at det amerikanske folket kanskje nå skjønner hvor jævlig feil de har tatt, og kommer til å stemme helt annerledes ved valget i 2020. For åtte år med Trump går faktisk bare ikke.

Høstsveis

Kjenner jeg bloggen min rett, kommer den nok til å få denne fargen til å se aller mest brun ut, men stol på meg når jeg sier at det er en slags oransj kirsebærrød? Veit ikke om det gir mening med mindre man faktisk ser ordentlig åssen fargen ser ut, men uansett.

Jeg er så glad for å ha bob igjen. Syns fasongen og panneluggen kler ansiktstypen min kanskje aller best av alle de forskjellige frisyrene jeg har hatt opp gjennom.

Har noen uoffisielle planer om å gjøre fargen litt mer lilla etter hvert, ved hjelp av en magisk hårkur jeg har. Oppdatering følger eventuelt.

Av helt andre ting kan jeg nevne at jeg leser på førstkommende Splittet Kjerne, faktisk min første novelle på mange, mange år. Hyggelig om du kommer!

Dessuten skal Eirin og jeg intervjues på et arrangment på Drammensbiblioteket den 23. september. Ta gjerne turen dit òg!

Ellers har jeg ikke annet å meddele enn at jeg gleder meg til Kulturnatt i morra, at jeg har billett til Lucid Dream, og at jeg ønsker alle et godt valg, og jeg håper du vil stemme på enten Rødt, Miljøpartiet De Grønne eller Sosialistisk Venstreparti, men det viktigste er egentlig at du ikke stemmer på Fremskrittspartiet eller Høyre.

Kvinnedagen

Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å bli veterinær. Da jeg fant ut at en del av jobben innebærer å avlive friske dyr, slo jeg ideen fra meg. Seinere lot jeg være å gå inn i militæret, blant annet fordi jeg er pasifist.

Det burde ikke være så helsikes mye vanskeligere for fastleger.

Håper mange går i tog og bruker stemmen sin til å bli hørt i morra, eller teknisk sett seinere i dag. Sjøl har jeg ei god unnskyldning for mitt fravær; jeg skal på Nordisk samtidspoesifestival.

Og gratulerer med dagen til alle fantastiske jenter og kvinner der ute!

Noen ganger trenger man litt André Bjerke

Jeg kommer aldri til å forstå mennesker som stemmer fram partier som vil gjøre det vanskeligere for de allerede vanskeligstilte, og lettere for de som allerede har masse penger og gode jobber. Jeg kondolerer, Norge.

Det er i sånne stunder man må dra fram André Bjerke, Jan Garbarek, Lara Jade, Zhang Jingna og mange talentfulle fotografer jeg ikke har noe særlig kjennskap til. Den lille snutten under lagde jeg en gang på ungdomsskolen eller videregående, og jeg kom over den helt tilfeldig for noen dager siden. Ta deg noen minutter. Den er faktisk ganske fin.

Mannefrigjøring

Jenter, kvinner, damer, kall oss hva du vil, har det ikke så verst i Norge. Vi går med bukse, twitrer om mensen, er stolte av mensen, går uten behå, utdanner oss til elektrikere og bilmekanikere – kort sagt alt det som menn gjør, og mer til. Kvinnegrupper som Ottar smeller neven i bordet og langer ut offentlig når vi føler oss urettferdig behandla, noe som fører til beklagelser og for noen sikkert også erstatninger.

Hvis en mann bestemmer seg for å gå i skjørt en dag, er det ingen mannegruppe som kan si ifra at det ikke nødvendigvis gjør ham verken homofil eller transseksuell. Hvis en mann twitrer om ejakulasjonen sin og er stolt av den, er han en gris, og hvis han legger ut en video av seg sjøl på YouTube der han banker opp damer og smiler mens han gjør det, er han en voldelig mannssjåvinistisk psykopat, mens ei kvinne som hadde gjort det samme bare med menn, bare hadde vært en flink feminist.

Det er jo ikke til å komme unna at menneskene har levd i et samfunn styrt av menn omtrent nittini prosent av den tida vi har bodd på jorda. Kvinner fikk ikke engang lov til å si hva de mente før i 1893 på New Zealand, jf. stemmerett. Men gir det oss rett til å ”ta igjen” ved å fortsette å dyrke synet vårt på mannen, som ikke har forandra seg stort siden middelalderen? På Ottar sin hjemmeside, under ”Program”, og videre under ”Seksualitet”, kan vi lese at ”Det er en etablert sannhet i vårt samfunn at menn har en spesielt sterk seksualdrift som de har krav på å få tilfredsstilt, koste hva det koste vil.” Det Ottar faktisk sier, er at menn generelt er voldtektsmenn, noe jeg vil gå ut fra at de aller fleste er enige om at er veldig fjernt fra sannheten.

Ta Vi Menn, for eksempel. De har reklamer på radioen der slagordet deres er ”la menn være menn”, der de påstår at det å like ting som tradisjonelt sett har blitt sett på som feminine, sånn som strikking, rett og slett ikke egner seg for ekte mannfolk. Jeg har ikke sett så mange reaksjoner på disse reklamene, og det eneste jeg fant da jeg søkte rundt på internett, var ei kvinne som fortalte om hvor provosert hun hadde blitt av dem i et forum, og som blei svart av både menn og kvinner som blåste henne av og fortalte henne at reklamene jo var kjempemorsomme. Et av de verste svara lød som følger: ”Man kan finne feil og mangler ved alt, vi kan jo snu litt på det og si at de ikke bare gjør narr av de homofile, men kvinner generellt, i dagens samfunn hvor vi skal være likestillt. (jada...skjer ikke) Det er like tullette. Det vil alltid være noen som finner noe å ta seg nær ut av, men det er ikke alltid like nødvendig å lete etter det..” Er likestilling mellom kjønna tullete? Hadde jeg vært gutt og fan av strikking, kanskje til og med følt meg bittelitt utafor og attpåtil blitt litt småmobba på skolen av de tøffe gutta i klassen, veit jeg ikke hvor innmari glad jeg hadde blitt for en reklame som forteller meg at jeg ikke er en mann. Hvorfor må menn ”være menn” når de kan være seg sjøl isteden?

Man kan kanskje si at siden jeg er jente, aner jeg ingenting om åssen det er å være mann, og har dermed ikke rett til å uttale meg om saken overhodet, men jeg veit åssen det er å være jente, og det er ikke alltid så innmari gøy å ikke ha mulighet til å leve opp til forventningene samfunnet har til deg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal være likedan for menn og gutter. Kanskje til og med verre, fordi mannerollen fra gammalt av har hatt en sterkere posisjon enn kvinnerollen, og dermed er det ikke like lett å se at en mann er undertrykt som det er med ei kvinne. Man vil ikke like lett kunne se at en mann som oppfyller de klassiske krava til mannsrollen, med gevær på veggen, TV med alle sportskanalene og jobb som anleggsarbeider, er underkua. Likevel har jeg en hypotese om at det er vanskeligere for en mannemann å innrømme at han egentlig syns det er litt stas med musikaler enn det er for ei jentejente å innrømme at hun digger førstepersonsskytespill til X-box. Dette er rett og slett fordi vi ikke ser at mannen også har et behov for å bryte ut av kjønnsrollemønsteret sitt, som på ingen måte er fordelaktig på ham. Ved første øyekast kan det se bra ut med gode penger og mer makt, mens tabuet som er knytta opp mot å ha en eneste interesse som ikke faller innunder stereotypien, er desto sterkere.

Jeg syns på ingen måte at feministene skal slakke ned på frigjøringsarbeidet sitt, men at de også kan hjelpe sine mannlige motparter på veien, hadde vært å foretrekke.

---

(Vi skal ha om essay på skolen til uka, så jeg tenkte hvorfor ikke. Jeg blogger jo ikke så ofte lenger likevel.)

Forandring

Lykke til, herr Obama. La oss håpe du greier å rette opp den skakkjørte skuta og peile den inn på kurs igjen.