Jeg kan bare ikke la være å kommentere USAs presidentvalg og på den måten late som at verden er akkurat den samme nå som for bare noen dager siden. Mye har allerede blitt sagt, og jeg er dermed ikke helt sikker på om jeg kommer til å tilføre dette offentlige ordomskiftet noe nytt, men altså: det føles helt feil å bare late som ingenting.
Donald Trump blir altså USAs president de neste fire åra. En sexistisk og rasistisk milliardær som ikke kan en dritt om politikk vant dermed over ei kunnskapsrik dame som har vært involvert i politikken mesteparten av sitt voksne liv. Eller som disse twitrerne sa det:
Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke var dritgira på Hillary Clinton, sjøl hadde jeg (noe naivt, kanskje) håpa på Bernie Sanders, men at hun er en uendelig mye bedre kvalifisert og kompetent kandidat enn Donald Trump, trur jeg det er liten tvil om. Deler av meg (ganske store deler, faktisk) trur at dette hadde noe å gjøre med det faktum at Hillary Clinton er ei dame. Det er faktisk sannhet i det gode, gamle feministordtaket om at ei dame må jobbe dobbelt så hardt for halvparten av anerkjennelsen. Dette valget er et tragisk godt bilde på hvor mye det faktisk stemmer.
Donald Trump har tidligere skrytt av seksuelle overgrep, kommer med åpenbart rasistiske uttalelser, er imot LGBTQIA+-rettigheter, trur ikke på menneskeskapte klimaforandringer, vil innskrenke kvinners rettigheter til prevensjon og abort, og dette er bare noen få eksempler på ekstremt problematiske sider ved ham som for meg varsler om et utrygt USA i åra som kommer. Dette blir farlig på et individnivå, men også på et globalt nivå. Det er vanskelig for meg å forutse hva som blir verst. Ei lesbisk, svart kvinne kan komme til å måtte oppleve å se rettighetene sine tatt fra seg den ene etter den andre. I tillegg vil Trump trekke USA ut fra Paris-avtalen, og som et av verdens største, mest folkerike og forurensende land, er det helt avgjørende at nettopp USA går foran som et godt forbilde i en av de største internasjonale krisene verden står overfor, nemlig den som handler om miljø. Innen 2050 kan store deler av verden, særlig i områdene rundt ekvator, bli ubeboelige på grunn av klimaødeleggelser, og den voldsomme flyktningsstrømmen som vil oppstå som en følge av det, vil være ekstremt mye større enn noen av dem vi har opplevd tidligere. Anbefaler blogginnleggets første langlesning for et bedre innblikk i hvorfor det er så sinnssykt farlig at verdens kanskje mektigste mann nekter for at klimaendringene er menneskeskapte.
Og apropos at Donald Trump er livsfarlig. Vil også anbefale ei langlesning nummer to, skrevet av Tobias Stone. Veldig kort oppsummert handler essayet om hva vi vil se tilbake på om seksti - søtti år og si at utløste tredje verdenskrig. Det er som kjent lett å være etterpåklok. For å sitere fra essayet:
"Trump says he will Make America Great Again, when in fact America is currently great, according to pretty well any statistics. He is using passion, anger, and rhetoric in the same way all his predecessors did — a charismatic narcissist who feeds on the crowd to become ever stronger, creating a cult around himself. You can blame society, politicians, the media, for America getting to the point that it’s ready for Trump, but the bigger historical picture is that history generally plays out the same way each time someone like him becomes the boss."
Essayet trekker linjer mellom Trump og Hitler - og egentlig alle andre statsledere som har vært pådrivere for verdensomspennende kriger. Hitler var selvfølgelig ikke aleine om å utløse andre verdenskrig, på samme tid hadde vi tross alt også Francisco Franco og borgerkrigen i Spania, og Mussolini i Italia. I tillegg til Trump, har vi i verden i dag Brexit og en bølge som flørter med høyreekstremisme som sprer hat og frykt i både Hellas og Frankrike og i andre land i Europa. Er verden moden for en tredje verdenskrig? Ja, sier Tobias Stone, og selv om jeg skulle ønske jeg ikke var det, ser jeg hvor utrolig gode poenger han har, og er nødt til å si meg enig.
Jeg er helt seriøst redd for hva framtida vil bringe. Min cirka eneste trøst oppi det hele, må være at det amerikanske folket kanskje nå skjønner hvor jævlig feil de har tatt, og kommer til å stemme helt annerledes ved valget i 2020. For åtte år med Trump går faktisk bare ikke.