Problemet med demokratiet

En disclaimer først som sist: jeg ANER IKKE hva alternativet skulle vært, og demokratiet er sannsynligvis det beste av flere onder, og jeg har ikke som mål å kuppe regjeringa og innføre et kommunistisk diktatur i tilfelle noen av dere trur det (altså, det burde være unødvendig å påpeke, men det er mange gærninger der ute som trur at jeg er gæren).

Så dere. Cirka siden jeg skjønte hva politikk i det hele tatt var for noe, som vel skjedde i løpet av ungdomsskolen en gang, har jeg fått en litt rar følelse i mellomgulvet av ymse læreres bunnløse prising av demokratiet. Altså, jeg skjønte jo at det at folket bestemmer åpenbart er veldig mye bedre enn at én eneste diktator gjør det, men jeg syntes bare det var litt... merkelig? hele den her ensidige framstillinga av demokratiet vi gjennom hele skolegangen blei utsatt for? Vi er så heldige i Norge som har et demokrati, det er det ikke alle land som har, vi har kjempa for dette demokratiet, vi må ikke la noen ta det fra oss. Ja vel. Jeg kunne jo være enig i at jeg i væffal ikke ville at en Saddam Hussein-aktig figur skulle bestemme absolutt alt, men... jeg veit ikke. Jeg trur jeg savna et litt mer mangefasettert syn på det, og jeg trur mye av det har å gjøre med at jeg aldri var en av de populære kidsa.

Jeg har vel antakeligvis siden barneskolen vært raringen i klassen, på flere måter enn én. For det første har jeg gjennom hele skolegangen vært en av de flinkeste elevene – hver gang jeg sier det, høres det ut som at jeg skryter, men jeg var jo faktisk det, så åssen ellers skal jeg formulere det – og så var det de kanskje litt mer åpenbare måtene, som at jeg siden jeg fikk noe som kunne minne om en klesstil, alltid har skilt meg ut. Og etter hvert som jeg slutta å være et barn og i stadig større grad begynte å minne om den personen jeg er i dag, utvikla jeg blant annet en musikksmak som i det store og det hele neppe kan kalles særlig unik, men på en ungdomsskole i Lier syntes de aller fleste andre at jeg hørte på dritsær musikk, og at jeg hadde sykt spesielle interesser og så videre og så videre.

Dere skjønner greia.

Problemet med å være så annerledes, i mangel på et bedre ord, var at jeg aldri blei hørt. I nesten enhver sammenheng der klassen skulle bestemme noe sammen, enten ved hjelp av håndsopprekning eller anonym stemming, hadde jeg stort sett alltid den mest upopulære meninga. Dette gjaldt jo i all hovedsak bagateller, for all del, som i hva slags musikk som skulle spilles på juleballet. Det skjedde ikke akkurat at jeg fikk høre noe av det jeg likte, fordi vi måtte jo ta hensyn til flertallet, og dermed gikk det vel i Beyoncé, Britney Spears, Anastacia og Enrique Iglesias (som i følge VG var det som var populært rundt den tida). Jeg var kanskje den eneste i klassen som ikke bare så viktigheten og nødvendigheten av å lære nynorsk, men som attpåtil likte å lære nynorsk, noe jeg fikk høre fra de andre. Jeg blei spurt om jeg var satanist (!) fordi noen av de andre mente at jeg så ut som en satanist (er dere ikke enig?). Hvis vi skulle se film i en eller annen avslutningstime, og vi skulle stemme over hvilken film vi skulle se, så var det så godt som helt sikkert at vi definitivt ikke endte opp med å se den filmen jeg hadde lyst til å se. Men jeg blei hele tida fortalt at det ikke var noe vits i å klage, nå hadde vi jo stemt, jeg måtte jo bare bøye meg for flertallet. Og det gjorde jeg jo.

Og dette handler ikke i det hele tatt om at jeg er bitter fordi det blei spilt Britney Spears på juleballet, og ikke Muse eller Green Day eller noe av den andre sykt spesielle musikken jeg hørte på da jeg var sånn fjorten – femten, eller at jeg ikke fikk hatt engelsk med fordypning i litteratur på videregående fordi vi var for få som valgte det (selv om okeida, akkurat dét er jeg faktisk litt bitter på fortsatt), men at om man i utgangspunktet er noen som skiller seg ut, som har litt upopulære meninger, så er man den som aldri blir hørt. Jo mer gjennomsnittlige meningene dine er, jo oftere blir de tatt hensyn til. Og på en måte gir det jo litt mening, for ikke bare pleaser man flest mulig mennesker når man tar utgangspunkt i den mest gjennomsnittlige meninga, men det at den er nettopp gjennomsnittlig gjør at sannsynligvis har ikke så altfor mange mennesker kjempemye imot den. Sånn som for å ta musikk igjen, da. Nå var jeg selvfølgelig en sånn furten emokid da jeg var fjorten som virkelig HATA Britney Spears, med brennende lidenskap, jeg var jo tross alt fjorten, men hvis vi tar utgangspunkt i noe som er populært i dag, da:

Og okei, nå innser jeg jo hvor lite jeg følger med, for hadde det ikke vært for at P3 stod på i bilen til Vibeke da hun og jeg dro på harrytur til svenskegrensa her forleden, hadde jeg ikke hørt noen av disse sangene. Men på grunn av nevnte harrytur trur jeg at jeg kanskje likevel har hørt sånn to – tre av dem. Husker ikke helt åssen de var, da, og akkurat dét er vel egentlig ganske talende for mitt forhold til nesten hva som helst som ligger på hitlistene til enhver tid: jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye. Jeg syns det meste er intetsigende og kjedelig, men når noe er intetsigende og kjedelig, kan jeg liksom ikke hate det heller, for dét påkaller det ikke nok følelser til. Men jeg kan likevel se for meg at mange av dem som hører på Astrid S, Justin Bieber og Taylor Swift virkelig kan hate en del musikk de syns er for spesiell for dem. De fleste jeg gikk på ungdomsskolen med, for eksempel, syntes svartmetall var det aller verste i hele verden (selv om jeg egentlig ikke helt trur at de fleste som syntes det hadde hørt så innmari mye svartmetall at det gjorde noe).

Poenget er vel at gjennomsnittet som oftest er et helt greit sted å være. De fleste kan overleve å høre Avicii spilt fra en klesbutikk når de må innom et kjøpesenter, men hadde klesbutikken spilt Gorgoroth, hadde det garantert kommet inn massevis av klager, og folk ville sannsynligvis faktisk skygga unna. Og nå er kanskje ikke det nødvendigvis fordi Gorgoroth er så mye jævligere musikk enn det Avicii er, jeg trur egentlig det handler mest om at folk flest er vant til Avicii, men ikke Gorgoroth, men uansett.

Nå er det veldig enkelt å snakke om musikk her, fordi det i det store bildet tross alt er en bagatell. Altså, for all del, musikk kan bety enormt mye for enkeltmennesker, og jeg trur jo egentlig at musikk og andre kunstformer har evnen til å forandre verden, i væffal være med på å forandre den, men hvis vi nå snakker om musikk som lyder man har i bakgrunnen mens man for eksempel handler klær eller vasker opp, så er det en forholdsvis liten ting. Å ha upopulær musikksmak kan være kjedelig når man må innom Oslo City etter jobb og Justin Bieber tvinges inn i øregangene dine (okei det ga meg et rart bilde i hodet, ehem), men ofte er det ikke noe mer enn kjedelig. Jeg kan jo bare ta på meg headsettet og sette på noe jeg liker isteden – og det gjør jeg jo som oftest. Da er det litt vanskeligere når man har upopulære politiske meninger.

For det er jo selvfølgelig ikke tilfeldig at det er akkurat nå jeg har lyst til å snakke om problemet med demokratiet. Det er jo så klart på grunn av det nylige valget, og som nevnt tidligere på denne bloggen blei jeg veldig skuffa over valgresultatet. Akkurat som at jeg blei skuffa over valgresultatet for fire år siden.

Og apropos det kjipe valgresultatet, så husker jeg da vi på folkehøyskolen fikk besøk fra de forskjellige politiske partia som alle skulle snakke litt om sitt parti og så kunne man stille dem spørsmål og sånn, og på en folkehøyskole med nesten utelukkende kreative linjer, så blei ikke akkurat Frp-representanten som snakka om kutt i kulturstipender så innmari godt mottatt. Argumentet hans var at "skal du drive med kunst, så skal du være så god at du kan leve av det."

Og dette skurrer jo helt enormt mye for oss som faktisk driver med kunst, fordi vi veit jo noe som Frp ikke veit, og det er at det er jo ikke de beste som lever av det. I mange tilfeller er det tvert imot.

Og det er jo dette som er kjernen i problemet med demokratiet. Demokratiet, det folket har bestemt, er jo nesten aldri det beste. Det er det mest populære. Hvis du ser på bildet over her, så ser du at det ikke er verdens beste musikere som er representert på VG-lista. Hva slags musikk man liker å høre på, er jo åpenbart individuelt og ekstremt subjektivt, men jeg trur ikke engang den mest hardbarka Taylor Swift-fanen vil kunne påstå at Taylor Swift er en dyktigere musiker enn for eksempel Nils Petter Molvær. Likevel er det Taylor Swift, og ikke Nils Petter Molvær, vi finner på VG-lista. Fordi Taylor Swift har et mer tilgjengelig sound og sangene hennes ikke er så kompliserte.

Altså, folk flest har dårlig smak. Kall meg elitistisk om du vil, men det er jo helt sant. Når Kari-Ola Nordmann kler på seg, er det H&M og Cubus det går i. Er man derimot fashionista, er man spesielt interessert. Kari-Ola Nordmann danser til Avicii på byen, hen henger ikke på Victoria Jazzscene, det er det de spesielt interesserte som gjør. Kari-Ola Nordmann ser på Varg Veum når hen kommer hjem fra jobb, fransk nybølgefilm får de spesielt interesserte ta seg av. Og bevares, det er ikke nødvendigvis noe gærent i å kle seg i H&M og Cubus (bortsett fra, y'know, etikk), eller å danse til Avicii på byen eller å se på Varg Veum. Men når en motefotograf skal ta bilder til en reklame, er det ikke Kari-Ola Nordmann hen ringer til for å be om å komme og style modellen. Foråsiresånn. Og akkurat klær er jo nettopp bagatellmessig, men likevel etterlater vi profesjonell styling til nettopp ekspertene. Men når det kommer til noe så ekstremt og inderlig viktig som politikk, til hvem som skal styre landet vårt, så er ikke dét noe vi etterlater til ekspertene, men derimot til folk flest. Det er jo mildt sagt betenkelig. De fleste klipper seg hos en frisør, selv om åssen man ser ut på håret alt i alt er ganske uviktig, men når det gjelder å avgjøre landets framtid, kan hvem som helst over atten ha noe å si. Og de som får mest å si, er enda en gang de med den mest gjennomsnittlige meninga.

Og altså, NEI, vi skal ikke utnevne et ekspertutvalg som hvert fjerde år skal avgjøre hvem som får sitte i regjering. Trur jeg. Det høres jo ganske urovekkende ut. Men jeg syns helt ærlig også at å la Kari-Ola Nordmann bestemme høres ganske urovekkende ut. For det er jo de samme som blir hørt igjen og igjen. Det lønner seg å være gjennomsnittlig.

Og jeg trur jo egentlig jeg innser at demokratiet tross alt er det beste alternativet, for et diktatur vil vi jo i væffal ikke ha, og hvilke andre styringsformer fins, egentlig? Fins det noen andre? Anarki? Jeg veit ikke??

Men en litt mer nyansert måte å snakke om demokratiet på hadde ikke vært å forakte. For det er et digert problem med det, og det syns jeg vi må snakke om.

Fiji Kitsune og Platons idéverden (med innslag av astrofysikk)

Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang har gått ut og sagt dette såkalt offentlig, men mange av dere har kanskje fått med dere at Panthera Publishing, forlaget jeg har gitt ut tre bøker på, har vært litt... stille i det siste? Vel, det er fordi Panthera har blitt lagt ned. Ikke noe drama, bare litt for mye jobb fordelt på litt for få personer som gjorde litt for mange ting og sånt. Dermed er også bloggen til Panthera lagt ned, og med dét sagt nærmer vi oss kjernen i dette blogginnlegget, for jeg skreiv nemlig en gang et gjesteinnlegg på bloggen deres som handla om åssen jeg brukte filosofi og naturvitenskap som noen av de viktigste inspirasjonskildene til å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Jeg syns helt ærlig jeg hadde noen poenger i det gjesteinnlegget, så jeg har likeså godt bestemt meg for å poste det her òg. Jeg har lyst til at det skal finnes et sted der ute. God lørdagslesning!

Hei, alle sammen, dette er Kristine Oseth Gustavsen, forfatteren av Panthera-klassikeren I dypet av en ruin og fantasyeventyret Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Som dere ser, er det jeg som står for underholdninga på Pantheras blogg i dag, og i den anledning vil jeg benytte tida vi har sammen nå til å snakke litt om sistnevnte roman. Mer konkret vil jeg snakke om noen av inspirasjonskildene mine, med fare for at jeg kommer til å falle i den høytsvevende filosofiske fella, noe som igrunn ikke er så rart, fordi en av mine største inspirasjonskilder når det gjelder Fiji Kitsune, er Platon. Og jeg kan si med én gang at ja, det vil bli spoilere, så de av dere som ikke har lest Fiji Kitsune ennå, men har lyst til å gjøre det, bør slutte å lese nå ganske snart hvis dere ikke vil at en av de virkelige store plottwistene skal bli avslørt for dere. 

Og med dét bare begynner jeg. 

 Aller først er det kanskje passende å gi dere en kjapp introduksjon til Platon, for de av dere som ikke er så kjent med hans liv og virke fra før. Platon var en gresk filosof, elev av kanskje enda mer kjente Sokrates, som levde omkring fra siste halvdel av 400-tallet til første halvdel av 300-tallet før Kristus (eller før vår tidsregning, hvis du foretrekker dét). Platon sa og tenkte både mye fornuftig og mye rart, og ganske mye som var like fornuftig som det var rart. En av de rare tinga han sa og tenkte på, var det han kalte idéverdenen. Hvorvidt idéverdenen bare var et rart påfunn, eller om det hadde ulike grader av fornuft i seg, må nesten være opp til den enkelte å avgjøre, og det er jo nettopp det som er så fint med filosofi; at det ikke fins noen fasitsvar. Men sånn Platon så det, er den verdenen vi lever i, ufullkommen. Det fins i tillegg en annen verden, som inneholder alle svara, eller alle ideene, og en gang før vi blei født, fløyt vi alle rundt som ånder i denne perfekte idéverdenen. Så kom vi hit, og vi så rundt oss, og gjenkjente alle formene. Vi så en katt, og underbevisstheten vår huska ideen om en katt. Dermed kunne alle mennesker, uansett nasjon eller kultur, være enige om at dyret de så, var en katt, sjøl om de kanskje brukte forskjellige ord for det. Og dette til tross for at ingen katter er like. Om vi så to katter, der én var oransj og langhåra, og én var en liten, grå og spinkel korthåra kattunge med bare ett øye, ville vi likevel sett at begge to var katter. Men poenget til Platon var at kattene vi ser i denne verdenen, bare er formen av en katt. Den ekte katten, ideen om katten, fins i idéverdenen. Fordi katter alltid vil være katter, men ingen katter vil være helt perfekte, tenkte Platon at dette bare var et bevis for at katter i vår verden blir ”modellert” etter en idé om en perfekt katt i idéverdenen. Det blir på en måte litt som pepperkakeformer. Hvis du har en pepperkakeform forma som en katt, kan du bruke den til å bake pepperkaker forma som katter. Sannsynligvis vil ingen av dem bli akkurat så fullkomne som pepperkakeformen du brukte. Noen vil bli for godt stekt, noen vil kanskje mangle halen, noen får store bobler på seg. Men likevel har du pepperkakeformen, som det perfekte motstykket som de er skapt ut fra. Platon mente videre at jo mer opplyst du var, jo mer huska du fra idéverdenen, og at et typisk trekk ved filosofer, var nettopp at de i større grad enn andre var i kontakt med idéverdenen. Og dermed kommer hans berømte hulelignelse inn: ei gruppe mennesker sitter djupt inne i ei hule. De er bundet på en sånn måte at de ikke kan bevege seg, og ikke kan se andre steder enn rett framfor seg. Bak dem er et bål, og på veggen foran seg, ser de skyggene av alt som foregår på motsatt side av bålet. De har vært her hele livet, og dette er det eneste de kjenner til. De trur med andre ord at dette er hele verden. Men én dag kommer en av dem seg løs, og løper ut i verden for bare å oppdage at alt er så uendelig mye mer enn hva de hadde kunnet forestille seg inne i hula. Når han kommer tilbake og forteller alle de andre om det fantastiske som er den egentlige verden, dreper de ham. Sokrates blei dømt til døden ved å drikke gift da Platon var tjueni år, bare for å opplyse andre. Det er vel ingen tvil om hvem utbryterkongen i Platons hulelignelse er meninga å symbolisere. Uansett kan forholdet mellom vår verden og idéverdenen nettopp også ses som forholdet mellom det de bundne menneskene opplever som hele verden, og den egentlige verdenen bortenfor dem. Det de ser, og dermed også vi ser, er bare skyggebilder av sånn det egentlig er. 

OK. Det der blei ikke så kjapt som jeg innledningsvis hadde håpa på. 

 Noe av det jeg liker best med å skrive fantasy, er at man kan skrive alt. Absolutt alt. Man kan blande sammen alt man liker, alt man syns er spennende, låne fra historien, fra sitt eget privatliv, fra psykologien, fra naturvitenskapen, eller som jeg gjorde, fra filosofien. Man kan bruke fantasy til å formidle noe man ellers ikke ville visst åssen man skulle formidle, det være seg viktige politiske spørsmål eller etiske dilemmaer eller helt andre ting, eller så kan man bare ha det gøy ved å la forestillingsevnen løpe løpsk. Sjøl gjør jeg vel litt av alt når jeg skriver; diskuterer aktuelle temaer samtidig som jeg drømmer meg bort ved å beskrive drager og snakkende, hyperintelligente ulver, det hele nokså ubevisst, vel å merke. Alle jobber vel forskjellig, men jeg er en av dem som nesten aldri bevisst tar i bruk et virkemiddel eller som setter meg ned og tenker at nå skal jeg jammen meg skrive en skjennepreken om åssen det kan gå hvis vi lar det voldsomme konsumet vårt og den ustoppelige forurensinga ta overhånd, for eksempel. Men jeg ser det i ettertid, at boka blei den som den blei på grunn av mine underbevisste tanker, mine interesser og mine tenkemåter. Sånn var det også da jeg skapte hele den merkelig sammensatte verdenen vi befinner oss i i Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det er ikke før i ettertid at jeg har sett de åpenbare likhetstrekka mellom deres verden og Platons teori om en idéverden, og nå klarer jeg ikke å unngå å legge merke til det. 

Og her kommer den massive spoileren, for de av dere som faktisk ikke har lest Fiji Kitsune: verdenen som 99 % av handlinga foregår i, er meninga at skal være den verdenen vi ser for oss når vi dagdrømmer eller skriver eller tegner eller på noen annen måte bruker vår evne til å fantasere, være kreative og forestille oss. Ganske tidlig i boka forteller Arian vår hovedperson Fiji om de fire dimensjonene, som til sammen er romtid. Verdenen de befinner seg i, ligger i dimensjon fem, seks og sju, mens de deler den fjerde dimensjonen med vår verden. Tilhengerne av astrofysikkens strengeteori mener at vi også i vår verden operer med flere dimensjoner enn de fire kjente, men heldigvis for meg fungerer to ting jeg er veldig glad i, fantasy og filosofi, på ett punkt på nøyaktig samme måte: det fins ingen fasitsvar. Med andre ord kan jeg hente inn elementer fra både strengeteori med mange, mange dimensjoner og relativitetsteorien om at vi har fire dimensjoner og blande dem sammen til min egen lille teori som forklarer åssen verdenen i Fiji Kitsune henger sammen. Men felles for både strengeteoriene og relativitetsteorien er at hvis det fins flere dimensjoner, er de skjult for oss. Og verdenen vi blir introdusert for i Fiji Kitsune, er uten tvil skjult for oss. Med mindre man er som Epsilon, da, at man blir frakta dit via en guddommelig kraft. 

Menneskene i Platons hulelignelse opplever verden som skyggebilder foran dem. Er ikke på sett og vis også våre egne liv skyggebilder av åssen vi helst skulle ha opplevd dem? Eller kanskje er det omvendt? Når jeg drømmer meg bort, kanskje forestiller jeg meg at jeg er en uovervinnelig superhelt, er denne fantasien et skyggebilde av mitt egentlige liv? Eller er mitt egentlige liv skyggebildet av fantasien? Hva er mest virkelig, den verdenen vi kan forestille oss, eller den verdenen vi opplever? Siden vi opplever verden gjennom sanser, og sanser egentlig bare er impulser i hjernen, kan vi dermed si at livet vårt er en illusjon? Og hvis livet vårt er en illusjon, hva er det da som skiller fantasien fra virkeligheten? 

Jeg liker ideen om at fantasi ikke nødvendigvis er noe mindre virkelig enn det vi fysisk opplever. Hvis du hadde ligget mange år i koma og hatt en eneste lang, sammenhengende og fantastisk drøm, hadde ikke på sett og vis den drømmen blitt virkeligheten din? Og hvis virkeligheten som sagt bare er impulser i hjernen uansett, er det ikke så veldig mye som skiller den livaktige, langvarige drømmen fra det de som ikke er i koma opplever. Ingen veit hvorfor vi lever eller helt og holdent hva det er som skiller oss fra en ekstremt avansert maskin. Hva er det som gir oss livskraft og sjel (bortsett fra nattalvene, mener jeg)? Hvis vi kan leve, er det da så utenkelig at alle vesenene fra den komatiske drømmen også kan leve et sted i strengeteoriens små, usynlige dimensjoner? For hva er de små, usynlige dimensjonene, og hva er det de rommer? Og er det den komatiske drømmen eller vår fysiske virkelighet som er skyggebildene på veggen? 

Filosofi blei regna som naturvitenskap i antikken, og at astrofysikk blir regna som naturvitenskap i dag, hersker det vel ingen tvil om. Fiji Kitsune fra landet bak drømmer er rein fantasi og ville påfunn fra begynnelse til slutt, men vår egen virkelighet er likevel så mystisk og fantastisk at vi ikke trenger å bevege oss så langt unna vår komfortsone før vi kan begynne å finne inspirasjon til å skrive fantasy. Ved singulariteten til et svart hull, bryter fysikkens lover sammen, og ingen, absolutt ingen, kan forutse hva som kan skje der. Og så har du de gamle filosofene, som trudde på flere verdener, og former som alt vi kan se og oppfatte er trykt ut av. Og relativitetsteorien, med fire dimensjoner. Og strengeteorien, med mange dimensjoner. Mitt beste tips til alle som vil skrive fantasy, er å plukke opp ei bok om filosofi eller astrofysikk og lese til det svir i øya. Fantasi og virkelighet er ikke så langt unna hverandre, tross alt.



Psssst og sånn: til tross for at Panthera er lagt ned, er det likevel mulig å kjøpe Fiji Kitsune og de andre bøkene mine. Bare kontakt meg på kristine.oge@gmail.com, så finner vi ut av det.

Min poetikk

Jeg har alltid skrevet, men jeg veit ikke hvorfor. De siste åra som jeg har skrevet, har jeg prøvd å reflektere rundt hvorfor jeg gjør det, uten å forstå det noe nærmere. Nå som jeg nå har fått i oppgave å nettopp snakke om min egen skriving, merker jeg at jeg gir opp før jeg i det hele tatt har begynt.

Det er så mange jeg kjenner som skriver som kan fortelle at de begynte å skrive på et visst 
tidspunkt. Det var etter mobbinga, har en venn av meg sagt, jeg blei mobba og turte ikke snakke med noen om det. I ettertid har jeg sett at det var noveller, ikke dagboknotater jeg skreiv, og skjønte at dette var noe jeg kunne drive med. En annen venn begynte med det litt på samme måte som jeg bestemte meg for å begynne på dansing da jeg var ti år, litt sånn for å finne ut om dette var en hobby man kunne holde på med. På videregående eller så fant hun ut at hun var god i det, og bestemte seg for å satse. Så kom hun inn på forfatterstudiet i Bø, der jeg blei kjent med henne.

En sånn historie har ikke jeg. Jeg husker ikke når jeg begynte å skrive, og egentlig har det ikke så mye med hukommelsen å gjøre. Kan du huske når du begynte å tenke over verden? Kan du huske når du begynte å legge merke til at mennesker har et kroppsspråk? For meg var det like selvfølgelig å begynne med skriving, eller rettere sagt historiefortelling, som det var å begynne å gå. Jeg skreiv før jeg kunne skrive, jeg lagde tegninger som jeg stifta sammen for deretter å fortelle hva som skjedde til foreldra mine. Da jeg faktisk lærte meg å skrive på førskolen, var det ikke så mye å lære seg å skrive som det var å få et helt vanvittig nyttig redskap til bruk for å fortsette skrivinga.

Jeg husker ikke hvor gammal jeg var da jeg innså at det faktisk ikke var så vanlig å skrive for mine jevnaldrende. Da de kom hjem fra skolen, så de på TV, klatra i trær, spilte kanskje fotball, hva veit vel jeg. Jeg veit bare at jeg skreiv, og stilte ikke spørsmål ved det, akkurat som at de som så på TV, sannsynligvis heller ikke stilte spørsmål ved hvorfor de så på TV. Det var i så fall heller et spørsmål om hvorfor ikke. Jeg var for liten til å reflektere over hvorfor jeg skreiv, og innen jeg var gammal nok til å reflektere over hvorfor jeg skreiv, hadde jeg allerede skrevet så lenge at jeg sannsynligvis hadde glemt det.

Så for å si det med et lett klisjéaktig preg, hvorfor puster du? Kanskje fordi det er nødvendig? Jeg veit i hvert fall at det for meg er nødvendig å skrive, og i likheten med pusten, kan jeg ikke bestemme meg for å ikke skrive. Jeg kan ikke ta livet av meg ved å la være å skrive, for før eller siden jeg vil komme til å begynne å skrive igjen, nesten automatisk. 

Men nå som jeg tross alt har holdt på med denne både mystiske og fullstendig trivielle skrivinga ganske lenge, kan jeg se et visst mønster, og hvis vi bare aksepterer at jeg skriver for alle grunner og for ingen grunner i det hele tatt, kan jeg langsomt begynne å nærme meg et annet spørsmål: hvorfor gjør jeg de valga jeg gjør i skrivinga mi? Er jeg egentlig bevisst på noen av dem?

I det romanprosjektet jeg skriver på nå, har jeg i hvert fall vært veldig bevisst på at jeg har en upålitelig fortellerstemme. Jeg elsker upålitelige fortellerstemmer, og det kunne aldri falt meg inn å skrive fra et pålitelig fortellerperspektiv, fordi man da vil gå glipp av alle laga og nyansene som en upålitelig forteller åpner for. I kjernen av prosjektet mitt er forholdet mellom en passiv, naiv og engstelig hovedperson, og hennes aktive, utadvendte og komfortable venninne Elisabeth. Dette forholdet beskrives utelukkende gjennom den passive, naive og engstelige hovedpersonens blikk, og – nå har jeg riktignok ikke skrevet lenge nok på dette prosjektet til at vi faktisk har kommet dit i historien ennå – men etter hvert vil dette forholdet intensiveres og bli mer og mer ustabilt, og det er nettopp den skeivheten i det at vi bare får oppleve én side av saken som jeg syns er interessant. Hvis jeg lykkes med det jeg vil oppnå, vil en leser kunne klart se at Elisabeth objektivt sett egentlig ikke er sånn som hovedpersonen opplever henne, men man vil samtidig kunne få en forståelse for nettopp hvorfor hovedpersonen opplever henne på denne måten.

Og nettopp disse nyansene er noe jeg har interessert meg for, eller kanskje snarere tendert mot, ei ganske god stund. Jeg trur det er disse nyansene som gjør at når jeg snakker om konflikten mellom Israel og Palestina til noen som er pro-Israel, oppleves jeg som veldig pro-Palestina og motsatt. Jeg har blitt kalt både mannssjåvinist og feminazi av forskjellige grupper, fordi jeg har en slags innebygd diplomatisk forståelse for at man ikke kan løse en konflikt ved å ta noens side. Ironisk nok, kan man kanskje si, tar jeg jo nettopp hovedpersonens side i romanprosjektet mitt, men ikke på en sånn måte at man som leser nødvendigvis blir overbevist om at hun har rett og er til å stole på. Om jeg som forfatter hadde inntatt en allviterrolle, hadde handlingene deres måttet snakke for seg sjøl uten et filter, og resultatet ville kanskje og sannsynligvis sett helt annerledes ut. Kanskje hadde jeg blitt tvunget til å se at en av dem faktisk har objektivt sett rett, og dermed ville romanen kunne ha blitt lest som noe som nærmest sagt hadde en moral, og dét er jeg ikke interessert i. Det interessante, syns jeg, ligger i nettopp nyansene. 

Og jeg står i fare for å bli kalt feig her, for feig har jeg alltid blitt kalt. Min manglende lyst til å ta side i en sak har provosert fram nettopp denne fornemmelsen av at jeg er feig, at det er derfor jeg gjør det, at jeg er en meningskameleon som bare vil at alle skal like meg. Jeg skal ikke ljuge og påstå at det ikke i hvert fall er delvis sant, jeg er jo faktisk enormt konfliktsky, og om jeg ikke vil at alle skal like meg, så vil jeg i hvert fall at ingen skal mislike meg. Men jeg syns også denne evnen min har åpenbare kvaliteter ved seg. Jeg syns sjøl at jeg er åpen og tolerant, og kanskje dette også er noe av svaret på hvorfor akkurat dette konkrete romanprosjektet har blitt som det har blitt, med den hovedkarakteren det har. Man vil kanskje ikke kunne kalle hovedkarakteren min direkte usympatisk, men hun er definitivt ganske irriterende og til dels sjølmedlidende. Jeg syns dette er et mye mer interessant filter å skrive romanen gjennom enn om jeg skulle ha valgt for eksempel den umiddelbart lettere å like Elisabeth.

Men hvorfor jeg skriver? Jeg aner ikke. Hvorfor er historien om hovedpersonen og Elisabeth en viktig historie å fortelle? Den kunne sikkert sett helt annerledes ut og vært like viktig. Nå snakker jeg fra et helt personlig ståsted, for jeg er nesten uinteressert i om andre enn meg syns skrivinga mi er viktig. For all del, jeg blir enormt smigra om noen faktisk syns det, og kanskje ville jeg på sikt også syntes den var mindre viktig sjøl hvis alle rundt meg syntes det – jeg mener, noe sjølinnsikt og noe sjølkritikk er jeg i stand til å ha og ta – men jeg gjør dette av personlige grunner, som jeg gjort siden jeg var liten. Jeg finner en egenglede i sjølve skrivearbeidet. Ja, jeg finner også en usammenlignbar tilfredshet når jeg har fullført noe, men sjølve det å skrive, og så skrive, og så skrive, og så skrive, det har alltid appellert noe så vanvittig til meg, uten at jeg altså kan forklare hvorfor. Jeg har ingen i familien som skriver, ikke engang noen som er spesielt kreative. Jeg blei lest for da jeg var liten, Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly, og dette tviler jeg ikke på at har vært med på å utvikle interessen min for litteratur, men ta mora mi, for eksempel. Hun er også glad i å lese, riktignok en helt annen type litteratur enn den jeg leser, men hun har aldri skrevet noe bare for å skrive noe. Men historien om hovedpersonen og Elisabeth er ikke mer eller mindre viktig enn alt det andre jeg har skrevet, ikke mer eller mindre viktig enn alt det dårlige jeg har skrevet før dette prosjektet, fordi viktigheten for meg ligger først og fremst i det å produsere tekst, og da må jeg bare bestemme meg for hva den teksten skal bestå av, og det var nok i en forholdsvis stor grad tilfeldigheter som gjorde at jeg nettopp endte opp med å skrive om en nesten ekstremt keitete jeg-person og hennes famlende møte med verden. Jeg skriver for å skrive, og akkurat i dette øyeblikket skriver jeg for å skrive om det å skrive, intet mindre. Oscar Wilde snakka om kunst for kunstens skyld, at kunsten har en egenverdi og er utover det ubrukelig. Om den på toppen av det hele faktisk viser seg å kunne brukes til noe, er jo det flott, i hvert fall sånn som jeg ser det, men nei, jeg skriver i utgangspunktet ikke for at teksten skal brukes til noe. Graden av brukbarhet oppstår i så fall i møtet med leseren, men den prosessen er jeg uansett ikke med på, og er meg derfor, i det minste nesten, helt likegyldig.

Om intet mindre enn Guds tilstedeværelse i universet, fra en selverklært agnostikers perspektiv

Author's note: Jeg skriver så godt som aldri essays, og trur heller aldri jeg har skrevet et, ikke før nå anyway. Til neste Tromsø-samling skal vi derimot ha om nettopp essaysjangeren. Dette er mitt bidrag. Egentlig er dette bare en noe mer strukturert utgave av dette babbelet, og med "noe mer strukturert" mener jeg nettopp dét. Struktur har aldri vært min sterkeste side, jeg har det heller med å springe fra assosiasjon og assosiasjon i ujevnt tempo, noe som sannsynligvis forklarer hvorfor jeg er en bedre prosalyriker enn akkurat essayist. Nå skal jeg snart ikke snakke mer. Men jeg veit at folk generelt syns det er slitsomt å lese store tekstbolker, så jeg har delt det opp litt med illustrasjonsbilder, bare for leservennlighetens skyld. Bildene er henta fra rundtomkring, og man kommer til kilden ved å trykke på bildet. God lesning.



---



Av alle ting har jeg tenkt å innlede med en referanse til Dan Brown. Jeg har selvfølgelig aldri lest noe han har skrevet, men det har min noe mindre litterært bevisste søster. I Den digitale festning møter vi visstnok en kristen vitenskapsmann som, kanskje naturlig nok, ikke ser på religion og vitenskap som motstridende elementer. Tvert imot evner han å se nettopp det guddommelige i vitenskapens ekstremt finstemte logikk.

Om jeg gjør det samme? Jeg veit ikke ennå. Først må vi kanskje undersøke hva jeg trur, og om jeg trur.

La oss begynne med begynnelsen. Jeg trur på Jesus. Jeg trur at Jesus levde, og at han var et av de mest tolerante og fordomsfrie menneskene i den delen av historien vi kjenner til. Jeg trur ikke han var Guds sønn, og jeg trur at han døde for nesten to tusen år siden. Jeg trur ikke at han utførte mirakler, men jeg trur at han fascinerte og rørte beundrerne sine så dypt og inderlig at når de skulle fortelle andre om ham, tenderte de til å overdrive handlingene hans, noe som igjen leda andre til å tru at det faktisk var mirakler han utførte. Kanskje fant beundrerne hans ingen andre måter å forklare denne uvanlige uselviskheten på, enn at han måtte være Guds sønn. Kanskje sa aldri Jesus sjøl at han var Guds sønn, sånn som det står i Bibelen. Kanskje var det disiplene som la disse orda i munnen hans når de seinere skreiv ned alt de hadde opplevd, for hvem andre enn en guddommelig skikkelse ville finne på å behandle prostituerte og samaritanere som likeverdige mennesker? Jeg trur ikke at Gandhi var Guds sønn, eller at Mor Teresa var Guds datter. Likevel, hadde noen påstått dette om en av dem, hadde jeg ikke hatt problemer med å skjønne hvorfor. Jeg trur på samme måten heller ikke at Jesus var Guds sønn.

Hva med Gud? Hvem er Gud? Hva er Gud? I det gamle testamentet snakkes det om menn (aldri kvinner!) som hører Guds stemme. Gud snakker til Abraham og Moses, og de går hen og gjør hans befaling. I fare for å høres nedlatende ut overfor både Abraham, Moses og alle verdens kristne, tør jeg legge fram følgende fakta: man hadde dårlig, om noen, kunnskap om psykiske lidelser på den tida. Hvis man for fire tusen år siden hørte en stemme i hodet, ville kanskje det mest nærliggende være å anta at det var Gud, for hvem ellers har vel muligheten til å snakke til en både allestederfra og fra inni en sjøl på éi og samme tid?

Noe annet jeg alltid har syntes har skurra i forbindelse med Gud, er dette med religion. Jeg ser i utgangspunktet ingen problemer med å tru på Gud, men å tru på en religion virker vanskeligere. Spørsmålet jeg lenge har stilt meg sjøl, er dette: Åssen kan man, med så mange religioner, både i samtida og i oldtida, tru at ens egen religion er den eneste rette? Er det ikke vel arrogant av for eksempel en jøde å anta at over en milliard hinduer tar riv ruskende feil i deres verdensoppfatning? Så hvis man går med på at det er en Gud, eller flere for den saks skyld, åssen kan man rettferdiggjøre eksistensen av alle religionene?

Jeg har gjort et forsøk: Enten har Gud – la oss nå kalle vedkommende Gud for enkelhets skyld – snakka til både Abraham, Mohammed og alle de andre profetene, men Abraham, Mohammed og de andre profetene tolka det ulikt fordi de tilhørte ei viss tid og en viss kultur. Kanskje sa Gud ”jeg elsker alle”, og en profet, i lys av sine omstendigheter, tolka det dit hen at Gud elska hans folk, eller at ”alle” naturligvis ikke inkluderte for eksempel slaver og prostituerte. På denne måten kan man komme unna med at Gud har sagt mye rart, og over tid har dette utvikla seg til å bli det religiøse mangfoldet vi kjenner i dag.

Den andre muligheten er det jeg allerede har vært inne på med stemmer i hodet. Kanskje har aldri Gud sagt noe som helst til menneskene, men likevel utstyrt oss med et upålitelig sanseapparat. Kanskje lener hin seg i dette øyeblikk godt tilbake og ler av oss.

Kort oppsummert: Jeg trur på Jesus, men ikke som Guds sønn. Jeg veit ikke om jeg trur på Gud, men jeg trur ikke på religion. Jeg trur definitivt på vitenskapen, og benytter dermed anledninga til å innlede dette essayets andre del.

Da jeg var liten, var jeg den merkelige ungen som satt inne og lærte seg navna på alle himmellegemer synlige fra jorda mens de andre barna var ute og klatra i trær. Med andre ord er det astronomi, og seinere også kosmologi, som er de greinene av naturvitenskapen som ligger mitt hjerte nærmest, sjøl om jeg for all del syns alt som kan forklare hvorfor vår verden er som den er, er det mest spennende som fins. Det er like logisk som det er mystisk, og det å undersøke naturvitenskapen kan sammenlignes med en underlig ligning: Jo mer man finner ut, dess mindre veit man, og dess mer er det å lure på. På denne måten innledes en endeløs runddans der man som nysgjerrigper i all evighet fortsetter å grave seg sjøl ned i et stadig dypere hull, og jo lenger ned man kommer, dess mindre lys slipper inn, og dess mer spennende blir det. Man håper at bare man graver lenge nok, og bare det blir tilstrekkelig mørkt nedi hullet, vil man til slutt grave seg gjennom hele jordkloden, komme ut på den andre sida og la alt som fins av lys strømme inn i den ubegripelig lange tunnelen, og så se alt. Realistene blant oss veit innerst inne at vi aldri kommer til å rekke å grave såpass langt, men det hindrer oss ikke fra å prøve, og kanskje vi også vedkjenner for oss sjøl at hvis vi faktisk hadde kommet oss tvers igjennom, så ville jo all moroa vært over. Naturvitenskap er en konstant spenning, som bare kan øke i intensitet. For meg fins det ikke noe vakrere enn denne underlige ligningen.

I essayets overskrift sier jeg at jeg er agnostiker. Følgende utsagn er kanskje bare et resultat av min personlige arroganse, men like fullt: Jeg mener at dette er den gunstigste tilnærminga til både religion og vitenskap, og helt ærlig også alt mulig annet.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har mange kristne venner, og for noen år siden blei jeg med noen av disse kristne vennene på en kristen festival – som agnostiker er jeg uendelig nysgjerrig på alt, inkludert religion – og den desidert mest interessante opplevelsen, var en samtale mellom humanetiker Didrik Søderlind og teolog Stian Aarebrot. Et av spørsmåla Søderlind fikk, var om han som ateist noen gang hadde opplevd noe som fikk ham til å lure på om det kanskje var en Gud likevel. Søderlind svarte at det hadde skjedd opptil flere ganger. Han så det guddommelige i kunst og i kjærlighet, men hadde omsider konkludert med at det ikke var Gud som fikk ham til å føle så sterkt overfor dette kunstverket, men kunstneren. Den som fikk ham til å bli euforisk av forelskelse, var kjæresten hans, ikke Gud. Disse følelsene kunne forklares med logikk og kjemiske reaksjoner, men hadde til forveksling mye til felles med det Aarebrot beskreiv som følelsen av Guds nærvær.

Så er da det store spørsmålet, det største av alle spørsmål, og som jeg ikke våger å håpe at jeg finner svaret på: Er det egentlig Gud som setter disse følelsene i sving, eller synapser i hjernen? Kan det være begge deler?

Her er et annet ubegripelig stort spørsmål: Hva er sjela? Har vi ei sjel? Vi har sikkert alle hørt den berømte påstanden om at idet kroppen dør, blir vi 21 gram lettere, og at dette kan fungere som såkalt ”bevis” for at sjela er noe ekte og til og med fysisk. Nå skal jeg gjøre noe veldig flaut, nemlig å referere til noe jeg har skrevet sjøl, men i min fantasyroman Fiji Kitsune fra landet bak drømmer har jeg egentlig skrevet ned hva jeg sjøl trur sjela er: det som skiller mennesket fra en velfungerende robot, den skjøre og usanselige livskrafta som holder maskineriet vårt i gang, som er hele forskjellen på død og levende, som gjør at hjertet pumper blod, at hjernen mottar signaler, at lungene puster. I et science fiction-univers kan vi sikkert tenke oss at framtidige mennesker finner en måte å utnytte denne energien på – for i hodet mitt er det nettopp energi sjela er – og bruker den opp som en ikke-fornybar energiressurs, på samme og forurensende måte som vi bruker olje i dag. Tanken om at sjel er energi har jeg også brukt til å reflektere meg fram til at kanskje er det noe i ideen om gjenfødelse, for regelen sier jo nettopp at energi aldri forsvinner, men bare går over i nye former. Hvis hele bevisstheten din er energi, vil jo det faktisk si at sjela helt konkret lever videre etter at du er død – men i hvilken form har jeg selvfølgelig ingen formening om. Kanskje svever vi rundt som kosmisk stråling, eller kanskje er det sjela som er svaret på gåten om mørk energi, som tross alt utgir om lag 75 prosent av hele universet.

Forleden dag lærte jeg et nytt, flott ord på et kult språk som heter japansk – yūgen. Dette ordet har jeg nærmest lyst til å tatovere over hele kroppen, fordi det med bare to stavelser perfekt oppsummerer en følelse jeg tidligere har trudd at har vært ubeskrivelig, nemlig ”a profound, mysterious sense of the beauty of the universe” (sagt av Benito Ortolani i boka The Japanese Theatre fra 1964). En annen oversettelse jeg har sett, er ”an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words.” Begge disse følelsesskildringene ligner mistenkelig mye på det jeg har forstått gjennom samtaler med kristne venner at er nettopp sjølve følelsen av Guds nærvær. For Søderlind var det kunst og kjærlighet som igangsatte disse enorme tankene og den gåtefullt vakre energistrømmen, og jeg skjønner hva han er inne på, men sjøl blir jeg aldri så komplett overmanna av følelser som når jeg leser om universet, om kvantefysikk, om det store i det små, om svarte hull, om kvarker, om hvor perfekt alt er, om hvor mye alt avhenger av alt, om de uhyre elegante finjusteringene, for forandrer man én ting, forandrer man alt, og hadde jorda vært bare ørlite nærmere eller lenger unna sola, kunne vi ikke levd her. Jeg føler meg ubetydelig og ekstremt viktig på éi og samme tid, og alt jeg foretar meg her på denne usannsynlige korte tida jeg har fått tildelt, betyr ingenting og betyr alt. Dette er sannsynligvis den vakreste tanken av dem alle, og hvis ikke dette er Gud, så fins det ingen Gud, for ingenting er så sterkt og intenst for meg. Og nå passer det kanskje bra å trekke inn Platon, som mente at beviset for at Gud fins, er at det fins en idé om noe fullkomment. Denne ideen kan ikke ha kommet fra ingensteder. For se rundt deg og sans: hva er det, om ikke fullkomment, at lufta vår består av ei så perfekt blanding av nitrogen, oksygen og andre gasser at vi kan puste og planter kan gro? Tenk at planeten vår har en så perfekt temperatur at vannet er flytende, og at atmosfæra vår er så tjukk at vi blir beskytta mot den farlige strålinga fra rommet. Tenk at sola vår er akkurat så stor og kraftig som den er, og ikke noen grader kaldere eller varmere. Når vi ser mot stjernene, ser vi mange millioner år tilbake i tid, for så store er avstandene. Når vi ser mot en pore i vår egen hud, ser vi samtidig på mange millioner celler, og for å zoome enda lenger inn, på enda flere millioner atomer, og disse atomene, til tross for et navn som betyr ”udelelig”, kan fortsatt deles opp i mindre bestanddeler, for så små er avstandene. Hvis ikke dette er fullkomment, hva er det da? Hvis ikke dette er Gud, så fins ikke Gud.

Og dermed er jeg tilbake der jeg starta, med den kristne vitenskapsmannen som innså at noe så usedvanlig finstemt ikke kan være noe annet enn guddommelig. Personlig syns jeg faktisk tanken om at noe så usedvanlig finstemt er helt tilfeldig, er om mulig enda vakrere. Hvis bare tilfeldigheter og kaos får oppstå ukontrollert over lang nok tid, vil man ende opp i noe så avansert og fantastisk at vi nok aldri kommer til å forstå det – mennesket. Jeg skulle ønske at jeg kunne se hvor alt fører hen – når all denne tida har gått med på å legge til rette for oss, hva slags former for liv vil kunne eksistere om ti milliarder år? Jeg håper at når jeg dør, får jeg alle svara, men egentlig trur jeg ikke det. Egentlig trur jeg bare at jeg blir borte. Da jeg var liten, lurte jeg veldig på åssen det var å være død – men så innså jeg at det sannsynligvis var det samme som å ikke være født ennå. Og jeg hadde jo tross alt ikke vært født uendelig mye lenger enn jeg hadde levd. Sånn sett ”visste” jeg jo åssen det var.

Jeg innser at jeg er nødt til å avslutte dette essayet før det blir aldeles for utsvevende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å komme noe nærmere et svar på alt om jeg bare skriver lenge nok, og som tidligere nevnt; jo mer jeg finner ut, dess mer er det å lure på, og sånn sett kunne denne teksten blitt uendelig. La meg dermed runde av med et sitat av Carl Sagan, et av de klokeste menneskene som har levd: ”Some part of our being knows this is where we came from. We long to return. And we can. Because the cosmos is also within us. We’re made of star-stuff. We are a way for the cosmos to know itself.”

Mannefrigjøring

Jenter, kvinner, damer, kall oss hva du vil, har det ikke så verst i Norge. Vi går med bukse, twitrer om mensen, er stolte av mensen, går uten behå, utdanner oss til elektrikere og bilmekanikere – kort sagt alt det som menn gjør, og mer til. Kvinnegrupper som Ottar smeller neven i bordet og langer ut offentlig når vi føler oss urettferdig behandla, noe som fører til beklagelser og for noen sikkert også erstatninger.

Hvis en mann bestemmer seg for å gå i skjørt en dag, er det ingen mannegruppe som kan si ifra at det ikke nødvendigvis gjør ham verken homofil eller transseksuell. Hvis en mann twitrer om ejakulasjonen sin og er stolt av den, er han en gris, og hvis han legger ut en video av seg sjøl på YouTube der han banker opp damer og smiler mens han gjør det, er han en voldelig mannssjåvinistisk psykopat, mens ei kvinne som hadde gjort det samme bare med menn, bare hadde vært en flink feminist.

Det er jo ikke til å komme unna at menneskene har levd i et samfunn styrt av menn omtrent nittini prosent av den tida vi har bodd på jorda. Kvinner fikk ikke engang lov til å si hva de mente før i 1893 på New Zealand, jf. stemmerett. Men gir det oss rett til å ”ta igjen” ved å fortsette å dyrke synet vårt på mannen, som ikke har forandra seg stort siden middelalderen? På Ottar sin hjemmeside, under ”Program”, og videre under ”Seksualitet”, kan vi lese at ”Det er en etablert sannhet i vårt samfunn at menn har en spesielt sterk seksualdrift som de har krav på å få tilfredsstilt, koste hva det koste vil.” Det Ottar faktisk sier, er at menn generelt er voldtektsmenn, noe jeg vil gå ut fra at de aller fleste er enige om at er veldig fjernt fra sannheten.

Ta Vi Menn, for eksempel. De har reklamer på radioen der slagordet deres er ”la menn være menn”, der de påstår at det å like ting som tradisjonelt sett har blitt sett på som feminine, sånn som strikking, rett og slett ikke egner seg for ekte mannfolk. Jeg har ikke sett så mange reaksjoner på disse reklamene, og det eneste jeg fant da jeg søkte rundt på internett, var ei kvinne som fortalte om hvor provosert hun hadde blitt av dem i et forum, og som blei svart av både menn og kvinner som blåste henne av og fortalte henne at reklamene jo var kjempemorsomme. Et av de verste svara lød som følger: ”Man kan finne feil og mangler ved alt, vi kan jo snu litt på det og si at de ikke bare gjør narr av de homofile, men kvinner generellt, i dagens samfunn hvor vi skal være likestillt. (jada...skjer ikke) Det er like tullette. Det vil alltid være noen som finner noe å ta seg nær ut av, men det er ikke alltid like nødvendig å lete etter det..” Er likestilling mellom kjønna tullete? Hadde jeg vært gutt og fan av strikking, kanskje til og med følt meg bittelitt utafor og attpåtil blitt litt småmobba på skolen av de tøffe gutta i klassen, veit jeg ikke hvor innmari glad jeg hadde blitt for en reklame som forteller meg at jeg ikke er en mann. Hvorfor må menn ”være menn” når de kan være seg sjøl isteden?

Man kan kanskje si at siden jeg er jente, aner jeg ingenting om åssen det er å være mann, og har dermed ikke rett til å uttale meg om saken overhodet, men jeg veit åssen det er å være jente, og det er ikke alltid så innmari gøy å ikke ha mulighet til å leve opp til forventningene samfunnet har til deg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal være likedan for menn og gutter. Kanskje til og med verre, fordi mannerollen fra gammalt av har hatt en sterkere posisjon enn kvinnerollen, og dermed er det ikke like lett å se at en mann er undertrykt som det er med ei kvinne. Man vil ikke like lett kunne se at en mann som oppfyller de klassiske krava til mannsrollen, med gevær på veggen, TV med alle sportskanalene og jobb som anleggsarbeider, er underkua. Likevel har jeg en hypotese om at det er vanskeligere for en mannemann å innrømme at han egentlig syns det er litt stas med musikaler enn det er for ei jentejente å innrømme at hun digger førstepersonsskytespill til X-box. Dette er rett og slett fordi vi ikke ser at mannen også har et behov for å bryte ut av kjønnsrollemønsteret sitt, som på ingen måte er fordelaktig på ham. Ved første øyekast kan det se bra ut med gode penger og mer makt, mens tabuet som er knytta opp mot å ha en eneste interesse som ikke faller innunder stereotypien, er desto sterkere.

Jeg syns på ingen måte at feministene skal slakke ned på frigjøringsarbeidet sitt, men at de også kan hjelpe sine mannlige motparter på veien, hadde vært å foretrekke.

---

(Vi skal ha om essay på skolen til uka, så jeg tenkte hvorfor ikke. Jeg blogger jo ikke så ofte lenger likevel.)