Trettipunktersbloggutfordring #24: ti fine blogger

Punkter som dette gjør at jeg begynner å innse hvor sta jeg er som tviholder på bloggformatet, til tross for at det hadde sin storhetstid for ti – femten år siden. Jeg veit egentlig ikke helt hvorfor folk slutta å blogge, fordi for meg er det ikke direkte utskiftbart med sosiale medier som Instagram og TikTok. Men nå var kanskje de fleste av de mest populære bloggene i all hovedsak bildebaserte uansett, mens jeg alltid har fokusert mest på tekst? Ikke greit å si, men jeg savner litt den perioden av livet mitt da alle internettvennene mine hadde blogger. Bevares, kudos til dem for å vokse opp og gå videre i livet, men jeg har nå en gang alltid hatt en sterk preferanse for at ting skal fortsette å være som de er.

Det jeg prøver å si er: jeg veit ikke engang om jeg klarer å komme på hele ti blogger som jeg fortsatt følger med på den dag i dag? Men jeg skal gjøre et hederlig forsøk på å i det minste liste opp så mange som mulig.

1. Akima Montgomery

Karoline er den eneste andre jeg kjenner utenom meg sjøl som fortsatt holder stand i bloggosfæren, og jeg trur også bloggen hennes har eksistert omtrent like lenge som min egen. Det er ikke til å komme ifra at man blir investert i livet til noen man har lest nedtegnelsene til over mange år, og jeg mener bestemt at bloggformatet byr på både mer personlige og mer engasjerende glimt inn i noens hverdag enn hva som er tilfellet med for eksempel Facebook og Instagram. Det er alltid koselig å lese Karolines særegne blikk på stort og smått, fortalt gjennom et pratsomt og tidvis malende språk. Anbefales spesielt til de av dere der ute som er svake for blant annet teater, musikaler, ungdomsbøker, animasjonsfilm eller Nintendo. 

2. Wait But Why

Dette pleide å være yndlingsbloggen min, men i likhet med blogger flest blir den i disse dager bare særdeles sporadisk oppdatert (i skrivende stund er det nyeste innlegget omkring et år gammalt). Nå skal det også sies at de seineste innlegga, stort sett fokusert på amerikansk politikk og livet som småbarnsforelder, har interessert meg mindre enn de tidligere innlegga som typisk har vært mer orientert rundt blant annet vitenskap og filosofi, men for bloggforfatter Tim Urban har nok rett og slett livet kommet i veien: han har via mye av tida si til å skrive bøker framfor blogg, i tillegg til at han altså har stifta familie. Og kanskje er det nettopp dét som er mye av grunnen til at blogging ikke er hva det en gang var: det var stort sett millenials som dreiv med det, og de fleste av oss (ekskludert Karoline og meg, hehe) har nå kommet i den alderen der familie og jobb gjerne tar opp en større del av livet.

3. Green Bonanza 

Familie og jobb har også blitt hovedprioritet for Mia Frogner, hobbykokken bak yndlingsmatbloggen min, som ikke har blitt oppdatert siden 2021. Det fins flere matblogger der ute dedikert til et vegetarisk kosthold, men Green Bonanza har alltid vært min favoritt fordi oppskriftene ikke bare har vært veldig nøyaktige og gode, men fordi Mia Frogner ofte tok seg tid til å skrive hvorfor man gjør som man gjør, og for en nysgjerrigper som meg som fort kan bli skikkelig vrang hvis jeg bare blir bedt om å gjøre noe uten å bli fortalt hvorfor, har dette vært gull. Selv om jeg ikke trur det er noen umiddelbare planer om å oppdatere Green Bonanza i overskuelig framtid, er jeg like fullt glad for at oppskriftarkivet fortsatt ligger gratis tilgjengelig, for mange av rettene derfra har blitt som klassikere å regne på mitt eget kjøkken, der jeg har gjort flere av dem til mine egne ved å legge til en personlig vri.

4. Okonomi Kitchen

Jeg føler allerede på meg at det kommer til å bli en overvekt av matblogger på denne lista, for matblogger har etter alt å dømme tålt den såkalte tidens tann bedre enn enkelte andre typer blogger. Jeg foretrekker helt klart matbloggene til de hobbykokkene der ute som virkelig veit hva de driver med, som er interessert i de kjemiske prosessene i matlaging, og som har satt seg inn i det tekniske håndverket, og Lisa Kitahara er en av dem. Okonomi Kitchen fokuserer mest på det japanske kjøkkenet spesielt, og det asiatiske kjøkkenet generelt, og en del av ingrediensene hun bruker er såpass spesifikt asiatiske at de kan være upraktiske å få tak i for noen som hovedsakelig har tilgang på norske kjedebutikker, men jeg bruker ikke desto mindre gjerne oppskriftene hennes som veiledning og inspirasjon. 

5. Et kjøkken i Istanbul

En annen matnerd med en viss integritet der ute, er Vidar Bergum. Som tittelen på bloggen tilsier, er han i hovedsak inspirert av det tyrkiske kjøkkenet, og der står det sosiale aspektet ved mat sterkere enn det gjør hos oss her i nord. Jeg har eksepsjonelt sjeldent besøk, og jeg bor aleine, så jeg må innrømme at jeg sjøl foretrekker oppskrifter som i seg sjøl er fullverdige måltider, framfor å bruke masse tid på å lage en drøss småretter som kan deles, men jeg setter veldig pris på hvor godt han skriver om matlagingsprosessen og at han ikke overlater noe til tilfeldighetene.

6. Jamie Oliver

Kanskje er det like unødvendig å anbefale Jamie Oliver sin matblogg som det er å anbefale Addison Rae sin musikk, men det er jo en grunn til at han har blitt en av verdens største matkjendiser, og reint bortsett fra trynefaktor og personlighet, er mye av det fordi oppskriftene hans ofte er overraskende enkle. Jamie Oliver er en bunnsolid kokk som ikke trenger å gjemme seg bak fiksfakseri, fordi han veit at om du bruker gode råvarer og riktig teknikk, trenger man ikke fancy, eksotiske ingredienser, for man kan like gjerne lage magi ut av de trausteste grønnsaker om man bare veit hva man skal gjøre med dem.

7. What If? 

Jeg veit ikke om opphavsmann Randall Munroe er enig i at dette er en blogg, men jeg er det, og det er det eneste som betyr noe. Undertittelen lyder "serious answers to absurd questions", og det er akkurat hva dette er: en usedvanlig kunnskapsrik fysiker, som til gjengjeld er knallgod til å formidle, svarer på spørsmål som er så meningsløse og dumme at de fleste andre vitenskapsfolk ikke gidder å bruke tid på dem. Dette er et nettsted/blogg som aldri slutter å underholde meg, og anbefales til folk som liker å bli smartere samtidig som de har det gøy.

Så… jeg klarte å komme på sju blogger jeg liker. Som strengt tatt ikke er like mange som ti, men som er uendelig (faktisk) mange flere enn ingen. 

Nyttårsgaver, fryd og fred

Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn. 

Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.

Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.

For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:

Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den. 

Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.

Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.

Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.

Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.

Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.

Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.

Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.

Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året. 

Godt nyttår, da dere. To uker på etterskudd.

Sjøstjerner og muggsopp

Jeg venter på svar på mailer, og det er igrunn det hele. Helt seriøst, jeg føler ikke at jeg overdriver når jeg sier at dagene mine for tida bare føles som et flere uker langt venteromsopphold før jeg får de svara jeg trenger for å – eventuelt – komme meg videre i livet. Mest utålmodig venter jeg på svar fra nevropsykologen jeg var hos for halvannen måned siden. Egentlig skulle jeg få svar i løpet av to uker, men uforutsette hendelser har skjedd, og nå har det plutselig gått seks uker og jeg venter fortsatt. 

Et halvt år etter at jeg fikk ny jobb hos Filmmagasinet, mista jeg den igjen. De kom seg aldri ordentlig på beina igjen etter pandemien og beslutta omsider å legge ned så de slapp å gå konkurs. Dette var selvfølgelig fullstendig utafor min kontroll, men for meg er det liksom bare enda et eksempel på hvor usedvanlig dårlig flaks og timing jeg har hatt de siste månedene. 

Jeg trur jeg på generell basis har to måter å være deprimert på: en veldig aktiv måte og en veldig passiv måte. Jeg er enten sint, sjøldestruktiv og intenst lei meg, eller så er jeg helt tom. Enten går jeg veldig aktivt inn for å straffe meg sjøl, eller så orker jeg ikke noe annet enn å glo i veggen. Ofte henger de to sammen. Det er som om jeg bruker så mye energi på å være aktivt deprimert at jeg omsider ender opp som passivt deprimert. Det er tross alt utrolig slitsomt å grine i flere timer per dag. Jeg klarer ikke finne motivasjon til å komme meg ut av senga eller rydde i leiligheten min, som sant nok sjeldent er spesielt ryddig uansett, men jeg føler nå at jeg er på et punkt der jeg når stadig nye lavmål. Jeg har ikke lest noe som helst siden august, og jeg har hvert fall ikke skrevet noe. Det eneste som har fått meg til å føle noe som helst i det siste, har vært den nye Dahmer-serien til Netflix – kommer tilbake til den i oktoberoppsummeringa mi – og disse fotografiene, som begge er bidrag til naturfotokonkurranser, henholdsvis Wildlife Photographer of the Year og Nikon's Small World.

Dette bildet av Tony Wu viser ei sjøstjerne som slipper ut sperm på grunt vann i Japan, men samtidig viser det et H.P. Lovecraft-monster klar til å sønderslå et skip i en storm på en annen planet. Bildet fremkaller mange av de samme følelsene jeg får av å høre The Shore av TR/ST, de samme følelsene jeg helt ærlig håper å påkalle med min egen skriving, for eksempel i den nyeste novella jeg har klart å fullføre. Den heter Lynnedslag, kan leses på Patreon, og jeg er veldig fornøyd med den. Morsomt nok, da jeg så dette bildet for første gang og reagerte instinktivt på det, før jeg egentlig hadde registrert noen detaljer som helst, trudde jeg dette var et bilde fra det ytre rom. Jeg kommer aldri til å ikke være fascinert over hvor mye dypet under oss og tomrommet over oss speiler hverandre. As above, so below og så videre. Hvem hadde trudd at dyresex kunne være så vakkert! (Hadde aldri trudd det var ei setning jeg kom til å skrive, men here we are.)

Dette bildet av Alison Pollack viser en slimmuggsopp på nært hold, men samtidig viser det et av trærne som vokser på havbunnen i Subnautica: Below Zero – og for alt jeg veit, kan det godt være at floraen i begge Subnautica-spilla er inspirert av nettopp muggsopp på nært hold, det ville ikke overraska meg. Sopp er en av de mest interessante organismene jeg veit om, og vil du vite hvorfor, anbefaler jeg deg å se dokumentaren Soppenes fantastiske verden (eller Fantastic Fungi som den heter på originalspråket), og, for den saks skyld, å høre det nyeste albumet til Björk. Du kan høre Biophilia òg mens du først er i gang. Og denne remiksen av Virus, som jeg helt oppriktig syns er bedre enn originalen.

Og om du ikke syns formering blant pigghuder og muggsopp er like spennende som det jeg syns (og hva, i så fall, er det du gjør på min blogg), beklager jeg, men jeg syntes jeg måtte benytte anledninga når jeg først kom over noe som fikk meg til å føle til å faktisk dele det med omverdenen. Kanskje jeg til og med syntes jeg var forplikta til det. I og med at det ikke er så mye som foregår på denne bloggen lenger, mener jeg. Og det har jeg jo lyst til at det skal være, det er bare det at det er vanskelig å få til å blogge om noe som helst når jeg møter de aller, aller fleste inntrykk om dagen med et mentalt skuldertrekk. Sånt blir det liksom lite tanker og observasjoner rundt.

Nå på onsdag fikk jeg forresten for første gang til å være ei sjøstjerne sjøl:

Star on the bar har vært blant de movesa jeg har øvd på som har sittet lengst inne for meg, men i går løsna det omsider! Jeg fikk det til!!!! Det er faktisk innmari gøy å oppleve å helt konkret bli bedre. Alle andre dager fram til onsdag fikk jeg ikke til star on the bar, og på onsdag gjorde jeg det. En liten milepæl i det store og det hele, men en milepæl ikke desto mindre.

TEDtalks: Will our kids be a different species?

Så… jeg klikka meg inn på denne TEDtalken fordi den hadde en besnærende tittel og jeg syns vitenskap og teknologi er spennende (duh) og var faktisk ikke forberedt på sluttpoenget hans. Men da det kom, blei jeg glad og håpefull. Jeg veit ikke om han har rett i at økninga i autismediagnoser de siste åra skyldes mutasjoner og kan være evolusjonens forsøk på å tilpasse seg en mer teknologisk hverdag, eller om økninga kanskje heller skyldes mer kunnskap om autismespekteret – det siste virker umiddelbart mest innlysende i hodet mitt – men jeg syns likevel dette var en veldig fin måte å se det på, kontra den rådende oppfatninga om at autister er en byrde for samfunnet, at vi er "utviklingsforstyrra" og at det er vårt ansvar å tilpasse oss et samfunn som ikke er organisert på en måte som gjør at vi passer inn i det. Jeg har mye mer lyst til å være en mutant med superkrefter enn et veldedighetsprosjekt, liksom, for ikke å snakke om en velferdsparasitt. 

Nå er det sånn at dette lille foredraget er ti år gammalt, og som han sjøl sier i det: "and it seems like nothing's happening, until it does." Hvis du syns dette temaet er like spennende som det jeg syns, kan du glede deg over at han har snakka om det nyligere enn 2012 òg. Og for videre lesning om menneskets potensielle framtid og teknologiens eksponentielle vekst, anbefaler jeg veldig denne langlesninga fra Wait But Why om kunstig intelligens, som er noe av det beste jeg har lest om temaet, og denne om Neuralink. Menneskeslekta er på vei til steder, uansett hva vi måtte mene om det. Og kanskje tida snart også er moden for at den generelle befolkninga innser at hjernen min ikke er noe dårligere, bare annerledes.

Jeg har forresten synestesi òg. Det er ofte kult og ofte ubehagelig.

"I love to sail forbidden seas"

Dere, la oss aldri slutte å være nysgjerrige, la oss aldri miste lysten til å dra på eventyr, la oss aldri bli ferdig utlærte.

TEDtalks: How reliable is your memory?

Jeg trur ikke jeg har nevnt dette på bloggen min før, men jeg har en rar... altså, det er vel ikke direkte en sjukdom, eller en lidelse, men mer en... særegenhet ved hjernen min som gjør at jeg syns det er vanskelig å kjenne igjen ansikter. Ikke bare ansikter, egentlig alt mulig. Jeg har for eksempel lært meg nå at huset jeg bor i er hvitt, men hadde du spurt meg hvilken farge det hadde da jeg bare hadde bodd her et års tid og jeg ikke stod og så på det direkte, ville jeg ikke hatt peiling. Det kan være veldig upraktisk og forvirrende når jeg for eksempel ser på film, men det gjør også at folk kan oppfatte meg som overlegen når jeg går forbi dem på gata uten å hilse. Og det er ikke så mye det at jeg ikke veit åssen vennene mine ser ut, men mer det at fordi jeg ikke forventer å se dem i den og den situasjonen, ser jeg heller ikke etter dem. Denne særegenheten kalles ansiktsblindhet, og NRK hadde en veldig fin artikkel om det for litt siden som du kan lese her om du er interessert.

Jeg liker å tru at dette er noe av grunnen til at jeg kanskje syns hukommelse er litt ekstra spennende. For eksempel begynner romanprosjektet mitt Mjuke, svarte stjerner med en liten refleksjon om hukommelse - nå tyder riktignok mye på at jeg kommer til å stryke denne åpninga, men likevel. Og for litt siden publiserte NRK en artikkel om falske minner som jeg syntes var utrolig interessant. For det er rett og slett ikke sikkert at alt det du husker som har skjedd deg, faktisk har skjedd - tvert imot er det mer sannsynlig at noe av det du husker aldri skjedde i det hele tatt. Jeg anbefaler virkelig denne artikkelen, for den går skikkelig i dybden på temaet, og de fleste tenker nok på sine egne minner som tross alt nokså pålitelige. Men så er det altså ikke tilfellet i det hele tatt.

Elizabeth Loftus er psykolog og minneforsker, og i TEDtalken under snakker hun om nettopp falske minner - og ikke minst hvor farlig det kan være å stole så mye på hukommelsen som vi faktisk gjør, for eksempel i kriminaletterforskning. Vel verdt å se, gjerne i kombinasjon med NRK-artikkelen jeg har linka til, om du syns hjernen er spennende og vil fordype deg litt i et tema du kanskje ikke visste så mye om fra før!

Vsauce

Yo in the hood. Jeg ligger as we speak på sofaen og er fyllesjuk etter en veldig hyggelig kveld i går, så hva passer vel bedre enn å ligge rett ut og glane på YouTube? Hvilket bringer meg til et blogginnlegg jeg lenge har tenkt på å skrive, men så har liksom ikke anledninga bydd seg ordentlig før. Jeg har nemlig tenkt å anbefale dere YouTube-kanalen Vsauce.

Vsauce har visse likhetstrekk med Wait But Why, en blogg jeg anbefalte og snakka mer om for noen innlegg siden. Både videoene til Vsauce og blogginnlegga til Wait But Why er underholdende og med et språk alle kan forstå (alle som forstår engelsk anyway), pluss at de tar opp komplekse spørsmål med vitenskapelig nysgjerrighet og entusiasme. Jeg har plukka ut tre videoer til dere som viser litt hva det går i, men om du syns vitenskap er like moro som det jeg syns, anbefaler jeg på det sterkeste at du klikker deg inn på kanalen og utforsker på egen hånd. Videoene spenner fra de store spørsmåla om tid og rom, til de litt mer trivielle spørsmåla, som hvorvidt frokostblanding egentlig er suppe.

---

Et problem som plaga meg enormt mye da jeg var liten, var at jeg ikke skjønte hva det største tallet som fantes var. Kanskje klarte jeg å forestille meg en trillion, men når jeg kunne forestille meg en trillion, kunne jeg også forestille meg en trillion og én. Eller 1000000000000000001, om du vil (jeg trur det blei riktig antall nuller). Og etter hvert lærte jeg at det også fantes kvadrillioner og kvadrilliarder, og jeg skjønte at det fantes også tall som var enda høyere enn dét, og at man uansett bare kan oppjustere det bakerste sifferet litt, og så blir det enda høyere. Og dette er ting jeg trur nesten alle barn tenker på, og de som aldri slutter å tenke på sånne ting, ender opp som vitenskapsfolk.

Man skulle kanskje tru at noen med dyskalkuli automatisk hater tall, men det er ikke tilfellet for min del. Jeg syns tall er ekstremt fascinerende, jeg syns bare det er fryktelig vanskelig å bruke dem i praksis. Derimot syns jeg det er superspennende å lære om dem teoretisk, og videoen under introduserte meg for mystiske avkroker av tallverdenen jeg ikke engang visste at fantes før. Kjempeinteressant!



Videoen under syns jeg er blant de mest representative for videoene til Vsauce. Det begynner med et - tja, jeg vil kanskje ikke akkurat kalle det straightforward - men likevel et nokså konkret vitenskapelig spørsmål, og ender opp i høytsvevende filosofi. Videotittelspørsmålet har forøvrig tidligere blitt besvart i Nemi, men Vsauce går faktisk all in og istedenfor å bare nekte å egentlig besvare det fordi biler, eller noe annet med masse, umulig kan reise med lysets hastighet, forestiller Michael seg en merkelig bil lagd av fotoner for tankeeksperimentets skyld.



Og så er det denne, da, som svarer på noe jeg har lurt på i væffal en ti års tid - jeg sendte faktisk spørsmålet inn til Illustrert Vitenskap en gang, uten at jeg fikk noe svar. Man har bare et visst antall toner, og nå kan jo riktignok et musikkstykke vare så lenge det overhodet vil, men de fleste popsanger pleier å vare i rundt tre - fire minutter. Vil man etter hvert uunngåelig ende opp med å lage de samme popsangene igjen og igjen? Det samme med litteratur - vi har jo et begrensa antall måter å sette sammen bokstaver og ord på, samtidig som den menneskelige fantasi jo kan sies å være endeløs. Ingen personer har levd nøyaktig det samme livet, så om alle skreiv sine memoarer, ville alle memoarene vært forskjellige - eller? Hvis vi sier at memoarene ikke kan overstige fem hundre sider, vil det vel bare være et visst antall forskjelige måter man kan sette sammen orda på? Hvis alle mennesker gjennom hele historien hadde skrevet sine memoarer på max fem hundre sider, ville vi ikke på et visst punkt i framtida begynne å skrive bøker som allerede er skrevet? Vi ville jo det? Men alle mennesker lever jo forskjellige liv? Jeg har lenge tenkt på dette som et uløselig paradoks.

Om den generelle relativitetsteorien

Det finnes absolutte mesterverk som beveger oss dypt, som Mozarts Rekviem, Odyseen, Det sixtinske kapell, Kong Lear... Å forstå hvor praktfulle de er, kan kreve en viss læretid. Men belønningen er den rene skjønnhet. Og ikke bare det: Vi belønnes også med nye øyne, en ny måte å se verden på. Den generelle relativitetsteorien, Einsteins juvel, er et slikt mesterverk.
   Jeg husker hvor beveget jeg ble da jeg første gang begynte å forstå noe av den. Det var sommeren før sisteåret på universitetet. Jeg befant meg på en strand i Calabria, i Condofuri, under det hellenske Middelhavets sol. Det er alltid lettest å studere i feriene, fordi man slipper å bli distrahert av eksamener og forelesninger. Margene i boken jeg leste i, var gnagd i filler av mus, for jeg hadde brukt boken til å stenge de stakkars smågnagernes reder om nettene, i det forfalne, hippieaktige huset i de umbriske åsene der jeg søkte tilflukt fra de kjedelige forelesningene i Bologna. Fra tid til annen løftet jeg blikket opp fra boken for å kikke på det skinnende havet: Det var som å se rommets og tidens krumning slik Einstein hadde forestilt seg dem.
   Det var magisk - som om en venn hadde hvisket en forbløffende, skjult sannhet i øret mitt, løftet sløret vekk fra virkeligheten og avdekket en enklere, dypere verdensorden. Helt siden vi fortsod at jorden er rund og snurrer rundt sin egen akse som en snurrebass, har vi visst at virkeligheten ikke er slik den ser ut for det blotte øye - og hver gang vi får et glimt av en ny bit, er det overveldende. Et nytt slør som faller. 

-- Carlo Rovelli

(Disclaimer: Jeg syns egentlig boka Syv korte leksjoner i fysikk går litt for overfladisk gjennom leksjonene sine, men jeg forstår at det er en nødvendighet når den, som den sier i sin egen innledning, i første omgang henvender seg til de som ikke har noen forkunnskaper om fysikk. Problemet for min egen del er at det er et gap mellom "fysikk for dummies" og faktiske vitenskapelige avhandlinger, der det første blir for enkelt og det siste for avansert. Er man opptatt av fysikk på hobbybasis er det få steder å henvende seg. Det jeg derimot liker veldig godt med denne boka, er hvor flott den klarer å beskrive nysgjerrigheten og kjærligheten som oppstår i møte med forståelsen av noe nytt. Hvor presist det er, hvor lett det er å kjenne seg igjen i det. Sjøl begynte jeg å forstå den generelle relativitetsteorien en eller annen gang mens jeg gikk på videregående. Jeg hadde kjøpt ei illustrert faktabok for barn som hette Sorte hull som jeg satt og leste i foran peisen hjemme hos foreldra mine - og opplevde eureka-øyeblikk etter eureka-øyeblikk - og blei fylt med - jeg kødder ikke - kjærlighet. Min opplevelse av å forstå noe av fysikkens teorier gjør at jeg - til en viss grad anyway - kan forstå religiøses opplevelser av det spirituelle, til tross for at jeg ikke er religiøs sjøl. Her føler jeg det passer å lime inn et bilde av Carl Sagan, derfor gjør jeg det. Se forøvrig Religion for the Nonreligious for enda en fantastisk beskrivelse av det vidunderlige eureka-øyeblikket.)

TEDtalks: Inside the mind of a master procrastinator (egentlig er dette ei blogganbefaling)

Den siste tida har jeg blitt veldig hekta på å lese bloggen Wait But Why. Det er en blogg som tar for seg stort og smått, byr på lett underholdning og tankevekkende filosofi, men det alle postene har til felles, er at de er skrevet på en fengende og uhøytidelig måte som gjør at man egentlig ikke trenger noen som helst forkunnskaper om temaet før man begynner å lese. Plutselig sitter man altså og har lest i flere timer og har lært masse nyttig om ting man trudde man ikke hadde forutsetninger for å forstå. Jeg veit ikke åssen bloggforfatter Tim Urban gjør det, men han har altså evnen til å skrive om hvilket tema som helst, og gjøre det superinteressant og lettforståelig, sånn at man nesten blir lurt til å lære seg masse kult om for eksempel vitenskap og teknologi.

Som en introduksjon til bloggen hans, anbefaler jeg dere å se hans foreløpig eneste TEDtalk som jeg har limt inn under. Her snakker han om prokrastinering, og også her er det nettopp måten han forteller om det på som gjør det så utrolig enkelt å følge ham hele veien. Han er morsom og nedpå og snakker et språk hvem som helst kan forstå - en slags vitenskapens ikke-kjipe Donald Trump. Okei, jeg innrømmer at det var ei rar sammenligning. Og forresten: bloggen handler ikke bare om vitenskap, altså, ikke på langt nær. Man strekker vel også definisjonen litt langt om man skal påstå at foredraget under handler om vitenskap. Men stort sett er det altså innlegga hans om vitenskap jeg liker best, rett og slett på grunn av den fantastiske evnen han har til å formulere de vanskeligste ting på en enkel, men likevel ikke overforenkla måte.



Selv om jeg blir en liten smule stressa ved tanken på at jeg sannsynligvis prokrastinerer livet mitt fram mot øyeblikket like før jeg dør, syns jeg likevel dette foredraget er artig og inspirerende, og jeg prøver sjøl hele tida å bli flinkere til å gjøre ting jeg faktisk skal, som å skrive, istedenfor å... ja, noen vil kanskje si at å tilbringe flere timer på Wait But Why er prokrastinering, men det er i det minste en positiv form for prokrastinering, der jeg sjøl får noe ut av det. Da er det verre når jeg sitter og spiller Candy Crush istedenfor å for eksempel skrive. Og hvis du så dette foredraget og likte det, anbefaler jeg innlegget Life is a Picture, But You Live in a Pixel, hvor han går nærmere inn på dette med å utnytte tida man faktisk får utdelt hver dag.

Blant andre innlegg jeg anbefaler å lese, er innlegget som fikk meg hekta på bloggen in the first place, nemlig The Fermi Paradox. Dette er så superspennende og WOAH-verdig (se "Religion for the Nonreligious") at jeg egentlig bare vil at alle skal lese det, selv om jeg jo innser at ikke alle i hele verden syns astronomi og kosmologi er like altoppslukende AWESOME som det jeg syns. Kjenner du ikke til Fermi-paradokset fra før, så går det kort fortalt ut på følgende: med så uendelig mange stjerner og planeter der ute, hvorfor har vi aldri noensinne sett noe tegn overhodet til utenomjordisk liv? Blogginnlegget prøver å finne ut av nettopp det, og lesninga er ekstremt skremmende og jævlig interessant.

Så har du selvfølgelig det kjempelange innlegget i to deler om The AI Revolution. Jeg skal egentlig ikke snakke noe mer om det nå, fordi jeg egentlig allerede har brukt et helt blogginnlegg på å snakke om det her. Men har du tid, så les det for all del, fordi som det står i innledninga til innlegget: "The reason this post took three weeks to finish is that as I dug into research on Artificial Intelligence, I could not believe what I was reading. It hit me pretty quickly that what’s happening in the world of AI is not just an important topic, but by far THE most important topic for our future. So I wanted to learn as much as I could about it, and once I did that, I wanted to make sure I wrote a post that really explained this whole situation and why it matters so much."

Anbefaler også det litt mindre skremmende innlegget What Makes You You?. Dette innlegget består rett og slett av en serie tankeeksperimenter for å teste ut forskjellige hypoteser om hva "du" egentlig her. Kule greier i grenselandet mellom filosofi og vitenskap (som er et grenseland jeg personlig er veldig, veldig glad i).

Sist, men absolutt ikke minst vil jeg anbefale å lese Religion for the Nonreligious. Dette er det minst deprimerende innlegget på lista, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det direkte motiverende. For hvis man i utgangspunktet ikke har frelse som sitt øverste mål i livet, hva skal dermed det øverste målet i livet ditt være da? Å få mer penger, bli forfremma på jobben, kjøpe stadig større hus, kjøpe stadig dyrere bil? Selvfølgelig skal ikke dette være målet med livet ditt. Hvis man ikke trur på evig frelse, bør målet i livet ditt, i følge Tim Urban, være å bli klokere. Som ikke er det samme som å bli mer intelligent. Og på en ufattelig lettfattelig måte beskriver han i dette innlegget hva man kan gjøre for å bli nettopp det, via fire steg. Steg tre er det jeg tidligere nevnte i blogginnlegget mitt som WOAH-øyeblikka. Der var under påvirkning av et sånt WOAH-øyeblikk at jeg for eksempel skreiv dette innlegget den gangen, og jeg trur alle som har opplevd WOAH-øyeblikk på samme måte som jeg har, syns det er helt fantastisk å lese en så presis beskrivelse av dem som i Religion for the Nonreligious. Og dette trur jeg egentlig er det innlegget av de jeg har linka til som flest har bruk for og interesse av å lese, fordi det aller mest handler om personlig utvikling, som jo angår alle og enhver, ikke bare de nerdete og spesielt interesserte.

Så... egentlig brukte jeg bare denne TEDtalken for å anbefale dere det som sannsynligvis er min yndlingsblogg for tida. Jeg håper virkelig dere bruker tid på å lese noe der inne, og kanskje da særlig Religion for the Nonreligious. Hvis du leste Life is a Picture, But You Live in a Pixel, vil det gi mening for deg om jeg sier at jeg heller vil at du skal lese på Wait But Why i en halvtime enn å scrolle på Facebook i en halvtime. Av alle de fordummende aktivitetene man kan finne på å fylle dagen sin med, er Wait But Why ikke en av dem.

Nøyaktig slik

TEDtalks: Can we build AI without losing control over it?

I dag har jeg rota fram ikke bare én, men hele to TEDtalks til dere. De handler om mye av det samme, og jeg syns de utfyller hverandre på en god måte. Men det jeg egentlig vil at dere skal gjøre, er å lese denne artikkelen i to deler.

Men vent, nå begynner jeg i feil ende her.

I mitt forrige innlegg snakka jeg om det triste faktum at Donald Trump blir USAs neste president. Jeg uttrykte bekymring for rettighetene til amerikanske kvinner og minoritetsgrupper, men også for verden som en helhet i lys av at en av verdens mektigste menn nå er en klimafornekter. For folkens, klimautfordringene er reelle, og det eneste vi kan gjøre for å redde oss sjøl fra en verdensomspennende krise vi ikke har sett maken til i vår tid, er å skjerpe oss betraktelig. Og de som trenger å skjerpe seg aller mest, er politikere og statsledere verden over. At USA, som et av verdens største, mest folkerike og mest forurensende land, nå kanskje vil trekke seg ut av Paris-avtalen, kan vise seg å bli katastrofalt.

Men det skumle er at dette bare er én mulig variant av verdens undergang som truer i overskuelig framtid. En annen måte verden kan gå under på, og da mener jeg virkelig gå under, ikke "bare" masseødeleggelser og sultpandemier, er ved uforsvarlig utvikling av A.I. - artificial intelligence - eller kunstig intelligens, om du vil.

Hæ? tenker du kanskje nå. Tanken på menneskeødeleggende A.I.'er er noe vi stort sett utelukkende forbinder med action-sci-fi-filmer. En interessant framtidsfantasi, men ikke noe mer enn det heller.

Vel, artikkelen jeg har linka til øverst i innlegget forklarer hvorfor du ikke kunne tatt mer feil. Den snakker om eksponentiell vekst, teknologi og A.I. på en lettforståelig og lettlest måte, MEN den er veldig lang. Jeg syns temaet er såpass interessant at jeg slukte den hel, men om du gjesper litt innvendig ved tanken, kan jeg informere om at det er nettopp derfor jeg har posta TED-talkene under. Jeg trur kanskje at den rekkefølgen jeg har posta dem i, er den rekkefølgen som gir mest mening å se dem i. Om du ikke har tid til å lese artikkelen, så se i det minst TED-talkene. Det er så utrolig viktig.

(ALLER BEST utbytte får man selvfølgelig om man BÅDE leser artikkelen OG ser TED-talkene, men hey, jeg innser at ikke alle er så brennende opptatt av dette som det jeg er. Men jeg bare nevner det.)

TEDtalks: Do we see reality as it is?

Et mysterium som har opptatt meg lenge: siden synsinntrykka våre blir til i hjernen, som ikke er et objektivt, nøytralt redskap, kan man virkelig stole på det man ser? Anbefaler alle som har lurt på det samme til å sjekke ut TEDtalk'en under. Utrolig fascinerende og lærerikt. Virkeligheten overgår faktisk fantasien (det veit alle som er interessert i vitenskap!).

Fiji Kitsune og Platons idéverden (med innslag av astrofysikk)

Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang har gått ut og sagt dette såkalt offentlig, men mange av dere har kanskje fått med dere at Panthera Publishing, forlaget jeg har gitt ut tre bøker på, har vært litt... stille i det siste? Vel, det er fordi Panthera har blitt lagt ned. Ikke noe drama, bare litt for mye jobb fordelt på litt for få personer som gjorde litt for mange ting og sånt. Dermed er også bloggen til Panthera lagt ned, og med dét sagt nærmer vi oss kjernen i dette blogginnlegget, for jeg skreiv nemlig en gang et gjesteinnlegg på bloggen deres som handla om åssen jeg brukte filosofi og naturvitenskap som noen av de viktigste inspirasjonskildene til å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Jeg syns helt ærlig jeg hadde noen poenger i det gjesteinnlegget, så jeg har likeså godt bestemt meg for å poste det her òg. Jeg har lyst til at det skal finnes et sted der ute. God lørdagslesning!

Hei, alle sammen, dette er Kristine Oseth Gustavsen, forfatteren av Panthera-klassikeren I dypet av en ruin og fantasyeventyret Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Som dere ser, er det jeg som står for underholdninga på Pantheras blogg i dag, og i den anledning vil jeg benytte tida vi har sammen nå til å snakke litt om sistnevnte roman. Mer konkret vil jeg snakke om noen av inspirasjonskildene mine, med fare for at jeg kommer til å falle i den høytsvevende filosofiske fella, noe som igrunn ikke er så rart, fordi en av mine største inspirasjonskilder når det gjelder Fiji Kitsune, er Platon. Og jeg kan si med én gang at ja, det vil bli spoilere, så de av dere som ikke har lest Fiji Kitsune ennå, men har lyst til å gjøre det, bør slutte å lese nå ganske snart hvis dere ikke vil at en av de virkelige store plottwistene skal bli avslørt for dere. 

Og med dét bare begynner jeg. 

 Aller først er det kanskje passende å gi dere en kjapp introduksjon til Platon, for de av dere som ikke er så kjent med hans liv og virke fra før. Platon var en gresk filosof, elev av kanskje enda mer kjente Sokrates, som levde omkring fra siste halvdel av 400-tallet til første halvdel av 300-tallet før Kristus (eller før vår tidsregning, hvis du foretrekker dét). Platon sa og tenkte både mye fornuftig og mye rart, og ganske mye som var like fornuftig som det var rart. En av de rare tinga han sa og tenkte på, var det han kalte idéverdenen. Hvorvidt idéverdenen bare var et rart påfunn, eller om det hadde ulike grader av fornuft i seg, må nesten være opp til den enkelte å avgjøre, og det er jo nettopp det som er så fint med filosofi; at det ikke fins noen fasitsvar. Men sånn Platon så det, er den verdenen vi lever i, ufullkommen. Det fins i tillegg en annen verden, som inneholder alle svara, eller alle ideene, og en gang før vi blei født, fløyt vi alle rundt som ånder i denne perfekte idéverdenen. Så kom vi hit, og vi så rundt oss, og gjenkjente alle formene. Vi så en katt, og underbevisstheten vår huska ideen om en katt. Dermed kunne alle mennesker, uansett nasjon eller kultur, være enige om at dyret de så, var en katt, sjøl om de kanskje brukte forskjellige ord for det. Og dette til tross for at ingen katter er like. Om vi så to katter, der én var oransj og langhåra, og én var en liten, grå og spinkel korthåra kattunge med bare ett øye, ville vi likevel sett at begge to var katter. Men poenget til Platon var at kattene vi ser i denne verdenen, bare er formen av en katt. Den ekte katten, ideen om katten, fins i idéverdenen. Fordi katter alltid vil være katter, men ingen katter vil være helt perfekte, tenkte Platon at dette bare var et bevis for at katter i vår verden blir ”modellert” etter en idé om en perfekt katt i idéverdenen. Det blir på en måte litt som pepperkakeformer. Hvis du har en pepperkakeform forma som en katt, kan du bruke den til å bake pepperkaker forma som katter. Sannsynligvis vil ingen av dem bli akkurat så fullkomne som pepperkakeformen du brukte. Noen vil bli for godt stekt, noen vil kanskje mangle halen, noen får store bobler på seg. Men likevel har du pepperkakeformen, som det perfekte motstykket som de er skapt ut fra. Platon mente videre at jo mer opplyst du var, jo mer huska du fra idéverdenen, og at et typisk trekk ved filosofer, var nettopp at de i større grad enn andre var i kontakt med idéverdenen. Og dermed kommer hans berømte hulelignelse inn: ei gruppe mennesker sitter djupt inne i ei hule. De er bundet på en sånn måte at de ikke kan bevege seg, og ikke kan se andre steder enn rett framfor seg. Bak dem er et bål, og på veggen foran seg, ser de skyggene av alt som foregår på motsatt side av bålet. De har vært her hele livet, og dette er det eneste de kjenner til. De trur med andre ord at dette er hele verden. Men én dag kommer en av dem seg løs, og løper ut i verden for bare å oppdage at alt er så uendelig mye mer enn hva de hadde kunnet forestille seg inne i hula. Når han kommer tilbake og forteller alle de andre om det fantastiske som er den egentlige verden, dreper de ham. Sokrates blei dømt til døden ved å drikke gift da Platon var tjueni år, bare for å opplyse andre. Det er vel ingen tvil om hvem utbryterkongen i Platons hulelignelse er meninga å symbolisere. Uansett kan forholdet mellom vår verden og idéverdenen nettopp også ses som forholdet mellom det de bundne menneskene opplever som hele verden, og den egentlige verdenen bortenfor dem. Det de ser, og dermed også vi ser, er bare skyggebilder av sånn det egentlig er. 

OK. Det der blei ikke så kjapt som jeg innledningsvis hadde håpa på. 

 Noe av det jeg liker best med å skrive fantasy, er at man kan skrive alt. Absolutt alt. Man kan blande sammen alt man liker, alt man syns er spennende, låne fra historien, fra sitt eget privatliv, fra psykologien, fra naturvitenskapen, eller som jeg gjorde, fra filosofien. Man kan bruke fantasy til å formidle noe man ellers ikke ville visst åssen man skulle formidle, det være seg viktige politiske spørsmål eller etiske dilemmaer eller helt andre ting, eller så kan man bare ha det gøy ved å la forestillingsevnen løpe løpsk. Sjøl gjør jeg vel litt av alt når jeg skriver; diskuterer aktuelle temaer samtidig som jeg drømmer meg bort ved å beskrive drager og snakkende, hyperintelligente ulver, det hele nokså ubevisst, vel å merke. Alle jobber vel forskjellig, men jeg er en av dem som nesten aldri bevisst tar i bruk et virkemiddel eller som setter meg ned og tenker at nå skal jeg jammen meg skrive en skjennepreken om åssen det kan gå hvis vi lar det voldsomme konsumet vårt og den ustoppelige forurensinga ta overhånd, for eksempel. Men jeg ser det i ettertid, at boka blei den som den blei på grunn av mine underbevisste tanker, mine interesser og mine tenkemåter. Sånn var det også da jeg skapte hele den merkelig sammensatte verdenen vi befinner oss i i Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det er ikke før i ettertid at jeg har sett de åpenbare likhetstrekka mellom deres verden og Platons teori om en idéverden, og nå klarer jeg ikke å unngå å legge merke til det. 

Og her kommer den massive spoileren, for de av dere som faktisk ikke har lest Fiji Kitsune: verdenen som 99 % av handlinga foregår i, er meninga at skal være den verdenen vi ser for oss når vi dagdrømmer eller skriver eller tegner eller på noen annen måte bruker vår evne til å fantasere, være kreative og forestille oss. Ganske tidlig i boka forteller Arian vår hovedperson Fiji om de fire dimensjonene, som til sammen er romtid. Verdenen de befinner seg i, ligger i dimensjon fem, seks og sju, mens de deler den fjerde dimensjonen med vår verden. Tilhengerne av astrofysikkens strengeteori mener at vi også i vår verden operer med flere dimensjoner enn de fire kjente, men heldigvis for meg fungerer to ting jeg er veldig glad i, fantasy og filosofi, på ett punkt på nøyaktig samme måte: det fins ingen fasitsvar. Med andre ord kan jeg hente inn elementer fra både strengeteori med mange, mange dimensjoner og relativitetsteorien om at vi har fire dimensjoner og blande dem sammen til min egen lille teori som forklarer åssen verdenen i Fiji Kitsune henger sammen. Men felles for både strengeteoriene og relativitetsteorien er at hvis det fins flere dimensjoner, er de skjult for oss. Og verdenen vi blir introdusert for i Fiji Kitsune, er uten tvil skjult for oss. Med mindre man er som Epsilon, da, at man blir frakta dit via en guddommelig kraft. 

Menneskene i Platons hulelignelse opplever verden som skyggebilder foran dem. Er ikke på sett og vis også våre egne liv skyggebilder av åssen vi helst skulle ha opplevd dem? Eller kanskje er det omvendt? Når jeg drømmer meg bort, kanskje forestiller jeg meg at jeg er en uovervinnelig superhelt, er denne fantasien et skyggebilde av mitt egentlige liv? Eller er mitt egentlige liv skyggebildet av fantasien? Hva er mest virkelig, den verdenen vi kan forestille oss, eller den verdenen vi opplever? Siden vi opplever verden gjennom sanser, og sanser egentlig bare er impulser i hjernen, kan vi dermed si at livet vårt er en illusjon? Og hvis livet vårt er en illusjon, hva er det da som skiller fantasien fra virkeligheten? 

Jeg liker ideen om at fantasi ikke nødvendigvis er noe mindre virkelig enn det vi fysisk opplever. Hvis du hadde ligget mange år i koma og hatt en eneste lang, sammenhengende og fantastisk drøm, hadde ikke på sett og vis den drømmen blitt virkeligheten din? Og hvis virkeligheten som sagt bare er impulser i hjernen uansett, er det ikke så veldig mye som skiller den livaktige, langvarige drømmen fra det de som ikke er i koma opplever. Ingen veit hvorfor vi lever eller helt og holdent hva det er som skiller oss fra en ekstremt avansert maskin. Hva er det som gir oss livskraft og sjel (bortsett fra nattalvene, mener jeg)? Hvis vi kan leve, er det da så utenkelig at alle vesenene fra den komatiske drømmen også kan leve et sted i strengeteoriens små, usynlige dimensjoner? For hva er de små, usynlige dimensjonene, og hva er det de rommer? Og er det den komatiske drømmen eller vår fysiske virkelighet som er skyggebildene på veggen? 

Filosofi blei regna som naturvitenskap i antikken, og at astrofysikk blir regna som naturvitenskap i dag, hersker det vel ingen tvil om. Fiji Kitsune fra landet bak drømmer er rein fantasi og ville påfunn fra begynnelse til slutt, men vår egen virkelighet er likevel så mystisk og fantastisk at vi ikke trenger å bevege oss så langt unna vår komfortsone før vi kan begynne å finne inspirasjon til å skrive fantasy. Ved singulariteten til et svart hull, bryter fysikkens lover sammen, og ingen, absolutt ingen, kan forutse hva som kan skje der. Og så har du de gamle filosofene, som trudde på flere verdener, og former som alt vi kan se og oppfatte er trykt ut av. Og relativitetsteorien, med fire dimensjoner. Og strengeteorien, med mange dimensjoner. Mitt beste tips til alle som vil skrive fantasy, er å plukke opp ei bok om filosofi eller astrofysikk og lese til det svir i øya. Fantasi og virkelighet er ikke så langt unna hverandre, tross alt.



Psssst og sånn: til tross for at Panthera er lagt ned, er det likevel mulig å kjøpe Fiji Kitsune og de andre bøkene mine. Bare kontakt meg på kristine.oge@gmail.com, så finner vi ut av det.

Om intet mindre enn Guds tilstedeværelse i universet, fra en selverklært agnostikers perspektiv

Author's note: Jeg skriver så godt som aldri essays, og trur heller aldri jeg har skrevet et, ikke før nå anyway. Til neste Tromsø-samling skal vi derimot ha om nettopp essaysjangeren. Dette er mitt bidrag. Egentlig er dette bare en noe mer strukturert utgave av dette babbelet, og med "noe mer strukturert" mener jeg nettopp dét. Struktur har aldri vært min sterkeste side, jeg har det heller med å springe fra assosiasjon og assosiasjon i ujevnt tempo, noe som sannsynligvis forklarer hvorfor jeg er en bedre prosalyriker enn akkurat essayist. Nå skal jeg snart ikke snakke mer. Men jeg veit at folk generelt syns det er slitsomt å lese store tekstbolker, så jeg har delt det opp litt med illustrasjonsbilder, bare for leservennlighetens skyld. Bildene er henta fra rundtomkring, og man kommer til kilden ved å trykke på bildet. God lesning.



---



Av alle ting har jeg tenkt å innlede med en referanse til Dan Brown. Jeg har selvfølgelig aldri lest noe han har skrevet, men det har min noe mindre litterært bevisste søster. I Den digitale festning møter vi visstnok en kristen vitenskapsmann som, kanskje naturlig nok, ikke ser på religion og vitenskap som motstridende elementer. Tvert imot evner han å se nettopp det guddommelige i vitenskapens ekstremt finstemte logikk.

Om jeg gjør det samme? Jeg veit ikke ennå. Først må vi kanskje undersøke hva jeg trur, og om jeg trur.

La oss begynne med begynnelsen. Jeg trur på Jesus. Jeg trur at Jesus levde, og at han var et av de mest tolerante og fordomsfrie menneskene i den delen av historien vi kjenner til. Jeg trur ikke han var Guds sønn, og jeg trur at han døde for nesten to tusen år siden. Jeg trur ikke at han utførte mirakler, men jeg trur at han fascinerte og rørte beundrerne sine så dypt og inderlig at når de skulle fortelle andre om ham, tenderte de til å overdrive handlingene hans, noe som igjen leda andre til å tru at det faktisk var mirakler han utførte. Kanskje fant beundrerne hans ingen andre måter å forklare denne uvanlige uselviskheten på, enn at han måtte være Guds sønn. Kanskje sa aldri Jesus sjøl at han var Guds sønn, sånn som det står i Bibelen. Kanskje var det disiplene som la disse orda i munnen hans når de seinere skreiv ned alt de hadde opplevd, for hvem andre enn en guddommelig skikkelse ville finne på å behandle prostituerte og samaritanere som likeverdige mennesker? Jeg trur ikke at Gandhi var Guds sønn, eller at Mor Teresa var Guds datter. Likevel, hadde noen påstått dette om en av dem, hadde jeg ikke hatt problemer med å skjønne hvorfor. Jeg trur på samme måten heller ikke at Jesus var Guds sønn.

Hva med Gud? Hvem er Gud? Hva er Gud? I det gamle testamentet snakkes det om menn (aldri kvinner!) som hører Guds stemme. Gud snakker til Abraham og Moses, og de går hen og gjør hans befaling. I fare for å høres nedlatende ut overfor både Abraham, Moses og alle verdens kristne, tør jeg legge fram følgende fakta: man hadde dårlig, om noen, kunnskap om psykiske lidelser på den tida. Hvis man for fire tusen år siden hørte en stemme i hodet, ville kanskje det mest nærliggende være å anta at det var Gud, for hvem ellers har vel muligheten til å snakke til en både allestederfra og fra inni en sjøl på éi og samme tid?

Noe annet jeg alltid har syntes har skurra i forbindelse med Gud, er dette med religion. Jeg ser i utgangspunktet ingen problemer med å tru på Gud, men å tru på en religion virker vanskeligere. Spørsmålet jeg lenge har stilt meg sjøl, er dette: Åssen kan man, med så mange religioner, både i samtida og i oldtida, tru at ens egen religion er den eneste rette? Er det ikke vel arrogant av for eksempel en jøde å anta at over en milliard hinduer tar riv ruskende feil i deres verdensoppfatning? Så hvis man går med på at det er en Gud, eller flere for den saks skyld, åssen kan man rettferdiggjøre eksistensen av alle religionene?

Jeg har gjort et forsøk: Enten har Gud – la oss nå kalle vedkommende Gud for enkelhets skyld – snakka til både Abraham, Mohammed og alle de andre profetene, men Abraham, Mohammed og de andre profetene tolka det ulikt fordi de tilhørte ei viss tid og en viss kultur. Kanskje sa Gud ”jeg elsker alle”, og en profet, i lys av sine omstendigheter, tolka det dit hen at Gud elska hans folk, eller at ”alle” naturligvis ikke inkluderte for eksempel slaver og prostituerte. På denne måten kan man komme unna med at Gud har sagt mye rart, og over tid har dette utvikla seg til å bli det religiøse mangfoldet vi kjenner i dag.

Den andre muligheten er det jeg allerede har vært inne på med stemmer i hodet. Kanskje har aldri Gud sagt noe som helst til menneskene, men likevel utstyrt oss med et upålitelig sanseapparat. Kanskje lener hin seg i dette øyeblikk godt tilbake og ler av oss.

Kort oppsummert: Jeg trur på Jesus, men ikke som Guds sønn. Jeg veit ikke om jeg trur på Gud, men jeg trur ikke på religion. Jeg trur definitivt på vitenskapen, og benytter dermed anledninga til å innlede dette essayets andre del.

Da jeg var liten, var jeg den merkelige ungen som satt inne og lærte seg navna på alle himmellegemer synlige fra jorda mens de andre barna var ute og klatra i trær. Med andre ord er det astronomi, og seinere også kosmologi, som er de greinene av naturvitenskapen som ligger mitt hjerte nærmest, sjøl om jeg for all del syns alt som kan forklare hvorfor vår verden er som den er, er det mest spennende som fins. Det er like logisk som det er mystisk, og det å undersøke naturvitenskapen kan sammenlignes med en underlig ligning: Jo mer man finner ut, dess mindre veit man, og dess mer er det å lure på. På denne måten innledes en endeløs runddans der man som nysgjerrigper i all evighet fortsetter å grave seg sjøl ned i et stadig dypere hull, og jo lenger ned man kommer, dess mindre lys slipper inn, og dess mer spennende blir det. Man håper at bare man graver lenge nok, og bare det blir tilstrekkelig mørkt nedi hullet, vil man til slutt grave seg gjennom hele jordkloden, komme ut på den andre sida og la alt som fins av lys strømme inn i den ubegripelig lange tunnelen, og så se alt. Realistene blant oss veit innerst inne at vi aldri kommer til å rekke å grave såpass langt, men det hindrer oss ikke fra å prøve, og kanskje vi også vedkjenner for oss sjøl at hvis vi faktisk hadde kommet oss tvers igjennom, så ville jo all moroa vært over. Naturvitenskap er en konstant spenning, som bare kan øke i intensitet. For meg fins det ikke noe vakrere enn denne underlige ligningen.

I essayets overskrift sier jeg at jeg er agnostiker. Følgende utsagn er kanskje bare et resultat av min personlige arroganse, men like fullt: Jeg mener at dette er den gunstigste tilnærminga til både religion og vitenskap, og helt ærlig også alt mulig annet.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har mange kristne venner, og for noen år siden blei jeg med noen av disse kristne vennene på en kristen festival – som agnostiker er jeg uendelig nysgjerrig på alt, inkludert religion – og den desidert mest interessante opplevelsen, var en samtale mellom humanetiker Didrik Søderlind og teolog Stian Aarebrot. Et av spørsmåla Søderlind fikk, var om han som ateist noen gang hadde opplevd noe som fikk ham til å lure på om det kanskje var en Gud likevel. Søderlind svarte at det hadde skjedd opptil flere ganger. Han så det guddommelige i kunst og i kjærlighet, men hadde omsider konkludert med at det ikke var Gud som fikk ham til å føle så sterkt overfor dette kunstverket, men kunstneren. Den som fikk ham til å bli euforisk av forelskelse, var kjæresten hans, ikke Gud. Disse følelsene kunne forklares med logikk og kjemiske reaksjoner, men hadde til forveksling mye til felles med det Aarebrot beskreiv som følelsen av Guds nærvær.

Så er da det store spørsmålet, det største av alle spørsmål, og som jeg ikke våger å håpe at jeg finner svaret på: Er det egentlig Gud som setter disse følelsene i sving, eller synapser i hjernen? Kan det være begge deler?

Her er et annet ubegripelig stort spørsmål: Hva er sjela? Har vi ei sjel? Vi har sikkert alle hørt den berømte påstanden om at idet kroppen dør, blir vi 21 gram lettere, og at dette kan fungere som såkalt ”bevis” for at sjela er noe ekte og til og med fysisk. Nå skal jeg gjøre noe veldig flaut, nemlig å referere til noe jeg har skrevet sjøl, men i min fantasyroman Fiji Kitsune fra landet bak drømmer har jeg egentlig skrevet ned hva jeg sjøl trur sjela er: det som skiller mennesket fra en velfungerende robot, den skjøre og usanselige livskrafta som holder maskineriet vårt i gang, som er hele forskjellen på død og levende, som gjør at hjertet pumper blod, at hjernen mottar signaler, at lungene puster. I et science fiction-univers kan vi sikkert tenke oss at framtidige mennesker finner en måte å utnytte denne energien på – for i hodet mitt er det nettopp energi sjela er – og bruker den opp som en ikke-fornybar energiressurs, på samme og forurensende måte som vi bruker olje i dag. Tanken om at sjel er energi har jeg også brukt til å reflektere meg fram til at kanskje er det noe i ideen om gjenfødelse, for regelen sier jo nettopp at energi aldri forsvinner, men bare går over i nye former. Hvis hele bevisstheten din er energi, vil jo det faktisk si at sjela helt konkret lever videre etter at du er død – men i hvilken form har jeg selvfølgelig ingen formening om. Kanskje svever vi rundt som kosmisk stråling, eller kanskje er det sjela som er svaret på gåten om mørk energi, som tross alt utgir om lag 75 prosent av hele universet.

Forleden dag lærte jeg et nytt, flott ord på et kult språk som heter japansk – yūgen. Dette ordet har jeg nærmest lyst til å tatovere over hele kroppen, fordi det med bare to stavelser perfekt oppsummerer en følelse jeg tidligere har trudd at har vært ubeskrivelig, nemlig ”a profound, mysterious sense of the beauty of the universe” (sagt av Benito Ortolani i boka The Japanese Theatre fra 1964). En annen oversettelse jeg har sett, er ”an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words.” Begge disse følelsesskildringene ligner mistenkelig mye på det jeg har forstått gjennom samtaler med kristne venner at er nettopp sjølve følelsen av Guds nærvær. For Søderlind var det kunst og kjærlighet som igangsatte disse enorme tankene og den gåtefullt vakre energistrømmen, og jeg skjønner hva han er inne på, men sjøl blir jeg aldri så komplett overmanna av følelser som når jeg leser om universet, om kvantefysikk, om det store i det små, om svarte hull, om kvarker, om hvor perfekt alt er, om hvor mye alt avhenger av alt, om de uhyre elegante finjusteringene, for forandrer man én ting, forandrer man alt, og hadde jorda vært bare ørlite nærmere eller lenger unna sola, kunne vi ikke levd her. Jeg føler meg ubetydelig og ekstremt viktig på éi og samme tid, og alt jeg foretar meg her på denne usannsynlige korte tida jeg har fått tildelt, betyr ingenting og betyr alt. Dette er sannsynligvis den vakreste tanken av dem alle, og hvis ikke dette er Gud, så fins det ingen Gud, for ingenting er så sterkt og intenst for meg. Og nå passer det kanskje bra å trekke inn Platon, som mente at beviset for at Gud fins, er at det fins en idé om noe fullkomment. Denne ideen kan ikke ha kommet fra ingensteder. For se rundt deg og sans: hva er det, om ikke fullkomment, at lufta vår består av ei så perfekt blanding av nitrogen, oksygen og andre gasser at vi kan puste og planter kan gro? Tenk at planeten vår har en så perfekt temperatur at vannet er flytende, og at atmosfæra vår er så tjukk at vi blir beskytta mot den farlige strålinga fra rommet. Tenk at sola vår er akkurat så stor og kraftig som den er, og ikke noen grader kaldere eller varmere. Når vi ser mot stjernene, ser vi mange millioner år tilbake i tid, for så store er avstandene. Når vi ser mot en pore i vår egen hud, ser vi samtidig på mange millioner celler, og for å zoome enda lenger inn, på enda flere millioner atomer, og disse atomene, til tross for et navn som betyr ”udelelig”, kan fortsatt deles opp i mindre bestanddeler, for så små er avstandene. Hvis ikke dette er fullkomment, hva er det da? Hvis ikke dette er Gud, så fins ikke Gud.

Og dermed er jeg tilbake der jeg starta, med den kristne vitenskapsmannen som innså at noe så usedvanlig finstemt ikke kan være noe annet enn guddommelig. Personlig syns jeg faktisk tanken om at noe så usedvanlig finstemt er helt tilfeldig, er om mulig enda vakrere. Hvis bare tilfeldigheter og kaos får oppstå ukontrollert over lang nok tid, vil man ende opp i noe så avansert og fantastisk at vi nok aldri kommer til å forstå det – mennesket. Jeg skulle ønske at jeg kunne se hvor alt fører hen – når all denne tida har gått med på å legge til rette for oss, hva slags former for liv vil kunne eksistere om ti milliarder år? Jeg håper at når jeg dør, får jeg alle svara, men egentlig trur jeg ikke det. Egentlig trur jeg bare at jeg blir borte. Da jeg var liten, lurte jeg veldig på åssen det var å være død – men så innså jeg at det sannsynligvis var det samme som å ikke være født ennå. Og jeg hadde jo tross alt ikke vært født uendelig mye lenger enn jeg hadde levd. Sånn sett ”visste” jeg jo åssen det var.

Jeg innser at jeg er nødt til å avslutte dette essayet før det blir aldeles for utsvevende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å komme noe nærmere et svar på alt om jeg bare skriver lenge nok, og som tidligere nevnt; jo mer jeg finner ut, dess mer er det å lure på, og sånn sett kunne denne teksten blitt uendelig. La meg dermed runde av med et sitat av Carl Sagan, et av de klokeste menneskene som har levd: ”Some part of our being knows this is where we came from. We long to return. And we can. Because the cosmos is also within us. We’re made of star-stuff. We are a way for the cosmos to know itself.”

We are made of starstuff

Okei, så jeg har en tendens til å blogge de gangene jeg ligger våken og spinner ville tankespinn og blir overvelda av store følelser. Sånn er det bare.

Men dere, har jeg noen gang gått i dybden av min intense kjærlighet for universet? Nei, jeg overdriver faktisk ikke når jeg snakker om intens kjærlighet. Dette er så sterkt og så stort at jeg ikke kan snakke om det på noen annen måte, helt siden jeg var liten, at det nesten har religiøse aspekter. Ironisk nok ser jeg faktisk veldig mange likhetstrekk mellom nettopp religion og astronomi/kosmologi, men jeg snakker litt rundt meg sjøl her nå, merker jeg.

Uansett så begynte dette akutte ytringsbehovet på en måte det gjerne gjør; ved at jeg hørte på Current 93. Og ikke ei hvilken som helst Current 93-låt heller (heck, ingen av Current 93s låter er "ei hvilken som helst Current 93-låt"):



Jeg mistenker at mange YouTube-videoer og sanger jeg poster her forblir uavspilte, men vær så snill, hør i det minste halvparten av denne sangen, for den er så perfekt og oppsummerer så inderlig godt stemninga universet gir meg. Jeg er ikke særlig religiøs av meg, men poesien og det himmelske lydbildet her gir meg en følelse av at jeg er uendelig liten og at verden er uendelig mystisk og ufattelig. Som sagt; jeg ser mange likheter mellom religion og astronomi/kosmologi.

Og jeg ser videre, og jeg finner dette:

Dette er åssen en kunstner ser for seg at det uunngåelige framtidige kræsjet mellom vår egen Melkevei og Andromeda-galaksen vil foregå. Og dere, bilde nummer fem... det er så vakkert og uutgrunnelig at jeg vil gråte.

Og så har vi Carl Sagan, da dere. Det er ham jeg har lånt innleggstittelen fra. For denne ene tanken er så rar og fascinerende og sann og nettopp vakker; at alt som jorda er lagd av, blei til inni stjerner for så lenge siden at vi ikke kan skjønne det engang. Inkludert alt som lever. Og herregud, dere, jeg kom nettopp på at i 2006 en gang så skreiv jeg en tekst som egentlig ligner ganske mye på dette blogginnlegget. Og jeg er så ekstremt overvelda akkurat nå.

Og ikke for å støte noen her, men det slår meg helt ærlig som veldig kjedelig å bare akseptere at "verden er sånn fordi Gud lagde den sånn." Altså, undring og magi vs. fornuft og vitenskap blir ofte satt opp mot hverandre som fiender, når realiteten er at sånn som jeg ser det, så er det et så uendelig stort rom for nettopp magi i vitenskap. Jeg kan absolutt se det guddommelige ved vår perfekt sammensatte verden, og uten å prøve å gå inn på de dypeste filosofiske temaene - jeg mener, ett sted må jo grensa gå, også for overtrøtte blogginnlegg - så ser jeg helt tydelig den gudelignende krafta som holder liv i oss, som gir oss bevissthet og følelser og strøm til hjernen, og som gjør at alt bare fortsetter og fungerer, men helt fundamental kristendom (eller jødedom eller islam) som sier at Gud skapte jorda, Gud skapte universet, det er sånn fordi Gud har bestemt at det skal være sånn... det virker jo som ei så kjedelig oppfatning. Jeg syns det er så utrolig mye mer spennende å lære åssen alt oppstod og virker og hvorfor det gjør sånn, og lære at alt har en sammenheng, og oppdage at jo mer vi veit, jo mindre veit vi, og alt blir bare mer og mer mystisk. Vitenskapsfolk blir jo ofte kritisert av enkelte religiøse for å være så kyniske og ha et svar på alt og mangle åndelighet i livet sitt og og og "trade away wonder for reason" (som de sier i fantastiske Carnivàle, som jeg har sett litt på i det siste). Men er ikke nettopp "reason" full av "wonder"? Jeg veit ikke om noe mer fantastisk enn nettopp vitenskapen, og helt spesifikt for min del, astronomi og kosmologi. Jeg trur faktisk at mitt forhold til universet kan være ganske likt religiøses forhold til sin gud, uten at jeg selvfølgelig kan si det hundre prosent sikkert, siden jeg aldri har hatt et speiselt forhold til noen gud.

Og dette er uoversiktlig og psychobablete nok allerede, så jeg tenker jeg runder av ganske snart. Men altså, jeg var den rare ungen som satt og leste bøker om universet isteden for å klatre i trær, og denne store, mystiske, åndelige følelsen tanken på at alt er større enn meg gir, minner faktisk mer om kjærlighet enn om så mye annet.

Og sist, men ikke minst, hvis du vil ha noe mer fengende å høre på enn Current 93, men som likevel passer helt perfekt til temaet jeg noe rotete har begitt meg ut på i dag, så sjekk ut egentlig hva som helst av VNV Nation.

Og husk for all del å se masse science fiction, og særlig Battlestar Galactica!!!