Vsauce

Yo in the hood. Jeg ligger as we speak på sofaen og er fyllesjuk etter en veldig hyggelig kveld i går, så hva passer vel bedre enn å ligge rett ut og glane på YouTube? Hvilket bringer meg til et blogginnlegg jeg lenge har tenkt på å skrive, men så har liksom ikke anledninga bydd seg ordentlig før. Jeg har nemlig tenkt å anbefale dere YouTube-kanalen Vsauce.

Vsauce har visse likhetstrekk med Wait But Why, en blogg jeg anbefalte og snakka mer om for noen innlegg siden. Både videoene til Vsauce og blogginnlegga til Wait But Why er underholdende og med et språk alle kan forstå (alle som forstår engelsk anyway), pluss at de tar opp komplekse spørsmål med vitenskapelig nysgjerrighet og entusiasme. Jeg har plukka ut tre videoer til dere som viser litt hva det går i, men om du syns vitenskap er like moro som det jeg syns, anbefaler jeg på det sterkeste at du klikker deg inn på kanalen og utforsker på egen hånd. Videoene spenner fra de store spørsmåla om tid og rom, til de litt mer trivielle spørsmåla, som hvorvidt frokostblanding egentlig er suppe.

---

Et problem som plaga meg enormt mye da jeg var liten, var at jeg ikke skjønte hva det største tallet som fantes var. Kanskje klarte jeg å forestille meg en trillion, men når jeg kunne forestille meg en trillion, kunne jeg også forestille meg en trillion og én. Eller 1000000000000000001, om du vil (jeg trur det blei riktig antall nuller). Og etter hvert lærte jeg at det også fantes kvadrillioner og kvadrilliarder, og jeg skjønte at det fantes også tall som var enda høyere enn dét, og at man uansett bare kan oppjustere det bakerste sifferet litt, og så blir det enda høyere. Og dette er ting jeg trur nesten alle barn tenker på, og de som aldri slutter å tenke på sånne ting, ender opp som vitenskapsfolk.

Man skulle kanskje tru at noen med dyskalkuli automatisk hater tall, men det er ikke tilfellet for min del. Jeg syns tall er ekstremt fascinerende, jeg syns bare det er fryktelig vanskelig å bruke dem i praksis. Derimot syns jeg det er superspennende å lære om dem teoretisk, og videoen under introduserte meg for mystiske avkroker av tallverdenen jeg ikke engang visste at fantes før. Kjempeinteressant!



Videoen under syns jeg er blant de mest representative for videoene til Vsauce. Det begynner med et - tja, jeg vil kanskje ikke akkurat kalle det straightforward - men likevel et nokså konkret vitenskapelig spørsmål, og ender opp i høytsvevende filosofi. Videotittelspørsmålet har forøvrig tidligere blitt besvart i Nemi, men Vsauce går faktisk all in og istedenfor å bare nekte å egentlig besvare det fordi biler, eller noe annet med masse, umulig kan reise med lysets hastighet, forestiller Michael seg en merkelig bil lagd av fotoner for tankeeksperimentets skyld.



Og så er det denne, da, som svarer på noe jeg har lurt på i væffal en ti års tid - jeg sendte faktisk spørsmålet inn til Illustrert Vitenskap en gang, uten at jeg fikk noe svar. Man har bare et visst antall toner, og nå kan jo riktignok et musikkstykke vare så lenge det overhodet vil, men de fleste popsanger pleier å vare i rundt tre - fire minutter. Vil man etter hvert uunngåelig ende opp med å lage de samme popsangene igjen og igjen? Det samme med litteratur - vi har jo et begrensa antall måter å sette sammen bokstaver og ord på, samtidig som den menneskelige fantasi jo kan sies å være endeløs. Ingen personer har levd nøyaktig det samme livet, så om alle skreiv sine memoarer, ville alle memoarene vært forskjellige - eller? Hvis vi sier at memoarene ikke kan overstige fem hundre sider, vil det vel bare være et visst antall forskjelige måter man kan sette sammen orda på? Hvis alle mennesker gjennom hele historien hadde skrevet sine memoarer på max fem hundre sider, ville vi ikke på et visst punkt i framtida begynne å skrive bøker som allerede er skrevet? Vi ville jo det? Men alle mennesker lever jo forskjellige liv? Jeg har lenge tenkt på dette som et uløselig paradoks.

Et paradoks

(Ååååh, Blogspot var nede i en periode og da blei kommentarene jeg fikk i den perioden borte vekk! Det er trist, syns jeg.)

(Og oh, jeg ralla i vei om alle problema mine så anonymt jeg kunne på et forum i stad - skifta til og med om fra mitt ellers så radikale bokmål til mer konservativt riksmål så ingen skulle ta linken - og jeg har fått sånn fem kommentarer av folk som ber meg komme meg til psykolog. Sier ikke dette her for å skryte eller noe, altså, sjøl om jeg til tider tenker at det eneste jeg sikkert lider av, er en variant av dette. Uansett hadde jeg aldri i verden turt å snakke med en psykolog likevel.)

Men ja! Nå er vi ferdige med parantesene, og beveger oss heller over til innleggets kjerne, som er et paradoks jeg har tenkt på skikkelig mye og skikkelig lenge. Veit ikke, fikk bare en trang til å dele det. I sin tid sendte jeg det til og med inn til Illustrert vitenskap, uten at jeg fikk noe svar på det. Kanskje fordi det ikke var formulert som et spørsmål, i væffal ikke som et ordentlig spørsmål. Jeg veit ikke. Men anywayz:

Sant at i et språk har man et visst antall ord. Disse antall orda kan settes sammen på en viss måte i forskjellige typer setninger. Altså fins det også et visst antall type setninger. Disse setningene kan igjen settes sammen på forskjellige måter til å danne avsnitt. Og fordi det bare fins et visst antall ord, må det nødvendigvis bare finnes en viss antall måte å sette sammen setningene på òg. Med andre ord bør det bety at en gang i fjern, fjern framtid, ville alle bøker være skrevet.

Det samme gjelder musikk. Det fins bare et visst antall toner. Disse kan settes sammen på forskjellige måter, men en eller annen gang vil alle de forskjellige kombinasjonene være brukt opp.

MEN. Menneskers fantasi og kreativitet er endeløs. Er den ikke? Den er jo det?

Så: er det da mulig at en gang i fjern, fjern framtid vil alle bøker være skrevet og alle sanger komponert? I følge sannsynlighetsteorien bør det jo tilsi det. MEN ÅSSEN KAN DET VÆRE MULIG AAAHFLSGFYDGA. Jeg kan liksom ikke se for meg ei framtid der det... går an, da. For hvorfor har det i så fall ikke skjedd før, liksom. Vi har jo skrevet og lagd musikk ganske lenge? Hvis da ikke det vi lager i dag er plagiat av noe som blei lagd for eksempel i steinalderen, for det er det jo ingen som kan bekrefte uansett?

Jeg blir litt gal, men det er liksom litt gøy og. Og - sukk! - tenk om noen ordentlige vitenskapsmenn eller matematikere faktisk ville lest og kommentert dette her!