Ondskap og seriemordere

Ja, dere. For et par uker siden kunne jeg melde at jeg den siste tida har vært veldig opptatt av true crime og psykologien som får seriemordere til å bli seriemordere, og siden den gang har jeg lest enda mer om temaet, og jeg bare... det er så enormt fascinerende, og så mye mer komplisert enn det veldig mange ser ut til å tru. Og med "veldig mange" mener jeg ikke bare folk som ikke egentlig har satt seg så veldig inn i det, men også folk som virkelig burde hatt peiling, sånn som forsvarsadvokater ("If you had to rate Ted Bundy on a scale of one to ten, ten being the worst of evil, where does Ted Bundy fit in?" "Twelve."). Det minner meg om når Sylvi Listhaug kaller folk som begår overgrep mot barn (la oss nå kalle dem dét istedenfor pedofile fordi de to tinga ikke nødvendigvis overlapper) for monstre.

Som vanlig begynner jeg i feil ende her.

Da jeg gikk forfatterstudiet i Bø for lenge siden, begynte vi å diskutere hva ondskap egentlig var med Stig Sæterbakken (selvfølgelig gjorde vi det). Kolbjørn og jeg blei liksom aldri helt ferdige med den diskusjonen, og den gang kom jeg fram til at enten fins ikke ondskap, eller så fins ikke galskap. Jeg trur jeg egentlig fortsatt er av den oppfatning at ondskap egentlig ikke fins. En ting jeg væffal er helt sikker på, er at å si om noen at de er "onde" eller at de er et "monster" er usedvanlig lite produktivt, og altfor lettvint. Derfor reagerer jeg når for eksempel forsvarsadvokater har et såpass unyansert syn på saken – å avskrive noen som onde, blir å nekte å forstå dem. Det minste jeg hadde forventa av advokaten min om jeg hadde begått en ond handling, var at vedkommende i det minste prøvde å forstå meg.

Men jeg trur folk generelt er redde for å prøve å forstå. Jeg trur at hvis man prøver å forstå, er det lett for folk rundt å beskylde dem for å sympatisere med hvem enn det er som har begått ugjerninga man prøver å forstå. Ved å heller si om dem at de er onde, distanserer man seg fra dem. Men folkens, monstre fins ikke; det er mennesker som forgriper seg på barn, og det at et menneske er i stand til å gjøre sånne ting, gjør jo hele greia desto skumlere, mye skumlere enn om et fabeldyr skulle gjøre det. Dessuten: hvis det sitter mennesker der ute som kjenner på en trang til å voldta barn, men som prøver å undertrykke denne trangen – hva trur dere det å bli kalt et "monster" gjør med dem? Jeg trur det gjør at de føler seg ytterligere utstøtt av samfunnet, noe som gjør dem bitrere, og reddere for å fortelle for eksempel leger og psykologer om disse tankene – hvis de bare avfeier dem som monstre likevel, kan det være det samme. De blir utstøtte, de blir bitre, de begynner å hate, de begår overgrep. Men om man anerkjenner dem som de menneskene de tross alt er, ideelt sett før noen overgrep blir begått – prøver å forstå dem – prøver å legge til rette for at de kan leve så godt og harmonisk som overhodet mulig ute i samfunnet – så trur jeg man avverger overgrep.

Så dere. Dette er meg som prøver å forstå tre forskjellige seriemordere, og som prøver å avgjøre hvorvidt de er onde eller ikke.

Jeg nevnte Ted Bundy innledningsvis. La oss begynne med ham.

Ted Bundy var den første seriemorderen jeg blei skikkelig fascinert av, fordi han på mange måter var den perfekte psykopaten. Jeg skreiv litt om ham i innlegget jeg linka til øverst òg, men det interessante – og for meg veldig talende – er at siden den gangen for to uker siden, har jeg endra synet mitt på ham flere ganger. Og jeg trur det er derfor han er så fascinerende: man blir liksom aldri klok på ham, det er så mange lag, og det var vel også nettopp derfor han var så, hva skal man si, vellykka som seriemorder.

I innlegget jeg skreiv for to uker siden, saksa jeg inn den mørke triaden og definisjonene på de tre; psykopati, narcissisme og machiavellisme. Eller, forklart med en vits:

Narcissisten, psykopaten og machiavellisten går inn på en bar. De går bort til bardisken, bartenderen begynner å tappe i øl til dem og spør: "Så, hvem av dere er den ondeste?" Narcissisten sier: "Jeg!" Psykopaten sier: "Jeg bryr meg ikke." Machiavellisten sier: "Det er hvem enn jeg vil at det skal være."

Så når jeg sier at Ted Bundy var den perfekte psykopaten, mener jeg egentlig at han var den perfekte representanten for den mørke triaden. De tre personligsforstyrrelsene – man kan kalle dem det, ikke sant? – overlapper ofte, og Ted Bundy viste trekk fra alle tre. Kanskje var han først og fremst en machiavellist, for av de tre seriemorderne jeg snakker om i dette innlegget, var han definitivt den mest utnyttende og manipulerende av dem. Som nevnt for to uker siden, pleide han å lokke unge kvinner til seg ved å halte rundt på krykker eller ha armen i fatle og så be om hjelp til å bære bøker eller andre ting til bilen sin, og når de kom til bilen, slo han dem i hodet med et brekkjern. Med andre ord er det ekstremt vanskelig å se eller lese intervjuer med Ted Bundy og vite når han er genuin, og når han ljuger for å framstille seg sjøl på en måte som han trur er mest fordelaktig for ham. Han var en virkelig, ikke-litterær upålitelig forteller, og kunne framstå som vidt forskjellige personer avhengig av hvem han snakka med. I The Stranger Beside Me snakker Ann Rule om at da han blei løslatt fra fengsel første gang, var hans daværende – og på mange måter livslange – kjæreste Elizabeth Kloepfer livredd; hun hadde sagt til politiet at hun ville ha beskjed umiddelbart om han kryssa grensa til Washington, der hun bodde. Et par dager seinere hadde han ikke desto mindre flytta inn sammen med henne, og hun var igjen helt og fullt hengiven mot ham. Det var en sånn effekt han hadde på folk, og til og med jeg, som ikke engang har levd samtidig med ham og som bare kjenner ham fra intervjuer og lesestoff, merker det: jeg bytter på å tenke at han var en iskald, kynisk psykopat, og egentlig bare en (nesten) vanlig mann som mer eller mindre var et offer for sin egen psyke. Også Ann Rule beskriver ham, fra den tida hun jobba sammen med ham, som en skikkelig ålreit fyr, som en sånn sjelden venn som bare alltid lytter til deg og som du opplever som genuint interessert i deg og livet ditt. Ta en kikk på dette lille klippet, for eksempel:



(00:45 er forresten øyeblikket der det berømte bildet av ham som jeg posta litt lenger opp her blei tatt.)

Altså, det første jeg tenker når jeg ser dette klippet, er at han virker jovial. Jeg gjentar: jeg ser et trekvartminutts klipp av en mann jeg veit at har drept over tretti kvinner og jenter, og inntrykket jeg får av ham, er at han virker føkkings jovial.

Så da er jo spørsmålet: var det Ann Rules gode venn, som jobba frivillig hos en telefonbasert hjelpesentral for suicidale som var den egentlige Ted Bundy, eller var det den hjerteløse mordereren som var den egentlige Ted Bundy? Var han egentlig en grei fyr som i depressive perioder blei overmanna av et ugjennomtrengelig mørke som gjorde at han måtte drepe for å klare å føle noe? Eller var han en feig og kynisk drapsmann som jobba frivillig for en selvmordshjelpetelefon for å opprettholde en falsk fasade sånn at det skulle være vanskeligere å gjennomskue ham? Ted Bundy klarer å manipulere meg til tross for at han har vært død i snart tredve år, og jeg dras hele tida mellom de to. Jeg trur ikke jeg, eller noen andre, ikke engang de som trudde de kjente ham, noen gang kommer til å vite helt sikkert hvilken av de to det var. Men han gråt da mora hans under rettsaken trygla dommerne om å la ham leve, og jeg har en personlig teori om at han utelukkende drepte kvinner han ikke kjente nettopp fordi han tross alt var glad i de kvinnene han kjente. Jeg trur ikke for eksempel Ann Rule hadde noen som helst grunn til å være redd for ham, nettopp fordi han var glad i henne og aldri ville ha skada henne. Han hadde definivtivt en mangel på empati, men jeg trur ikke engang han var helt følelsesløs. Det kan hende hans måte å være glad i noen på ikke var den samme måten som folk med normal empati er glad i noen på, men likevel.

Og en ting som jeg tenkte på da alt dette styret med at Lance Armstrong hadde dopa seg holdt på: folk var så skuffa over ham, over at han av alle mennesker hadde dopa seg, han som hadde gjort så mye bra for kreftsaken. Vel, guess what, det at han hadde dopa forandra jo ikke det han hadde gjort for kreftsaken. Det går an å gjøre dumme ting og gode ting. Man er ikke enten en helt eller en skurk, og det trur jeg ikke engang Ted Bundy var. Jeg trur faktisk at det går an å drepe uskyldige kvinner og jenter og være en god venn.

Og nettopp derfor klarer jeg ikke å være enig med alle de som kaller Ted Bundy ond. Han gjorde definitivt masse ting som jeg ikke har noe problemer med å kalle onde handlinger, men jeg trur egentlig ikke noe på at et menneske kan være ondt, ikke engang et menneske som nesten ikke har empati.

Men hvem veit egentlig. Kanskje er det bare Ted Bundy som enda en gang føkker med hodet mitt fordi han var en mester i å manipulere.

La meg hoppe uelegant videre til Jeffrey Dahmer.

Jeffrey Dahmer var en av de seriemorderne som jeg til å begynne med nærmest bare bestemte meg for å ikke forstå, nettopp fordi morda han begikk var så usedvanlig groteske. Ikke at Ted Bundy var noen helgen i forhold, liksom, men han pleide i det minste å slå ofrene sine bevisstløse, for så å kvele dem, mens Jeffrey Dahmer gjorde noen veldig... syke... ting mot ofrene sine før han drepte dem. Ved noen anledninger drilla han for eksempel hull i kraniet deres, for så å helle kokende vann eller syre inn i hjernen deres i håp om å skape en zombiesexslave. Han blei nemlig veldig seksuelt opphissa ved tanken på å ha sex med noen som var fullestendig ute av stand til å motsette seg handlingene; han syntes at levende/ikke-zombiefiserte sexpartnere bevegde seg for mye.

Men jo mer jeg leste om ham, jo mer interessant syntes jeg han var, og jo mer vondt fikk jeg av ham. Jeffrey Dahmer var etter alt å dømme dypt deprimert, og noe av det han har sagt i intervjuer fra fengselet skjærer i hjertet mitt. Sånn som dette:

"I couldn't find any meaning for my life when I was out there, I'm sure as hell not going to find it in here. This is the grand finale of a life poorly spent and the end result is just overwhelmingly depressing... it's just a sick, pathetic, wretched, miserable life story, that's all it is. How it can help anyone, I've no idea."

Alt ved Jeffrey Dahmer er bare så ufattelig trist. Han hadde ikke noe av den kjepphøye sjarmen og sjøltilliten Ted Bundy hadde, det virker som at han bare ga opp livet før han i det hele tatt hadde begynt på det; og det var kanskje også grunnen til at han begynte å drepe. Som liten blei han utsatt for omsorgssvikt fra foreldra sine som stort sett bare krangla med hverandre, familien hans flytta mye, faren hans har fortalt at en nabo utsatte ham for seksuelle overgrep da han var åtte, han hadde få venner gjennom oppveksten sin og blei av de andre på skolen sett på som et utskudd. Lærerne hans beskreiv ham som apatisk, og han begynte tidlig å drikke. Han var homo, men fortalte ikke foreldra sine om legninga si. I det hele tatt er det mye ved Jeffrey Dahmer som minner meg om et annet menneskes korte, triste livshistorie, nemlig den til John B. McLemore fra podcasten S-town, som jeg er nødt til å snakke mer om en annen gang. Så begynte han altså å drepe, blei etter hvert arrestert, og etter to år i fengsel blei han drept av en medfange.

Og jeg trur det som gjør at historien til Jeffrey Dahmer går sånn inn på meg, er at jeg tar meg i å tenke at dette kunne nesten vært meg. Jeg er sjøl redd for å ende opp med å ha levd et fullstendig meningsløst liv uten å ha utretta noen ting, og nå kan man jo si at Jeffrey Dahmer på sitt vis utretta noe med tanke på at han er en av nyere histories mest berømte seriemordere, men ut fra det jeg har lest om ham, er det ingenting som tyder på at han fant noen som helst glede i å drepe. Det var bare en forferdelig ting han gjorde, som han til slutt blei arrestert for, og så døde han. Jeg har aldri hatt lyst til å drepe et annet menneske – bortsett fra en gang i sjette klasse, men det er en historie for another time – men jeg har hatt lyst til å gjøre til dels drøye ting – noen ganger har jeg også gjort ganske drøye ting, noen vil for eksempel si at suspension er en ganske drøy ting – og jeg trur grunnen til det, er at jeg på et eller annet vis er sjuk, noe Jeffrey Dahmer helt åpenbart også var. Når jeg blir rastløs eller trist, får jeg en sterk trang til å handle, break free, for eksempel gjennom sjølpåført smerte, og noen ganger lurer jeg på om det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg for eksempel heller har lyst til å henge opp kroppen min etter kroker fra taket enn å drepe noen. Hva om Jeffrey Dahmer bare var rastløs og trist, og det eneste som kunne distrahere ham fra rastløsheten hans for en stakket stund, var å drepe noen? Kunne jeg sjøl blitt en morder om jeg hadde hatt en dårligere oppvekst? I mine øyne var ikke Jeffrey Dahmer ond, han var bare ufattelig trist, og jeg trur det er lett for noen som aldri har vært like trist å avfeie ham som "ond" – sånn som forfatteren av denne lista, som plasserer Jeffrey Dahmer på level 22 av ondskap; det høyeste nivået.

Livet til Jeffrey Dahmer er kort fortalt en av de tristeste historiene jeg veit om.

Folkens, dette er Ed Kemper:

Jeg skal prøve å la være å kalle en seriemorder for sympatisk, men sammenligna med de andre to på denne lista... Eller altså, det slo meg mens jeg leste om Ed Kemper i dag tidlig (!) at han nesten virker som en fyr jeg har lyst til å være venn med. Nesten, altså. Forbrytelsene hans er ganske kvalmende og drøye, men det er noe realt ved ham som er stikk motsatt av falskheten til for eksempel Ted Bundy.

Altså. Ed Kemper vokste opp med ei mor som definitivt hadde en del issues sjøl. Som liten mishandla hun ham verbalt og psykisk; hun låste ham blant annet inn i kjelleren, og mobba ham for størrelsen hans. Som voksen drepte han seks uskyldige, mer eller mindre tilfeldige unge kvinner, noe som jo så langt minner en del om det Ted Bundy gjorde, men disse seks kvinnene var egentlig bare hans måte å øve på, perfeksjonere skillsa sine før le grand finale: hovedofferet, mora hans. Også etter at han hadde flytta hjemmefra, kom kontrollfrikmora ofte på uanmeldt besøk, i tillegg til at hun ofte ringte ham; hun klarte bare ikke å slippe taket i ham. Han drepte henne i 1973 som tjuefemåring, og etter at han hadde drept henne, kutta han av hodet hennes, voldtok liket hennes, plasserte hodet på ei hylle, stod og skreik til det, og kasta dartpiler på det. Så dro han fra åstedet, ringte politiet fra en telefonkiosk, fortalte hva han nettopp hadde gjort, og ba dem arrestere ham. Han motsatte seg ikke arrestasjonen, og han tilstod alt. I rettsaken ba han om å få dødsstraff – intet mindre enn "death by torture", fordi han mente at noen som hadde gjort de tinga han hadde gjort, fortjente å tortureres til døde – men han fikk "bare" fengsel på livstid.

Kontrasten til Ted Bundy syns jeg er slående: som jeg snakka litt om for to uker siden, ville ikke Ted Bundy for noe i verden ta ansvar for handlingene sine. Han nekta straffeskyld helt til han innså at det ikke var noe poeng i å nekte lenger, og begynte ikke å tilstå før han fant ut at han kunne bruke tilståelsene til å kjøpe seg litt tid; for så lenge han hadde noe å tilstå, ville de fortsette å utsette henrettelsen hans. I tillegg rømte han fra både rettsaker og fengsler, noe som for meg bare vitner om at han tross alt var ganske feig. Når han blei pressa opp i et hjørne, henfalt han til de mest primitive mestringsstrategiene, en reaksjon jeg ikke har noe problemer med å forstå, fordi jeg gjør nøyaktig det samme sjøl: han nekta for alt, uansett hvor åpenbar skylda hans var, eller han flykta.

Som sagt er forbrytelsene til Ed Kemper mildt sagt avskyelige, men man må nesten gi ham litt cred for å være ærlig. Det står faktisk respekt av å stå til ansvar for handlingene sine, særlig når handlingene er så jævlige. Etter at Ed Kemper hadde drept mora si, var det ikke noe poeng i å fortsette lenger, han var ferdig. Eller som han sa sjøl:

"The original purpose was gone ... It wasn't serving any physical or real or emotional purpose. It was just a pure waste of time ... Emotionally, I couldn't handle it much longer. Toward the end there, I started feeling the folly of the whole damn thing, and at the point of near exhaustion, near collapse, I just said to hell with it and called it all off."

Og jeg trur ikke man kan drepe uskyldige mennesker og ha et normalt empatinivå, men Ed Kemper innrømmer i det minste at hva han gjorde var grusomt, og jeg trur han mener det oppriktig, en følelse jeg på ingen måte får når jeg ser og hører Ted Bundy snakke om anger i intervjuet han gjorde med James Dobson. Dessuten skal visst Ed Kemper i følge fengselsbetjentene være en hyggelig fyr med noe så gammaldags som en god arbeidsmoral. Og: han skal ha blitt tilbudt prøveløslatelse på grunnlag av god oppførsel, men han har ikke tatt imot tilbudet; i følge ham sjøl, hører sånne som ham hjemme i fengsel og ikke ute blant mennesker. Isteden fortsetter han å sone livstidsdommen sin mens han hjelper politiet med å løse saker – han har angivelig en geni-IQ på 145, i tillegg til at han er, y'know, en seriemorder, noe som gir ham et ganske unikt perspektiv. Litt som Hannibal Lecter, med andre ord. Fun fact: Ted Bundy foreslo noe lignende i sin tid, at han kunne fungere som en slags konsulent i drapssaker nettopp fordi han forstod åssen seriemordere tenkte, mot at de omgjorde dødsstraffen hans til fengsel på livstid, men politiet bare, nope. Med andre ord har Ed Kemper klart det Ted Bundy ikke fikk til.

Og jeg bare... jeg ser for meg Ed Kemper stå og skrike til det avkappa hodet til mora hans, og liksom... det var mange års frustrasjon han endelig fikk utløp for, ass! Altså, jeg sier åpenbart ikke at han gjorde det rette, men om jeg forstår ham? Jada. 

Og nei, hvis det skulle være noen tvil: etter å ha researcha Ed Kemper, syns jeg virkelig heller ikke at han er ond.

Og dere, det som går igjen når det gjelder ikke bare disse gutta, men så godt som alle seriemordere der ute: de opplevde omsorgssvikt, seksuelle overgrep og/eller vold i hjemmet under oppveksten – også Ted Bundy, selv om han påstår det motsatte i James Dobson-intervjuet; han hadde en voldelig bestefar, og det spekuleres i om bestefaren hans i tillegg var faren hans, om dere skjønner hva jeg mener. Selvfølgelig blir det ikke seriemordere ut av alle som har opplevd disse tinga, men hva om de ikke hadde blitt seriemordere om de ikke hadde opplevd det? Som så vidt nevnt tidligere i innlegget, fins det et mørke i meg òg, som ikke er i nærheten av mørket som fantes og fins inne i denne gjengen, men et mørke like fullt. Om jeg hadde hatt en tilsvarende fæl oppvekst, kan jeg ikke utelukke at mørket inne i meg hadde vært tilsvarende monstrøst. Og den tanken er i og for seg skremmende, men den gjør også at jeg forstår at ingen av disse menneskene er monstre, de har bare vært jævlig uheldige. De er mennesker, og kanskje er det nettopp derfor noen velger å kalle dem monstre: kanskje er det for smertefullt å innrømme at man har noe som helst til felles med noen som er i stand til å drepe, torturere og voldta. Men man løser ikke problemer ved å late som at de ikke fins, og man avverger ikke alvorlige forbrytelser ved å ekskludere mennesker som er i stand til å begå dem.

Problemet med demokratiet

En disclaimer først som sist: jeg ANER IKKE hva alternativet skulle vært, og demokratiet er sannsynligvis det beste av flere onder, og jeg har ikke som mål å kuppe regjeringa og innføre et kommunistisk diktatur i tilfelle noen av dere trur det (altså, det burde være unødvendig å påpeke, men det er mange gærninger der ute som trur at jeg er gæren).

Så dere. Cirka siden jeg skjønte hva politikk i det hele tatt var for noe, som vel skjedde i løpet av ungdomsskolen en gang, har jeg fått en litt rar følelse i mellomgulvet av ymse læreres bunnløse prising av demokratiet. Altså, jeg skjønte jo at det at folket bestemmer åpenbart er veldig mye bedre enn at én eneste diktator gjør det, men jeg syntes bare det var litt... merkelig? hele den her ensidige framstillinga av demokratiet vi gjennom hele skolegangen blei utsatt for? Vi er så heldige i Norge som har et demokrati, det er det ikke alle land som har, vi har kjempa for dette demokratiet, vi må ikke la noen ta det fra oss. Ja vel. Jeg kunne jo være enig i at jeg i væffal ikke ville at en Saddam Hussein-aktig figur skulle bestemme absolutt alt, men... jeg veit ikke. Jeg trur jeg savna et litt mer mangefasettert syn på det, og jeg trur mye av det har å gjøre med at jeg aldri var en av de populære kidsa.

Jeg har vel antakeligvis siden barneskolen vært raringen i klassen, på flere måter enn én. For det første har jeg gjennom hele skolegangen vært en av de flinkeste elevene – hver gang jeg sier det, høres det ut som at jeg skryter, men jeg var jo faktisk det, så åssen ellers skal jeg formulere det – og så var det de kanskje litt mer åpenbare måtene, som at jeg siden jeg fikk noe som kunne minne om en klesstil, alltid har skilt meg ut. Og etter hvert som jeg slutta å være et barn og i stadig større grad begynte å minne om den personen jeg er i dag, utvikla jeg blant annet en musikksmak som i det store og det hele neppe kan kalles særlig unik, men på en ungdomsskole i Lier syntes de aller fleste andre at jeg hørte på dritsær musikk, og at jeg hadde sykt spesielle interesser og så videre og så videre.

Dere skjønner greia.

Problemet med å være så annerledes, i mangel på et bedre ord, var at jeg aldri blei hørt. I nesten enhver sammenheng der klassen skulle bestemme noe sammen, enten ved hjelp av håndsopprekning eller anonym stemming, hadde jeg stort sett alltid den mest upopulære meninga. Dette gjaldt jo i all hovedsak bagateller, for all del, som i hva slags musikk som skulle spilles på juleballet. Det skjedde ikke akkurat at jeg fikk høre noe av det jeg likte, fordi vi måtte jo ta hensyn til flertallet, og dermed gikk det vel i Beyoncé, Britney Spears, Anastacia og Enrique Iglesias (som i følge VG var det som var populært rundt den tida). Jeg var kanskje den eneste i klassen som ikke bare så viktigheten og nødvendigheten av å lære nynorsk, men som attpåtil likte å lære nynorsk, noe jeg fikk høre fra de andre. Jeg blei spurt om jeg var satanist (!) fordi noen av de andre mente at jeg så ut som en satanist (er dere ikke enig?). Hvis vi skulle se film i en eller annen avslutningstime, og vi skulle stemme over hvilken film vi skulle se, så var det så godt som helt sikkert at vi definitivt ikke endte opp med å se den filmen jeg hadde lyst til å se. Men jeg blei hele tida fortalt at det ikke var noe vits i å klage, nå hadde vi jo stemt, jeg måtte jo bare bøye meg for flertallet. Og det gjorde jeg jo.

Og dette handler ikke i det hele tatt om at jeg er bitter fordi det blei spilt Britney Spears på juleballet, og ikke Muse eller Green Day eller noe av den andre sykt spesielle musikken jeg hørte på da jeg var sånn fjorten – femten, eller at jeg ikke fikk hatt engelsk med fordypning i litteratur på videregående fordi vi var for få som valgte det (selv om okeida, akkurat dét er jeg faktisk litt bitter på fortsatt), men at om man i utgangspunktet er noen som skiller seg ut, som har litt upopulære meninger, så er man den som aldri blir hørt. Jo mer gjennomsnittlige meningene dine er, jo oftere blir de tatt hensyn til. Og på en måte gir det jo litt mening, for ikke bare pleaser man flest mulig mennesker når man tar utgangspunkt i den mest gjennomsnittlige meninga, men det at den er nettopp gjennomsnittlig gjør at sannsynligvis har ikke så altfor mange mennesker kjempemye imot den. Sånn som for å ta musikk igjen, da. Nå var jeg selvfølgelig en sånn furten emokid da jeg var fjorten som virkelig HATA Britney Spears, med brennende lidenskap, jeg var jo tross alt fjorten, men hvis vi tar utgangspunkt i noe som er populært i dag, da:

Og okei, nå innser jeg jo hvor lite jeg følger med, for hadde det ikke vært for at P3 stod på i bilen til Vibeke da hun og jeg dro på harrytur til svenskegrensa her forleden, hadde jeg ikke hørt noen av disse sangene. Men på grunn av nevnte harrytur trur jeg at jeg kanskje likevel har hørt sånn to – tre av dem. Husker ikke helt åssen de var, da, og akkurat dét er vel egentlig ganske talende for mitt forhold til nesten hva som helst som ligger på hitlistene til enhver tid: jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye. Jeg syns det meste er intetsigende og kjedelig, men når noe er intetsigende og kjedelig, kan jeg liksom ikke hate det heller, for dét påkaller det ikke nok følelser til. Men jeg kan likevel se for meg at mange av dem som hører på Astrid S, Justin Bieber og Taylor Swift virkelig kan hate en del musikk de syns er for spesiell for dem. De fleste jeg gikk på ungdomsskolen med, for eksempel, syntes svartmetall var det aller verste i hele verden (selv om jeg egentlig ikke helt trur at de fleste som syntes det hadde hørt så innmari mye svartmetall at det gjorde noe).

Poenget er vel at gjennomsnittet som oftest er et helt greit sted å være. De fleste kan overleve å høre Avicii spilt fra en klesbutikk når de må innom et kjøpesenter, men hadde klesbutikken spilt Gorgoroth, hadde det garantert kommet inn massevis av klager, og folk ville sannsynligvis faktisk skygga unna. Og nå er kanskje ikke det nødvendigvis fordi Gorgoroth er så mye jævligere musikk enn det Avicii er, jeg trur egentlig det handler mest om at folk flest er vant til Avicii, men ikke Gorgoroth, men uansett.

Nå er det veldig enkelt å snakke om musikk her, fordi det i det store bildet tross alt er en bagatell. Altså, for all del, musikk kan bety enormt mye for enkeltmennesker, og jeg trur jo egentlig at musikk og andre kunstformer har evnen til å forandre verden, i væffal være med på å forandre den, men hvis vi nå snakker om musikk som lyder man har i bakgrunnen mens man for eksempel handler klær eller vasker opp, så er det en forholdsvis liten ting. Å ha upopulær musikksmak kan være kjedelig når man må innom Oslo City etter jobb og Justin Bieber tvinges inn i øregangene dine (okei det ga meg et rart bilde i hodet, ehem), men ofte er det ikke noe mer enn kjedelig. Jeg kan jo bare ta på meg headsettet og sette på noe jeg liker isteden – og det gjør jeg jo som oftest. Da er det litt vanskeligere når man har upopulære politiske meninger.

For det er jo selvfølgelig ikke tilfeldig at det er akkurat nå jeg har lyst til å snakke om problemet med demokratiet. Det er jo så klart på grunn av det nylige valget, og som nevnt tidligere på denne bloggen blei jeg veldig skuffa over valgresultatet. Akkurat som at jeg blei skuffa over valgresultatet for fire år siden.

Og apropos det kjipe valgresultatet, så husker jeg da vi på folkehøyskolen fikk besøk fra de forskjellige politiske partia som alle skulle snakke litt om sitt parti og så kunne man stille dem spørsmål og sånn, og på en folkehøyskole med nesten utelukkende kreative linjer, så blei ikke akkurat Frp-representanten som snakka om kutt i kulturstipender så innmari godt mottatt. Argumentet hans var at "skal du drive med kunst, så skal du være så god at du kan leve av det."

Og dette skurrer jo helt enormt mye for oss som faktisk driver med kunst, fordi vi veit jo noe som Frp ikke veit, og det er at det er jo ikke de beste som lever av det. I mange tilfeller er det tvert imot.

Og det er jo dette som er kjernen i problemet med demokratiet. Demokratiet, det folket har bestemt, er jo nesten aldri det beste. Det er det mest populære. Hvis du ser på bildet over her, så ser du at det ikke er verdens beste musikere som er representert på VG-lista. Hva slags musikk man liker å høre på, er jo åpenbart individuelt og ekstremt subjektivt, men jeg trur ikke engang den mest hardbarka Taylor Swift-fanen vil kunne påstå at Taylor Swift er en dyktigere musiker enn for eksempel Nils Petter Molvær. Likevel er det Taylor Swift, og ikke Nils Petter Molvær, vi finner på VG-lista. Fordi Taylor Swift har et mer tilgjengelig sound og sangene hennes ikke er så kompliserte.

Altså, folk flest har dårlig smak. Kall meg elitistisk om du vil, men det er jo helt sant. Når Kari-Ola Nordmann kler på seg, er det H&M og Cubus det går i. Er man derimot fashionista, er man spesielt interessert. Kari-Ola Nordmann danser til Avicii på byen, hen henger ikke på Victoria Jazzscene, det er det de spesielt interesserte som gjør. Kari-Ola Nordmann ser på Varg Veum når hen kommer hjem fra jobb, fransk nybølgefilm får de spesielt interesserte ta seg av. Og bevares, det er ikke nødvendigvis noe gærent i å kle seg i H&M og Cubus (bortsett fra, y'know, etikk), eller å danse til Avicii på byen eller å se på Varg Veum. Men når en motefotograf skal ta bilder til en reklame, er det ikke Kari-Ola Nordmann hen ringer til for å be om å komme og style modellen. Foråsiresånn. Og akkurat klær er jo nettopp bagatellmessig, men likevel etterlater vi profesjonell styling til nettopp ekspertene. Men når det kommer til noe så ekstremt og inderlig viktig som politikk, til hvem som skal styre landet vårt, så er ikke dét noe vi etterlater til ekspertene, men derimot til folk flest. Det er jo mildt sagt betenkelig. De fleste klipper seg hos en frisør, selv om åssen man ser ut på håret alt i alt er ganske uviktig, men når det gjelder å avgjøre landets framtid, kan hvem som helst over atten ha noe å si. Og de som får mest å si, er enda en gang de med den mest gjennomsnittlige meninga.

Og altså, NEI, vi skal ikke utnevne et ekspertutvalg som hvert fjerde år skal avgjøre hvem som får sitte i regjering. Trur jeg. Det høres jo ganske urovekkende ut. Men jeg syns helt ærlig også at å la Kari-Ola Nordmann bestemme høres ganske urovekkende ut. For det er jo de samme som blir hørt igjen og igjen. Det lønner seg å være gjennomsnittlig.

Og jeg trur jo egentlig jeg innser at demokratiet tross alt er det beste alternativet, for et diktatur vil vi jo i væffal ikke ha, og hvilke andre styringsformer fins, egentlig? Fins det noen andre? Anarki? Jeg veit ikke??

Men en litt mer nyansert måte å snakke om demokratiet på hadde ikke vært å forakte. For det er et digert problem med det, og det syns jeg vi må snakke om.

TEDtalks: Inside the mind of a master procrastinator (egentlig er dette ei blogganbefaling)

Den siste tida har jeg blitt veldig hekta på å lese bloggen Wait But Why. Det er en blogg som tar for seg stort og smått, byr på lett underholdning og tankevekkende filosofi, men det alle postene har til felles, er at de er skrevet på en fengende og uhøytidelig måte som gjør at man egentlig ikke trenger noen som helst forkunnskaper om temaet før man begynner å lese. Plutselig sitter man altså og har lest i flere timer og har lært masse nyttig om ting man trudde man ikke hadde forutsetninger for å forstå. Jeg veit ikke åssen bloggforfatter Tim Urban gjør det, men han har altså evnen til å skrive om hvilket tema som helst, og gjøre det superinteressant og lettforståelig, sånn at man nesten blir lurt til å lære seg masse kult om for eksempel vitenskap og teknologi.

Som en introduksjon til bloggen hans, anbefaler jeg dere å se hans foreløpig eneste TEDtalk som jeg har limt inn under. Her snakker han om prokrastinering, og også her er det nettopp måten han forteller om det på som gjør det så utrolig enkelt å følge ham hele veien. Han er morsom og nedpå og snakker et språk hvem som helst kan forstå - en slags vitenskapens ikke-kjipe Donald Trump. Okei, jeg innrømmer at det var ei rar sammenligning. Og forresten: bloggen handler ikke bare om vitenskap, altså, ikke på langt nær. Man strekker vel også definisjonen litt langt om man skal påstå at foredraget under handler om vitenskap. Men stort sett er det altså innlegga hans om vitenskap jeg liker best, rett og slett på grunn av den fantastiske evnen han har til å formulere de vanskeligste ting på en enkel, men likevel ikke overforenkla måte.



Selv om jeg blir en liten smule stressa ved tanken på at jeg sannsynligvis prokrastinerer livet mitt fram mot øyeblikket like før jeg dør, syns jeg likevel dette foredraget er artig og inspirerende, og jeg prøver sjøl hele tida å bli flinkere til å gjøre ting jeg faktisk skal, som å skrive, istedenfor å... ja, noen vil kanskje si at å tilbringe flere timer på Wait But Why er prokrastinering, men det er i det minste en positiv form for prokrastinering, der jeg sjøl får noe ut av det. Da er det verre når jeg sitter og spiller Candy Crush istedenfor å for eksempel skrive. Og hvis du så dette foredraget og likte det, anbefaler jeg innlegget Life is a Picture, But You Live in a Pixel, hvor han går nærmere inn på dette med å utnytte tida man faktisk får utdelt hver dag.

Blant andre innlegg jeg anbefaler å lese, er innlegget som fikk meg hekta på bloggen in the first place, nemlig The Fermi Paradox. Dette er så superspennende og WOAH-verdig (se "Religion for the Nonreligious") at jeg egentlig bare vil at alle skal lese det, selv om jeg jo innser at ikke alle i hele verden syns astronomi og kosmologi er like altoppslukende AWESOME som det jeg syns. Kjenner du ikke til Fermi-paradokset fra før, så går det kort fortalt ut på følgende: med så uendelig mange stjerner og planeter der ute, hvorfor har vi aldri noensinne sett noe tegn overhodet til utenomjordisk liv? Blogginnlegget prøver å finne ut av nettopp det, og lesninga er ekstremt skremmende og jævlig interessant.

Så har du selvfølgelig det kjempelange innlegget i to deler om The AI Revolution. Jeg skal egentlig ikke snakke noe mer om det nå, fordi jeg egentlig allerede har brukt et helt blogginnlegg på å snakke om det her. Men har du tid, så les det for all del, fordi som det står i innledninga til innlegget: "The reason this post took three weeks to finish is that as I dug into research on Artificial Intelligence, I could not believe what I was reading. It hit me pretty quickly that what’s happening in the world of AI is not just an important topic, but by far THE most important topic for our future. So I wanted to learn as much as I could about it, and once I did that, I wanted to make sure I wrote a post that really explained this whole situation and why it matters so much."

Anbefaler også det litt mindre skremmende innlegget What Makes You You?. Dette innlegget består rett og slett av en serie tankeeksperimenter for å teste ut forskjellige hypoteser om hva "du" egentlig her. Kule greier i grenselandet mellom filosofi og vitenskap (som er et grenseland jeg personlig er veldig, veldig glad i).

Sist, men absolutt ikke minst vil jeg anbefale å lese Religion for the Nonreligious. Dette er det minst deprimerende innlegget på lista, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det direkte motiverende. For hvis man i utgangspunktet ikke har frelse som sitt øverste mål i livet, hva skal dermed det øverste målet i livet ditt være da? Å få mer penger, bli forfremma på jobben, kjøpe stadig større hus, kjøpe stadig dyrere bil? Selvfølgelig skal ikke dette være målet med livet ditt. Hvis man ikke trur på evig frelse, bør målet i livet ditt, i følge Tim Urban, være å bli klokere. Som ikke er det samme som å bli mer intelligent. Og på en ufattelig lettfattelig måte beskriver han i dette innlegget hva man kan gjøre for å bli nettopp det, via fire steg. Steg tre er det jeg tidligere nevnte i blogginnlegget mitt som WOAH-øyeblikka. Der var under påvirkning av et sånt WOAH-øyeblikk at jeg for eksempel skreiv dette innlegget den gangen, og jeg trur alle som har opplevd WOAH-øyeblikk på samme måte som jeg har, syns det er helt fantastisk å lese en så presis beskrivelse av dem som i Religion for the Nonreligious. Og dette trur jeg egentlig er det innlegget av de jeg har linka til som flest har bruk for og interesse av å lese, fordi det aller mest handler om personlig utvikling, som jo angår alle og enhver, ikke bare de nerdete og spesielt interesserte.

Så... egentlig brukte jeg bare denne TEDtalken for å anbefale dere det som sannsynligvis er min yndlingsblogg for tida. Jeg håper virkelig dere bruker tid på å lese noe der inne, og kanskje da særlig Religion for the Nonreligious. Hvis du leste Life is a Picture, But You Live in a Pixel, vil det gi mening for deg om jeg sier at jeg heller vil at du skal lese på Wait But Why i en halvtime enn å scrolle på Facebook i en halvtime. Av alle de fordummende aktivitetene man kan finne på å fylle dagen sin med, er Wait But Why ikke en av dem.

TEDtalks: Can we build AI without losing control over it?

I dag har jeg rota fram ikke bare én, men hele to TEDtalks til dere. De handler om mye av det samme, og jeg syns de utfyller hverandre på en god måte. Men det jeg egentlig vil at dere skal gjøre, er å lese denne artikkelen i to deler.

Men vent, nå begynner jeg i feil ende her.

I mitt forrige innlegg snakka jeg om det triste faktum at Donald Trump blir USAs neste president. Jeg uttrykte bekymring for rettighetene til amerikanske kvinner og minoritetsgrupper, men også for verden som en helhet i lys av at en av verdens mektigste menn nå er en klimafornekter. For folkens, klimautfordringene er reelle, og det eneste vi kan gjøre for å redde oss sjøl fra en verdensomspennende krise vi ikke har sett maken til i vår tid, er å skjerpe oss betraktelig. Og de som trenger å skjerpe seg aller mest, er politikere og statsledere verden over. At USA, som et av verdens største, mest folkerike og mest forurensende land, nå kanskje vil trekke seg ut av Paris-avtalen, kan vise seg å bli katastrofalt.

Men det skumle er at dette bare er én mulig variant av verdens undergang som truer i overskuelig framtid. En annen måte verden kan gå under på, og da mener jeg virkelig gå under, ikke "bare" masseødeleggelser og sultpandemier, er ved uforsvarlig utvikling av A.I. - artificial intelligence - eller kunstig intelligens, om du vil.

Hæ? tenker du kanskje nå. Tanken på menneskeødeleggende A.I.'er er noe vi stort sett utelukkende forbinder med action-sci-fi-filmer. En interessant framtidsfantasi, men ikke noe mer enn det heller.

Vel, artikkelen jeg har linka til øverst i innlegget forklarer hvorfor du ikke kunne tatt mer feil. Den snakker om eksponentiell vekst, teknologi og A.I. på en lettforståelig og lettlest måte, MEN den er veldig lang. Jeg syns temaet er såpass interessant at jeg slukte den hel, men om du gjesper litt innvendig ved tanken, kan jeg informere om at det er nettopp derfor jeg har posta TED-talkene under. Jeg trur kanskje at den rekkefølgen jeg har posta dem i, er den rekkefølgen som gir mest mening å se dem i. Om du ikke har tid til å lese artikkelen, så se i det minst TED-talkene. Det er så utrolig viktig.

(ALLER BEST utbytte får man selvfølgelig om man BÅDE leser artikkelen OG ser TED-talkene, men hey, jeg innser at ikke alle er så brennende opptatt av dette som det jeg er. Men jeg bare nevner det.)

Fiji Kitsune og Platons idéverden (med innslag av astrofysikk)

Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang har gått ut og sagt dette såkalt offentlig, men mange av dere har kanskje fått med dere at Panthera Publishing, forlaget jeg har gitt ut tre bøker på, har vært litt... stille i det siste? Vel, det er fordi Panthera har blitt lagt ned. Ikke noe drama, bare litt for mye jobb fordelt på litt for få personer som gjorde litt for mange ting og sånt. Dermed er også bloggen til Panthera lagt ned, og med dét sagt nærmer vi oss kjernen i dette blogginnlegget, for jeg skreiv nemlig en gang et gjesteinnlegg på bloggen deres som handla om åssen jeg brukte filosofi og naturvitenskap som noen av de viktigste inspirasjonskildene til å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Jeg syns helt ærlig jeg hadde noen poenger i det gjesteinnlegget, så jeg har likeså godt bestemt meg for å poste det her òg. Jeg har lyst til at det skal finnes et sted der ute. God lørdagslesning!

Hei, alle sammen, dette er Kristine Oseth Gustavsen, forfatteren av Panthera-klassikeren I dypet av en ruin og fantasyeventyret Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Som dere ser, er det jeg som står for underholdninga på Pantheras blogg i dag, og i den anledning vil jeg benytte tida vi har sammen nå til å snakke litt om sistnevnte roman. Mer konkret vil jeg snakke om noen av inspirasjonskildene mine, med fare for at jeg kommer til å falle i den høytsvevende filosofiske fella, noe som igrunn ikke er så rart, fordi en av mine største inspirasjonskilder når det gjelder Fiji Kitsune, er Platon. Og jeg kan si med én gang at ja, det vil bli spoilere, så de av dere som ikke har lest Fiji Kitsune ennå, men har lyst til å gjøre det, bør slutte å lese nå ganske snart hvis dere ikke vil at en av de virkelige store plottwistene skal bli avslørt for dere. 

Og med dét bare begynner jeg. 

 Aller først er det kanskje passende å gi dere en kjapp introduksjon til Platon, for de av dere som ikke er så kjent med hans liv og virke fra før. Platon var en gresk filosof, elev av kanskje enda mer kjente Sokrates, som levde omkring fra siste halvdel av 400-tallet til første halvdel av 300-tallet før Kristus (eller før vår tidsregning, hvis du foretrekker dét). Platon sa og tenkte både mye fornuftig og mye rart, og ganske mye som var like fornuftig som det var rart. En av de rare tinga han sa og tenkte på, var det han kalte idéverdenen. Hvorvidt idéverdenen bare var et rart påfunn, eller om det hadde ulike grader av fornuft i seg, må nesten være opp til den enkelte å avgjøre, og det er jo nettopp det som er så fint med filosofi; at det ikke fins noen fasitsvar. Men sånn Platon så det, er den verdenen vi lever i, ufullkommen. Det fins i tillegg en annen verden, som inneholder alle svara, eller alle ideene, og en gang før vi blei født, fløyt vi alle rundt som ånder i denne perfekte idéverdenen. Så kom vi hit, og vi så rundt oss, og gjenkjente alle formene. Vi så en katt, og underbevisstheten vår huska ideen om en katt. Dermed kunne alle mennesker, uansett nasjon eller kultur, være enige om at dyret de så, var en katt, sjøl om de kanskje brukte forskjellige ord for det. Og dette til tross for at ingen katter er like. Om vi så to katter, der én var oransj og langhåra, og én var en liten, grå og spinkel korthåra kattunge med bare ett øye, ville vi likevel sett at begge to var katter. Men poenget til Platon var at kattene vi ser i denne verdenen, bare er formen av en katt. Den ekte katten, ideen om katten, fins i idéverdenen. Fordi katter alltid vil være katter, men ingen katter vil være helt perfekte, tenkte Platon at dette bare var et bevis for at katter i vår verden blir ”modellert” etter en idé om en perfekt katt i idéverdenen. Det blir på en måte litt som pepperkakeformer. Hvis du har en pepperkakeform forma som en katt, kan du bruke den til å bake pepperkaker forma som katter. Sannsynligvis vil ingen av dem bli akkurat så fullkomne som pepperkakeformen du brukte. Noen vil bli for godt stekt, noen vil kanskje mangle halen, noen får store bobler på seg. Men likevel har du pepperkakeformen, som det perfekte motstykket som de er skapt ut fra. Platon mente videre at jo mer opplyst du var, jo mer huska du fra idéverdenen, og at et typisk trekk ved filosofer, var nettopp at de i større grad enn andre var i kontakt med idéverdenen. Og dermed kommer hans berømte hulelignelse inn: ei gruppe mennesker sitter djupt inne i ei hule. De er bundet på en sånn måte at de ikke kan bevege seg, og ikke kan se andre steder enn rett framfor seg. Bak dem er et bål, og på veggen foran seg, ser de skyggene av alt som foregår på motsatt side av bålet. De har vært her hele livet, og dette er det eneste de kjenner til. De trur med andre ord at dette er hele verden. Men én dag kommer en av dem seg løs, og løper ut i verden for bare å oppdage at alt er så uendelig mye mer enn hva de hadde kunnet forestille seg inne i hula. Når han kommer tilbake og forteller alle de andre om det fantastiske som er den egentlige verden, dreper de ham. Sokrates blei dømt til døden ved å drikke gift da Platon var tjueni år, bare for å opplyse andre. Det er vel ingen tvil om hvem utbryterkongen i Platons hulelignelse er meninga å symbolisere. Uansett kan forholdet mellom vår verden og idéverdenen nettopp også ses som forholdet mellom det de bundne menneskene opplever som hele verden, og den egentlige verdenen bortenfor dem. Det de ser, og dermed også vi ser, er bare skyggebilder av sånn det egentlig er. 

OK. Det der blei ikke så kjapt som jeg innledningsvis hadde håpa på. 

 Noe av det jeg liker best med å skrive fantasy, er at man kan skrive alt. Absolutt alt. Man kan blande sammen alt man liker, alt man syns er spennende, låne fra historien, fra sitt eget privatliv, fra psykologien, fra naturvitenskapen, eller som jeg gjorde, fra filosofien. Man kan bruke fantasy til å formidle noe man ellers ikke ville visst åssen man skulle formidle, det være seg viktige politiske spørsmål eller etiske dilemmaer eller helt andre ting, eller så kan man bare ha det gøy ved å la forestillingsevnen løpe løpsk. Sjøl gjør jeg vel litt av alt når jeg skriver; diskuterer aktuelle temaer samtidig som jeg drømmer meg bort ved å beskrive drager og snakkende, hyperintelligente ulver, det hele nokså ubevisst, vel å merke. Alle jobber vel forskjellig, men jeg er en av dem som nesten aldri bevisst tar i bruk et virkemiddel eller som setter meg ned og tenker at nå skal jeg jammen meg skrive en skjennepreken om åssen det kan gå hvis vi lar det voldsomme konsumet vårt og den ustoppelige forurensinga ta overhånd, for eksempel. Men jeg ser det i ettertid, at boka blei den som den blei på grunn av mine underbevisste tanker, mine interesser og mine tenkemåter. Sånn var det også da jeg skapte hele den merkelig sammensatte verdenen vi befinner oss i i Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det er ikke før i ettertid at jeg har sett de åpenbare likhetstrekka mellom deres verden og Platons teori om en idéverden, og nå klarer jeg ikke å unngå å legge merke til det. 

Og her kommer den massive spoileren, for de av dere som faktisk ikke har lest Fiji Kitsune: verdenen som 99 % av handlinga foregår i, er meninga at skal være den verdenen vi ser for oss når vi dagdrømmer eller skriver eller tegner eller på noen annen måte bruker vår evne til å fantasere, være kreative og forestille oss. Ganske tidlig i boka forteller Arian vår hovedperson Fiji om de fire dimensjonene, som til sammen er romtid. Verdenen de befinner seg i, ligger i dimensjon fem, seks og sju, mens de deler den fjerde dimensjonen med vår verden. Tilhengerne av astrofysikkens strengeteori mener at vi også i vår verden operer med flere dimensjoner enn de fire kjente, men heldigvis for meg fungerer to ting jeg er veldig glad i, fantasy og filosofi, på ett punkt på nøyaktig samme måte: det fins ingen fasitsvar. Med andre ord kan jeg hente inn elementer fra både strengeteori med mange, mange dimensjoner og relativitetsteorien om at vi har fire dimensjoner og blande dem sammen til min egen lille teori som forklarer åssen verdenen i Fiji Kitsune henger sammen. Men felles for både strengeteoriene og relativitetsteorien er at hvis det fins flere dimensjoner, er de skjult for oss. Og verdenen vi blir introdusert for i Fiji Kitsune, er uten tvil skjult for oss. Med mindre man er som Epsilon, da, at man blir frakta dit via en guddommelig kraft. 

Menneskene i Platons hulelignelse opplever verden som skyggebilder foran dem. Er ikke på sett og vis også våre egne liv skyggebilder av åssen vi helst skulle ha opplevd dem? Eller kanskje er det omvendt? Når jeg drømmer meg bort, kanskje forestiller jeg meg at jeg er en uovervinnelig superhelt, er denne fantasien et skyggebilde av mitt egentlige liv? Eller er mitt egentlige liv skyggebildet av fantasien? Hva er mest virkelig, den verdenen vi kan forestille oss, eller den verdenen vi opplever? Siden vi opplever verden gjennom sanser, og sanser egentlig bare er impulser i hjernen, kan vi dermed si at livet vårt er en illusjon? Og hvis livet vårt er en illusjon, hva er det da som skiller fantasien fra virkeligheten? 

Jeg liker ideen om at fantasi ikke nødvendigvis er noe mindre virkelig enn det vi fysisk opplever. Hvis du hadde ligget mange år i koma og hatt en eneste lang, sammenhengende og fantastisk drøm, hadde ikke på sett og vis den drømmen blitt virkeligheten din? Og hvis virkeligheten som sagt bare er impulser i hjernen uansett, er det ikke så veldig mye som skiller den livaktige, langvarige drømmen fra det de som ikke er i koma opplever. Ingen veit hvorfor vi lever eller helt og holdent hva det er som skiller oss fra en ekstremt avansert maskin. Hva er det som gir oss livskraft og sjel (bortsett fra nattalvene, mener jeg)? Hvis vi kan leve, er det da så utenkelig at alle vesenene fra den komatiske drømmen også kan leve et sted i strengeteoriens små, usynlige dimensjoner? For hva er de små, usynlige dimensjonene, og hva er det de rommer? Og er det den komatiske drømmen eller vår fysiske virkelighet som er skyggebildene på veggen? 

Filosofi blei regna som naturvitenskap i antikken, og at astrofysikk blir regna som naturvitenskap i dag, hersker det vel ingen tvil om. Fiji Kitsune fra landet bak drømmer er rein fantasi og ville påfunn fra begynnelse til slutt, men vår egen virkelighet er likevel så mystisk og fantastisk at vi ikke trenger å bevege oss så langt unna vår komfortsone før vi kan begynne å finne inspirasjon til å skrive fantasy. Ved singulariteten til et svart hull, bryter fysikkens lover sammen, og ingen, absolutt ingen, kan forutse hva som kan skje der. Og så har du de gamle filosofene, som trudde på flere verdener, og former som alt vi kan se og oppfatte er trykt ut av. Og relativitetsteorien, med fire dimensjoner. Og strengeteorien, med mange dimensjoner. Mitt beste tips til alle som vil skrive fantasy, er å plukke opp ei bok om filosofi eller astrofysikk og lese til det svir i øya. Fantasi og virkelighet er ikke så langt unna hverandre, tross alt.



Psssst og sånn: til tross for at Panthera er lagt ned, er det likevel mulig å kjøpe Fiji Kitsune og de andre bøkene mine. Bare kontakt meg på kristine.oge@gmail.com, så finner vi ut av det.

Om intet mindre enn Guds tilstedeværelse i universet, fra en selverklært agnostikers perspektiv

Author's note: Jeg skriver så godt som aldri essays, og trur heller aldri jeg har skrevet et, ikke før nå anyway. Til neste Tromsø-samling skal vi derimot ha om nettopp essaysjangeren. Dette er mitt bidrag. Egentlig er dette bare en noe mer strukturert utgave av dette babbelet, og med "noe mer strukturert" mener jeg nettopp dét. Struktur har aldri vært min sterkeste side, jeg har det heller med å springe fra assosiasjon og assosiasjon i ujevnt tempo, noe som sannsynligvis forklarer hvorfor jeg er en bedre prosalyriker enn akkurat essayist. Nå skal jeg snart ikke snakke mer. Men jeg veit at folk generelt syns det er slitsomt å lese store tekstbolker, så jeg har delt det opp litt med illustrasjonsbilder, bare for leservennlighetens skyld. Bildene er henta fra rundtomkring, og man kommer til kilden ved å trykke på bildet. God lesning.



---



Av alle ting har jeg tenkt å innlede med en referanse til Dan Brown. Jeg har selvfølgelig aldri lest noe han har skrevet, men det har min noe mindre litterært bevisste søster. I Den digitale festning møter vi visstnok en kristen vitenskapsmann som, kanskje naturlig nok, ikke ser på religion og vitenskap som motstridende elementer. Tvert imot evner han å se nettopp det guddommelige i vitenskapens ekstremt finstemte logikk.

Om jeg gjør det samme? Jeg veit ikke ennå. Først må vi kanskje undersøke hva jeg trur, og om jeg trur.

La oss begynne med begynnelsen. Jeg trur på Jesus. Jeg trur at Jesus levde, og at han var et av de mest tolerante og fordomsfrie menneskene i den delen av historien vi kjenner til. Jeg trur ikke han var Guds sønn, og jeg trur at han døde for nesten to tusen år siden. Jeg trur ikke at han utførte mirakler, men jeg trur at han fascinerte og rørte beundrerne sine så dypt og inderlig at når de skulle fortelle andre om ham, tenderte de til å overdrive handlingene hans, noe som igjen leda andre til å tru at det faktisk var mirakler han utførte. Kanskje fant beundrerne hans ingen andre måter å forklare denne uvanlige uselviskheten på, enn at han måtte være Guds sønn. Kanskje sa aldri Jesus sjøl at han var Guds sønn, sånn som det står i Bibelen. Kanskje var det disiplene som la disse orda i munnen hans når de seinere skreiv ned alt de hadde opplevd, for hvem andre enn en guddommelig skikkelse ville finne på å behandle prostituerte og samaritanere som likeverdige mennesker? Jeg trur ikke at Gandhi var Guds sønn, eller at Mor Teresa var Guds datter. Likevel, hadde noen påstått dette om en av dem, hadde jeg ikke hatt problemer med å skjønne hvorfor. Jeg trur på samme måten heller ikke at Jesus var Guds sønn.

Hva med Gud? Hvem er Gud? Hva er Gud? I det gamle testamentet snakkes det om menn (aldri kvinner!) som hører Guds stemme. Gud snakker til Abraham og Moses, og de går hen og gjør hans befaling. I fare for å høres nedlatende ut overfor både Abraham, Moses og alle verdens kristne, tør jeg legge fram følgende fakta: man hadde dårlig, om noen, kunnskap om psykiske lidelser på den tida. Hvis man for fire tusen år siden hørte en stemme i hodet, ville kanskje det mest nærliggende være å anta at det var Gud, for hvem ellers har vel muligheten til å snakke til en både allestederfra og fra inni en sjøl på éi og samme tid?

Noe annet jeg alltid har syntes har skurra i forbindelse med Gud, er dette med religion. Jeg ser i utgangspunktet ingen problemer med å tru på Gud, men å tru på en religion virker vanskeligere. Spørsmålet jeg lenge har stilt meg sjøl, er dette: Åssen kan man, med så mange religioner, både i samtida og i oldtida, tru at ens egen religion er den eneste rette? Er det ikke vel arrogant av for eksempel en jøde å anta at over en milliard hinduer tar riv ruskende feil i deres verdensoppfatning? Så hvis man går med på at det er en Gud, eller flere for den saks skyld, åssen kan man rettferdiggjøre eksistensen av alle religionene?

Jeg har gjort et forsøk: Enten har Gud – la oss nå kalle vedkommende Gud for enkelhets skyld – snakka til både Abraham, Mohammed og alle de andre profetene, men Abraham, Mohammed og de andre profetene tolka det ulikt fordi de tilhørte ei viss tid og en viss kultur. Kanskje sa Gud ”jeg elsker alle”, og en profet, i lys av sine omstendigheter, tolka det dit hen at Gud elska hans folk, eller at ”alle” naturligvis ikke inkluderte for eksempel slaver og prostituerte. På denne måten kan man komme unna med at Gud har sagt mye rart, og over tid har dette utvikla seg til å bli det religiøse mangfoldet vi kjenner i dag.

Den andre muligheten er det jeg allerede har vært inne på med stemmer i hodet. Kanskje har aldri Gud sagt noe som helst til menneskene, men likevel utstyrt oss med et upålitelig sanseapparat. Kanskje lener hin seg i dette øyeblikk godt tilbake og ler av oss.

Kort oppsummert: Jeg trur på Jesus, men ikke som Guds sønn. Jeg veit ikke om jeg trur på Gud, men jeg trur ikke på religion. Jeg trur definitivt på vitenskapen, og benytter dermed anledninga til å innlede dette essayets andre del.

Da jeg var liten, var jeg den merkelige ungen som satt inne og lærte seg navna på alle himmellegemer synlige fra jorda mens de andre barna var ute og klatra i trær. Med andre ord er det astronomi, og seinere også kosmologi, som er de greinene av naturvitenskapen som ligger mitt hjerte nærmest, sjøl om jeg for all del syns alt som kan forklare hvorfor vår verden er som den er, er det mest spennende som fins. Det er like logisk som det er mystisk, og det å undersøke naturvitenskapen kan sammenlignes med en underlig ligning: Jo mer man finner ut, dess mindre veit man, og dess mer er det å lure på. På denne måten innledes en endeløs runddans der man som nysgjerrigper i all evighet fortsetter å grave seg sjøl ned i et stadig dypere hull, og jo lenger ned man kommer, dess mindre lys slipper inn, og dess mer spennende blir det. Man håper at bare man graver lenge nok, og bare det blir tilstrekkelig mørkt nedi hullet, vil man til slutt grave seg gjennom hele jordkloden, komme ut på den andre sida og la alt som fins av lys strømme inn i den ubegripelig lange tunnelen, og så se alt. Realistene blant oss veit innerst inne at vi aldri kommer til å rekke å grave såpass langt, men det hindrer oss ikke fra å prøve, og kanskje vi også vedkjenner for oss sjøl at hvis vi faktisk hadde kommet oss tvers igjennom, så ville jo all moroa vært over. Naturvitenskap er en konstant spenning, som bare kan øke i intensitet. For meg fins det ikke noe vakrere enn denne underlige ligningen.

I essayets overskrift sier jeg at jeg er agnostiker. Følgende utsagn er kanskje bare et resultat av min personlige arroganse, men like fullt: Jeg mener at dette er den gunstigste tilnærminga til både religion og vitenskap, og helt ærlig også alt mulig annet.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har mange kristne venner, og for noen år siden blei jeg med noen av disse kristne vennene på en kristen festival – som agnostiker er jeg uendelig nysgjerrig på alt, inkludert religion – og den desidert mest interessante opplevelsen, var en samtale mellom humanetiker Didrik Søderlind og teolog Stian Aarebrot. Et av spørsmåla Søderlind fikk, var om han som ateist noen gang hadde opplevd noe som fikk ham til å lure på om det kanskje var en Gud likevel. Søderlind svarte at det hadde skjedd opptil flere ganger. Han så det guddommelige i kunst og i kjærlighet, men hadde omsider konkludert med at det ikke var Gud som fikk ham til å føle så sterkt overfor dette kunstverket, men kunstneren. Den som fikk ham til å bli euforisk av forelskelse, var kjæresten hans, ikke Gud. Disse følelsene kunne forklares med logikk og kjemiske reaksjoner, men hadde til forveksling mye til felles med det Aarebrot beskreiv som følelsen av Guds nærvær.

Så er da det store spørsmålet, det største av alle spørsmål, og som jeg ikke våger å håpe at jeg finner svaret på: Er det egentlig Gud som setter disse følelsene i sving, eller synapser i hjernen? Kan det være begge deler?

Her er et annet ubegripelig stort spørsmål: Hva er sjela? Har vi ei sjel? Vi har sikkert alle hørt den berømte påstanden om at idet kroppen dør, blir vi 21 gram lettere, og at dette kan fungere som såkalt ”bevis” for at sjela er noe ekte og til og med fysisk. Nå skal jeg gjøre noe veldig flaut, nemlig å referere til noe jeg har skrevet sjøl, men i min fantasyroman Fiji Kitsune fra landet bak drømmer har jeg egentlig skrevet ned hva jeg sjøl trur sjela er: det som skiller mennesket fra en velfungerende robot, den skjøre og usanselige livskrafta som holder maskineriet vårt i gang, som er hele forskjellen på død og levende, som gjør at hjertet pumper blod, at hjernen mottar signaler, at lungene puster. I et science fiction-univers kan vi sikkert tenke oss at framtidige mennesker finner en måte å utnytte denne energien på – for i hodet mitt er det nettopp energi sjela er – og bruker den opp som en ikke-fornybar energiressurs, på samme og forurensende måte som vi bruker olje i dag. Tanken om at sjel er energi har jeg også brukt til å reflektere meg fram til at kanskje er det noe i ideen om gjenfødelse, for regelen sier jo nettopp at energi aldri forsvinner, men bare går over i nye former. Hvis hele bevisstheten din er energi, vil jo det faktisk si at sjela helt konkret lever videre etter at du er død – men i hvilken form har jeg selvfølgelig ingen formening om. Kanskje svever vi rundt som kosmisk stråling, eller kanskje er det sjela som er svaret på gåten om mørk energi, som tross alt utgir om lag 75 prosent av hele universet.

Forleden dag lærte jeg et nytt, flott ord på et kult språk som heter japansk – yūgen. Dette ordet har jeg nærmest lyst til å tatovere over hele kroppen, fordi det med bare to stavelser perfekt oppsummerer en følelse jeg tidligere har trudd at har vært ubeskrivelig, nemlig ”a profound, mysterious sense of the beauty of the universe” (sagt av Benito Ortolani i boka The Japanese Theatre fra 1964). En annen oversettelse jeg har sett, er ”an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words.” Begge disse følelsesskildringene ligner mistenkelig mye på det jeg har forstått gjennom samtaler med kristne venner at er nettopp sjølve følelsen av Guds nærvær. For Søderlind var det kunst og kjærlighet som igangsatte disse enorme tankene og den gåtefullt vakre energistrømmen, og jeg skjønner hva han er inne på, men sjøl blir jeg aldri så komplett overmanna av følelser som når jeg leser om universet, om kvantefysikk, om det store i det små, om svarte hull, om kvarker, om hvor perfekt alt er, om hvor mye alt avhenger av alt, om de uhyre elegante finjusteringene, for forandrer man én ting, forandrer man alt, og hadde jorda vært bare ørlite nærmere eller lenger unna sola, kunne vi ikke levd her. Jeg føler meg ubetydelig og ekstremt viktig på éi og samme tid, og alt jeg foretar meg her på denne usannsynlige korte tida jeg har fått tildelt, betyr ingenting og betyr alt. Dette er sannsynligvis den vakreste tanken av dem alle, og hvis ikke dette er Gud, så fins det ingen Gud, for ingenting er så sterkt og intenst for meg. Og nå passer det kanskje bra å trekke inn Platon, som mente at beviset for at Gud fins, er at det fins en idé om noe fullkomment. Denne ideen kan ikke ha kommet fra ingensteder. For se rundt deg og sans: hva er det, om ikke fullkomment, at lufta vår består av ei så perfekt blanding av nitrogen, oksygen og andre gasser at vi kan puste og planter kan gro? Tenk at planeten vår har en så perfekt temperatur at vannet er flytende, og at atmosfæra vår er så tjukk at vi blir beskytta mot den farlige strålinga fra rommet. Tenk at sola vår er akkurat så stor og kraftig som den er, og ikke noen grader kaldere eller varmere. Når vi ser mot stjernene, ser vi mange millioner år tilbake i tid, for så store er avstandene. Når vi ser mot en pore i vår egen hud, ser vi samtidig på mange millioner celler, og for å zoome enda lenger inn, på enda flere millioner atomer, og disse atomene, til tross for et navn som betyr ”udelelig”, kan fortsatt deles opp i mindre bestanddeler, for så små er avstandene. Hvis ikke dette er fullkomment, hva er det da? Hvis ikke dette er Gud, så fins ikke Gud.

Og dermed er jeg tilbake der jeg starta, med den kristne vitenskapsmannen som innså at noe så usedvanlig finstemt ikke kan være noe annet enn guddommelig. Personlig syns jeg faktisk tanken om at noe så usedvanlig finstemt er helt tilfeldig, er om mulig enda vakrere. Hvis bare tilfeldigheter og kaos får oppstå ukontrollert over lang nok tid, vil man ende opp i noe så avansert og fantastisk at vi nok aldri kommer til å forstå det – mennesket. Jeg skulle ønske at jeg kunne se hvor alt fører hen – når all denne tida har gått med på å legge til rette for oss, hva slags former for liv vil kunne eksistere om ti milliarder år? Jeg håper at når jeg dør, får jeg alle svara, men egentlig trur jeg ikke det. Egentlig trur jeg bare at jeg blir borte. Da jeg var liten, lurte jeg veldig på åssen det var å være død – men så innså jeg at det sannsynligvis var det samme som å ikke være født ennå. Og jeg hadde jo tross alt ikke vært født uendelig mye lenger enn jeg hadde levd. Sånn sett ”visste” jeg jo åssen det var.

Jeg innser at jeg er nødt til å avslutte dette essayet før det blir aldeles for utsvevende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å komme noe nærmere et svar på alt om jeg bare skriver lenge nok, og som tidligere nevnt; jo mer jeg finner ut, dess mer er det å lure på, og sånn sett kunne denne teksten blitt uendelig. La meg dermed runde av med et sitat av Carl Sagan, et av de klokeste menneskene som har levd: ”Some part of our being knows this is where we came from. We long to return. And we can. Because the cosmos is also within us. We’re made of star-stuff. We are a way for the cosmos to know itself.”

Hei dere, husker dere før da jeg alltid skreiv et nytt innlegg etter å ha farga håret?

Nå om dagen har jeg lilla hår.

Det var en ikke-fotogen dag.

Før det var lilla, var det rødt:

(Foto: Eirin.)

Og uten sammenheng forøvrig, gjør jeg det herved offisielt på bloggen at jeg, om alt går etter planen, flytter til Brumunddal sammen med Jørgen til høsten. Jeg har søkt kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer. Jeg håper bare ikke det blir sånn som sist jeg prøvde å studere. Ikke løpe ut på gangen ti minutter uti første forelesning mens du griner, nå da. Neineinei.

Og dere. Hvis ei overvektig jente poster bilde av seg sjøl på internett i undertøy, er hun modig og sterk. Men hvis jeg, med mine 167 centimeter og femtito kilo gjør det samme, oppfordrer jeg da til et usunt kroppsideal?

De positive sidene ved livet

Jeg trenger enda en ny start. Det kommer alltid til et punkt hvor jeg ikke klarer å finne meg til rette lenger. Jeg trur mitt personlige nirvana vil komme den dagen jeg innser at jeg ikke trenger å verken leite eller løpe lenger, for alt jeg trenger er her. Men det er ikke ennå.

Jeg flytter til høsten. Det høres banalt ut å si det, men jeg trur man må tørre å være ærlig med seg sjøl og lytte til kroppens og sinnets signaler hvis man vil oppnå varig lykke. Det holder ikke å prøve å være den man ikke er, men har lyst til å være, når det til syvende og sist går på helsa og psyken løs. Jeg skreiv dette for ei stund siden, og jeg trur jeg fortsatt står for det, i væffal det grunnleggende. Det er jo så enkelt, og likevel så vanskelig; å faktisk bare gjøre det man vil, og unngå det man ikke vil, eventuelt gjøre det man ikke vil hvis det kan lede en dit en vil. Så jeg kommer til å ta et (foreløpig?) farvel med byen, med maset, med alle menneskene, med bråket, og så får vi se hva som skjer videre. Hvem veit hva jeg sitter her og skriver om et års tid.

Og nei, jeg har ikke hatt det bare forferdelig i løpet av min tid som Oslo-boer. Her er noen fanga øyeblikk fra de siste månedene jeg har satt ekstra pris på.

Beklager alle klisjeene.

Noen øyeblikk er så fine at man ikke trenger bilder for å huske dem

Jeg tenkte litt på det da jeg mista kameraet mitt på Hove. Jeg har snakka om det med ymse venner og. Hvor utrolig avhengig vi er av å dokumentere alt det gøye vi gjør. Hvor inderlig vi elsker å laste opp bilder fra alle mulige sammenhenger på Facebook bare for å vise alle vi kjenner at vi har et liv, at vi har venner, og at vi har det kjempebra. For hva er vitsen med å gjøre noe morsomt hvis man ikke kan skryte av det seinere? Se, dette er meg med de kule klærne mine og de like kule vennene mine. Se, vi ler og smiler på alle bildene. Holder rundt hverandre. Har det dritfett. Jeg merker det jo sjøl og. Jeg veit ikke om det er akkurat det jeg tenker på midt oppi situasjonen, men hvis vi har det ekstra moro, blir jeg jo sånn med én gang at jeg vil spare på øyeblikket. Ikke glemme det. Vil kunne ta det fram igjen, mimre, hente fram alt det samme som var så gøy den gangen bare ved å se på det igjen. Dra tilbake. Og jeg lurer på om den intense frykten for å glemme hvor fint alt var den ene gangen, gjør at vi glemmer å faktisk være i det øyeblikket mens vi faktisk har det. For uansett hvor mange bilder man tar, vil man ikke få det spesielle øyeblikket tilbake igjen. Og når man ikke engang hadde det mens det faktisk var der fordi man var altfor opptatt med å dokumentere det, hva er da vitsen?

Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å kunne se tilbake på gamledager. Men jeg har funnet ut at jeg misliker friheten ved digitale kameraer med monsterminnekort, der de som har dem ikke gjør noe annet enn å ta bilder. Sånn sett føler jeg at bildene du tar med analog film blir mer eksklusive. Bildene du tar, tar du ikke fordi det er forventa at du skal kunne dokumentere at du til enhver tid er omringa av alle de kule folka du kjenner og at dere har det dritgøy sammen. Det blir i større grad at du tenker at dette øyeblikket er verdt å ta vare på. Og hvis du faktisk ikke har med deg kameraet, så gjør det ikke så mye, for du har jo opplevd det uansett.

Hør på meg, begynner å mase om at alt var bedre før i tida, før teknologien og syntesen tok overhånd. Det er nok nummeret før jeg skaffer meg platespiller og, nå (og det er det jo faktisk og). Neste steg blir vel at jeg slutter å høre på elektronika og påstår at bare lydene man lager med fysiske instrumenter kan kalles musikk. Nei, forresten, jeg trur ikke det kommer til å skje med det første. Men til og med en synth- og plastikkfans som meg syns det er fint med noe som føles ekte innimellom. Ikke at det er noe gærent med syntetiske ting, så lenge man er klar over at det er syntetisk.

Nå veit jeg ikke lenger hva jeg sier. Analog film har vel blitt hipster uansett.

Her, ta en sang, dere:

Kort om hedonisme

Å gjøre det man vil fordi man vil det. Å drite i det man ikke vil fordi man kan. Å angre på det man har gjort framfor å angre på det man ikke har gjort (men aller helst ikke angre i det hele tatt). Å være fri uten å trenge å grunngi hvorfor.

Det var sånn én gang, og det kan bli sånn igjen.

Jeg er klar.