Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Hannah og Cecilie (andreplass denne gangen òg, men vi var veeeeldig nære førsteplassen). Sigur Rós i Oslo Spektrum. Bonusbursdag for Mari på Rock In. Øl med Mari.
Innkjøp: Jeg driver, som kjent, med lydbokproduksjon av Mjuke svarte stjerner(over halve romanen, det vil si rundt seks timer med lyd, er nå tilgjengelig på Patreon!), men etter at Martina måtte flytte og jeg ikke lenger har tilgang på hjemmestudioet hennes – fordi det nå er demontert og ligger på et lager – har jeg kjøpt min egen mikrofon fra Anna. Jeg har ennå til gode å få testa den ut, fordi dette rotehuet ikke klarer å finne adapteren jeg må bruke for å få kobla den til dataen (ingen USB-inngang, som observante sjeler kanskje husker), men forhåpentligvis snart! (Ordet "snart" er så befriende vagt.) Jeg har også, etter å ha skaffa meg en telefon uten jack-inngang (seriøst, hva er egentlig greia med nymotens teknologi) måttet kjøpe en Bluetooth-høyttaler sånn at jeg kan høre på musikk på badet (når man er meg, er faktisk det plent nødvendig). Og når den billigste høyttaleren viste seg å være en elefant, var jo saken veldig grei.
TV-serie: For ikke lenge siden nevnte jeg at det eneste som har fått meg til å føle i det siste, er vakre naturfotografier og den (relativt) nye Dahmer-serien til Netflix. Fordi som mange av dere allerede veit, er Jeffrey Dahmer min, eh, største favoritt blant seriemordere. En litt merkelig setning å skrive, men det er jo på en måte sant. I frykt for å provosere noen, har Dahmer bare alltid vært den seriemorderen som har påkalt størst sympati hos meg. Ikke at jeg unnskylder noe av det han gjorde, men som Dylan Marron sier; empathy is not endorsement. I det hele tatt har jeg trua på ideen om radikal empati. Det er lett å være empatisk overfor den typen mennesker som ligner mest på oss sjøl, men jo lenger borte fra vårt utgangspunkt de befinner seg, jo vanskeligere – og dermed viktigere – er det. Hvis empati bare skal gjelde de vi allerede har mye til felles med, faller litt av poenget bort. Uansett, serien Dahmer har fått mye kritikk for å ikke rådføre seg med de pårørende til ofra til Dahmer og for å gi et nyansert og menneskelig portrett av mannen som blei kjent som The Milwaukee Cannibal. Det første punktet kan jeg skjønne at er kritikkverdig. Det andre punktet, derimot, syns jeg overhodet ikke er et problem, jeg syns heller det er et problem at det blir sett på som et problem. Serien har blitt anklagd for å romantisere seriemorderen Dahmer, når det den gjør, så vidt jeg kjenner historien til Dahmer fra før, er å fortelle det som det var. Jeg har aldri hatt inntrykk av at personen Jeffrey Dahmer var et iskaldt monster, han var derimot veldig sjuk og veldig deprimert. Det å være sjuk og deprimert er selvfølgelig ingen unnskyldning for å drepe, men jeg kan ikke forstå at det skal være til noens beste å framstille mennesker som monstre, når ingen mennesker er monstre fordi monstre ikke fins i virkeligheten. Jeg snakker myyyye mer om akkurat dette i innlegget mitt om seriemordere fra 2018 som jeg allerede har linka til, jeg bare blir provosert av det som virker som den rådende oppfatninga innenfor true crime-miljøet for tida, der et snev av empati overfor folk som har begått grusomme handlinger blir sett på som "romantisering" og "glorifisering", når jeg i all oppriktighet mener at svart-hvitt-tenkning er mye mindre konstruktivt. For serien Dahmer er virkelig god, den viser hvilken tragedie det var for alle involverte parter, og selv om jeg jo helt fra begynnelsen av visste åssen det kom til å gå med alle, var det flere ganger jeg håpa at det denne gangen skulle gå bra likevel. Jeg er ingen typisk binge-watcher, jeg ser som regel én episode av en serie jeg følger med på per dag, men Dahmer så jeg i løpet av to dager, der jeg faktisk ikke gjorde noe annet enn å se på TV hele dagen. Det er rett og slett sjeldent serier klarer å gjøre dette med meg, og etter min mening har Ryan Murphy skapt et helt glimrende krimdrama som forteller en tragisk historie fra flere sider og som byr på noen ufattelig sterke skuespillerprestasjoner. Dette er den typen serie jeg vil anbefale til alle som lurer på hvorfor jeg er fascinert av true crime generelt, seriemordere spesielt, og helt spesifikt Jeffrey Dahmer.
Spill: Jeg har fullført hovedoppdraget mitt i Fallout 4, og jeg både liker og misliker at jeg likevel kan fortsette å spille og gjøre oppdrag og levle opp og utforske. Jeg liker det fordi det tross alt gjør spillopplevelsen mer troverdig, for i virkeligheten fortsetter jo livet å gå sin gang også etter omveltende revolusjoner, i tillegg til at det alltid medfører en viss opplevelse av ambivalens for meg å fullføre et spill, fordi da må jeg nødvendigvis si meg ferdig med utforskning og sideoppdrag, sette strek og si en gang for alle at nå er det nok, så å kunne fortsette også etterpå gjør det litt mindre stressende for min del. Jeg veit at nå kan jeg alltids vende tilbake og fortsette om jeg vil. Samtidig er det noe litt behagelig endelig ved å få opp rulleteksten og være ferdig-ferdig, en opplevelse av closure og av at nå er det på tide for meg å gå videre, begynne på noe nytt og ikke bare henge fast ved de samme trygge opplevelsene for alltid fordi det er behagelig. Så… per akkurat nå er jeg litt uavklart når det gjelder Fallout, MEN nå som The Sims 4 er gratis både på Steam og PSstore, benytta jeg anledninga til å laste ned den foreløpig nyeste iterasjonen av en gammal favoritt. The Sims er en barndomsklassiker for meg, The Sims 2 er kanskje det spillet jeg har tilbrakt mest tid i noensinne, og jeg hadde enorme og kompliserte familieforbindelser (og hey, Lunisand!), men så kom The Sims 3 og jeg kom aldri inn i det. The Sims 4 er fortsatt et overveldende og komplisert spill for meg, i likhet med alle nye spill, men jeg håper jeg etter hvert kommer virkelig inn i det, på den måten jeg jo veit jeg pleier å gjøre. Et problem, derimot, som plager meg mer enn jeg liker at det gjør, er at man ikke kan oppnå trophies hvis man skrur på juksekoder, heller ikke hvis man skrur av juksekodene seinere. Man må i praksis operere med to parallelle universer med ulike familier på de samme stedene hvis man vil ha både juksekoder og muligheten til å få trophies. Jeg liker å ha noen familier der jeg jukser og noen familier der jeg ikke jukser og at disse kan samhandle med hverandre, jeg vil ikke ha to adskilte verdener. Ekstra irriterende er det at dette visstnok bare gjelder på konsoller, dette er ikke tilfellet om man spiller på data. Og jeg trudde egentlig ikke at jeg brydde meg så mye om trophies fram til jeg blei stilt overfor dette dilemmaet, for trophies gir jo ingen belønning utover å være stas i seg sjøl, og nå irriterer det meg at jeg tydeligvis er veldig opptatt av en så ubetydelig ting.
Film: Halloween (2007), Spencer, Creep og Creep 2. Jeg blei veldig positivt overraska over Creep, en film jeg ikke visste så mye om i utgangspunktet, bortsett fra at den blei diskutert inne på Incredibly Strange Films, ei av yndlingsgruppene mine på Facebook, og en nesten uendelig kilde til filminspirasjon. Det er en såkalt found footage-skrekkfilm, en sjanger som byr på veldig mye ymse, men Creep er en av de mest realistiske variantene jeg har vært borti. Helt uten filmmusikk klarer den å være skikkelig, vel, creepy, mye på grunn av skuespiller Mark Duplass. Den er creepy på en så gjenkjennelig måte, fordi hovedpersonen befinner seg i en situasjon mange sannsynligvis har vært nær ved å ende i sjøl, der man på et visst punkt tenker "oh, shit, nå er det for seint", det hele uten å være over the top eller benytte seg av klisjeer. Som med de fleste andre skrekkfilmer var jeg mer interessert i begynnelsen og fram mot midten enn mot slutten, men jeg syns likevel denne filmen var et friskt pust innen en sjanger man kanskje har tenkt på som oppbrukt.
Musikk: TR/ST har sluppet en ny singel, og jeg er helt ærlig skikkelig skuffa over den. Jeg syns de første førtifem sekundene eller deromkring lover veldig godt, men så begynner plutselig låta å utvikle seg i en helt annen retning enn hva begynnelsen legger opp til, og på det verste minner denne sangen meg om det aller første albumet til Robert, pre-TR/ST og spilt inn under eget navn, noe som ikke er et kompliment for en artist som har hatt vel femten år på seg til å vokse. Kanskje er jeg bare ekstra streng fordi han allerede har lagt lista så høyt for meg. Mest av alt føles denne sangen egentlig bare uferdig, og det er liksom så frustrerende fordi jeg føler at jeg kan høre et potensial som bare ikke har blitt gitt rom til å utfolde seg.
Men for å også dele ei låt med dere som jeg virkelig elsker, velger jeg i tillegg å lime inn den helt fantastiske Baby, We're Ascending av HAAi og Jon Hopkins. Den gir meg mye av de samme følelsene som mesterverket Xtal av Aphex Twin, og jeg så noen på internett som omtalte denne låta som en fortsettelse av Brian Enos klassiker An Ending (Ascent), en beskrivelse som heller ikke føles feil. HAAi slapp debutalbumet sitt i mai i år, og der jeg dessverre ikke fikk like mye ut av resten av låtarsenalet, står denne igjen som en euforisk technohymne.
Ja, dere. For et par uker siden kunne jeg melde at jeg den siste tida har vært veldig opptatt av true crime og psykologien som får seriemordere til å bli seriemordere, og siden den gang har jeg lest enda mer om temaet, og jeg bare... det er så enormt fascinerende, og så mye mer komplisert enn det veldig mange ser ut til å tru. Og med "veldig mange" mener jeg ikke bare folk som ikke egentlig har satt seg så veldig inn i det, men også folk som virkelig burde hatt peiling, sånn som forsvarsadvokater ("If you had to rate Ted Bundy on a scale of one to ten, ten being the worst of evil, where does Ted Bundy fit in?" "Twelve."). Det minner meg om når Sylvi Listhaug kaller folk som begår overgrep mot barn (la oss nå kalle dem dét istedenfor pedofile fordi de to tinga ikke nødvendigvis overlapper) for monstre.
Som vanlig begynner jeg i feil ende her.
Da jeg gikk forfatterstudiet i Bø for lenge siden, begynte vi å diskutere hva ondskap egentlig var med Stig Sæterbakken (selvfølgelig gjorde vi det). Kolbjørn og jeg blei liksom aldri helt ferdige med den diskusjonen, og den gang kom jeg fram til at enten fins ikke ondskap, eller så fins ikke galskap. Jeg trur jeg egentlig fortsatt er av den oppfatning at ondskap egentlig ikke fins. En ting jeg væffal er helt sikker på, er at å si om noen at de er "onde" eller at de er et "monster" er usedvanlig lite produktivt, og altfor lettvint. Derfor reagerer jeg når for eksempel forsvarsadvokater har et såpass unyansert syn på saken – å avskrive noen som onde, blir å nekte å forstå dem. Det minste jeg hadde forventa av advokaten min om jeg hadde begått en ond handling, var at vedkommende i det minste prøvde å forstå meg.
Men jeg trur folk generelt er redde for å prøve å forstå. Jeg trur at hvis man prøver å forstå, er det lett for folk rundt å beskylde dem for å sympatisere med hvem enn det er som har begått ugjerninga man prøver å forstå. Ved å heller si om dem at de er onde, distanserer man seg fra dem. Men folkens, monstre fins ikke; det er mennesker som forgriper seg på barn, og det at et menneske er i stand til å gjøre sånne ting, gjør jo hele greia desto skumlere, mye skumlere enn om et fabeldyr skulle gjøre det. Dessuten: hvis det sitter mennesker der ute som kjenner på en trang til å voldta barn, men som prøver å undertrykke denne trangen – hva trur dere det å bli kalt et "monster" gjør med dem? Jeg trur det gjør at de føler seg ytterligere utstøtt av samfunnet, noe som gjør dem bitrere, og reddere for å fortelle for eksempel leger og psykologer om disse tankene – hvis de bare avfeier dem som monstre likevel, kan det være det samme. De blir utstøtte, de blir bitre, de begynner å hate, de begår overgrep. Men om man anerkjenner dem som de menneskene de tross alt er, ideelt sett før noen overgrep blir begått – prøver å forstå dem – prøver å legge til rette for at de kan leve så godt og harmonisk som overhodet mulig ute i samfunnet – så trur jeg man avverger overgrep.
Så dere. Dette er meg som prøver å forstå tre forskjellige seriemordere, og som prøver å avgjøre hvorvidt de er onde eller ikke.
Jeg nevnte Ted Bundy innledningsvis. La oss begynne med ham.
Ted Bundy var den første seriemorderen jeg blei skikkelig fascinert av, fordi han på mange måter var den perfekte psykopaten. Jeg skreiv litt om ham i innlegget jeg linka til øverst òg, men det interessante – og for meg veldig talende – er at siden den gangen for to uker siden, har jeg endra synet mitt på ham flere ganger. Og jeg trur det er derfor han er så fascinerende: man blir liksom aldri klok på ham, det er så mange lag, og det var vel også nettopp derfor han var så, hva skal man si, vellykka som seriemorder.
I innlegget jeg skreiv for to uker siden, saksa jeg inn den mørke triaden og definisjonene på de tre; psykopati, narcissisme og machiavellisme. Eller, forklart med en vits:
Narcissisten, psykopaten og machiavellisten går inn på en bar. De går bort til bardisken, bartenderen begynner å tappe i øl til dem og spør: "Så, hvem av dere er den ondeste?" Narcissisten sier: "Jeg!" Psykopaten sier: "Jeg bryr meg ikke." Machiavellisten sier: "Det er hvem enn jeg vil at det skal være."
Så når jeg sier at Ted Bundy var den perfekte psykopaten, mener jeg egentlig at han var den perfekte representanten for den mørke triaden. De tre personligsforstyrrelsene – man kan kalle dem det, ikke sant? – overlapper ofte, og Ted Bundy viste trekk fra alle tre. Kanskje var han først og fremst en machiavellist, for av de tre seriemorderne jeg snakker om i dette innlegget, var han definitivt den mest utnyttende og manipulerende av dem. Som nevnt for to uker siden, pleide han å lokke unge kvinner til seg ved å halte rundt på krykker eller ha armen i fatle og så be om hjelp til å bære bøker eller andre ting til bilen sin, og når de kom til bilen, slo han dem i hodet med et brekkjern. Med andre ord er det ekstremt vanskelig å se eller lese intervjuer med Ted Bundy og vite når han er genuin, og når han ljuger for å framstille seg sjøl på en måte som han trur er mest fordelaktig for ham. Han var en virkelig, ikke-litterær upålitelig forteller, og kunne framstå som vidt forskjellige personer avhengig av hvem han snakka med. I The Stranger Beside Me snakker Ann Rule om at da han blei løslatt fra fengsel første gang, var hans daværende – og på mange måter livslange – kjæreste Elizabeth Kloepfer livredd; hun hadde sagt til politiet at hun ville ha beskjed umiddelbart om han kryssa grensa til Washington, der hun bodde. Et par dager seinere hadde han ikke desto mindre flytta inn sammen med henne, og hun var igjen helt og fullt hengiven mot ham. Det var en sånn effekt han hadde på folk, og til og med jeg, som ikke engang har levd samtidig med ham og som bare kjenner ham fra intervjuer og lesestoff, merker det: jeg bytter på å tenke at han var en iskald, kynisk psykopat, og egentlig bare en (nesten) vanlig mann som mer eller mindre var et offer for sin egen psyke. Også Ann Rule beskriver ham, fra den tida hun jobba sammen med ham, som en skikkelig ålreit fyr, som en sånn sjelden venn som bare alltid lytter til deg og som du opplever som genuint interessert i deg og livet ditt. Ta en kikk på dette lille klippet, for eksempel:
(00:45 er forresten øyeblikket der det berømte bildet av ham som jeg posta litt lenger opp her blei tatt.)
Altså, det første jeg tenker når jeg ser dette klippet, er at han virker jovial. Jeg gjentar: jeg ser et trekvartminutts klipp av en mann jeg veit at har drept over tretti kvinner og jenter, og inntrykket jeg får av ham, er at han virker føkkings jovial.
Så da er jo spørsmålet: var det Ann Rules gode venn, som jobba frivillig hos en telefonbasert hjelpesentral for suicidale som var den egentlige Ted Bundy, eller var det den hjerteløse mordereren som var den egentlige Ted Bundy? Var han egentlig en grei fyr som i depressive perioder blei overmanna av et ugjennomtrengelig mørke som gjorde at han måtte drepe for å klare å føle noe? Eller var han en feig og kynisk drapsmann som jobba frivillig for en selvmordshjelpetelefon for å opprettholde en falsk fasade sånn at det skulle være vanskeligere å gjennomskue ham? Ted Bundy klarer å manipulere meg til tross for at han har vært død i snart tredve år, og jeg dras hele tida mellom de to. Jeg trur ikke jeg, eller noen andre, ikke engang de som trudde de kjente ham, noen gang kommer til å vite helt sikkert hvilken av de to det var. Men han gråt da mora hans under rettsaken trygla dommerne om å la ham leve, og jeg har en personlig teori om at han utelukkende drepte kvinner han ikke kjente nettopp fordi han tross alt var glad i de kvinnene han kjente. Jeg trur ikke for eksempel Ann Rule hadde noen som helst grunn til å være redd for ham, nettopp fordi han var glad i henne og aldri ville ha skada henne. Han hadde definivtivt en mangel på empati, men jeg trur ikke engang han var helt følelsesløs. Det kan hende hans måte å være glad i noen på ikke var den samme måten som folk med normal empati er glad i noen på, men likevel.
Og en ting som jeg tenkte på da alt dette styret med at Lance Armstrong hadde dopa seg holdt på: folk var så skuffa over ham, over at han av alle mennesker hadde dopa seg, han som hadde gjort så mye bra for kreftsaken. Vel, guess what, det at han hadde dopa forandra jo ikke det han hadde gjort for kreftsaken. Det går an å gjøre dumme ting og gode ting. Man er ikke enten en helt eller en skurk, og det trur jeg ikke engang Ted Bundy var. Jeg trur faktisk at det går an å drepe uskyldige kvinner og jenter og være en god venn.
Og nettopp derfor klarer jeg ikke å være enig med alle de som kaller Ted Bundy ond. Han gjorde definitivt masse ting som jeg ikke har noe problemer med å kalle onde handlinger, men jeg trur egentlig ikke noe på at et menneske kan være ondt, ikke engang et menneske som nesten ikke har empati.
Men hvem veit egentlig. Kanskje er det bare Ted Bundy som enda en gang føkker med hodet mitt fordi han var en mester i å manipulere.
La meg hoppe uelegant videre til Jeffrey Dahmer.
Jeffrey Dahmer var en av de seriemorderne som jeg til å begynne med nærmest bare bestemte meg for å ikke forstå, nettopp fordi morda han begikk var så usedvanlig groteske. Ikke at Ted Bundy var noen helgen i forhold, liksom, men han pleide i det minste å slå ofrene sine bevisstløse, for så å kvele dem, mens Jeffrey Dahmer gjorde noen veldig... syke... ting mot ofrene sine før han drepte dem. Ved noen anledninger drilla han for eksempel hull i kraniet deres, for så å helle kokende vann eller syre inn i hjernen deres i håp om å skape en zombiesexslave. Han blei nemlig veldig seksuelt opphissa ved tanken på å ha sex med noen som var fullestendig ute av stand til å motsette seg handlingene; han syntes at levende/ikke-zombiefiserte sexpartnere bevegde seg for mye.
Men jo mer jeg leste om ham, jo mer interessant syntes jeg han var, og jo mer vondt fikk jeg av ham. Jeffrey Dahmer var etter alt å dømme dypt deprimert, og noe av det han har sagt i intervjuer fra fengselet skjærer i hjertet mitt. Sånn som dette:
"I couldn't find any meaning for my life when I was out there, I'm sure as hell not going to find it in here. This is the grand finale of a life poorly spent and the end result is just overwhelmingly depressing... it's just a sick, pathetic, wretched, miserable life story, that's all it is. How it can help anyone, I've no idea."
Alt ved Jeffrey Dahmer er bare så ufattelig trist. Han hadde ikke noe av den kjepphøye sjarmen og sjøltilliten Ted Bundy hadde, det virker som at han bare ga opp livet før han i det hele tatt hadde begynt på det; og det var kanskje også grunnen til at han begynte å drepe. Som liten blei han utsatt for omsorgssvikt fra foreldra sine som stort sett bare krangla med hverandre, familien hans flytta mye, faren hans har fortalt at en nabo utsatte ham for seksuelle overgrep da han var åtte, han hadde få venner gjennom oppveksten sin og blei av de andre på skolen sett på som et utskudd. Lærerne hans beskreiv ham som apatisk, og han begynte tidlig å drikke. Han var homo, men fortalte ikke foreldra sine om legninga si. I det hele tatt er det mye ved Jeffrey Dahmer som minner meg om et annet menneskes korte, triste livshistorie, nemlig den til John B. McLemore fra podcasten S-town, som jeg er nødt til å snakke mer om en annen gang. Så begynte han altså å drepe, blei etter hvert arrestert, og etter to år i fengsel blei han drept av en medfange.
Og jeg trur det som gjør at historien til Jeffrey Dahmer går sånn inn på meg, er at jeg tar meg i å tenke at dette kunne nesten vært meg. Jeg er sjøl redd for å ende opp med å ha levd et fullstendig meningsløst liv uten å ha utretta noen ting, og nå kan man jo si at Jeffrey Dahmer på sitt vis utretta noe med tanke på at han er en av nyere histories mest berømte seriemordere, men ut fra det jeg har lest om ham, er det ingenting som tyder på at han fant noen som helst glede i å drepe. Det var bare en forferdelig ting han gjorde, som han til slutt blei arrestert for, og så døde han. Jeg har aldri hatt lyst til å drepe et annet menneske – bortsett fra en gang i sjette klasse, men det er en historie for another time – men jeg har hatt lyst til å gjøre til dels drøye ting – noen ganger har jeg også gjort ganske drøye ting, noen vil for eksempel si at suspension er en ganske drøy ting – og jeg trur grunnen til det, er at jeg på et eller annet vis er sjuk, noe Jeffrey Dahmer helt åpenbart også var. Når jeg blir rastløs eller trist, får jeg en sterk trang til å handle, break free, for eksempel gjennom sjølpåført smerte, og noen ganger lurer jeg på om det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg for eksempel heller har lyst til å henge opp kroppen min etter kroker fra taket enn å drepe noen. Hva om Jeffrey Dahmer bare var rastløs og trist, og det eneste som kunne distrahere ham fra rastløsheten hans for en stakket stund, var å drepe noen? Kunne jeg sjøl blitt en morder om jeg hadde hatt en dårligere oppvekst? I mine øyne var ikke Jeffrey Dahmer ond, han var bare ufattelig trist, og jeg trur det er lett for noen som aldri har vært like trist å avfeie ham som "ond" – sånn som forfatteren av denne lista, som plasserer Jeffrey Dahmer på level 22 av ondskap; det høyeste nivået.
Livet til Jeffrey Dahmer er kort fortalt en av de tristeste historiene jeg veit om.
Folkens, dette er Ed Kemper:
Jeg skal prøve å la være å kalle en seriemorder for sympatisk, men sammenligna med de andre to på denne lista... Eller altså, det slo meg mens jeg leste om Ed Kemper i dag tidlig (!) at han nesten virker som en fyr jeg har lyst til å være venn med. Nesten, altså. Forbrytelsene hans er ganske kvalmende og drøye, men det er noe realt ved ham som er stikk motsatt av falskheten til for eksempel Ted Bundy.
Altså. Ed Kemper vokste opp med ei mor som definitivt hadde en del issues sjøl. Som liten mishandla hun ham verbalt og psykisk; hun låste ham blant annet inn i kjelleren, og mobba ham for størrelsen hans. Som voksen drepte han seks uskyldige, mer eller mindre tilfeldige unge kvinner, noe som jo så langt minner en del om det Ted Bundy gjorde, men disse seks kvinnene var egentlig bare hans måte å øve på, perfeksjonere skillsa sine før le grand finale: hovedofferet, mora hans. Også etter at han hadde flytta hjemmefra, kom kontrollfrikmora ofte på uanmeldt besøk, i tillegg til at hun ofte ringte ham; hun klarte bare ikke å slippe taket i ham. Han drepte henne i 1973 som tjuefemåring, og etter at han hadde drept henne, kutta han av hodet hennes, voldtok liket hennes, plasserte hodet på ei hylle, stod og skreik til det, og kasta dartpiler på det. Så dro han fra åstedet, ringte politiet fra en telefonkiosk, fortalte hva han nettopp hadde gjort, og ba dem arrestere ham. Han motsatte seg ikke arrestasjonen, og han tilstod alt. I rettsaken ba han om å få dødsstraff – intet mindre enn "death by torture", fordi han mente at noen som hadde gjort de tinga han hadde gjort, fortjente å tortureres til døde – men han fikk "bare" fengsel på livstid.
Kontrasten til Ted Bundy syns jeg er slående: som jeg snakka litt om for to uker siden, ville ikke Ted Bundy for noe i verden ta ansvar for handlingene sine. Han nekta straffeskyld helt til han innså at det ikke var noe poeng i å nekte lenger, og begynte ikke å tilstå før han fant ut at han kunne bruke tilståelsene til å kjøpe seg litt tid; for så lenge han hadde noe å tilstå, ville de fortsette å utsette henrettelsen hans. I tillegg rømte han fra både rettsaker og fengsler, noe som for meg bare vitner om at han tross alt var ganske feig. Når han blei pressa opp i et hjørne, henfalt han til de mest primitive mestringsstrategiene, en reaksjon jeg ikke har noe problemer med å forstå, fordi jeg gjør nøyaktig det samme sjøl: han nekta for alt, uansett hvor åpenbar skylda hans var, eller han flykta.
Som sagt er forbrytelsene til Ed Kemper mildt sagt avskyelige, men man må nesten gi ham litt cred for å være ærlig. Det står faktisk respekt av å stå til ansvar for handlingene sine, særlig når handlingene er så jævlige. Etter at Ed Kemper hadde drept mora si, var det ikke noe poeng i å fortsette lenger, han var ferdig. Eller som han sa sjøl:
"The original purpose was gone ... It wasn't serving any physical or real or emotional purpose. It was just a pure waste of time ... Emotionally, I couldn't handle it much longer. Toward the end there, I started feeling the folly of the whole damn thing, and at the point of near exhaustion, near collapse, I just said to hell with it and called it all off."
Og jeg trur ikke man kan drepe uskyldige mennesker og ha et normalt empatinivå, men Ed Kemper innrømmer i det minste at hva han gjorde var grusomt, og jeg trur han mener det oppriktig, en følelse jeg på ingen måte får når jeg ser og hører Ted Bundy snakke om anger i intervjuet han gjorde med James Dobson. Dessuten skal visst Ed Kemper i følge fengselsbetjentene være en hyggelig fyr med noe så gammaldags som en god arbeidsmoral. Og: han skal ha blitt tilbudt prøveløslatelse på grunnlag av god oppførsel, men han har ikke tatt imot tilbudet; i følge ham sjøl, hører sånne som ham hjemme i fengsel og ikke ute blant mennesker. Isteden fortsetter han å sone livstidsdommen sin mens han hjelper politiet med å løse saker – han har angivelig en geni-IQ på 145, i tillegg til at han er, y'know, en seriemorder, noe som gir ham et ganske unikt perspektiv. Litt som Hannibal Lecter, med andre ord. Fun fact: Ted Bundy foreslo noe lignende i sin tid, at han kunne fungere som en slags konsulent i drapssaker nettopp fordi han forstod åssen seriemordere tenkte, mot at de omgjorde dødsstraffen hans til fengsel på livstid, men politiet bare, nope. Med andre ord har Ed Kemper klart det Ted Bundy ikke fikk til.
Og jeg bare... jeg ser for meg Ed Kemper stå og skrike til det avkappa hodet til mora hans, og liksom... det var mange års frustrasjon han endelig fikk utløp for, ass! Altså, jeg sier åpenbart ikke at han gjorde det rette, men om jeg forstår ham? Jada.
Og nei, hvis det skulle være noen tvil: etter å ha researcha Ed Kemper, syns jeg virkelig heller ikke at han er ond.
Og dere, det som går igjen når det gjelder ikke bare disse gutta, men så godt som alle seriemordere der ute: de opplevde omsorgssvikt, seksuelle overgrep og/eller vold i hjemmet under oppveksten – også Ted Bundy, selv om han påstår det motsatte i James Dobson-intervjuet; han hadde en voldelig bestefar, og det spekuleres i om bestefaren hans i tillegg var faren hans, om dere skjønner hva jeg mener. Selvfølgelig blir det ikke seriemordere ut av alle som har opplevd disse tinga, men hva om de ikke hadde blitt seriemordere om de ikke hadde opplevd det? Som så vidt nevnt tidligere i innlegget, fins det et mørke i meg òg, som ikke er i nærheten av mørket som fantes og fins inne i denne gjengen, men et mørke like fullt. Om jeg hadde hatt en tilsvarende fæl oppvekst, kan jeg ikke utelukke at mørket inne i meg hadde vært tilsvarende monstrøst. Og den tanken er i og for seg skremmende, men den gjør også at jeg forstår at ingen av disse menneskene er monstre, de har bare vært jævlig uheldige. De er mennesker, og kanskje er det nettopp derfor noen velger å kalle dem monstre: kanskje er det for smertefullt å innrømme at man har noe som helst til felles med noen som er i stand til å drepe, torturere og voldta. Men man løser ikke problemer ved å late som at de ikke fins, og man avverger ikke alvorlige forbrytelser ved å ekskludere mennesker som er i stand til å begå dem.
