Fra skisseboka: Fiji Kitsune - the movie

Litt misvisende tittel, kanskje, med tanke på at inntil videre har ingen store (eller små) filmselskaper tatt kontakt med meg for å kjøpe rettighetene til å filmatisere romanen min Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det har derimot ikke hindra meg fra å skrive en manusversjon av boka. Min tidligere skrivelærer Kyrre Andreassen sa en gang at film er best på kino, i den betydning at hvis man er ute etter å skape en spennende historie med kule visuelle virkemidler, så... er det jo egentlig ikke noe vits i å skrive ei bok? Jeg har tenkt mer og mer på at Fiji Kitsune egentlig hadde egna seg bedre som en episk fantasyspillefilm enn en roman, men norsk filmproduksjon er 1. ganske begrensa i det hele tatt og 2. håpløst kommersiell. Egentlig har jeg lyst til at det skal være sånn at jeg bare kan skrive ferdig et filmmanus, sende det i posten til et filmselskap, og så liker de det eller ikke, og om de liker det, betaler de meg noen hundretusen for rettighetene, men sånn er det dessverre ikke. Filmbransjen er en ekstrovert bransje der man må nettverke, ringe rundt, pitche og skaffe spons, og det er sånne ting jeg syns er usannsynlig utslitende og også jævlig skummelt. Så. Kanskje er det bare derfor jeg skriver romaner og ikke lager film, selv om jeg har minst like mye lyst til sistnevnte. Dessuten innser jeg jo at det er en grunn til at Norge ikke spyr ut påkosta spesialeffektfilmer i fantasy- og sci-fi-sjangeren, og det har med økonomi å gjøre. Å lage film er dyrt. Sykt, sykt dyrt. Dessverre.

Uansett, dere! Manusversjonen min av Fiji Kitsune er ikke ferdig, og kanskje blir den aldri det heller (men skulle dere, Motlys, mot formodning finne dette av interesse, så skal jeg love å få ræva i gir, altså). Men det har vært gøy å skrive det, ikke minst fordi jeg har fått muligheten til å omskrive og forbedre den. For la oss innse det, folkens, det er mye elendig dialog i den boka som ikke funker i det hele tatt, og det blir ekstra tydelig når jeg ser det for meg som en film i hodet mitt. Og helt, helt dønn ærlig: jeg trur Fiji Kitsune ville blitt en dritkul film.

Jeg gir dere herved et lite utdrag fra manuset mitt. Dette er scene 8, ganske tidlig i filmen/boka, og dere som har lest romanen vil sikkert kjenne det igjen. God fornøyelse.


---

8. INT. HOS FIJI OG SUNALEI. KVELD/NATT.

FIJI, SUNALEI og EPSILON sitter rundt et plankebord og spiser suppe. Huset minner om ei hytte, med åpen peis, og vegger og møbler i mørkt tre. Det er lite, og bare innreda med noen få møbler, blant annet ei bokhylle og ei kiste. Det står ei oljelampe på bordet de sitter rundt, ellers er peisen den eneste lyskilden.

EPSILON (snakker med mat i munnen)

Altså, dere kan jo ikke si noe annet enn at dette er sykt. Der går jeg i øs pøs regnvær og leter etter trykkeriet fordi jeg har oppdaget noe snusk i utgaven jeg har, og så åpner jeg opp døren, og før jeg vet ordet av det, er jeg plutselig ikke på Jorden lenger i det hele tatt. Wham! Hvor sprøtt er ikke det?

Sunalei sitter helt stille med steinansikt, det ser ut som om hun konsentrerer seg for ikke å bryte ut i et irritasjons-/raserianfall. Fiji følger oppmerksomt med på det Epsilon sier, og ler litt av ham.

EPSILON

Arian-boken er helt grei, egentlig. Jeg mener, den er ikke akkurat Ringenes Herre, men jeg har lest verre. Og så er Arian og Fiji virkelige personer og greier. Men jeg syns at det burde ha vært skrevet litt mer om Den Onde Tvillingen, personlig digget jeg ham, men...

Epsilon blir avbrutt av Fiji som setter maten i halsen. Hun begynner å hoste. Sunalei, som sitter ved siden av henne, dunker henne i ryggen.

EPSILON

Alt i orden?

FIJI (grøtete)

Hvem... sa du?

EPSILON 

Den Onde Tvillingen? Husker at jeg syntes han var steike tøff, men husker ikke alt hva det stod om ham.

FIJI 

Hva er det egentlig du husker fra denne boken din?

SUNALEI 

Det er bare en bok som noen mennesker fra verdenen til Epsilon har skrevet for moro skyld. Det er sikkert ikke sant, det som står i den.

EPSILON 

Altså, han var en av de slemme og så forvandlet han seg til en drage mot slutten eller noe sånt.

Fiji ser skuffa på ham.

EPSILON 

Hva? Det er lenge siden jeg leste den, OK? Jeg husker ikke alt. Den eneste grunnen til at jeg tok den frem igjen, var fordi mamma hadde ryddet på rommet mitt, og så lå den tilfeldigvis fremme og slang. Jeg kom på at et sted i boken var et kapittel printet om igjen, og det var den eneste grunnen til bestemte meg for å oppsøke trykkeriet. Først gikk jeg til butikken, men den hadde gått ut av produksjon, og de kunne ikke hjelpe meg, så de ga meg adressen til trykkeriet isteden.

Fiji ser fra Epsilon bort på Sunalei. Hun åpner munnen og trekker pusten for å si noe, men blir avbrutt av Sunalei.

SUNALEI 

Jeg går og legger meg, jeg. Begynner tidlig på jobb i morgen.

Hun reiser seg fra stolen og tar med seg suppebollen idet hun går.

EPSILON 

Jeg joiner henne, jeg.

Sunalei snur seg brått og glor forferdet på Epsilon.

EPSILON 

Jeg mente bare at jeg òg skulle legge meg, da, jeg hadde ikke tenkt å legge meg i samme seng som deg eller noe! Dessuten har jeg fortsatt et håp om å befinne meg i mitt eget rom igjen i morgen tidlig, og, ikke et vondt ord om dere eller noe, men det øyeblikket hvor jeg finner ut at alt dette er resultatet av en litt for livaktig drøm, kan vel egentlig ikke komme fort nok.

Epsilon reiser seg og skal til å gå et sted, men stopper opp.

EPSILON 

Ehm... hvor har dere egentlig tenkt at jeg skal sove?

FIJI 

Bare ta sengen min, du. Sunalei viser deg hvor den er.

Han følger etter Sunalei inn ei dør. Fiji rydder sammen oppvaska på bordet, setter det på en benk. Hun blåser ut lyset i oljelampa. Så setter hun seg ned på gulvet foran peisen. Hun sitter og ser inn i flammene. Det ser ut som at hun sitter og tenker over alt det hun har sett og hørt i løpet av dagen, hun puster tungt ut, ser med ett helt utkjørt ut. Hun reiser seg opp igjen og henter ut et teppe fra kista. Hun legger seg ned på en benk med puter på som står inntil veggen. Hun tar teppet over seg. Hun legger seg på sida og ligger og stirrer inn i flammene. Gradvis glir øya hennes igjen og hun sovner. Etter å ha sovet noen timer, våkner hun brått av et bråk. Hun ser forvirra rundt seg. Bålet i peisen har nesten brent helt ut, men det er fortsatt nok lys til at hun kan se at Epsilon står midt på gulvet, gjennomsvett.

FIJI (grøtete)

Hva har skjedd?

EPSILON 

Bare et mareritt som skremte meg fra sans og samling. Du vet når du er liten og ikke tør å sovne igjen fordi du er redd for at drømmen skal vende tilbake? Akkurat sånn.

FIJI 

Hva drømte du?

Hun setter seg opp. Epsilon kommer mot henne og setter seg ved siden av henne på benken.

EPSILON 

Okei, jeg drømmer at jeg svever over himmelen, og ser det ene praktfulle landet etter det andre åpenbare seg. Jeg er ganske sikker på at det er denne verdenen, og landene er inndelt etter elementer, liksom du har snølandet, vannlandet, ildlandet, og så videre. Så plutselig, mens alt bare er fryd og gammen, hører jeg en buldrende stemme inne i hodet mitt som sier at jeg er hans sønn, og at alt dette kan bli mitt om jeg gjør som han sier. Han sier at jeg er født til å lede menneskene til visdom og lykke og et land som er lovet dem av gudene, før jeg plutselig blir dratt inn i planetens indre, og en kjempestor rød og svart drage står foran meg. Det ser ut som om øynene dens brenner, og alt er så uutholdelig varmt. Jeg skriker av smerte idet jeg faller ut i magmaen, og så våkner jeg.

Epsilon smiler litt flau til Fiji, men hun ser redd ut. Hun sier ikke noe, bare stirrer på ham med store øyne ei stund.

EPSILON (ironisk)

Takk for trøsten.

Han reiser seg og skal til å gå.

FIJI

Nei, vent, da!

EPSILON 

Du kunne jo i det minste ha sagt at slapp av, din fjompenisse, det var bare en drøm, og så kunne du ha funnet et glass vann til meg. Jeg vet ikke, noe sånt.

FIJI 

Det var ikke sånn ment! Jeg ble bare litt... uff, jeg vet ikke, jeg. Vil du... vil du ha en vårrull?

Epsilon stopper opp, snur seg og smiler.

EPSILON 

Du er ganske rar, du, og hun venninna di er helt gæren. Vårrull, sier du? Ja takk.

Fiji smiler og reiser seg fra benken. Hun går mot ei luke i gulvet, som hun åpner.

FIJI 

Gidder du å få liv i peisen igjen? Det står ved rett der borte.

Hun går ned gjennom luka, ned ei trapp, ned til spiskammerset. Hun viser tegn til å fryse. Hun tar med seg fire vårruller i hendene og går opp i stua igjen. Der har Epsilon fått fyr i peisen igjen. Hun legger fra seg vårrullene på en benk og lukker igjen luka. Epsilon ser bort på vårrullene.

EPSILON 

Nå snakker vi. Et par - tre minutter i mikroen, så er de der direkte lekre.

Fiji stirrer uforstående på ham.

EPSILON 

Ah, sorry, sorry, sorry. Jeg glemmer hele tiden at jeg ikke bare har blitt tatt med til en annen verden, men tilsynelatende også til en annen tid. Bare glem det. De kan sikkert varmes over åpen ild òg. Har dere grillspyd?

Fiji går bort til veggen der det henger ei katana-slire. Hun løfter det ned og drar fram det smekre samuraisverdet sitt. Epsilon glor storøyd.

FIJI 

Kan vi bruke dette?

EPSILON (stotrende)

Det der... det der...

Fiji kommer mot ham med sverdet i handa og setter seg ned ved siden av ham foran peisen. Epsilon tar ikke blikket fra henne og sverdet. Fiji ler.

EPSILON 

Det der er det legendariske Akumu, ikke sant?

FIJI 

Altså, legendarisk er det vel ikke, men det er pent å se på, i tillegg til at det er lett og skarpt, og mye sterkere enn det ser ut som. Det tåler både flammer og snø uten problemer.

EPSILON 

Nei, nei, nei, nei, nå må du huske. Det var det sverdet du drepte Den Onde Tvillingen med!

FIJI (skeptisk)

Har du lest det i boken din?

Epsilon ser bort og ned. Fiji trær vårrullene på sverdet og stikker det inn i flammene. Det er stille mellom dem ei lita stund. 

EPSILON 

Ikke at jeg har noe med det, altså, men er det noe særlig bra for bladet, det der?

FIJI 

Jeg er egentlig ikke herfra, fra Eira. Jeg kommer fra et land lenger sør som heter Kasai. Det er ildlandet, så ilden oppfører seg sånn som jeg vil at den skal oppføre seg.

De sitter i stillhet ei stund og ser på vårrullene som brunes.

FIJI 

Du, det er ikke sikkert alt det som står i den boken er sant, vet du.

EPSILON 

Så du er helt sikker på at det ikke var du som drepte ham? 

Han smiler fårete mens han ser på Fiji.

FIJI 

Jeg tror jeg ville ha husket det om jeg hadde drept noen, altså. Dessuten sa du at handlingen foregår i Rungholt? Rungholt er et land som ble ødelagt lenge før jeg ble født. Arian er derfra. Han liker ikke å snakke om fortiden sin, men hadde jeg vært en del av den, hadde han nok nevnt det.

De sitter stille ei stund til. Fiji snurrer litt på sverdet nå og da, Epsilon fikler med en løs tråd på genseren sin.

FIJI 

Jeg tror de er ferdige nå.

Hun trekker sverdet til seg og gir det til Epsilon. Hun går bort til kjøkkenskapa.

FIJI 

Du, Epsilon?

Hun åpner ei skapdør og finner fram to tallerkener.

FIJI 

Hva var det forfatteren av boken het for noe?

Hun går tilbake til Epsilon og rekker ham en tallerken som han tar imot. Han rekker sverdet med vårrullene tilbake til Fiji igjen.

EPSILON

Oi...

Han ser ut som om han tenker hardt mens han klør seg i panna. Fiji legger to vårruller på sin tallerken og to vårruller på hans tallerken. Så legger hun fra seg sverdet på gulvet.

EPSILON 

Mica ett-eller-annet.

FIJI 

Altså ikke et navn jeg kjenner igjen. 

Epsilon smaker forsiktig på vårrullen og gjør store øyne.

EPSILON 

Seriøst, disse er dritgode!

Fiji smiler til ham og begynner å spise.

EPSILON 

Så Fiji, du sa du ikke kommer herfra. Kan du ikke fortelle litt om deg selv? Hvordan er Kasai, og hvordan endte du opp her?

FIJI 

Du, det er en ganske dramatisk historie, faktisk. Jeg kom hit til Eira da jeg var seks år, ved en mirakuløs tilfeldighet.

EPSILON 

Jøss, dette lukter det skikkelig historie rundt leirbålet av, ass!

Fiji ler.

FIJI

Moren min døde da jeg var veldig liten, og jeg husker henne ikke så godt. Men hun var visst fra et land enda lenger nord enn Eira. Det er derfor jeg er lys i huden, og ikke gyllen, som de fleste fra Kasai er. Faren min var høvding, og det var ganske mange som var redd ham, faktisk, men jeg visste at han var verdens snilleste menneske. En gang, da jeg var seks år, tok han med meg ut på tokt. Han ville at jeg skulle bli kjent med skipet allerede fra ung alder, siden jeg skulle bli høvding etter ham. Men da vi bare var noen få timer fra å seile inn til Eira, kom vi ut for en forferdelig storm, som knuste skipet og drepte nesten alle om bord, inkludert faren min. Jeg var liten nok til å få plass oppå et stykke drivved, som altså drev i land i Eira litt etterpå.

EPSILON 

Shit, så sykt trist. Altså, da du sa at det var dramatisk, hadde jeg ikke sett for meg at det var så dramatisk. Herregud, så fælt for deg, da, og så var du bare en sånn bitteliten unge. Shit.

FIJI 

Det var Sunalei som fant meg, faktisk. Hun var like gammel som meg, og også foreldreløs, og hadde nylig blitt tatt inn i en ninjagruppe. Hun tok meg med hjem til leiren deres, der vi ble trent som ninjaer. Vi reiste alltid rundt, hadde aldri leir samme sted flere enn noen dager av gangen. Da Sunalei og jeg var seksten år, fikk vi høre at kongen i Eira var på utkikk etter dragetemmere. Sunalei og jeg søkte på jobben, og de to siste årene har vi altså jobbet med å temme kongens drager.

EPSILON 

Wow, så du og Sunalei er faktisk liksom profesjonelle ninjaer, dere da?

FIJI 

Ja, men selv ble jeg aldri ordentlig god med ninjavåpnene. Kanskje det å håndtere et sverd ligger i blodet mitt. Men du skal se Sunalei. Når hun kaster shuriken, er hun dødelig treffsikker.

Epsilon plystrer imponert. De fortsetter å spise.

EPSILON 

Og Arian, da? Du sa han var fra Rungholt, men at det ble ødelagt?

FIJI

Ja, eller jeg vet ikke så mye om det, som sagt liker han ikke å snakke om fortiden sin. Han var prins, men måtte flykte, og hele familien hans er død.

EPSILON 

Jøss, prins og greier?

FIJI 

Ja, og det gjør at han har magiske krefter. Alle kongelige har det. Siden han er fra Rungholt, som var tordenlandet, har han makt over elektrisiteten.

EPSILON 

Så kongen av Eira har makt over...

FIJI 

... snøen. Eira er snølandet.

EPSILON

Og du har makt over ilden, det er derfor du kan få flammene til å gjøre som du vil!

Fiji ler.

FIJI 

Altså, jeg er ikke ordentlig kongelig, da. Jeg er bare datteren til en høvding, ikke noen prinsesse eller noe sånt. Jeg får bare til småtterier.

De spiser videre.

FIJI 

Hva med deg? Jeg visste ikke engang at det fantes flere verdener enn denne før i dag. Hvordan er det å bo i din verden?

EPSILON 

Nei, hva skal jeg si. Jeg syns selvfølgelig denne verdenen er utrolig mye mer spennende enn den jeg er fra, som helt ærlig er ekstremt kjedelig i forhold. Vi har ikke magi, og ingen drager, bare kjedelige dyr som hunder, katter, griser og sauer og sånt. Vi er ikke ninjaer og dragetemmere heller. Moren min er sykepleier og faren min jobber i bank. Jeg har en eldre søster, som forøvrig er helt vilt smart, og fikk sykt gode karakterer på skolen. Dermed ble mamma og pappa veldig skuffa over meg, som ikke fikk til det samme som henne i det hele tatt. Men altså, den eneste grunnen til at jeg ikke fikk gode karakterer, var bare fordi jeg sa meningene mine i samfunnsfag, og fordi norsklæreren min ikke likte at jeg leverte skjønnlitterære stiler uansett hva slags oppgave vi fikk, som regel diktanalyse eller noe sånt, og fordi jeg aldri helt ble fortrolig med det vanlige tallsystemet i matte, så jeg fant opp mitt eget tallsystem. Dermed ga læreren meg strykkarakter.

Fiji ler.

FIJI 

Okei, jeg må innrømme at jeg ikke skjønner noen ting av hva du snakker om, men det er utrolig gøy å høre på. Verdenen din høres ikke kjedelig ut i det hele tatt.

EPSILON 

Dessuten liker jeg ikke hårfargen min, så jeg går alltid med ett eller annet på hodet. Det var ikke pappa like begeistret for, og mente at jeg snart burde begynne å se ut som alle andre, hvis ikke ville folk tenke stygt om meg. Men tro meg, det gjør de uansett, så jeg ga en viss bokstav i det han sa, og tok på meg hatter, skjerf, luer og alt mulig annet jeg kunne finne. Mye av det var temmelig fargerikt også, for jeg liker farger, men det gjør ikke faren min. Han mente at jeg burde kle meg litt mer "anstendig", som han sa, og begynne å ha på mer nøytrale klær i beige, brun og grå. Men gjett hvilken finger jeg viste ham da!

Epsilon ler høyt med munnen på vidt gap. Plutselig åpner døra inn fra soverommet seg, og Sunalei kommer ut på stua. Epsilon og Fiji snur seg mot henne. Håret hennes er bustete og øya hovne.

SUNALEI (grinete)

Kan dere ikke være litt stille? Det er faktisk noen i dette huset som prøver å sove.

EPSILON 

Du vil ikke spise litt vårrull sammen med oss, da?

Sunalei sukker oppgitt og setter seg ned på gulvet sammen med dem.

EPSILON (ertende)

Får du ikke sove uten meg?

SUNALEI 

Kjeften på deg, din fjott. Jeg får ikke sove fordi dere bråker noe så inni granskauen.

De tre blir sittende og stirre inn i flammene sammen. Fiji begynner å glippe med øya, før hun sovner lent mot Sunalei.

Fiji Kitsune og Platons idéverden (med innslag av astrofysikk)

Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang har gått ut og sagt dette såkalt offentlig, men mange av dere har kanskje fått med dere at Panthera Publishing, forlaget jeg har gitt ut tre bøker på, har vært litt... stille i det siste? Vel, det er fordi Panthera har blitt lagt ned. Ikke noe drama, bare litt for mye jobb fordelt på litt for få personer som gjorde litt for mange ting og sånt. Dermed er også bloggen til Panthera lagt ned, og med dét sagt nærmer vi oss kjernen i dette blogginnlegget, for jeg skreiv nemlig en gang et gjesteinnlegg på bloggen deres som handla om åssen jeg brukte filosofi og naturvitenskap som noen av de viktigste inspirasjonskildene til å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Jeg syns helt ærlig jeg hadde noen poenger i det gjesteinnlegget, så jeg har likeså godt bestemt meg for å poste det her òg. Jeg har lyst til at det skal finnes et sted der ute. God lørdagslesning!

Hei, alle sammen, dette er Kristine Oseth Gustavsen, forfatteren av Panthera-klassikeren I dypet av en ruin og fantasyeventyret Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Som dere ser, er det jeg som står for underholdninga på Pantheras blogg i dag, og i den anledning vil jeg benytte tida vi har sammen nå til å snakke litt om sistnevnte roman. Mer konkret vil jeg snakke om noen av inspirasjonskildene mine, med fare for at jeg kommer til å falle i den høytsvevende filosofiske fella, noe som igrunn ikke er så rart, fordi en av mine største inspirasjonskilder når det gjelder Fiji Kitsune, er Platon. Og jeg kan si med én gang at ja, det vil bli spoilere, så de av dere som ikke har lest Fiji Kitsune ennå, men har lyst til å gjøre det, bør slutte å lese nå ganske snart hvis dere ikke vil at en av de virkelige store plottwistene skal bli avslørt for dere. 

Og med dét bare begynner jeg. 

 Aller først er det kanskje passende å gi dere en kjapp introduksjon til Platon, for de av dere som ikke er så kjent med hans liv og virke fra før. Platon var en gresk filosof, elev av kanskje enda mer kjente Sokrates, som levde omkring fra siste halvdel av 400-tallet til første halvdel av 300-tallet før Kristus (eller før vår tidsregning, hvis du foretrekker dét). Platon sa og tenkte både mye fornuftig og mye rart, og ganske mye som var like fornuftig som det var rart. En av de rare tinga han sa og tenkte på, var det han kalte idéverdenen. Hvorvidt idéverdenen bare var et rart påfunn, eller om det hadde ulike grader av fornuft i seg, må nesten være opp til den enkelte å avgjøre, og det er jo nettopp det som er så fint med filosofi; at det ikke fins noen fasitsvar. Men sånn Platon så det, er den verdenen vi lever i, ufullkommen. Det fins i tillegg en annen verden, som inneholder alle svara, eller alle ideene, og en gang før vi blei født, fløyt vi alle rundt som ånder i denne perfekte idéverdenen. Så kom vi hit, og vi så rundt oss, og gjenkjente alle formene. Vi så en katt, og underbevisstheten vår huska ideen om en katt. Dermed kunne alle mennesker, uansett nasjon eller kultur, være enige om at dyret de så, var en katt, sjøl om de kanskje brukte forskjellige ord for det. Og dette til tross for at ingen katter er like. Om vi så to katter, der én var oransj og langhåra, og én var en liten, grå og spinkel korthåra kattunge med bare ett øye, ville vi likevel sett at begge to var katter. Men poenget til Platon var at kattene vi ser i denne verdenen, bare er formen av en katt. Den ekte katten, ideen om katten, fins i idéverdenen. Fordi katter alltid vil være katter, men ingen katter vil være helt perfekte, tenkte Platon at dette bare var et bevis for at katter i vår verden blir ”modellert” etter en idé om en perfekt katt i idéverdenen. Det blir på en måte litt som pepperkakeformer. Hvis du har en pepperkakeform forma som en katt, kan du bruke den til å bake pepperkaker forma som katter. Sannsynligvis vil ingen av dem bli akkurat så fullkomne som pepperkakeformen du brukte. Noen vil bli for godt stekt, noen vil kanskje mangle halen, noen får store bobler på seg. Men likevel har du pepperkakeformen, som det perfekte motstykket som de er skapt ut fra. Platon mente videre at jo mer opplyst du var, jo mer huska du fra idéverdenen, og at et typisk trekk ved filosofer, var nettopp at de i større grad enn andre var i kontakt med idéverdenen. Og dermed kommer hans berømte hulelignelse inn: ei gruppe mennesker sitter djupt inne i ei hule. De er bundet på en sånn måte at de ikke kan bevege seg, og ikke kan se andre steder enn rett framfor seg. Bak dem er et bål, og på veggen foran seg, ser de skyggene av alt som foregår på motsatt side av bålet. De har vært her hele livet, og dette er det eneste de kjenner til. De trur med andre ord at dette er hele verden. Men én dag kommer en av dem seg løs, og løper ut i verden for bare å oppdage at alt er så uendelig mye mer enn hva de hadde kunnet forestille seg inne i hula. Når han kommer tilbake og forteller alle de andre om det fantastiske som er den egentlige verden, dreper de ham. Sokrates blei dømt til døden ved å drikke gift da Platon var tjueni år, bare for å opplyse andre. Det er vel ingen tvil om hvem utbryterkongen i Platons hulelignelse er meninga å symbolisere. Uansett kan forholdet mellom vår verden og idéverdenen nettopp også ses som forholdet mellom det de bundne menneskene opplever som hele verden, og den egentlige verdenen bortenfor dem. Det de ser, og dermed også vi ser, er bare skyggebilder av sånn det egentlig er. 

OK. Det der blei ikke så kjapt som jeg innledningsvis hadde håpa på. 

 Noe av det jeg liker best med å skrive fantasy, er at man kan skrive alt. Absolutt alt. Man kan blande sammen alt man liker, alt man syns er spennende, låne fra historien, fra sitt eget privatliv, fra psykologien, fra naturvitenskapen, eller som jeg gjorde, fra filosofien. Man kan bruke fantasy til å formidle noe man ellers ikke ville visst åssen man skulle formidle, det være seg viktige politiske spørsmål eller etiske dilemmaer eller helt andre ting, eller så kan man bare ha det gøy ved å la forestillingsevnen løpe løpsk. Sjøl gjør jeg vel litt av alt når jeg skriver; diskuterer aktuelle temaer samtidig som jeg drømmer meg bort ved å beskrive drager og snakkende, hyperintelligente ulver, det hele nokså ubevisst, vel å merke. Alle jobber vel forskjellig, men jeg er en av dem som nesten aldri bevisst tar i bruk et virkemiddel eller som setter meg ned og tenker at nå skal jeg jammen meg skrive en skjennepreken om åssen det kan gå hvis vi lar det voldsomme konsumet vårt og den ustoppelige forurensinga ta overhånd, for eksempel. Men jeg ser det i ettertid, at boka blei den som den blei på grunn av mine underbevisste tanker, mine interesser og mine tenkemåter. Sånn var det også da jeg skapte hele den merkelig sammensatte verdenen vi befinner oss i i Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det er ikke før i ettertid at jeg har sett de åpenbare likhetstrekka mellom deres verden og Platons teori om en idéverden, og nå klarer jeg ikke å unngå å legge merke til det. 

Og her kommer den massive spoileren, for de av dere som faktisk ikke har lest Fiji Kitsune: verdenen som 99 % av handlinga foregår i, er meninga at skal være den verdenen vi ser for oss når vi dagdrømmer eller skriver eller tegner eller på noen annen måte bruker vår evne til å fantasere, være kreative og forestille oss. Ganske tidlig i boka forteller Arian vår hovedperson Fiji om de fire dimensjonene, som til sammen er romtid. Verdenen de befinner seg i, ligger i dimensjon fem, seks og sju, mens de deler den fjerde dimensjonen med vår verden. Tilhengerne av astrofysikkens strengeteori mener at vi også i vår verden operer med flere dimensjoner enn de fire kjente, men heldigvis for meg fungerer to ting jeg er veldig glad i, fantasy og filosofi, på ett punkt på nøyaktig samme måte: det fins ingen fasitsvar. Med andre ord kan jeg hente inn elementer fra både strengeteori med mange, mange dimensjoner og relativitetsteorien om at vi har fire dimensjoner og blande dem sammen til min egen lille teori som forklarer åssen verdenen i Fiji Kitsune henger sammen. Men felles for både strengeteoriene og relativitetsteorien er at hvis det fins flere dimensjoner, er de skjult for oss. Og verdenen vi blir introdusert for i Fiji Kitsune, er uten tvil skjult for oss. Med mindre man er som Epsilon, da, at man blir frakta dit via en guddommelig kraft. 

Menneskene i Platons hulelignelse opplever verden som skyggebilder foran dem. Er ikke på sett og vis også våre egne liv skyggebilder av åssen vi helst skulle ha opplevd dem? Eller kanskje er det omvendt? Når jeg drømmer meg bort, kanskje forestiller jeg meg at jeg er en uovervinnelig superhelt, er denne fantasien et skyggebilde av mitt egentlige liv? Eller er mitt egentlige liv skyggebildet av fantasien? Hva er mest virkelig, den verdenen vi kan forestille oss, eller den verdenen vi opplever? Siden vi opplever verden gjennom sanser, og sanser egentlig bare er impulser i hjernen, kan vi dermed si at livet vårt er en illusjon? Og hvis livet vårt er en illusjon, hva er det da som skiller fantasien fra virkeligheten? 

Jeg liker ideen om at fantasi ikke nødvendigvis er noe mindre virkelig enn det vi fysisk opplever. Hvis du hadde ligget mange år i koma og hatt en eneste lang, sammenhengende og fantastisk drøm, hadde ikke på sett og vis den drømmen blitt virkeligheten din? Og hvis virkeligheten som sagt bare er impulser i hjernen uansett, er det ikke så veldig mye som skiller den livaktige, langvarige drømmen fra det de som ikke er i koma opplever. Ingen veit hvorfor vi lever eller helt og holdent hva det er som skiller oss fra en ekstremt avansert maskin. Hva er det som gir oss livskraft og sjel (bortsett fra nattalvene, mener jeg)? Hvis vi kan leve, er det da så utenkelig at alle vesenene fra den komatiske drømmen også kan leve et sted i strengeteoriens små, usynlige dimensjoner? For hva er de små, usynlige dimensjonene, og hva er det de rommer? Og er det den komatiske drømmen eller vår fysiske virkelighet som er skyggebildene på veggen? 

Filosofi blei regna som naturvitenskap i antikken, og at astrofysikk blir regna som naturvitenskap i dag, hersker det vel ingen tvil om. Fiji Kitsune fra landet bak drømmer er rein fantasi og ville påfunn fra begynnelse til slutt, men vår egen virkelighet er likevel så mystisk og fantastisk at vi ikke trenger å bevege oss så langt unna vår komfortsone før vi kan begynne å finne inspirasjon til å skrive fantasy. Ved singulariteten til et svart hull, bryter fysikkens lover sammen, og ingen, absolutt ingen, kan forutse hva som kan skje der. Og så har du de gamle filosofene, som trudde på flere verdener, og former som alt vi kan se og oppfatte er trykt ut av. Og relativitetsteorien, med fire dimensjoner. Og strengeteorien, med mange dimensjoner. Mitt beste tips til alle som vil skrive fantasy, er å plukke opp ei bok om filosofi eller astrofysikk og lese til det svir i øya. Fantasi og virkelighet er ikke så langt unna hverandre, tross alt.



Psssst og sånn: til tross for at Panthera er lagt ned, er det likevel mulig å kjøpe Fiji Kitsune og de andre bøkene mine. Bare kontakt meg på kristine.oge@gmail.com, så finner vi ut av det.

Creares årsmøte

Jeg har vel egentlig aldri skrevet noe ordentlig innlegg om Creare, noe som er litt dumt igrunn, for det blei jo tatt så mange fine bilder da vi stifta foreninga og så vedtok vi ting enstemmig og så spilte vi ukulele i Slottsparken og litt sånn forskjellig. Men i utgangspunktet var Creare ei forening vi danna for å kjempe mot nedleggelsen av Skrivebua. Akkurat der og da klarte vi det, men som kjent tapte vi i lengden likevel. Til tross for det består Creare, og vi/de jobber i dag for å ivareta interessene til skrivende ungdom, og for at politikere og myndigheter skal forstå viktigheten av at ungdom skriver.

Og etter denne lille introduksjonen, nærmer jeg meg sakens kjerne, nemlig at det nærmer seg årsmøte! Her kommer det til å bli tatt opp aktuelle saker, det vil bli tid for skriveøvelser og foredrag, samt masse leik og moro i selskap med andre likesinna. Hanne Ørstavik, Kjetil Strømme Jørve (redaktør i Tiden forlag) pluss undertegnede (!!!) kommer på besøk, og jeg må bare si med én gang at jeg syns det er en kjempestor ære å bli nevnt i samme åndedrett som Hanne Ørstavik. Debutboka mi "I dypet av en ruin" er utsolgt mange steder, og kommer ikke til å trykkes i et nytt opplag, men jeg kommer til å ta med meg fem eksemplarer nettopp til Creares årsmøte der de kan kjøpes for en billig penge. Med andre ord kommer akkurat dette årsmøtet til å være en av de siste sjansene til å skaffe seg dette lille scifi-eposet, som forresten Ingrid har dedikert en blogg til (veit ikke om den skal oppdateres videre, jeg...?). Jeg kommer selvfølgelig også til å ta med meg fem eksemplarer av andreboka "Fiji Kitsune fra landet bak drømmer", også den billigere enn hva den ville vært hvor som helst ellers.

Det jeg prøver å si, er at dette kommer til å bli kjempegøy!!! Og noe av det morsomste av alt, er at det er helt gratis! Overnatting, mat, spennende foredrag, morsomme skriveøvelser og muligheten til å bli kjent med andre med like interesser, og det hele uten å betale for annet enn en eventuell togbillett. Påmeldingsfristen går ut den 27. januar, så det lønner seg å gjøre det allerede nå hvis du har lyst til å bli med på februars første skriveeventyr. Bare send en mail til livchristinehoem@live.no med navn, telefonnummer, mailadresse og informasjon om eventuelle matallergier og/eller -vaner, så kan vi ses ganske snart på Globus Hotell i Drammen.

Klikk her for å komme til arrangmentet på Facebook.

Spre gjerne ordet, og fred ut!

Pjatt

Jeg har internett i leiligheten! Og alle hjerter gleder seg.

Den siste tida har jeg utvikla meg til å bli helt ekstremt huslig. Det er kjemperart. Det begynte en gang på Frogner, trur jeg, og nå har det tatt helt av. Jeg har kjøpt dritfin bilderamme! Og dritfin kommode! Og dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å finne en dritfin bokhylle og en dritfin stol og en dritfin skrivepult! Og dere har sett den dritfine sofaen min, sant? Den som står i stua på bildene i det forrige innlegget? Og så vil jeg bake pai!

Men det var en digresjon. Tenkte kanskje dere ville vite at torsdag tjuende september kan dere for en femtilapp oppleve meg live på Lier bibliotek. Høhø. Jeg skal snakke om bøkene mine og det å skrive, pluss lese litt høyt og svare på spørsmål og litt sånn ymse. Koster som nevnt femti kroner, begynner klokka sju. Ja? Ja?

Og ellers, da? Jo. Det går vel greit.

Fiji Kitsune - ei ordliste

Siden jeg ikke ante at jeg kom til å gi den ut da jeg begynte å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer, var liksom den største ambisjonen min med den å legge ut alle kapitla på Skrivebua, med et nytt dokument helt til slutt med ei ordliste. Sånn gikk det som kjent ikke, og romanen er utgitt på Panthera Publishing.

Så. Det nye dokumentet med ordforklaringer får komme her i steden. Det fins faktisk et grammatisk system og, men det orker jeg ikke å forklare så veldig inngående. Liker å tenke at dere kanskje skjønner det litt av dere sjøl hvis dere sitter og oversetter ord for ord, for så veldig vanskelig og innvikla er det ikke. Her følger uansett alle orda jeg har brukt på det mystiske språket som dukker opp i løpet av romanen. Liten note: "ae" uttales i de fleste tilfeller "ej", og i ord som slutter på "lle", er e'en stum.

(Tegna av meget talentfulle Ingrid, posta for stemningas skyld.)

abaras = lukte
aea = vi
aeroras = bestemme
aei = oss
aes = for
aese = fordi
aestarros = forklare
aevotas = begynne
ala = hva
alle = hun
am = jeg
ana = selv
anavifasnia = selvfølgelig
anen = noen
anin = noe
ara = hvilken/hvilket
aro = trone
asir = skje
ava = slik
awas = mens
aya = skygge
baenol = slott
bano = mann
bas = der
basaes = derfor
biranor = mellom
brihou = gjenstand
brilanuno = gjenferd
broir = nyte
bo = ned
boni = våken
brinnor = gjennom
buram = stor
ca = med
cafor = trenge
cali = blå
cara = før
caron = tålmod
caronia = tålmodig
caroniale = tålmodighet
ce = nå
cisel = frost
cisor = fryse
coras = gjøre
crae = død
creor = smake
crie = redd
crope = halv
dara = på
daro = rett
darolanunoia = rettferdig
darolanunoiale = rettferdighet
doras = skulle
ene = bare
es = den, det
eses = (genitiv, plasseres bak ordet)
ete = eller
etla = ting
etli = opp
faeras = bli
felis = ville
fof = støv
garo = hjel
gapas = holde
grerie = toleranse
haera = verden
haris = bruke
hat = grunn
hou = stand
im = meg
ille = henne
ipras = bade
is = kunne
isis = i
isasir = kanskje
lan = han
lanuno = ferd
lanunor = ferde
lal = dere
laria = evig
laves = vise
le = enn
lele = lys
lev = at
lil = dere (objektsform)
lilu = ja
lin = ham
mae = kraft
mi = en
millir = føde
minor = hilse
mir = måtte
moi = gud
monie = hjem
mu = ikke
muelle = natt
muren = bror
muria = land
nala = dum
nar = ut
naros = vite
nini = liten
nirelle = nåde
nis = dag
nor = om
norio = konge
noro = verken
obor = ha
ogros = ta
orio = mørke
oro = gammel
parir = la
pasi = vei
pirio = empati
pinye = svak
pinyele = svakhet
pite = sans
pites = sanse
pora = tegn
pre = måte
qual = hvor
qualaes = hvorfor
qualelle = hvordan
raba = høy
rae = inn
ress = dråpe
ria = to
rora = stemme
roelle = krone
roetla = kroning
saeras = ligge
sal = du
samor = orden
sanar = komme
scar = kontrast
se = som
selle = hvem
sil = deg
sinae = torden
sis = (bestemt form entall, plasseres bak ordet)
sise = (ubestemt form flertall, plasseres bak ordet)
sisi = (bestemt form flertall, plasseres bak ordet)
sonos = dyp
taroc = kjeft
taroi = topp
tarro = klar
telle = annen/annet/anna
tre = salt
torar = gå
unos = bra
vam = de
vae = vel
vaesanaro = velkommen
vaes = være
vas = lede
vala = når
veves = skjønne
vi = men
vifas = følge
vim = dem
vio = ingen
vioetla = ingenting
viror = huske
vis = dit
vitla = vann
viv = alle
vivelle = alt
vou = da
we = så
wevasi = således
wie = nei
win = fra
wisis = velge
yae = av
yam = til
ye = og
yerer = gjøre
yewe = også
yie = (komparativ, plasseres bak ordet)
yiel = (superlativ, plasseres bak ordet)
yu = tre (tallet)

Lokalkjendiseri

Pliz overse at jeg myser verre enn en... okei, jeg skal ikke være rasistisk nok til å si nærsynt kineser. Og det at jeg ser ut som en bæsj. Fordi det at du leser bloggen min, bør bety at bryr deg litt over gjennomsnittlig om meg, ikke sant? Og sånn sett er det bare for meg å pøse ut med egosentrisme. Og oh, klikk på bildet for full størrelse og leselig skrift.

Faksimile: Lierposten.

Karoline har forresten gitt meg en veldig fin anmeldelse.

Nå skal jeg kutte ut sjølpromoteringa før det blir kleint. Til helga skal jeg lese på Splittet Kjerne og henge med fine folk!

Fiji Kitsune fra landet bak drømmer

Hva skal vel en blogg brukes til om ikke skruppelløs sjølpromotering og egosentrisme?

1. september kommer den andre Panthera-romanen min. Den skal kunne kjøpes fra nettsidene til Panthera og i utvalgte Libris- og Outland-butikker rundt om i landet, samt på Dragens hule. Og ja, vel, jeg har jo faktisk brukt fire år på boka, så jeg håper den er litt bedre enn I dypet av en ruin. Og så føler jeg meg vel herved ganske ferdig med fantasy-sjangeren for ei stund. Her, ta et lite utdrag, og nyt etter beste evne:

(Foto: Daniell N. de Sousa)

---

Jo lenger ned vi ble dratt, jo mer av landskapet åpnet seg under meg. Det var trær, så skinnende grønne at de så fuktige ut, og etter hvert så jeg også blomster med enorme kronblader i farger jeg knapt nok kunne ha forestilt meg på forhånd. Sommerfugler på størrelse med hodet mitt virret svimmelt rundt, og dyr med store øyne, lange fingre og glatt pels var over hodene våre og innimellom buskene.

Da vi landet på bakken, slapp den andre Fiji hånden min for første gang. Først hadde jeg ingen balanse i det hele tatt, men etter kort tid lærte jeg meg at det å bevege seg her var en fryd. Jeg oppdaget at jeg kunne ta kjempestore skritt som førte meg lenger av gangen enn skrittene jeg tok hjemme, og jeg kunne klatre i de enorme trærne uten vanskeligheter. Jeg svingte meg oppover trestammen til et av dem ved å ta tak i lianer og grener som hang og stakk ut fra den. Som om en slags motsatt tyngdekraft trakk meg, var jeg oppe i trekronene fortere enn jeg trodde var mulig. Jeg dyttet løvverket til side, og oppdaget at det var det enkleste i verden å klyve ut og opp på de helt øverste bladene og bare bli sittende der. Lyset på denne planeten kom ikke allestedsfra som det gjorde hjemme, men var konsentrert i en skinnende ball som stakk i øynene hvis jeg så direkte på den. Men denne ballen fikk området rundt meg til å gløde på en måte som liksom kom innenfra, og alt virket så uendelig… levende. Alt pustet rundt meg, og da jeg selv tok et dypt innpust, føltes det som om jeg luktet alt samtidig. Vann, krydder, jord, planter, det var liksom et snev av alt, og jeg foretok lange reiser inne i hodet mitt bare basert på duftene.

Men synet! Oppe fra trekronen kunne jeg se en bred elv sno seg langt fremme ved horisonten. Den lignet flytende gull. Og med det samme hørte jeg en lyd, og da jeg så opp, strøk en enorm rosa fugleflokk forbi.

Jeg reiste meg. Føttene mine var nesten ikke nær løvet engang, og jeg visste at jeg kunne fly. Jeg strakk begge armene ut til sidene, og tok meg tid til å føle på vinden. Den var lun og varm, og med et slags strøk av noe vått. Uredd lente jeg meg fremover, og en het oppvind tok tak i brystet og magen min og løftet meg opp over trekronene, og jeg kunne snu meg, ligge på ryggen og bare drive av sted mens øynene mine fortapte seg i det evige blå over meg.

Da jeg rullet rundt på magen igjen, peilet jeg meg nedover mot bakken. Den andre Fiji hadde kommet frem fra skogbrynet, og hun smilte opp mot meg. Jeg smilte tilbake, og hadde kursen rett mot henne…

Da plutselig bakken under henne revnet. En stor sprekk, som dukket opp av ingensteds, og knakk opp landet fra der hun stod og flere kilometer innover, vippet henne i overbalanse. Jeg prøvde å fly fortere, men det gikk ikke, og noen hundre meter unna var jeg vitne til at hun skrikende falt ned i den nyåpnede revnen.

Fortvilt så jeg meg om etter et sted å lande, men bakken under meg var i kaos. Biter av bakken ble flerret opp og slukt av en usynlig energi langt nedenfra et sted, de stolte trærne fra den fuktige skogen ulte idet de falt overende mens barken splintret, og dyrene prøvde å flykte, men snublet i sine egne ben og datt med ansiktene først ned i fallgruvene.

Blodet dundret i tinningene. Fingrene mine føltes numne, og balansen der jeg svevde ble vanskelig å opprettholde. Jeg kunne kjenne meg selv ramle ned gjennom luften; et hjelpeløst offer for den magnetiske kraften det ikke nyttet å kjempe imot.