Rundtomrask

Så! Tenkte å bruke dette ganske så retningsløse innlegget på en hel del forskjellig, faktisk. Noen ganger er det ting som dukker opp som jeg føler at jeg burde fortelle til omverdenen, men så er de egentlig ikke store og viktige nok til å bruke et helt blogginnlegg på, så jeg venter til det er nok sånne småting før jeg blogger? Ja.

For ganske lenge siden nå bestemte jeg meg, etter inspirasjon fra dette blogginnlegget, for å legge ut hele I dypet av en ruin på nettet, til gratis lesning for alle. Det er ganske lenge siden den gikk ut av produksjon, og restelageret har blitt makulert, så de eksemplarene som folk allerede har der ute, er de eneste som faktisk fins. Da den blei gitt ut, måtte jeg ta den ned fra Skrivebua, men nå ligger den altså ute igjen, klar til å kunne skrives ut, eller leses på data eller nettbrett. SPREAD IT LIKE THE PLAGUE. Det viktigste for meg er at den blir lest, og siden jeg uansett ikke kommer til å tjene noe mer penger på den, er det ikke noe poeng for meg å ha den for meg sjøl, jeg er jo lei av den etter ti tusen gjennomlesninger uansett. Klikk

HER

for å lese I dypet av en ruin gratis på nettet.

Ellers har jeg så smått begynt forberedelsene til Christiania dannede selskabs Skøiteaften, som er arrangert av de samme folka som arrangerte Viktoriansk piknik. Det har blant annet involvert at jeg har gått til innkjøp av følgende fantastiske antrekk:

(Ikke le av mine half-assed hårruller!)

Disse bildene er kjempedårlige, fordi etter at speilreflekskameraet mitt døde for ei stund siden, så har jeg bare hatt webkamera og mobilkamera tilgjengelig. For mye bedre bilder, sjekk ut bloggen til Kim, fordi jepp, det er Kim som har sydd det, og hun er så utrolig flink atte herregud. Til informasjon: jeg sitter faktisk og skriver dette innlegget kledd i dette. For så kul er jeg faktisk.

Og i den anledning så er jeg egentlig på utkikk etter en viktoriansk(inspirert) damehatt til bruk vinterstid! Kjenner du noen som kan hjelpe meg, eller kanskje du kan hjelpe meg sjøl? Jeg har jobb, så jeg kan til og med betale penger for arbeidet! Bare å si ifra, så blir jeg dritglad.

Utover det kan jeg melde at jeg har billett til The Force Awakens den 16. desember, og billett til Kraftwerk - The Man Machine 3D i Operaen den 5. august, så dette lover godt for framtida.

Jo, og en annen ting som lover godt for framtida, som lover så godt at jeg nesten ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg, og som jeg syns det er kjemperart at jeg bare nå nylig har fått med meg:

DET SKJER. DET FØKKINGS SKJER. Altså, en remake av FFVII har vært sånn min store drøm siden jeg spilte FVII for første gang, haha. Og det har vært sånn kjempemange spekulasjoner om det dritlenge, og Square Enix bare nei nei nei, det skjer ikke, og nå SKJER DET FAKTISK. DET ER SÅ FANTASTISK. Og jeg bare håper at dette blir så utrolig bra som det jo er nødt til å bli, og at de ikke forandrer for eksempel kampsystemet altfor mye, for etter min mening er kampsystemet i FFVII et av de beste i RPG noen gang, og jeg har sett folk kalle det "utdatert" og greier og greier, men jeg mislikte kampsystemet i FFXII skikkelig, for eksempel, og jeg har bare nå i det siste blitt fortrolig med kampsystemet i FFXIII, og liksom... de nye kampsystema er jo forverringer av de gamle? Men ja. Jeg trur jeg uansett kommer til å elske denne remaken, og hey, jeg ønsker meg Playstation 4 til jul.

Creares årsmøte

Jeg har vel egentlig aldri skrevet noe ordentlig innlegg om Creare, noe som er litt dumt igrunn, for det blei jo tatt så mange fine bilder da vi stifta foreninga og så vedtok vi ting enstemmig og så spilte vi ukulele i Slottsparken og litt sånn forskjellig. Men i utgangspunktet var Creare ei forening vi danna for å kjempe mot nedleggelsen av Skrivebua. Akkurat der og da klarte vi det, men som kjent tapte vi i lengden likevel. Til tross for det består Creare, og vi/de jobber i dag for å ivareta interessene til skrivende ungdom, og for at politikere og myndigheter skal forstå viktigheten av at ungdom skriver.

Og etter denne lille introduksjonen, nærmer jeg meg sakens kjerne, nemlig at det nærmer seg årsmøte! Her kommer det til å bli tatt opp aktuelle saker, det vil bli tid for skriveøvelser og foredrag, samt masse leik og moro i selskap med andre likesinna. Hanne Ørstavik, Kjetil Strømme Jørve (redaktør i Tiden forlag) pluss undertegnede (!!!) kommer på besøk, og jeg må bare si med én gang at jeg syns det er en kjempestor ære å bli nevnt i samme åndedrett som Hanne Ørstavik. Debutboka mi "I dypet av en ruin" er utsolgt mange steder, og kommer ikke til å trykkes i et nytt opplag, men jeg kommer til å ta med meg fem eksemplarer nettopp til Creares årsmøte der de kan kjøpes for en billig penge. Med andre ord kommer akkurat dette årsmøtet til å være en av de siste sjansene til å skaffe seg dette lille scifi-eposet, som forresten Ingrid har dedikert en blogg til (veit ikke om den skal oppdateres videre, jeg...?). Jeg kommer selvfølgelig også til å ta med meg fem eksemplarer av andreboka "Fiji Kitsune fra landet bak drømmer", også den billigere enn hva den ville vært hvor som helst ellers.

Det jeg prøver å si, er at dette kommer til å bli kjempegøy!!! Og noe av det morsomste av alt, er at det er helt gratis! Overnatting, mat, spennende foredrag, morsomme skriveøvelser og muligheten til å bli kjent med andre med like interesser, og det hele uten å betale for annet enn en eventuell togbillett. Påmeldingsfristen går ut den 27. januar, så det lønner seg å gjøre det allerede nå hvis du har lyst til å bli med på februars første skriveeventyr. Bare send en mail til livchristinehoem@live.no med navn, telefonnummer, mailadresse og informasjon om eventuelle matallergier og/eller -vaner, så kan vi ses ganske snart på Globus Hotell i Drammen.

Klikk her for å komme til arrangmentet på Facebook.

Spre gjerne ordet, og fred ut!

Noen inntrykk

Å gå på skole er helt OK. Verken mer eller mindre. Jeg har ennå ikke følt et behov for å løpe ut på gangen for å grine. Det er jo en god ting. Men igjen, jeg har også bare hatt to dager skole foreløpig. Alt kan jo forandre seg.

Jeg har brukt veldig lang tid på å komme meg fram og tilbake. Det at den første bussen til Brumunddal går fem på sju om morgenen, og den siste bussen halv seks på ettermiddagen, har vist seg å være en særdeles kinkig situasjon. Sånn, med tanke på at jeg bruker omkring to timer hver vei, mener jeg.

Men i går skreiv vi faktisk under ei husleiekontrakt. Nå som alle studentene ved Høgskolen i Hedmark har fått et sted å bo, har studentsamskipnaden der åpna for andre studenter òg. Husleia er så billig at jeg sannsynligvis har råd til månedskort på tog, og da er plutselig veldig mye gjort. Så om noen dager blir det Hamar.

Sjøl om det har vært litt fint å bli tvunget til å sitte på skolen et par timer før forelesninga egentlig begynner òg, bare fordi bussene går med så store mellomrom. Dere veit, aleinetid. Tenketid. Skrivetid.

And now for something completely different: dere bør kjøpe I dypet av en ruin nå, hvis dere ikke allerede har den. Den trykkes ikke opp i nytt opplag, og er i ferd med å bli utsolgt fra forlaget. Det som er inne i butikkene nå, er det siste som er igjen av den. Billigst er den forøvrig her.

Pjatt

Jeg har internett i leiligheten! Og alle hjerter gleder seg.

Den siste tida har jeg utvikla meg til å bli helt ekstremt huslig. Det er kjemperart. Det begynte en gang på Frogner, trur jeg, og nå har det tatt helt av. Jeg har kjøpt dritfin bilderamme! Og dritfin kommode! Og dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å finne en dritfin bokhylle og en dritfin stol og en dritfin skrivepult! Og dere har sett den dritfine sofaen min, sant? Den som står i stua på bildene i det forrige innlegget? Og så vil jeg bake pai!

Men det var en digresjon. Tenkte kanskje dere ville vite at torsdag tjuende september kan dere for en femtilapp oppleve meg live på Lier bibliotek. Høhø. Jeg skal snakke om bøkene mine og det å skrive, pluss lese litt høyt og svare på spørsmål og litt sånn ymse. Koster som nevnt femti kroner, begynner klokka sju. Ja? Ja?

Og ellers, da? Jo. Det går vel greit.

Hmz

Jeg er ganske bekymra for tida. For framtida mi og - dette er nytt - samtida mi.

Framtida er vel ingen fremmed fugl for noen, egentlig. Greia er jo det at det blir jo ikke folkehøyskole et år til, liksom, og det blir nye folk. Og igrunn bekymrer jeg meg ikke for nye folk generelt. Litt angsty er det jo innledningsvis, men det går seg til. Det er liksom mer det at... vel, det er hvem som helst andre enn folka her, da. Nå skal jeg ikke si at jeg aldri har savna vennene mine i Lier mens jeg har vært her, for det har jeg jo, men jeg har likevel tilbrakt såpass mye tid rundt og med dem og i de samme gatene at jeg var jækla klar for å flytte ut og se noen andre ansikt, egentlig. I tredje på vgs følte jeg at tida var inne, liksom. Det gjør jeg ikke her. Vi har jo bare så vidt kommet i gang, for faen! Det begynner å gå opp for meg at påskeferien nærmer seg med faretruende stormskritt, og etter det er det snakk om sikkert tre uker før det er Cuba-tur, og etter det er det... friggings to uker igjen av hele bøtteballetten. Det friker meg seriøst ut. Jeg er ikke forberedt på å gi slipp på ting alt nå. Igjen, savn kan jeg faktisk leve med, men denne følelsen av at ting kommer for fort, før jeg i det hele tatt har rukket å vende meg til én type tilværelse, er faen meg for jævlig. Det blir nesten som å bli fratatt maten før du er mett - og legg til at med "maten" mener jeg en superdigg pizza med masse fyll og rømmedressing. Faen, altså. Dette er ikke gøy.

Og det er vel kanskje litt av grunnen til at jeg til tross for å ha fått én type stress en smule på avstand, likevel stresser litt igjen. Jeg er plaga av at vi liksom aldri gjør noe lenger. Nå veit jeg strengt tatt ikke om vi egentlig gjorde så mye før heller, men da hadde jeg i væffal ikke følelsen av at vi bare surra rundt på tomgang. Vi kakler piss i foajeen og ser en film hvis det er helg. Legger oss altfor seint fordi vi ikke gidder å drasse de feite rævene våre over til internata før vi blir jagd ut. Jeg sløser bort stipendet mitt på godteri når realiteten er at jeg er nødt til å låne penger for å i det hele tatt komme meg en én time og ti minutters lang togtur hjem om ei ukes tid. Det er faen meg nedverdigende. Jeg er så kjei. Jeg føler at jeg prøver å ta initiativ til småting, men enten så har ikke folk penger, eller så har jeg spurt så lang tid i forveien at når alt kommer til alt og jeg minner dem på det, har de lagt andre planer. Eller så bare vil de ikke. Jeg tenker òg at jeg bør prøve å bli mer engasjert i saker som skolen arrangerer, som snøballkrig og salsakurs, men faen, hvis jeg driter i det, tenker jeg at det er min egen feil at jeg kjeder meg fordi jeg ikke engang gidder å prøve, og hvis jeg blir med, lengter jeg til det er over. Så hva er det riktige her? Å prøve å være sosial og deltagende og positiv og håpe at konkret handling forandrer en abstrakt tenkemåte, eller la være å ljuge for seg sjøl og sløve aleine fordi jeg innerst inne faktisk ikke har lyst til å endre mine dårlige vaner? Dillemmaaaaaa.

Og noe av meg tenker at jeg ikke burde skrive det her fordi det er på en måte litt... jeg veit ikke, kanskje flaut. Dessuten tenker jeg at dere bryr dere sikkert ikke likevel. Men jeg er helt oppriktig bekymra for Tor Espen, jeg. Bekymra for at han ikke skal bli ferdig med opptaksprøvene sine i tide, og for at han ikke skal komme inn på de skolene han vil, og for fyren i det hele tatt. Han sier veldig lite under måltidene for tida, og forsvinner stort sett bare rett på rommet sitt når vi er ferdige med å spise. Vi må liksom ringe ham for at han skal komme bort til oss. Litt ironisk, egentlig, i og med at jeg så vidt lufta nevnte bekymringer for Henrik i stad da vi satt på biblioteket og storyboarda vårt nyeste prosjekt Kjell og Jan, og idet jeg var ferdig med å snakke, ringte faktisk Tor Espen og erklærte at han kjeda seg. Så vi ba ham komme bort, noe han gjorde.

Dette var sannsynligvis gørrkjedelig, men jeg føler meg bedre nå som jeg har prakka tankene mine over på noen andre.

I morra skal jeg lese et utdrag fra I dypet av en ruin høyt for hele jævla skolen. Gjett om jeg ikke vil, a. Skrivestilen er pinlig og teit, og jeg kommer til å virke som en oppblåst sjøldigger. Legg til at jeg lesper og har stygg stemme. Dette blir kleint, det.

Piss 'n' shit

Såh! Jeg har gjort mye småtteri i det siste av den typen jeg ikke gidder å blogge om, men som er halvveis relevante likevel. Med andre ord venta jeg til jeg hadde gjort nok av dem, så jeg kunne skrive et godt, gammaldags oppsummeringsinnlegg om dem. Ække jeg smart!

Det viktigste jeg har gjort med livet mitt i det siste, sier kanskje mer om livet mitt enn jeg er villig til å innrømme, men det er ikke desto mindre dette:

That's right - jeg har ommøblert! Sjekk før-bildene, a! Det er drøyt, ass! Den viktigste forskjellen er så klart at vi er én person mindre på rommet nå; roomien min og jeg har skilt oss. Men jeg syns egentlig det er like greit, for SATAN, SÅ CHILL DET ER MED ALEINEROM. AAAAHHHH. JEG HAR FØKKINGS DOBBELTSENG NÅ. AAAAHHHH. Observante sjeler vil sikkert legge merke til at det er deprimerende lite på veggene, men jeg håper å få retta opp i det snart. Noe andre observante sjeler sikkert vil legge merke til, er dette:

Jada. Det er ( )-albumet til Sigur Rós på vinyl. Har jeg LP-spiller? På ingen måte. Jeg trur vi til og med har kasta den forhistoriske vi en gang i tida hadde hjemme. Men hey, siden jeg egentlig ikke kjøper CD'er lenger likevel - ja, det er trist, men det er faktisk sant - kan jeg like greit kjøpe vinylplater fordi de er jo mye mer classy. Og jeg trenger ikke kjøpe alt jeg kommer over heller, liksom, men bare de som betyr mye for meg? Du er med? Og så gjør de seg jo ypperlig på veggen til jeg har spart opp penger nok til å skaffe meg noe jeg kan spille dem av med.

Videre har jeg gjort dette:

Signe kalte det et PR-stunt, men jeg kalte det egentlig bare å sette signerte frieksemplarer av boka mi på i ungdomshylla på Norli. Sånn at når noen forhåpentligvis kommer til kassa for å betale, og så blir den bipa, og så skjer det ingenting, og så tenker kassamennesket at "ja, ja", og så får kunden boka gratis, mot all formodning, så skaper det jo en viss... effekt, kanskje? Og så åpner de boka, og ser at den er signert, og da tenker de at dette må være litt mystisk. Og... vel, altså, jeg håper ikke å komme på nyhetene eller noe sånt som den mystiske boksignereren som strør gratis bøker rundt i ymse bokhandlere, men litt gøy var det jo?

En annen ting, er at jeg har gjort som Lisa og gått til anskaffelse av et sådan:

Holga, for faen! Som jeg for så vidt ennå ikke har fått, men det er betalt for, så snart, snart. Ikke minst er dette framprovosert av en viss misunnelse for en viss gjøk som løper rundt med et visst Super 8-kamera som jeg obsesser noe helt vilt over, og som jeg for så vidt har fått lov å filme litt med, men hey, det blir jo ikke det samme. Tenker at frøken Holga blir kjekk å ha med seg til Cuba i april, jeg.

Puh! Blir sliten av å skrive så mye, jeg. Er faen ikke rart jeg står på stedet hvil med det ferskeste romanprosjektet mitt, og alt av noveller, dikt og småtekster, når et simpelt blogginnlegg tar på såpass.

Snart kommer jeg til å skrive noe superdypt og kjempefilosofisk. Jeg føler det på meg.

Det e boka mi

Nei, jeg har vel faktisk egentlig ikke skjønt det ennå.

------>www.pantheralife.no<------

For kjøp og info og sånne ting. Foreløpig er den ikke å finne i bokhandler fordi ingen butikker med respekt for seg sjøl tør å ta inn bøker av ukjente forfattere fra ukjente forlag med mindre de veit at det vil selge først. Med andre ord må den selge i et visst antall eksemplarer før noen sannsynligvis kommer til å ta den inn. Men vi er da optimistiske, er vi ikke?

Det går an å bli Facebook-fan og greier. Serious business, ass. Og bloggen til forlaget er å finne her.

Og hva jeg tenker om hele greia? Tjæh. Vondt å si. Det er mest flaut, egentlig. Den er jo ikke sååå bra.

Litt gøy og, da.

(Og angående det forrige innlegget mitt; jeg overlever. Jeg gjør jo det. Og han det gjelder og jeg snakker jo tross alt sammen, sjøl om... æh, jeg tar det i et annet innlegg. Forvent det om noen dager.)

Bergen og Sandefjord

Såh. Skolemaskinene krever at jeg må installere nytt programvare for å få lagt inn bildene fra kameraet mitt. Selvfølgelig et slag i trynet. Får se når jeg blir så desperat at jeg kontakter administrator. Kanskje i morra. Så inntil videre får dere leve i håp om bilder av rommet mitt heller i framtida.

Ahh. Hvor lenge siden sist? Fem dager? Føles som fem år. Jeg trenger virkelig en egen maskin. Og dette er bare andre dagen! Herre.

Men nå forgriper jeg hendelsenes gang! Jeg har oppdateringer å unnagjøre, for tru det eller ei, men de siste dagene har vært innholdsrike.

Mhm. Jeg var jo i Bergen. Dere som har fulgt med litt på bloggen, veit at jeg er midt oppi en prosess hvis navn lyder bokutgivelse. Dere som i tillegg har stalka meg litt på Facebook, veit verdifull tilleggsinformasjon, som jeg akter å ta for meg her og. Dere var ikke eksklusive så lenge, nei.

Altså! Jeg var i Bergen. Der fant jeg blant annet en Anders, virra rundt på obligatoriske Bryggen og følte meg viktigpetrine med speilrefleks i akvariet. Men grunnen til at jeg egentlig var der in the first place, var ingen av overnevnte, men nettopp den at jeg skulle møte forlaget mitt, a.k.a. Panthera Publishing, en nyoppstarta og entusiastisk duo som ingen har hørt om, men som vi akter å få gjort noe med. Jeg fant ut at de ikke var noen forstyrra pedofile (fordi ei melding som "når de kjem ut, ser de ei sølvgrå stasjonsvogn som de kan sette dykk inn i" - ikke nødvendigvis ordrett - kan tolkes i alle regnbuens farger), men derimot to søte sunnmøringer ved navn Anette og Vegar. De hadde store planer og masse penger, til tross for at de påstod at forlaget holdt et stramt budsjett. Men jeg mener, hallo. Hotellet, frokost første dagen, tannbørste (!), middag første kvelden og fire kinobilletter blei spandert av dem. Needless to say følte jeg meg temmelig V.I.P., noe som resulterte i en festlig fjesbokstatus. Nu vel.

"I dypet av en ruin" kommer etter planen 18. september. Alle veit til at planer ikke er til for å holdes, men vi skal yte vårt ytterste for at denne likevel blir det. Holdt, altså. Da blir det releaseparty i Bergen, og alle må komme! Dessuten var de interessert i "Min virkelighet", som i all oppriktighet er pølsevev fra ende til annen, men for all del, suit yourselves, Panthera. Og dette mener jeg ikke på en arrogant, uhøflig måte, men på en slags beskjeden type måte. Eh. Jeg veit ikke om jeg gjør meg helt forstått her, jeg, men det får bare være. De syns uansett at jeg skriver bedre enn det jeg sjøl gjør, og med det mener jeg egentlig verken å si at de er dumme eller at jeg er kjempeflink. Hmz. Dette blei vanskelig. Og da gjør jeg som jeg alltid gjør når noe blir vanskelig; overser det og går videre.

Det kan virka som om A&V er hyppe på å gjøre meg til kjendis. De har store planer om både signeringer, fanside på Facebook, bannere, reklamer på busser, nesten-cosplay på utgivelsesdatoen og masse annet skøy. Og jeg har vært på mitt livs første photoshoot, noe som var forferdelig awkward, men som vi får satse på at i det minste viste meg i så godt lys som lar seg gjøre med meg som modell.

Og ikke for å virke som ei kommersiell kapitalisthore her, men jeg blir seriøst rik. Og jeg er klar over at jeg nesten begynner å snuse på motsatt ende av den politiske skalaen jeg hevder å tilhøre her, men jeg greier liksom ikke å nekte for at jeg liker ideen om å få et honorar på minst 37000 og noe, samt 11 % av salget. Det er liksom nesten like mye som jeg får i stipend, det. Og for et menneske som aldri har hatt jobb og ikke kjenner dagligdagsheten ved 10000 i lønn hver måned, hadde jeg sikkert ikke merka forskjell om jeg så hadde dratt hjem gullfuglen i Vil du bli millionær.

Og nå må jeg virkelig gi meg her, for jeg skjønner jo at jeg snakker for mye om meg sjøl. Skulle jo for så vidt bare mangle, i og med at dette tross alt er min blogg og ingen andres, men liksom... ja. Det begynner liksom å bli pinlig.

Så vi forlater temaet Bergen for denne gang, og beveger oss til ei anna side av landet, nemlig Sandefjord. Hit kom jeg i går, og er her ennå. Har fortsatt følelsen av at dette er ekstremt midlertidig og at jeg skal vende snuten til Lier igjen til for eksempel helga, men den gang ei. Her skal jeg bygge og her skal jeg bo helt til midten av mai. Jeez. Og folk i klassen min som påstår at skrekkfilmer er skumle.

Og for dere som ikke har fått det med dere, kan jeg altså informere om at jeg befinner meg på folkehøgskole på filmlinja. Ordentlig skole har jeg ikke erfart ennå, men jeg har stor tru på at det kommer, det kommer, og sannsynligvis allerede i morgen. Da skal vi nemlig begynne å planlegge filmen vi skal lage om/på Hudø, som vi drar til nå til fredag.

Folk virker vakre, lærerne likeså, maten fordøyelig og vel så det, og romma er overraskende store. Foreløpig har jeg planer om å kose meg spent i hjel, forøvrig motarbeida av en superskepsis. Jeg er nemlig ekstremt antisosial av natur, og til tross for at veldig mange jeg kjenner, og mange av dem faste blogglesere, sikkert ikke kan huske å ha erfart denne mørkere sida av meg, så joda. Den er der og lusker, og angriper i situasjoner som denne der jeg ikke kjenner noen, og der jeg er rundt folk til enhver tid og praktisk talt bor oppå dem. Egentlig klager jeg ikke, for romkameraten min er herlig, så det er ikke hennes feil, eller noen av de andre sin, men bare... eh. Jeg er sånn. Og mangelen på privatliv gir meg angst, og jeg føler meg overvåka og paranoid hvert sekund i døgnet. Per akkurat nu har jeg vært eremitt på biblioteket i noe som kan begynne å ligne på to timer, og jeg kan lett se for meg at særlig nå i begynnelsen kommer jeg til å gå en del i hi her.

I utgangspunktet hadde jeg mange flere angststappa tanker å putte inn her, uten at jeg kommer på så mange flere akkurat nå. Men vit at foreløpig er jeg ekstremt rastløs og sosialt tilbakestående, og noe annet ville bare ha fått meg til å føle meg falsk, fordi det er sånn jeg er født. Eller i følge Freud er det sikkert opplevelser i barndommen, men uansett. Naturlig er det nok. Kanskje ikke. Men igjen; jeg er liksom bare sånn.

Og sjøl om avslutninga blei en smule emo, så blir det nok bedre, for det blir jo alltid det. Og sjøl om jeg stort sett bare går rundt og er stum og mystisk, så har jeg en merkelig tendens til å tiltrekke meg folk likevel. Jeg mener, jeg ender jo faktisk alltid opp med å få flest venner i området, hahaha. Så det kan ikke være såååå mye i veien med meg.

Jfaygsoftaifehf!!!1!!11

Egentlig skulle jeg blogge om religion og politikk og filosofi, men så dukka det opp noe urgent:

De vil gi ut boka mi. *dør*