Kristines digitale diktsamling: Sandefjord-dikt

Det tok litt tid før jeg skjønte hva ei "diktsamling" egentlig var for noe. Det var vel strengt tatt Cappelen Damm som gjorde meg oppmerksom på det etter at jeg sendte dem alle mine beste slagere fra opp gjennom - at det materialet jeg sendte inn, var sprikende og hadde ingen tematisk sammenheng, og så ut til å handle om helt forskjellige ting. Og det gjorde de jo òg, jeg visste bare ikke at det var et problem. Jeg skjønner det for så vidt fortsatt ikke, for når jeg skriver dikt, er det noe som kommer over meg der og da, veldig spontant, som om jeg faktisk får en slags øyeblikksånd over meg. Jeg setter meg aldri ned og komponerer, og jeg skriver væffal ikke flere dikt om gangen - med unntak av én eneste gang, hvor jeg skreiv to korte dikt istedenfor et passe langt et, fordi jeg ikke fikk dem til å henge sammen. I Tromsø har jeg derimot lært at jeg skriver faktisk om de samme temaene igjen og igjen, bare at verken jeg eller Cappelen Damm ser det. Eller, jeg ser det faktisk nå, etter at jeg har blitt gjort oppmerksom på det. Og jeg skriver kanskje ikke mange nok dikt om samme tema til at det er verdt å gi det ut, og noen av dikta mine er veldig gamle og forskjellige fra åssen jeg skriver nå, både reint språkmessig og bare... alt annet-messig. Strykninger bør gjøres, klisjeer bør byttes ut og så videre, men på bloggen min er det ingen sperrer, og jeg liker litt at de gamle dikta er som de er, for det var jo sånn jeg skreiv på den tida. Uansett, jeg tenkte å presentere dere for mine Sandefjord-dikt. Jeg fikk et litt pinlig romantisk forhold til Sandefjord etter å ha gått på folkehøyskole der i et år, men for all del, disse dikta kan godt leses som om de handla om en hvilken som helst annen by. Egentlig er dette bare et forsøk på å sortere og kategorisere all den teksten jeg faktisk har liggende etter motiv- og temakriterier. Vær så god:



Lys fades ut

De passerende togene
i bakgrunnen av kvelden
holder byen våken

og vi tenker

at togene er oss
og at hvert åndedrett her
puster litt videre
i båtene ved kaia
og i vindene over torget

selv etter at
toglyktene har 

slukket

(8. oktober 2009)



Sommerbyen i dvale

for nå har isen
kvalt badevannet
og båtene ligger lengtende

med frosne tårer på kinnene

(30. januar 2010)

Savn I

Det er ikke lenger noe tog

som kan synge voggesangen min

og utenfor vinduet

er det veldig langt til brygga

(7. juli 2010)

Savn II

Voggesangen min var

skinner mot metall mot

lengselsfulle ul

– nå er det

stille

(7. juli 2010)

Gulehuset skal rives

Mekaniske sjiraffer

spiser gråtende vegger til frokost

og

sjel blir til

støv blir til

ingenting

(5. september 2010)

På besøk

Se her, sier de alle. Se her, nå skal vi gi dere den samme maten som dere alltid pleide å få. Se her, her er jo døra inn til rommet ditt. Se her, her er jo jeg, og husker du åssen vi pleide å sitte akkurat her, i akkurat denne sofaen, og lyset falt inn på maleriene på veggen framfor oss som det gjorde den gangen. Se, veien ned til Shell er den samme. Den går fortsatt langs jernbanen, det store treet står ennå midt på plenen, se, ingen hus er revet. Alt er som det skal. Se, og kan jeg få en klem, det er jo så lenge siden sist. Nå syns jeg vi skal ta en spasertur rundt for gamledagers skyld.

(Dette er en kokong fylt med møllkuler. Dette er ikke mitt hjem lenger. Dette er ikke mitt hjem lenger. Dette er ikke mitt hjem lenger.)

(23. januar 2011)

Fjorårsrabalder

Nå er jeg i Bø igjen, og her går det jaggu unna. Men det gidder jeg ikke å snakke om.

For herregud, fjorårsfesten var jo fin, da. Nå hadde jeg strengt tatt allerede sett de fleste av de jeg savna mest i løpet av sommeren og høsten, men det var jo så klart noe annet å se dem på skolen vi gikk på og bodde på i fjor. Var litt Cinema Paradiso-stemning i å gå rundt og kikke i gulehuset som snart skal rives. Ellers dumt at vi hadde så dårlig tid på sjølve skolen, for da blei liksom litt krampaktig når vi visste at det begrensa med ting vi rakk å gjøre, og helst ville vi, eller i væffal jeg, bare gå rundt og mimre omkring på spesielle steder der vi gjorde det og det. Men sånn må det nesten bli. Kanskje like greit og, for et lass med elever der i år minte meg på at dette ikke var hjemmet mitt lenger. En veldig merkelig følelse.

Ellers kan jeg melde om litt drama og litt sånt, men jeg sparer de halvpretensisøse metaforene og adjektiva mine til dramatiske prosadikt som jeg kanskje kommer til å legge ut på Skrivebua etter hvert. Jeg orker ikke mer føleri på bloggen min snart, merker jeg.

Om ikke annet, trur jeg kanskje mitt korte Skiringssal-opphold fikk meg til å innse at jeg tross alt er klar til å gå videre. Sånn cirka, i væffal.

Åh, den fine gamleskolen min:

(Og jeg trur det er noe med måten jeg vanligvis pleier å si/skrive ting på som får dem til å virke mye verre enn hva de egentlig var. Jeg koste meg. Mesteparten av tida. Så det, så.)

Good times

AIGHT. Konvolutten som inneholder søknaden min til Den norske filmskolen er endelig lukka igjen, og før dere spammer ned kommentarfeltet med HAHAHA DU ER SÅ LOL DU KOMMER JO IKKE INN UANSETT så vil jeg bare si at jeg hadde angra som svarte faen hvis jeg ikke hadde søkt i det hele tatt, så det. Det jeg egentlig vil fram til, er at den søknaden har tatt opp ganske mye av tida mi i det siste, og har stressa meg så forbanna mye i dag at jeg på et punkt brøyt helt sammen og grein til jeg hadde snørr i hele trynet. Nettopp derfor skal det bli helt fantastisk å stikke til min kjære Signe i morra, før det er klart for mådderføkkings fjorårsfest for 09/10-kullet på Skiringssal! Herregud, dette har jeg gleda meg til i over et halvt år. Jeg er helt ørsk. Dette blir kjempefint. Og nå håper jeg bare at jeg ikke har altfor høye forventninger sånn at jeg blir skuffa. Men det trur jeg egentlig ikke. Jeg veit jo at jeg har så fantastiske venner at det ikke skjer.

Sandefjord, I'm coming for you! ♥

R.I.P. Skiringssal 09/10

"Det var fint skreve, Kristine. Tusen takk." - Tor Espen. Fordi jeg som kjent greier å uttrykke meg bedre skriftlig enn muntlig, og fordi jeg faktisk samla opp nok mot til å oppsummere alle emoinnlegga mine de siste månedene i form av en skreven beskjed til en fyr som har gjort inntrykk på meg. Jeg begynte å grine minuttet etter at han sa det.

Men herregud. Grine har jeg i det hele tatt gjort mye av i dag. Og i går. Og jeg våkna flere ganger natt til i dag av at jeg faktisk grein i søvne. I shit thee not. Da jeg sovna da jeg kom hjem i stad, drømte jeg at jeg og noen flere folk satt i foajeen og hadde blitt sperra inne på skolen fordi vi hadde gjort noe ulovlig, sånn at Skiringssal på en måte skulle funke som et fengsel for oss. Og jeg husker jeg tenkte i drømmen at jeg håpa at jeg aldri slapp ut av det fengselet.

De siste dagene har jeg vært så godt som zombiefisert fordi jeg har tenkt at JEGMÅFINNEPÅNOEEPISKNÅSOMJEGHARSJANSEN, noe som så klart bare har resultert i at jeg har vandra storøyd rundt og ikke har hatt energi til noe som helst. Så klart, det er fortsatt mye jeg angrer på at jeg aldri fikk gjort, men jeg kan faktisk ikke tenke sånn. Og egentlig tenker jeg ikke sånn heller. Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg valgte akkurat Sandefjord og Skiringssal, og akkurat filmlinja, og at alle andre valgte Sandefjord og Skiringssal og sine respektive linjer og. Så sinnssykt tilfeldig det egentlig er, hvem som kommer inn på den samme skolen. Jeg tviler ikke på at jeg hadde kommet overens med andre som eventuelt hadde begynt i steden for de som faktisk gjorde det, men liksom... tenk at det var akkurat dere som begynte på nøyaktig den samme skolen som meg.

Akkurat som natt til fredag, som jeg kanskje eller kanskje ikke kommer til å snakke om seinere (noe som sannsynligvis ender opp med kanskje ikke), var dagen i dag jævlig på en fin måte eller fin på en jævlig måte, men jeg trur egentlig førstnevnte. Jeg mener, så klart har det vært helt vilt trist å si ha det til alle, men det er faktisk en fin følelse når folk du er glad i klemmer deg, gråter ned i skuldra di og forteller at de kommer til å savne deg. Satan, jeg begynner jo å grine på nytt mens jeg skriver dette her...

Gjermund - Du ler faktisk av vitsene mine, og det er ikke verst, bare det. Skulle ønske jeg hadde kjent deg bedre, men bare vit at jeg syns du er en badass motherfucker som fortjener alt godt.
Helene - Du er også en av dem jeg føler at jeg burde ha kjent bedre, men jeg er like fullt takknemlig for året vi tilbrakte sammen. Lykke til videre.
Henrik - Tusen takk for et ufattelig godt vennskap gjennom litt mindre enn et år. Samtalene våre har betydd ekstremt mye for meg. Håper alt ordner seg på alle måter.
Kamilla - Syns det er så utrolig trist at vi brukte nesten hele skoleåret på å finne hverandre. Hold ut, ha trua på deg sjøl, og ikke mist motet. Jeg er så glad i deg.
Krølle - Et år i klasse med deg går det ikke an å glemme. Du er er utrolig talentfull fyr som jeg veit at kommer til å nå langt. Lykke til på veien.
Linda - Det er så utrolig behagelig å være rundt deg, og sjøl om vi nesten bare kødder rundt når vi er sammen, veit jeg at jeg kan snakke med deg om mer seriøse temaer og. Takk for det.
Signe - Du gir gode klemmer og veit når ord ikke er nødvendig. Jeg har satt utrolig stor pris på den positive energien du har spredd rundt på skolen bare ved å være deg sjøl.
Sølvi - Det har vært meg en ære å spille i band med deg. Jeg har rukket å bli utrolig glad i deg, og jeg ønsker deg alt godt i England.
Thomas (som jeg for ordens skyld har snakka om her, her og ikke minst her) - Tusen takk for alt du er og har vært for meg. Jeg setter veldig stor pris på deg, og håper vi ses snart som du sa.
Tor Espen - Jeg er sinnssykt glad i deg. Det veit du. Håper du ikke glemmer meg helt, for jeg kommer aldri til å glemme deg.
Trine - Jeg skulle ønske jeg hadde fått mer tid til å henge med deg på skolen. Håper vi kan ta igjen det i sommer. Jeg lover å synge Kaptein Sabeltann og Kristian And med deg i Dyreparken!
Vorpis - Du er garantert skolens kuleste, og du greier å muntre meg opp på de dagene jeg depper som verst. Gleder meg til reunion'en du har lovt å holde i Gjøvik.

Beste året i mitt liv. Nå lurer jeg bare på hva faen jeg skal gjøre nå.

Snart over

Det føles som om datoen per akkurat nå er 28. desember 2011. You do the maths i forhold til hvilken dato lørdag i så fall er.

Seriøst. Jeg skjelver og får grineanfall omtrent annenhver natt, og det har pågått siden kanskje midten av april en gang. Unntaket var riktignok Cuba, for der hadde jeg faktisk andre ting å tenke på. For dette er liksom ikke som med ungdomsskolen og videregående, til tross for at jeg syns det var relativt jævlig, det og, men der bodde i det minste alle i området, og var sånn sett tilgjengelige hele sommerferien. Når folka reiser hjem på lørdag, blir det til Hamar, Gjøvik, Kristiansand, Oslo, Stord, Ålesund, Steigen, Arendal, Lørenskog, Kristiansund... kort sagt alle andre steder enn Lier. Ja, det fins tog, og ja, det fins sommerjobber som kan gi penger til togbilletter, men jeg veit jo så altfor godt at alle kommer til å styre såpass mye med sitt i sommer at vi kommer ikke til å tilbringe hele ferien hos hverandre, sjøl om det er det jeg skulle ønske. Nei, jeg veit at dette ikke er slutten, og at jeg garantert kommer til å se den harde kjerna igjen, for folkehøyskoleBFFs holder sammen hele livet, men hva med alle de andre? Hva med Kamilla og Karoline som jeg først begynte å henge med i april? Hva med de jeg alltid tenkte at jeg skulle snakke til, men endte opp med å bare hilse på dem når jeg tilfeldigvis gikk forbi dem på vei til timene? Hva med de jeg har snakka nok med til å vite at jeg vil bli kjent med dem, men aldri egentlig kommet til poenget? Dessuten stresser jeg meg sjøl ved å tenke at NÅ! NÅ! må jeg huske på å gjøre det meste ut av de siste dagene som er igjen, og rekke å gjøre alt det jeg planla tidligere i år, men som aldri blei noe av, og så må jeg si det jeg skal til folk mens jeg fortsatt har sjansen. Men det kommer jo ikke til å skje, vettu. Hvorfor skulle jeg ut av det blå finne guts nok til å la Tor Espen få vite alt jeg veldig lenge har følt at han bør vite, men som kanskje er like greit at han ikke veit fordi jeg allerede har sagt nok, men som jeg likevel trur at ville ha letta ett og annet inni meg, og som jeg føler at han fortjener å få vite fordi han er vennen min, og fordi jeg aldri har møtt en gutt som har gjort sterkere inntrykk på meg? Åssen i huleste skal jeg rekke og tørre å fortelle om min dype fascinasjon overfor mysteriemannen til ham, sånn at han forstår at jeg beundrer ham på den unike måten jeg gjør? Hvorfor faen må dette ta slutt etter bare ett år?

Det er som å vite datoen for sin egen død. Jeg veit det høres dramatisk ut, men jeg har faktisk kommet til det punktet hvor jeg ikke lenger greier å se for meg livet mitt uten Skiringssal. Jeg har med handa på hjertet aldri hatt så gode venner som det jeg har her, og i væffal ikke så mange på ett sted, og jeg vil at alle skal vite det, men sjenansen min tillater det ikke. Hvor mange av dem kommer jeg egentlig til å se igjen når jeg til helga klemmer dem for siste gang? Og sjøl om vi ses igjen, så er det ikke i Sigurd sine loka filosofitimer, eller på toppen av Farmandstredet, eller på den terassen på store-internatet som gir utsikt til hele stjernehvelvet. Og sjøl om vi faktisk er der, så vil det være i ei annen tid, og vi vil ha fått nye impulser, og det vil ha gått lang tid siden sist, og kanskje vi ikke engang kjenner hverandre lenger, men blir stående sammen fordi vi begge håper at det kanskje kan løse seg opp likevel, og så vil alt bli som før igjen, bare at det aldri blir det. Sigarettrøyk mot nattehimmelen, SkyMap-applikasjonen på mobilen til Tor Espen, nuddelparty hos meg klokka tolv om kvelden, vandringer rundt i mørket i Sandefjord sentrum mens vi hører på bølgene og våre egne fotskritt mot den brolagte veien. Det er sånne ting man fikk én gang, og som man griner over at man ikke får igjen.

Ja, jeg lover å nyte den siste tida her. Men ikke uten en viss melankoli.

Sosialt sett

Ja. Det har blitt en del filmanmeldelser i det siste. Egentlig er det mest derfor jeg blogger nå. Balanse og sånn, dere veit. Greia er jo egentlig ikke det at det ikke skjer noe, men at det som skjer, ikke er så veldig spennende for utenforstående å lese om. Dessuten har jeg liksom ikke tid til å obsesse lenger engang (i det minste ikke over annet enn irl-mennesker), så... ja. Det må bare bli sånn. Men fordi folk (eller rettere sagt Astrid, i væffal i dette konkrete tilfellet) tydeligvis er nysgjerrig på framgangen her i denne skabbete avkroken av Vestfold, gir jeg den villig bort.

Jeg trives. Sykt godt. Hadde det ikke vært for Vibekes flyktige atterkomst, hadde jeg grua meg til juleferien allerede. The Homicidal Squad har bytta navn til The Deadly Viper Assasination Squad, primært fordi det høres kulere ut, og sekundært fordi Nord har... vel, meldt seg ut, for å si det så nøytralt som mulig. Dessuten må dere være enige, alle i hop, om at vi ser strengt tatt intet mindre enn badass ut:

... vel å merke hvis vi ser bort fra det faktum at jeg ser ut som en halvkødden attpåklatt. Litt sånn som at hvis Tor Espen og Henrik er Jessie og James, er jeg Meowth. Men åh, jeg er fra dypet av mitt hjerte intenst lykkelig for at jeg har greid å bli busser med skolens nydeligste mennesker, da. Og nå som vi har omrokkert på gruppene i filmklassen og, har jeg endt opp på dét dream teamet. Jeg trur quirky romantisk komedie-ideen vår kan gå rett til himmels hvis vi bare jobber litt for den, noe vi selvfølgelig akter å gjøre. Henrik vurderer forresten òg å bytte til klassen vår. Det hadde så klart vært vakkert!

Én liten oppdagelse har jeg gjort her, da. Jeg trur nemlig jeg ser en sammenheng mellom to faktorer som har forandra seg siden videregående/ungdomsskolen og nå. Eller kanskje til og med tre. Vi tar saken i nærmere ettersyn, på en fin og oversiktlig måte som alle blir kloke på, nemlig ved hjelp av den elskede listevarianten:

1. På ungdomsskolen og videregående var det alltid noen jeg kjente. Så sjøl om jeg begynte på nytt, så var det liksom ikke heeeelt på nytt likevel. På FHS kjente jeg som kjent ikke en sjel. Vel, strengt tatt fant jeg ut i ettertid at tre andre her har gått på St. Hallvard, da, men liksom... frisør- og musikklinja, liksom. Og ikke i min vennekrets uansett.
2. På ungdomsskolen og videregående var jeg veldig krampaktig oppmerksomhetssjuk. Jeg kunne finne på tilbakestående ting av én eneste grunn, nemlig å bli lagt merke til. Her, derimot, gir jeg faen i hvor mange som egentlig legger merke til meg, og orker ikke å stresse med å gjøre meg mer speisa enn jeg er. Og jeg trives veldig godt med å chillæxe sosialt på den måten.
3. (og dette er nøkkelgreia, kanskje) På ungdomsskolen og videregående skulle jeg nesten hver gang jeg var i selskap med andre, heller ønske at jeg var aleine, nesten egentlig uansett hvor gøy jeg hadde det. Her er det motsatt. På én måte litt trist og, i og med at jeg blir fortere ensom. Det skal liksom ikke mer til enn et par timer på rommet for meg sjøl før jeg begynner å savne mine homies. Men herregud. Dette er klart den varianten jeg foretrekker.

Jeg gidder ikke å trekke strekene for dere. Dere er såpass oppegående at dere greier det sjøl. Og Tor Espen og Henrik; JEG ELSKER DERE SPENT I HJEL. Jeg har sikkert ikke sagt det til dere før, fordi jeg aldri har vært full nok sammen med dere, men jeg gjør det, altså. Dere er så nydelige at dere veit det ikke sjøl engang.

Oh, og dette er jo litt gøy, da. Jeg sa det for så vidt til Eva og Marta da vi møttes i Oslo torsdag for ei uke (allerede!?) siden, men fortsatt: før jeg kom hit, var hip hop-kultur den mest åndsete ungdomskulturen jeg visste om. Men så er det jo bare det, at får du et tilstrekkelig karismatisk menneske til å misjonere om noe, så er jeg villig til å tru på hva som helst. Og som jeg så vidt var innom i persongalleriet mitt, så skjuler det seg en skikkelig gængztah bak Tor Espens bluesgitarspillende, kunstfilmregisserende ytre. Det begynte, som med mye annet, som en opprinnelig nærmest parodisk greie, men så festa det seg visst bare. Og Henrik skater jo fra før, og var sånn sett et lett bytte da Tor Espen kom og "I'm a white nigga from K-town, bitch!". Og siden har liksom bare jeg fulgt etter. Og la meg si det sånn; jeg har endt opp med å bli litt G, da. Det har til og med gått så langt som å innrømme at enkelte rapsanger faktisk ikke er så halvgærne. Og Beastie Boys er jo noen skikkelige røvere. Heh. Men alle impulser er bra impulser, ikke sant? Om ikke annet er jeg litt mindre fordomsfull nå.

I dag skulka Kristian fra Gjøvik, Tor Espen, Henrik og jeg de to siste timene til fordel for kake på rommet til Henrik. I morgen (og med det mener jeg lørdag kveld - sjekk klokkeslettet nederst) er det Halloweenfest, og DVAS har tenkt å nache på Kafka med litt voksenbrus. Jeg ser for meg at denne helga lett kan bli særdeles vellykka.

Oh, og dette innlegget blei mye lengre enn forventa. Hahahaha.

Persongalleri

Det som er kozest med folkehøgskole, er liksom alle detaljene. Jeg skulle gjerne ha dedikert hele blogginnlegg til hver og en av dem, men fordi de stort sett bare er av typen "i dag gjorde jeg..." og det dreier seg om en enkelt dritsøt hendelse som varte i max. ti minutter, føler jeg at det blir litt unødvendig og masete. Men jah. Detaljene. Etter fem uker på skolen har jeg hittil:
- røyka te
- hørt på Lil' Wayne på full guffe midt i skolegården just for the irony, lzm
- vært statist i en middelalderserie som skal begynne på NRK, i regi av en veldig kjent duo jeg aldri hadde hørt om
- blitt midtsidepike for filmlinja og neste års studiekatalog (med to timers søvn i bakhånd! Slå den!)
- growla visesanger
- drukket sinnssyke mengder te
- kakla pikk til fem om morningen
- vært såpass bortskjemt at da hele skolen minus et ensifra tall var på fest, blei vi kjørt ned til Rimi rundt ni på kvelden for å handle snop
... og sikkert en hel del mer. Men det der var nå en gang noen av høydepunkta. Men altså. For å ta i bruk en skikkelig sliten klisjé, så hadde det ikke vært noe gøy i det hele tatt uten mine trofaste partners in crime. Og egentlig tenkte jeg rett og slett at jeg skulle dedikere et blogginnlegg til dem. Jeg mener, jeg er tilbake i L-town, har høstferie, og jeg gjør jo ikke annet enn å savne skolen likevel (bortsett fra at den jeg savner alleraller mest, ikke er der når jeg kommer tilbake igjen på søndag). Dessuten blir det muuuligens litt enklere for dere å henge med når jeg nevner navn og sånn i seinere innlegg. Og rekkefølgen er btw alfabetisk. Vil jo ikke at noen skal føle seg nedprioritert.

---

Gjermund (a.k.a. Double G)
Det første inntrykket jeg fikk av Gjermund, fikk jeg da vi spiste frokost ved samme bord en gang i løpet av de første to ukene. Han hadde gulost, agurk og banan. Oppå hverandre i lag. Pent dandert. Han spiste det med kniv og gaffel. Og siden har det blitt flere snurrige brødskivecombos. Kniven og gaffelen har blitt hans varemerke. Og i det hele tatt er Gjermund typen som kunne ha gjort internathverdagen lettere bare ved hjelp av syke matvaner, men så er han en gromkar i tillegg, som er nerdete på den rette måten. Og han er igrunn jækla morsom. Som i har god humor, liksom. Og vær så snill å si at du ser hvem han ligner på av utseende. Tor Espen og jeg så det første dagen - uavhengig av hverandre. Men det har kanskje noe å gjøre med at han og tvillingen hans har helt lik stemme og.


Henrik (a.k.a. The Bad Guy)
Da jeg fortalte Henrik at ei av jentene på bærturen vi var på en av de første dagene hadde sagt at hun syntes han så ut som hovedpersonen i en actionfilm, retta han seg opp i ryggen og sa "Åh?". Og egentlig oppsummerte han hele personligheta si i løpet av de sekundene det tok å utføre bevegelsen og lyden. Henrik liker snus, røyk, actionfilmer, FrP, å ha kort hår, McDonald's, å sprute vann og å poke jenter i ribbeina. Av ukjente grunner liker han òg å leike homse sammen med The Good Guy, men han klagde i flere dager da Kristian fra Bodø kyssa ham på kinnet til ære for et bilde. Uutgrunnelig fyr, med andre ord. Jeg veit aldri egentlig helt hvor jeg har Henrik.


Henrik (a.k.a. The Good Guy)
Grunnen til aliaset hans, var egentlig ikke så mye mer enn at siden overnevnte Henrik utvilsomt var The Bad Guy, trengte vi jo en Good Guy og. Men Henrik er skikkelig, skikkelig good guy, altså. I seg sjøl og, liksom, ikke bare fordi den andre Henrik er bad. Han er jo bare så snill! Han er av typen som gir oppriktige komplimenter og blir oppriktig glad av komplimenter, og som kommer hele den lange veien fra store-internatet til lille-internatet bare for å spørre om det går bra de dagene jeg er emo. Det var han som fant felleskuken (en forjævlig stygg og ødelagt DBS-sykkel the Homicidal Squad - altså han, Tor Espen, Nord og jeg - har på deling) i et tre i en park en kveld/natt vi gjorde sentrum av shesh-town til et utrygt sted. Han har store ambisjoner om sitt eget klesmerke OWL clothing, hvis kolleksjon inntil videre består av kopp og pute, samt at han skater mye. Han mer enn består prøva som involverer hva slags film- og musikksmak som er godkjent, og han er en skikkelig god samtalepartner. En av de aller første jeg blei kjent med på Skiringssal, og den dag i dag en av mine beste venner der.


Ingrid
Ingrid må jo uten tvil være klassens søteste jente. Bare se på henne, da! Hun er rett og slett ekstremt koselig, og påstår sjøl at hun egentlig ikke er sånn veldig god i noe, bare gjennomsnittlig i alt. Vel, jeg kan bidra med én ting: hun er ekstremt flink til å få folk i godt humør! Det er liksom bare noe ved Ingrid som gjør at du smiler i minst noen timer etter en samtale med henne. En av de siste dagene før ferien, satt jeg forresten sammen med henne og Kristian fra Stord nede i rommet som ingen bruker i en time. Vi skulle lage dreiebok. Før vi veit ordet av det, ligger Ingrid og jeg i sofaen og Kristian sammenkrøpet på noen stoler og sover. Det var ganske søtt. Men igjen; ting har en tendens til å bli nettopp dét hvis de involverer Ingrid.


Kristian fra Bodø
Det er ingen på skolen som har gitt meg så mange klemmer som Kristian. Og det funker bare ikke å si nei når han spør om jeg vil ha en heller. Veldig sjarmerende fyr, dette. Det triste er at jeg føler at jeg ikke egentlig kjenner ham så veldig godt. Men det er gode utsikter for at jeg kommer til å gjøre noe med det snarest. Jeg har jo fått tilbudet av ham - "hvis du vil finn på nåkka en dag, må du bare bank på!" - i tillegg til at han er gira på å starte animeklubb med meg. Den er jeg med på. Jo, og så er han flink til å høres ut som Harald Eia. Gjerne midt i foredragssalen når alle andre er stille.


Kristian fra G-town (også kalt "Gjøvik")
Kristian er enda en fyr jeg skulle ønske jeg kjente bedre. Kanskje det ligger i navnet. Men han går tross alt i klassen min, etter å ha ikke funnet seg så godt til rette på friluftsliv. Det er vi glade for. Og i det hele tatt har han vært veldig mye med The Homicidal Squad i det siste, så dette lover jo godt bekjentskapsmessig. Ellers har jeg litt inntrykk av at han er en sånn fin og staut fyr i bakgrunnen som smiler og er stødig, og som sier noe godmodig når alle andre er stille, og så begynner vi å prate og le igjen. Veldig ålreit fyr, Kristian.






Kristian fra Stord
Det er mange som heter Kristian på Skiringssal. Og av en eller annen merkelig grunn er det mange fra Stord. Jeg visste knapt at det fantes et sted som hette Stord før jeg kom hit. Kristian er altså så heldig at han har begge deler - både navnet og at han er fra Stord, mener jeg. Jeg har forresten kommet fram til at jeg trur ikke jeg kan være i samvær med en full Kristian noen gang, for jeg innbiller meg at snøvlestordsk ikke er forståelig. Men Kristian i seg sjøl er jo en godgutt, da, fra Stord eller ei. Det er alltid han som poser best på bilder, og så begynner jeg liksom alltid å le skikkelig minst én gang per samtale med ham. Dessuten har han planer om å lage mafiafilm. Det er klart det er kudos. Kristian var for så vidt også den nest første (også kalt andre) jeg snakka med i klassen min. Etter Nord. Vi sammenligna regissører dag nummer to. Det var koselig. Brillene på bildet er btw Gjermund sine.


Kristine (a.k.a. Nord)
Aliaset hennes burde si alt om hvor i Norge hun kommer fra. Kristine var altså den aller første jeg blei kjent med på Skiringssal. I ettertid har hun for så vidt blitt kjent som "hun som la alle til som venn på Facebook og MSN før skolestart." Ved å bli kjent med Kristine, har jeg lært meg at alle fordommene jeg måtte ha mot nordlendinger, stemmer. Hun drikker, banner, snuser og har en utstoppa ræv i gangen hjemme. Og så liker hun Death Note, da. Fun fact: da hun la til Tor Espen på MSN, skjønte han ikke en dritt, men i og med at mailadressa hennes er deathnote-noe, trudde han at hun var emo og blokka henne. Hahaha. Men ja. Kristine er en av tre maniske tedrikkere på skolen, og det at vi bor i samme gang på samme internat, gjør romma våre ypperlig for tea parties. Kos, det.


Linda
En gang skulle jeg noe på biblioteket. Jeg husker ikke hva det var, annet enn at det tok kort tid. Da jeg var ferdig, satte jeg meg sammen med The Good Guy ved bordet. Der satt Linda og. Vi blei der i, hva, fire timer? Fem timer? Og det er mulig du ikke trur på det, men vi hadde det sinnssykt gøy. Og før det hadde jeg bare egentlig snakka med Linda litt på Hudø. Plutselig blei jeg kjent med hele jenta i løpet av bare noen timer. Noe jeg for så vidt ikke angrer på. Linda er bare helt sinnssykt ålreit, og hun ler veldig mye. Det er en fin ting!


Mia
Mia går på teater. Det merkes. Ikke at det er noe negativt. Tvert imot er det skikkelig moro å være sammen med Mia, egentlig uansett. Hun snakker høyt, snakker mye, har utelukkende grimaseprofilbilder på Facebook, og er i det hele tatt bare veldig utadvendt. Sidekommentarene hennes er gull verdt. Dessuten var hun uslåelig i teaters legendariske stykke i flere deler, Reality school, som egentlig er akkurat hva det høres ut som; en realityserie om livet på folkehøgskolen. Hennes karakter Leif Vidar stod for den nest mest episke replikken i hele greia - "Mora mi kaller meg Pølsa. Det kan du og, hvis du vil" - kun slått av klassikeren "Det ække en pikk", som jeg må komme tilbake til i et annet blogginnlegg. Snart skal hun spille heksa i Snøhvit. Det gleder jeg meg spent i hjel til.


Signe
Åh, jeg blei skikkelig glad første gang jeg snakka med Signe. Hun har liksom en sånn skikkelig fin aura, i mangel på bedre måte å beskrive opplevelsen på. Du merker ved første handrist (handshake?) allerede at hun er en skikkelig god person, rett og slett. Og det er hun og. Vi har overhodet ingen fag sammen, så bekjentskapet vårt baserer seg utelukkende på tilfeldige samtaler i gangene og under måltidene. Jo, og så har vi spilt Alias sammen en gang. Det var trivelig! Men Signe er uansett en i det hele tatt veldig fin person som jeg innbiller meg - og håper - at jeg blir bedre kjent med utover skoleåret. Hun liker Firefly, da. Og så har hun grønne hårtupper. Og en dritfin regnbuegenser. Som sagt; en fin person.


Sølvi
Sølvi har så sinnssyke tegneskillz, hun. Tor Espen, Henrik og jeg kom over noen av tegningene hennes som lå i peisestua ved en tilfeldighet - og fy faen i helvete, liksom. Det er helt vilt. Hvis jeg greier å få tak i en eventuell dA-konto, skal jeg love å gi dere adressa sporenstreks. Men ja. Sølvi husker jeg godt at jeg snakka med allerede første kvelden. Hun har bodd store deler av livet i Sverige, og kjenner liksom ikke så mange i Norge, da. Da er jo folkehøgskole en fin måte å fikse dét problemet på. Dessuten er hun i samme band som meg. Hun er faktisk hakket mer n00b enn meg, så det er så koselig, så. Men nå har Niklas lært oss noen skikkelig enkle riff som høres jækla badass ut i tillegg, så dette bør jo bli bankers i bøtta.


Tor Espen
Her har du mesterhjernen som starta hele tullballet med L-town, G-town og shesh-town. Og i tilfelle det skulle være noen tvil overhodet: selvfølgelig er han fra K-town. For å bare gjøre det hele hakket kulere, avslutter han nesten alle setninger med "bitch" eller "nigga", og er i det hele tatt en gangster i forkledning. Nokså (som btb er yndlingsordet hans) spesielt, i og med at han til vanlig spiller bluesgitar, tegner som en gud, analyserer filmene til Coen-brødrene og dagdrømmer om å vinne Gullpalmen i Cannes. Pluss at han ruller rullings, da. Og er dritgod i det. Han liker nemlig å legge masse perfeksjon i det. Og så røyker han ikke engang! Og det aller morsomste, er at jeg helt ærlig nesten ikke engang la merke til ham hele den første uka. Han kan nemlig ved førsteinntrykket minne om den typen person som bare glir umerkelig rundt i bakgrunnen - før du plutselig finner ut at du uten å tenke over det, har snakka med ham i flere timer, og funnet ut at han er den særeste, mest sjarmerende og mest sympatiske fyren du noen gang har møtt. For seriøst, han er så behagelig som person at man burde fått ham framfor lykkepiller på apoteka. Han blei fort en av mine beste venner på skolen, og jeg er veldig, veldig glad i ham.


Trine
Første gang jeg snakka ordentlig med Trine, var på Hudø. Der fant jeg ut at hun hadde sinnssykt lyst til å se Little Ashes, noe som selvfølgelig gjorde at jeg garantert kjeda henne i flere timer med ei analyse verdig en ærespris av noe slag. Grunnen til at hun ville se den var selvfølgelig av en helt annen grunn enn meg. Hvis jeg nevner at hun er en av dem som kan hele New Moon-traileren utenat, skjønner du sikkert grunnen. I det hele tatt er Trine ekstremt glad i vampyrer, noe som har ført til at hun har fått meg gira på ideen om å skaffe meg True Blood på DVD, samt at hun har hatt med seg blodampuller vi har hatt det kjempegøy med rundtom på skolens område. Dessuten jobba hun som vakt i Dyreparken i sommer. Resultat: BOMBEHOPP! Den sangen vil alltid ha en spesiell plass i filmklassens hjerter.


---

Ja. Nå skal jeg savne litt mer før jeg legger meg (jeg har seriøst brukt laaaang tid på dette innlegget). Jeg har kjørt hele høstferien fram til nå, og er mindre motivert enn noen gang til å ta det hersens førerkortet. Oh, og jeg trudde forresten at jeg hadde savna Lier pittelitt. Da vi kryssa grensa fra Drammen fredag for ei uke siden, gikk det opp for meg at jeg egentlig bare savna Sandefjord enda mer.

Bergen og Sandefjord

Såh. Skolemaskinene krever at jeg må installere nytt programvare for å få lagt inn bildene fra kameraet mitt. Selvfølgelig et slag i trynet. Får se når jeg blir så desperat at jeg kontakter administrator. Kanskje i morra. Så inntil videre får dere leve i håp om bilder av rommet mitt heller i framtida.

Ahh. Hvor lenge siden sist? Fem dager? Føles som fem år. Jeg trenger virkelig en egen maskin. Og dette er bare andre dagen! Herre.

Men nå forgriper jeg hendelsenes gang! Jeg har oppdateringer å unnagjøre, for tru det eller ei, men de siste dagene har vært innholdsrike.

Mhm. Jeg var jo i Bergen. Dere som har fulgt med litt på bloggen, veit at jeg er midt oppi en prosess hvis navn lyder bokutgivelse. Dere som i tillegg har stalka meg litt på Facebook, veit verdifull tilleggsinformasjon, som jeg akter å ta for meg her og. Dere var ikke eksklusive så lenge, nei.

Altså! Jeg var i Bergen. Der fant jeg blant annet en Anders, virra rundt på obligatoriske Bryggen og følte meg viktigpetrine med speilrefleks i akvariet. Men grunnen til at jeg egentlig var der in the first place, var ingen av overnevnte, men nettopp den at jeg skulle møte forlaget mitt, a.k.a. Panthera Publishing, en nyoppstarta og entusiastisk duo som ingen har hørt om, men som vi akter å få gjort noe med. Jeg fant ut at de ikke var noen forstyrra pedofile (fordi ei melding som "når de kjem ut, ser de ei sølvgrå stasjonsvogn som de kan sette dykk inn i" - ikke nødvendigvis ordrett - kan tolkes i alle regnbuens farger), men derimot to søte sunnmøringer ved navn Anette og Vegar. De hadde store planer og masse penger, til tross for at de påstod at forlaget holdt et stramt budsjett. Men jeg mener, hallo. Hotellet, frokost første dagen, tannbørste (!), middag første kvelden og fire kinobilletter blei spandert av dem. Needless to say følte jeg meg temmelig V.I.P., noe som resulterte i en festlig fjesbokstatus. Nu vel.

"I dypet av en ruin" kommer etter planen 18. september. Alle veit til at planer ikke er til for å holdes, men vi skal yte vårt ytterste for at denne likevel blir det. Holdt, altså. Da blir det releaseparty i Bergen, og alle må komme! Dessuten var de interessert i "Min virkelighet", som i all oppriktighet er pølsevev fra ende til annen, men for all del, suit yourselves, Panthera. Og dette mener jeg ikke på en arrogant, uhøflig måte, men på en slags beskjeden type måte. Eh. Jeg veit ikke om jeg gjør meg helt forstått her, jeg, men det får bare være. De syns uansett at jeg skriver bedre enn det jeg sjøl gjør, og med det mener jeg egentlig verken å si at de er dumme eller at jeg er kjempeflink. Hmz. Dette blei vanskelig. Og da gjør jeg som jeg alltid gjør når noe blir vanskelig; overser det og går videre.

Det kan virka som om A&V er hyppe på å gjøre meg til kjendis. De har store planer om både signeringer, fanside på Facebook, bannere, reklamer på busser, nesten-cosplay på utgivelsesdatoen og masse annet skøy. Og jeg har vært på mitt livs første photoshoot, noe som var forferdelig awkward, men som vi får satse på at i det minste viste meg i så godt lys som lar seg gjøre med meg som modell.

Og ikke for å virke som ei kommersiell kapitalisthore her, men jeg blir seriøst rik. Og jeg er klar over at jeg nesten begynner å snuse på motsatt ende av den politiske skalaen jeg hevder å tilhøre her, men jeg greier liksom ikke å nekte for at jeg liker ideen om å få et honorar på minst 37000 og noe, samt 11 % av salget. Det er liksom nesten like mye som jeg får i stipend, det. Og for et menneske som aldri har hatt jobb og ikke kjenner dagligdagsheten ved 10000 i lønn hver måned, hadde jeg sikkert ikke merka forskjell om jeg så hadde dratt hjem gullfuglen i Vil du bli millionær.

Og nå må jeg virkelig gi meg her, for jeg skjønner jo at jeg snakker for mye om meg sjøl. Skulle jo for så vidt bare mangle, i og med at dette tross alt er min blogg og ingen andres, men liksom... ja. Det begynner liksom å bli pinlig.

Så vi forlater temaet Bergen for denne gang, og beveger oss til ei anna side av landet, nemlig Sandefjord. Hit kom jeg i går, og er her ennå. Har fortsatt følelsen av at dette er ekstremt midlertidig og at jeg skal vende snuten til Lier igjen til for eksempel helga, men den gang ei. Her skal jeg bygge og her skal jeg bo helt til midten av mai. Jeez. Og folk i klassen min som påstår at skrekkfilmer er skumle.

Og for dere som ikke har fått det med dere, kan jeg altså informere om at jeg befinner meg på folkehøgskole på filmlinja. Ordentlig skole har jeg ikke erfart ennå, men jeg har stor tru på at det kommer, det kommer, og sannsynligvis allerede i morgen. Da skal vi nemlig begynne å planlegge filmen vi skal lage om/på Hudø, som vi drar til nå til fredag.

Folk virker vakre, lærerne likeså, maten fordøyelig og vel så det, og romma er overraskende store. Foreløpig har jeg planer om å kose meg spent i hjel, forøvrig motarbeida av en superskepsis. Jeg er nemlig ekstremt antisosial av natur, og til tross for at veldig mange jeg kjenner, og mange av dem faste blogglesere, sikkert ikke kan huske å ha erfart denne mørkere sida av meg, så joda. Den er der og lusker, og angriper i situasjoner som denne der jeg ikke kjenner noen, og der jeg er rundt folk til enhver tid og praktisk talt bor oppå dem. Egentlig klager jeg ikke, for romkameraten min er herlig, så det er ikke hennes feil, eller noen av de andre sin, men bare... eh. Jeg er sånn. Og mangelen på privatliv gir meg angst, og jeg føler meg overvåka og paranoid hvert sekund i døgnet. Per akkurat nu har jeg vært eremitt på biblioteket i noe som kan begynne å ligne på to timer, og jeg kan lett se for meg at særlig nå i begynnelsen kommer jeg til å gå en del i hi her.

I utgangspunktet hadde jeg mange flere angststappa tanker å putte inn her, uten at jeg kommer på så mange flere akkurat nå. Men vit at foreløpig er jeg ekstremt rastløs og sosialt tilbakestående, og noe annet ville bare ha fått meg til å føle meg falsk, fordi det er sånn jeg er født. Eller i følge Freud er det sikkert opplevelser i barndommen, men uansett. Naturlig er det nok. Kanskje ikke. Men igjen; jeg er liksom bare sånn.

Og sjøl om avslutninga blei en smule emo, så blir det nok bedre, for det blir jo alltid det. Og sjøl om jeg stort sett bare går rundt og er stum og mystisk, så har jeg en merkelig tendens til å tiltrekke meg folk likevel. Jeg mener, jeg ender jo faktisk alltid opp med å få flest venner i området, hahaha. Så det kan ikke være såååå mye i veien med meg.

Dett var dett

Bergen med nattoget om noen timer. Jeg gruer meg spent i hjel til å møte forlagsfolka. Tenk om de er skikkelig sære. Tenk om de syns jeg er skikkelig sær. Tenk om jeg ikke liker dem. Tenk om ikke de liker meg! Og dessuten er nye bekjentskaper alltid skummelt. I væffal når du veit på forhånd at det blir nye bekjentskaper. Liksom ikke sånn spontanbekjentskaper, som bare er koselige.

Og noe som er enda skumlere, er at mine timer i Lier begynner å forsvinne under føttene på meg, for å si det med en viss kvasi-poetisk vri. Når jeg kommer tilbake på lørdag, er Sandefjord nærmere enn det noen gang har vært. Save me.

Så for å få tankene over på noe annet, eller bare stenge ute mammas pakkemas for en stakket stund, laster jeg herved opp masse bilder av rommet mitt. Så har jeg noe å glo på hvis behovet skulle melde seg, mener jeg. Noe av veggdekoren blir nok uansett tatt med for å lyse opp internathverdagen der borte.

Oversiktsbilde! Jeg rydda til og med gulvet for anledninga, og så kom det ikke engang med på bildet. Hmpf.

Der ja! Det tragiske er jo at du faktisk kan se hele rommet. Den rosa greia til høyre der er dyna mi, og senga står inntil veggen. Liiiiteeeee.

Er ikke senga mi fin? Den matcher faktisk nattbordet og veggene til en viss grad. Da er det verre med de oransje og røde lampene mine. De var et innfall fra mine... vel, mismatch-dager.

Det er en verden over senga mi og. Veggene er forøvrig malt av Fiji og meg.

Nattbordet mitt med ting på.

En av de fineste haikuene jeg veit om, akkompagnert av min lite flatterende håndskrift. Pent ark, da.

Studio Ghibli-kalenderen min, som egentlig er fra 2008, men som jeg reiv av datoene på sånn at jeg kan la den henge der år etter år etter år lell.

Dette kortet fant jeg totalt randomly på gulvet da jeg... hva var det jeg gjorde igjen?... jo, leste til teoriprøva, stemmer. Det hører for så vidt med til historien at jeg strøyk med femten feil. Eh. Men uansett. Jeg trur kanskje det var planen en gang for lenge siden å sende det hjem, men det blei tydeligvis ikke noe av. Stod i væffal nada bakpå.

De to plakatene som henger på garderoben min.

Postkort fra vakre mennesker på ferie og litt sånn. Jeg trur det en gang i tida var et til, for over det fra Mallorca var det rester etter sånn grønnblå tyggis.

Narcissisme! Sendte inn et kapittel av Dragedans for noen år tilbake. Vant masse stæsj.

Kunst signert Ingridmarie. Eller, strengt tatt er det vel ikke signert noe som helst, men... ya know.

Fra mine sprekere dager. Det eneste testamentet på min karriere i turn som fins, trur jeg.

Et sted der nede er bassen min. Jeg har ikke spilt noe på evigheter, men plustelig blei bare alle de jeg spilte sammen med borte. Og det er jo det som er så kjipt med bass; er liksom ikke bare-bare å ta den opp og ta en trall for seg sjøl.

Mangasamlinga mi, som i følge Ingrid er pinlig minimal. Er for ordens skyld mer bak den schvære Babuschka-dokka, uten at det egentlig hjelper så veldig.

Min forsvinnende lille filmsamling. Det er bare det at det blir liksom ikke så mange DVD-kjøp når Vibeke eier alle yndlingsfilmene mine uansett.

De viktigste bøkene mine. Resten har jeg ikke plass til i bokhylla.

Noen flere bøker og noen CD'er. Jeg har et endeløst lass til med CD'er, men igjen... null plass.

Advent Children-postkorta mine. Disse blir nok med til Sandefjord.

Denne ekstremt pittoreske vifta er jo made of turistness, men jeg liker den likevel. Vakreste minnene sine, det.

To tårn-plakaten som henger på døra mi. Den har hengt der lenge, den. Og oh, jeg så for så vidt To tårn i går med Vibeke, og Ringens brorskap kvelden før der igjen. Er alltid så godt å se igjen de filmene. Og - jeg føler meg på en måte litt blasfemisk for å i det hele tatt tenke på sånne ting når jeg ser Ringenes herre - men er det bare meg, eller er det veldig mye fysisk kontakt mellom hannkjønn i de filmene? Bare sånn... en tanke, liksom.

Men ja. Nå må jeg sikkert gå og pakke mer. Jeg er ikke sikker på om jeg liker det.