Ei slags kunngjøring of sorts

Jeg hadde en så sinnssykt fin dag med Henrik og Kamilla i går at det nesten er urettferdig at den er over. Men dagen i dag har heller ikke vært så verst foreløpig, og blir nok fin utover kvelden og. Jeg har jo fått årsvideoen!

Men det var jo ikke det jeg skulle snakke om i det hele tatt.

Jeg veit ikke helt, men natt til i dag kom jeg liksom på at jeg er fri. Jada, klisjé, men hey, det er sant. Jeg trenger ikke å stresse med noe, jeg. Det er bare å flyte og la ting skje. Kanskje blir jeg litt sånn sentimentalt lykkelig når jeg nettopp har vært sammen med fine folk, men... ja. Eller altså, for å bli litt mer konkret og direkte:

Kjære Tor Espen, hvis du mot all formodning noen gang skulle lese dette: du er en herlig fyr på bortimot alle områder jeg kan komme på, men jeg føler ikke noe for deg lenger. Utover vennskap, altså.

Men det deiligste av alt, er egentlig å endelig kunne innrømme det for meg sjøl.

Den episke Holga-debuten

Dere husker hva jeg kjøpte meg en gang i forrige måned, sant? Nå har Signe nettopp hjulpet meg med å fremkalle prøvebildene jeg tok her før påskeferien. Hun betaler åtte hundre kroner i året for å ha foto som valgfag, med det resultatet at hun kan lage seg så mange filmer i et visst format i svart-hvitt hun bare vil. Resultatet av dét igjen, blei at hun lagde en til meg - som egentlig var altfor liten for kameraet, men skitt au. Det fikk gå hvis det gikk.

Nå er dere vel spente på resultatet tenker, jeg. Det er som følger...

...

...

...

...

...

...

...

That's right. Dette var DET ENESTE bildet som man i det hele tatt kan se hva forestiller! I det minste var det jo for så vidt ekstremt søtt, da. Riktignok var det ett av Christoffer som hadde blitt dobbelteksponert sammen med noe randomme greier av noe bestikk, av alle ting, men ingen av de vi prøvde å fremkalle blei nevneverdig bra.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor kontrastene blei så innmari... ikke-tilstedeværende. Vi prøvde til og med med høyest mulig kontrast på den der fremkallingsdingsebomsen som lyser på fotopapiret. Jeg mener, se på Holga-bildet som venninna til Henrik har tatt av ham, da!

Åssen gjør man sånt, egentlig?

Snart tenker jeg å blogge om vårt nyeste filmprosjekt Kjell og Jan, eller kanskje laiven nå til helga. Skjer jo ikke så mye annet verdt å informere om. Med unntak av masse personlig drama som dere har hørt i bare litt forskjellige innpakninger før, mener jeg.

Var jo for så vidt i Oslo med klassen fra mandag til onsdag, da. Tirsdagskvelden var cirka halvparten av oss ute på Møllers for litt konsumering av voksenbrus. En av de koseligste kveldene på lenge.

Hender, håndledd, skulderblader

Tor Espen sier jeg har rare fetisjer.

Henrik sier jeg ser skjønnheten i detaljer ved mennesker.

Så forskjellig kan man altså se på det.

Hmz

Jeg er ganske bekymra for tida. For framtida mi og - dette er nytt - samtida mi.

Framtida er vel ingen fremmed fugl for noen, egentlig. Greia er jo det at det blir jo ikke folkehøyskole et år til, liksom, og det blir nye folk. Og igrunn bekymrer jeg meg ikke for nye folk generelt. Litt angsty er det jo innledningsvis, men det går seg til. Det er liksom mer det at... vel, det er hvem som helst andre enn folka her, da. Nå skal jeg ikke si at jeg aldri har savna vennene mine i Lier mens jeg har vært her, for det har jeg jo, men jeg har likevel tilbrakt såpass mye tid rundt og med dem og i de samme gatene at jeg var jækla klar for å flytte ut og se noen andre ansikt, egentlig. I tredje på vgs følte jeg at tida var inne, liksom. Det gjør jeg ikke her. Vi har jo bare så vidt kommet i gang, for faen! Det begynner å gå opp for meg at påskeferien nærmer seg med faretruende stormskritt, og etter det er det snakk om sikkert tre uker før det er Cuba-tur, og etter det er det... friggings to uker igjen av hele bøtteballetten. Det friker meg seriøst ut. Jeg er ikke forberedt på å gi slipp på ting alt nå. Igjen, savn kan jeg faktisk leve med, men denne følelsen av at ting kommer for fort, før jeg i det hele tatt har rukket å vende meg til én type tilværelse, er faen meg for jævlig. Det blir nesten som å bli fratatt maten før du er mett - og legg til at med "maten" mener jeg en superdigg pizza med masse fyll og rømmedressing. Faen, altså. Dette er ikke gøy.

Og det er vel kanskje litt av grunnen til at jeg til tross for å ha fått én type stress en smule på avstand, likevel stresser litt igjen. Jeg er plaga av at vi liksom aldri gjør noe lenger. Nå veit jeg strengt tatt ikke om vi egentlig gjorde så mye før heller, men da hadde jeg i væffal ikke følelsen av at vi bare surra rundt på tomgang. Vi kakler piss i foajeen og ser en film hvis det er helg. Legger oss altfor seint fordi vi ikke gidder å drasse de feite rævene våre over til internata før vi blir jagd ut. Jeg sløser bort stipendet mitt på godteri når realiteten er at jeg er nødt til å låne penger for å i det hele tatt komme meg en én time og ti minutters lang togtur hjem om ei ukes tid. Det er faen meg nedverdigende. Jeg er så kjei. Jeg føler at jeg prøver å ta initiativ til småting, men enten så har ikke folk penger, eller så har jeg spurt så lang tid i forveien at når alt kommer til alt og jeg minner dem på det, har de lagt andre planer. Eller så bare vil de ikke. Jeg tenker òg at jeg bør prøve å bli mer engasjert i saker som skolen arrangerer, som snøballkrig og salsakurs, men faen, hvis jeg driter i det, tenker jeg at det er min egen feil at jeg kjeder meg fordi jeg ikke engang gidder å prøve, og hvis jeg blir med, lengter jeg til det er over. Så hva er det riktige her? Å prøve å være sosial og deltagende og positiv og håpe at konkret handling forandrer en abstrakt tenkemåte, eller la være å ljuge for seg sjøl og sløve aleine fordi jeg innerst inne faktisk ikke har lyst til å endre mine dårlige vaner? Dillemmaaaaaa.

Og noe av meg tenker at jeg ikke burde skrive det her fordi det er på en måte litt... jeg veit ikke, kanskje flaut. Dessuten tenker jeg at dere bryr dere sikkert ikke likevel. Men jeg er helt oppriktig bekymra for Tor Espen, jeg. Bekymra for at han ikke skal bli ferdig med opptaksprøvene sine i tide, og for at han ikke skal komme inn på de skolene han vil, og for fyren i det hele tatt. Han sier veldig lite under måltidene for tida, og forsvinner stort sett bare rett på rommet sitt når vi er ferdige med å spise. Vi må liksom ringe ham for at han skal komme bort til oss. Litt ironisk, egentlig, i og med at jeg så vidt lufta nevnte bekymringer for Henrik i stad da vi satt på biblioteket og storyboarda vårt nyeste prosjekt Kjell og Jan, og idet jeg var ferdig med å snakke, ringte faktisk Tor Espen og erklærte at han kjeda seg. Så vi ba ham komme bort, noe han gjorde.

Dette var sannsynligvis gørrkjedelig, men jeg føler meg bedre nå som jeg har prakka tankene mine over på noen andre.

I morra skal jeg lese et utdrag fra I dypet av en ruin høyt for hele jævla skolen. Gjett om jeg ikke vil, a. Skrivestilen er pinlig og teit, og jeg kommer til å virke som en oppblåst sjøldigger. Legg til at jeg lesper og har stygg stemme. Dette blir kleint, det.

For tidas gladbilde

Sol og super 8! Yeah.

Godt å se dem igjen

Henrik: "That's the way we roll."
Tor Espen: "I don't roll, I skar."

*hjerte*

Endelig!

Jeg stiller meg særdeles usikker til hvor mange som egentlig har fått det med seg, med tanke på de kryptiske kodene blogginnlegga mine nå i det siste har bestått av, men Tor Espen har i væffal vært på sjukehus. Og han kom tilbake i dag, etter tre uker. Temmelig hoven, men det gjør visstnok ikke vondt, so all is well.

Det er bare det at... vel, jeg føler litt at entusiasmen er litt skjeivt fordelt, da. Altså, jeg veit jo det at folk har forskjellige måter å vise følelser på og blablabla, men liksom... ja. Men nå er jo jeg sinnssykt innbilsk og, da. Og det har jeg igrunn vært alle disse ukene.

Men jeg er glad da, sånn alt i alt! Det er skikkelig godt å ha ham tilbake. Og han veldig blei glad for koppen Henrik og jeg hadde lagd til ham (til tross for at han foretrakk en litt annen staving av "bløtkake"). Og fordi jeg ikke har noe bedre å finne på, laster jeg likeså godt opp bilder av den:

Intern som bare faen, da. Men det er jo så vakkert.

I kveld blir det splatterfilm!