Om å ha en yndlingsforfatter

Fra dette stedet rømmer du ut i natten. Det snør. Du løper. Du faller, kommer deg på bena igjen, og faller igjen. Du kaster opp. Og med ett står du foran huset der Zombie bor. Du står og klamrer deg til ringeklokken hans med spy og sikkel hengende i lange strenger fra munnen, inntil døren plutselig blir revet opp og du tumler overende i entreen. Du snakker som en foss, halvt støttet, halvt båret, ord kastet omkull i et forsøk på å forklarer hvorfor du er kommet. En vammel lukt slår imot deg, alt sammen veller opp i deg, som en ny omgang kvalme: alt som har foregått der, den triste innlevelsen i en ekkel fantasiutgave av den verden dere ennå var for unge til å nyte godt av.

Du er tilbake. Du er tilbake der du hører hjemme. Dit det hele tiden har vært meningen at du skulle ende.

Han dumper deg på en madrass og kler av deg, som en unge. Halvt bevisstløs overgir du deg til det du etterpå ikke vet, som du etterpå er usikker på om var det du egentlig kom for, eller om det var en tilfeldighet som drev deg til å søke tilflukt i en gammel fortrolighets havn. Du husker bare at du tenkte mens du lå der og bet tennene sammen, at det er som å drite, bare omvendt. Og med et vellystig brøl fra din illeluktende venn er det som alt håp om glede blir sugd ut av deg, som om innvollene blir dratt ut gjennom endetarmen på deg og at alt det andre følger med, alt som er deg, alt som har vært deg disse siste årene, alt du har gledet deg over og sett frem til, alt som har fylt dine dager med lys, og som nå blir revet ut av deg og forkastet, som søppel, som dritt, som ekkel stinkende masse.

-- Stig Sæterbakken

(Norges kuleste mann, og kanskje eneste forfatter som er like emo som meg sjøl, og som jeg skulle ofra kropp og sjel for å klare å skrive som. Og så hører han på Death In June.)

I disse det-er-to-uker-til-Bø-tider

Har dere sett Farvel Falkenberg? Hvis ikke, bør dere det, og helst innen sommeren er omme.

Og fordi dette innlegget blei så veldig kort, smeller jeg opp et fint totalt-ute-av-kontekst bilde av Brian Molko som jeg for ei stund tilbake hadde på profilen min på Skrivebua:


Peace and love.

Godt å se dem igjen

Henrik: "That's the way we roll."
Tor Espen: "I don't roll, I skar."

*hjerte*

For teh lulz

Av den enkle grunn at den er awesome.

På tide å reise seg for Angel Sanctuary

Det er egentlig litt rart at jeg aldri har skrevet om Angel Sanctuary i bloggen min før. Eller, jeg har vel strengt tatt gjort det i bisetninger og sånn, men ikke noe alvorlige greier. Akkurat som Karoline a.k.a. Akima mener jeg at karakterer er noe av det som får ei fortelling til å eksplodere (høhø, sjekk mitt heftige vokabular), så jeg har tenkt å konsentrere innlegget om dem. For som med alle gode fortellinger, har Kaori Yuki (forfatteren, om du ikke skjønte det) utvikla ei hel huskestue av sinnssvakt fengende karakterer, og det er nettopp dem, utviklinga deres, forholdet mellom de forskjellige, personlighetene deres, replikkene deres og reaksjonene deres som gjør serien så genial som den er. Altså, plottet og sjølve historia er bra nok, med mange overraskelser i sjangertypisk stil, men det er altså folka som gjør dette til noe hinsides gromt. Og for dere som ikke visste det: dette er min favorittmanga, som jeg har lest på i all evighet, til tross for at det bare er tjue bøker. Men hallo, 99 kroner per bok, det blir fort mye penger, det. Så jeg foreslår ro i salen og andekt i blikket elns.

Historia først. Den er egentlig litt vanskelig å ta for seg, i og med at det skjer MASSE, og ting er i forandring, og ikke noe er som det ser ut til, og hele den regla. Men vi tar basisen, shall we?

Setsuna Mudo is a troubled teen in love with his beautiful sister Sara. Jada, om du ikke allerede har gjennomskua meg, så var det faksa direkte inn fra baksida av alle bøkene. Nei, jeg sitter ikke og leser fra dem, men jeg kan den åpningslinja utenat. Høhø. Ænivæis, duden er altså forelska i si søster, noe som ikke i det heeele tatt inspirerte meg til forholdet mellom Mio og Arielle, for dere som leser/leste/har lest Lunisand. Plutselig en dag møter han en gjeng ekstremt sære folk som bare prater tull. Dessuten har en jævligomgheit bestevenn som har et navn som er forvirrende hvis du har lest/sett Death Note først, noe jeg ikke hadde. Jeg syntes det derimot var desto morsommere da jeg begynte å se Death Note. Men ja, hvor var vi? Jo. Mange rare ting fører etter hvert til at han får vite at han er en reinkarnasjon av teh organic angel Alexiel ("organisk engel" på norsk høres liksom ikke like kult ut), og må redde verden og sånn.

Dessuten er serien full av yaoi-referanser. Som sagt i et tidligere innlegg, er den selvfølgelig omtalt på boysonboysonfilm.com.

Og før du tenker snuskete tanker: animeen er ræva.

Så! Karakterene! Det vil si, mine favoritter blant dem. Og med så mange godbiter å velge mellom, er det neiggu ikke mange som er utelatt. Rekkefølga er forøvrig alfabetisk. Wøhø. Er liksom ikke noe annet som duger. Ooog, fordi jeg har prøvd i så stor grad som mulig å velge bilder som matcher personligheta deres, med replikker og det hele, så er det kanskje greit å få med seg at det, som all manga som ikke er voldtatt av bæsjete oversettere (jada, jeg er glad i store ord), leses fra høyre til venstre.

Belial
Han/hun teller på tysk! Hvor sexy er ikke dét!? Herr/frøken Mad Hatter er forøvrig grunnen til at jeg gikk rundt og telte absolutt alt jeg kom over på tysk da jeg var i London for to år sia. Og hvis du lurer på den han/hun, herr/frøken-greia, så er det fordi jeg faktisk ikke er sikker på hvilket kjønn det er. Ehm... det er noe sånt med at, i følge Angel Sanctuary, engler er født uten kjønn, men Belial her ville bli dame, så han/hun satte i gang en slags jeg-vil-bli-dame-prosess (ikke at jeg veit åssen det foregikk), og blei fordømt av de andre og sendt til helvete, halvveis i prosessen eller noe. Så, ja. For ikke å fornærme noen, holder vi oss til å omtale ham/henne som nettopp han/hun. Uansett! Han/hun har en slange (ikke misforstå...) som han/hun liker å nusse på, og er forhenværende hore med et egentlig ganske tragisk kjærlighetsliv. Uten å spoile noe, kan jeg nevne at det av den grunn ligger en slags melankoli over Belial, samtidig som han/hun har en ekstremt sensuell væremåte, og jeg innbiller meg at han/hun har en lav (som i lydnivåmessig), lys stemme, litt som Kitten i Breakfast on Pluto. Fyren/dama er rett og slett stilig.



Kato & Kira
(Dobbeltbilde fordi dette bare er TEH PICTURE av dem, og det virkelig ikke er noe annet som summerer opp hele dem bedre i form av bare ett bilde. For ordens skyld: Kato til høyre, Kira til venstre.)

Kato mislikte jeg egentlig ganske sterkt helt i begynnelsen, men det er fordi han absolutt insisterer på å være så sinnssykt drittsekk da, det. Han blir ikke skikkelig tøff før lenger uti, men da er det til gjengjeld i så stor grad at du sitter og gliser bare han er med i ei rute. Hva er det å si om ham? Uten at det på noen måte er et ord jeg i noen sammenheng overhodet liker å bruke, så er det første som slår meg ved ham "cool". Både av utseende og væremåte. Han har desidert noen av seriens mest kickass replikker, og han friker aldri ut, men tar alt med knusende ro. Ikke av typen "uh, jeg er tøff og mystisk og veit å holde hodet kaldt i enhver situasjon", men av typen "jeez... dere er i trøbbel IGJEN!? Seriøst...", hvis du skjønner hva jeg mener. Eventuelt "quit farting around, let's get outta here!" som han presterer å si i et kapittel. Vel, er strengt tatt litt usikker på den siste biten, men det er noe sånt. Den første biten husker jeg væffal klokkeklart. Slutt å fise rundt, liksom. Hihi.
Fun fact: for dere som har kikka innom I dypet av en ruin-serien min, og som husker den perverse duden som dopa Lupus sønder og sammen i kapittel ti og elleve... vel, han er inspirert av Kato. Både av utseende og oppførsel.

Kira! Min første mangacrush ever! Bør forøvrig ikke forveksles med Light "Kami-sama" Yagami, til tross for at jeg veit at navnet væffal har frika Ingrid ut noen ganger tidligere. Han er litt av den samme "cool" (jesuskristus, som jeg hater det ordet, og som jeg hater at det passer som en beskrivelse av disse to jævlene) som Kato er, men ikke i like sarkastisk grad, hvis du skjønner hva jeg mener. Kira er liksom hakket mer sympatisk, og er aldri redd for å vise leserne at han er oppriktig glad i Setsuna (og takk og lov for at han ikke er redd for det! *sikle*), i motsetning til sin blonde partner-in-crime, mener jeg. Han er kjølig og avbalansert, og veit liksom alltid hva han skal si. Han er nesten alltid å se med et skjeivt smil om munnen, og er der til å filleriste Setsuna hvis han har gjort noe dumt igjen. Og så har han et sverd som er nesten like sexy som hva han sjøl er.



Michael
Michael kom på tiende plass da jeg kåra badguyer. Det meste som er å si om ham, blei vel egentlig sagt der og da, men jeg elsker å gjenta meg sjøl når det dreier seg om ting jeg liker, så forbered deg på reprise hvis du har lest den lista.
Ja, Michael! Han er så herlig! Naiv, lav (omkring 1.50), ekstremt temperamentsfull, innbilsk og høylydt. Hva er det å ikke elske? Jeg har på følelsen av at alle manga- og animefigurer som er lave, går ca. fra forstanden hvis du nevner det for dem (Ed*host*Elric), og guardian angel of fire er intet unntak. Han liker å hyle ut veldig pompøse skremmereplikker, og liker alt som skaper drama og kaos. Jo mer bråk og ståk, jo bedre. Dessuten har han klesstil som en j-rocker. Og som dere som kjenner meg veit, er det egentlig ikke mer som skal til før jeg har falt pladask for en karakter.



Riuet
Egentlig er han bare en bikarakter, men ikke desto mindre et helvetes fyrverkeri. Han er obsessed med kroppen til Kato (til og med forfatteren av serien har tenkt koffert på det der opptil flere ganger...) nesten like mye som han er obsessed med alt som tikker og går og har motor. Som sagt er han bare en bikarakter, og det er sånn sett ikke mange bøkene man får til å stifte bekjentskap med ham, men den lille tida han er der, er det underholdende som bare en viss bokstav.



Rosiel
DETTE ER EN MANN! Jada, jeg veit at det ikke er direkte innlysende, men etter at du har blitt kjent med ham, går det opp for deg at han kunne aldri ha vært dame. Uansett. Kanskje burde ikke teh inorganic angel himself ha vært med på lista mi over favorittkarakterer i det hele tatt, for han er utvilsomt seriens ultimate badass, og han har gjort sinnssykt mye dritt opp gjennom, men jeg trur jeg liker ham av litt av samme grunn som Sephiroth - rett og slett at han faktisk er jævlig ond. Men i motsetning til Sephy (haha, Sephy, Sevy...) er han ikke en sadistisk, kaldhjerta psykopat. OK, så har han kanskje noen psykotiske tendenser, og når jeg tenker meg om, har han ganske sikkert noen sadistiske og, men kaldhjerta er han på ingen måte. Han er en slags kjempeforskrudd kjærleikshippie som bare vil kose og kysse og drepe. Og i ei scene kler han seg i politiuniform uten noen tilstedeværende grunn. Man må jo bare digge ham.



Setsuna
("Yu Yu" er forresten tidenes lameste kallenavn på Kato, som for ordens skyld heter Yue til etternavn. Han blei for så vidt ikke så glad for det heller, noe seinere ruter viser.) Das hovedperson! Joda, så er han litt småemo, teatralsk og drama queen til tider, men han har da sine mer sympatiske sider og. Blant annet har han faktisk sinnssykt god humor, og jeg elsker de små, slightly homoerotiske øyeblikka som friker Kato og Kira ut. Noen ganger er det faktisk Kira som friker Setsuna ut, men det får så være. Dessuten liker jeg det at han er litt direkte, og in your face, liksom. Som i den fabelaktige scena der Zaphikel vil ha ham til å framstå som en supersaviour for hele englegjengen, i kjortel, parykk og ferdigskrevet manus og det hele, og han ruinerer det hele med "oh crap...", river av seg all finstasen og tar det på Setsuna-måten. Og da kan man sikkert tilgi ham "I will overcome this inner pain, no matter what!"-øyeblikka hans, som det sikkert er obligatorisk for ham å ha siden han tross alt er hovedpersonen.



Uriel
(Du får heller bare prøve å overse Kato med fårete ansiktsuttrykk i bakgrunnen der.) Uriel må vel være seriens svar på Vincent Valentine. Great angel of death, liksom, som har søkt eksil i helvete der han prøver å tilgi seg sjøl for sine synder. Jeg mener, former Turks-medlem som legger seg sjøl i superlang dvale i ei kiste i Shinra Manor for å, ehm, brood, har ikke noe godt norsk ord for det, anyone? "OH, LUCRECIA!" Kremt. Vel, nå skal jeg ikke gjøre narr av Vincent her. Han er tross alt den heiteste animerte figuren til dags dato (ja, han slår faktisk L, til tross for at den engelske stemmen hans høres ut som om den tilhører Günther). Men likhetene til Uriel er umulige å overse. Også når det gjelder utseende, bortsett fra at Uriel ser ut som om han har vært litt mer i sola enn hva Vinnie har, da, men det gjør uansett de fleste. Menhvorvarvi! Ja, Uriel! Han er kanskje litt stereotypisk, men skitt au. Du veit, mystisk, sier bare noe når det er høyst nødvendig, går utelukkende i svarte klær... du skjønner tegninga. Men den stereotypen ender alltid opp med å bli omfavna av yours truly og, da. Forresten kom jeg på enda en han har likhetstrekk med. Min egen Aliquid fra ruintingen, men det er vel strengt tatt heller Aliquid som har likhetstrekk med Uriel og Vincent, og ikke omvendt.
Og siden vi først har avspora og har nevnt Final Fantasy VII og Turks, så kan jeg jo også nevne at Reno ligner på Michael, både når det gjelder hår og oppførsel. Det aner meg at Yuki-san har tilbrakt noen kosestunder med sin Playstation, ja. Hun har væffal spilt FFVIII, det veit jeg, for det har hun nevnt i et sidenotat. Oh, well.

Men det var karakterene, dere, i væffal de tøffese av dem! Jeg hadde litt lyst til å skrive om Af og, men siden han er en bikarakter som er enda mindre med enn Riuet, lot jeg være. Han minner meg skikkelig om Fi fra Dempet sang fra Tipris. Fi er forresten min Edward Cullen, det vil si litterær hottie som jeg sååå hadde gifta meg med, hadde de bare vært ekte.

Jeg nevnte yaoi-referanser. Her har dere noen, men fordi det tar lang tid å skanne, og yaoi-referansene er maaange, er det et ynkelig utvalg. Les serien sjøl. Dere vil garantert ikke angre. Noen er opplagte fra vår kjære Yukis side, andre er ubevisste.

YAOISM!

(Involverte dudes og dudettes: Raziel, Kato, Setsuna og Kurai.)

(Litt vanskelig å se, men teksten til høyre er selvfølgelig "... have my way with your body?" Involverte dudes: Riuet og Kato.)

(Dette her er mest som jeg liker det. Du veit, ømt og hintende. For å gjøre meninga tydeligere, er Zaphikel blind. Og det vakreste her, er at Raziel tenker seinere tilbake på dette øyeblikket og tenker noe lignende "I felt something back then... what is this feeling? His hands... so warm..." Vel, jeg husker ikke ordrett, men du skjønner hvor jeg vil hen. Og sjøl om jeg allerede har sagt det, så; involverte dudes: Zaphikel og Raziel.)

(Involverte dudes: Setsuna og Uriel.)

(Omg. Kato biter i skjorta til Kira! Involverte dudes: Kira, Kato og Setsuna.)

(Involverte dudes: Kira og Setsuna.)

Og helt til sist: random bilde av Kira fordi han er teh sexyness:

Just to show some love...

Har nettopp funnet den beste AMV'en noensinne. Har du store planer om å se Death Note, og det har du jo, bør du derimot ikke se den. Proppfull av spoilere. Men har du sett det - GLED DEG. Jeg begynte faktisk å grine da jeg så den fordi den var så helvetes bra. Redigeringa, musikken og bildene er... perfekt. Og så de autentiske stemmeklippa fra serien... genialt. Jeg mener det. Bedre blir det ikke. Jeg har noe å strekke meg mot, for å si det sånn.

Litt randomness før jeg går til sengs

Det er relativt seint, og jeg har spanskframføring i morgen. Det er derfor jeg sitter her, ja.

Først av alt vil jeg vise dere et screenshot fra PC'en min da jeg var femten og medlem av Blink. Det er ikke så mye å si, bortsett fra at geniale mennesker fantes da som nå:

(Legg forresten merke til brukernavnet mitt, samt navnet på gruppa jeg besøkte. Det eneste jeg vel egentlig har å si til mitt forsvar, er at akk - jeg var femten.)

Videre følger snadder fra dinside.no. Denne historia har jeg faksa ordrett inn. Syntes den var temmelig tøff, særlig med tanke på at den er sann. Jeg mener, da har du liksom beviset på at du faktisk er jævlig mislykka:

"Da franskmannen JaJacques LeFevrier bestemte seg for å ta livet av seg overlot han ingen ting til tilfeldighetene. Han stilte seg på kanten av en klippe med en løkke rundt halsen, og festet tauet rundt en stor stein. Deretter drakk han gift og satte fyr på klærne sine.

Han forsøkte sågar å skyte seg selv idét han hoppet ut fra klippekanten. Han bommet imidlertid med skuddet, som gikk tvers igjennom tauet hans. I møte med sjøen slukket brannen og han kastet opp giften som følge av alt saltvannet han svelget. En fisker som kom ham til unnsetning dro ham opp av vannet og sørget for å få ham på sykehus, der han senere døde av hypotermi."

Og helt til sist fant jeg samme dag som jeg fant historia over, ei rimelig røff overskrift på samme side. I korte trekk gir den deg svaret på noe du ikke visste fra før:

"Korsfestelse er farlig for helsa"

Takk for i dag!

Hail, hail Death Note!

Jeg hadde et aldri så lite forsett om å ikke blogge noe særlig mer før i væffal april. Jeg mener, snart må det jo bli slutt på alt dette pisspreiket mitt. Det skulle vise seg å ikke være så enkelt å holde. For altså, når man først har muligheten til å bare BABLE, om alt som du legger mening i uten at noen hindrer deg, da er det så altfor enkelt å gripe den muligheten.

Så. I går så jeg på Death Note. Igjen. Jada, jeg har sett hele greia før. Og jeg har sett flere enkeltepisoder om igjen fordi akkurat de episodene er spesielt bra. I går så jeg fra episode 1 til 7, men så var plutselig klokka fem og jeg var bra trøtt. Men hva gjør man ikke når det er snakk om tidenes mest geniale serie? Jeg kødder ikke. Og soundtracket! Alt! Det passer så sykt bra sammen! Jeg har nemlig lasta ned alle tre soundtracka i tillegg. Miksen av hardrock, elektronisk og viktoriansk kor... ingenting kunne ha beskrevet sjølve stemninga og essensen av Death Note bedre. Alt er tatt hensyn til. Hardrocken for den jo mørke, dystre, egentlig helt crazy handlinga som jeg skal ta for meg etterpå, for dere uinnvidde. Det elektroniske for de sinnssyke delene av det, der Kira klikker i vinkel i kjærlighet til sin egen genialisme. Viktoriansk kor, med orgel og latinsk sangtekst og det hele, til de øyeblikka (nært beslekta med de andre) der Kira flyr rundt og fabulerer om at han er Gud. Rawr.

Men hvis du ikke har peiling på hva Death Note er for noe, er alt overfor sikkert vanskelig å sette seg inn i. Så tillat meg å introdusere dere.

Hele herligheten dreier seg altså om en animeserie. Jeg antar at du veit hva en animeserie er. Den handler om 17 år gamle Light Yagami, som er en hinsides intelligent skolenerd som kjeder ræva av seg i tillegg. Ikke en god kombinasjon, skal det vise seg, for når shinigamien (dødsguden) Ryuk på akkurat samme tidspunkt kjeder ræva av seg og slenger ned Death Note'en (ei bok der han skriver ned navna og dødsårsakene til menneskene som skal dø) sin i menneskeverdenen, er det jo typisk at det er akkurat i skolegården til skolen der Light går at den lander. Light plukker den opp, trur først at det bare er en helt psycho spøk, men etter at han tester den ut for moro skyld, innser han at det faktisk er ekte. Det som står i Death Note'en stemmer. Og det som står i Death Note'en, er intet mindre enn "The human whose name is written in this note shall die"! Drama, drama. Men som sagt kjeder Light seg, og til tross for at han i begynnelsen får et større sammenbrudd fordi han har drept to mennesker, skjønner han fort åssen han kan bruke dette, ikke til sin egen fordel, men til det han mener er alle menneskene i verden sin fordel. Som han sjøl sier, "this world is rotten", etter å ha hørt om igjen og om igjen om drap, voldtekt og incest på nyhetene, trenger nemlig verden å renses opp i. Syns han. Så han bestemmer seg for å bruke Death Note'en til å drepe alle de han mener forpester den sånn at han når alt kommer til alt vil herske over en pur verden der ingen gjør faenskap som en gud.

Men Light er en innbilsk liten jævel. Han vil gjerne at folk skal gjenkjenne ham som en gud. Derfor, til tross for at han har valget mellom alle drapsmetoder man kan tenke seg, velger han å drepe alle ved hjerteinfarkt, sånn at det er umulig å ikke legge merke til. Og det legges jo merke til og. Vanlige folk ser at kriminelle dør som fluer av hjerteinfarkt. Hvorfor? Hva skjer? Er det en slags epidemi? Eller er det en gal morder løs? Eller... har det dukka opp en frelser?

Men det er jo ikke bare vanlige folk som legger merke til det som skjer. Politiet gjør også det, og for å gjøre det hele hakket mer komplisert, er det faren til Light som leder etterforskninga. Som sagt, legger politiet merke til alle de mystiske dødsfalla - politiet, og L.

L er det ingen som egentlig veit hvem er. Ingen veit hva han heter, ingen veit åssen han ser ut, og ingen har hørt stemmen hans. Det eneste politiet veit, er at han flere ganger har hjulpet både dem og FBI med å lese tilsynelatende umulige krimgåter ved å snakke til dem gjennom en datamanipulert stemme gjennom en fancy Mac. Også denne gangen stepper L inn - men han innser at Kira-saken, som den har endt opp med å bli kalt ("Kira" er den japanske uttalen av engelske "killer"), er en sak av kaliber han aldri før har vært borti. Han skjønner ganske fort at her hjelper ikke å rettlede politiet gjennom en stemme gjennom en data. For første gang viser han seg med sin sanne identitet til politiet, og jobber sammen med dem fysisk.

Det går ikke lang tid før L, som den glupingen han er, mistenker Light. Derfor går han undercover og begynner på skolen som L går på, bare for å verve ham inn til etterforskninga - og ikke minst forme et slags vennskap med ham (og det er her mine grisete yaoi-tanker kommer inn, men det blir, trist nok, ved tankene. Det mest erotiske som skjer mellom de to, er ei fotbefølingsscene. Det er forøvrig ei scene JEG ER MEKTIG GLAD I). Begge to jobber for å avdekke den andres egentlig identitet. L vil finne ut om Light virkelig er Kira, noe som er vanskeligere enn han hadde trudd, og Light, på sin side, prøver desperat å finne ut hva Ls navn egentlig er, i og med at han må skrive ned navnet hans for å kunne drepe ham. Samtidig fortsetter han å dømme kriminelle nedenom og hjem, men nettet som snører seg rundt ham, blir bare strammere og strammere... før han i siste sekund redder seg ut. Så er det store spørsmålet; hvem vinner til slutt? L eller Light? Og, ikke minst, hvem av dem er egentlig helten, og hvem er skurken? Og hva legger man egentlig i ordet "rettferdighet"? (Forresten genialt portrettert i andre episode, når både L og Light påstår helt likt at "I am justice!")

Plottet i Death Note virker kanskje ikke sååå genialt, men jeg lover deg, det er det. Det setter så til de grader spørsmål ved de klassiske snill- og slemrollene at man kan ikke annet enn å bli fascinert, bergtatt og, i mitt tilfelle, besatt. Light - er han snill eller slem? Slem - fordi han tross alt dreper folk? That's what he does for a living, liksom? Snill - fordi han vil utrydde verden for urettferdighet og gjøre den til et bedre sted? L - er han snill eller slem? Slem - fordi han vil drepe Kira? Snill - fordi han vil stoppe den som dreper folk? Ryuk - er han snill eller slem? Han verken hjelper eller jobber imot Kira/Light. Og så er det jo absolutt alt som virker bagatellmessig, som bare er detaljer, men som likevel har mening. Navnet til Light, for eksempel. Han heter Light, men kanjien man bruker for å skrive navnet hans, betyr "måne" (hvis jeg ikke husker helt feil), og etternavnet hans, Yagami, bruker kanjiene "natt" og "gud". Flere enn meg som ser symbolikken?

Det er så spennende å se åssen Light utvikler seg gjennom serien. Da jeg så første episode for første gang igjen etter å ha sett hele serien ferdig, måtte jeg smile og le litt av hvor forskjellig Light er fra starten av det hele og til slutten - og hvor utrolig lik han er. Vanskelig å gå nærmere inn på dette uten å røpe åssen det hele slutter, men jeg kan jo si det som de fleste sikkert kan tenke seg, at han bare blir galere og galere. Til slutten tar jo fyren helt av og roper og skriker og herjer og gliser. Hvis det går an å si at en animert figur spiller bra, så spiller Light suverent. Han er så bra lagd, skapt, alt.

De andre karakterene er også ekstremt bra lagd. Det har lett for å bli sånn at mens hovedpersonen er nyansert og dyp, er bifigurene veldig stereotypiske. Sånn er det ikke i Death Note. Alle har sine spesielle egenskaper som gjør at til tross for hvor helt ekstremt sære mange (det vil si de fleste) egentlig er, går det liksom ikke an å la være å like dem. Jeg liker til og med Misa, som er en typisk karakter som jeg forakter, men hun er et artig innspill i den ellers gravalvorlige og gotiske stemninga. Dessuten er det jo meninga at hun er tåpelig, teit, barnslig, naiv og blond, og det er det som er så herlig. Så egentlig er det bare én person i Death Note jeg ikke liker, og det er Near. Han er så wannabe L, uten å lykkes på noen måte. Han er bare... fæl. Men nok om det.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ha beskrevet slutten nærmere og presentert tolkninger, men jeg vil jo ikke ødelegge gleden for resten. Nå veit jeg ikke hvor mange som kommer til å se det etter å ha lest mi lange utbasunering her, men jeg har da tross alt fått fire personer til å se på det, så jeg anser min misjoneringsevne som rimelig godt utvikla. Men altså, alt er tatt hensyn til. Som sagt, musikken skaper den helt spesielle Death Note-stemninga med sine uvante, men sinnssykt gode stilmikser. Stilistisk er den også veldig bra. Jeg bare digger måten de "filmer" det når Kira skribler i Death Note'en sin i de første episodene.

En annen ting som er verdt å nevne, er den bevisste likheten mellom Light og L. De er rake motsetninger utseendemessig, med Light som den perfekte, alltid vellykka seksereleven som går i dress og med finkjemma hår, mens L tusler rundt som en uteligger i baggy klær og Medusa-hår (bare uten slangene). Dette er veldig lett å legge merke til i episoden der L begynner på skolen til Light og de står ved siden av hverandre og holder tale! Sjekk forskjellen, liksom! Behold the difference! Men igjen, så er de så sykt like. L sier det sjøl i episode 6, at grunnen til at han kan forutse Kiras handlinger så godt som han gjør, er fordi han veit at han ville ha gjort akkurat det samme sjøl. Og så er det jo verdt å nevne at begge to er supersmarte.

Nei, Death Note er saker, ass. Jeg kunne ha fortsatt dette her i all evighet, men en gang må jeg jo stoppe og, og med mindre du er like lost in space som det jeg er, er du sikkert så godt som død av kjedsomhet nå. Men jeg lover deg, det er den beste og sykeste animeen jeg noen gang har sett. Og det skal MYE til for å overgå den.