Når man ikke har noe å snakke om, kan man alltids snakke om bøker

Herregud, det er skikkelig lenge siden sist! På samme tid i fjor hadde jeg det visst på nøyaktig samme måten, så kanskje det er noe med februar, jeg veit ikke. Jeg håper dere fortsatt er glad i meg.

Jeg fant denne boklista på bloggen til Karoline, og jeg håper litt at den kan fungere som en inngang til blogginga igjen. Jeg skal innrømme at å svare på disse spørsmåla gjorde at jeg på nytt blei klar over hvor innmari lite jeg egentlig leser – trur ikke jeg kjenner noen andre skrivere som leser så lite som det jeg gjør – og at det ga meg litt dårlig samvittighet. Det føles på et vis nyttigere å lese enn å se film eller TV-serier og høre på musikk, noe som jo egentlig er en ganske dust tanke, for hvorfor skulle det være noe kunsthierarki, liksom. Men det at jeg ikke får til å lese noe særlig gjør unektelig at jeg føler meg litt dum, som om det er noe gærent med meg, for det virker jo så lett for alle andre.

Anyway, I digress.



1. Favoritförfattare?
Det er så mange forfattere som har påvirka meg opp gjennom livet, og jeg trur nok at første gangen jeg hadde en yndlingsforfatter, var det Elin Brodin. Nå i seinere tid er det nok Stig Sæterbakken og Jan Roar Leikvoll som har brakt meg flest av de sterkeste leseropplevelsene, og som antakelig er de som fortsetter å inspirere meg mest.

2. Favoritstandalone och favoritserie?
Å velge éi bok er faktisk umulig. Men la oss nå for enkelhets skyld si Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, både fordi den er ei skambra bok, men også på grunn av inntrykket den gjorde på meg, et inntrykk som fortsatt sitter i. Favorittserie trur jeg jaggu er Den mørke materien av Philip Pullman.

3. Favoritbokformat?
Definitivt fysiske bøker framfor lydbøker eller e-bøker, men jeg har ingen klar preferanse hva angår hardperm eller pocket.

4. Favoritgenre?
Jeg veit ikke om det i det hele tatt er en sjanger, men den mørke magiske realismen/alternativ virkelighet-greia som Jan Roar Leikvoll holdt på med likte og liker jeg veeeeeldig godt.

5. Favoritkaraktär?
Det kan godt hende at jeg aldri har likt en bokkarakter så mye som det jeg i sin tid likte Ax fra Animorphs-serien til K.A. Applegate.

6. Favoritklassiker?
Jeg har i all oppriktighet ikke lest så mange klassikere, men The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde er jo latterlig kul, da.

7. Favoritbok hittills i år?
Hahahahaha du mener hva likte jeg best av The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop og de første ti sidene av Dune av Frank Herbert? Umulig å sammenligne to så forskjellige bøker, men jeg er skikkelig gira på Dune foreløpig.

8. Favoritomslag?
Ekstremt begeistra for omslaget til Vi forlot den stille skogen av Janne-Camilla Lyster, på samme måten som jeg er ekstremt begeistra for tittelen.

9. Favoritbok som barn?
Så mange! Den første jeg kommer på er Mio, min Mio av Astrid Lindgren.

Tre anbefalinger på I

Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken - Ei av de siste ukene våre i Bø, hadde vi Stig Sæterbakken som gjesteforeleser. Han ville at vi på forhånd skulle ha lest hans daværende nyeste bok, Ikke forlat meg. Fortsatt i ørska og langt på etterskudd med alt det var meninga at vi skulle ha lest i litteraturteorien, leste jeg ikke Ikke forlat meg før ei tid etterpå, men det var til gjengjeld en uforglemmelig opplevelse. Jeg klarte ikke å la være å lese i den, jeg turte nærmest ikke å la være, og jeg grein masse fordi alt var så forferdelig, og jeg skreiv kaotiske dagboknotater mens jeg leste, notater jeg knapt nok forstår den dag i dag, og så dette språket, så skjørt og så vakkert, inni alt dette fæle. Jeg hadde aldri før lest noe lignende, aldri lest noe som så til de grader greip tak i sjela mi og sugde den til seg. Dette er en av de mektigste leseropplevelsene jeg noen gang har hatt, jeg følte meg utslitt og suicidal da jeg var ferdig, men det var helt fantastisk. Og i tilfelle du skulle lure: idet du trur det ikke kan bli mørkere og mer depressivt, er det akkurat dét det blir. Les et utdrag fra den her.

Iblard jikan - Dette er et nydelig samarbeid mellom den japanske kunstneren Naohisa Inoue og alltid like fantastiske Studio Ghibli, som jeg for noen år siden anmeldte her på bloggen min. Det er vel liten vits i å gjenta det jeg allerede har skrevet i anmeldelsen, og jeg skal innrømme at det er ganske lenge siden jeg har sett den nå, men jeg husker at den gjorde enormt inntrykk på meg. En nesten handlingsløs, men desto mer sanselig, reise gjennom maleria til nevnte kunstner, med vakker musikk og knirkefri animasjon til å akkompagnere det hele, av noen beskrevet som "en slags impresjonistisk Fantasia". "Iblard" er navnet på verdenen som går igjen i bildene til Inoue-san, og "jikan" betyr tid. Tida går, årstidene skifter, og hovedpersonen vår flyr. Jeg trur ikke man får tak i den i Norge, jeg er ikke sikker på om man får tak i den andre steder enn i Japan engang, og YouTube er bare behjelpelig med soundtracket og en kort infosnutt på japansk, men hvis du skulle komme over et eksemplar, så kan du se fram til et vidunderlig lite stykke filmpoesi. Bare se på disse magisk stillbildene:

  

I Break Horses - Disse svenske shoegaze-englene oppdaga jeg ved en tilfeldighet via Urban Outfitters en gang for lenge siden, haha. Siden har jeg sett dem live to ganger; i Kulturkirken Jakob under by:Larm 2012 og som oppvarming til Sigur Rós da de gjesta Spektrum nå ganske nylig. De er egentlig alt man ønsker seg av tradisjonell shoegaze/drømmepop: flytendene vokaler gjennom et hav av ymse ekko-filtere, støyende synth, og et seigt og så smått dronete lydbilde satt til en harmonisk melodi. Man kan høre albummet deres Hearts på Spotify (og OI, de har visst sluppet et nytt album siden sist jeg sjekka, det må jeg høre på når jeg er ferdig med å skrive dette). Favorittene mine er derimot de to singlene Hearts og Winter Beats, som begge er typiske eksempler på nøyaktig hvorfor jeg liker denne sjangeren så godt. Jeg poster dem likeså godt inn her, så god fornøyelse til dere alle:

Om å ha en yndlingsforfatter

Fra dette stedet rømmer du ut i natten. Det snør. Du løper. Du faller, kommer deg på bena igjen, og faller igjen. Du kaster opp. Og med ett står du foran huset der Zombie bor. Du står og klamrer deg til ringeklokken hans med spy og sikkel hengende i lange strenger fra munnen, inntil døren plutselig blir revet opp og du tumler overende i entreen. Du snakker som en foss, halvt støttet, halvt båret, ord kastet omkull i et forsøk på å forklarer hvorfor du er kommet. En vammel lukt slår imot deg, alt sammen veller opp i deg, som en ny omgang kvalme: alt som har foregått der, den triste innlevelsen i en ekkel fantasiutgave av den verden dere ennå var for unge til å nyte godt av.

Du er tilbake. Du er tilbake der du hører hjemme. Dit det hele tiden har vært meningen at du skulle ende.

Han dumper deg på en madrass og kler av deg, som en unge. Halvt bevisstløs overgir du deg til det du etterpå ikke vet, som du etterpå er usikker på om var det du egentlig kom for, eller om det var en tilfeldighet som drev deg til å søke tilflukt i en gammel fortrolighets havn. Du husker bare at du tenkte mens du lå der og bet tennene sammen, at det er som å drite, bare omvendt. Og med et vellystig brøl fra din illeluktende venn er det som alt håp om glede blir sugd ut av deg, som om innvollene blir dratt ut gjennom endetarmen på deg og at alt det andre følger med, alt som er deg, alt som har vært deg disse siste årene, alt du har gledet deg over og sett frem til, alt som har fylt dine dager med lys, og som nå blir revet ut av deg og forkastet, som søppel, som dritt, som ekkel stinkende masse.

-- Stig Sæterbakken

(Norges kuleste mann, og kanskje eneste forfatter som er like emo som meg sjøl, og som jeg skulle ofra kropp og sjel for å klare å skrive som. Og så hører han på Death In June.)