Viser innlegg med etiketten i break horses. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten i break horses. Vis alle innlegg

fredag 20. mars 2020

Ti album du bør høre nå som du har tid og antakelig trenger musikk som trøst

Dette:


Jeg har selvfølgelig forståelse for at kulturelle arrangementer blir avlyst for å unngå smittespredning, men det er jo nå vi trenger kunst mer enn noen gang. At helsepersonell, reinholdere, sjåfører, butikkansatte og andre blue collar-arbeidere er helt essensielle for at verden skal gå sin gang er det jo ingen tvil om, men for meg blir det nå også ekstra tydelig hvor mye kunst og kultur har å si for folks mentale balanse. Derfor er det både trist og ufortjent at mange kreative utøvere nå mister hoveddelen av inntektsgrunnlaget sitt på grunn av kansellerte arrangementer av ymse slag. De trenger støtta vår nå mer enn noen gang, så om du har penger å bruke (og om du ikke har det, er det også veldig forståelig – jeg har sjøl en mildt sagt usikker økonomisk framtid akkurat nå, i og med at jeg i dag fikk permitteringsvarsel fra min egen jobb) syns jeg du skal kjøpe produktene yndlingskunstnerne dine selger – og særlig hvis kunstnerne du liker er selvstendige. Ordet «kunster» på norsk har en litt snevrere betydning enn det «artist» har på engelsk, men hvis det skulle være noen tvil, mener jeg både visuelle kunstnere, musikere, forfattere, designere og alle andre som jobber kreativt. I disse digitale tider tjener for eksempel musikere nesten ingenting på strømming via Spotify og denslags, og er helt avhengig av billett- og merch-salg for å få økonomien til å gå rundt. Om du trenger trøsteshopping i disse dager, hva med å skaffe deg ei band-t-skjorte eller ei ny plate?

Tenkte jeg skulle benytte anledninga til å snakke litt om noen av mine yndlingsalbum. Noen av disse platene eier jeg, andre strømmer jeg, andre har jeg nylig kjøpt nettopp på grunn av den spesielle situasjonen vi befinner oss i. Håper dette kan inspirere deg til å støtte opp om de artistene du sjøl liker best, og kanskje også sjekke ut noen av de jeg liker best?

Akkurat nå trenger du musikk, og musikerne trenger deg.



Susanne Sundfør – Ten Love Songs


Da Ten Love Songs kom i 2015 fikk jeg det knapt nok med meg, så da jeg plutselig fikk øya (eller rettere sagt øra) opp for dette albumet i fjor på cirka denne tida, var det som å komme fire år for seint til tidenes fest. Fordi for en fest denne plata er – en fest av den beste sorten, forresten, der hvor man ett øyeblikk betror en vanskelig hemmelighet til sin beste venn over et glass rødvin, og i neste øyeblikk danser i neonbelysning, med eller uten tårer i øya. Fordi er det én ting nesten all musikken jeg hører på har til felles, så er det denne perfekte balansen mellom det glade og det triste, mellom komedie og tragedie, mellom yin og yang. Det er i dette ekvilibriet ekte kunst oppstår! For dette er jo ikke sant bare i musikken, men også i bøker og i filmer og i billedkunst og dette kunne vært et eget essay, merker jeg, men la oss nå vende tilbake til Susanne Sundførs fantastiske perle av et album, som blant annet inneholder Delirious, som gir deg alt du ønsker deg fra synthpopens vidunderlige verden, Trust Me, som er en av de mest hjerteskjærende beretningene om vond kjærlighet jeg noen gang har hørt, og Memorial, som er et avantgardistisk opus og nesten et album i seg sjøl. 





Ja, hvor skal man egentlig begynne med John Maus, som jeg føler nesten er mer et stykke levende performancekunst enn en mann. Han er åpenbart like glad i lo-fi åttitallsuttrykk som det jeg sjøl er – og når jeg tenker meg om, kan det godt hende at John Maus var en av dem som gjorde meg interessert in the first place. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er ganske enkelt en ekstremt godt gjennomført hyllest til fortidas spillehaller og cheesy actionfilmer, drevet fram av en slags lydlig naivisme og den typen enkelhet som bare noen som har stålkontroll på hva de driver med kan komme unna med uten å bli beskyldt for å nettopp ikke vite hva de driver med. Det er få låter som gjør meg i så godt humør som det Keep Pushing On er i stand til, og selv om hans coverversjon av Hey Moon nesten er klin lik som Molly Nilssons originalversjon, er det likevel John Maus sin variant jeg trenger å høre på når behovet for litt barnlig månemelankoli melder seg – sorry, Molly. 





Jeg veit ikke om Holy Hell, med sine seks låter og tjuetre minutter teknisk sett kvalifiserer som album hvis man skal være litt streng på det, men dette er min blogg og jeg gjør som jeg vil. Jeg elsker at sangene som utgjør Holy Hell er utrolig forskjellige fra hverandre, men at de likevel helt tydelig kommer fra det samme utgangspunktet. Hvis man ser på låtene hver for seg, ville jeg nok sagt at Psychic Sobriety er gotisk synthpop og Sisyphus er sinnapønk, mens man i Red Moon har rota seg helt bort i doom metal-land, og akkurat når man trur man har vendt seg til albumets humørsvingninger, avsluttes det hele med det lett forstyrrende americana-sporet Latex Sun (For Una). Mer kritiske musikklyttere enn meg vil kanskje ha et problem med at denne plata spriker i alle tenkelige retninger, men sjøl syns jeg det er deilig forfriskende at Foie Gras klarer å knyte så mange ulike deler av baklandet sitt sammen til en helhet som i hvert fall jeg syns funker.



Pantha du Prince – The Triad


Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.



Still Corners – Strange Pleasures


Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.



TR/ST – The Destroyer 1 & 2



Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.



I Break Horses – Chiaroscuro


I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.



Asobi Seksu – Citrus


Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.



Black Marble – It’s Immaterial


Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.



Fever Ray – Fever Ray


Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.



Her er fem plater til som hører hjemme på denne lista, men som jeg ikke prioriterte å snakke om denne gangen fordi… y'know, jeg egentlig allerede har gjort det.

tirsdag 1. januar 2019

Parantesåret 2018

Åra har begynt å ligne på hverandre. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde i fjor og hva som skjedde for to år siden. Er det sånn det er å bli voksen? Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at jeg ikke klarer å ha noe A4-liv. Jeg trur det må skje noe snart.

Hva gjorde du i 2018 som du aldri har gjort før?
Var på Pride. Var forlover i et bryllup. Bada i Oslofjorden. Var i Bodø. Var DJ på Altern80s.


Beste konsert:
Antakelig årets første Gåte-konsert og Slowdive-konserten.


Hvilke land har du besøkt det siste året?
Polen og Sverige.

Hva ønsker du deg i 2019 som du har savna?
Forandring, ei opprøsking i status quo. Mer fri. Energi til å dra på eventyr. Skrivero og inspirasjon. Forlagskontrakt?

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Jeg fikk en veldig positiv overraskelse fra uventa hold i The Haunting of Hill House. Jeg bestemte meg jo for å se det fordi jeg syntes det virka bra, men jeg hadde sett for meg noe litt mer standard skrekkaktig. The Haunting of Hill House innfridde forventninger jeg ikke engang visste at jeg hadde, og det er alltid enormt tilfredsstillende når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å få en av årets beste TV-opplevelser. Likte også Mindhunter skikkelig godt, i tillegg til at det var fantastisk å se Engler i Amerika, selv om den serien ikke akkurat er ny lenger.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har faktisk lest tragisk få bøker i år. Ikke at jeg noen gang leser mange bøker, men jeg syns liksom leseåret 2018 har vært usedvanlig trist. Trur jeg leste fem bøker, eller egentlig bare tre, fordi to av dem var lydbøker. Mye av grunnen var nok at jeg veldig lenge prøvde å lese Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson uten å få det helt til fordi jeg aldri kom ordentlig inn i den. Det er egentlig så få bøker at det nesten ikke gir noen mening å trekke fram noen favoritt. Shit, ass. Innser akkurat nå at nyttårsforsettet mitt for 2019 må være å lese flere bøker.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
Black Marble, Regina Spektor, I Break Horses, Ride og The Jesus and Mary Chain.











Hva ønska du deg? Og fikk?
En katte- og skriveferie.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill sammen med Vibeke og Jørgen.

Hvilken var de beste filmen du så?
120 slag i minuttet. Herregud, for en film, og for en opplevelse. Det var vondt og vakkert om hverandre. Dette var en sånn type film jeg merka i flere dager etterpå. Honorable mention: Another Earth fra 2011 som jeg ramla over mer eller mindre tilfeldig, og som jeg hadde enda færre forventninger til enn til The Haunting of Hill House. Kjempefin, lavmælt sci-fi som rett og slett var en av årets hyggeligste overraskelse.

Edit: HALLOOOOO, jeg glemte jo Mandy!!!! Den får dele førsteplassen sammen med 120 slag i minuttet. Til tross for at jeg nettopp glemte den, var det en uforglemmelig kinoopplevelse. Få ganger har jeg sett det store lerretet, lydanlegget og mørket en kinosal tilbyr komme så til sin rett som i akkurat Mandy. Om du får muligheten: SE DEN PÅ KINO.

Ønsker og planer for det nye året:
Lese mer. Foreta ei omveltning.

søndag 15. oktober 2017

Band jeg har sett live

Såååå fordi jeg er statistikknerd, har jeg de siste åra ført lister over artister og band jeg har sett live. Den kontinuerlig oppdaterte lista pleide å befinne seg på last.fm-kontoen min, men etter at last.fm fikk nytt utseende for ei stund tilbake, er det ikke lenger plass til den på profilen min. Dermed trenger jeg et nytt sted å ha den. For eksempel her, på bloggen min. Hvem veit, kanskje noen syns det er interessant. Personlig er jeg væffal veldig glad i lister. Særlig i alfabetisk rekkefølge.

Jeg kommer ikke til å gå tilbake for å oppdatere lista i dette blogginnlegget etter hvert som jeg ser nye band og artister, som for eksempel Nick Cave i morra og Thåström på lørdag. Dette vil med andre ord for alltid være ei Liste Over Band og Artister Jeg Har Sett Live Per 15. Oktober 2017™. Men kanskje jeg poster en oppdatert versjon om leeeeenge. Kanskje ikke òg. Kanskje mest sannsynlig dét.

En liten disclaimer før jeg setter i gang: altså, det er ikke alt jeg er like stolt over her, men noen ganger ser man ting man ellers ikke ville sett når man er på festival, noen ganger må man på konserter i skolesammenheng eller andre cirka obligatoriske sammenhenger, og noen ganger er man på konsert når man er tretten år. For eksempel. Bare nevner det.



120 Days (x 4)

Active Child

Agent Cooper

Alcest (x 2)

Alexander Hacke

The Algorithm

Amiina



Ampmandens døtre

Anna Aaron

Aphex Twin

Askil Holm

The Avett Brothers

The Beautiful People

Bendik

Benea Reach (x 2)

Bernhoft

Bertine Zetlitz

Big Bang

Bloc Party



Bow To Each Other

Brandon Flowers

Bright Eyes

Callisto

Cape Wrath

Casual Friday (x 4)

The Christians

Cirque du Soleil

Crimson Moonlight

Crystal Castles

Crystal Fighters

The Cure



Current 93

Dalane Emoband (x 2)

Dalit

Danielle de Picciotto

Death In June (x 2)

Delphic

Domene

Dr. Greve

Dyst

Earth Died Screaming (While I Lay Dreaming of Tom)

Edward Sharpe & The Magnetic Zeros

Einar Stenseng (x 3)

El Caco

Emilie Autumn

Eppic

Erasure

Explosions In the Sky (x 2)



Extol

Far From Tellus

The Fauns

Feilfødt

Fleet Foxes

Fleur de Lis

Forza

Frivil

General Forsamling (x 2)

Gerilja

Girl Army

Golden Resurrection

Grand Island

Graveyard

Grinderman

Gunnhild Sundli

Gåte



Happy Dagger

Haraball

HB

Helen Money

Helseskade

Hexvessel

Hi Ho Mustachio

Horde

Hyper Crush

I Break Horses (x 2)



Ila Auto

Janelle Monáe

Jarboe

Jason Webley

Jeroan Drive

Jethro Tull

Jimmy Eat World

Katzenjammer (x 2)

Kent



Kloster

Kraftwerk

Kolbjørn Opsahl

Kvelertak

Kylie Minogue

Lady Gaga

Le Corbeau

Leif and the Future

Lengsel

Leonov

Like Spinning

Lindsey Stirling



Living Sacrifice

Low

Lumen Drones

M83

Maria Mena

Maria Solheim

Maribel

Mari Boine

Mayhem

Metal Militia

MGMT



Mikhael Paskalev

Mikrominus

Misty Range

Moddi

Mogwai

Mono

Monograf (x 3)

Monzano

Moreld

The Mormones

Mugison

New Order

Nils Bech

Noah and the Whale (x 2)

Oake

Of Grace and Hatred

The One Night Stand Symphony

Oslo Ess

Oslo Oscillator

The Pains of Being Pure at Heart

Pandreas

Pantha du Prince & The Bell Laboratory (x 2)



Peachcake

Pirate Love (x 4)

Pom Poko

Porcelain Raft

Promise and the Monster

Pulp

Ralph Myerz and the Jack Herren Band

Razika

Rich Girl Funeral (x 2)

Robbie Williams

Robert Vendetta

Roger Waters

Rosix

Röyksopp



Saybia

Scarlet Chives

Search for Safety

Seigmen (x 4)

Shevils

The Shitsez

Sigur Rós (x 3)



Silver

Sju

Skyharbor

Sleepmakeswaves

Smith Westerns

Sóley

The Soundtrack of Our Lives

Stein Torleif Bjella

The Strokes

Sunshine Bullets

Svartskerm

Tantara

Terry Riley

Tides From Nebula

Tim Hecker



Tina Turner

Torgeir Waldemar (x 3)

Trollfest (x 3)

The Twilight Sad

Tønes

Unnveig Aas (x 7)

Upstrokes

The Vaccines (x 2)

Valkyrien Allstars

Veronica Maggio

Wardruna



Wolfmother

Årabrot

Åse Ava Fredheim

tirsdag 11. juli 2017

Mostly void, partially stars

Kjære venner, jeg sliter litt med å vite hvor jeg skal begynne her. Fordi jeg er i et veldig rart humør om dagen. Jeg har vært aleine i leiligheten siden fredag og har heller ikke vært på jobb siden da, og jeg vaser rundt, skriver ekstremt mye (over ti sider om dagen, jeg veit ikke med dere, men det er HELT SINNSSYKT til meg å være), drikker Red Bull, legger meg seint og våkner tidlig, drømmer om en tidsmaskin til åttitallet, eventuelt et alternativt åttitall der alt det rare som skjer i Stranger Things, Twin Peaks og Donnie Darko er ekte, hører masse på synthpop og shoegazing, og så har jeg kommet på at podcaster fins, jeg har liksom nekta litt for det fram til nå, mest fordi jeg har så dårlig konsentrasjon at jeg har vært redd for at jeg ikke skal klare å følge med når jeg ikke har noe å se på samtidig, og akkurat dét gjør ikke så mye når jeg for eksempel hører på musikk, men så har jeg jo hørt at Welcome to Night Vale er en sånn type podcast som inneholder ekstremt mange ting som er veeeeldig up my alley (jeg lagde meg ei liste her om dagen over ting jeg liker generelt, og WTNV oppfyller fascinerende mange punkter på lista), og... what do you know. Plutselig har jeg blitt sykt, sykt hekta.

Men aller først, før jeg begynner å forklare for dere hvorfor dette er podcasten du ikke visste at du trengte i livet ditt, så vær så snill og bruk i overkant av fem minutter på å høre en av de vakreste sangene jeg veit om akkurat nå:



Følelsen denne sangen fyller meg med er forholdsvis vanskelig å sette ord på, men jeg trur kjærlighet og melankoli er med i blandinga på en eller annen måte. GUD jeg elsker det seige, flytende, drømmende lydbildet til I Break Horses, og denne sangen er den perfekte kombinasjonen av shoegazing som dominerte førsteplata deres (som denne sangen er henta fra), og den åttitallsinspirerte synthpopen fra andreplata som jeg også setter umåtelig stor pris på. Jeg merker sjøl at jeg leser orda jeg skriver med stemmen til Cecil i hodet mitt, så jeg skal bare hoppe rett over til WTNV nå, jeg.


Fordi dere. Hva om det fantes en søvnig småby på prærien i USA der alle tenkelige konspirasjonsteorier var ekte? Hva om Stranger Things, Twin Peaks og Donnie Darko var én eneste TV-serie, og det var en komedie? Hva om Stephen King og Neil Gaiman lagde en by sammen på The Sims (jeg foreslår Snålfoss) og bare... lot ting skje (en ekstremt treffende beskrivelse, I might add)?

WTNV er et hørespill i lokalradioformat (!) der vi gjennom nyheter, sporten, været og ellers andre ting lokalradioer sysler med, får innblikk i den merkelige hverdagen til innbyggerne i den lille ørkenbyen Night Vale, alt gjennom den joviale og ekstremt radiovennlige stemmen til radiovert Cecil. Det veksler mellom hysterisk satire og absurd humor á lá Douglas Adams, og ekstremt rørende poesi. Nei, du tror det faktisk ikke før du har hørt det.

Altså humoren. Da jeg begynte å høre WTNV, syntes jeg det var artig nok, jeg liker jo random humor, men jeg tenkte at djeeeeezes, det er jo sånn over hundre episoder, hvor gøy er egentlig absurdisme i lengden, hvor lenge kan de holde dette gående uten at vi blir lei av at merkelige objekter popper opp fra ingensteder, at ting er rart bare for å være rart, og at ingenting gir mening? Men så hørte jeg flere episoder, og innså etter hvert at det er orden i kaoset, det er story arcs som kan ha opphold på flere episoder før det plutselig dukker opp igjen og viser seg å være viktig, det ser tilfeldig ut fra avstand, men studerer man det nærmere, henger faktisk alt sammen på en dritsmart måte og gir, nettopp, mening.

Og det er veldig morsomt. Noe av det aller morsomste er den fantastiske karakteren Hiram McDaniels. Han blir introdusert allerede i episode to. For å sitere episoden direkte:



Alert: the Sheriff’s Secret Police are searching for a fugitive named Hiram McDaniels, who escaped custody last night following a 9:00 PM arrest. McDaniels is described as a five-headed dragon, approximately 18 feet tall, with mostly green eyes, and weighing about 3600 pounds. He is suspected of insurance fraud.
   McDaniels was pulled over for speeding last night, and the Secret Police became suspicious when he allegedly gave the officers a fake driver’s license for a five foot eight man named Frank Chen. After discerning that Frank Chen was actually a five-headed dragon from somewhere other than our little world, the Secret Police searched McDaniels’ vehicle.
   Representatives from local civil rights organizations have protested that officers had no legal grounds to search the vehicle, but they ceded the point when reminded by Secret Police officials that our backwards court system will uphold any old authoritarian rule made up on the fly by unsupervised gun-carrying thugs of a shadow government.
   The Secret Police say McDaniels escaped custody by breathing fire from his purple head, and he was last seen flying and shrieking over Red Mesa.
   Secret Police are asking for tips leading to the arrest of Hiram McDaniels. They remind you that, if seen, he should not be approached, as he is literally a five headed dragon. Contact the Sheriff’s Secret Police if you have any information. Ask for Officer Ben.



Altså. Jeg lo HØYT på jobb da beskrivelsen av ham blei lest opp. Dette med at Hiram McDaniels bokstavelig talt er en femhoda drage blir en running gag, og når han etter hvert bestemmer seg for å stille til valg som ordfører, bruker han følgende valgkampsplakat:


I episode 32 bruker Hiram McDaniels lokalradioen i Night Vale for å drive valgkamp, og min hittil største latterkrampe i WTNV-sammenheng skjedde utelukkende på grunn av den tjukke sørstatsdialekta hans. Og så heter han... Hiram McDaniels, cirka det mest hillbillyete navnet i hele verden.



You’ve heard a lot of things from my opponent about how the night sky is beautiful but sad, and how sagebrush is a very important smell. You’ve also heard that I am literally a five-headed dragon. All of that is completely correct.
   But what you haven’t heard is that I’m literally a five-headed dragon…who cares.
   This is also my campaign slogan: “I’m literally a five-headed dragon. Who cares!”



Og så er det denne satiren, da. I våre dager er sannsynligvis det mest åpenbare hele fake news-aspektet, som jo hele podcasten er bygd rundt, men det er også mange småting som parodieres, for eksempel vår tids frykt for gluten (eller wheat and wheat by-products) som selvfølgelig når overdimensjonerte høyder i konspirasjonsbyen Night Vale. Det er også en helt fantastisk parodi på en mansplainer, komplett med fedora-hatt og det hele, i episode 32:



“It was a lovely sight,” said one witness.
   “I cannot even describe the beauty of her ascension,” said another.
   “You kind of did, though,” said another witness, who was wearing a fedora. “By saying you cannot describe something, that is a sort of apotheosis, a paralipsis, if you will, which gives the object an implied description through non-description,” he continued. “Plus, the word ‘indescribable’ carries with it a universal connotation and is, itself, a description. Here, let me explain…”
   But the other witnesses moved a little ways up the sidewalk, so they could no longer hear the man.



Men det aller mest fantastiske, og geniale, med WTNV, er hvordan det hele sømløst går fra å være hysterisk, absurd satire, til å bli rørende poesi. Jeg skjønner faktisk ikke åssen de får det til, åssen overgangen kan fungere så utrolig godt som det faktisk gjør, men det fungerer. Nå har jeg bare kommet til episode 36, så jeg har sånn sett hørt under halvparten av alle episodene, men en av mest tankevekkende og vakre episodene hittil har vært episode 13, A Story About You. Den er selvfølgelig ikke uten sine morsomheter, men så er det noen elementer her som er så gåtefulle og mystiske og merkelige at jeg nesten får den samme følelsen som jeg har en tendens til å få hvis jeg tenker litt for lenge på universet. Sånn som måten den underlige planeten er beskrevet på, planeten som også snakkes om i seinere episoder og som jeg er så uendelig nysgjerrig på:



You saw above you a planet, of awesome size, lit by no sun. An invisible titan, all thick black forests and jagged mountains and deep turbulent oceans.
   It was so far away.
   So desolate. And so impossibly, terrifyingly dark. And that day, you did not go home. You drove instead. You drove a long time, and eventually you ended up in Night Vale, and you stopped driving.



Og bare dette bildet av den enorme, mørke planeten over deg på himmelen... jeg syns faktisk det er helt magisk. Så rart, og så melankolsk, litt som portalen som åpner seg i kinolerretet i en av yndlingsscenene mine i Donnie Darko. 

Og dere, jeg har ennå ikke snakka om forholdet mellom Cecil og Carlos, og Jenny har igrunn allerede forklart hvorfor dette forholdet er så viktig i dette blogginnlegget, så det skal jeg egentlig ikke gå inn på. Men de er sykt søte, og den første spede kimen til romansen deres, som sås i episode 25, er helt nydelig fortalt:



I arrived at the parking lot to find Carlos perched on the trunk of his car in flannel and jeans, his perfect hair mussed, his perfect teeth hidden.
   “What is it?” I said. “Wha– what danger are we in? What mystery needs to be explored?”
   He shook his head. “Nothing,” he said. “After everything that happened…I just wanted to see you.”
   My heart leapt. My heart soared! My heart metaphorically performed a number of aerial activities and literally it began to beat hard.
   “Oh?” I said, my voice more tremble than word.
   Carlos looked at the setting sun. “I used to think it was setting at the wrong time,” he said, “but then I realized that time doesn’t work in Night Vale, and that none of the clocks are real. Sometimes things seem so strange, or malevolent, and then you find that, underneath, it was something else altogether. Something pure, and innocent.”
   “I know what you mean,” I replied.
   Somewhere, the tiny people of the city below have arrived in Night Vale, and are beginning their war against us – having already shown themselves capable of murder.
   Somewhere, a Man in a Tan Jacket is whispering into the ears of our mayor, and we do not know what agenda they pursue.
   Somewhere, the body of the Apache Tracker lies cold and still, never to speak of ancient Indian magics again.
   This all happens somewhere else.
   But here, Carlos and I sat on the trunk of that car – his car – looking together at the lights up in the sky above the Arby’s…they were beautiful in the hushed twilight, shimmering in a night sky already coming alive with bits of the universe.
   One year later. One year since he arrived. He put his hand on my knee and said nothing. And I knew what he meant. I felt the same. I leaned my head on his shoulder.
   We understand the lights. We understand the lights above the Arby’s. We understand so much.
   But the sky behind those lights – mostly void, partially stars  that sky reminds us we don’t understand even more.



Og den siste setninga der, det er jo nettopp det jeg syns er vakrest i hele verden! Og for meg virker det som at skaperne av WTNV føler en like intens kjærlighet til alt ved universet som vi ikke forstår som det jeg gjør, for de skildrer det så ekstremt presist. Og "mostly void, partially stars" har nærmest blitt et slags slagord for WTNV, og det er så sant og søtt og vakkert og rart på éi og samme tid, og veldig, veldig treffende, både for WTNV i sin helhet og for skjønnheten i alt vi ikke veit.

Altså, denne fantastiske podcasten kan lastes ned gratis fra iTunes, liksom. Gå og gjør det. Hør på det på jobb, mens du vasker opp, mens du sitter på toget. Og alt det som ikke gir mening innledningsvis, gir mening etter hvert. Jeg lover. 

La meg avslutte med ymse fantastisk fanart jeg har funnet:













(Denne har jeg ikke klart å finne den opprinnelige kilden til. Si ifra om du veit hvem som har lagd denne!)


(I julegave ønsker jeg meg hjemmelagd WTNV-fanart. Go, go, go!!)

tirsdag 4. juli 2017

Juni 2017

Opplevelser: Avgangsvisninga til klassen til Jørgen, før feiring på Café Sara. Eirin sin bursdag og Eirik sin Tiki-fest. Feiring av feriepenger på New Dehli med Mari. Var hårmodell.


(Foto: Eirin)


Innkjøp: Jørgen og jeg dro av alle ting på ekskursjon til IKEA i juni fordi vi trengte litt stort og smått til leiligheten. I tillegg til mye smått av typen kjøkkenglass, kleshengere, lyspærer og lignende, kjøpte vi en kontorstol (en stol jeg i utgangspunktet syntes ligna altfor mye på stolene vi hadde på videregående, men hey, enkelte kompromisser er man nødt til å inngå når man bor sammen), et klesstativ og ei bordlampe.




TV-serie: Mmmmmassssse! Så de siste episodene av Fargo og The Handmaid's Tale, så den nye sesongen av Orange Is the New Black, har begynt å se de nye episodene av Orphan Black, vi fortsetter å se de nye Twin Peaks-episodene etter hvert som de legges ut, og har også omsider begynt på sjette sesong av The Walking Dead. Jeezes, for en TV-slave jeg er. Sesong seks-trailer av The Walking Dead gir sikkert ikke så mye mening for dem som ikke allerede har sett de foregående sesongene, så jeg kliner til med trailer for sesong én, jeg. Dette er forøvrig den TV-serien jeg har sett som sliter mest på nervene til seeren, sånn med tanke på at jeg cirka holder pusten sammenhengende gjennom hele episoder. Også verdt å nevne at piloten er en av de beste pilotepisodene jeg har sett for noen serie, noensinne.



Film: Så den danske komedien Den sidste rejse, regissert av Lasse Spang-Olsen (om du har sett aldeles fantastiske I Kina spiser de hund, skjønner du åssen type humor det går i). Den har fått skikkelig dårlige kritikker, og jeg skal innrømme at det er mange plotthull og sider ved filmen som bare ikke gir mening, men når den er morsom, er den skikkelig morsom, og om du lo like mye av I Kina spiser de hund som det jeg gjorde, er sjansen stor for at du også vil le av Den sidste rejse.



Bok: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Musikk: I februar skreiv jeg om hvor hekta jeg hadde blitt på Chiaroscuro-albumet til I Break Horses, og det har ikke gått over siden da. Her, ta ei annen fantastisk låt fra plata, litt mer poppa og fengende enn Medicine Brush som jeg posta sist:

tirsdag 28. februar 2017

Februar 2017

Opplevelser: Dåp til ungen til kusina mi. God middag på ASIA etterfulgt av kino sammen med Jørgen i anledning Valentinsdagen. Utdeling av Buskerud fylkeskommunes kulturstipend. Bohem-reunion med middag hos Linda. Freakshow med Mari og Martina.

(Bilde lånt fra Lindas Instagram-profil.)



Innkjøp: Veit dere, jeg trur jeg ikke har kjøpt meg noe denne måneden, utover mat, husholdningsartikler, vin på byen og den slags. Det er jo kult for miljøet, er det ikke?

TV-serie: Jeg ser fortsatt på The Affair, en veldig velskrevet serie som det ikke går an å bingewatche. Som veldig mange andre gode TV-serier, for eksempel Six Feet Under, går det sakte framover, og det ligner sånn sett på det å lese en roman. Konfliktene er langsomme, utfolder seg gradvis, vokser sakte i omfang. Og sånn blir det godt drama av, om enn ikke heseblesende cliffhanger-action.

Spill: Jeg har faktisk spilt masse Final Fantasy VIII denne måneden! Jørgen har hatt vinterferie og besøkt familien sin på Hedemarken, og det betyr masse me-time i form av spilling og skriving. Jeg har nå kommet til et punkt der jeg skal bytte disk for å fortsette spillet, problemet er bare at siden jeg begynte å spille og til jeg kom dit hvor jeg er nå, har jeg rota bort coveret??? Har leita ganske iherdig i leiligheten, men foreløpig uten hell. Med andre ord ser det dessverre ut til at leiligheten må ryddes før jeg kan komme meg videre. Men det er spennende, da!

Film: Så Jim Jarmuschs nyeste film Paterson på kino sammen med Jørgen. Fin, liten film om hverdagspoesien ethvert liv innehar. Har også sett den danske tidligere Oscar-nominerte filmen Jakten med Mads Mikkelsen i hovedrollen, som vel på sett og vis må sies å være Patersons rake motestning. På ingen måte i kvalitet, begge filmene er veldig gode, men det må sies at det er lenge siden jeg har sett en så ukomfortabel og vond film. Ta en Paterson-trailer, siden den tross alt er den mest behagelige - og aktuelle - av de to.



Bok: Leste ut Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen og Syv korte leksjoner i fysikk av Carlo Rovelli. Jeg er nå i gang med Neuromancer av William Gibson, ei bok det går litt treigt med. Den har allerede blitt en klassiker innen sci-fi-sjangeren, og jeg hadde gleda meg til litt teknoporno og underholdning, men kanskje har jeg blitt litt for vant til å lese bøker av veldig språkømfintlige forfattere. Dette er den første sjangerromanen jeg har lest på ei stund, og det er så mange språkmessige småting jeg føler forstyrrer mens jeg leser. For eksempel er det en sekvens der det står at en mann lukker døra to ganger, altså som i "... he said, and closed the door" før det noen avsnitt lenger nede står "he closed the door and walked further into the room" (ikke konkrete eksempler fra boka, men han lukker altså døra to ganger i samme scene). Og jeg bare, dette er den ørnte utgivelsen av denne boka, har virkelig ingen redaktører plukka opp disse tinga?? Jeg veit ikke, jeg er nok bare yrkesskada etter å ha gått forfatterstudier og sånn. Klarer dessverre ikke helt å engasjere meg i den når sånne ting stadig dukker opp.

Musikk: Til jul fikk jeg Chiaroscuro av I Break Horses, ei plate jeg har hørt veldig mye på siden da. Soundet får meg til å drømme meg tilbake til pastellfarga fantasyanimasjonsserier fra åttitallet som jeg elska da jeg var liten. Hvem kan høre sangen under og IKKE høre lyden av svevende, magiske glasslott?

lørdag 7. januar 2017

Julegaver

Det begynner nesten allerede å bli ei stund siden julaften, men her er jeg likevel, klar til å legge årets julefangst ut til offentlig skue. Ingen har vel noen gang beskyldt meg for å ha orden på tida.

Bildene er ikke allverden. Tilgi det.

Jeg fikk kalender med ny kattepus hver måned!!!!


Jeg veit at litt av poenget med kalendere for eksempel kan være å notere viktige datoer og hva som skjer på de viktige datoene og litt sånn, men veit dere hva? Det siste året har jeg faktisk blitt så flink at det har jeg oversikt over på mobilen. Så denne kalenderes hovedoppgave blir å pryde leilighet vår med en søt kattunge hver måned.

Jeg fikk selvfølgelig te:


Litt dårlig bilde, men julete til venstre og eple- og kanel-te til høyre.

Og får man te, passer det også bra å få tekanne:


Jeg har to tekanner fra før, men denne har avtagbar medfølgende tesil. Praktisk.

Jeg fikk votter og tøfler:


Jeg fikk et nytt og fargerikt nett:


Jeg fikk Pocky med Snoopy-motiv:


Og selvfølgelig bøker:


Det blir faktisk ikke jul om jeg ikke får minst éi bok. Og jeg trur det aldri har skjedd før at jeg ikke har fått minst éi bok. Fra venstre: Syv korte leksjoner i fysikk av Carlo Rovelli. Leilighetssanger av Stine Pilgaard. Og Skrivehistorier, en antologi utgitt av Flamme forlag der ymse kjente forfattere deler, vel, skrivehistorier. Og en litt morsom anekdote om boka lengst til venstre her: før jul var Jørgen og jeg på Tanum på utkikk etter julegave til faren hans. Og da, plutselig, ramler jeg over Syv korte leksjoner i fysikk, ei bok jeg aldri før har hørt om, men som jeg umiddelbart blir fanga av på grunn av dens nydelige utseende og fordi jeg innser med én gang at dette antakelig er ei bok jeg kommer til å like veldig godt. Så jeg sier til Jørgen at jeg ønsker meg den. Og så fikk jeg den til jul. Ikke av Jørgen, men av Vibeke, som så boka og tenkte at den så helt nydelig ut, og at den antakelig var ei bok Kristine kom til å like veldig godt. Det var nok med andre ord meant to be.

I tillegg fikk jeg julepynt:


Jeg fikk kjøleskapsnisse og neglelakk, som ikke har noe annet med hverandre å gjøre enn at begge fikk plass på samme bilde:


Og til slutt fikk jeg denne plata - Chiaroscuro av I Break Horses:


I tillegg fikk jeg penger og Flax-lodd.

Og dere, endelig har snøen kommet. For nå.

lørdag 1. februar 2014

Tre anbefalinger på I

Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken - Ei av de siste ukene våre i Bø, hadde vi Stig Sæterbakken som gjesteforeleser. Han ville at vi på forhånd skulle ha lest hans daværende nyeste bok, Ikke forlat meg. Fortsatt i ørska og langt på etterskudd med alt det var meninga at vi skulle ha lest i litteraturteorien, leste jeg ikke Ikke forlat meg før ei tid etterpå, men det var til gjengjeld en uforglemmelig opplevelse. Jeg klarte ikke å la være å lese i den, jeg turte nærmest ikke å la være, og jeg grein masse fordi alt var så forferdelig, og jeg skreiv kaotiske dagboknotater mens jeg leste, notater jeg knapt nok forstår den dag i dag, og så dette språket, så skjørt og så vakkert, inni alt dette fæle. Jeg hadde aldri før lest noe lignende, aldri lest noe som så til de grader greip tak i sjela mi og sugde den til seg. Dette er en av de mektigste leseropplevelsene jeg noen gang har hatt, jeg følte meg utslitt og suicidal da jeg var ferdig, men det var helt fantastisk. Og i tilfelle du skulle lure: idet du trur det ikke kan bli mørkere og mer depressivt, er det akkurat dét det blir. Les et utdrag fra den her.

Iblard jikan - Dette er et nydelig samarbeid mellom den japanske kunstneren Naohisa Inoue og alltid like fantastiske Studio Ghibli, som jeg for noen år siden anmeldte her på bloggen min. Det er vel liten vits i å gjenta det jeg allerede har skrevet i anmeldelsen, og jeg skal innrømme at det er ganske lenge siden jeg har sett den nå, men jeg husker at den gjorde enormt inntrykk på meg. En nesten handlingsløs, men desto mer sanselig, reise gjennom maleria til nevnte kunstner, med vakker musikk og knirkefri animasjon til å akkompagnere det hele, av noen beskrevet som "en slags impresjonistisk Fantasia". "Iblard" er navnet på verdenen som går igjen i bildene til Inoue-san, og "jikan" betyr tid. Tida går, årstidene skifter, og hovedpersonen vår flyr. Jeg trur ikke man får tak i den i Norge, jeg er ikke sikker på om man får tak i den andre steder enn i Japan engang, og YouTube er bare behjelpelig med soundtracket og en kort infosnutt på japansk, men hvis du skulle komme over et eksemplar, så kan du se fram til et vidunderlig lite stykke filmpoesi. Bare se på disse magisk stillbildene:

  

I Break Horses - Disse svenske shoegaze-englene oppdaga jeg ved en tilfeldighet via Urban Outfitters en gang for lenge siden, haha. Siden har jeg sett dem live to ganger; i Kulturkirken Jakob under by:Larm 2012 og som oppvarming til Sigur Rós da de gjesta Spektrum nå ganske nylig. De er egentlig alt man ønsker seg av tradisjonell shoegaze/drømmepop: flytendene vokaler gjennom et hav av ymse ekko-filtere, støyende synth, og et seigt og så smått dronete lydbilde satt til en harmonisk melodi. Man kan høre albummet deres Hearts på Spotify (og OI, de har visst sluppet et nytt album siden sist jeg sjekka, det må jeg høre på når jeg er ferdig med å skrive dette). Favorittene mine er derimot de to singlene Hearts og Winter Beats, som begge er typiske eksempler på nøyaktig hvorfor jeg liker denne sjangeren så godt. Jeg poster dem likeså godt inn her, så god fornøyelse til dere alle: