Jeg har selvfølgelig forståelse for at kulturelle arrangementer blir avlyst for å unngå smittespredning, men det er jo nå vi trenger kunst mer enn noen gang. At helsepersonell, reinholdere, sjåfører, butikkansatte og andre blue collar-arbeidere er helt essensielle for at verden skal gå sin gang er det jo ingen tvil om, men for meg blir det nå også ekstra tydelig hvor mye kunst og kultur har å si for folks mentale balanse. Derfor er det både trist og ufortjent at mange kreative utøvere nå mister hoveddelen av inntektsgrunnlaget sitt på grunn av kansellerte arrangementer av ymse slag. De trenger støtta vår nå mer enn noen gang, så om du har penger å bruke (og om du ikke har det, er det også veldig forståelig – jeg har sjøl en mildt sagt usikker økonomisk framtid akkurat nå, i og med at jeg i dag fikk permitteringsvarsel fra min egen jobb) syns jeg du skal kjøpe produktene yndlingskunstnerne dine selger – og særlig hvis kunstnerne du liker er selvstendige. Ordet «kunster» på norsk har en litt snevrere betydning enn det «artist» har på engelsk, men hvis det skulle være noen tvil, mener jeg både visuelle kunstnere, musikere, forfattere, designere og alle andre som jobber kreativt. I disse digitale tider tjener for eksempel musikere nesten ingenting på strømming via Spotify og denslags, og er helt avhengig av billett- og merch-salg for å få økonomien til å gå rundt. Om du trenger trøsteshopping i disse dager, hva med å skaffe deg ei band-t-skjorte eller ei ny plate?
Tenkte jeg skulle benytte anledninga til å snakke litt om noen av mine yndlingsalbum. Noen av disse platene eier jeg, andre strømmer jeg, andre har jeg nylig kjøpt nettopp på grunn av den spesielle situasjonen vi befinner oss i. Håper dette kan inspirere deg til å støtte opp om de artistene du sjøl liker best, og kanskje også sjekke ut noen av de jeg liker best?
Akkurat nå trenger du musikk, og musikerne trenger deg.
Susanne Sundfør – Ten Love Songs
Da Ten Love Songs kom i 2015 fikk jeg det knapt nok med meg, så da jeg plutselig fikk øya (eller rettere sagt øra) opp for dette albumet i fjor på cirka denne tida, var det som å komme fire år for seint til tidenes fest. Fordi for en fest denne plata er – en fest av den beste sorten, forresten, der hvor man ett øyeblikk betror en vanskelig hemmelighet til sin beste venn over et glass rødvin, og i neste øyeblikk danser i neonbelysning, med eller uten tårer i øya. Fordi er det én ting nesten all musikken jeg hører på har til felles, så er det denne perfekte balansen mellom det glade og det triste, mellom komedie og tragedie, mellom yin og yang. Det er i dette ekvilibriet ekte kunst oppstår! For dette er jo ikke sant bare i musikken, men også i bøker og i filmer og i billedkunst og dette kunne vært et eget essay, merker jeg, men la oss nå vende tilbake til Susanne Sundførs fantastiske perle av et album, som blant annet inneholder Delirious, som gir deg alt du ønsker deg fra synthpopens vidunderlige verden, Trust Me, som er en av de mest hjerteskjærende beretningene om vond kjærlighet jeg noen gang har hørt, og Memorial, som er et avantgardistisk opus og nesten et album i seg sjøl.
Ja, hvor skal man egentlig begynne med John Maus, som jeg føler nesten er mer et stykke levende performancekunst enn en mann. Han er åpenbart like glad i lo-fi åttitallsuttrykk som det jeg sjøl er – og når jeg tenker meg om, kan det godt hende at John Maus var en av dem som gjorde meg interessert in the first place. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er ganske enkelt en ekstremt godt gjennomført hyllest til fortidas spillehaller og cheesy actionfilmer, drevet fram av en slags lydlig naivisme og den typen enkelhet som bare noen som har stålkontroll på hva de driver med kan komme unna med uten å bli beskyldt for å nettopp ikke vite hva de driver med. Det er få låter som gjør meg i så godt humør som det Keep Pushing On er i stand til, og selv om hans coverversjon av Hey Moon nesten er klin lik som Molly Nilssons originalversjon, er det likevel John Maus sin variant jeg trenger å høre på når behovet for litt barnlig månemelankoli melder seg – sorry, Molly.
Jeg veit ikke om Holy Hell, med sine seks låter og tjuetre minutter teknisk sett kvalifiserer som album hvis man skal være litt streng på det, men dette er min blogg og jeg gjør som jeg vil. Jeg elsker at sangene som utgjør Holy Hell er utrolig forskjellige fra hverandre, men at de likevel helt tydelig kommer fra det samme utgangspunktet. Hvis man ser på låtene hver for seg, ville jeg nok sagt at Psychic Sobriety er gotisk synthpop og Sisyphus er sinnapønk, mens man i Red Moon har rota seg helt bort i doom metal-land, og akkurat når man trur man har vendt seg til albumets humørsvingninger, avsluttes det hele med det lett forstyrrende americana-sporet Latex Sun (For Una). Mer kritiske musikklyttere enn meg vil kanskje ha et problem med at denne plata spriker i alle tenkelige retninger, men sjøl syns jeg det er deilig forfriskende at Foie Gras klarer å knyte så mange ulike deler av baklandet sitt sammen til en helhet som i hvert fall jeg syns funker.
Pantha du Prince – The Triad
Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.
Still Corners – Strange Pleasures
Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.
TR/ST – The Destroyer 1 & 2
Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.
I Break Horses – Chiaroscuro
I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.
Asobi Seksu – Citrus
Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.
Black Marble – It’s Immaterial
Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.
Fever Ray – Fever Ray
Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.
Pantha du Prince – The Triad
Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.
Still Corners – Strange Pleasures
Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.
TR/ST – The Destroyer 1 & 2
Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.
I Break Horses – Chiaroscuro
I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.
Asobi Seksu – Citrus
Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.
Black Marble – It’s Immaterial
Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.
Fever Ray – Fever Ray
Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.
Her er fem plater til som hører hjemme på denne lista, men som jeg ikke prioriterte å snakke om denne gangen fordi… y'know, jeg egentlig allerede har gjort det.
