Ti album du bør høre nå som du har tid og antakelig trenger musikk som trøst

Dette:

Jeg har selvfølgelig forståelse for at kulturelle arrangementer blir avlyst for å unngå smittespredning, men det er jo nå vi trenger kunst mer enn noen gang. At helsepersonell, reinholdere, sjåfører, butikkansatte og andre blue collar-arbeidere er helt essensielle for at verden skal gå sin gang er det jo ingen tvil om, men for meg blir det nå også ekstra tydelig hvor mye kunst og kultur har å si for folks mentale balanse. Derfor er det både trist og ufortjent at mange kreative utøvere nå mister hoveddelen av inntektsgrunnlaget sitt på grunn av kansellerte arrangementer av ymse slag. De trenger støtta vår nå mer enn noen gang, så om du har penger å bruke (og om du ikke har det, er det også veldig forståelig – jeg har sjøl en mildt sagt usikker økonomisk framtid akkurat nå, i og med at jeg i dag fikk permitteringsvarsel fra min egen jobb) syns jeg du skal kjøpe produktene yndlingskunstnerne dine selger – og særlig hvis kunstnerne du liker er selvstendige. Ordet «kunster» på norsk har en litt snevrere betydning enn det «artist» har på engelsk, men hvis det skulle være noen tvil, mener jeg både visuelle kunstnere, musikere, forfattere, designere og alle andre som jobber kreativt. I disse digitale tider tjener for eksempel musikere nesten ingenting på strømming via Spotify og denslags, og er helt avhengig av billett- og merch-salg for å få økonomien til å gå rundt. Om du trenger trøsteshopping i disse dager, hva med å skaffe deg ei band-t-skjorte eller ei ny plate?

Tenkte jeg skulle benytte anledninga til å snakke litt om noen av mine yndlingsalbum. Noen av disse platene eier jeg, andre strømmer jeg, andre har jeg nylig kjøpt nettopp på grunn av den spesielle situasjonen vi befinner oss i. Håper dette kan inspirere deg til å støtte opp om de artistene du sjøl liker best, og kanskje også sjekke ut noen av de jeg liker best?

Akkurat nå trenger du musikk, og musikerne trenger deg.



Susanne Sundfør – Ten Love Songs

Da Ten Love Songs kom i 2015 fikk jeg det knapt nok med meg, så da jeg plutselig fikk øya (eller rettere sagt øra) opp for dette albumet i fjor på cirka denne tida, var det som å komme fire år for seint til tidenes fest. Fordi for en fest denne plata er – en fest av den beste sorten, forresten, der hvor man ett øyeblikk betror en vanskelig hemmelighet til sin beste venn over et glass rødvin, og i neste øyeblikk danser i neonbelysning, med eller uten tårer i øya. Fordi er det én ting nesten all musikken jeg hører på har til felles, så er det denne perfekte balansen mellom det glade og det triste, mellom komedie og tragedie, mellom yin og yang. Det er i dette ekvilibriet ekte kunst oppstår! For dette er jo ikke sant bare i musikken, men også i bøker og i filmer og i billedkunst og dette kunne vært et eget essay, merker jeg, men la oss nå vende tilbake til Susanne Sundførs fantastiske perle av et album, som blant annet inneholder Delirious, som gir deg alt du ønsker deg fra synthpopens vidunderlige verden, Trust Me, som er en av de mest hjerteskjærende beretningene om vond kjærlighet jeg noen gang har hørt, og Memorial, som er et avantgardistisk opus og nesten et album i seg sjøl. 

John Maus – We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves

Ja, hvor skal man egentlig begynne med John Maus, som jeg føler nesten er mer et stykke levende performancekunst enn en mann. Han er åpenbart like glad i lo-fi åttitallsuttrykk som det jeg sjøl er – og når jeg tenker meg om, kan det godt hende at John Maus var en av dem som gjorde meg interessert in the first place. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er ganske enkelt en ekstremt godt gjennomført hyllest til fortidas spillehaller og cheesy actionfilmer, drevet fram av en slags lydlig naivisme og den typen enkelhet som bare noen som har stålkontroll på hva de driver med kan komme unna med uten å bli beskyldt for å nettopp ikke vite hva de driver med. Det er få låter som gjør meg i så godt humør som det Keep Pushing On er i stand til, og selv om hans coverversjon av Hey Moon nesten er klin lik som Molly Nilssons originalversjon, er det likevel John Maus sin variant jeg trenger å høre på når behovet for litt barnlig månemelankoli melder seg – sorry, Molly. 

Foie Gras – Holy Hell

Jeg veit ikke om Holy Hell, med sine seks låter og tjuetre minutter teknisk sett kvalifiserer som album hvis man skal være litt streng på det, men dette er min blogg og jeg gjør som jeg vil. Jeg elsker at sangene som utgjør Holy Hell er utrolig forskjellige fra hverandre, men at de likevel helt tydelig kommer fra det samme utgangspunktet. Hvis man ser på låtene hver for seg, ville jeg nok sagt at Psychic Sobriety er gotisk synthpop og Sisyphus er sinnapønk, mens man i Red Moon har rota seg helt bort i doom metal-land, og akkurat når man trur man har vendt seg til albumets humørsvingninger, avsluttes det hele med det lett forstyrrende americana-sporet Latex Sun (For Una). Mer kritiske musikklyttere enn meg vil kanskje ha et problem med at denne plata spriker i alle tenkelige retninger, men sjøl syns jeg det er deilig forfriskende at Foie Gras klarer å knyte så mange ulike deler av baklandet sitt sammen til en helhet som i hvert fall jeg syns funker.



Pantha du Prince – The Triad

Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.



Still Corners – Strange Pleasures

Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.



TR/ST – The Destroyer 1 & 2

Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.



I Break Horses – Chiaroscuro

I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.



Asobi Seksu – Citrus

Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.



Black Marble – It’s Immaterial

Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.



Fever Ray – Fever Ray

Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.

Her er fem plater til som hører hjemme på denne lista, men som jeg ikke prioriterte å snakke om denne gangen fordi… y'know, jeg egentlig allerede har gjort det.

Musikksmaken min gjennom ti år

Okei, så jeg ELSKER lister og systemer og statistikker, har gjort det så lenge jeg kan huske, og det er få ting som gleder meg mer enn å holde oversikt over bøker jeg leser, filmer jeg ser, musikk jeg hører på, mat jeg spiser og så videre og så videre. Derfor elsker jeg nettsider som Bokelskere, Filmfront og Last.fm, og maten jeg spiser fører jeg privat statistikk over (!).

Jeg har hatt bruker på Last.fm siden 2008, altså i hele ti år. Musikksmaken min har utvikla seg en del i løpet av ti år, og jeg liker tanken på at den utviklinga har blitt arkivert. De ti artistene og banda jeg har hørt mest på i løpet av denne perioden er så ekstremt forskjellige fra hverandre at det nesten er utrolig at de tilhører musikksmaken til det samme mennesket.

Forresten: antall oppgitte avspillinger er ikke hundre prosent korrekt, bare fordi dette for det første utelukkende gjelder musikk jeg har hørt på digitalt. Jeg har i tillegg hørt masse på CD'er og LP'er, noe som naturlig nok ikke har blitt katalogisert automatisk. For det andre har det i løpet av de siste ti åra selvfølgelig også vært noen tekniske problemer, som har gjort at ikke engang alle digitale avspillinger har blitt tatt med i betraktninga. Men: dette er the gist of it.



10. Asobi Seksu – 718 avspillinger

Jeg husker faktisk veldig godt at jeg oppdaga Asobi Seksu, fordi jeg skreiv om det her på bloggen i 2008. Andrealbumet deres Citrus er den dag i dag et av de albuma jeg liker aller best å høre på. Musikken deres er støyete og drømmeaktig, med fuzzgitarer man bare har lyst til å lukke øya og flyte på. Fordi det er det som er magien med shoegazing: det minner på flere måter om pønk, med forholdsvis enkle melodier og grumsete lydbilder, men der pønken ofte er aggressiv og konfronterende, er shoegazing tilbaketrukket. Ta vokalen, for eksempel: en typisk pønkvokalist vil snerre, brøle og skrike inn i mikrofonen, gjerne sprenge noen høyttalere mens de er i gang, mens stemmen til en shoegazevokalist vil nå deg fra gjennom flere lag med honning, med ord det nesten ikke går an å skjelne fra hverandre. Det er ikke vokalisten som hovedpersonen i et shoegazeband. Det er en innadvendt sjanger, til og med de litt mer pønkete ytterpunktene av den, som My Bloody Valentine, er forholdsvis innadvendte. Dette er musikere som trives i sitt eget hode i et studio (eller i en garasje eller på et loft), ikke nødvendigvis på ei scene foran et publikum (derav navnet "shoegazing": de tidlige utøverne blei beskyldt for å stå og stirre på sine egne sko når de holdt konserter framfor å prøve å oppnå kontakt med publikum). Syns aldeleles nydelige Lions and Tigers er en perfekt representant for musikken til Asobi Seksu. Dette er musikk jeg elsker å høre på når jeg går til toget om morgenen, kanskje når blomstene er i ferd med å dukke opp i grøftekantene igjen etter en lang vinter.





9. Muse – 727 avspillinger

Muse er kanskje et av de banda som jeg fortsatt hører på i dag som jeg har hørt på lengst. Trur jeg begynte å høre på dem da jeg gikk i åttende klasse, altså rundt 2003, og da var det selvfølgelig den rolige, akustisk gitar-orienterte kjærlighetssangen Unintended jeg først og fremst hørte på. Etter å ha kjøpt albumet Absolution begynte jeg å like, kanskje til og med elske, de hardere sangene deres òg. Det var deilig å være sint til Apocalypse Please, og de til tider pompøse sangtekstene deres med inspirasjon fra naturvitenskap og astrofysikk gjorde at jeg følte at jeg var en del av noe viktig. Muse er i tillegg ekstremt dyktige musikere. Matthew Bellamy er kjent for sin enorme kapasitet som vokalist, gitarist og pianist, men også bassist Chris Wolstenholme bør nevnes – jeg leste et sted at bassgangen i Hysteria er en av de vanskeligste bassgangene som fins innen populærmusikken, og det er lett å skjønne hvorfor når man hører den. Selv om jeg i dag syns Muse framstår som i overkant stormannsgale og litt vel overbevist om sitt eget talent (og altså, med god grunn, de er som nevnt enormt dyktige, men for meg vitner de teknisk vanskelige gitarsoloene deres om et visst behov for å vise seg fram), syns jeg fortsatt albuma deres til og med Absolution er suggererende og, hva skal jeg si, energigivende å høre på. Å høre på dem mens jeg jobber, for eksempel, får fram arbeidsmaskinen i meg. Jeg er litt kvalmende hipster når det gjelder akkurat Muse, for jeg likte dem bedre før sangene deres begynte å dukke opp i Twilight og sånn, og jeg har egentlig ikke fulgt med på post-2003-utgivelsene deres i det hele tatt, men de gamle låtene deres står fremdeles fjellstøtt. Og, jeg sier det igjen, bassgangen i Hysteria, dere!





8. Current 93 – 840 avspillinger

Historien om Current 93 og meg begynte da jeg gikk i Bø. Vi hadde Stig Sæterbakken som gjesteforeleser, og mange i klassen, meg sjøl inkludert, leste hans daværende nyeste utgivelse, Ikke forlat meg. Den første delen av romanen heter Døden i juni, og en gang Kolbjørn, Linda og jeg stod ute og røyka med Stig, spurte Kolbjørn om det var inspirert av Death In June, noe Stig bekrefta. Og jeg spurte Kolbjørn om hva Death In June var, og han forklarte at de var et neo-folk-band, og den sjangeren hadde jeg aldri hørt om, men han anbefalte det på det varmeste, men han anbefalte egentlig et annet neo-folk-band, Current 93, enda mer. Og da han i ei tilbakemelding til meg skreiv at teksten min Klinkekuler minna han om låta Soft Black Stars av nettopp Current 93, måtte jeg jo sjekke det ut. Det har vært ekte kjærlighet siden. Og egentlig er det ekstremt vanskelig å snakke om Current 93, fordi jeg veit ikke om noe annet band som lager så utrolig mye forskjellig. Hvert album har et gjennomgående tema, og føles i stor grad som en enhet, lignende ei diktsamling eller noe tilsvarende. Den kanskje eneste fellesnevneren er David Tibets snakkesynging, og de symboltunge tekstene hans med referanser til religiøse tekster, myter, poesi og kunst. Har du hørt ett Current 93-album eller éi låt, så har du bare hørt ett album og éi låt, for et annet album og ei annen låt er ei helt annen greie. Det er kanskje ikke noe annet band enn Sigur Rós som har inspirert meg like mye i min egen skriving som Current 93, såpass at hele tittelen på romanen min Mjuke, svarte stjerner rett og slett er en direkte oversettelse av tittelen på et Current 93-album (og, som nevnt, ei låt).





7. Lady Gaga – 861 avspillinger

Jeg hadde en intens Lady Gaga-periode fra sånn cirka midten av videregående til... kanskje Bø, omtrent? For meg representerte hun noe unikt innen popmusikken – ikke så mye musikken hennes, men hele hennes person. Hun oste av sjøltillit og særegenhet, og en sjøltillit nettopp på grunn av særegenheten hennes. Hun var en David Bowie for vår tid, hun var nesten mer et konsept enn en person, og hun lot seg sjøl fødes igjen og igjen, og hver eneste gang dukka hun opp igjen som noe vi aldri hadde sett før – slett ikke ulikt David Bowies mange ulike transformasjoner opp gjennom, fra Ziggy Stardust til The Thin White Duke via Aladdin Zane. Det var dette som gjorde at jeg blei dratt mot henne, til tross for at jeg også da egentlig syntes at musikken hennes var betraktelig mindre spesiell enn det man kunne få inntrykk av gjennom væremåten og stilen hennes. Etter at Born This Way-albumet hennes kom ut, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har fulgt med på henne i det hele tatt, men jeg blir fortsatt i godt humør av å høre de tidlige låtene hennes som nærmest har blitt som moderne klassikere å regne, som Bad Romance og Poker Face.





6. Miyavi – 884 avspillinger

Miyavi og Lady Gaga har det til felles at jeg hørte på dem ikke så mye på grunn av musikken deres, men mest på grunn av personene bak musikken. Miyavi var en av mine største obsessions way back when i 2008, og jeg elska at han omfavna både det utagerende og det androgyne. Altså, akkurat dét er det jo mange som har gjort før ham, misforstå meg rett, jeg nevnte jo nettopp David Bowie, men Miyavi er fra Japan, et land som i stor grad er prega av konservativisme og sin egen form for lukkahet. Japan har et motsetningsfylt forhold til vesten generelt og USA spesielt, ikke minst siden andre verdenskrig, men også før det har Japan vært veldig isolert – det er derfor språket japansk er så unikt og ikke ligner på noe annet språk i verden. Den dag i dag er 98.5 % av Japans befolkning etniske japanere, mens den største innvandrergruppa kommer fra Korea og Kina – og disse innvandrerne, til tross for at de altså ikke ser noe annerledes ut enn den etniske befolkninga, blir stort sett sett ned på. Miyavi er halvt koreansk, noe han blei mobba for i oppveksten. I riktig gamle dager (ikke spør meg om årstall), i kabuki- og samurai-tida, var feminine menn og homoseksualitet ikke bare akseptert, men opphøyd som noe vakkert. Det var ikke før Japan oppretta forbindelser med vesten at de "lærte" at homoseksualitet var en synd. Siden den gang har Japan nærmest opplevd seg sjøl som i et rivaliseringsforhold med vesten, en sjalusi der de både hater vesten og vil være som vesten. Japan har lært av vesten at for eksempel sex er syndig, men har forholdt seg til synden på en erkejapansk måte: ved å late som at den ikke fins og ikke snakke om den. Dermed har det oppstått en motreaksjon i form av ekstremt pervers porno som omtrent bare lages i Japan. Hvor vil jeg med alt dette? Miyavi tok den japanske skammen, snudde den på hodet, gikk på scena i ekstravagant sminke, fant opp sin egen sjanger som han kalte "kabuki rock", med fokus på gamledagers kjønnsoverskridende estetikk, og lanserte "Azn pride", en tanke om at alle asiater har noe til felles som man kan være stolte av, og ei oppfordring til samhold på tvers av landegrenser framfor statsbasert isolasjon og nasjonalisme. Jeg elska ham for alt dette, og selv om jeg sjeldent hører på ham i dag (igjen: jeg var mer opptatt av ham som person enn musikken hans), er det ikke til å komme ifra at han har lagd noen gode låter, og ikke minst at han er en ekstremt dyktig gitarist.





5. The Birthday Massacre – 909 avspillinger

Hvis man bare dømmer dem ut fra åssen de ser ut, kan man få inntrykk av at The Birthday Massacre er et sånt band som jeg utelukkende hørte på da jeg var fjorten (klesstilen min på den tida var ganske tett opptil det vokalist Chibi har på seg på bildet over her), men jeg trur faktisk ikke engang jeg hadde hørt om dem da jeg var fjorten. For sannheten er at The Birthday Massacre kombinerer så utrolig mange ting som jeg liker i dag på en måte som gjør musikken deres ganske uimotståelig for meg. De spiller gotisk-inspirert synth-rock med referanser til og stemninger og lydeffekter henta fra skrekkfilmer og TV-spill fra åttitallet, noe som gir musikken deres et distinkt retro-sound som jeg er utrolig svak for. Dette vever de sammen til fengende popmelodier som gjør musikken deres rett og slett ekstremt lyttbar, og da er jeg villig til å overse de til tider i overkant banale sangtekstene deres som i all hovedsak høres litt ut som dikta jeg skreiv i nettopp fjortenårsalderen (et unntak er tekstlinja "Looking like a compromise suicide" fra låta Kill the Lights som jeg den dag i dag syns er, til tross for fjortisgoth-vibbene, oppriktig bra). Jeg har kanskje ikke muligheten til å reise tilbake i tid til USA i 1985 og feire Halloween der som tiåring, men jeg kan høre på The Birthday Massacre, som jeg vil tru er det nærmeste det er mulig å komme.





4. Sigur Rós –  1417 avspillinger

Ah, Sigur Rós. Jeg trur ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg den intense kjærligheten jeg føler og har følt for dette bandet i mange, mange år. Forholdet mitt til Sigur Rós har egentlig utarta seg som kjærlighetsforhold flest: i begynnelsen intens forelskelse og et ønske om å omgi meg med dem – altså høre på musikken deres – så mye og ofte som mulig, et behov for å vite alt om dem og se alt og høre alt og få med meg alt, ledsaga av stress om jeg ikke fikk muligheten til det. Etter hvert har de verste sommerfuglene i magen roa seg litt ned, og heller gått over i en trygg og varm hengivenhet og en takknemlighet som aldri vil komme til å gå over, litt som jeg innbiller meg at et lykkelig ekteskap må være. Det er ikke noe annet band i verden som har inspirert meg og rørt meg like mye som disse har, ikke noe annet band har påkalt like store følelser i et så bredt følelsesregister som Sigur Rós, kort sagt ikke noe annet band som noen gang har betydd så mye for meg. Jeg liker ikke alle albuma deres like godt, men jeg setter likevel stor pris på ulikhetene albuma imellom, og jeg veit at uansett hva de måtte finne på i framtida, vil jeg sette pris på det òg. For selv om noen av albuma deres er ekstremt forskjellige, har de alle sammen likevel en kjerne som består av det samme, og den kjernen er så unikt Sigur Rós'esque at ingen andre kan gjenskape den. Og på samme måte som når et ekteskap eller et kjærlighetsforhold tar slutt, vil jeg ta det utrolig tungt om de noen gang bestemmer seg for å legge opp. Jeg håper de fortsetter å lage musikk så lenge de lever.




3. Taking Back Sunday – 1604 avspillinger

Det eneste relikviet på denne lista fra da jeg var veldig ung. Fra jeg var tretten – fjorten til jeg var kanskje seksten – søtten hørte jeg ekstremt mye på emo, pønk-rock og pop-pønk, og yndlingsbandet mitt innen emosjangeren var Taking Back Sunday. Jeg elska stemmen til vokalist Adam Lazzara, og jeg liker den veldig godt ennå. Noen av de tidlige sangtekstene deres er så usannsynlig emo at det grenser til det komiske, sånn som "The truth is you can slit my throat, and with my one last gasping breath I'd apologize for bleeding on your shirt" – ei tekstlinje som traff femten år gamle Kristine rett i hjertet. Etter hvert som tida har gått, har de utvikla et mer "voksent" sound – og ikke minst litt mer voksne sangtekster – og jeg tenker stadig at jeg skal sjekke ut de nyere albuma deres bare for å catche opp litt (det siste albumet deres som jeg har et forhold til er Louder Now fra 2006), men så er det rart med det, er det ikke, at det liksom er de albuma jeg hørte på da jeg var tenåring og konstant trist-sint som jeg stadig vender tilbake til. I dag hører jeg på dem mest for nostalgiens skyld, men sist gang jeg så vidt var innom det nyeste albumet deres Tidal Wave, blei jeg faktisk positivt overraska.





2. Salem – 1955 avspillinger

Jeg var fullstendig uforberedt da Salem slo meg rett i bakken med debutalbumet King Night i 2010. De endte opp med å bli en stor del av livet mitt mens jeg gikk i Bø, der vinterne var lange, mørke og kalde. Jeg satt inne på hybelen min og brant røkelse, hørte på Salem og skulle ønske jeg var ei heks. Jeg var helt klar til å omfavne Salem nærmest som en livsstil, men etter at EP'en I'm Still In the Night kom ut i 2011, har det blitt stille fra dem. Jeg aner ikke hvor det blei av dem, om de fortsatt lager musikk, om vi kan forvente noe mer fra dem, jeg har i væffal håpa det veldig lenge, men nå er det sju år siden de ga lyd fra seg, og jeg begynner å innse at det kanskje aldri kommer til å skje. Men det særegne soundet deres gjorde skikkelig inntrykk på meg, det var noe nærmest mytologisk ved dem, de var lyden av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, eller å svømme i seig hostesaft. Medlemmene i Salem var katolikker, rusmisbrukere og tidligere prostituerte, en kombinasjon som for meg gjorde dem til noe litt farlig og desto mer forlokkende. I tida rundt Salem dukka det opp flere såkalte witch house-band, og med det fulgte en ny-okkult estetikk som fortsatt er synlig for eksempel i klærne de selger hos Killstar eller Hevn. King Night vil nok alltid være i stand til å gi meg frysninger, akkurat som musikkvideoen under – det er en uoffisiell video, men jeg syns den representerer musikken deres og stemninga musikken påkaller helt perfekt. Forresten: ikke se den rett før du legger deg, den er ganske marerittfremkallende.





1. Emilie Autumn – 2224 avspillinger

Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Emilie Autumn – kanskje litt overraskende, med tanke på at hun er den artisten jeg definitivt har hørt mest på de siste ti åra. For meg er hun nettopp det motsatte av det jeg skreiv om Lady Gaga og Miyavi; jeg liker musikken til Emilie Autumn veldig mye bedre enn jeg liker henne som person. Hun er en utrolig talentfull sanger, fiolinist og pianist, hun har en åpenbar teft for gode melodier, og blandinga hennes av steampunk, industrial og klassisk på albumet hennes Opheliac funker utrolig bra. Men som person virker hun helt ærlig ganske usympatisk og ekstremt narcissistisk. Ikke at åssen hun er på privaten nødvendigvis trenger å ha noe å si for hvorvidt man liker musikken hennes eller ikke, men jeg veit om mange Emilie Autumn-fans som nærmest tilber henne som en gudinne, og det virker som at hun sjøl bevisst har prøvd å bygge opp en slags kult rundt sin egen person. Med det sagt, syns jeg som nevnt Opheliac-albumet hennes har utrolig mange gode kvaliteter og er noe temmelig unikt. Oppfølgerplata, Fight Like a Girl, er bygd opp med et tydelig narrativ låtene imellom, sånn at man ved å høre den kan se en hel historie utfolde seg som i en musikal. Musikalsk er også Fight Like a Girl enda mer teatralsk enn det Opheliac er, og med unntak av noen få ganske gode låter, syns jeg det er et skuffende album sammenligna med Opheliac. Men hey, jeg vil nok aldri gå lei av låter som Dominant, 306 og Marry Me, for ikke å snakke om instrumental-albumet hennes Laced/Unlaced, som inneholder noen av de absolutt råeste el-fiolinstykkene jeg har hørt i hele mitt liv.

Hallo i stuggu

Skulle egentlig bare si ifra om at joda, jeg gjør andre ting enn å se film. Men bare nesten, fordi:

Nei, jeg har ikke fått kusma. Jeg har heller ikke tatt en kjønnsskifteoperasjon (bare droppa sminke). Derimot har jeg operert i kjeften. Utvida juleferie, med andre ord, hvilket jeg har blanda følelser for. Jeg elsker å slække på sofaen med film med Vibeke (ikke får jeg lov til så mye annet heller), men det plager meg faktisk at på skolen har folk allerede begynt å gjøre gøye ting - UTEN MEG. Pluss at jeg så klart savner menneskene. Men akk.

Nyttårsaften i Jølster var vakkert, men jeg gidder ikke oppsummere året eller skrive noen nyttårsforsetter eller noe sånt.

Jo, og som dere har eller ikke har fått med dere, har jeg blitt administrator på Filmfront (noe som forøvrig skjedde dagen etter at jeg registrerte meg i det hele tatt HEEEEEH!). Pluss at jeg så langt har tjent tusen kroner på å skrive anmeldelser for dem. Ja, jeg syns det er dritkult. Jeg har blitt lønna filmanmelder!

Og dette gjorde jeg jo på julaften, men glemte/gadd ikke å si ifra:

Og det syns jeg du bør og. Og hvis det mot all formodning er noen som vil ha mesterverket (som ar blitt sjarmerende krøllete nå etter at mamma mistok det for et makkverk, krølla det sammen og slang det i papirkurven min), så må dere sende meg en mail (kaninen_rulle@hotmail.com) med adressa deres. Førstemann til mølla, til tross for at jeg ikke helt kan forestille meg at konkurransen blir så hard. Høh.

Nå skal jeg gå og knaske litt mer smertestillende, tenker jeg.

Edit: I anledning 2010; her har dere noe å høre på:

Akk, kjærleiken

Se åssen hårbørstene mine lå helt tilfeldig da jeg gikk inn på badet i går kveld før jeg la meg! Ja, de er helt like, bortsett fra at den ene er littebitt eldre enn den andre. Men litt aldersforskjell fra eller til spiller vel ingen trille? Som Vibeke sa; det ser litt ut som om de har asobi seksu.

Awwwww.

Ting som er fine og ting som ikke er like fine som de tinga som er fine

Det har vært litt siden jeg blogga om andre ting enn filmer og utfordringer, så da tar jeg et lite skippertak nå og informerer om ymse småting som har mer eller mindre gjort livet mitt interessant den siste tida. Jeg er så systematisk av meg at jeg tar meg av de tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine først, sånn at vi avslutter med optimisme og et friskt pust elns. Så altså: her kommer ting som har skjedd i det siste, og som ikke er like fine som de tinga som er fine:



TING SOM IKKE ER LIKE FINE SOM DE TINGA SOM ER FINE



1.
Den første må være den snurrige historien om da jeg blei sjekka opp. Sist fredag, på bussen. Og i begynnelsen mistenkte jeg hele situasjonen for å være ganske fin, sånn tross alt, for fyren det gjaldt så faktisk ikke så halvgæli ut.

Men nå skal jeg starte med begynnelsen. Jeg var i Drammen og venta på bussen på fredag. Jeg hadde vært der i fritimene mine. Nå skulle jeg tilbake igjen til skolen, og på bussholdeplassen la jeg merke til en ganske pen fyr. Jeg tenkte igrunn ikke så veldig mye over det, men gikk på bussen da den kom. Det gjorde han og, noe jeg heller ikke la så altfor meget med tankekraft i. Så, da jeg hadde satt meg ned, kjente jeg noe på skuldera mi. Jeg snudde meg, og så at det var han. Han lurte på om bussen gikk til e-verket, noe den gjorde, så pliktoppfyllende som jeg er sa jeg altså ja. Egentlig var jeg på dette punktet faktisk litt glad, for det er ikke så veldig ofte at pene gutter finner det for godt å snakke til meg, ikke om helt trivielle ting som om bussen går til e-verket engang, men så blei jeg straks litt mer på vakt, for han spurte om jeg ikke kunne komme og sette meg ved siden av ham. Nå er jeg også typen som er veldig på vakt og, noen vil kanskje til og med kalle det paranoid, men jeg tenkte at herregud, det er snakk om å sitte ved siden av noen. Big deal. Kanskje det til og med går an å få en anstendig samtale ut av det.

Så jeg satte meg ved siden av fyren, som først spurte om fullstendig uskyldige ting som hvilken skole jeg gikk på, hvilken linje, osv. Jeg svarte høflig som bare det, og spurte litt tilbake. Men så, vettu. Så spurte han hva jeg gjorde i Drammen. Jeg svarte som sant var, at jeg hadde hatt to fritimer på skolen og bare hadde bestemt meg for å henge litt der. Fortsatt var jeg høflig som en korpike, og spurte hva han gjorde. Så han svarte, i fullt alvor, uten ironi engang, at han dreiv og røyka hasj og sånn, da, og så hadde politiet hatt en razzia hjemme hos ham og funnet masse heroin under gulvet, så nå var han på flukt.

...

↑ Omtrent sånn kan jeg tenke meg at ansiktet mitt så ut da. Likevel stotra jeg vel fram et halvhjerta "å jah!" som sikkert hørtes akkurat like glupt ut som du kan tenke deg. Det var da jeg begynte å glede meg til jeg var framme.

Så spurte han om jeg ville være med ham hjem. Jeg var veldig frista til å komme med et snørrhovent "HVA BEHAGER!?", men nå er jeg (muligens uheldigvis?) ikke så veldig snørrhoven av meg, men mer snill og medgjørlig, kanskje til og med dumsnill. Men altså, misforstå meg rett, jeg sa ikke ja, altså, men jeg sa at hallo, jeg måtte jo på skolen. Da spurte han om jeg ikke kunne droppe det. Jeg blei litt sånn "nææææh... kan jokke deeeeet...", og så ga han seg for litt. Så i stedet spurte han om hva slags musikk jeg hørte på. Jeg lånte ham iPoden min så han kunne se sjøl, og han så vel ikke på den i mer enn et par sekunder før jeg fikk den tilbake sammen med en kommentar om at jeg hadde bra musikksmak. Så jeg spurte ham om hva han hørte på. "Det meste av det du hører på." JADDA! Som om han hadde hørt om halvparten i det hele tatt! Etterpå gjorde han replikken enda mer troverdig ved å slenge på: "jeg liker mye hip-hop og, da." Knus, kræsj, brekk.

Så blei det litt mer (halvhjerta fra min side) babling om hip-hop, før vi kom til det strøket som grenser til Lier, og der hvor alle sossehusa ligger. Her spurte han om han skulle vise meg hvor onkelen hans bodde. Jadda, for all del. Så han pekte ut det største huset med svømmebasseng og greier, og la til at han hadde et enda større hus sjøl, for faren hans var millionær. Fortsatt i fullt alvor. Så jeg spurte hva faren hans jobba med, men neeeeei... det kunne han jo så klart ikke si.

Og så blei mine bønner hørt, og bussholdeplassen min kom. Han fortsatte å mase om jeg ville bli med ham hjem, eller om han i det minste kunne få mobilnummeret mitt, men jeg svarte nei til begge og gikk.

Satan. Det er neiggu ikke rart jeg fortsatt er singel når sånt er det eneste jeg tiltrekker meg. Det er nesten så jeg lurer på om det er noe alvorlig i veien med meg.



2.
Den andre tingen skjedde natt til mandag. Jeg hadde helt speisa mye lekser, og satt til klokka var fem om morgenen. Faren min, en forbanna morgenfugl, hadde selvfølgelig bestilt kjøretime til meg klokka sju. Hvilket innebar at jeg måtte opp halv seks. Altså en halvtime igjen til jeg måtte opp. Liten vits i å gå og legge seg, så jeg venta til pappa stod opp og så ba jeg på mine knær om jeg væææær så sniiiiiill kunne få slippe kjøretime og skole i dag. MEN NEIDA! Det vil si, skole var det ikke så farlig med, men kjøre, det måtte jeg for all del ikke finne på å unngå! Jeg hadde ikke sovet overhodet, så du kan jo tenke deg sjøl åssen det gikk. Kjørelæreren min hadde henda mer på rattet enn meg, for å si det sånn, for jeg skeina ut til sida om igjen og om igjen. Og da jeg kom hjem, ville egentlig ikke pappa at jeg skulle legge meg i det hele tatt, for ellers føkka jeg visst opp døgnrytmen min, men veit du hva, heller føkka døgnrytme enn null søvn i det hele tatt. Så jeg gikk og la meg likevel, bare for å bli vekt igjen hver time. Faen ta. Jeg la meg halv ni den kvelden, og sov som en stein helt til klokka ringte igjen på tirsdag halv sju.



TING SOM ER FINE



Det var faktisk overraskende få av tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine. Kanskje føltes det bare som ekstra mange fordi jeg på en måte føler dem som sterkere? Nu vel. Jeg durer nå uansett i gang med de tinga som er fine.



1.
Jeg har kanskje fått jobb! Altså, egentlig er det ikke en så veldig fin ting, for det ligger jo i ordet. Jobb, liksom. Jeg er ikke så glad i å jobbe. Riktignok skulle jeg ha vurdert å tenke enda litt lysere på det om det hadde vært på Outland eller noe sånt, men det er et litt ekkelt sted som Narvesen. Men ja, ja. Det er bedre enn McDonald's. Og jeg tjener penger. Er ikke verst, bare det. Er dessuten ikke sikkert at jeg får jobben en gang, men denne gangen er det jeg som kjenner noen. Det er jo alltid en fordel.


2.

Jeg har forelska meg i det nydeligste bandet noensinne! De lager de søteste, gladeste og mest drømmende sangene evah, og vokalisten har så berusende bedårende stemme. Jeg snakker om Asobi Seksu (ikke la deg skremme av navnet som betyr "leiken sex"), og her er noen perler jeg har plukket opp så langt:
New Years
Nefi+Girly
Mizu Asobi
Deilig, deilig, deilig, deilig.

3.
Mens vi først er inne på deilig musikk... Du veit hvem Bloc Party er, sant? Med Kele og den heiteste britiske aksenten noensinne? Siden vi er så godt i gang, kan jeg alltids tilby noen prakteksempler derfra og:
The Prayer
I Still Remember
Blue Light
Nå har jeg tenkt å gjøre deg veldig misunnelig, for JEG SKAL PÅ MÅDDERFØKKINGS KONSERT MED GJENGEN I FEBRUAR! Men hvis du blei veldig lei deg nå, så trur jeg det fortsatt er ledige billetter igjen. Bare søk på Bloc Party Sentrum Scene, så får du nok noen treff. Åh, dette kommer til å bli fint. Nå er det bare å lære seg tekstene utenat. Jeg kan mange av dem fra før, da, men alle er et mål.

Men nå ser jeg at det faktisk har vært flere positive ting enn negative den siste tida. Riktignok kan det med jobben diskuteres, men jeg trur det er mest fint, sånn egentlig. Av andre ting, kan jeg nevne at jeg har vært hos frisøren og kommet langt på Rikku-kostymet. Ting kunne ha vært verre, når jeg tenker meg om.