Musikksmaken min gjennom ti år

Okei, så jeg ELSKER lister og systemer og statistikker, har gjort det så lenge jeg kan huske, og det er få ting som gleder meg mer enn å holde oversikt over bøker jeg leser, filmer jeg ser, musikk jeg hører på, mat jeg spiser og så videre og så videre. Derfor elsker jeg nettsider som Bokelskere, Filmfront og Last.fm, og maten jeg spiser fører jeg privat statistikk over (!).

Jeg har hatt bruker på Last.fm siden 2008, altså i hele ti år. Musikksmaken min har utvikla seg en del i løpet av ti år, og jeg liker tanken på at den utviklinga har blitt arkivert. De ti artistene og banda jeg har hørt mest på i løpet av denne perioden er så ekstremt forskjellige fra hverandre at det nesten er utrolig at de tilhører musikksmaken til det samme mennesket.

Forresten: antall oppgitte avspillinger er ikke hundre prosent korrekt, bare fordi dette for det første utelukkende gjelder musikk jeg har hørt på digitalt. Jeg har i tillegg hørt masse på CD'er og LP'er, noe som naturlig nok ikke har blitt katalogisert automatisk. For det andre har det i løpet av de siste ti åra selvfølgelig også vært noen tekniske problemer, som har gjort at ikke engang alle digitale avspillinger har blitt tatt med i betraktninga. Men: dette er the gist of it.



10. Asobi Seksu – 718 avspillinger

Jeg husker faktisk veldig godt at jeg oppdaga Asobi Seksu, fordi jeg skreiv om det her på bloggen i 2008. Andrealbumet deres Citrus er den dag i dag et av de albuma jeg liker aller best å høre på. Musikken deres er støyete og drømmeaktig, med fuzzgitarer man bare har lyst til å lukke øya og flyte på. Fordi det er det som er magien med shoegazing: det minner på flere måter om pønk, med forholdsvis enkle melodier og grumsete lydbilder, men der pønken ofte er aggressiv og konfronterende, er shoegazing tilbaketrukket. Ta vokalen, for eksempel: en typisk pønkvokalist vil snerre, brøle og skrike inn i mikrofonen, gjerne sprenge noen høyttalere mens de er i gang, mens stemmen til en shoegazevokalist vil nå deg fra gjennom flere lag med honning, med ord det nesten ikke går an å skjelne fra hverandre. Det er ikke vokalisten som hovedpersonen i et shoegazeband. Det er en innadvendt sjanger, til og med de litt mer pønkete ytterpunktene av den, som My Bloody Valentine, er forholdsvis innadvendte. Dette er musikere som trives i sitt eget hode i et studio (eller i en garasje eller på et loft), ikke nødvendigvis på ei scene foran et publikum (derav navnet "shoegazing": de tidlige utøverne blei beskyldt for å stå og stirre på sine egne sko når de holdt konserter framfor å prøve å oppnå kontakt med publikum). Syns aldeleles nydelige Lions and Tigers er en perfekt representant for musikken til Asobi Seksu. Dette er musikk jeg elsker å høre på når jeg går til toget om morgenen, kanskje når blomstene er i ferd med å dukke opp i grøftekantene igjen etter en lang vinter.





9. Muse – 727 avspillinger

Muse er kanskje et av de banda som jeg fortsatt hører på i dag som jeg har hørt på lengst. Trur jeg begynte å høre på dem da jeg gikk i åttende klasse, altså rundt 2003, og da var det selvfølgelig den rolige, akustisk gitar-orienterte kjærlighetssangen Unintended jeg først og fremst hørte på. Etter å ha kjøpt albumet Absolution begynte jeg å like, kanskje til og med elske, de hardere sangene deres òg. Det var deilig å være sint til Apocalypse Please, og de til tider pompøse sangtekstene deres med inspirasjon fra naturvitenskap og astrofysikk gjorde at jeg følte at jeg var en del av noe viktig. Muse er i tillegg ekstremt dyktige musikere. Matthew Bellamy er kjent for sin enorme kapasitet som vokalist, gitarist og pianist, men også bassist Chris Wolstenholme bør nevnes – jeg leste et sted at bassgangen i Hysteria er en av de vanskeligste bassgangene som fins innen populærmusikken, og det er lett å skjønne hvorfor når man hører den. Selv om jeg i dag syns Muse framstår som i overkant stormannsgale og litt vel overbevist om sitt eget talent (og altså, med god grunn, de er som nevnt enormt dyktige, men for meg vitner de teknisk vanskelige gitarsoloene deres om et visst behov for å vise seg fram), syns jeg fortsatt albuma deres til og med Absolution er suggererende og, hva skal jeg si, energigivende å høre på. Å høre på dem mens jeg jobber, for eksempel, får fram arbeidsmaskinen i meg. Jeg er litt kvalmende hipster når det gjelder akkurat Muse, for jeg likte dem bedre før sangene deres begynte å dukke opp i Twilight og sånn, og jeg har egentlig ikke fulgt med på post-2003-utgivelsene deres i det hele tatt, men de gamle låtene deres står fremdeles fjellstøtt. Og, jeg sier det igjen, bassgangen i Hysteria, dere!





8. Current 93 – 840 avspillinger

Historien om Current 93 og meg begynte da jeg gikk i Bø. Vi hadde Stig Sæterbakken som gjesteforeleser, og mange i klassen, meg sjøl inkludert, leste hans daværende nyeste utgivelse, Ikke forlat meg. Den første delen av romanen heter Døden i juni, og en gang Kolbjørn, Linda og jeg stod ute og røyka med Stig, spurte Kolbjørn om det var inspirert av Death In June, noe Stig bekrefta. Og jeg spurte Kolbjørn om hva Death In June var, og han forklarte at de var et neo-folk-band, og den sjangeren hadde jeg aldri hørt om, men han anbefalte det på det varmeste, men han anbefalte egentlig et annet neo-folk-band, Current 93, enda mer. Og da han i ei tilbakemelding til meg skreiv at teksten min Klinkekuler minna han om låta Soft Black Stars av nettopp Current 93, måtte jeg jo sjekke det ut. Det har vært ekte kjærlighet siden. Og egentlig er det ekstremt vanskelig å snakke om Current 93, fordi jeg veit ikke om noe annet band som lager så utrolig mye forskjellig. Hvert album har et gjennomgående tema, og føles i stor grad som en enhet, lignende ei diktsamling eller noe tilsvarende. Den kanskje eneste fellesnevneren er David Tibets snakkesynging, og de symboltunge tekstene hans med referanser til religiøse tekster, myter, poesi og kunst. Har du hørt ett Current 93-album eller éi låt, så har du bare hørt ett album og éi låt, for et annet album og ei annen låt er ei helt annen greie. Det er kanskje ikke noe annet band enn Sigur Rós som har inspirert meg like mye i min egen skriving som Current 93, såpass at hele tittelen på romanen min Mjuke, svarte stjerner rett og slett er en direkte oversettelse av tittelen på et Current 93-album (og, som nevnt, ei låt).





7. Lady Gaga – 861 avspillinger

Jeg hadde en intens Lady Gaga-periode fra sånn cirka midten av videregående til... kanskje Bø, omtrent? For meg representerte hun noe unikt innen popmusikken – ikke så mye musikken hennes, men hele hennes person. Hun oste av sjøltillit og særegenhet, og en sjøltillit nettopp på grunn av særegenheten hennes. Hun var en David Bowie for vår tid, hun var nesten mer et konsept enn en person, og hun lot seg sjøl fødes igjen og igjen, og hver eneste gang dukka hun opp igjen som noe vi aldri hadde sett før – slett ikke ulikt David Bowies mange ulike transformasjoner opp gjennom, fra Ziggy Stardust til The Thin White Duke via Aladdin Zane. Det var dette som gjorde at jeg blei dratt mot henne, til tross for at jeg også da egentlig syntes at musikken hennes var betraktelig mindre spesiell enn det man kunne få inntrykk av gjennom væremåten og stilen hennes. Etter at Born This Way-albumet hennes kom ut, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har fulgt med på henne i det hele tatt, men jeg blir fortsatt i godt humør av å høre de tidlige låtene hennes som nærmest har blitt som moderne klassikere å regne, som Bad Romance og Poker Face.





6. Miyavi – 884 avspillinger

Miyavi og Lady Gaga har det til felles at jeg hørte på dem ikke så mye på grunn av musikken deres, men mest på grunn av personene bak musikken. Miyavi var en av mine største obsessions way back when i 2008, og jeg elska at han omfavna både det utagerende og det androgyne. Altså, akkurat dét er det jo mange som har gjort før ham, misforstå meg rett, jeg nevnte jo nettopp David Bowie, men Miyavi er fra Japan, et land som i stor grad er prega av konservativisme og sin egen form for lukkahet. Japan har et motsetningsfylt forhold til vesten generelt og USA spesielt, ikke minst siden andre verdenskrig, men også før det har Japan vært veldig isolert – det er derfor språket japansk er så unikt og ikke ligner på noe annet språk i verden. Den dag i dag er 98.5 % av Japans befolkning etniske japanere, mens den største innvandrergruppa kommer fra Korea og Kina – og disse innvandrerne, til tross for at de altså ikke ser noe annerledes ut enn den etniske befolkninga, blir stort sett sett ned på. Miyavi er halvt koreansk, noe han blei mobba for i oppveksten. I riktig gamle dager (ikke spør meg om årstall), i kabuki- og samurai-tida, var feminine menn og homoseksualitet ikke bare akseptert, men opphøyd som noe vakkert. Det var ikke før Japan oppretta forbindelser med vesten at de "lærte" at homoseksualitet var en synd. Siden den gang har Japan nærmest opplevd seg sjøl som i et rivaliseringsforhold med vesten, en sjalusi der de både hater vesten og vil være som vesten. Japan har lært av vesten at for eksempel sex er syndig, men har forholdt seg til synden på en erkejapansk måte: ved å late som at den ikke fins og ikke snakke om den. Dermed har det oppstått en motreaksjon i form av ekstremt pervers porno som omtrent bare lages i Japan. Hvor vil jeg med alt dette? Miyavi tok den japanske skammen, snudde den på hodet, gikk på scena i ekstravagant sminke, fant opp sin egen sjanger som han kalte "kabuki rock", med fokus på gamledagers kjønnsoverskridende estetikk, og lanserte "Azn pride", en tanke om at alle asiater har noe til felles som man kan være stolte av, og ei oppfordring til samhold på tvers av landegrenser framfor statsbasert isolasjon og nasjonalisme. Jeg elska ham for alt dette, og selv om jeg sjeldent hører på ham i dag (igjen: jeg var mer opptatt av ham som person enn musikken hans), er det ikke til å komme ifra at han har lagd noen gode låter, og ikke minst at han er en ekstremt dyktig gitarist.





5. The Birthday Massacre – 909 avspillinger

Hvis man bare dømmer dem ut fra åssen de ser ut, kan man få inntrykk av at The Birthday Massacre er et sånt band som jeg utelukkende hørte på da jeg var fjorten (klesstilen min på den tida var ganske tett opptil det vokalist Chibi har på seg på bildet over her), men jeg trur faktisk ikke engang jeg hadde hørt om dem da jeg var fjorten. For sannheten er at The Birthday Massacre kombinerer så utrolig mange ting som jeg liker i dag på en måte som gjør musikken deres ganske uimotståelig for meg. De spiller gotisk-inspirert synth-rock med referanser til og stemninger og lydeffekter henta fra skrekkfilmer og TV-spill fra åttitallet, noe som gir musikken deres et distinkt retro-sound som jeg er utrolig svak for. Dette vever de sammen til fengende popmelodier som gjør musikken deres rett og slett ekstremt lyttbar, og da er jeg villig til å overse de til tider i overkant banale sangtekstene deres som i all hovedsak høres litt ut som dikta jeg skreiv i nettopp fjortenårsalderen (et unntak er tekstlinja "Looking like a compromise suicide" fra låta Kill the Lights som jeg den dag i dag syns er, til tross for fjortisgoth-vibbene, oppriktig bra). Jeg har kanskje ikke muligheten til å reise tilbake i tid til USA i 1985 og feire Halloween der som tiåring, men jeg kan høre på The Birthday Massacre, som jeg vil tru er det nærmeste det er mulig å komme.





4. Sigur Rós –  1417 avspillinger

Ah, Sigur Rós. Jeg trur ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg den intense kjærligheten jeg føler og har følt for dette bandet i mange, mange år. Forholdet mitt til Sigur Rós har egentlig utarta seg som kjærlighetsforhold flest: i begynnelsen intens forelskelse og et ønske om å omgi meg med dem – altså høre på musikken deres – så mye og ofte som mulig, et behov for å vite alt om dem og se alt og høre alt og få med meg alt, ledsaga av stress om jeg ikke fikk muligheten til det. Etter hvert har de verste sommerfuglene i magen roa seg litt ned, og heller gått over i en trygg og varm hengivenhet og en takknemlighet som aldri vil komme til å gå over, litt som jeg innbiller meg at et lykkelig ekteskap må være. Det er ikke noe annet band i verden som har inspirert meg og rørt meg like mye som disse har, ikke noe annet band har påkalt like store følelser i et så bredt følelsesregister som Sigur Rós, kort sagt ikke noe annet band som noen gang har betydd så mye for meg. Jeg liker ikke alle albuma deres like godt, men jeg setter likevel stor pris på ulikhetene albuma imellom, og jeg veit at uansett hva de måtte finne på i framtida, vil jeg sette pris på det òg. For selv om noen av albuma deres er ekstremt forskjellige, har de alle sammen likevel en kjerne som består av det samme, og den kjernen er så unikt Sigur Rós'esque at ingen andre kan gjenskape den. Og på samme måte som når et ekteskap eller et kjærlighetsforhold tar slutt, vil jeg ta det utrolig tungt om de noen gang bestemmer seg for å legge opp. Jeg håper de fortsetter å lage musikk så lenge de lever.




3. Taking Back Sunday – 1604 avspillinger

Det eneste relikviet på denne lista fra da jeg var veldig ung. Fra jeg var tretten – fjorten til jeg var kanskje seksten – søtten hørte jeg ekstremt mye på emo, pønk-rock og pop-pønk, og yndlingsbandet mitt innen emosjangeren var Taking Back Sunday. Jeg elska stemmen til vokalist Adam Lazzara, og jeg liker den veldig godt ennå. Noen av de tidlige sangtekstene deres er så usannsynlig emo at det grenser til det komiske, sånn som "The truth is you can slit my throat, and with my one last gasping breath I'd apologize for bleeding on your shirt" – ei tekstlinje som traff femten år gamle Kristine rett i hjertet. Etter hvert som tida har gått, har de utvikla et mer "voksent" sound – og ikke minst litt mer voksne sangtekster – og jeg tenker stadig at jeg skal sjekke ut de nyere albuma deres bare for å catche opp litt (det siste albumet deres som jeg har et forhold til er Louder Now fra 2006), men så er det rart med det, er det ikke, at det liksom er de albuma jeg hørte på da jeg var tenåring og konstant trist-sint som jeg stadig vender tilbake til. I dag hører jeg på dem mest for nostalgiens skyld, men sist gang jeg så vidt var innom det nyeste albumet deres Tidal Wave, blei jeg faktisk positivt overraska.





2. Salem – 1955 avspillinger

Jeg var fullstendig uforberedt da Salem slo meg rett i bakken med debutalbumet King Night i 2010. De endte opp med å bli en stor del av livet mitt mens jeg gikk i Bø, der vinterne var lange, mørke og kalde. Jeg satt inne på hybelen min og brant røkelse, hørte på Salem og skulle ønske jeg var ei heks. Jeg var helt klar til å omfavne Salem nærmest som en livsstil, men etter at EP'en I'm Still In the Night kom ut i 2011, har det blitt stille fra dem. Jeg aner ikke hvor det blei av dem, om de fortsatt lager musikk, om vi kan forvente noe mer fra dem, jeg har i væffal håpa det veldig lenge, men nå er det sju år siden de ga lyd fra seg, og jeg begynner å innse at det kanskje aldri kommer til å skje. Men det særegne soundet deres gjorde skikkelig inntrykk på meg, det var noe nærmest mytologisk ved dem, de var lyden av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, eller å svømme i seig hostesaft. Medlemmene i Salem var katolikker, rusmisbrukere og tidligere prostituerte, en kombinasjon som for meg gjorde dem til noe litt farlig og desto mer forlokkende. I tida rundt Salem dukka det opp flere såkalte witch house-band, og med det fulgte en ny-okkult estetikk som fortsatt er synlig for eksempel i klærne de selger hos Killstar eller Hevn. King Night vil nok alltid være i stand til å gi meg frysninger, akkurat som musikkvideoen under – det er en uoffisiell video, men jeg syns den representerer musikken deres og stemninga musikken påkaller helt perfekt. Forresten: ikke se den rett før du legger deg, den er ganske marerittfremkallende.





1. Emilie Autumn – 2224 avspillinger

Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Emilie Autumn – kanskje litt overraskende, med tanke på at hun er den artisten jeg definitivt har hørt mest på de siste ti åra. For meg er hun nettopp det motsatte av det jeg skreiv om Lady Gaga og Miyavi; jeg liker musikken til Emilie Autumn veldig mye bedre enn jeg liker henne som person. Hun er en utrolig talentfull sanger, fiolinist og pianist, hun har en åpenbar teft for gode melodier, og blandinga hennes av steampunk, industrial og klassisk på albumet hennes Opheliac funker utrolig bra. Men som person virker hun helt ærlig ganske usympatisk og ekstremt narcissistisk. Ikke at åssen hun er på privaten nødvendigvis trenger å ha noe å si for hvorvidt man liker musikken hennes eller ikke, men jeg veit om mange Emilie Autumn-fans som nærmest tilber henne som en gudinne, og det virker som at hun sjøl bevisst har prøvd å bygge opp en slags kult rundt sin egen person. Med det sagt, syns jeg som nevnt Opheliac-albumet hennes har utrolig mange gode kvaliteter og er noe temmelig unikt. Oppfølgerplata, Fight Like a Girl, er bygd opp med et tydelig narrativ låtene imellom, sånn at man ved å høre den kan se en hel historie utfolde seg som i en musikal. Musikalsk er også Fight Like a Girl enda mer teatralsk enn det Opheliac er, og med unntak av noen få ganske gode låter, syns jeg det er et skuffende album sammenligna med Opheliac. Men hey, jeg vil nok aldri gå lei av låter som Dominant, 306 og Marry Me, for ikke å snakke om instrumental-albumet hennes Laced/Unlaced, som inneholder noen av de absolutt råeste el-fiolinstykkene jeg har hørt i hele mitt liv.

Happy snart Halloween

Av innmaten lagde vi suppe og pai, og i stad prøvde jeg kostymet mitt. Jeg syns fortsatt løsvipper og linser er veldig vanskelig å få til, men hey, jeg har trua.

Personlig syns jeg The Birthday Massacre er den aller beste gresskarutskjæringsmusikken. Jeg elsker åssen de henter inspirasjon fra gamle horrorfilmer og bruker det på en ny måte i musikken sin. Det er både koselig og litt småskummelt på én gang.



Eller hva med en av instrumentalene deres?

Happy Halloween!!!

Halloween er en av de få gode ideene som har kommet fra USA. Det er det ikke alle som har skjønt, og folk i området her er generelt kjipe når det gjelder å sosialisere seg på intelligente måter. Derfor ville ingen bli med på verken knask eller knep-runde eller Halloween-kveld eller noe som helst. Lame mennesker. Men jeg tok saken i egne hender (nei, jeg onanerte ikke!!!) og troppa opp på skolen i dag i full mundur. Det var ganske kos.


Posen min er bare sååå "land ohoy!" - jeg mangler liksom bare den speiderhanda over øya.

Folk blei litt glade for at jeg tok Halloween på alvor, da. De blei det. Og det er jo bare Halloween én gang i året.

For å få deg i stemning, har jeg plukka ut noen musikalske gotherier til deg, der sistnevnte er sånn cirka kontinuerlig på repeat i både iTunes og på iPoden min og i topplokket mitt. Og så kom jeg til å tenke på det spørsmålet Ingrid Marie stilte som en del av utfordringsprossessen, nemlig om, hvis det hadde vært fysisk mulig, så klart, hvilken sang jeg ville ha hatt sex med. Det er fryktelig godt mulig at jeg hadde landa på Happy Birthday, altså.

Jack Off Jill - Strawberry Gashes


Marilyn Manson - This Is Halloween


The Birthday Massacre - Happy Birthday


Så helt til slutt tenkte jeg å, av alle ting, dele ei sjølskreven novelle med dere. Den er faktisk ikke så aller verst, tatt i betraktning at grøsserne jeg skriver er mer rævva enn de til R.L. Stine. Dog er den prega av overtrøtthet og, som nevnt, ihjelspilling av schlägeren til The Birthday Massacre. Hva skal jeg si? Unjoy!

Nattens engler

Storesøsteren til Edit hadde sagt at vi ikke fikk lov til å bli med på knask eller knep-runden. Det var vi for små til, hadde hun sagt. Dermed hadde Edit lengtende blitt vitne til hvordan den eldre jenta hadde smurt leppene blodrøde, svøpt et sort korsett om den allerede spinkle kroppen, og festet spisse plastbiter over hjørnetennene. Deretter hadde hun fnisende forsvunnet ut døren til venninnene som ventet utenfor. Moren til Edit hadde sagt at Edit bare skulle gå og legge seg. Klokken var snart halv ti om kvelden, og den eneste grunnen til at hun fikk lov til å være oppe så sent, var fordi det ikke var skole i morgen.

Men da Edit hadde gått inn på rommet sitt i nattkjole, slukket lyset og kysset moren god natt, hadde hun ikke lagt seg innunder dynen. I stedet hadde hun åpnet vinduet, satt de bare føttene ute i det duggkalde gresset utenfor, og løpt hvinende ut av hagen, ekstatisk over å bryte reglene.

Samtidig satt Gabriel og jeg i baksetet i mammas stasjonsvogn. Jeg hadde sløyfe i håret og hvit kjole på meg. Jeg hadde sittet hele den siste timen og fått håret krøllet av den varme krølltangen. En gang hadde jeg brent meg, så jeg hadde et plaster på det ene kinnet. Gabriel så ukomfortabel ut i slips, og prøvde hele tiden å løsne det. Samtidig klødde han seg i det finkjemmede håret, men det så mamma i sladrespeilet, og fortalte ham strengt at moren hans hadde brukt lang tid på å gjøre ham fin, så nå måtte han ikke ødelegge.

Selvfølgelig hadde vi sagt til mamma at hun ikke trengte å kjøre opp hele den lange bakken opp til huset til Edit. Hun trodde at vi bare skulle feire bursdagen hennes og overnatte hos henne. Riktignok hadde hun stilt spørsmål ved at det var så sent, men da hadde jeg benyttet det velkjente trikset å begynne å gråte. Da sluttet hun å stille spørsmål.

Da bilen omsider stoppet ved enden av bakken, spurte hun en siste gang om hun ikke skulle følge Gabriel og meg opp. Det var tross alt mørkt, sa hun. Hun likte dårlig at vi to skulle gå alene de femti meterne opp til huset til Edit. Til dette himlet jeg med øynene og sa at alle de andre i klassen min fikk lov til å gå så langt alene. Enda en gang ga mamma seg, og kjørte vekk så Gabriel og jeg stod alene.

Månen var allerede oppe, og det kalde lyset fra stjernene fikk de bladløse grenene på trærne til å ligne mangefingrede monstre. Selv hadde jeg aldri vært mørkredd. Ikke Gabriel heller. Edit, derimot, hadde alltid vært en skikkelig pyse. En gang hadde Gabriel og jeg låst henne inne i et hus vi fortalte var hjemsøkt. Selvfølgelig var det bare tull, men Edit hadde begynt å gråte. Gabriel og jeg hadde ledd oss skakke, og stått utenfor og laget ulende spøkelseslyder. Da Edit begynte å skrike, lo vi enda mer, og sa med uhyggelige, mørke stemmer at hvis vi ikke fikk godteriet hennes, skulle vi komme og ta henne. Først da hun med et komisk høyt hvin hadde slengt godteposen fra seg, låste vi opp. Hun enset knapt at Gabriel og jeg stod der, og løp hele veien hjem. Da dro Gabriel og jeg hjem til ham og delte alt snopet mens vi så på film etter at de voksne hadde lagt seg.

Vi hadde avtalt å møte Edit ved det store eiketreet nesten oppe ved skogbrynet. Det var et stykke fra huset hennes, og selv om vi lo veldig høyt, kom ingen til å høre noe.

Da Gabriel og jeg nærmet oss møteplassen, så vi tidlig at hun allerede var der. De bare armene og bena hennes så sykelige ut i det bleke lyset, og ved siden av de mørke konturene til treet, syntes hun ekstra tydelig.

Vi hilste begge på henne da vi omsider var fremme. Hun hilste tilbake, men stemmen hennes var så vidt et pust. Dessuten ble ordene opphakkede som følge av tennene hennes, som klapret mot hverandre i raskt tempo.

Med seg hadde hun tre poser fulle av godteri. Hun sa hun hadde rappet dem fra skuffen inne på kjøkkenet. Storesøsteren hennes sa nemlig at man alltid spiste masse snop på Halloween.

”Hva skal vi gjøre først?” spurte Gabriel. Han hadde aldri før vært med da de store feiret Halloween, for han var enebarn. Både Edit og jeg, derimot, hadde storesøsken, og visste at alt dreide seg om å gjøre det så skummelt som mulig. Jeg så, til tross for mørket, at Edits blikk flakket bare ved tanken på at vi skulle skremme hverandre i hele natt. Men hun visste like godt som jeg gjorde at hun aldri våget å feige ut. Hun ville hevde seg for Gabriel og meg, og vise at hun ikke var den reddharen vi alle innerst inne visste at hun var.

”K-k-kan vi i-ik-ke he-he-nte dynen min f-f-først?” stotret Edit. Ånden hennes var en spøkelseshvit sky rundt det blonde hodet hennes.

”Dumma! Og vekke foreldrene dine?” skjente Gabriel, og Edit nevnte det ikke en gang til.

Jeg, derimot, var for en gangs skyld enig med Edit. Den ujevne hakkelyden som kontinuerlig lød fra henne, irriterte meg.

”De vil ikke merke det hvis vi er raske”, argumenterte jeg, og så var det avgjort. For å lage så lite lyd som mulig, gikk bare Edit og hentet dynen, mens Gabriel og jeg la planer så lenge om hvordan vi skulle skremme henne best mulig.

Men det varte og det rakk, og Edit kom ikke. Et øyeblikk utvekslet Gabriel og jeg blikk, og jeg kunne merke at han tenkte det samme som meg. Hadde hun likevel trukket seg? Hadde hun lagt seg i sengen igjen og latt som om hun aldri hadde møtt oss, som den prektige korpiken hun hadde blitt oppdratt til å være?

Likevel, da Gabriel og jeg skulle til å se til henne, kom hun likevel stavrende med blondedynen slynget om de magre skuldrene. Gangen hennes var langsom, nølende. Innvendig godtet jeg meg. Dette kom til å bli enda morsommere, og Edit kom til å skrike enda høyere enn vi først hadde planlagt.

Da hun var borte ved oss, tok Edit på seg en tøff maske, løftet haken noen centimeter, og spurte freidig: ”Så, hvor skal vi begynne?”

Gabriel og jeg hadde allerede forberedt et knippe spøkelseshistorier. Vi satte oss under eiken og fortalte med imponerende innlevelse og voldsomme gestikulasjoner. Edit gyste hver gang vi kom til klimakset, og skjelvningene som synlig ridde fyrstikkroppen fikk meg til å sitre av begeistring.

Etter en stund begynte derimot Gabriel og jeg å gå tomme for fantasi. Dessuten merket jeg at den stadig mer krypende natteluften fikk huden min til å nuppe seg under kniplingene.

Med ett hoppet Gabriel opp på to ben. Han snappet dynen fra Edit, som straks dekket til den nakne huden sin mens hun klynket: ”Få den tilbake!”

”Kom og ta den, da!” ertet Gabriel, tok meg i armen, og løp av gårde over jordene, opp mot skogen. Både han og jeg visste at vi løp mye fortere enn Edit, og ingenting ville gjøre henne mer livredd enn å bli etterlatt alene ute i mørket på selveste Halloween. Ikke kom hun til å tørre å gå tilbake heller. Gjorde hun det, visste hun hvordan Gabriel og jeg ville komme til å erte henne.

Da vi var ute av syne for henne, gjemte vi oss bak noen trestammer.

Det var Gabriels idé å feste snirklete grener til kroppen så vi ville ligne bisarre uhyrer idet vi vendte tilbake igjen. Jeg var straks med på planen, og brakk av knusktørre kvister for så å feste dem i halslinningen. Dessuten tok jeg så mange jeg kunne i armene. Når Edit ville se oss fra langt unna, ville hun komme til å illskrike, kanskje til og med tisse på seg. Jeg gledet meg til synet som ventet.

På langsomme, faste steg beveget Gabriel og jeg oss tilbake til eiketreet.

Akkurat som vi hadde forutsett, hadde Edit gitt opp jakten. Nå satt hun lent inntil stammen med knærne tett oppunder haken. Allerede fra lang avstand kunne vi høre de halvkvalte hulkene fra henne og se de ristende skuldrene. Vi kunne til og med høre henne si: ”Og jeg som bare ville ha det som storesøster!”

Da hun fikk øye på oss, var reaksjonen akkurat som vi hadde håpet på. Hun kunne knapt ha hvint verre om vi så hadde holdt en brølende motorsag centimeter fra strupen hennes. Deretter klatret hun med en smidighet jeg aldri ville ha tiltenkt henne opp i eiken, og der knuget hun øynene sammen. Nå som vi var relativt nærme, kunne vi også se hvordan det begynte å dryppe fra grenen. Hun hadde tisset på seg.

Jeg greide ikke å holde latteren tilbake lenger, kastet fra meg grenene og ropte ut: ”Det er jo bare oss! Er du redd for oss, nå? Og du har tisset på deg!” Latterbrølet som fulgte, var om mulig enda høyere enn angstskriket hun tidligere hadde utstøtt.

Edit så opp, og øynene var allerede hovne.

”Skulle du gjerne ønske du var som storesøster, hva? Som er med på ekte Halloween-fester? Du vet vel hva de gjør på Halloween-fester, hm? De skremmer hverandre! Så nå får du kjenne hvordan det er!” hånet Gabriel, som syntes en forgrått, dødfrossen, livredd Edit som hadde tisset på seg var like morsomt som meg.

”Skulle du ikke ønske du var mer som Gabriel, hm?” fortsatte jeg, ”du skulle ønske du var tøff som oss, hva?” Og dermed tok jeg tak i henne og rev henne ned fra treet. Hun gjorde ikke motstand. Kroppen hennes fulgte bare slapt armbevegelsen min som en filledukke. Hun landet stygt, og fikk et sår på det nå blåhvite kneet. Følgelig begynte hun å gråte enda mer.

”Hun vil være som deg”, sa jeg høyt til Gabriel, men setningen var ment for Edit.

”Men jeg kler meg ikke i kjole”, sa Gabriel, og så lo vi begge igjen idet vi dro av henne det eneste hun hadde på seg, nattkjolen. Nå lå hun der i truse og forsøkte å dekke seg til med armene. Hun lignet et stort, blått foster i stillingen hun lå sammenkrøpet i.

Gabriel gjorde noe han hadde lengtet etter i hele kveld. Han knøt opp slipset sitt og slynget det som en pisk mot den usle, forfryste skikkelsen som lå sammenkrøllet som et dødt dyr på bakken. Jeg hjalp til ved å sparke henne. Ikke en eneste gang prøvde hun å reise seg. Ikke en eneste gang ba hun oss holde opp. Ikke en eneste gang forsøkte hun så mye som å kravle unna.

Etter en stund hadde piskingen og sparkingen mistet underholdningsverdien sin. Edit hadde nå fått blodige sår, men de skyldtes først og fremst at hun i løpet av hele seansen hadde kylt fingerneglene sine inn i huden av smerte.

Jeg løftet hodet hennes etter håret, og øynene hennes var sperret vidt opp. Hun skalv ikke lenger, men ristet, og hun var like kald å ta på som om hun alt var død.

Uten å tenke meg om, stakk jeg en finger i det ene øyet hennes. Ny gråtsalve, pluss en blodstripe som så sort ut i natten som rant nedover kinnet. Den landet omsider på leppene, og fordelte seg ganske jevnt i alle furene.

”Endelig ligner du på søsteren din!” utbrøt Gabriel.

”Men det er deg hun aller helst vil ligne på. Hun vil være modig som deg”, sa jeg og tok slipset fra ham. Jeg bandt det rundt nakken hennes i stedet.

Plutselig ble jeg grepet av et stikk av dårlig samvittighet. Skjønt, ”stikk” var en overdrivelse. Det var mer som en forsiktig kribling, spennende og ny for meg, nesten eksotisk.

”Unnskyld”, sa jeg brått, og et øyeblikk sluttet Edit å gråte. I stedet stirret hun på meg med det ene øyet sitt. Det andre var bare en guffen smørje av mørkt blod.

”Skal vi leke?” spurte jeg i stedet innbydende, og Edit, desperat som hun var, greide ikke annet enn å nikke. Bevegelsen var like hakkete som lyden av tennene hennes tidligere hadde vært.

Gabriel hadde hørt spørsmålet mitt og sett bevegelsen hennes. Dermed grep han dynen han tidligere hadde tatt fra henne og slo den hardt mot henne. Den skrøpelige kroppen falt over på siden.

”Putekrig!” hylte han, og dengte det tykke stoffet flere ganger mot henne så fjærene føk.

Men det var måte på hvor gøy i lengden dette var også.

”Skal vi leke noe annet?” spurte Gabriel med påtatt vennlig stemme. Edit rørte seg ikke, men vi hadde begge hørt de voksne si at den som tier, samtykker, så vi tok henne mellom oss og halvveis lempet, halvveis løftet henne opp i de sterke grenene nederst på treet. Det var vanskelig å klatre i det med en ekstra person mellom oss, men det gikk.

Om sommeren hadde vi lekt mye i dette treet. En av de artigste lekene vi visste om, også den av typen som gjorde Edit engstelig, men som hun ble med på likevel, var at vi hele tiden klatret høyere i treet og hoppet ned fra det. Det var om å gjøre å tørre å hoppe fra høyest mulig gren.

”Skal vi leke den leken, Edit?” spurte Gabriel.

Hun svarte ikke, så jeg gjentok: ”Skal vi leke den leken, Edit?”

Fortsatt ingen respons. Den som tier, samtykker.

Dermed strammet vi slipset rundt halsen til Edit, og så hoppet vi alle tre. Fire føtter smalt i bakken så det gjorde vondt, men jeg greide ikke annet enn å le. Hele situasjonen var så absurd latterlig.

Godteriet lå fortsatt i tre plastposer under treet. Vi grep alle posene, og løp kaklende av latter som hekser over jordet og mot huset til Gabriel. Månelyset fikk den røde kjolen min til å skinne. Og omkring den store eiken, dalte fortsatt fjærene fra dynen som englefjær.