Det er oktober, og på grunn av årsaker som bør være åpenbare for alle som leser dette omkring den tida det publiseres, får jeg neppe feira Halloween i år – og har du fulgt med på denne bloggen ei stund, veit du at Halloween er en av mine yndlingsfeiringer, og det har det vært lenge før det blei vanlig å feire det her til lands. Så jeg ser skrekkfilmer og -serier og jeg hører på podcaster om serie- og massemordere, og egentlig gjør jeg jo det året rundt uansett, for i hjernen min er det alltid Halloween, men denne måneden føles det ekstra riktig.
Det var sent på kvelden, og jeg hørte regnet tromme mot taket, da vognen stoppet opp med et rykk. Jeg rettet på hatten, grep paraplyen som lå ved siden av meg i setet, og da kusken åpnet døren for meg, slo jeg den opp og svingte den opp over hodet akkurat tidsnok til å unngå regndråpene, tettere nå enn for bare minutter siden, idet jeg steg ut og ned. Bakken smuldret allerede opp under støvlene mine, og jeg grep etter pipen i jakkelommen, men slo tanken fra meg; det var ingen vits ennå, ikke i dette været, ikke engang innunder paraplyen. Jeg trakk opp noen mynter fra bukselommen og rakte dem til kusken, som takket med et kort bukk, og satte seg inn i vognen igjen. Jeg snudde meg mot den, det mørkt brune treverket så nesten sort ut i det regntunge mørket, det samme gjorde de to hestene som stampet foran den; til og med de var tydelig plaget av regnet som ikke ville gi seg, som bare tiltok i intensitet. Jeg kunne omtrent ikke minnes en tid da det ikke regnet – jeg innså selv hvor idiotisk det var, jeg visste jo at det umulig kunne stemme – men der og da var det som om dette var alt jeg visste om: den fuktige jorden, lukten av hestenes våte pels, markene som krøp frem fra sine skjulesteder, den klamme følelsen i støveltuppene.
De tunge dørene til godset foran meg slo opp, og rev meg ut av tankespinnet mitt. En tjenestepike kom ut på steintrappen, kledd i forkle og med skaut på hodet, skjønt «pike» ikke var riktig treffende. Dette var en kvinne, og vel så det; hun måtte være minst førti, og bred som en låvedør. Tilsynelatende uten å ense regnet, stilte hun seg på et av de øverste trappetrinnene, og så ikke på meg, men i den retningen vognen hadde kjørt av gårde. Blikket hennes var fjernt, undrende, nesten skremt? Jeg kremtet.
«Mister Addicott!» Blikket hennes flyttet seg til meg, og et smil formet seg i ansiktet hennes, men det nådde ikke opp til øynene, «kom inn, De må være gjennomvåt! Har De stått der lenge?»
Jeg gikk opp trinnene til jeg stod rett overfor henne. Hun neide, jeg løftet på hatten til hilsen. De dannede frasene, ansiktsuttrykkene hennes, alt ved henne røpte en tillært høflighet. Hun var ikke vennlig mot meg fordi det falt naturlig for henne, men fordi lorden eller ladyen hennes hadde bedt henne spesifikt om å være det.
«Det er meg en glede å være her, Mis’ess…?»
«Miss Banister», rettet hun med et forlegent smil, «men bare kall meg Mary.»
Jeg slo sammen paraplyen og fulgte etter Mary inn de doble dørene, som hun omhyggelig lukket bak meg. Hun tok jakken og paraplyen min, og neide med det samme tillærte smilet som tidligere. Til tross for de kunstige formalitetene, likte jeg denne kvinnen umiddelbart.
Ut fra det som måtte være spisestuen, trådde to usedvanlig velkledde skikkelser, uten tvil mine oppdragsgivere. Hun i et mørkt rødt ensemble, han i en sort dress. De var begge i femtiårene, vakre, og med det antakelig ubevisste anstrøket av hovmodighet som bare latterlig rike mennesker har. Jeg tok av meg hatten, Mary var raskt på pletten og plasserte den øverst på hattehyllen.
«De må være Mister Addicott!» utbrøt kvinnen. Jeg tok hånden hennes og kysset den.
«Det er en ære å møte deg, Lady Blackwood», sa jeg, «og deg, Lord Blackwood», la jeg til, og bukket til mannen.
«Kom og spis med oss, middagen er straks klar», smilte Lady Blackwood, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter dem inn i spisestuen.
Så snart jeg hadde satt meg ved bordet, var Mary borte ved plassen min og skjenket rødvin i glasset mitt. Jeg tok en dyp slurk og lot vinen ligge lenge i munnhulen før jeg svelget.
«Jeg må få uttrykke vår takknemlighet over at De kunne komme på så kort varsel, Mister Addicott», sa Lord Blackwood, både han og hustruen hans satt overfor meg.
«Jeg gjør bare jobben min, mylord», svarte jeg.
«Apropos jobben Deres… er det beleilig for Dem å diskutere det allerede nå?» spurte han.
«Jo før, jo heller», svarte jeg.
Mary kom inn i spisestuen igjen, denne gangen bar hun på et enormt fat. Jeg gjenkjente ikke lukten med det samme, men idet hun satte fatet på bordet og løftet lokket, så jeg at det var laks, etter all sannsynlighet bakt i ovn, og Lady Blackwood nikket til meg som tegn til at jeg skulle forsyne meg.
«Ja, De skjønner, Mister Addicott, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal formulere meg her… men sannheten er at vi har opplevd en rekke… underlige hendelser i det siste.» Lord Blackwood vrikket seg liksom litt i stolen sin mens han sa dette, som om han fikk gåsehud over hele kroppen bare av å snakke om det.
«Har De noen konkrete eksempler?» spurte jeg mens jeg helte saus over maten min.
Lord Blackwood så bort på hustruen sin, ørsmå svettedråper hadde begynt å piple frem på pannen hans, og hun tok ordet: «Vi hører skritt om nettene, etter at vi har lagt oss. Jeg har noen ganger stått opp for å se til at alle sover, og det gjør de. Noen ganger kan vi også høre vrinsking og hovslag, men når jeg går til stallen for å se etter, er hestene rolige.»
«Beklager hvis dette høres banalt ut, men er dere sikre på at vrinskingen og hovslagene rett og slett ikke bare kommer fra passerende vogner?» spurte jeg.
«Midt på natten? Jeg tror ikke det.» Lady Blackwood hadde nesten blitt spydig, så jeg lot være å svare tilbake at det tross alt virket som den mest logiske forklaringen, og selv om ikke disse fintfolkene var vant med å ferdes ute nattestid, var det stort sett den tiden på døgnet at jeg vanligvis gjorde mine ærender. Jeg kunne vandre rundt i skogene i timevis etter mørkets frembrudd, det hendte også at jeg leide vogner bare for å kunne sitte i dem og la meg kjøres rundt og la tankene spinne vilt; det var alltid om natten at jeg tenkte best, luften var klarere da, timene en anelse villere, midnatt åpnet for hemningsløshet og grensesprenging.
Jeg tror jeg klarte å skjule min skuffelse idet jeg svarte: «Jeg skal undersøke dette så godt jeg kan, jeg begynner arbeidet allerede i natt.» Selvfølgelig var nok dette bare snakk om en av mine sjelefrender, en annen rastløs sjel, en natteravn, som tenkte istedenfor å sove når klokken slo tolv, som leide vogner på måfå og ble kjørt rundt for å få orden på kaoset inne i seg. Og skrittene måtte tilhøre en av tjenestefolkene, som snek til seg en ekstra matbit når ladyen og lorden ikke kunne se dem, som fortet seg tilbake til værelset sitt og lot som om de sov når Lady Blackwood kom for å se etter.
«Maten smaker nydelig», sa jeg og så på Mary. Hun neide og rødmet; det første tegnet til oppriktighet jeg hadde sett hos henne.
Klokken hadde passert midnatt, og jeg satt i stolen på værelset mitt og røkte pipe. Søvnløsheten plaget meg ikke, selv om jeg noen ganger tenkte at den burde det. Jeg hadde glemt hvordan det var å kjenne søvnens ro om sinnet, nå kjente jeg bare til rastløsheten og tankenes retningsløse flukt. Kroppen min hadde for lengst vent seg til denne måten å leve på, og så lenge jeg holdt den ved like med mat og drikke, fungerte den som den skulle. Jeg var aldri syk, aldri sliten, bare rastløs, alltid så rastløs, jeg pleide å gå flere kilometer lange turer, men like rastløst som bena mine, var hodet mitt. Alltid dukket det nye ideer opp, men med én gang jeg prøvde å gripe om dem, forduftet de, for bare å bli erstattet med noe nytt som jeg prøvde å få taket på. Hadde det ikke vært for dette oppdraget jeg hadde tatt på meg, hadde jeg benyttet anledningen til å vandre mellom trærne i Sortskogen – the Blackwoods, som godset var oppkalt etter. Jeg så ut av vinduet og kikket bort på den der den lå badet i tåke. De sorte, bladløse trestammene strakk de lange fingrene sine oppover og utover, som om de ville unnslippe disen som omringet dem. Skogen levde virkelig opp til navnet sitt.
Med ett ble jeg oppmerksom på den svake lyden av skritt. Lyden ble stadig sterkere, til skrittene måtte være rett utenfor døren min, før de ble svakere igjen. Jeg satte meg opp. Antakelig var det bare en av tjenestefolkene, kanskje de ikke ville rømme igjen med én gang om de så at det bare var jeg som var ute og sjekket, jeg hadde tross alt ingen egeninteresse av å sladre på dem til Lord og Lady Blackwood. De var nok fornøyde om jeg bare fortalte dem at jeg hadde bannlyst spøkelset fra godset deres. De trengte ikke å vite at jeg bare hadde inngått en avtale med renholdersken om at hun aldri mer måtte vandre rundt om nettene på den måten.
Jeg kakket pipen mot askebegeret og åpnet døren ut til gangen forsiktig. Alt av lys var slukket, så jeg tok med meg lysestaken som stod på kommoden.
Til tross for at det ikke hadde gått lang tid fra jeg først hørte skrittene til jeg nå stod ute i gangen med lysestaken, var det ingen å se, ikke noe å høre heller. Hele godset lå dynket i en kvelende stillhet, en nesten unaturlig stillhet, som om alle som bodde her holdt pusten i påvente av et udefinert noe.
Jeg bestemte meg for å finne ut om den første mistanken min holdt vann. Jeg gikk bortover gangen, og passerte rekker med portretter, blant annet av Lord og Lady Blackwood. Hvem enn som hadde malt dem, hadde gjort en forferdelig jobb; vel var teknikken god og penselen stødig, men begge to stirret på meg med ansikter fulle av forakt der de hang ved siden av hverandre på veggen. I møtet med todimensjonaliteten hadde blikkene deres hardnet og blitt isnende kalde, som om en demon hadde tatt bolig i lerretene.
På raske skritt småløp jeg nedover trappen og skrådde inn mot spisestuen. Derfra peilet jeg meg inn mot kjøkkenet, og var så sikker på at jeg hadde rett i teorien min at jeg allerede nå var skuffet. Denne gangen trengte jeg ikke å grave i fortiden til klientene mine, ingen prester eller åndeutdrivere måtte tilkalles, og jeg slapp å snoke på gamle loft og i låste kjellere. I det minste var dette lettjente penger, for jeg tok betalt per forviste spøkelse heller enn per time. Synd, for jeg skulle gjerne blitt i dette godset lenger, og fått oppleve mer av Blackwoods gjestfrihet.
Men idet jeg åpnet døren inn til kjøkkenet og forventet å finne en tjenestepike i full sving med å forsyne seg fra spiskammeret, kviknet sinnet mitt til, for kjøkkenet var tomt. Før Lord og Lady Blackwood hadde lagt seg, hadde jeg inspisert spiskammeret for å vite nøyaktig hvor mye mat som var der, men når jeg tok en titt igjen denne gangen, kunne jeg konstatere at ingenting manglet og at alt var som før.
En ny energi bredde seg i blodomløpet mitt. Dette betydde ikke nødvendigvis at lorden og ladyen hadde rett i at godset var hjemsøkt, men det var utvilsomt noe mer mystisk som foregikk her enn hva jeg først hadde antatt.
Det var på vei opp trappene igjen at jeg så henne. I etasjen over meg, uklar i skyggene, stod en hvitkledd skikkelse, en ung jente, med uflidd, lyst hår. Huden hennes så blålig ut i mørket, og hun var tynn, mager, knoklete.
Hun snudde hodet mot meg, og ansiktet hennes fikk meg til å miste lysestaken i gulvet. Øynene var dype hull, innsunkne, munnen bare en smal revne, og fortvilelsen som lyste ut av det groteske åsynet lignet ikke på noe jeg tidligere hadde sett. Det var som om jeg fysisk kjente hjertet mitt vrenge seg, så desperat var hun, og jeg ble grepet av en sorg, og jeg skjønte at den kom fra henne, som om smerten hennes var i stand til å fortære alle hun møtte på sin vei. Og alt dette var over i et kort blaff av et øyeblikk, for i det samme hun så meg, snudde hun og løp oppover trappene bak seg, ut av mitt synsfelt.
«Vent!» ropte jeg etter henne, og la på sprang, men innen jeg nådde opp til der jeg hadde sett henne, var hun sporløst forsvunnet. Jeg prøvde alle dører som ikke var låst, men det var som om hun aldri engang hadde vært der.
Mary serverte meg speilegg og kald melk til frokost, men jeg spiste langsomt og distrahert, noe Lord og Lady Blackwood la merke til. Jeg hadde sett det på dem, at de brant etter å spørre hvordan det hadde gått natten i forveien, de hadde nærmest sitret helt siden jeg satte meg ned med dem for å spise.
«Så, Mister Addicott…» Lord Blackwood kremtet, men han sa ikke noe mer.
«Jeg så henne i natt», sa jeg endelig, og lorden og ladyen utvekslet blikk, «gjenferdet deres. En ungjente, umulig eldre enn seksten år. I alle mine år i dette yrket har jeg aldri opplevd en så hinsides fortvilt aura. Den piken må ha møtt et grusomt endelikt.»
Lord og Lady Blackwood ble sittende og stirre på meg, før de så på hverandre, før Lady Blackwood begynte å studere hendene sine og Lord Blackwood begynte å fingre med bestikket, før de så på meg igjen. Lord Blackwood kremtet igjen.
«Så… kan De fortelle oss mer om henne?» sa han omsider, «hvordan så hun ut? Sa hun noe?»
«Hun flyktet med én gang hun så meg», sa jeg, «og hun var radmager, benete, jeg frykter at hun kan ha blitt sultet i hjel. Hun var kledd i en lang, hvit nattkjole, og håret hennes var lyst blondt, nesten hvitt, og bustete og tjafsete.»
Lorden og ladyen var enda en gang helt stille, og flakket urolig med blikket.
«Hvor mange generasjoner har bodd i dette godset før dere? Kjenner dere til noen mistenkelige dødsfall?» Jeg betraktet dem mens jeg snakket, det virket for første gang siden jeg møtte dem som om de ikke hadde kontroll på denne situasjonen, og at det gjorde dem ukomfortable.
«Te?» Mary hadde allerede ryddet av bordet, og nå kom hun bærende på et fat med kanne og kopper.
«Ja takk, Mary, te er perfekt akkurat nå», sa Lord Blackwood, tilsynelatende lettet over å kunne skifte samtaleemne, om så bare for en stakket stund.
«Kanskje De skal ta Dem en tur ut i skogen for å se etter ledetråder der», sa Lady Blackwood og så på meg, «De vet, det er ikke bare skrittene om nettene som bekymrer meg, men hovslagene også. Det høres ut som om det er mot skogen at hestene løper.»
«Jeg tror jeg tar med meg denne tekoppen inn på kontoret mitt», sa Lord Blackwood og reiste seg, «fortsatt god morgen, Mister Addicott.»
«Og jeg må ta meg et bad», sa Lady Blackwood, reiste seg og gikk fra bordet, enda hun nesten ikke hadde rørt teen sin.
Jeg lente meg tilbake i stolen med tekoppen i den ene hånden.
Mary kom inn i rommet igjen.
«Er Lady Blackwood forsynt?» spurte hun meg, og viste til den fremdeles fulle tekoppen som stod på plassen der hun hadde sittet.
«Mary, kan jeg spørre deg om noe?» Jeg lente meg fremover igjen, Mary virket forvirret.
Jeg ventet ikke på svar før jeg fortsatte: «Har du sett gjenferdet som går igjen på godset her? En ung jente, omtrent seksten år, kjempetynn, altfor tynn, med uflidd hår og lang, hvit nattkjole?»
Mary så ut som om hun hadde fått månen deisende i hodet. Hun satte seg ned i stolen rett overfor meg, der Lady Blackwood tidligere hadde sittet.
«Nei, Mister Addicott, det har jeg ikke», sa hun langsomt, uten å se på meg, hun bet seg i underleppen.
«Mary, mye av jobben min går ut på å snakke med mennesker og avsløre hvorvidt de lyver eller ikke, og ikke for å være frekk, men jeg tror du lyver nå.»
Jeg holdt blikket fast ved Mary, og hun vred på seg. Deretter så hun forsiktig opp på meg, lente seg frem og sa med lav stemme: «Hvis jeg forteller Dem dette, må De love på tro og ære å ikke fortelle det videre, og aller minst til Lord og Lady Blackwood.»
Jeg nikket, og Mary sukket.
«Jeg burde virkelig ikke fortelle Dem dette, men… den stakkars jentungen…» Et øyeblikk trodde jeg hun skulle brase ut i gråt, men så trakk hun pusten raskt og fortalte: «Lord og Lady Blackwood har en datter, Augustine. Hun har alltid vært et merkelig barn, helt siden hun var liten, hun snakket i gåter og hadde…»
Det virket som om Mary måtte samle seg før hun fortsatte: «Hun hadde visjoner, så ting som ingen andre så. Det… det er stygt å si det, men den piken var rett og slett gal.»
«Er det hun som går igjen i gangene her?» spurte jeg. Det var som om en frost hadde begynt å spre seg i skjellettet mitt, og jo mer Mary fortalte, dess hurtigere spredde den seg.
«Lord og Lady Blackwood har ikke villet sende henne bort på et galeasyl, samtidig som de har villet skjerme omverdenen for henne. Det er ingen, bortsett fra meg, som vet at de har et barn, for da hun var liten, begynte de å låse henne inne på loftet. Til slekt og venner sa de at hun hadde dødd, det ble til og med holdt en begravelse, men kisten var tom. I virkeligheten holder de henne innelåst der oppe, og ber meg ta med mat opp til henne. Men jeg har… jeg har…»
Instinktivt strakk jeg hånden over bordet og grep hennes hånd der den lå ved siden av den fortsatt urørte tekoppen. Den skalv, og jeg klemte den.
Mary fortsatte: «Men hun kan ikke leve slik. Vel er hun gal, men hun er da et menneske, så jeg, som har ansvaret for nøkkelen til loftværelset hennes, har begynt å låse henne ut om nettene, når de ikke kan se henne. De hadde helst sett at hun var innelåst der døgnet rundt, men jeg har ikke hjerte til det lenger.»
«Men hvorfor er hun så tynn?» spurte jeg.
«De siste dagene har hun knapt spist», sa Mary, «jeg er så bekymret for henne. Hva som helst hadde vært bedre enn dette. Hun trenger hjelp og behandling.»
«At noen kan gjøre noe slikt mot sitt eget barn…» Jeg sa det mer til meg selv enn til Mary. Gjenferd eller ikke, synet av den bunnløse håpløsheten som stod skrevet i ansiktet hennes hadde brent seg fast på netthinnen min. De innhulte øynene, det likbleke ansiktet, det var ikke rart jeg hadde trodd hun var et spøkelse.
«Men Mister Addicott?» Mary så på meg igjen, «det er et gjenferd som går igjen her, selv om det ikke er Augustine. Jeg har hørt det selv, også når jeg har vært på loftet og låst ut den stakkars piken. Jeg har sett det også; det løper som en skygge mellom trærne i skogen noen ganger, andre ganger har jeg fått et glimt av det inne i godset. Og hestene som Lady Blackwood fortalte Dem om hjemsøker oss også. Det er som om spøkelset kommer og går med dem. Først hører jeg vrinsking og hovslag, kort tid etter skritt i huset, før jeg hører skriking fra skogen, og så løper hestene etter, mens de vrinsker og tramper. Vet du, Mister Addicott…» Nå lente Mary seg enda nærmere meg, og jeg kunne kjenne pusten hennes slå mot ansiktet mitt, «det går rykter om at det en gang for mange år siden ble begått et mord i skogen her, og at morderen var en av dem som bodde her før. Det er derfor den myrdede går igjen her.»
«Har ikke du et hus å stelle, Mary?» Lady Blackwoods høyreiste skikkelse kom gående mot oss. Mary reiste seg i en fart, tok med seg tekoppen og svinset ut på kjøkkenet.
«Håper hun ikke har snakket hull i hodet på Dem.» Lady Blackwood så på meg, det kunne være innbilning, men jeg syntes å gjenkjenne noe av kjølighet fra portrettet av henne, «den damen liker å slå av en prat, for å si det slik. De må ikke tro på alt hun sier heller, hun er litt smågal, men vi er veldig glade i henne.» Lady Blackwood lo en gledesløs latter, hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg kalt den hånlig.
Jeg satt inne på værelset mitt og røkte pipe også den natten. Tanken på Augustine, den innestengte, gale datteren på loftet, gjorde meg mer utilpass enn tanken på gjenferdet.
Jeg skulle til å reise meg for å gå ut og undersøke skogen, da det banket på døren. Inn kom Lady Blackwood.
«Håper jeg ikke forstyrrer Dem, Mister Addicott», smilte hun.
«Bare kom inn», sa jeg og gestikulerte mot den andre stolen i rommet.
Lady Blackwood satte seg ned med et sukk. Hun rettet litt på skjørtet sitt.
«Det var en ting jeg hadde tenkt å spørre Dem om», sa hun etter at vi hadde sittet slik en liten stund i stillhet.
«De vet Mary…» Lady Blackwood dro litt på det, «fortalte hun Dem noe i morges… noe om mannen min og jeg?»
«Nei», sa jeg, prøvde å virke overrasket.
«Jeg hørte Dem si at en del av jobben Deres var å avsløre løgnere, og til å ha en slik jobb, er De ualminnelig dårlig til å lyve selv.» Lady Blackwood smilte ikke lenger, og det var ikke lenger noen tvil; det var ikke en feil ved maleren som gjorde at portrettet av henne så ut som en demon, for når hun ikke prøvde å skjule ondskapen sin, strålte den ut av hele henne, omtrent som smerten som hadde strålt ut av datteren.
«Jeg hørte også Mary fortelle Dem den ulykksalige historien om kjære Augustine, min elskede øyensten. De vet, det er for hennes eget beste at vi holder henne på loftet.»
«Ingen kjærlig forelder ville gjort slikt mot et barn, særlig ikke sitt eget», sa jeg.
«Har De barn selv, Mister Addicott?» spurte Lady Blackwood. Jeg ristet på hodet.
«De har med andre ord ingen rett til å uttale Dem om temaet, har De vel?» Hun smilte, uten at ondskapen i blikket hennes forsvant av den grunn.
«Den piken trenger profesjonell behandling», sa jeg.
«Og hvem skal gi henne det? Tror De at bare hun lobotomeres, så blir alt bra? Har De noen gang møtt noen som har blitt lobotomert, Mister Addicott?» Uten å vente på svar fortsatte hun: «Det har jeg.»
«Det De og Lord Blackwood gjør mot datteren deres har oppskaket meg mer enn spøkelseshistoriene Deres. Jeg kommer ikke til å la Dem slippe unna med dette», sa jeg.
«Det var det jeg var redd for», sa Lady Blackwood rolig, før hun stakk hånden ned i en lomme på siden av skjørtet sitt og trakk frem en lang kjøkkenkniv.
Jeg reiste meg brått fra stolen.
«Jeg skal få det fort overstått, jeg lover», sa Lady Blackwood og nærmet seg langsomt.
Jeg dyttet henne hardt ned i stolen igjen og løp ut døren. Jeg hørte henne rope bak meg, men fortsatte bortover gangen med portrettene på veggen uten å se meg tilbake. Det var ikke så mye bena mine som løp som det var frykten. Den presset meg fremover, tvang hjertet mitt til å jobbe på spreng, dyttet pusten opp til øverst i halsen. Jeg lurte på om det var slik Augustine følte det da hun hadde sett meg natten i forveien; livredd for at det kunne være en av foreldrene, og for hva de ville gjøre med henne om de fant ut at hun var ute av rommet sitt. Jeg så for meg den utmattede, utsultede kroppen hennes der oppe, innelåst i mørket og støvet. Hvem som helst ville blitt gal av noe slikt, kanskje var hun aldri gal heller, men ble det som følge av behandlingen fra foreldrene.
Jeg nærmet meg den doble døren som ledet ut i natten og friheten. Jeg kastet meg mot den og dro i håndtaket, men den var låst.
De løpende skrittene og den hvesende pusten til Lady Blackwood var i ferd med å ta meg igjen, og når hun så hvordan jeg strevde med døren, begynte hun å le. Jeg grep taket om en byste som stod ved inngangsdøren og kastet den med en kraftanstrengelse mot det høye vinduet ved siden av døren. Jeg hoppet ut gjennom hullet, rispet meg på noe glass, men løp bare videre, ned steintrappen, ut i regnet som enda en gang hadde begynt å falle, og mot skogen, mot de sorte, knirkende trestammene med sprikende fingre, klare til å holde meg fast, holde meg fanget.
Lady Blackwood var rask, men jeg var raskere. Jeg krysset grensen inn til skogen da hun fortsatt var noen meter bak meg. Jeg visste at om jeg bare holdt ut litt lenger, ville jeg klare å riste henne av meg.
En gjennomborende smerte i ryggen presset et hest skrik ut av halsen på meg, og jeg snublet i en rot og falt ned på den gjørmete, våte bakken. Jeg førte en hånd bak på ryggen, og der stod den; kniven, som Lady Blackwood hadde kastet etter meg. Men jeg hørte ikke skrittene hennes lenger, kanskje trodde hun at hun hadde drept meg, eller så var frykten hennes for gjenferdet i skogen så sterk at hun ikke våget å følge etter meg inn hit.
Jeg prøvde å lirke kniven ut av ryggen, og jeg skrek igjen. Jeg hadde aldri skreket på denne måten før, det var nødt til å høres helt opp på loftet inn til Augustine. Jeg kjente hvordan skjorten min ble gjennomtrukket av noe fuktig, om det var regn eller blod visste jeg ikke. Men jeg visste at jeg ikke kunne bli liggende her, såret kjentes dypt, jeg kunne blø i hjel om jeg ikke kom meg til en lege.
Med flere smerteskrik prøvde jeg å samle bena under meg – og det var da jeg så det. Hvor vondt det enn var, fikk synet meg til å glemme smerten.
Det var ikke en rot jeg hadde snublet i, men et skjellett. Og til tross for at klærne det hadde på seg var fillete og markspiste, var de likevel ikke til å ta feil av: de var nøyaktig makne mine egne klær. Det var min jakke, min skjorte, min vest og min bukse. I lommen på vesten til skjellettet fant jeg et ur som var nøyaktig likt det jeg selv alltid hadde med meg. Men det som virkelig fikk det til å svimle for meg, var visittkortet jeg fant i jakkelommen til skjellettet. På det stod det James Addicott – spøkelsesjeger.
Lyden av hovslag og hjul mot den våte bakken fikk meg til å snu på hodet. De sorte hestene vrinsket idet kusken, den samme som hadde kjørt meg til Blackwood-godset, dro i tømmene og fikk dem til å stanse.
«God kveld, Mister Addicott», sa kusken og løftet på hatten, «er De klar til å dra videre?»
