Tomprat

Så dere, om ei uke og én dag har jeg eksamen i økonomi. Jeg har bare lyst til å dø. Neida. Joda. Fordi jeg leser i boka eller er på forelesning (via livestreaming, yeah) og så bare tenker jeg aha, så det er sånn det er! Og så får jeg en tilsvarende oppgave å løse på egen hånd, og så bare... går det ikke. Jeg stopper ved første setning og skjønner ikke i det hele tatt hva det er oppgaven ber meg om å gjøre. Det er lenge siden jeg har følt meg så dysfunksjonell, og det kommer fra meg. Og så er jo greia det at på grunn av mitt veldig mislykka forsøk på å studere spansk for et par år siden, mister jeg retten til stipend og lån hvis jeg stryker. Og flytur og opphold i Tromsø en gang i måneden pluss husleie kan se veldig håpløst ut uten. Og man må ha minst 30 % riktig for å kunne stå, noe som jeg ikke syns gir mening???? Fordi jeg har liksom alltid tenkt sånn at det må være omtrent like vanskelig å få A som F, og det som skiller A fra B er 8 %, mens det som altså skiller F fra E er 30 %???? Jeg skjønner ikke? Er dette vanlig praksis? Jeg er dødsdømt. Og faktisk ikke bare fra min side, men foreleser har sagt ganske direkte at han trur jeg kommer til å stryke. Og jeg veit at dere som sier sånne ting helt sikkert mener det kjempegodt, men vær så snill å ikke si sånne ting som "jammen det går bra, du er jo så flink!!!" for jeg er virkelig ikke flink i dette her i det hele tatt. Det er ganske stor forskjell på å gi ut ei bok og å sette opp et korrekt regnskap.

På den positive sida så er det nå opplest og vedtatt at min nye roman Tyngden mellom oss kommer ut i august, da. Dette veit vel alle som er venn med meg på Facebook allerede, og jeg trur helt ærlig ikke jeg har så mange lesere som ikke er venn med meg på Facebook, men nå står det altså her òg. Jeg har faktisk allerede hinta til det på bloggen min, men jeg veit ikke om noen plukka det opp. Men uh ja, det blir jo stas, da.

Her er en katt som ikke har noe med saken å gjøre:

Eller kanskje litt. Jeg føler meg faktisk ganske sånn akkurat nå.

Næsty

Akkurat nå; jeg trenger et sted å bo. For å kunne bo et sted, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. Jeg kan ikke få en jobb hvis jeg ikke har et sted å bo. Jeg kan heller ikke få lån uten en jobb. Jeg skulle ønske det å bli voksen var valgfritt, i væffal for sånne fuck-ups som meg.

Joda, litt av grunnen til at jeg ikke har penger, er at jeg har vært på farta kontinuerlig siden jeg flytta fra Bø. Sånn at jeg skal sitte så lite som mulig og stirre i taket hos foreldra mine. Men jeg veit ikke hva som er verst egentlig, jeg. Egentlig sitter jeg bare her og venter på et mirakel. Jeg veit ikke, kanskje NAV kan forbarme seg over meg.

Fy faen, så depressivt dette blei. Det var jo ikke meninga. Skulle jo endelig snakke litt om det koselige Nes-besøket mitt for en måned siden. Bare at jeg egentlig ikke har så mye å si, nå som jeg endelig har bildene. Det virker så innmari lenge siden. Akkurat da var jeg jo dritglad og trudde at alt skulle løse seg, bare fordi jeg gjorde morsomme ting og hang med fine folk. Men det var koselig, altså. Veldig koselig.


Det viktorianske haveselskabet vårt gikk over all forventning, til tross for å være litt i overkant improvisert og spontant. En kveld satt Linda, Magnhild og jeg oppe og lagde invitasjoner til klokka fem om morningen:

Vi satte i sammen ei awesome spilleliste med bare bra musikk, jeg bakte pai, vi plukka blomster og fant fram det gamle kaffeserviset til bestemora til Linda. Så kom det folk, og tradisjonen tro var jeg litt redd til å begynne med, men bare jeg havner sammen med ålreite mennesker, har det en tendens til å gå bra likevel, i væffal etter hvert. Denne gangen var jo intet unntak.


Flere bilder på Lindas blogg her.

Nå skal jeg gå tilbake til å være en whiny, passiv sutreunge og slutte å plage dere.

Utbrudd

Altså... den greia med Island og vulkanstøv og flytrafikk og sånn... ya know... den kan sørge for at vi ikke får dratt på studietur til føkkings CUBA om ei uke. Legg til at dette har vi brukt rundt femten tusen på hver. Alternativ reise er noe superlame av typen Strømstad.

FML.

Jojo

Dagen i dag begynte jo så bra, til tross for at jeg skulle til tannlegen. Jeg satt på toget og hørte på Sigur Rós og Asobi Seksu, og skreiv et helt OK dikt og fikk en manusidé. Da jeg var ferdig hos tannlegen og tok bussen til Drammen for å ta toget videre til Sandefjord, mista jeg det, men stressa ikke, og kjøpte meg ei fin notatbok og en nydelig penn i steden. Så hørte jeg på musikk på toget tilbake, videreutvikla ideen min, stakk på Jordbærpikene da jeg var framme i S-town, kjøpte meg smoothie og bruschetta, skreiv ferdig manuset... og plutselig ville jeg ikke tilbake til skolen igjen. Og jeg ville ikke bli sittende på kafé aleine. Og jeg visste ikke hvilket av alternativa som var det mest frastøtende.

Og nå er jeg på rommet mitt og vil ikke ut. Vurderer å legge meg. Ved nærmere ettertanke, syns jeg manuset mitt blei ræva, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg bare loker i steden for å skrive fornuftige ting jeg har tidsfrister på. Jeg blir stressa ved tanken på at det fortsatt er én uferdig bagatell igjen på Flasketuten, og jeg er egentlig jævlig sjalu, uten at jeg veit om jeg har en grunn engang. Mest sannsynlig har jeg vel kanskje ikke det, men om han ikke liker henne på liker-liker-måten, er jeg likevel sjalu fordi hun er enklere å snakke med, mer initiativtakende, generelt mer sympatisk og ikke løper inn på rommet sitt for å grine som en annen dramaqueen bare fordi han ikke satte seg ved samme bord som henne under middagen. Og fordi han sier til meg at han ikke tid til å henge med meg fordi han må jobbe med opptaksprøva si, mens han forsvinner med henne til svømmehallen. Og herr intimgrense-med-radius-på-to-meter hopper på henne og leikeslåss med henne. Og - wouldn't you know! - jeg får klump i halsen av å skrive det, samtidig som jeg syns jeg sjøl er så jævlig patetisk for å i det hele tatt la meg såre av sånne ting. Og ikke minst fordi hun har jo blitt ei veldig god venninne av meg og.

Og så spammer jeg ned bloggen min med emobullshit. Det er forresten òg en ting jeg får dårlig samvittighet for.

Og dere skal få se Flasketuten snart, altså. Sammen med annet elevkveldkrimskrams. Jeg lover.

Blæh

Jeg føler et behov for å skrive et unødvendig emoinnlegg, så hold deg fast.

Men åh. Det er ikke det at jeg ikke er glad for å være tilbake, for jeg er jo det, men det er vel mer det at jeg hadde glemt hvor ekstremt bipolar visse mennesker (les: et visst menneske) får meg til å bli. Og det verste er jo at den naive nervøsiteten i elsker/elsker ikke så klart er borte, så jeg burde strengt tatt ikke ha noen grunn engang. Men jeg kan bare ikke noe for det. Jeg skulle for alt i verden ønske at siden det liksom ikke er noe håp likevel, at jeg bare kan skru av en merkelig forelskelsesknapp så jeg kan begynne å ha et normalt følelsesliv igjen, og slippe å se ut som ei hoven kjøttkake i trynet til enhver tid fordi jeg har begynt å få grineanfall igjen, eller for den saks skyld bli berusa og patetisk håpefull bare på grunn av ting som ikke engang betyr noe. Jeg orker snart bare ikke mer, for dette sliter meg ut, og jeg vil at han skal holde seg langt borte fra meg og sammen med meg hele tida om hverandre og samtidig.

Og så er det jo ikke bare dét. Jeg greier ikke å skrive lenger, og har mista en god del av det nyeste prosjektet mitt. Jeg eier ikke energi til noe som helst, og er, som kjære Jokke sa det en gang i tida, søvnløs om natta og bevisstløs om dagen. Og mitt tidvis anstrengte forhold til mat er tilbake atter en gang, og jeg er dritsulten, men blir spykvalm bare av et par biter. Og så syns jeg at alle maser, og at de som ikke maser, overser meg.

Jeg vil ha ferie fra verden. Og så vil jeg ikke være forelska. Nå er det ikke gøy lenger.

Publiciteh!

Det har skjedd så mye rart de siste månedene at jeg strengt tatt syns jeg fortjener å være litt narcissistisk av meg. I hereby give to thee medieomtalen jeg har fått siden boka kom ut i begynnelsen av november:

Her: http://www.folkehogskole.no/index.php?page_id=4792
Her: http://dt.no/article/20091119/LPKULTUR/470815078
Her: http://dt.no/article/20091214/NYKULTUR/712149939
Her: http://www.bt.no/kultur/litteratur/litteraturanmeldelser/Det-gode-mot-det-onde-979567.html
Og ikke minst her, sjøl om det ikke har en dritt med saken å gjøre, haha: http://www.skiringssal.fhs.no/Fanemeny/Fag_Og_Linjer/Film.aspx
... pluuuss at jeg har vært på radioen (NRK Østafjells ffs!), og så at Lierposten forleden dag hadde et portrettintverju av meg på trykk som kun havna i den fysiske utgaven, her representert ved mine skanneskillz:


Og så har vi jo intervjuet som ligger ute på YouTube, da, og som jeg egentlig trur at noen av dere allerede har sett, men som det så klart ikke skader å laste opp her og. Jeg høres uendelig lite intelligent ut:



Av annet nytt og eventuelt spennende, kan jeg melde at storsatsinga "Flasketuten peker på" (a.k.a. den romantiske komedien jeg har nevnt hist og her tidligere) er helt, helt ferdig, men at vi skal spare premieren til vi har elevkveld en gang i januar eller februar. Med andre ord får dere ikke lov å se den ennå. Men den blei helt sinnssykt bra, altså. Bare trist vi måtte filme den før vi får det nye utstyret over nyttår.

Og hvis det lures på åssen jeg har det, så joda. Det går faktisk veldig fint med meg. Jeg kom til Lier i går, og skal være her + i Jølster i ferien. På mandag kommer endelig Vibeke og greier. Og jeg fikk klem av ham både på torsdag og i går, og med tanke på at han normalt sett har en intimgrense med radius på to meter, tilsvarer jo det i praksis sex, hahaha.

Utpå nyåret får jeg se hele gjengen igjen, bortsett fra tre som har blitt utvist. Deriblant Kristian fra Bodø. Jeg syns det er så helt forjævlig trist.

Sett inn døvt, egendefinert ordspill om rødt hår her

Dette skulle egentlig ha kommet før, da, men det skjedde ikke.

Jeg er overeksponert og nesa mi ser nasty ut, meeeen det er ikke poenget. For se; rødt hår! Fargen på Firefoxen min får det til å se mer brunrødt ut, da, sjøl om originalbildet som er lagra på harddisken ikke får det til å se brunrødt ut, og jeg lover at det uansett er knallrødt med innslag av mørkerosa striper. Lars sitt verk, nok en gang, fredag i forrige uke.

Det ser vel å merke ikke likt ut nå, da. Det er virkelig helt utrolig hvor fort farge detter ut av mørkt hår, OG IKKE MINST FORDI (lang historie forut - dette er din sjanse til å puste dypt inn!) den tarden i bagasjeinnsjekkinga på Torp på fredag (jeg dro jo til Bergen, husker dere) trudde jeg skulle ta et tidligere fly, enda det stod hvilket fly jeg skulle ta på billetten min, og dum som jeg var trudde jeg ham da han sa at innsjekkinga var stengt, men det skulle gå bra om jeg tok bagen min som håndbagasje. Naiv gikk jeg gjennom sikkerhetskontrollen, bare for å oppleve at min nyinnkjøpte, fargebeverandre hårkur til tohundreogti føkkings kroner som jeg har brukt én jævla gang blei tatt fra meg fordi den så klart hadde terrortendenser i og med at det var over tohundreogfemti milliliter eller hva den der grensa er for noe. Og da jeg kom meg til gaten, så jo hun dama der at nei, jeg skulle jo på det flyet som gikk om to timer, jeg, så jeg kunne bare slappe av. FAENS FLYHAGENISSER.

Men bortsett fra det var Bergen kos, da. Jo, og bortsett fra kombinasjonen regn og tøysko, et oversvømt bad, kaldt vann i dusjen, en resepsjon som tydeligvis ikke skjønte hva det å være vegetarianer innebærer, sult og litt generell angst. Men jeg fant både Kristina og Anders, og ja. For helt konkret handlingsreferat, kan dere ta en titt på bloggen til Panthera.

Og to dager etter at snøen kom til Sandefjord, har den blitt borte igjen!

Utdrag fra mitt miserable liv

Ja, jeg er klar over at det har blitt helt sykt mye klaging og sjølmedlidenhet i det siste. Men faen, alt går jo til helvete for tida. Hele vennegjengen min minus én stakk på kino for så å stikke på byen i dag, liksom. Uten å si ifra til oss. Jævla koselig gjort. Men Trine hadde ei venninne på besøk, da, så hun, jeg og Henrik endte opp med å sitte og prate og spise snop på rommet mitt i et betydelig antall timer i steden. Og joda, det var jo koselig, det. Men herregud, vi hadde ikke visst at de andre stakk engang hvis det ikke hadde vært for at Henrik hadde ringt Tor Espen og spurt om han ville være med å bestille pizza. Noe han så klart ikke akkurat helt hadde anledning til.

Dette er for så vidt andre gangen han stikker ut uten å spørre om jeg vil være med. Jeg begynner virkelig å lure på hvor seriøs han var da han snakka om at vi fortsatt skulle være venner. Åh. Jeg vil bare grine nå. Og så legge meg og ikke stå opp igjen. Sannheten er jo tvert imot at jeg skal tidlig opp. Jeg har ikke engang dusja ennå. Faaaeeeen.

FML.

Jeg skulle ønske jeg greide å forlate temaet, men

Hva faen skjer med å "bevare vennskabet" når det eneste du har sagt i mitt nærvær i dag er "hei, Henrik, blir du med å se film i kveld?"

Takk for invitasjonen, liksom.

Orker ikke finne tittel

Såh. Jeg har vært tøff i det siste. På torsdag, mener jeg å huske at det var, fortalte jeg ham at han har pene hender (OG DET HAR HAN). I går fortalte jeg resten. Altså at jeg har vært forelska i ham siden tredje uka etter at vi begynte her.

Han sa til meg at han likte meg kjempegodt, men bare som en venn.

Ironisk nok har jeg aldri vært så nær ham noen gang. Vi satt ute med armene rundt hverandre, med fletta fingre, og den andre handa mi brukte jeg til å stryke ham i nakken. Jeg begynte å grine noe helt forjævlig, og sa unnskyld for at jeg grein, og han sa at det ikke gjorde noe, og at alt kom til å gå bra, og så fikk jeg en skikkelig god klem. Per akkurat nå ser jeg ikke ut fordi jeg mer eller mindre har grini kontinuerlig siden.

Nå håper jeg bare ikke at det blir skikkelig, skikkelig kleint mellom oss (men det blir det jo). Vi skal jo faen meg regissere en romantisk komedie sammen. Skjebnens ironi, elns.

Innimellom skulle jeg ønske at han bare kunne ha vært skikkelig drittsekk i steden for ca. den snilleste og behageligste fyren jeg noen gang har møtt. Det hadde kanskje gjort ting litt enklere. Hadde han bare unngått meg i dag, for eksempel, og ikke insistert på at vennskapet vårt ikke skulle la seg affisere av det, hadde jeg jo sluppet å bli mint på ham hver eneste dag.

Note to self: ikke forelsk deg mer. Og aller minst i dine beste venner.

Under overflata

Jeg befinner meg i en... hva heter det... pressa situasjon? Jeg veit liksom ikke egentlig engang om jeg tør å skrive om det på bloggen min. Men jeg satser egentlig litt på at det bare er folk som kommenterer som faktisk leser, og da bør det kunne gå an.

Altså. Det er en person på skolen her som kan være ganske slitsom til tider. Vedkommende strever veldig etter å bli den mest populære, hvis dere skjønner, og alle som ikke er i vedkommendes fanklubb, syns personen er temmelig irriterende. Men det er liksom det og. Personen stenger jo ikke folk ute eller mobber eller er stygg på noe som helst plan. Krampaktig hyggelig, men hyggelig like fullt.

En annen person har gått møkk lei denne første personen jeg nevnte. Det er fest til helga, og vedkommende planlegger å konfrontere den andre med det, og hvis den andre svarer vedkommende tilbake på en måte personen ikke liker, har vedkommende tenkt til å banke denne andre. Og let's face it; å være manisk populær er ikke grunn nok til å bli banka dritten ut av. Legg til i regninga at person nummer to er myyyye større enn person nummer én. Har person nummer to i tillegg fått i seg litt å drikke, noe som strengt tatt er å regne med, er jeg oppriktig redd for vedkommendes evne til å se når det er nok.

Egentlig skulle jeg ikke visst dette. Dette var noe person nummer to sa til noen vedkommende så på som sin medsammensvorne, som for å gjøre det hele enda mer intrikat er skolens største sladrekjerring. Sladrekjerringa sa det videre til et utvalg andre. Som sa det videre til meg, for så vidt uten egentlig å ville si det fordi de (eller i væffal en av dem) ville holde meg utafor, men så sa den andre det likevel.

Så nå sitter vi jaggu fint i det. Et ensifra tall på skolen veit hva person nummer to har planlagt. Person nummer én er ikke en av dem. Hvis vi konfronterer person nummer to, eller sier det til person nummer én eller en av lærerne eller det på noen måte kommer ut, kommer person nummer to til å gå etter sladrekjerringa. Det ville vært jævlig stygt gjort av oss. Men hvis vi ikke sier noe, er vi så godt som medskyldige. Vi har til og med hatt møter - eller de andre som veit det, ettersom denne ene personen som nevnt ikke ville ha meg innblanda, noe jeg oppi det hele tross alt ikke kan greie å syns er annet enn smigrende - men vi kommer liksom ikke fram til noe som helst uten at det skal gå utover noen. Og for å gjøre det hele enda verre, i væffal for eget vedkommende, er at nevnte person nummer to egentlig er en god venn av meg.

Er det slemt av meg å si at helt, helt egentlig skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fått greie på det?

Bare... ja

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge i det hele tatt, for jeg har ikke en dritt å si. Ironisk nok blogger jeg jo tydeligvis likevel, da. Eh.

Altså, ord som beskriver meg for tida:
- likegyldig
- care
- uengasjert
- demotivert
- slapp
- lei
- sliten
- trøtt
... pluss at jeg ikke eier matlyst. Det vil si, jeg er sulten hele tida, for jeg spiser nesten ikke, men når jeg først spiser, blir jeg kvalm midtveis i første porsjon, og pælmer resten. Og i overigår eller noe sånt la jeg meg litt etter middag. Da jeg våkna, var klokka ti over åtte.

Vi skal liksom planlegge gutte- og jentefest som vi skal ha på lørdag nå, men jeg greier ikke. Jeg greier bare ikke. Av og til prøver jeg å late som om jeg bryr meg bittelitt, men jeg har ikke helt kapasitet til det.

I stad begynte jeg helt randomly å grine. Og da jeg så meg i speilet for noen timer siden, gikk det opp for meg hvorfor jeg aldri får meg noe, liksom. En slags aha-opplevelse. Høh.

Unnskyld, altså. Kanskje det bare er denne tida av året som gjør sånn med meg, jeg veit ikke. Men jeg vil at det skal slutte nå.

Og dette som begynte så bra...

Faenfaenfaenfaenfaen

OK. Du kommer ikke til å lese dette. Eller, i teorien er det vel en viss sjanse, i og med at det tross alt ligger ute på det nakne nettet, men situasjonen tatt i betraktning... nei.

Likevel. Hva var vitsen med å fortelle meg at du dro på onsdag når du stakk allerede før jeg fikk sagt ha det? Hvorfor faen ignorerte du meg i hele går kveld og fikk meg til å sitte og grine på rommet mitt i flere timer? Kunne du bare ikke ha ignorert meg helt fra starten av, da, sånn at jeg slapp å føle noe for deg som jeg hadde lovt meg sjøl å ikke føle, men som jeg endte opp med å føle likevel? Du kunne ha latt meg gå og hente klesvaska mi sjøl, mørkredd og jævlig, i steden for å på eget initiativ følge meg ned, skru på lyset for meg og følge meg helt bort til døra. Du kunne ha holdt kjeft om at jeg så bra ut i kjole, og du hadde heller ikke trengt å be meg bli med og se serier nede i kjelleren i det rommet ingen bruker.

Faen ta deg. Jeg savner deg, og det har ikke gått en dag en gang. Jeg savner deg noe helt forjævlig. Og jeg liker deg bedre enn jeg burde. Og jeg griner igjen, sjøl om du sikkert ikke har gått av toget enda engang, fordi det kommer til å bli et jævla smertehelvete, og det er hvite vegger, og lakener som lukter bakterier og sterile sprøytenåler. Og du skjønner så jævla godt hvem du er, så du får ikke lov til å ignorere meg igjen.

Tingenes tilstand

Først av alt: jeg lever! Så: det gjør ikke PC'en min. For øyeblikket lever jeg derfor på tantes nåde. Jeg bare ber til eventuelle høyere makter om at alt av foto og tekst er intakt, til tross for at sjela har forlatt harddisken. Kjøpe ekstern harddisk, ja. Det var dét det var.

De siste dagene har jeg altså lest, sett på film, vært på Vaffelføzz 2009 (Norges koseligste festival, red. anm.), samt følgende:


For første gang på bloggen min: min egen stemme og mitt eget tryne SAMTIDIG! Jeg har forøvrig en god del imot stemmen min, min lite flatterende talefeil og de rare nedover-munnvik-grimasene jeg lager i tide og utide. Eh, ja. Spesielt interesserte bes uansett sjekke her.

Oh og jeg nevnte filmtitting oppi der. Dette resulterer så klart i en god del filmanmeldelser på vent. Og ja, jeg veit at det strengt tatt ikke fins noen regel som sier at jeg på død og liv må anmelde alt jeg snubler over, men saken er den at... altså, det hele har utvikla seg til å bli en smule... vel, tvangstankete, da. Men vi får satse på at anmeldelsene kommer sammen med min reparerte PC.

Voy a morir

Ut fra innlegga mine for tida, går det an å trekke den konklusjonen at jeg ikke har gjort annet enn å se på film i det siste. Det stemmer nesten. Adderer du lesing, soving og meningsløse dager på skolen, begynner vi å nærme oss. Nå er det derimot slutt på de dagene der vi sløver rundt i sola uten lærer. Det er blodig alvor nå. I går fikk de første vite hva de kommer opp i til muntlig eksamen. I dag fikk jeg det. Og det er, når jeg tenker meg om, fint lite jeg har å si om det, annet enn



cavaré mi propia sepultura en breve.



(a.k.a. jeg kom opp i spansk, av alle fag jeg ikke ville opp i.)




Egentlig er det ikke det at jeg er dårlig i spansk, for helt ærlig, det er jeg jo faktisk ikke. Det er bare... sjølve framføringa, liksom. Hadde jeg bare kunnet snakke norsk, mener jeg.

Ja, ja. Er jeg i stand til å blogge etter tirsdag klokka 12, gikk det sånn noenlunde. Hvis ikke... vel, se etter gravstøtta mi.

Grusomme skjebne

Se hva som skjedde på bussen i går! Headsettet mitt og jeg ante fred og ingen fare da vi gikk i et småmuntert ganglag som muligens kunne minne litt om traving nedover langs de tomme setene, da jeg med ett kjente ei nådeløs rykning ved høyre side. Ledninga på headsettet hadde hengt seg fast i armlenet på det ene setet. Og fordi jeg er så sterk (høhø) hadde jeg greid å rykke ut hele ledninga fra den høyre klossen med intet annet hjelpemiddel enn farta mi. Og da jeg kom hjem, og klagde min nød til pappa med det håpet om at han kanskje ville ta hintet og tilby å sende den til reperasjon, gjorde han som fedre gjerne gjør: prøvde å tøffe seg ved å vise sine handykrefter. Og vel, det er derfor den hvite puta der ikke er der lenger, for å si det sånn. Etter det blei han forbanna og pælma hele tingen i søplebøtta. Men jeg tok den opp igjen, og skal prøve å gjøre hva jeg kan med den på Spaceworld til fredag. Eller, jeg skal strengt tatt ikke gjøre så veldig mye. Jeg skal bare prøve å finne kvitteringa for å bevise at jeg kjøpte den alt i høst, og så smile så pent som mulig sånn at jeg får det på garantien. Problemet er bare hva jeg skal gjøre på bussen uten musikk så lenge.

Korrupte nazijævler

Okei. Jeg lar som regel ikke skole blande seg inn i alt det andre tullballet her inne. Rett og slett fordi det er for deprimerende. Men noen ganger er det altså så deprimerende at det ikke går an å ignorere det.

Ja vel. Jeg kunne ALT på den jævla framføringa. Jeg sa "øh" kanskje to ganger. Ikke en jævla gang så mye som smugkikka jeg på manuset. Stoffet våres var hinsides bra. Stine og jeg stod der og motbeviste så jævlig sinnssykt i helvete den janteloven. Vi regelrett eide. Vi er faktisk jævla karismatiske, og rommet var våres i alle de omkring femten minuttene vi hadde framføring. Alle syntes det var bra. Vel, nesten alle.

For lærerne, dere! Nei da, vi hadde ikke bra nok stikkord, av en eller annen grunn. Jeg har hatt sånne stikkord på framføringer før. Og fått femmere. Og i følge lærerne hadde vi for mye av filmen. Men hallo. Når vi innledningsvis sier at vi "kommer til å ta utgangspunkt i filmen This Is England", må de jo for helvete forvente ett og annet. MEN NEIDA! Og uansett er faen ikke det nok til å trekke oss så jævlig ned når vi var føkkings fenomenale resten!

VI FIKK FØKKINGS 3 - 4! OG FOLK SOM VAR VILT MYE DÅRLIGERE ENN OSS FIKK BEDRE! JÆVLA GESTAPISTER!

Ting som er fine og ting som ikke er like fine som de tinga som er fine

Det har vært litt siden jeg blogga om andre ting enn filmer og utfordringer, så da tar jeg et lite skippertak nå og informerer om ymse småting som har mer eller mindre gjort livet mitt interessant den siste tida. Jeg er så systematisk av meg at jeg tar meg av de tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine først, sånn at vi avslutter med optimisme og et friskt pust elns. Så altså: her kommer ting som har skjedd i det siste, og som ikke er like fine som de tinga som er fine:



TING SOM IKKE ER LIKE FINE SOM DE TINGA SOM ER FINE



1.
Den første må være den snurrige historien om da jeg blei sjekka opp. Sist fredag, på bussen. Og i begynnelsen mistenkte jeg hele situasjonen for å være ganske fin, sånn tross alt, for fyren det gjaldt så faktisk ikke så halvgæli ut.

Men nå skal jeg starte med begynnelsen. Jeg var i Drammen og venta på bussen på fredag. Jeg hadde vært der i fritimene mine. Nå skulle jeg tilbake igjen til skolen, og på bussholdeplassen la jeg merke til en ganske pen fyr. Jeg tenkte igrunn ikke så veldig mye over det, men gikk på bussen da den kom. Det gjorde han og, noe jeg heller ikke la så altfor meget med tankekraft i. Så, da jeg hadde satt meg ned, kjente jeg noe på skuldera mi. Jeg snudde meg, og så at det var han. Han lurte på om bussen gikk til e-verket, noe den gjorde, så pliktoppfyllende som jeg er sa jeg altså ja. Egentlig var jeg på dette punktet faktisk litt glad, for det er ikke så veldig ofte at pene gutter finner det for godt å snakke til meg, ikke om helt trivielle ting som om bussen går til e-verket engang, men så blei jeg straks litt mer på vakt, for han spurte om jeg ikke kunne komme og sette meg ved siden av ham. Nå er jeg også typen som er veldig på vakt og, noen vil kanskje til og med kalle det paranoid, men jeg tenkte at herregud, det er snakk om å sitte ved siden av noen. Big deal. Kanskje det til og med går an å få en anstendig samtale ut av det.

Så jeg satte meg ved siden av fyren, som først spurte om fullstendig uskyldige ting som hvilken skole jeg gikk på, hvilken linje, osv. Jeg svarte høflig som bare det, og spurte litt tilbake. Men så, vettu. Så spurte han hva jeg gjorde i Drammen. Jeg svarte som sant var, at jeg hadde hatt to fritimer på skolen og bare hadde bestemt meg for å henge litt der. Fortsatt var jeg høflig som en korpike, og spurte hva han gjorde. Så han svarte, i fullt alvor, uten ironi engang, at han dreiv og røyka hasj og sånn, da, og så hadde politiet hatt en razzia hjemme hos ham og funnet masse heroin under gulvet, så nå var han på flukt.

...

↑ Omtrent sånn kan jeg tenke meg at ansiktet mitt så ut da. Likevel stotra jeg vel fram et halvhjerta "å jah!" som sikkert hørtes akkurat like glupt ut som du kan tenke deg. Det var da jeg begynte å glede meg til jeg var framme.

Så spurte han om jeg ville være med ham hjem. Jeg var veldig frista til å komme med et snørrhovent "HVA BEHAGER!?", men nå er jeg (muligens uheldigvis?) ikke så veldig snørrhoven av meg, men mer snill og medgjørlig, kanskje til og med dumsnill. Men altså, misforstå meg rett, jeg sa ikke ja, altså, men jeg sa at hallo, jeg måtte jo på skolen. Da spurte han om jeg ikke kunne droppe det. Jeg blei litt sånn "nææææh... kan jokke deeeeet...", og så ga han seg for litt. Så i stedet spurte han om hva slags musikk jeg hørte på. Jeg lånte ham iPoden min så han kunne se sjøl, og han så vel ikke på den i mer enn et par sekunder før jeg fikk den tilbake sammen med en kommentar om at jeg hadde bra musikksmak. Så jeg spurte ham om hva han hørte på. "Det meste av det du hører på." JADDA! Som om han hadde hørt om halvparten i det hele tatt! Etterpå gjorde han replikken enda mer troverdig ved å slenge på: "jeg liker mye hip-hop og, da." Knus, kræsj, brekk.

Så blei det litt mer (halvhjerta fra min side) babling om hip-hop, før vi kom til det strøket som grenser til Lier, og der hvor alle sossehusa ligger. Her spurte han om han skulle vise meg hvor onkelen hans bodde. Jadda, for all del. Så han pekte ut det største huset med svømmebasseng og greier, og la til at han hadde et enda større hus sjøl, for faren hans var millionær. Fortsatt i fullt alvor. Så jeg spurte hva faren hans jobba med, men neeeeei... det kunne han jo så klart ikke si.

Og så blei mine bønner hørt, og bussholdeplassen min kom. Han fortsatte å mase om jeg ville bli med ham hjem, eller om han i det minste kunne få mobilnummeret mitt, men jeg svarte nei til begge og gikk.

Satan. Det er neiggu ikke rart jeg fortsatt er singel når sånt er det eneste jeg tiltrekker meg. Det er nesten så jeg lurer på om det er noe alvorlig i veien med meg.



2.
Den andre tingen skjedde natt til mandag. Jeg hadde helt speisa mye lekser, og satt til klokka var fem om morgenen. Faren min, en forbanna morgenfugl, hadde selvfølgelig bestilt kjøretime til meg klokka sju. Hvilket innebar at jeg måtte opp halv seks. Altså en halvtime igjen til jeg måtte opp. Liten vits i å gå og legge seg, så jeg venta til pappa stod opp og så ba jeg på mine knær om jeg væææær så sniiiiiill kunne få slippe kjøretime og skole i dag. MEN NEIDA! Det vil si, skole var det ikke så farlig med, men kjøre, det måtte jeg for all del ikke finne på å unngå! Jeg hadde ikke sovet overhodet, så du kan jo tenke deg sjøl åssen det gikk. Kjørelæreren min hadde henda mer på rattet enn meg, for å si det sånn, for jeg skeina ut til sida om igjen og om igjen. Og da jeg kom hjem, ville egentlig ikke pappa at jeg skulle legge meg i det hele tatt, for ellers føkka jeg visst opp døgnrytmen min, men veit du hva, heller føkka døgnrytme enn null søvn i det hele tatt. Så jeg gikk og la meg likevel, bare for å bli vekt igjen hver time. Faen ta. Jeg la meg halv ni den kvelden, og sov som en stein helt til klokka ringte igjen på tirsdag halv sju.



TING SOM ER FINE



Det var faktisk overraskende få av tinga som ikke er like fine som de tinga som er fine. Kanskje føltes det bare som ekstra mange fordi jeg på en måte føler dem som sterkere? Nu vel. Jeg durer nå uansett i gang med de tinga som er fine.



1.
Jeg har kanskje fått jobb! Altså, egentlig er det ikke en så veldig fin ting, for det ligger jo i ordet. Jobb, liksom. Jeg er ikke så glad i å jobbe. Riktignok skulle jeg ha vurdert å tenke enda litt lysere på det om det hadde vært på Outland eller noe sånt, men det er et litt ekkelt sted som Narvesen. Men ja, ja. Det er bedre enn McDonald's. Og jeg tjener penger. Er ikke verst, bare det. Er dessuten ikke sikkert at jeg får jobben en gang, men denne gangen er det jeg som kjenner noen. Det er jo alltid en fordel.


2.

Jeg har forelska meg i det nydeligste bandet noensinne! De lager de søteste, gladeste og mest drømmende sangene evah, og vokalisten har så berusende bedårende stemme. Jeg snakker om Asobi Seksu (ikke la deg skremme av navnet som betyr "leiken sex"), og her er noen perler jeg har plukket opp så langt:
New Years
Nefi+Girly
Mizu Asobi
Deilig, deilig, deilig, deilig.

3.
Mens vi først er inne på deilig musikk... Du veit hvem Bloc Party er, sant? Med Kele og den heiteste britiske aksenten noensinne? Siden vi er så godt i gang, kan jeg alltids tilby noen prakteksempler derfra og:
The Prayer
I Still Remember
Blue Light
Nå har jeg tenkt å gjøre deg veldig misunnelig, for JEG SKAL PÅ MÅDDERFØKKINGS KONSERT MED GJENGEN I FEBRUAR! Men hvis du blei veldig lei deg nå, så trur jeg det fortsatt er ledige billetter igjen. Bare søk på Bloc Party Sentrum Scene, så får du nok noen treff. Åh, dette kommer til å bli fint. Nå er det bare å lære seg tekstene utenat. Jeg kan mange av dem fra før, da, men alle er et mål.

Men nå ser jeg at det faktisk har vært flere positive ting enn negative den siste tida. Riktignok kan det med jobben diskuteres, men jeg trur det er mest fint, sånn egentlig. Av andre ting, kan jeg nevne at jeg har vært hos frisøren og kommet langt på Rikku-kostymet. Ting kunne ha vært verre, når jeg tenker meg om.

Dommedag

Hvem hadde trudd at dommedag skulle komme på en onsdag? Sånn en kjedelig dag som onsdag. Det eneste litt morsomme som pleier å skje på onsdager, er at LOST går på TV Norge, men nå går jo ikke det lenger heller, og kommer ikke igjen før på nyåret. Ærlig talt, jeg syns skjebnen er lite oppfinnsom, altså. Jeg mener, hallo, onsdag. Går det an, liksom.

I tilfelle du lurer: jeg skal ha min første kjøretime på onsdag. A.K.A. i morgen. Jeg gruer meg som et reint helvete, kommer til å få nervøst sammenbrudd, begynne å grine, drite meg ut, dø, et cetera. Og så har pappa, luringen, greid å bestille time til meg klokka sju. På morningen. Altså kommer jeg til å sovne bak rattet, og skape det lameste førsteinntrykket ever. Jeg må føkkings opp seinest halv seks. Klem, takk?

Og så en annen ting som suger kjønnsorganer: jeg veit ikke helt hvor mange som faktisk husker det, men i innlegget ei stund tilbake om sko og kjærlighet, sa jeg nøyaktig: "Jeg har nemlig penger, men de skal spares. Jeg skal nemlig noe. Men jeg vil ikke si hva det er før det er 100 % sikkert (nå er det 99 %), til tross for at jeg egentlig bare vil bælje det ut. Noen veit det allerede, da. Men foreløpig er min munn lukket." Så hadde jeg planer om, cirka rundt denne tida, og legge ut masse fine bilder sånn at dere kunne ha gjetta, før jeg hadde blåst i trynet på dere at jeg skulle til Japan i juleferien, men planene har blitt spolert. Delvis på grunn av teite foreldre (hva er føkkings vitsen med å være atten når man ikke får bestemme sjøl?) og delvis på grunn av teite leilighetseiere ("overnatting er harry!" - gå og dø!). Så... nei. Nå har jeg med andre ord i overkant av 9000 kroner på kontoen som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Men det føles faktisk ikke bra i det hele tatt.

Omg

Hollywood er nådeløse. Først tar de min Gackt fra meg. Og nå dette.

Det fins allerede to japanske spillefilmer der ute som heter Death Note, og flere er i produksjon, i væffal én til, så vidt jeg har fått med meg. Skal jeg dømme ut fra trailere, klipp og folks meninger, er det søppel fra innledning til rulletekst. Jeg ender sikkert opp med å se dem en gang, men jeg føler ikke akkurat at det haster, for å si det sånn.

Men nå, vettu. Du veit når en film har blitt en suksess i Japan og amerikanerne hiver seg over materialet som gribber for å lage sin egen overforenkla versjon som visstnok passer bedre for et vestlig publikum? Nå skjer det med Death Note og. For trur du ikke noen jævler der borte i sjonkel Sam har bestemt seg for at JAH! REMAKE AV DEATH NOTE ER KJEEEMPEKUUULT!? Åh jau! Premieredato er foreløpig ikke satt, men det skjer en gang i løpet av 2010. Jeg gruer meg allerede.

La oss putte Chad Michael Murray i hovedrollen som Light. Da må vi jo ha en passende L og. Ja, Jesse Metcalfe, se han er som født inn i rollen! Og mens vi først er inne på gromgutter, så setter vi Vin Diesel som faren til Light! Misa spilles av alles yndling Hilary Duff, og Near og Mello spilles av henholdsvis kjernekarene Hugh Grant og Haley Joel Osment. Fordi vi er livredde for å framstå som rasistiske, kliner vi til med en svart Mikami, for eksempel i form av kremtoppen Eddie Murphy. Vi må også passe på å tekkes alle feminister, så vi gjør Matsuda om til dame, og lar Paris Hilton ta seg av den tolkninga. Selvfølgelig minner det å la de kriminelle dø av hjerteattakk litt for lite om en moralpreken, derfor lar vi heller Kira drepe dem ved hjelp av fedme. På den måten får vi inn noen pekefingre inn i historia og! Genialt, genialt, genialt!

OK, kanskje blir det ikke så ille, og kanskje overdreiv jeg. Men jeg kommer helt sikkert til å hate den uansett.