Superskummelt

Tilbake og klar for nye ablegøyer. Neste gang jeg pakker tinga for å dra hjem, vil det faktisk være for godt.

Fy faen. Jeg gruer meg så sykt mye til 15. mai at jeg nesten ikke greier å glede meg over de siste ukene her engang.

Grusomme skjebne

Se hva som skjedde på bussen i går! Headsettet mitt og jeg ante fred og ingen fare da vi gikk i et småmuntert ganglag som muligens kunne minne litt om traving nedover langs de tomme setene, da jeg med ett kjente ei nådeløs rykning ved høyre side. Ledninga på headsettet hadde hengt seg fast i armlenet på det ene setet. Og fordi jeg er så sterk (høhø) hadde jeg greid å rykke ut hele ledninga fra den høyre klossen med intet annet hjelpemiddel enn farta mi. Og da jeg kom hjem, og klagde min nød til pappa med det håpet om at han kanskje ville ta hintet og tilby å sende den til reperasjon, gjorde han som fedre gjerne gjør: prøvde å tøffe seg ved å vise sine handykrefter. Og vel, det er derfor den hvite puta der ikke er der lenger, for å si det sånn. Etter det blei han forbanna og pælma hele tingen i søplebøtta. Men jeg tok den opp igjen, og skal prøve å gjøre hva jeg kan med den på Spaceworld til fredag. Eller, jeg skal strengt tatt ikke gjøre så veldig mye. Jeg skal bare prøve å finne kvitteringa for å bevise at jeg kjøpte den alt i høst, og så smile så pent som mulig sånn at jeg får det på garantien. Problemet er bare hva jeg skal gjøre på bussen uten musikk så lenge.