Musikalsk utfordring #12: En sang fra en film eller TV-serie du liker

Jeg veit at jeg for noen år siden snakka ekstremt mye om Death Note, og ikke minst soundtracket, som jeg den dag i dag syns er helt fantastisk. For noen måneder siden så jeg litt på Death Note igjen, og nå ser jeg åpenbare ting som med fordel kunne vært gjort annerledes og litt sånn, men det er fortsatt en veldig kul serie. Soundtracket, derimot, syns jeg fortsatt er ekstremt bra lagd. Her er en personlig favoritt fra det, selv om jeg egentlig ikke liker karakteren Near spesielt godt:



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

Kristines digitale diktsamling: Spøkelsesdikt

Jeg husker ikke engang hva det var jeg leita etter den gangen jeg endte opp med å se gjennom haugevis med gamle tekster, men til slutt blei det så underholdende at hva enn det var jeg egentlig skulle gjøre, så hadde jeg glemt det nå, for herregud som jeg skreiv i mine lidenskapelige tenår. Det er i det hele tatt to ting som går igjen i tekstene jeg skreiv på den tida, og det er mild homoerotikk og spøkelser. Gjerne samtidig. Og før tankene deres går i disse baner, så la meg forklare at jeg som oftest brukte spøkelser som ei sammenligning, for åssen ellers skulle jeg beskrive disse unge, vakre, bleike, sjelfulle mannlige hovedpersonene mine? Jeg er fortsatt veldig glad i spøkelser, da, og har allerede benytta en spøkelsesmetafor i det nyeste romanprosjektet mitt ("pusten vår var bleike spøkelser" trur jeg at det ganske ordrett står et sted), men her, altså! Her presenterer jeg mine überpompøse, klisjébefengte, forpinte ungdomsdikt der spøkelser altså spiller en større eller mindre rolle - noen på engelsk, til og med! Hvem veit, kanskje jeg gidder å gjøre noe med dem en gang.



Wind

Frost-crisped thoughts
fall
to the ground –
leaving my body
breathless

Silent ghosts
pass 
straight through me –
leaving my body
broken

Tidal waves
rip
my high hopes –
leaving my body
trembling

Sweet sleep –
vanished

like a dream upon waking

(16. september 2006)



Skyggeskrømt

Jeg vandrer
lik som vinden sveiper
jorden

og lik som trær skal atter
visne

skal jeg atter
vandre

(1. mai 2007)

The Kiss

Your hair was dancing gently in the mild breeze, as if touched by the breath of a scarecrow. Your azure blue eyes darkened, and your lower lip shivered. You seemed more than ever now like a ghost; silent, yet fully concentrated. You looked like one too, with those celestial eyes of yours and the porcelain skin, yet I knew that underneath it, your blood was pounding, just as deeply as mine. The tips of your fingers passed the palm of my hand; carefully, as if you felt insecure, but at the same time curiously. The air sparkled all around us, leaving exhilarated prints on every atom of your face. The zephyr made the sleeves of your shirt reveal more of your vampirish pale arms, and my body longed for you. I wanted to surrender myself to you, let your senses unwrap me, like a birthday gift, or perhaps like lifting the curtains away on a moonlit night. Still I could not move; the way your eyelashes blew softly back and forth in the wind like playing butterflies had paralysed every centimetre of me. Nonetheless, the feeling of your cold lips had already acted as my ticket into heaven, and the world around us levitated, and we along with it. The flower-powdered grass, the dead trees with their tentacle branches, even the dark cotton floating high above us; everything seemed to be right. My heart could not stop tickling, and the sweat on your forehead and the look you cast upon me when everything was all over, have returned to me in my dreams, again, and again, and again.

(14. juli 2007)

Spøkelse

Jeg forlangte intet

Du kunne ha fått hele meg

hadde du villet

Jeg ville ha overgitt meg

når tid som helst

Blottlagt strupen

latt deg drikke deg utørst

Men nå

er jeg redusert til en

bankende

pulserende

raspende

forbannelse

Jeg vil hjemsøke deg

vende tilbake til deg

igjen og

igjen og

igjen

i dine drømmer

stadig hengende over deg

som en golem

som et usynlig hakk i sjelen

(8. november 2007)

Jeg vet hva som skjedde

Det er spøkelser i hvert eneste rom vi trår inn i

som stjeler luften før den når lungene våre

som visker ut grunnen vi står på

som bosetter seg i sjelene våre

lik demoner

De rasler i vissent løv

virvler opp skitten snø

forkledd som en mild bris

Men jeg har gjennomskuet dere, spøkelser

Ordene deres er gift

Løftene deres er like ekte som den forrædersk løvtynne isen over bekken

Jeg skulle bare ønske

at den milde brisen

ikke føltes så deilig svalende mot mine

røde

såre

oppskrapede

kinn

(10. desember 2007)

Støvengler

Luften hang som et ullteppe over skyggebyen – tyngende og klamt, i tillegg til at det gjorde pusteprosessen et par hakk mer innviklet. Jeg eksisterer fortsatt, tenkte hun forundret, og inhalerte støv. Støvlene hennes ga fra seg metalliske ekko der de slo mot asfalten, men lydene ble dempet av ullteppet; det pakket seg om henne, gjorde henne døsig, ga henne en plutselig trang til å krøke seg sammen i fosterstilling, sutte på tommelen som et lite barn. Glemme alt om sin egen eksistens, bare hvile, hvile, hvile. Men hun vandret videre, tom og tung i blikket, med hendene hutrende plassert i lommene på den store jakken. Hun passerte spøkelser mens hun gikk, og tok således ingen notis av det.

   Samtidig, et annet sted i støvbyen, svinget han rastløst frem og tilbake på en huske som hadde glemt hva det ville si å knirke for fremmede. Parken var vissen som alt annet, og det eneste som kunne minne om liv, var frostrøyken ut av neseborene hans. Her husket han mens han drømte om engler og alt som ville skje når ting ble bedre. De forfrosne fingrene knuget om den kjølige metallenken på husken, og han kunne minnes at en gang i fjern fortid, ville han ha fått et hint av blodsmak i munnen av anstrengelsene det innebar å føre husken stadig mot nye høyder.

   Så gikk det som det måtte gå, og han falt av. Falt, med nesen først, de to meterne ned til den grå bakken. Blodet som fosset ut av nesen øyeblikket etterpå, var pulserende og varmt, og han lengtet etter en tilværelse der en slik hendelse ville ha vært forbundet med noe vondt. I stedet dro han knærne oppunder haken, ikke ulikt et enda ufødt menneske, og la kinnet ned mot den røde væsken, ønskende, ønskedrømmende.

   Sekundet etterpå fikk han selskap i det tåkete gresset, og han stirret inn i et uthult ansikt, også dette med en væske tykkere enn vann i hele den nederste delen; også dette med knær oppunder seg i øyeblikket etter.

   Et smil dukket opp på hennes bloddynkede lepper, og hun så at det samme tok form under det mørke, sakte stivnende røde sløret hans. Fylt med en flyktig glede, slappet hun av i hele kroppen, og lot armene falle ut til siden, og bena brette seg ut under henne. Henrykt så hun hvordan den andre falne gjorde det samme.

   Men idet han gjorde det, merket han smerten, og han pustet, pustet, kjente støvet herje i lungene, følte kvelningsfornemmelsen i halsen, sanset saltvann bak øynene, og sjokkert og ille berørt trakk han kroppen sammen. Men likevel måtte han smile, for hun han lå og så på, hermet bevegelsene hans ubevisst.

   Men da denne fryden vellet opp i dem på ny, var det nok til å la freden for en stakket stund få fritt spillerom, og armer og ben ble sluppet ut og ned mens en uventet latter truet med å ødelegge den stillestående atmosfæren. Men da de gjorde dette, grep livet på ny tak i dem, og gjorde at de trakk seg sammen som marionetter.

   Etter at denne scenen hadde utspilt seg, og de to falne hadde utvekslet både latter og tårer om hverandre i hurtige, forbigående pust av liv, og de endelig hadde fattet seg, reist seg, gått hvert til sitt, og fortsatt den evige tankegangen der den glapp sist – en eksistens med liv og alt det fører med seg kontra en eksistens uten liv med ingen av rettighetene – lå beviset på deres samtidige eksistens der, innprentet i støvet: to falne engler som skygger blant spøkelsesbyens tåker. Men som alt annet levende, ble de visket ut av tidens vinder før noen rakk å le og gråte av dem igjen.

(20. april 2008)

Bevis på liv

Det var et spøkelse utenfor vinduet mitt

den morgenen

og for hvert steg det tok

vekk fra huset mitt

kunne jeg føle brystet strammes, strammes, strammes

Jeg torde knapt puste

men vissheten om både det ene og det andre

førte til at jeg likevel gjorde det

av hele mitt hjerte

av all min sjel

(17. mai 2008)

Tempus omnia sed memorias privat: L's Letter

Dear beloved,

This will never reach you. Even so, I cannot rest in peace until these ghosts of thoughts have left my head, and if not settled in your mind, then at least flew past the horizon of days and vanished into eternity.

   So, where do I start? How can I best gather up all the pieces of whatever it was that shattered that fateful evening? Because something was ripped apart, and I am not just talking about physical matters. For you felt it too, did you not? Tell me that the invisible sparkles in-between the air molecules, tender as pixie dust, when we were alone together were not only for me to notice.

   After thinking it all over and over again, I think I am left with two things to say to you. The first is a question, to which I require no answer. But please, if you overcome the borders of impossibility and read my note, let it chew on your conscience for some seconds before you let it wander on into the distance. I want you to know that I wonder.

   My sweet beloved, why did you do it? Do not tell me that you did it out of selfish reasons, because I already know. What I want to hear is why you knew that I all along held your heart so close to my dreams that it hurt, yet still did it. Why, beloved?

   Maybe that something that broke that day was a little bit of everything. My childish dreams, your joker mask, my fair of dying, because I know that there would have been no softer way than by your hands, and also, I hope, your conscience, because I am naive enough to still long for you to long for me. As you can see, you are not the only one being selfish. I have to admit that the thought of you desiring me, and perhaps even loving me, is some of a thrill. No, not a thrill. It is my very deepest wish. In fact, I spend these endless nights lusting for you to feel only a slight glimpse of guilt over what you did. That is probably just as unlikely as for you to read this, and to be honest, I feel kind of guilty myself, writing silly fantasies like this.

   But I am spilling my ink talking about... that. I told you there were two things I had to let you know, and you have probably considered my question for a long enough time now, hence I now move on to the second thing I have to tell you.

   Thank you. That is all. Thank you so much. Do not get me wrong, though; I never wanted to die this young. I wanted to spend what was left of my life with you. You know I would not have cared about your second identity. I always knew it, you know. From the very start. I loved you whatsoever. Even though what you did was wrong, I got to know your gentle side as well, and that side is still stuck in my heart, where it will remain forever, aching and comforting like a bittersweet drug.

   Still, however, thank you. I got to be by your side until my very end. It was your hands that caught my fall, and it was your face I saw until everything finally darkened. Not only did I see your face, but I also saw your smile. I do not care about the intensions. Your smile was there, and you smiled because of me.

   Light Yagami – the last thing I ever did on earth was making you happy. I could not have felt more blissful.

   Yours truly,

   L Lawliet

(13. juli 2008 - Å JA, jeg skreiv Death Note-fanfiction)

Slangene på veien

Litt snø

litt eksos

litt fart

gjør de underligste spøkelser

– som nordlys på bakken

(13. februar 2009)

Byen av gårsdagen

Du

etterlot meg

lemlestet;

spisende fra

spøkelsers munner

som en fuglunge

lenket til feil rede

av sine

imploderte minner

(25. juli 2009)

Spøkelsesby

Her er ingenting å hente

bare døde insekter i vinduskarmen

brødsmuler og

mine egne

uttørka

kokonger

(9. august 2010)

Samtidsangst

Å gå på en buss, sette seg på et sete helt bakerst, kjøle ned ei panne mot et møkkete vindu, tvinges inn i en ujevn, kollektiv bevegelse, se en virkelighet blafre forbi på den andre sida av et glass, lese spøkelser og engler i ansikter til medpassasjerer, studere håndbaker med blodårer og porer, oppdage at de henger fast på håndledd, føre en finger oppover mot en albue, gjenkjenne fingeren som sin egen, hikste etter pust som var der for bare et øyeblikk siden, lukke øyne, bli borte –

(13. september 2010)

God jul...

... til dere som liker sånt.

License Note (redirected from Death Note) og andre ulumskheter

Hvis jeg skulle starta band, hadde det nok ikke gått så bra. Litt loking rundt på last.fm har nemlig avslørt at alle de tøffeste bandnavna allerede er tatt. Se bare på alt snadderet jeg fant:
- Bimbo Boy
- Drown Retarded Children
- Semen Across Lips
- Hentai Cum Dungeon
- Jesus Anal Penetration
- The Wanking Nuns
- Vomitronic
- lmfao
- The Homosexuals
- Clitboys

Og som om ikke dét var nok, har jeg fått hekta på Uncyclopedia. I seineste laget, jeg veit det, og det er lenge siden det egentlig var kult i det hele tatt, men saken er at jeg har visst om det lenge, skjønner du. Jeg har bare ikke søkt etter de riktige tinga ennå. Men jeg blei altså litt frista da Ingrid Marie tipsa meg om at Tokio Hotel redirects til gay, så jeg måtte jo selvfølgelig sjekke ut, og mens jeg først var der, kunne jeg jo søke litt rundt. Her følger de gylne øyeblikka:

See also:
- Death Note
- Dir en grey
(fra Yaoi)

Symptoms:
- Leather Pants
- Anorexia
- Hairstyles similar to that of the human female, or that of Gackt
- Thinking Gackt is hot
(fra Yaoi)

Targets:
- L
- Near
(fra Yaoi)

Its use is explicitly forbidden by the Japanese, who are apparently much smarter than us, until one realizes that they speak Engrish. You're only allowed to use the letter L if you can prove that you're a master detective. And then you have to use it as your name.(fra L)

Anthropomorphic representation of the letter L. Not to be confused with Eru desu.(bildetekst fra L)

Trivia:
- Last but not least, L is totally gay for Yagami Light!(fra L)

Dué le Quartz was formed in 1999 when the Norwegian elf Miyabi travelled to Japan to begin creating music for humans, as Miyabi found Elven music to be quite dull. Banished from Elven society, Miyabi was forced to work as a prostitute in Tokyo to gain enough yen to buy food to feed the alternate universe formed inside his stomach after getting the tips of his ears cut off. If Miyabi could not keep the people in the universe happy, he would not be able to make music anymore. Even now as Miyavi, he must eat great quantities of food! This is why he is unable to gain weight.(fra Dué le Quartz)

“SUPER HAPPY AWESOME FUN TIME FIGHTER POWER DOUBRE BARR GO MASTER AWESOME WARRIAAAAAHHHHH!!!!”
~ Japanese on anything
(fra Japanese)

JP ranguage exampres:
- Makudonarudoooooooooooooooooo kawaiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!(fra Japanese)

Prime Minister: Herro Kitty
Currency: Hentai(fra Japan)

Religion: PR0N
(fra Norway)

Jeg har egentlig et liv, altså. Helt sant.

Obsess-morf

I motsetning til hva det er en liten sjanse for at du trur om meg: jeg er ingen ivrig AMV-seer. Det er tøft å lage, men det er nesten bare dritt der ute, så jeg pleier aldri å gidde. Men det skjer jo selvfølgelig at jeg ramler over noen skikkelige godbiter - litt som med This Is Light Yagami's World som jeg har posta i et tidligere innlegg. Og når vi er inne på AMV'er... hva passer vel ikke bedre enn å ta 1. my biggest obsession atm og 2. my second biggest obsession atm og morfe dem sammen til ett hardbarka produkt? Snadderet under er 99 % spoilerfri (den ene %'en er dessuten bare vage hint, så jeg trur det er fritt fram for alle barn), og helt kongelig tøft. Småharry, men hallo.

Omg

Hollywood er nådeløse. Først tar de min Gackt fra meg. Og nå dette.

Det fins allerede to japanske spillefilmer der ute som heter Death Note, og flere er i produksjon, i væffal én til, så vidt jeg har fått med meg. Skal jeg dømme ut fra trailere, klipp og folks meninger, er det søppel fra innledning til rulletekst. Jeg ender sikkert opp med å se dem en gang, men jeg føler ikke akkurat at det haster, for å si det sånn.

Men nå, vettu. Du veit når en film har blitt en suksess i Japan og amerikanerne hiver seg over materialet som gribber for å lage sin egen overforenkla versjon som visstnok passer bedre for et vestlig publikum? Nå skjer det med Death Note og. For trur du ikke noen jævler der borte i sjonkel Sam har bestemt seg for at JAH! REMAKE AV DEATH NOTE ER KJEEEMPEKUUULT!? Åh jau! Premieredato er foreløpig ikke satt, men det skjer en gang i løpet av 2010. Jeg gruer meg allerede.

La oss putte Chad Michael Murray i hovedrollen som Light. Da må vi jo ha en passende L og. Ja, Jesse Metcalfe, se han er som født inn i rollen! Og mens vi først er inne på gromgutter, så setter vi Vin Diesel som faren til Light! Misa spilles av alles yndling Hilary Duff, og Near og Mello spilles av henholdsvis kjernekarene Hugh Grant og Haley Joel Osment. Fordi vi er livredde for å framstå som rasistiske, kliner vi til med en svart Mikami, for eksempel i form av kremtoppen Eddie Murphy. Vi må også passe på å tekkes alle feminister, så vi gjør Matsuda om til dame, og lar Paris Hilton ta seg av den tolkninga. Selvfølgelig minner det å la de kriminelle dø av hjerteattakk litt for lite om en moralpreken, derfor lar vi heller Kira drepe dem ved hjelp av fedme. På den måten får vi inn noen pekefingre inn i historia og! Genialt, genialt, genialt!

OK, kanskje blir det ikke så ille, og kanskje overdreiv jeg. Men jeg kommer helt sikkert til å hate den uansett.

Det er ikke bare jeg som har merka det

Når skal denne obsessinga ende, spør du sikkert. Jeg lurer nesten litt sjøl. Jeg skal innrømme det.

Det er uansett ikke poenget! For gjett hva jeg fant på www.boysonboysonfilm.com (åssen jeg finner fram til sånne nettsider er opp til din fantasi):

"Sure, it's still angsty and creepy, but the whole series' main theme is the giant power struggle between Kira (the attractive, suave, incredibly selfish Light) and L (who is later revealed to be a quirky, rather awkward, strangely good-looking, strangely sensual, incredibly selfish detective)."

Jada, dere veit hva det er snakk om.

Men det fortsetter!:

"The two are like alter egos of each other. They share the same superior intelligence, the same heartlessness and composed demeanor when it comes to human sacrifice (albeit L is more experienced and manipulative than Light), the same passion for winning. L and Light often seem to the viewer like two chess-masters, moving around and leading human pawns to their deaths, heedless of the costs, eager to win the game."

Mens jeg leste dette, satt jeg egentlig bare og gossa meg over de fantastiske beskrivelsene av animes vakreste dudes noensinne, men det blir fortsatt bedre:

"This pairing is typically not canon, but the artist - as it has become a trend these days - has dropped hints to probe L/Light yaoi fandom. (For example, L and Light are handcuffed together for many episodes, there is some humorous talk of homosexuality, some cool fighting scenes, a dramatic scene under the rain... not to mention the friggin' foot massage scene!)"

FOTMASSASJESCENA I MITT HJERTE!!! Og scena i regnet, fy faen, jeg sitter og griner fordi jeg syns den er så vakker. Men fotmassasjescena, dere. L har jo stått ute i timevis og er dryppvåt, og likevel setter han seg ned foran Light, som knapt har vært ute i noen minutter og tørker og gnir føttene hans... Jeg mener, i det øyeblikket forsvant min fotfobi på et blunk. Og så begynner Light å tørke håret til L, og... IIIIH! *insert obsessive fangirl behaviour here*

Men artikkelen gir seg ikke:

"Overall, why is this pairing so easy and exciting to imagine? L and Light are really wrong for each other, each being too much like the other. However, in a sense, there is no other character around who can work as a better pairing for either. They are both bad and good for each other. They are obviously and indisputably obsessed with each other, and each seems driven by the other's actions. It's almost as though Light's (Kira's) existence gives L's life meaning (true mental and physical stimulus) and vice versa. Both of their obvious disinterest in females (and sex with females in general) is at times disorienting. The only thing they seem to care or think about is each other. Through subtle changes in the (great) voice acting, the yaoi dreamer gets as much ammunition for angsty fantasizing as ever."

Angsty fantasizing! Jeg gjør intet annet! Denne artikkelen kunne sikkert ha vært skrevet av meg, jo! Og dere... stemmene til Mamoru Miyano + Kappei Yamagutchi = pure wiiiin! Gah... man hører at de har et forhold til hverandre, altså. Stemmene, mener jeg. Og da snakker vi perfect match.

"Don't be fooled. This anime is not for the weak hearted. And the L/Light slash is by no means fluffy or pink coloured. It's a relationship terrifying in its sheer, exhilarating power. It's horrible, but extremely visually tantalizing at the same time. The haunting look of the anime and the superb new-gen animation amplify the dark atmosphere of the plot."

Men det beste kommer helt til slutt. Eller, noe av det beste:

"If you're looking for an anime that will make you think and at the same time provide a healthy dose of torturously tantalizing, but painfully unfulfilled, yaoi psychology (psychology, not physiology), this is the right choice for you."

Painfully unfulfilled, dere! Er dét ei deilig formulering, eller? Åååh, det er skreddersydd til fanfic'ene mine. Nummer to ligger forresten ute på bua nå, aleine og ensom uten kommentarer. Ja, det var et hint.

Forresten er hele sida eksepsjonelt genial. boysonboysonfilm.com, altså. Den tar for seg Angel Sanctuary og, og for dere som ikke visste det, er Angel Sanctuary min definitive mangafavoritt. Animeen er tragisk overdramatisk og med stygge tegninger, men mangaen er fantastisk. Men det at den blei tatt opp, var for så vidt ikke noen bombe. Jeg mener, Rosiel. Eller for den saks skyld, Zaphikel/Raziel (hvis forhold jeg grein bøtter og spann over i bok 13). For det er dét som er herlig, dere, når det ikke er direkte, men bare antydes. Det er da at fantasiene mine tar fullt overhånd.

Eh, ja.

Vi snakker main theme

Altså, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nerd. Og jeg er egentlig ikke en spesiell type nerd, men jeg er flere typer nerd på en gang. Animenerd, RPG-nerd, spillnerd, fantasynerd, språknerd, you name it. Jeg er g33k, rett og slett. Otaku. Kall det hva du vil. Men den nerdness'en vi skal se nærmere på nå, er den som handler om film.

Jeg har lenge vært superinteressert i film. Jeg trur jeg faktisk ville ha valgt film framfor musikk. Det ville selvfølgelig ha vært et jævlig tøft valg, men personlig er jeg mektig glad i historiefortelling, og det er enklere å fortelle ei historie gjennom film enn gjennom musikk. Det er en påstand som så klart kan motargumenteres, men det er altså mi mening. MEN, jeg elsker musikk, for all del, og film hadde ikke vært film uten musikk, egentlig. Derfor har jeg fått den glimrende ideen å kåre de fem beste main themes'ene som fins. Du veit, originalmusikken. Og hvorfor akkurat fem? Fordi da jeg skulle kåre de ti beste badass'ene sist gang, tok det himla lang tid. Derfor.

Hva jeg har tatt hensyn til, er om de representerer filmen på en god måte, og rett og slett musikalsk kvalitet. Noe så enkelt som det. Og vips, bare ved hjelp av få ord hørtes jeg plutselig skikkelig proff ut og. Jeg overrasker stadig!

Here goes:

5. Løvenes konge

Vel, så er det kanskje ikke main theme'et til Løvenes konge, men det er fortsatt en av de aller vakreste sangene jeg veit om. Jeg så filmen for første gang da den kom ut, og da var jeg fire år. Man skulle kanskje tru at fireåringer er følelsesløse jævler som bare er til for å plage folk eldre enn dem sjøl, og jeg legger ikke skjul på at jeg sikkert var sånn, jeg og, men helt hjerteløs var jeg likevel ikke. For når denne sangen kom, grein jeg i bøttevis. Det gjør jeg forøvrig ennå. Løvenes konge er en av de aller beste tegnefilmene jeg veit om, og bare å snakke om den gir meg gåsehud. Dette er min aller første wow-kinoopplevelse, og både filmen og sangen vil alltid bety noe spesielt for meg. Sangen er rørende, vakker, og ikke så helt fri for de afrikanske rytmene som særpreger soundtracket til Løvenes konge. En veldig verdig femteplass, vil jeg si.



4. Death Note

(You saw it coming, didn't you?) Vel, Death Note har ganske enkelt et genialt soundtrack. Jeg snakka en del om det i Death Note-innlegget mitt som jeg skreiv noen måneder tilbake, og i frykt for å gjenta meg sjøl, vil jeg si at soundtracket sånn generelt er suverent, og et av de aller beste jeg veit om, når det gjelder å formidle sjølve essensen av filmen, eller i dette tilfellet TV-serien. Det er ei blanding av elektronisk, hardrock og dramatisk kor på latin, der main theme'et er representert ved sistnevnte. Death Note som serie er prega av galskap, vold og gotikk, så sammensetninga av musikkstiler kunne vel egentlig ikke passa bedre. Klikk her for en kjempeklønete oversettelse av teksten, men det er likevel nok til å forstå hvor sinnssykt bra den passer til tankegangen til Kira (hvis du har sett/lest serien, vel å merke). Og så spiller den jo på noe bibelsk, og hvis ikke hele greia, med guder og alt det der, er bibelskinspirert, så veit ikke jeg!



3. Pirates of the Caribbean

Kom igjen, innrøm det! Det går virkelig ikke an å la være å elske POTC og main theme'et! Jeg veit du gjør det! Denne er bare så herlig. Den er sinnssykt fengende, i tillegg til at den er skikkelig sjørøverish, uten at jeg greier å poengtere det noe nærmere. Men det er bare den spesielle følelsen du får i deg av å høre den sangen... Sverd som slår mot hverandre, kanoner som fyrer av kanonkule etter kanonkule, blafring fra seila i vinden, lukta av saltvann... Det er der, liksom! I sangen! Og akkurat som filmen gir den deg en nesten umulig-å-undertrykke tendens til å hoppe rundt i rommet og skrike randomme piratutsagn. Greit, dette var en elendig beskrivelse av sangen, men den fenger. Jesus, som den fenger.



2. Platoon

Platoon er en ekstremt sterk film. Den er tragisk og brutal, og helt knallærlig. Det er noe med theme sangen dens som greier å formidle alle de følelsene helt knirkefritt. Jeg får lyst til å grine av å høre den bittersøte fiolinen. Uten å bli sentimental, greier sangen å fange opp desperasjonen og grusomhetene vi blir presentert for gjennom filmen, og man sitter igjen med et sinnssykt godt musikkstykke. Det tar liksom aldri helt av, men er på en merkelig måte fæl fordi den liksom er snikende og lengtende og sår på ei og samme tid. Du får så sterke følelser inni deg av å høre den, på en måte. Gah. Jeg greier virkelig ikke dette med forklaringer. En tilgivelse hadde vært på sin plass.



*trommevirvel*



1. Requiem for a Dream

Her, vettu. Her snakker vi epic. Blandinga av klassisk og elektronisk er et virkemiddel som funker som dusan - se bare på, igjen, Death Note - og det virker ikke dårligere her, for å si det sånn. Som du ser av plasseringa, er nemlig main theme'et til Requiem for a Dream det aller beste jeg veit om, og er en fantastisk... sang? (kan man kalle en instrumentalting for en sang?)... sånn i det hele tatt. Filmen er både jævlig, klastrofobisk, gledesløs og snikende, akkurat som de ekle fiolonene, som skremmer livsskiten ut av meg, og de elektroniske hjerteslaga, som kan bety både det ene og det andre, hvis man velger å virkelig gå i dybden av analyse her, i sangen. Dette er rett og slett en perfekt representant for en helt fantastisk film. Jeg får lyst til å grine av både sangen og filmen fordi den er så jævlig tragisk. Og hver gang jeg får lyst til å begynne å grine, så er det en grunn for det. Jeg er nemlig berykta for å være sparsom med tårene når det gjelder både film og musikk. Det er vel ikke så mye mer å si... dette er genialisme satt i system.

Just to show some love...

Har nettopp funnet den beste AMV'en noensinne. Har du store planer om å se Death Note, og det har du jo, bør du derimot ikke se den. Proppfull av spoilere. Men har du sett det - GLED DEG. Jeg begynte faktisk å grine da jeg så den fordi den var så helvetes bra. Redigeringa, musikken og bildene er... perfekt. Og så de autentiske stemmeklippa fra serien... genialt. Jeg mener det. Bedre blir det ikke. Jeg har noe å strekke meg mot, for å si det sånn.

Seriøst...

Death Note-mangaen kommer ut på norsk. Jeg veit ikke om jeg skal le eller grine. Det er som når ditt favorittindieband plutselig bytter til Sony og gir ut listesurfer etter listesurfer. Ålreit, Death Note er bra populært fra før, men likevel er det liksom litt av sjarmen å gå rundt og like noe som ingen andre gjør (jeg er væffal ganske unik hvor jeg bor, men det har nok noe med størrelsen på stedet å gjøre og, da...). Men nå... altså, på norsk, liksom. Til salgs på Rimi for en femtilapp. Gleden var jo å endelig tjene nok penger til å ta toget til Oslo sånn at du kunne kjøpe et nytt volum for hundrelappen - på engelsk, ja - og så gå hjem og glede deg som om det var julaften! Jeez. Dette er voldtekt av nerdenes interesser. Nei til tilgjengelighet og mainstream, og må den norske mongooversettelsen være så dårlig at ingen kjøper og den blir tatt vekk fra de ekle nærbutikkhyllene! Men altså, hva er vitsen, liksom? Greit nok med Love Hina og Naruto og sånn, for det liker jo småunger og, men er du ikke stor nok til å kunne skjønne engelsk, er du væffal ikke stor nok til å kunne skjønne hva Death Note handler om overhodet. Det neste som skjer, er vel at den nye videoen til Sigur Rós blir spilt på norske MTV med norske Charlotte føkkings Thorstvedt som babler i vei om hvor kule og nyskapende de er.

Hva annet er det å si? Rimfrosten har allerede begynt å legge seg i mitt helvete.

Absolutt BADASS!

Karoline Akima er altfor genial. Faktisk så genial at jeg bare er nødt til å gjøre som henne og skrive skurkeliste, men der Karoline holdt seg innafor Disney-verdenens rammer, boltrer jeg meg fritt (men ha i bakhodet at lista selvfølgelig er sterkt påvirka av mine personlige og obsessive interesser...). Uansett, behold! Her er de ti mest geniale fiktive slemmingene gjennom tidene:

10. Michael (Angel Sanctuary)

Nå er ikke den godeste Angel of Fire den typiske badguyen, da, og det er på ingen måte han som er sjølve "I Я EVIL!" i serien og den som hovedpersonen alltid må slåss med, men han er steintøff. Han er ekstremt naiv og impulsiv, har sjukt kort lunte (hvis noen lunte i det hele tatt), er ganske hyperaktiv, kjeder seg lett, er like høy som meg, og dermed den eneste badguyen jeg veit om som bruker platåsko. Det er ingen i den serien som blir gjort så mye narr av som ham, og det er selvfølgelig med fatale konsekvenser. Raserianfalla hans, som kommer som perler på ei snor, er ofte bortimot meningsløse, og han elsker å sparke ræv uten grunn, og, nå skal vi sitere direkte fra volume 10, der en liksom-Setsuna har dukka fram på jorda, bare for å demonstrere. Setsuna er hovedpersonen, og siden Mika tross alt er blant de slemme, er det blant andre hans oppgave å fjerne Setsuna. Uansett, først er det Raphael som antyder at det kanskje er bare en late-som-Setsuna, og Mikas respons er som følger: "GOD DAMN IT! I DON'T GIVE A CRAP IF THIS SAVIOR IS THE REAL ONE OR NOT! I'M GONNA RIP THIS BASTARD TO SHREDS!", og seinere er det faktisk bekrefta at den som er på jorda ikke er den ekte Setsuna. Her er Mikas svar i situasjonen: "I DON'T GIVE A CRAP! DIE!!!". Nå skal det nevnes at han har sinnssyke skills i dette med rævsparking, og han er en sadistisk jævel som gjerne dreper for moro skyld. Han er derimot litt for barnslig og, tør jeg si det, dum?, til å havne høyere oppe på lista. Dessuten er han, som nevnt, ikke den store stygge ulven, bare en bikarakter.


9. Freddy (A Nightmare On Elm Street)

Freddy trenger vel ingen særlig videre introduksjon. De fleste veit hvem den forbrente psykopaten som herja i marerittene til uheldige ungdommer på 80-tallet er. Derfor gidder jeg ikke gå i detaljer omkring bakgrunnen hans her, men jeg kan nevne at siden jeg er veldig opptatt av at en skurk ikke er ordentlig skurk før han har en grunn for det (også en av grunnene til at Michael ikke fikk ei høyere plassering), i tillegg til at psykologi er spennende saker, syns jeg årsaken til at herr Krueger har blitt som han har blitt, er interessant. Han hadde en jævlig barndom, og var født av ei dame som var urettmessig plassert på galehus der hun blei systematisk voldtatt og torturert av medpasienter. Omsider blei hun gravid, og avkommet var nettopp mister F.K. himself. Han blei adoptert bort til en voldelig og alkoholisert far, som han som tenåring tok livet av. Som voksen gikk han rundt og drepte og misbrukte barn, men blei til slutt tatt for det. Foreldra til de drepte og misbrukte barna blei forbanna da han blei frikjent, og tente på ham og huset hans, thus hans lite tiltalende utseende. Nå går han igjen og spøker i drømmene dine. Og i drømmene dine er han en brutal gærning som gjerne legger stor vekt på måten du blir drept på og mengden lidelse du blir utsatt for før du dør. Dessuten er klohansken hans et av de mest skremmende våpna innen filmhistorien.


8. Bijomaru (Azumi)

Han har stil, altså. Han har det. For en veldig viktig del av helhetsoppfatninga mi av skurkene, er at de har nettopp stil. De behøver ikke nødvendigvis være dødelig heite, men så lenge de har dette med stil, så er mye gjort, altså. Og som sagt, herren har det in spades. Jeg mener, han flyr rundt i helhvitt, sminka omtrent som en geisha, dreper med eleganse med listas nest heiteste sverd, og gir alle han dreper ei rose; hva kalles det om ikke stil? Dessuten har jeg en forkjærlighet for skurker som klikker i vinkel mot slutten av filmen, og det han gjør, kan vel definitivt karakteriseres som vinkelklikking. Så får heller skuespillet til Joe Odagiri, som har det ærefulle oppdraget å portrettere ham, tilgis.



7. Shenzi (Løvenes konge)

Shenzi var min aller første obsession, sammen med Løvenes konge generelt. Da filmen kom i 1994, blei det umiddelbart min favorittfilm, og den dag i dag kan jeg flere replikker fra den utenat, og det til tross for at det (beklageligvis) er årevis siden jeg har sett den nå. Men seriøst, Shenzi er hot stuff. Hun er vittig, smart, sexy (i den grad jeg kan kalle en hyene det uten å motta ekle beskyldninger) og rett fram ondskapsfull. Hun har med mindre ord alle kvaliteter det forventes at en skikkelig badguy, eller i dette tilfellet badgirl, skal ha. I barnehagen fløy jeg rundt og ville leike Shenzi hele tida, og maste på mamma om å få lov til å klippe meg som henne. Av veldig merkelige grunner sa hun alltid nei.



6. O-Ren (Kill Bill)

Akkurat som med medslemming Freddy, er O-Ren en av de få som har en skikkelig bakgrunnshistorie. Dessuten kan hun sparke fra seg! OK, kanskje er det ikke sparking hun driver mest med, men hun kan fekte fra seg, og også hun gjør det med stil. The final showdown mellom henne og The Bride i den første Kill Bill-filmen, komplett med juksesnø og det hele, er verdt DVD-plata aleine, spør du meg. Dessuten er jo Lucy Liu en habil skuespiller, da, og får så til de grader fram til kjølige elegansen som kjennetegner Cottonmouth herself. I tillegg kan hun kunsten å bli sint, og jeg skjelver ennå når jeg tenker på scena med yakuzaen ved det langbordet der noen fornærmer henne, og hun svarer ved å... vel, helt ærlig husker jeg ikke hva hun gjør, i og med at det begynner å bli ei stund sia jeg så filmen, men det er væffal noe helsikes tøft.


5. Gogo (Kill Bill)

Enda tøffere enn O-Ren igjen, er Gogo. Synd hun er såpass lite med i filmen. Hun er den type jente jeg skulle ønske jeg var da jeg var sju (ja, jeg var en skikkelig drittunge da jeg var liten), og hadde jeg sett den filmen da, hadde jeg nok forguda henne enda mer. Hun har rett og slett bein i nesa, og er enda kjøligere elegant enn hva dama hun tjener er. Man kødder ikke med Gogo, noe en uheldig stygging fikk erfare da han spurte om han kunne ha sex med henne, og endte med å miste livet. Dessuten taper hun faktisk kampen mot The Bride ved et uhell, og sjøl om jeg, da jeg så filmen, selvfølgelig visste at frøken Kiddo kom til å vinne hele dritten, satt jeg og heia på Gogo. I tillegg ser hun jo ufattelig smexy ut med manrikien sin.


4. Kualo (Seven Swords)

Jeg kødder ikke. Kualo må være den råeste dama noensinne på lerretet. Hun har så stil, hun, og så har hun ett eller annet ved seg som bare er så... ja, tøft, rett og slett. Hun står og håner fienden sin opp i ansiktet før hun dreper dem mens hun holder på å le seg i hjel. Klin sprø, kanskje, men de beste skurkene er nettopp klin sprø, så jeg skal ikke klage. Hun er derimot altfor lite med i filmen, og tatt i betrakning at Jiajia Chen, som spiller herligheten, gjør ei av de aller beste rolletolkningene i hele greia, er jo det direkte tragisk, og Seven Swords som film ender opp som bare middelmådig, men likevel. I tillegg har hun sikleverdige våpen, og en stil som sparker ræv og det som verre er. Dessuten har hun jo nesten lik frisyre som Miyavi!


3. Nero (Dirge of Cerberus)
(Beklager det elendige bildet, men du er virkelig ikke klar over hvor vanskelig det er å finne bilder av ham.) Det er litt merkelig, men jeg liker å tenke på Nero som den lille emoungen som dreper og står i fordi han er trist. Jada, jada, jeg veit hva du tenker, men før du rekker meg nøklene til privatkåk på nærmeste mentalsjukehus, så... eh, så har jeg egentlig ingenting å si til mitt forsvar. Bare glem det. Men altså, han er jo tross alt såpass drittsekk mot Vincent fordi han elsker Weiss over alt på jord, og det eneste han egentlig bare vil, er å forsvare Weiss, og ettersom Weiss er spillets hovedskurk, er det jo bare rett og rimelig at spillets reddende, eh, engel(?) Vincent plaffer ned Weiss - men det vil ikke Nero ha noe av. Men det er altså noe med Nero. Som sagt så er han egentlig ikke ond, men han er bare fullstendig besatt av Weiss. Dessuten er det så mye mystikk omkring ham, og så mange spesielle særtrekk ved ham. Hva skjer med likheten hans med edderkopper? Hva er greia med at han har mekaniske robotenglevinger? Hva er bakhistorien hans? Og hvorfor i helvete flyr han rundt i bondage-utstyr? Uansett er Nero en både melankolsk, tragisk og ufattelig stilig karakter som er den eneste i det spillet som har en genial stemme på engelsk (se bare hva som skjedde med Vincent - i den engelske versjonen høres han ut som ei tysk pornostjerne).


2. Light (Death Note)
Nå er Light et litt spesielt tilfelle fordi hele grunnideen bak Death Note, er jo om Light er snill eller slem. Velger likevel å plassere ham på skurkelista mi, og attpåtil på andre plass, fordi til tross for at han er massemorder med god samvittighet fordi han er overbevist om at han gjør det rette for verden, så er han jo nettopp, ja, massemorder (se forresten Death Note-innlegget mitt for nærmere detaljer...). Uansett har Light en av de aller mest spennende karakterutviklingene her på lista, og det har nok nær sammenheng med at Death Note er en effin' genial serie. Det er helt vilt å se åssen han går fra å være et rent og pent skolelys til en gal, gal, gaaal psykopat. Dessuten er han dritsmart, og joda, han har stil når man tenker på hvor sinnssykt detaljert han planlegger alt som er. Likevel er det nok nettopp dette med interessant karakterutvikling som gjør Light verdig ei så høy plassering. Det er nesten skummelt å tenke på hvor vanlig han er. Han er liksom mannen i gata, og snakker man med ham mens han er Light (og altså ikke Kira), så er det som å snakke med naboen sin, og nettopp derfor er han så skremmende. Liksom, han kunne ha vært hvem som helst. Og er det noen som klikker enda mer i løpet i slutten av historien enn hva Bijomaru gjør, så er det nettopp Yagami-san.


*trommevirvel*


1. Sephiroth (Final Fantasy VII)

Ingen over, ingen ved siden. Sephy er sjølve poster boy'en på ondskap. Noen skurker kan kanskje tenne på en hel landsby uten å foretrekke en eneste mine - men Sephiroth er den eneste som kan tenne på en hel landsby og stå og smile. I tillegg er hver jævla replikk han ytrer som knivhogg å regne, og den dritskumle (japanske, vel å merke) stemmen hans kan starte jordskjelv. Det er noe gjennomført iskaldt, elegant og nifst ved ham, og på det siste der har han enkelte likhetstrekk med Light. Han var nemlig også verdens hyggeligste type helt til det klikka for ham og han fant ut om bakgrunnen sin, som han av merkelige grunner ikke kunne huske noen ting fra... og igjen, jeg trur det er noe av det som gjør ham så genial, nemlig at han var idealet på hvor godt og edelt et menneske kan være, for så å bare... ja, klikke. Uansett er Sephiroth sjølveste kongen av ondskap. Ikke prøv å komme med motargumenter engang.

En festbrems' bekjennelser

Jeg har ikke blogga på lenge nå fordi jeg har vært opptatt med andre ting, for eksempel:

Ja, det er meg som har alle stemmene bortsett fra fortelleren. Den er det Stine som står for. Hva det er? Jo, det er vårt nyeste prosjekt i kommunikasjon og kultur. "Nå får du sjansen til å presentere teksten i et helt annet medium og i en helt annen sjanger enn den opprinnelige. Eventyret ble fortalt muntlig, overlevert fra generasjon til generasjon, men du skal nå bruke dagens moderne medier til å presentere den samme fortellingen." Så ja. Vi gjorde så godt vi kunne. Og jeg har stått for alt av tegning og foto. Hva annet kan jeg si enn at jeg rett og slett er dødelig ikke-talentfull? Men så er jo nettopp dét litt av sjarmen, da.

Men det var faktisk ikke det det skulle handle om i dag. For du må tru om igjen hvis du trur at jeg har sittet inne og mekka animasjon hele den tida jeg har vært fraværende fra bloggen. Det er ca. 75 % av sannheta, da, for sånne ting tar tid, det skal jeg love deg, men de resterende 25 % har gått med til andre ting, som for eksempel... eh, festing. Jeg liker ikke det ordet. Det høres barnslig og patetisk og fjortis ut, og kanskje det er nettopp derfor jeg føler meg så ukomfortabel på dem?

Altså, misforstå meg så rett som mulig. Jeg har ikke noe imot det, sånn egentlig. Faktisk syns jeg det er ganske koselig, i væffal i mange tilfeller. Nå er riktignok dette med "fest" et definisjonsbegrep, og de fleste tenker kanskje ikke på en sammenkomst på høyst 15 stykker der du kjenner alle som en skikkelig fest, men det er altså det som er koselig. Jeg drikker vanligvis ikke så mye, og har aldri opplevd å være direkte full før, for det skjønner jeg liksom ikke helt vitsen med. Jeg mener, moroa er jo alle de gøyale minnene, sant? Og hva skal du uten minner? Men nå ja, moralpreken til side. Det var ikke det dette skulle handle om. Ikke i dag.

For dere skjønner én ting, at jeg føler meg tidvis feilkategorisert av mange. Mange påstår (faktisk!) at jeg er "vill" og "gal" og "utadvendt", noe jeg på ingen måte kan si meg enig i. Jeg skal innrømme at jeg er glad i å ta av med gode venner til stede, og er ikke redd for å drite meg ut - men det er hvis jeg kjenner alle. Når det er flere jeg ikke kjenner til stede, får jeg ikke bare prestasjonsangst, men jeg blir rett og slett sky. Det er greit hvis det bare er noen der jeg ikke kjenner, men så straks det blir ganske mange - nei, da løper jeg helst og gjemmer meg, faktisk. Som nå sist, på bursdagsfeiringa mi, da satt jeg i garderoben og stura før jeg dro hjem før midnatt. Men nå skal du få hele historia, og slippe og føle deg utafor.

Altså. Isabel, Thomas, Martin (som jeg egentlig ikke kjenner, bare veit hvem er fordi venner av meg er venner med ham) og jeg gikk sammen for å feire bursdagen vår. Dette skjedde altså sist lørdag. Alle vi inviterte dem vi ville skulle komme, og jeg så fram til ei fin og koselig feiring. Men det jeg overhodet ikke tenkte over, er at det tross alt bare er jeg som tenker som meg, og det er kanskje like greit, men at vi i det minste kunne ha hatt noen tanker til felles, ja, det hadde jo vært greit, særlig med tanke på at vi tross alt stod overfor et snuskete samarbeid. Men. Der jeg hadde overveid nøye hvem jeg ville skulle komme, hadde Isabel tenkt som så at "jeg inviterer hu, for hu er jo ei god venninne av meg, og jeg inviterer hu, sjøl om jeg ikke kjenner a, for hu er jo venninna til hu, så da har jo hu non å værra sammen med og", sant? Og Thomas, han tenkte at "fy faan, jeg skal ta så jævlig av og mekke den festen, JAH, la oss be alle vi kommer over, og ja, bare ta med dere folk dere ikke kjenner, det gjør ingen verdens ting, jo flere, jo bedre, og jo mere vi er sammen ogsåvidere, FORNÅSKALDETFESTES". Såeh. Jah. Martin aner jeg ikke med, fordi jeg, som sagt, egentlig ikke kjenner fyren i det hele tatt.

Så det gikk som det måtte gå. Jeg murte meg inne i garderoben og satt der til klokka var litt over elleve. Da lata jeg som om jeg var sjuk og dro. Det var mange folk der jeg ikke ante hvem var, og som om ikke det var ille nok, virka det som om jeg var den eneste som ikke ante hvem de var, så alle mine venner hang jo med dem jeg ikke ante hvem var, og jeg gikk rundt og følte meg litt fortapt, sånn alt i alt og egentlig. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg er glad i oppmerksomhet. Heldigvis ikke avhengig av oppmerksomhet, for det takler jeg ikke folk som er. Men det var masser av oppmerksomhetsavhengige dævler på bursdagsfeiringa vår. Og dem syns jeg er slitsomme, og svarer med å trekke meg tilbake og bli sur hver gang noen av dem som kjenner meg og dermed feilkategoriserer meg som "vill" og "gal" og "utadvendt" prøver å true meg med på ting sammen med de oppmerksomhetsavhengige. Og folk blir overraska over å finne ut at jeg er sånn. Det er som om de trur det er noe gærent med meg fordi jeg ikke danser rundt med plastikkposer på hodet og synger Ole Ivars i D-moll foran vilt fremmede vesener. Og det plager meg, så jeg blir sur, gjemmer meg og/eller reiser hjem.

Akk. Det er hardt å være festbrems.

Og her kommer dagens lille randomme: Jeg har, faktisk helt ubevisst, adobtert sittestillinga til L. Og når sant skal sies, gjør den ikke underverker for en i utgangspunktet frisk og opplagt rygg. Så her er beviset dere alle har venta på: Death Note er faktisk helseskadelig. Ouch.

Hail, hail Death Note!

Jeg hadde et aldri så lite forsett om å ikke blogge noe særlig mer før i væffal april. Jeg mener, snart må det jo bli slutt på alt dette pisspreiket mitt. Det skulle vise seg å ikke være så enkelt å holde. For altså, når man først har muligheten til å bare BABLE, om alt som du legger mening i uten at noen hindrer deg, da er det så altfor enkelt å gripe den muligheten.

Så. I går så jeg på Death Note. Igjen. Jada, jeg har sett hele greia før. Og jeg har sett flere enkeltepisoder om igjen fordi akkurat de episodene er spesielt bra. I går så jeg fra episode 1 til 7, men så var plutselig klokka fem og jeg var bra trøtt. Men hva gjør man ikke når det er snakk om tidenes mest geniale serie? Jeg kødder ikke. Og soundtracket! Alt! Det passer så sykt bra sammen! Jeg har nemlig lasta ned alle tre soundtracka i tillegg. Miksen av hardrock, elektronisk og viktoriansk kor... ingenting kunne ha beskrevet sjølve stemninga og essensen av Death Note bedre. Alt er tatt hensyn til. Hardrocken for den jo mørke, dystre, egentlig helt crazy handlinga som jeg skal ta for meg etterpå, for dere uinnvidde. Det elektroniske for de sinnssyke delene av det, der Kira klikker i vinkel i kjærlighet til sin egen genialisme. Viktoriansk kor, med orgel og latinsk sangtekst og det hele, til de øyeblikka (nært beslekta med de andre) der Kira flyr rundt og fabulerer om at han er Gud. Rawr.

Men hvis du ikke har peiling på hva Death Note er for noe, er alt overfor sikkert vanskelig å sette seg inn i. Så tillat meg å introdusere dere.

Hele herligheten dreier seg altså om en animeserie. Jeg antar at du veit hva en animeserie er. Den handler om 17 år gamle Light Yagami, som er en hinsides intelligent skolenerd som kjeder ræva av seg i tillegg. Ikke en god kombinasjon, skal det vise seg, for når shinigamien (dødsguden) Ryuk på akkurat samme tidspunkt kjeder ræva av seg og slenger ned Death Note'en (ei bok der han skriver ned navna og dødsårsakene til menneskene som skal dø) sin i menneskeverdenen, er det jo typisk at det er akkurat i skolegården til skolen der Light går at den lander. Light plukker den opp, trur først at det bare er en helt psycho spøk, men etter at han tester den ut for moro skyld, innser han at det faktisk er ekte. Det som står i Death Note'en stemmer. Og det som står i Death Note'en, er intet mindre enn "The human whose name is written in this note shall die"! Drama, drama. Men som sagt kjeder Light seg, og til tross for at han i begynnelsen får et større sammenbrudd fordi han har drept to mennesker, skjønner han fort åssen han kan bruke dette, ikke til sin egen fordel, men til det han mener er alle menneskene i verden sin fordel. Som han sjøl sier, "this world is rotten", etter å ha hørt om igjen og om igjen om drap, voldtekt og incest på nyhetene, trenger nemlig verden å renses opp i. Syns han. Så han bestemmer seg for å bruke Death Note'en til å drepe alle de han mener forpester den sånn at han når alt kommer til alt vil herske over en pur verden der ingen gjør faenskap som en gud.

Men Light er en innbilsk liten jævel. Han vil gjerne at folk skal gjenkjenne ham som en gud. Derfor, til tross for at han har valget mellom alle drapsmetoder man kan tenke seg, velger han å drepe alle ved hjerteinfarkt, sånn at det er umulig å ikke legge merke til. Og det legges jo merke til og. Vanlige folk ser at kriminelle dør som fluer av hjerteinfarkt. Hvorfor? Hva skjer? Er det en slags epidemi? Eller er det en gal morder løs? Eller... har det dukka opp en frelser?

Men det er jo ikke bare vanlige folk som legger merke til det som skjer. Politiet gjør også det, og for å gjøre det hele hakket mer komplisert, er det faren til Light som leder etterforskninga. Som sagt, legger politiet merke til alle de mystiske dødsfalla - politiet, og L.

L er det ingen som egentlig veit hvem er. Ingen veit hva han heter, ingen veit åssen han ser ut, og ingen har hørt stemmen hans. Det eneste politiet veit, er at han flere ganger har hjulpet både dem og FBI med å lese tilsynelatende umulige krimgåter ved å snakke til dem gjennom en datamanipulert stemme gjennom en fancy Mac. Også denne gangen stepper L inn - men han innser at Kira-saken, som den har endt opp med å bli kalt ("Kira" er den japanske uttalen av engelske "killer"), er en sak av kaliber han aldri før har vært borti. Han skjønner ganske fort at her hjelper ikke å rettlede politiet gjennom en stemme gjennom en data. For første gang viser han seg med sin sanne identitet til politiet, og jobber sammen med dem fysisk.

Det går ikke lang tid før L, som den glupingen han er, mistenker Light. Derfor går han undercover og begynner på skolen som L går på, bare for å verve ham inn til etterforskninga - og ikke minst forme et slags vennskap med ham (og det er her mine grisete yaoi-tanker kommer inn, men det blir, trist nok, ved tankene. Det mest erotiske som skjer mellom de to, er ei fotbefølingsscene. Det er forøvrig ei scene JEG ER MEKTIG GLAD I). Begge to jobber for å avdekke den andres egentlig identitet. L vil finne ut om Light virkelig er Kira, noe som er vanskeligere enn han hadde trudd, og Light, på sin side, prøver desperat å finne ut hva Ls navn egentlig er, i og med at han må skrive ned navnet hans for å kunne drepe ham. Samtidig fortsetter han å dømme kriminelle nedenom og hjem, men nettet som snører seg rundt ham, blir bare strammere og strammere... før han i siste sekund redder seg ut. Så er det store spørsmålet; hvem vinner til slutt? L eller Light? Og, ikke minst, hvem av dem er egentlig helten, og hvem er skurken? Og hva legger man egentlig i ordet "rettferdighet"? (Forresten genialt portrettert i andre episode, når både L og Light påstår helt likt at "I am justice!")

Plottet i Death Note virker kanskje ikke sååå genialt, men jeg lover deg, det er det. Det setter så til de grader spørsmål ved de klassiske snill- og slemrollene at man kan ikke annet enn å bli fascinert, bergtatt og, i mitt tilfelle, besatt. Light - er han snill eller slem? Slem - fordi han tross alt dreper folk? That's what he does for a living, liksom? Snill - fordi han vil utrydde verden for urettferdighet og gjøre den til et bedre sted? L - er han snill eller slem? Slem - fordi han vil drepe Kira? Snill - fordi han vil stoppe den som dreper folk? Ryuk - er han snill eller slem? Han verken hjelper eller jobber imot Kira/Light. Og så er det jo absolutt alt som virker bagatellmessig, som bare er detaljer, men som likevel har mening. Navnet til Light, for eksempel. Han heter Light, men kanjien man bruker for å skrive navnet hans, betyr "måne" (hvis jeg ikke husker helt feil), og etternavnet hans, Yagami, bruker kanjiene "natt" og "gud". Flere enn meg som ser symbolikken?

Det er så spennende å se åssen Light utvikler seg gjennom serien. Da jeg så første episode for første gang igjen etter å ha sett hele serien ferdig, måtte jeg smile og le litt av hvor forskjellig Light er fra starten av det hele og til slutten - og hvor utrolig lik han er. Vanskelig å gå nærmere inn på dette uten å røpe åssen det hele slutter, men jeg kan jo si det som de fleste sikkert kan tenke seg, at han bare blir galere og galere. Til slutten tar jo fyren helt av og roper og skriker og herjer og gliser. Hvis det går an å si at en animert figur spiller bra, så spiller Light suverent. Han er så bra lagd, skapt, alt.

De andre karakterene er også ekstremt bra lagd. Det har lett for å bli sånn at mens hovedpersonen er nyansert og dyp, er bifigurene veldig stereotypiske. Sånn er det ikke i Death Note. Alle har sine spesielle egenskaper som gjør at til tross for hvor helt ekstremt sære mange (det vil si de fleste) egentlig er, går det liksom ikke an å la være å like dem. Jeg liker til og med Misa, som er en typisk karakter som jeg forakter, men hun er et artig innspill i den ellers gravalvorlige og gotiske stemninga. Dessuten er det jo meninga at hun er tåpelig, teit, barnslig, naiv og blond, og det er det som er så herlig. Så egentlig er det bare én person i Death Note jeg ikke liker, og det er Near. Han er så wannabe L, uten å lykkes på noen måte. Han er bare... fæl. Men nok om det.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ha beskrevet slutten nærmere og presentert tolkninger, men jeg vil jo ikke ødelegge gleden for resten. Nå veit jeg ikke hvor mange som kommer til å se det etter å ha lest mi lange utbasunering her, men jeg har da tross alt fått fire personer til å se på det, så jeg anser min misjoneringsevne som rimelig godt utvikla. Men altså, alt er tatt hensyn til. Som sagt, musikken skaper den helt spesielle Death Note-stemninga med sine uvante, men sinnssykt gode stilmikser. Stilistisk er den også veldig bra. Jeg bare digger måten de "filmer" det når Kira skribler i Death Note'en sin i de første episodene.

En annen ting som er verdt å nevne, er den bevisste likheten mellom Light og L. De er rake motsetninger utseendemessig, med Light som den perfekte, alltid vellykka seksereleven som går i dress og med finkjemma hår, mens L tusler rundt som en uteligger i baggy klær og Medusa-hår (bare uten slangene). Dette er veldig lett å legge merke til i episoden der L begynner på skolen til Light og de står ved siden av hverandre og holder tale! Sjekk forskjellen, liksom! Behold the difference! Men igjen, så er de så sykt like. L sier det sjøl i episode 6, at grunnen til at han kan forutse Kiras handlinger så godt som han gjør, er fordi han veit at han ville ha gjort akkurat det samme sjøl. Og så er det jo verdt å nevne at begge to er supersmarte.

Nei, Death Note er saker, ass. Jeg kunne ha fortsatt dette her i all evighet, men en gang må jeg jo stoppe og, og med mindre du er like lost in space som det jeg er, er du sikkert så godt som død av kjedsomhet nå. Men jeg lover deg, det er den beste og sykeste animeen jeg noen gang har sett. Og det skal MYE til for å overgå den.

Hvorfor L egentlig kommer med håndjernet i episode 17

(creds til puffsgain på dA.)

Nattfall går nye veier

Nå lurer du sikkert på hva slags nyutklekka revolusjonsideer som lurer seg bak hjernebarken min (eller mest sannsynlig er jeg bare innbilsk og du bare leser fordi du kjeder deg), men det er ikke nyutklekka revolusjonsideer. Ikke helt, i væffal. Men for meg er det altså et stort skritt. Egentlig det omvendte av det han månemannen sa. "A small step for mankind, a giant leap for me", liksom, sjøl om jeg visselig har betenkeligheter om hvor mye menneskeheten egentlig bryr seg om mine indre revolusjoner.

Det har seg altså sånn at jeg var på en helt fabelaktig vinterferie i år. Turen gikk til Jølster i Sogn og Fjordane, til mine elskbare venner Anders, Eva og Ingrid, hvorav sistenevnte er en besatt pornografiker som (u?)heldigvis er djevelsk kreativ i tillegg. Ikke det at de andre ikke er det, men det var altså Ingrid som satte meg på disse rebelske tankene. Hør bare:

Tidligere har jeg sett på fanfic-forfattere som folk som ikke har noe liv. Og da snakker jeg om folk som har enda mindre å ta seg til på fritida si enn meg. Folk som er så til de grader obsessed med rollefigurene i bøker, spill, animeer osv at de lar sine gale/lystige/seksuelle fantasier få utløp på arket, eventuelt dataskjermen - og for all del, tenkte jeg, la dem holde på, men hvorfor i svarteste grisesatan må de absolutt brette ut sine perverse fetisjer på internett? Offentlig? Til lyst og skue for alle andre, foran masturberende fjortisjenter som ikke kan få seg noe i det virkelige liv? Hvorfor, tenkte jeg? HVORFOR?

Ingrid visste hvorfor. Så, hvorfor? Jo, det skal jeg si deg. Fordi fanfic er TØFT. Nettopp. Det høres kanskje sykt ut, men det er nettopp tøft det er. Og man behøver ikke nødvendigvis legge ut om dårlige erotiske skildringer om Harry og Draco aleine sammen på doen, man behøver faktisk ikke ha med wannabe-pornografi i det hele tatt. Det kan jo strengt tatt handle om hva som helst, sjøl om slashfic selvfølgelig er det jeg oftest forbinder med hele fenomenet. Men uansett om man velger å slashe, så trenger det jo fortsatt ikke å innebære nerdesex.

Så her sitter jeg. Jeg har nettopp publisert min første fanfic. Ikke på noen lugubre fanfic-nettsteder, sjøl om det garantert skjer etter hvert som Ingrid får vilja si, men på det aller vakreste nettstedet Skrivebua (that is, mitt kjærlighetsbarn). Nå spørs det om folk faktisk gidder å lese, jeg mener, Skrivebua, norske Skrivebua (haha, jeg skreiv først "Skeivebua"...) er vel sikkert ikke stedet der det florerer flest yaoi-fangirls som har nistirra på alle Death Note's trettisju episoder (for du kan vel tenke deg hvilke to lurifakser min handler om...). Men nå er det første hinderet overkommet. Jeg har sett mine egne fordommer i øya, og nå venter verden på meg. Eller ikke. Uansett er det et like stort skritt som det var i begynnelsen av innlegget.