Tre anbefalinger på R

The Road av Cormac McCarthy - Dette var en av de beste bøkene jeg leste i 2013. Den er vel teknisk sett en post-apokalyptisk sci-fi-roman, men den har klart kunststykket som jeg syns urovekkende få som skriver sjangerlitteratur får til: å kombinere et spennende og engasjerende plott med et utsøkt godt språk. Skrivestilen i The Road er stort sett veldig knapp, men innimellom flyter den ut i poetiske stream of consciousness-aktige assosiasjonsrekker, sånn som dette: He rose and stood tottering in that cold autistic dark with his arms outheld for balance while the vestibular calculations in his skull cranked out their reckonings. An old chronicle. To seek out the upright. No fall but preceded by a declination. He took great marching steps into the nothingness, counting them against his return. Eyes closed, arms oaring. Upright to what? Something nameless in the night, lode or matrix. To which he and the stars were common satellite. Like the great pendulum in its rotunda scribing through the long day movements of the universe of which you may say it knows nothing and yet know it must. Men når den er på sitt knappeste, er den likevel på sitt mest presise, og det er ikke mange linjene som skal til for å sette ei stemning helt perfekt: The grainy air. The taste of it never left your mouth. They stood in the rain like farm animals. Then they went on, holding the tarp over them in the dull drizzle. Their feet were wet and cold and their shoes were being ruined. On the hillsides old crops dead and flattened. The barren ridgeline trees raw and black in the rain. Og den er virkelig helt intenst ubehagelig og rørende, det hele mesterlig gjort ved å tilsynelatende bruke så få virkemidler som overhodet mulig. Og i tilfelle du skulle lure: filmen er nesten like bra som boka.

Røtter - Det fins to Røtter-butikker i Oslo, en på St. Hanshaugen og en på Briskeby. Røtter er et helt fantastisk sted for miljøbevisste vegetarianere som meg sjøl. De har sannsynligvis byens, og antakelig landets, beste utvalg av kjøtterstatningsprodukter, i tillegg til økologiske, ofte kortreiste varianter av alle slags matvarer, fra frukt og grønnsaker til kaffe, sjokoladepålegg og godteri. I tillegg har de naturlige, miljøvennlige såper og vaskemidler. Det eneste negative er at det meste er ganske dyrt, men så kommer man på at det er egentlig bare dyrt fordi de store matkjedene er så billige, og de er så billige fordi maten er sprøyta full av salt og konserveringsmidler og sprøytemidler for å gjøre produksjonen så effektiv som mulig og kostnadene så lave som mulige. På Røtter selger de ekte mat, og å betale det som trengs for å faktisk produsere den maten, føles ikke annet enn rimelig. Nå bor jeg på Hauketo og reiseveien blir veldig lang, men jeg anbefaler alle i mer sentrumsnære strøk å stikke innom neste gang de skal handle dagligvarer!

Requiem for a Dream - En av de råeste og mest ubehagelige filmene jeg veit om. Denne er sånn sett ganske motsatt av veldig mange andre filmer, der håpet dukker opp helt på slutten likevel. Her er det et håp og en livsglede i begynnelsen, før alt blir gradvis mørkere og vanskeligere å unnslippe, og så sitter man der, sammen med hovedpersonene, og er helt aleine og fullstendige hjelpeløse, og veit at det bare skal bli verre. Og det er der filmen etterlater deg. Jeg kunne skrevet et helt avsnitt bare om soundtracket, som til de grader makter å konsentrere desperasjonen sterkere og sterkere etter hvert som filmen når sitt nådeløse klimaks. Kombinasjonen av strykere og synth er så mektig at jeg bare vil legge meg ned og dø. Det er ikke helt umulig at Clint Mansell er et geni. Uansett, dette er ikke filmen du skal se hvis du liker lykkelige slutter og at alt ordner seg til slutt, men heller hvis du vil ta del i en forråtnelsesprosess på avstand. Her, ta en trailer:

Vi snakker main theme

Altså, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nerd. Og jeg er egentlig ikke en spesiell type nerd, men jeg er flere typer nerd på en gang. Animenerd, RPG-nerd, spillnerd, fantasynerd, språknerd, you name it. Jeg er g33k, rett og slett. Otaku. Kall det hva du vil. Men den nerdness'en vi skal se nærmere på nå, er den som handler om film.

Jeg har lenge vært superinteressert i film. Jeg trur jeg faktisk ville ha valgt film framfor musikk. Det ville selvfølgelig ha vært et jævlig tøft valg, men personlig er jeg mektig glad i historiefortelling, og det er enklere å fortelle ei historie gjennom film enn gjennom musikk. Det er en påstand som så klart kan motargumenteres, men det er altså mi mening. MEN, jeg elsker musikk, for all del, og film hadde ikke vært film uten musikk, egentlig. Derfor har jeg fått den glimrende ideen å kåre de fem beste main themes'ene som fins. Du veit, originalmusikken. Og hvorfor akkurat fem? Fordi da jeg skulle kåre de ti beste badass'ene sist gang, tok det himla lang tid. Derfor.

Hva jeg har tatt hensyn til, er om de representerer filmen på en god måte, og rett og slett musikalsk kvalitet. Noe så enkelt som det. Og vips, bare ved hjelp av få ord hørtes jeg plutselig skikkelig proff ut og. Jeg overrasker stadig!

Here goes:

5. Løvenes konge

Vel, så er det kanskje ikke main theme'et til Løvenes konge, men det er fortsatt en av de aller vakreste sangene jeg veit om. Jeg så filmen for første gang da den kom ut, og da var jeg fire år. Man skulle kanskje tru at fireåringer er følelsesløse jævler som bare er til for å plage folk eldre enn dem sjøl, og jeg legger ikke skjul på at jeg sikkert var sånn, jeg og, men helt hjerteløs var jeg likevel ikke. For når denne sangen kom, grein jeg i bøttevis. Det gjør jeg forøvrig ennå. Løvenes konge er en av de aller beste tegnefilmene jeg veit om, og bare å snakke om den gir meg gåsehud. Dette er min aller første wow-kinoopplevelse, og både filmen og sangen vil alltid bety noe spesielt for meg. Sangen er rørende, vakker, og ikke så helt fri for de afrikanske rytmene som særpreger soundtracket til Løvenes konge. En veldig verdig femteplass, vil jeg si.



4. Death Note

(You saw it coming, didn't you?) Vel, Death Note har ganske enkelt et genialt soundtrack. Jeg snakka en del om det i Death Note-innlegget mitt som jeg skreiv noen måneder tilbake, og i frykt for å gjenta meg sjøl, vil jeg si at soundtracket sånn generelt er suverent, og et av de aller beste jeg veit om, når det gjelder å formidle sjølve essensen av filmen, eller i dette tilfellet TV-serien. Det er ei blanding av elektronisk, hardrock og dramatisk kor på latin, der main theme'et er representert ved sistnevnte. Death Note som serie er prega av galskap, vold og gotikk, så sammensetninga av musikkstiler kunne vel egentlig ikke passa bedre. Klikk her for en kjempeklønete oversettelse av teksten, men det er likevel nok til å forstå hvor sinnssykt bra den passer til tankegangen til Kira (hvis du har sett/lest serien, vel å merke). Og så spiller den jo på noe bibelsk, og hvis ikke hele greia, med guder og alt det der, er bibelskinspirert, så veit ikke jeg!



3. Pirates of the Caribbean

Kom igjen, innrøm det! Det går virkelig ikke an å la være å elske POTC og main theme'et! Jeg veit du gjør det! Denne er bare så herlig. Den er sinnssykt fengende, i tillegg til at den er skikkelig sjørøverish, uten at jeg greier å poengtere det noe nærmere. Men det er bare den spesielle følelsen du får i deg av å høre den sangen... Sverd som slår mot hverandre, kanoner som fyrer av kanonkule etter kanonkule, blafring fra seila i vinden, lukta av saltvann... Det er der, liksom! I sangen! Og akkurat som filmen gir den deg en nesten umulig-å-undertrykke tendens til å hoppe rundt i rommet og skrike randomme piratutsagn. Greit, dette var en elendig beskrivelse av sangen, men den fenger. Jesus, som den fenger.



2. Platoon

Platoon er en ekstremt sterk film. Den er tragisk og brutal, og helt knallærlig. Det er noe med theme sangen dens som greier å formidle alle de følelsene helt knirkefritt. Jeg får lyst til å grine av å høre den bittersøte fiolinen. Uten å bli sentimental, greier sangen å fange opp desperasjonen og grusomhetene vi blir presentert for gjennom filmen, og man sitter igjen med et sinnssykt godt musikkstykke. Det tar liksom aldri helt av, men er på en merkelig måte fæl fordi den liksom er snikende og lengtende og sår på ei og samme tid. Du får så sterke følelser inni deg av å høre den, på en måte. Gah. Jeg greier virkelig ikke dette med forklaringer. En tilgivelse hadde vært på sin plass.



*trommevirvel*



1. Requiem for a Dream

Her, vettu. Her snakker vi epic. Blandinga av klassisk og elektronisk er et virkemiddel som funker som dusan - se bare på, igjen, Death Note - og det virker ikke dårligere her, for å si det sånn. Som du ser av plasseringa, er nemlig main theme'et til Requiem for a Dream det aller beste jeg veit om, og er en fantastisk... sang? (kan man kalle en instrumentalting for en sang?)... sånn i det hele tatt. Filmen er både jævlig, klastrofobisk, gledesløs og snikende, akkurat som de ekle fiolonene, som skremmer livsskiten ut av meg, og de elektroniske hjerteslaga, som kan bety både det ene og det andre, hvis man velger å virkelig gå i dybden av analyse her, i sangen. Dette er rett og slett en perfekt representant for en helt fantastisk film. Jeg får lyst til å grine av både sangen og filmen fordi den er så jævlig tragisk. Og hver gang jeg får lyst til å begynne å grine, så er det en grunn for det. Jeg er nemlig berykta for å være sparsom med tårene når det gjelder både film og musikk. Det er vel ikke så mye mer å si... dette er genialisme satt i system.