Hundre år med Disney!

Så okei. I månedsvis nå har jeg hatt løse planer om å lage ei liste over mine ti favoritter blant alle de animerte Disney-filmene gjennom tidene, og så, fordi synkronisitet er en ting og kaosmagi er ekte, dukka denne opp hos NRK, og jeg som ikke engang visste at Disney står overfor sitt hundreårsjubileum, innser at skjebnen har bestemt at det løst planlagte innlegget mitt må skje nå eller aldri. Ikke minst fordi jeg skal til fysioterapeut til uka – etter å ha stått på venteliste siden begynnelsen av august med hofter som ikke blir noe bedre, spurte jeg foreldra mine om jeg kunne få behandling hos privat fysioterapeut i julegave, og nå har jeg fått overført et beløp av dem som dekker to private behandlinger, så får vi ta det derfra – og fordi jeg også skal på Ullevål om halvannen uke, trenger jeg å tvinge hjernen min til å tenke på andre ting. Og hva er vel bedre eskapisme enn Disney?

Noen få ting først: jeg har ikke sett absolutt alt av Disney, og fordi Disney-renessansen begynte mens jeg var minus ett år og slutta da jeg var ni, klarer jeg ikke å være objektiv. Det går liksom ikke an å ha et nøytralt forhold til den aller første filmen man så på kino da man var fire, liksom. Med andre ord: utvelgelsesprosessen begrenser seg naturlig nok til de filmene jeg faktisk har sett, og den er høyst subjektiv. Alt av kunst kommer på et visst punkt alltid til å koke ned til smak og behag uansett, så istedenfor å si at dette er ei liste over de ti beste Disney-filmene gjennom historien, sier jeg heller at dette er de ti Disney-filmene jeg liker best. Så får vi heller krangle i kommentarfeltet etterpå. Noen av disse filmene har vært bortimot umulige å veie opp mot hverandre, så i enkelte tilfeller er hvilken plass filmen har på lista i hovedsak basert på hvor ofte jeg så den som liten. Kanskje er det et dårlig kriterium, men jeg syns det er et kriterium som tross alt gir mening. Jeg har forøvrig fortsatt heller ikke fullt ut forstått forskjellen på Pixar og Disney, så om jeg har begått noen bommerter i den forbindelse, beklager jeg. 

Okei? Da kör vi.

10. Up

Når det gjelder min benevnelse av Pixar i forbifarta, er det mest Up jeg tenker på. Men hvis vi legger det til side, er dette definitivt den nyere Disney-filmen jeg har fått mest ut av. Den er rørende og morsom om hverandre, akkurat som det skal være, og de snakkende hundene er i all oppriktighet blant de av Disneys kreative krumspring jeg kan huske å ha ledd mest av. Animasjonen er selvfølgelig helt nydelig å se på, så får det heller være at slutten blir litt for actionprega og innholdstett for min del. Jeg er tross alt, i likhet med filmens hovedperson, en gammal grinebiter, og ikke en unge som kjeder seg hvert eneste minutt der det ikke skjer noe særlig, noe jeg mistenker at er grunnen til at jeg fort får litt overdose av nyere barnefilmer generelt. 

9. Oppdrag Nemo

I en av de siste gode, gammaldagse barnebursdagene jeg var i, før mine jevnaldrende heller begynte å ha bursdagsfester, så vi Oppdrag Nemo. Dette var lenge før min nylige besettelse av havet satte inn for fullt (ping Subnautica), så jeg var mer opptatt av historien og humoren enn av estetikken, men du verden, til å ha et såpass enkelt plott, er det nesten utrolig hvor mye Oppdrag Nemo gjør riktig. Da denne filmen kom var jeg tretten år, og det er godt mulig at dette var den gylne alderen der jeg var på mitt aller mest irriterende, så du kan tru jeg koste meg da jeg som den potensielt eneste i selskapet kjente igjen referansene til The Shining og Psycho, referanser som forøvrig nok en gang beviser hvor godt Disney får til det berømte allalderperspektivet. 

8. To gode venner

Som liten, og for den saks skyld den dag i dag, var jeg utrolig glad i dyr. Typ, dyr og verdensrommet var cirka de to interessene jeg hadde (hadde WALL-E kommet i 1996, hadde den sannsynligvis vært på denne lista). Jeg var ikke så veldig opptatt av prinsessefilmene til Disney, men dyrefilmene, derimot! Jeg hadde ikke To gode venner (eller Todd og Copper, som den het i hodet mitt) på VHS, men det hadde naboen vår, så jeg benytta mange av anledningene der borte til å se Disneys kanskje tristeste film og grine på meg hodepine igjen og igjen. Jeg syns fortsatt den slutter usedvanlig brutalt, og det hjalp lite at mamma fortalte meg at det bare var sånn naturen var og at det tross alt er forskjell på ville og tamme dyr.

7. 101 Dalmatinere

Her har du altså en liten unge som elsker dyr, som nekter å bruke skinn og pels, og som seinere skal bli vegetarianer som trettenåring. Jeg husker ikke hvor gammal jeg var første gangen jeg så 101 Dalmatinere, men Cruella DeVille, den forfengelige kjederøykende kjerringa som ville drepe valper for å få lagd seg pelskåpe, blei den ultimate skurken for meg. Det betyr ikke at jeg ikke fikk en viss sympati for Cruella når hun til slutt endte opp i en snøhaug, eller at jeg ikke syntes hun så usedvanlig stilig ut med det lange munnstykket sitt mens hun røyka og snakka i telefonen, så det er godt mulig at dette er en av de første filmene som fikk meg til å kjenne på de tross alt ganske kompliserte følelsene som oppstår når man både syns synd på og beundrer noen man egentlig misliker.

6. Hercules

Da Hercules kom i 1997, var jeg egentlig ikke spesielt interessert i å se den, mest fordi jeg syntes den hadde en rar tegnestil, men så skulle Vibeke og venninnene hennes på kino og se Spice World: the Movie, og Hercules blei vist i en annen sal samtidig, så mamma og jeg så den mens Vibeke så Spice World, og da den kom på VHS og det blei klart at min barndomsvenninne Marte-Lise hadde en skikkelig hang-up på den, endte jeg opp med å se den ganske mange ganger hos henne, og jo flere ganger jeg så den, jo bedre likte jeg den. Dette er en av de Disney-filmene jeg ikke har sett igjen som voksen, og kanskje den jeg i skrivende stund har mest lyst på et gjensyn med. Jeg husker jeg syntes Hades var dritkul, og Megara var en forfriskende selvstendig jomfru i nød. "Vil du kjøpe et solur?" er for meg en av de mest ikoniske Disney-replikkene, og så har jeg ikke engang nevnt musene ennå! Rett og slett mye som er fortsatt er kult og freskt i denne, og tegnestilen har definitivt vokst på meg.

5. Alice i eventyrland

Jeg var et forholdsvis stort barn da jeg så denne første gang, stor nok til at det skulle en del mer til enn tidligere for å imponere meg, kanskje omkring ni – ti år, så da jeg endte opp med å elske Alice i eventyrland fra første stund, var jeg faktisk litt overraska over meg sjøl. I ettertid har jeg selvfølgelig null problem med å se hvorfor den fargerike, fantasifulle og til tider groteske surrealismen appellerte til meg, i og med at dette jo er ting som fenger meg den dag i dag, men ikke desto mindre vitner dette om det geniale ved Disney: evnen til å fenge barn på tvers av tid og kulturelle strømninger, og en sær feberdrøm unnfanga på begynnelsen av femtitallet, kan treffe en nerve hos sære unger like godt som eller bedre enn samtidige og mer konvensjonelle barnefilmer.

4. Den lille havfruen

Egentlig hadde jeg et sterkere forhold til spin-off-serien fra 1992 enn til originalfilmen, takket være en VHS jeg fikk på et eller annet tidspunkt som inneholdt et utvalg av episodene (Harmoni, sangen Ariel synger til den onde djevelrokken i en av dem, er fortsatt en sang jeg kan få på hjernen i ny og ne), men altså, som Sebastian synger, "darling, it's better here where it's wetter." Fordi Den lille havfruen – og spin-off-serien – gjør en veldig overbevisende jobb med å vise oss at livet under havet er bedre, og jeg sjøl syntes Ariel var temmelig dum som lengta etter den kjedelige verdenen på land. Dette universet er fargerikt, karakterene er elskverdige, i tillegg til at Den lille havfruen har noe av den aller beste musikken i Disney-katalogen. Og hvem i all verden skulle vel ikke innimellom ønske at de var en havfrue?

3. Pocahontas

Pocahontas er kanskje en slags prinsessefilm, men egentlig ikke. Pocahontas, med sitt store hjerte for dyr og evne til å kommunisere med naturen, var en utrolig mye lettere hovedperson å kjenne seg igjen i for fem år gamle Kristine enn virkelighetsfjerne bimboer som Tornerose og Jasmin, og det var ikke få piletrær jeg i min barndom prøvde å snakke med i håp om at akkurat dette treet skulle vise seg å inneholde ei klok, gammal kone. Sett fra dagens ståsted er selvfølgelig ikke Pocahontas direkte uproblematisk, men for en litt rar unge som likte dyr og natur bedre enn folk, var Pocahontas en både vakker og spennende film, og karakteren Pocahontas blei et av mine første forbilder (til tross for at jeg syntes hun heller burde ha forelska seg i Thomas, som etter min mening var mye kjekkere enn John Smith).

2. Et kongerike for en lama

Altså, de fleste som kjenner meg veit at Et kongerike for en lama har en veldig spesiell plass i hjertet mitt. Dette er, i all oppriktighet, en av de aller morsomste filmene jeg veit om, og den norske dubben er helt fantastisk, så fantastisk at jeg faktisk foretrekker den på norsk. Jeg kan veeeeldig mange av replikkene utenat, og jeg lover deg at det fins et Et kongerike for en lama-sitat for nesten enhver anledning. Kronk er verdens beste himbo, Kuzco er den kjekkeste Disney-prinsen (eller keiseren, om du vil) – seriøst, prins Eric ain't got nothin' on him – og Yzma er en hel #vibe. Wikipedia påstår at den har blitt en kultfilm, og det kan jeg skrive under på: blant mine bekjentskaper, er det enten de som aldri fikk med seg at den kom eller som har glemt at den fins, eller vi som veit at denne tilsynelatende unnselige filmen i all hemmelighet er et komedisk mesterverk allerede like legendarisk som det beste fra Monty Python.

1. Løvenes konge

Løvenes konge var sannsynligvis min aller første besettelse, og jaggu er den ikke like fantastisk i dag. Det var den aller første filmen jeg så på kino, men allerede før det hadde jeg en svær Løvenes konge-plakat på rommet mitt fordi jeg elska den allerede før jeg hadde sett den. Og kjærligheten min gikk ikke over etter mitt altså aller første kinobesøk. Jeg eide så mange Løvenes konge-effekter at dere aner ikke, og i barnehagen fikk ikke Anja og jeg lov å leike Løvenes konge – med mindre tante Lise var der – fordi de andre barnehagetantene syntes vi godt kunne leike noe annet innimellom og inkludere andre enn hverandre i leiken vår. Da jeg hadde mitt første gjensyn med denne filmen som voksen omkring 2012, grein jeg omtrent sammenhengende gjennom hele filmen. Animasjonen og musikken er noe av det aller vakreste som noen gang har blitt brakt til lerretet, og den klassiske, men tross alt både modne og mørke historien, om komplekse temaer som sorg, hevn, skyldfølelse og svik, fenger både voksne som barn. I hvert fall er jeg veldig takknemlig for at ingen undervurderte fireårige Kristine og tenkte at dette var en for voksen film for meg, for selv om jeg på den tida kanskje ikke hadde vokabularet til å forklare hva filmen handla om, snakka den til den intuitive forståelsen min av det som foregikk likevel. For mange barn er nok smartere enn hva mange voksne trur, og følelsene Løvenes konge påkalte i meg, er urmenneskelige og universelle.

Vi snakker main theme

Altså, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nerd. Og jeg er egentlig ikke en spesiell type nerd, men jeg er flere typer nerd på en gang. Animenerd, RPG-nerd, spillnerd, fantasynerd, språknerd, you name it. Jeg er g33k, rett og slett. Otaku. Kall det hva du vil. Men den nerdness'en vi skal se nærmere på nå, er den som handler om film.

Jeg har lenge vært superinteressert i film. Jeg trur jeg faktisk ville ha valgt film framfor musikk. Det ville selvfølgelig ha vært et jævlig tøft valg, men personlig er jeg mektig glad i historiefortelling, og det er enklere å fortelle ei historie gjennom film enn gjennom musikk. Det er en påstand som så klart kan motargumenteres, men det er altså mi mening. MEN, jeg elsker musikk, for all del, og film hadde ikke vært film uten musikk, egentlig. Derfor har jeg fått den glimrende ideen å kåre de fem beste main themes'ene som fins. Du veit, originalmusikken. Og hvorfor akkurat fem? Fordi da jeg skulle kåre de ti beste badass'ene sist gang, tok det himla lang tid. Derfor.

Hva jeg har tatt hensyn til, er om de representerer filmen på en god måte, og rett og slett musikalsk kvalitet. Noe så enkelt som det. Og vips, bare ved hjelp av få ord hørtes jeg plutselig skikkelig proff ut og. Jeg overrasker stadig!

Here goes:

5. Løvenes konge

Vel, så er det kanskje ikke main theme'et til Løvenes konge, men det er fortsatt en av de aller vakreste sangene jeg veit om. Jeg så filmen for første gang da den kom ut, og da var jeg fire år. Man skulle kanskje tru at fireåringer er følelsesløse jævler som bare er til for å plage folk eldre enn dem sjøl, og jeg legger ikke skjul på at jeg sikkert var sånn, jeg og, men helt hjerteløs var jeg likevel ikke. For når denne sangen kom, grein jeg i bøttevis. Det gjør jeg forøvrig ennå. Løvenes konge er en av de aller beste tegnefilmene jeg veit om, og bare å snakke om den gir meg gåsehud. Dette er min aller første wow-kinoopplevelse, og både filmen og sangen vil alltid bety noe spesielt for meg. Sangen er rørende, vakker, og ikke så helt fri for de afrikanske rytmene som særpreger soundtracket til Løvenes konge. En veldig verdig femteplass, vil jeg si.



4. Death Note

(You saw it coming, didn't you?) Vel, Death Note har ganske enkelt et genialt soundtrack. Jeg snakka en del om det i Death Note-innlegget mitt som jeg skreiv noen måneder tilbake, og i frykt for å gjenta meg sjøl, vil jeg si at soundtracket sånn generelt er suverent, og et av de aller beste jeg veit om, når det gjelder å formidle sjølve essensen av filmen, eller i dette tilfellet TV-serien. Det er ei blanding av elektronisk, hardrock og dramatisk kor på latin, der main theme'et er representert ved sistnevnte. Death Note som serie er prega av galskap, vold og gotikk, så sammensetninga av musikkstiler kunne vel egentlig ikke passa bedre. Klikk her for en kjempeklønete oversettelse av teksten, men det er likevel nok til å forstå hvor sinnssykt bra den passer til tankegangen til Kira (hvis du har sett/lest serien, vel å merke). Og så spiller den jo på noe bibelsk, og hvis ikke hele greia, med guder og alt det der, er bibelskinspirert, så veit ikke jeg!



3. Pirates of the Caribbean

Kom igjen, innrøm det! Det går virkelig ikke an å la være å elske POTC og main theme'et! Jeg veit du gjør det! Denne er bare så herlig. Den er sinnssykt fengende, i tillegg til at den er skikkelig sjørøverish, uten at jeg greier å poengtere det noe nærmere. Men det er bare den spesielle følelsen du får i deg av å høre den sangen... Sverd som slår mot hverandre, kanoner som fyrer av kanonkule etter kanonkule, blafring fra seila i vinden, lukta av saltvann... Det er der, liksom! I sangen! Og akkurat som filmen gir den deg en nesten umulig-å-undertrykke tendens til å hoppe rundt i rommet og skrike randomme piratutsagn. Greit, dette var en elendig beskrivelse av sangen, men den fenger. Jesus, som den fenger.



2. Platoon

Platoon er en ekstremt sterk film. Den er tragisk og brutal, og helt knallærlig. Det er noe med theme sangen dens som greier å formidle alle de følelsene helt knirkefritt. Jeg får lyst til å grine av å høre den bittersøte fiolinen. Uten å bli sentimental, greier sangen å fange opp desperasjonen og grusomhetene vi blir presentert for gjennom filmen, og man sitter igjen med et sinnssykt godt musikkstykke. Det tar liksom aldri helt av, men er på en merkelig måte fæl fordi den liksom er snikende og lengtende og sår på ei og samme tid. Du får så sterke følelser inni deg av å høre den, på en måte. Gah. Jeg greier virkelig ikke dette med forklaringer. En tilgivelse hadde vært på sin plass.



*trommevirvel*



1. Requiem for a Dream

Her, vettu. Her snakker vi epic. Blandinga av klassisk og elektronisk er et virkemiddel som funker som dusan - se bare på, igjen, Death Note - og det virker ikke dårligere her, for å si det sånn. Som du ser av plasseringa, er nemlig main theme'et til Requiem for a Dream det aller beste jeg veit om, og er en fantastisk... sang? (kan man kalle en instrumentalting for en sang?)... sånn i det hele tatt. Filmen er både jævlig, klastrofobisk, gledesløs og snikende, akkurat som de ekle fiolonene, som skremmer livsskiten ut av meg, og de elektroniske hjerteslaga, som kan bety både det ene og det andre, hvis man velger å virkelig gå i dybden av analyse her, i sangen. Dette er rett og slett en perfekt representant for en helt fantastisk film. Jeg får lyst til å grine av både sangen og filmen fordi den er så jævlig tragisk. Og hver gang jeg får lyst til å begynne å grine, så er det en grunn for det. Jeg er nemlig berykta for å være sparsom med tårene når det gjelder både film og musikk. Det er vel ikke så mye mer å si... dette er genialisme satt i system.

Absolutt BADASS!

Karoline Akima er altfor genial. Faktisk så genial at jeg bare er nødt til å gjøre som henne og skrive skurkeliste, men der Karoline holdt seg innafor Disney-verdenens rammer, boltrer jeg meg fritt (men ha i bakhodet at lista selvfølgelig er sterkt påvirka av mine personlige og obsessive interesser...). Uansett, behold! Her er de ti mest geniale fiktive slemmingene gjennom tidene:

10. Michael (Angel Sanctuary)

Nå er ikke den godeste Angel of Fire den typiske badguyen, da, og det er på ingen måte han som er sjølve "I Я EVIL!" i serien og den som hovedpersonen alltid må slåss med, men han er steintøff. Han er ekstremt naiv og impulsiv, har sjukt kort lunte (hvis noen lunte i det hele tatt), er ganske hyperaktiv, kjeder seg lett, er like høy som meg, og dermed den eneste badguyen jeg veit om som bruker platåsko. Det er ingen i den serien som blir gjort så mye narr av som ham, og det er selvfølgelig med fatale konsekvenser. Raserianfalla hans, som kommer som perler på ei snor, er ofte bortimot meningsløse, og han elsker å sparke ræv uten grunn, og, nå skal vi sitere direkte fra volume 10, der en liksom-Setsuna har dukka fram på jorda, bare for å demonstrere. Setsuna er hovedpersonen, og siden Mika tross alt er blant de slemme, er det blant andre hans oppgave å fjerne Setsuna. Uansett, først er det Raphael som antyder at det kanskje er bare en late-som-Setsuna, og Mikas respons er som følger: "GOD DAMN IT! I DON'T GIVE A CRAP IF THIS SAVIOR IS THE REAL ONE OR NOT! I'M GONNA RIP THIS BASTARD TO SHREDS!", og seinere er det faktisk bekrefta at den som er på jorda ikke er den ekte Setsuna. Her er Mikas svar i situasjonen: "I DON'T GIVE A CRAP! DIE!!!". Nå skal det nevnes at han har sinnssyke skills i dette med rævsparking, og han er en sadistisk jævel som gjerne dreper for moro skyld. Han er derimot litt for barnslig og, tør jeg si det, dum?, til å havne høyere oppe på lista. Dessuten er han, som nevnt, ikke den store stygge ulven, bare en bikarakter.


9. Freddy (A Nightmare On Elm Street)

Freddy trenger vel ingen særlig videre introduksjon. De fleste veit hvem den forbrente psykopaten som herja i marerittene til uheldige ungdommer på 80-tallet er. Derfor gidder jeg ikke gå i detaljer omkring bakgrunnen hans her, men jeg kan nevne at siden jeg er veldig opptatt av at en skurk ikke er ordentlig skurk før han har en grunn for det (også en av grunnene til at Michael ikke fikk ei høyere plassering), i tillegg til at psykologi er spennende saker, syns jeg årsaken til at herr Krueger har blitt som han har blitt, er interessant. Han hadde en jævlig barndom, og var født av ei dame som var urettmessig plassert på galehus der hun blei systematisk voldtatt og torturert av medpasienter. Omsider blei hun gravid, og avkommet var nettopp mister F.K. himself. Han blei adoptert bort til en voldelig og alkoholisert far, som han som tenåring tok livet av. Som voksen gikk han rundt og drepte og misbrukte barn, men blei til slutt tatt for det. Foreldra til de drepte og misbrukte barna blei forbanna da han blei frikjent, og tente på ham og huset hans, thus hans lite tiltalende utseende. Nå går han igjen og spøker i drømmene dine. Og i drømmene dine er han en brutal gærning som gjerne legger stor vekt på måten du blir drept på og mengden lidelse du blir utsatt for før du dør. Dessuten er klohansken hans et av de mest skremmende våpna innen filmhistorien.


8. Bijomaru (Azumi)

Han har stil, altså. Han har det. For en veldig viktig del av helhetsoppfatninga mi av skurkene, er at de har nettopp stil. De behøver ikke nødvendigvis være dødelig heite, men så lenge de har dette med stil, så er mye gjort, altså. Og som sagt, herren har det in spades. Jeg mener, han flyr rundt i helhvitt, sminka omtrent som en geisha, dreper med eleganse med listas nest heiteste sverd, og gir alle han dreper ei rose; hva kalles det om ikke stil? Dessuten har jeg en forkjærlighet for skurker som klikker i vinkel mot slutten av filmen, og det han gjør, kan vel definitivt karakteriseres som vinkelklikking. Så får heller skuespillet til Joe Odagiri, som har det ærefulle oppdraget å portrettere ham, tilgis.



7. Shenzi (Løvenes konge)

Shenzi var min aller første obsession, sammen med Løvenes konge generelt. Da filmen kom i 1994, blei det umiddelbart min favorittfilm, og den dag i dag kan jeg flere replikker fra den utenat, og det til tross for at det (beklageligvis) er årevis siden jeg har sett den nå. Men seriøst, Shenzi er hot stuff. Hun er vittig, smart, sexy (i den grad jeg kan kalle en hyene det uten å motta ekle beskyldninger) og rett fram ondskapsfull. Hun har med mindre ord alle kvaliteter det forventes at en skikkelig badguy, eller i dette tilfellet badgirl, skal ha. I barnehagen fløy jeg rundt og ville leike Shenzi hele tida, og maste på mamma om å få lov til å klippe meg som henne. Av veldig merkelige grunner sa hun alltid nei.



6. O-Ren (Kill Bill)

Akkurat som med medslemming Freddy, er O-Ren en av de få som har en skikkelig bakgrunnshistorie. Dessuten kan hun sparke fra seg! OK, kanskje er det ikke sparking hun driver mest med, men hun kan fekte fra seg, og også hun gjør det med stil. The final showdown mellom henne og The Bride i den første Kill Bill-filmen, komplett med juksesnø og det hele, er verdt DVD-plata aleine, spør du meg. Dessuten er jo Lucy Liu en habil skuespiller, da, og får så til de grader fram til kjølige elegansen som kjennetegner Cottonmouth herself. I tillegg kan hun kunsten å bli sint, og jeg skjelver ennå når jeg tenker på scena med yakuzaen ved det langbordet der noen fornærmer henne, og hun svarer ved å... vel, helt ærlig husker jeg ikke hva hun gjør, i og med at det begynner å bli ei stund sia jeg så filmen, men det er væffal noe helsikes tøft.


5. Gogo (Kill Bill)

Enda tøffere enn O-Ren igjen, er Gogo. Synd hun er såpass lite med i filmen. Hun er den type jente jeg skulle ønske jeg var da jeg var sju (ja, jeg var en skikkelig drittunge da jeg var liten), og hadde jeg sett den filmen da, hadde jeg nok forguda henne enda mer. Hun har rett og slett bein i nesa, og er enda kjøligere elegant enn hva dama hun tjener er. Man kødder ikke med Gogo, noe en uheldig stygging fikk erfare da han spurte om han kunne ha sex med henne, og endte med å miste livet. Dessuten taper hun faktisk kampen mot The Bride ved et uhell, og sjøl om jeg, da jeg så filmen, selvfølgelig visste at frøken Kiddo kom til å vinne hele dritten, satt jeg og heia på Gogo. I tillegg ser hun jo ufattelig smexy ut med manrikien sin.


4. Kualo (Seven Swords)

Jeg kødder ikke. Kualo må være den råeste dama noensinne på lerretet. Hun har så stil, hun, og så har hun ett eller annet ved seg som bare er så... ja, tøft, rett og slett. Hun står og håner fienden sin opp i ansiktet før hun dreper dem mens hun holder på å le seg i hjel. Klin sprø, kanskje, men de beste skurkene er nettopp klin sprø, så jeg skal ikke klage. Hun er derimot altfor lite med i filmen, og tatt i betrakning at Jiajia Chen, som spiller herligheten, gjør ei av de aller beste rolletolkningene i hele greia, er jo det direkte tragisk, og Seven Swords som film ender opp som bare middelmådig, men likevel. I tillegg har hun sikleverdige våpen, og en stil som sparker ræv og det som verre er. Dessuten har hun jo nesten lik frisyre som Miyavi!


3. Nero (Dirge of Cerberus)
(Beklager det elendige bildet, men du er virkelig ikke klar over hvor vanskelig det er å finne bilder av ham.) Det er litt merkelig, men jeg liker å tenke på Nero som den lille emoungen som dreper og står i fordi han er trist. Jada, jada, jeg veit hva du tenker, men før du rekker meg nøklene til privatkåk på nærmeste mentalsjukehus, så... eh, så har jeg egentlig ingenting å si til mitt forsvar. Bare glem det. Men altså, han er jo tross alt såpass drittsekk mot Vincent fordi han elsker Weiss over alt på jord, og det eneste han egentlig bare vil, er å forsvare Weiss, og ettersom Weiss er spillets hovedskurk, er det jo bare rett og rimelig at spillets reddende, eh, engel(?) Vincent plaffer ned Weiss - men det vil ikke Nero ha noe av. Men det er altså noe med Nero. Som sagt så er han egentlig ikke ond, men han er bare fullstendig besatt av Weiss. Dessuten er det så mye mystikk omkring ham, og så mange spesielle særtrekk ved ham. Hva skjer med likheten hans med edderkopper? Hva er greia med at han har mekaniske robotenglevinger? Hva er bakhistorien hans? Og hvorfor i helvete flyr han rundt i bondage-utstyr? Uansett er Nero en både melankolsk, tragisk og ufattelig stilig karakter som er den eneste i det spillet som har en genial stemme på engelsk (se bare hva som skjedde med Vincent - i den engelske versjonen høres han ut som ei tysk pornostjerne).


2. Light (Death Note)
Nå er Light et litt spesielt tilfelle fordi hele grunnideen bak Death Note, er jo om Light er snill eller slem. Velger likevel å plassere ham på skurkelista mi, og attpåtil på andre plass, fordi til tross for at han er massemorder med god samvittighet fordi han er overbevist om at han gjør det rette for verden, så er han jo nettopp, ja, massemorder (se forresten Death Note-innlegget mitt for nærmere detaljer...). Uansett har Light en av de aller mest spennende karakterutviklingene her på lista, og det har nok nær sammenheng med at Death Note er en effin' genial serie. Det er helt vilt å se åssen han går fra å være et rent og pent skolelys til en gal, gal, gaaal psykopat. Dessuten er han dritsmart, og joda, han har stil når man tenker på hvor sinnssykt detaljert han planlegger alt som er. Likevel er det nok nettopp dette med interessant karakterutvikling som gjør Light verdig ei så høy plassering. Det er nesten skummelt å tenke på hvor vanlig han er. Han er liksom mannen i gata, og snakker man med ham mens han er Light (og altså ikke Kira), så er det som å snakke med naboen sin, og nettopp derfor er han så skremmende. Liksom, han kunne ha vært hvem som helst. Og er det noen som klikker enda mer i løpet i slutten av historien enn hva Bijomaru gjør, så er det nettopp Yagami-san.


*trommevirvel*


1. Sephiroth (Final Fantasy VII)

Ingen over, ingen ved siden. Sephy er sjølve poster boy'en på ondskap. Noen skurker kan kanskje tenne på en hel landsby uten å foretrekke en eneste mine - men Sephiroth er den eneste som kan tenne på en hel landsby og stå og smile. I tillegg er hver jævla replikk han ytrer som knivhogg å regne, og den dritskumle (japanske, vel å merke) stemmen hans kan starte jordskjelv. Det er noe gjennomført iskaldt, elegant og nifst ved ham, og på det siste der har han enkelte likhetstrekk med Light. Han var nemlig også verdens hyggeligste type helt til det klikka for ham og han fant ut om bakgrunnen sin, som han av merkelige grunner ikke kunne huske noen ting fra... og igjen, jeg trur det er noe av det som gjør ham så genial, nemlig at han var idealet på hvor godt og edelt et menneske kan være, for så å bare... ja, klikke. Uansett er Sephiroth sjølveste kongen av ondskap. Ikke prøv å komme med motargumenter engang.