Tingenes tilstand

Først av alt: jeg lever! Så: det gjør ikke PC'en min. For øyeblikket lever jeg derfor på tantes nåde. Jeg bare ber til eventuelle høyere makter om at alt av foto og tekst er intakt, til tross for at sjela har forlatt harddisken. Kjøpe ekstern harddisk, ja. Det var dét det var.

De siste dagene har jeg altså lest, sett på film, vært på Vaffelføzz 2009 (Norges koseligste festival, red. anm.), samt følgende:


For første gang på bloggen min: min egen stemme og mitt eget tryne SAMTIDIG! Jeg har forøvrig en god del imot stemmen min, min lite flatterende talefeil og de rare nedover-munnvik-grimasene jeg lager i tide og utide. Eh, ja. Spesielt interesserte bes uansett sjekke her.

Oh og jeg nevnte filmtitting oppi der. Dette resulterer så klart i en god del filmanmeldelser på vent. Og ja, jeg veit at det strengt tatt ikke fins noen regel som sier at jeg på død og liv må anmelde alt jeg snubler over, men saken er den at... altså, det hele har utvikla seg til å bli en smule... vel, tvangstankete, da. Men vi får satse på at anmeldelsene kommer sammen med min reparerte PC.

Mobiltrøbbel

Jeg har kanskje ikke fortalt om mobilen min? Vel, tillat meg. Den heter Sony Ericsson s500i, og er heit som faen. Uansett, jeg er veldig glad i mobilen min, så glad i den at jeg vil at den skal oppleve morsomme ting, som å bungee-hoppe, for eksempel. Uten strikk, da. Og egentlig er det ikke med mening at jeg gjør det heller; den liksom bare hopper ut av lomma, veska etc. på egen hånd. Men hvor var jeg? Jo. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men i det siste har den begynt å fuske noe jævlig. Plutselig skrur den seg bare helt av, før den plutselig skrur seg på igjen, men da har den mista kontakta med SIM-kortet. Dette er jo litt slitsomt, så i det siste har jeg lånt mobilen til mamma til ymse ting. For eksempel vekking. Og på den gamle hadde jeg jo en genial funksjon som heter regelmessig alarm. Ettersom mamma sin òg er Sony Ericsson, gikk jeg ut fra at den hadde en lignende funksjon. Og, hurra, hurra, det hadde den! Så blid og fornøyd la jeg meg i går kveld. Og våkna opp igjen i dag ti minutter før bussen gikk hjemmefra. Hvorfor? Jo, trur du ikke den jævla gjøken ikke hadde ringt, da? Det viste seg nemlig at det ikke holdt å sette på regelmessig alarm, jeg måtte sette på vanlig alarm i tillegg. Hvor logikken i det hele ligger hen, er ikke godt å si. Det endte uansett med at jeg ikke gadd å stresse, så jeg la meg til å sove igjen. Og ettersom jeg bor på et usannsynlig urbant og sentralt sted, er vi innbyggerne litt for kule for flere busser enn én i døgnet, så håpet om å komme seg på skolen blei liksom litt slokt, da, kan du si.

Men nå har jeg tatt opp kampen. Leverte den inn til service hos min gode venn Nina i dag, som ga meg tilbake en sjarmerende Siemens-sak som jeg kan låne så lenge. Hva kan jeg si? Den har ikke bare elendig grafikk og inneholder flere av numra til de som har lånt den før meg, men den er i tillegg lyserosa. Med blomster på. Stine har hatt helt lik lånetelefon før. Nina forklarte det hele enkelt ved å si at grunnen til at vi gir folk så stygge lånetelefoner, er at gir du dem noe snasne greier, hvor stor er sjansen for at folk kommer tilbake for å hente sin egentlige da? Så her sitter jeg, da. Og før i dag oppdaga jeg (i en virke-periode) at læreren min tidligere på dagen (eller i går? Umulig å si når jeg bare mottar meldinger, og gjerne da flere på en gang, ettersom alle er spart opp til de periodene den faktisk virker, noe som forekommer langt sjeldnere enn de periodene den ikke virker) hadde sendt meg melding og lurt på om hun kunne låne Skilpadder kan fly. Så jeg skreiv til henne på Facebook. Håper hun har lest det.