Akk, kjærleiken

Se åssen hårbørstene mine lå helt tilfeldig da jeg gikk inn på badet i går kveld før jeg la meg! Ja, de er helt like, bortsett fra at den ene er littebitt eldre enn den andre. Men litt aldersforskjell fra eller til spiller vel ingen trille? Som Vibeke sa; det ser litt ut som om de har asobi seksu.

Awwwww.

Stressblogg før eg fær

For se! Jeg ofrer såpass mye av meg sjøl at jeg til og med skviser inn litt blogging inn i disse hektiske tider. Jeg mailer/SMS'er med mine arrangerende bøddier, jeg skriver ut og printer i vilden sky, jeg leiter huset rundt etter de forsvunne Angel Sanctuary-bøkene som skal brukes som togføde i morgen, og jeg pakker. Hvorfor?

FORDI I MORGEN DRAR JEG PÅ SKRIVEBUATREFF TOTUSENOGÅTTE<3<3<3

Vi ses!

Með suð i eyrum við spilum endalaust

La meg åpne ved å si at et morderisk tordnevær kom og stjal strømmen. Nå er den tilbake igjen etter FIRE FØKKINGS DAGER. Er du klar over hvor lenge det er uten internett? Opprinnelig skulle jeg altså ha posta dette på mandag, men sånn gikk det altså ikke. Så det kommer nå i stedet.

Men, altså, mandag. Det var den 23. juni, det. Og for dere som ennå ikke har sett lyset, kan jeg informere dere om at det betydde dette:


Det stemmer. 23. juni var lanseringsdatoen for gudenes nye album. Sånn helt egentlig hadde jeg store planer om å forhåndsbestille det fra hjemmesida deres, og det hele så ut til å gå som planlagt, helt til jeg fikk opp beskjed at siden jeg av en eller annen grunn ikke er registrert i folkeregisteret eller noe annet tullball, greide ikke de derre folka jeg skulle bestille av å godkjenne adressa og navnet mitt, fordi de liksom ikke hadde noen ekte person å linke det opp mot. Jeg blei FORBANNA. Så jeg sendte mail til folka, og søyt og klaga over situasjonen min, og har ennå ikke fått svar.

Dermed måtte jeg ta det på gamlemåten. Den første mandagen i ferien er jo alltid hellig, og skal feires med å sove til tidligst klokka ett, men den mandagen brøyt jeg en årelang tradisjon ved å stå opp halv åtte for å nå ut til Magasinet (kjøpesenteret i Drammen sentrum, suckers) til åpningstid klokka ni. Med på lasset skulle Vibeke (filosofagrisen, og yours truly's søster) være, men makan til diva! For da vi vekkeklokka ringte, og vi så at strømmen var gått, var det ikke snakk om at hun skulle dusje før det var blitt lyst nok til å dusje! Jeg prøvde meg på en alvorsprat. Hallo, sa jeg, det funker å dusje i mørten. Det er jo bare vann, liksom. Men neida! For Vibeke kunne jo så klart ikke se hvilke klær hun skulle ha på seg, og det innbød jo til ei mindre krise. Med andre ord måtte jeg se meg pent nødt til å vente til sola stod høyere på himmelen så hun fikk sett hvilke klær hun skulle ha på seg. For jeg har jo ikke førerkort, alderen til tross, og... det er faktisk litt dramatisk å gå 2,5 mil til fots, i væffal for en som meg. Så jeg måtte pent vente.

Men åh, jeg fikk kjøpt engleverket rundt klokka elleve i stedet! Jeg var først livredd idet jeg gikk inn i Drammens nyåpna Platekompani - for hey, den var jo ingen steder! Så måtte jeg skjelvende gå bort til kassa for å høre om de hadde den. Med tidenes lureste smil - jeg kødder ikke; det lukta rev lang vei - sa ekspeditøren at joda, det hadde de, og så lå den der, da. På disken. Smilte til meg. Så betalte jeg og snudde meg - bare for å finne ut at de hadde stilt den ut heeelt ved inngangen. Så det var der det lure smilet kom fra.

Tilbake i heimen var det å leite fram discmanen, skru på og nyte...

Mange kritikere hevder at nyeste albummet er det gladeste og mest hurra-meg-rundt-prega foreløpig. Og på en måte kan jeg si meg enig. Takk...-albummet var langt mer melankolsk og dramatisk, men melankolien var ikke helt borte fra Með suð i eyrum-albummet heller. Jeg mener, teksten til All Alright, deres første sang på engelsk (og jeg blei ikke skuffa - jeg mener, skeptisk var jeg jo, ettersom islandsken selvfølgelig er varemerket deres, men selvfølgelig gjorde mine serafer meg til skamme. Jónsi er jo ikke Britney Spears heller, og det høres Sigur Rós ut, til tross for at det er på engelsk) er det tristeste jeg har hørt på lenge. Og melodiene til Straumnes og Fljótavik... Nei, det er kanskje ikke samme håpløsheta som for eksempel på Svo hljótt fra Takk..., men melankolsk, det er det. Og selvfølgelig ikke desto mindre vakkert.

Men til dels skjønner jeg jo hva de mener! Gobledigook er jo en gladsang jeg har hatt på hjernen lenge, men siden den er gammalt nytt, går jeg over til en annen humørvekker - Inní mér syngur vitleysingur. Melodien er jo hoppeslott, såpebobler og trampoline på én gang! Og vi må jo ikke glemme den lekreste og snertneste teksten noensinne ("ég sér þig nakinn" - tihi!) som det er umulig å ikke elske ved første, eh, ørekast.

Men min favoritt på albummet er utvilsomt Góðan daginn. Noe så vakkert og skjørt og lykkeskapende er det lenge mellom hver gang jeg hører. Altså, bare vær med meg på én ting - glede og lykke er to forskjellige ting, sant? Glede er sånn hoi og hei og piruetter, mens lykke er grønne enger og blå himmel og salige smil - akkurat som den Windows-bakgrunnen, haha. Og denne sangen er lykke. Ikke glede, men lykke. Jeg flyter på den. Og vil grine fordi verdens mest fantastiske band - det var en underdrivelse - greier å formidle følelsen av nettopp en god dag på den aller beste måten. Faktisk, følelsen jeg fikk av å høre den første gang minner litt om stemninga som Ebbas dikt glede etter midnatt: formidler. Les diktet, og hør så på sangen - skulle tru de to der var inspirert av hverandre. Symbiose, liksom. Og Ebba, hvis du tilfeldigvis leser dette, så vit at jeg nettopp ga deg et kembokompliment! Det at jeg sammenligner deg med Sigur Rós, er som at den lokale presten sammenligner deg med Jesus.

Men åh.


Dette er kjærlighet <3>

Uadskillelige i evigheten

Jeg snakker om mine Converse og meg. Mamma har nemlig fått en, i følge hun sjøl, knakende god idé. Jeg kunne ikke sagt meg mer uenig.

Altså. I utgangspunktet var den ganske fin, skjønner dere. Jeg har nemlig forelska meg. I disse:


Og jeg har verken jobb eller penger. Ehm, der ljugde jeg litt. Jeg har nemlig penger, men de skal spares. Jeg skal nemlig noe. Men jeg vil ikke si hva det er før det er 100 % sikkert (nå er det 99 %), til tross for at jeg egentlig bare vil bælje det ut. Noen veit det allerede, da. Men foreløpig er min munn lukket. Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Det jeg skulle snakke om, er at jeg altså ikke har penger til å bruke på sko, særlig ikke når jeg har to vakre Converse-par fra før. Hva skal jeg med flere, forresten? Så kan Reebok'ene over her bare se så heite ut som de bare vil, for jeg gidder ikke å kjøpe flere sko enn nødvendig.

Men det var altså på det tidspunktet at mamma lufta denne knakende gode ideen sin. Hun mente nemlig at vi burde ta oss en tur opp på Liertoppen, så skulle hun kjøpe hjertebarna til meg. Det likte jeg tanken på. HURRA! sa jeg. Det vil jeg. Og så, sa mamma, så kan du jo kaste dem derre gamle haugane du har fra før. Er jo bare høl i dem. Såla holder på å detta av.

Dét var dråpa. Mine Converse er hullete, ja, men det er sjarm! Hallo! Hørt om sjarm før, mamma? Og de skal ikke kastes. Jeg skal ikke la en attraktiv elsker komme foran ekte kjærlighet. Behold the beauty:

(Btw, jeg aner ikke hva det er jeg har i den venstre skoen helt øverst der, men jeg er neiggu ikke sikker på om jeg vil vite det heller. Jeg mener, har jeg virkelig traska rundt i det der? Ewww.)

Uansett. Dette er klart og tydelig sjarm, hva? Noen forslag til hva som skal til for å overbevise mamma? Gjemming på rommet er et alternativ, men jeg veit ikke hvor lenge det kommer til å holde, i og med at mitt moderskip er av den snokete sorten.

Dørene åpnes

Til Hotell Cæsar, altså. Eventuelt I gode og onde dager, men det er jo ikke noe hotell. Faktisk har begge deler fint lite med saken å gjøre. "Hvilken sak?" spør du sikkert. Jo, nå skal du høre. Såpesaken.

For såpe, det fins ikke bare på TV. Jeg mener, se rundt deg, mann. Vi svømmer i det. Vi puster føkkings såpebobler. Og ingen steder er det glættere enn på jobb og skole, sistnevnte for mitt tilfelle. Seriøst, hadde lærerne våre anskaffa et filmteam for å overvåke oss i noen måneder, hadde det akk, så intrigepregede kvardagslivet gitt Dynastiet tøff konkurranse.

Nå skal jeg prøve å forholde meg noenlunde nøytral og konkret. Altså, jeg veit jo aldri hvem som måtte finne veien inn hit, mener jeg. For alt jeg veit, kan du være naboen min. Eller læreren min. Eller forelskelsen min. Det skulle forresten ha tatt seg ut om det var den siste. I så tilfelle, JÆVLA STALKER!

Men hvor var vi? Nøytralt og konkret? Yess. Meg i et nøtteskall, det. Eller ikke. Uansett.

Vi har to venninner, sant, du er med? To venninner. Marita og Vilde, kaller vi dem. Marita er ganske stille og mystifistisk, men har en knakandes ljomende latter hvis det først trengs. Marita er kompis med gutta, og er typen som ikke sminker seg og helst kler seg i hettegenser. Eller kanskje ikke helst, men hun kler seg i væffal heller behagelig enn stivpynta. Du henger fortsatt med i svingene? Godt, godt. Vilde er nemlig noget forskjellig. Vilde er søt og flørtete, og veldig, veldig pen. Feminin. Og hun fniser, i motsetning til Marita. Dessuten er hun superopptatt av mote, og sminker seg alltid perfekt. Forskjellene til tross - Vilde og Marita er perlevenner.

Så kommer Ole. Han aner fred og ingen fare, setter seg ned og lar jentene strømme til ham. Det gjør de også, Marita på sin måte, og Vilde på sin måte. Marita faller pladask. Det gjør ikke Vilde. Men problemet ligger selvfølgelig bare i det at det tross alt er Marita som er kompisen av de to, og Vilde som er sjølve flørten. Så hva gjør Ole? Han er ikke verdens mest utadvendte sjøl, så han lener seg tilbake og ser hva som byr seg. Og Marita liker å innbille seg at han i sitt stille sinn syns hun er litt sjarmerende. Men hva gjør hun, da, når Vilde er den eneste av den som tør å vifte med sex appeal'en, når det er Marita som er interessert i Ole og ikke Vilde? Jo, det skal jeg si deg. Marita spør sin gode venn Vilde om råd. Vilde kan jo tross alt sånne ting, i motsetning til Marita. Først er Marita litt på vakt, for hun har jo sett åssen Vilde oppfører seg i nærheten av Ole. Derfor spør hun, litt diskret, "du... er ikke interessert i Ole, vel?" Vilde svarer ved å begynne å le, og deretter presisere at det er hun selvfølgelig ikke.

Så langt, så bra. Trur Marita, da. Helt til Vilde noen måneder seinere innrømmer at helt siden Marita spurte om hun var interessert i Ole, har hun tenkt på ham hele tida. Fordi når Marita nevnte det... Ole var jo litt snasen.

Så. Her er vi i dag. Både Marita og Vilde vil ha Ole. Marita mener at hun har mest "rett" til Ole siden det tross alt var hun som oppdaga ham først, og hadde det ikke vært for henne, hadde sikkert ikke Vilde vært interessert i Ole engang. Samtidig vil hun ikke såre Vilde ved å prøve seg på Ole. Men hva kan hun egentlig prøve seg med? Det er jo fortsatt Vilde som har sakene. Og Vilde, som veit at hun kan få Ole når som helst, og som har ganske lyst på ham sjøl, vil heller ikke såre si gode venninne Marita, men hvis det skulle vise seg at Ole er interessert i henne og, er det jo forferdelig dumt å bare la sjansen gå fra seg.

D-I-L-E-M-M-A!

Og nå kan du jo gjette på om jeg er Marita eller Vilde. Kanskje ikke tidenes vanskeligste oppgave, med tanke på åssen jeg har vinkla det hele. For ordens skyld, jeg heter verken Marita eller Vilde i virkeilgheten. Eller Ole, for den saks skyld. Og ja, nå har jeg vel fått alle mine eventuelle lesere til å flykte krumrygga hjem med halen mellom beina, men frykt ikke! Jeg trenger å være litt emo inniblant jeg og, jeg som alle andre fjortiser.