Mine luni hjertebarn

Det er rart med det, samtidig som det ikke er det. I og med at de er skapt av meg, kan du jo si det sånn at jeg er mora deres, og ingenting er vel mer naturlig enn morskjærlighet?

Jeg snakker om Lunisand, såpeserien min. Fantasy- og sci-fi-serier har alltid vært min store lidenskap, så da jeg i et ikke så oppgående øyeblikk fant ut at jeg skulle mekke et slags skriftlig Hotel Cæsar, hadde jeg ikke de helt store håpa om at det kom til å bli så veldig morsomt at det gjorde noe. Så feil kan man ta! Jeg nyter nemlig å skrive det, og jeg er oppriktig glad i karakterene mine.

Jeg legger den ut på Skrivebua, for dere uopplyste. Nå er nok så godt som 99% av dem som leser bloggen min bubeboere, men jeg tenkte jeg skulle nevne det, sånn for sikkerhets skyld. Tidligere i dag la jeg ut episode 14, mens jeg skal til å begynne å skrive på episode 16. Litt trist at det virker som om færre og færre leser den, men jeg har jo på en måte forståelse for det og. Episodene er relativt lange, og jeg skal innrømme at jeg skriver på en tyngre måte enn hva jeg vanligvis gjør, men det er bevisst, nærmest fordi jeg generelt har ganske mye imot såpeserier, så det er lagt inn som et sjølironisk element. Hele serien i seg sjøl er ikke så altfor seriøs, sjøl om det selvfølgelig av og til skjer alvorlige ting, men jeg syns likevel at det hele er skrevet med et visst leikent preg. Jeez, det er helt sjukt å si sånt om sine egne tekster, men la gå...

Som kanskje noen veit, har jeg basert det hele på karakterer fra The Sims. Det er fordi jeg syns mange av karakterene mine er skikkelig tøffe, og mange av dem har gjort så sykt mye rart at hendelsene rett og slett er litt for gode til å ikke bli brukt. Andre ting jeg har funnet på helt sjøl. Noe av det er rett og slett ikke mulig i The Sims, men det blir jo litt tomt om jeg skal begrense fortellinga til hva som er mulig der.

Jeg skal innrømme at jeg har hatt det enormt gøy når det gjelder egennavna jeg bruker. Alle vei- og gatenavn har jeg forsøkt å få til å rime, og jo mer patetisk nødrim det blir, jo bedre. Fornavna er hva det heter i spillet, med unntak av bussjåføren, som det ikke går an å styre, og noen av bikarakterene, som Jokke. Han er basert på... hva heter han for noe igjen i spillet...? Han er ferdiglagd, og fins i nabolaget Snålfoss... N. R. Voes, er det! Nå har de to riktignok bare utseendet til felles, men likevel. Jeg har tenkt at navna kan ikke virke for realistiske, for da blir det hele bare teit, men de er liksom ikke helt ut av det blå heller. Mulig er jeg for innbilsk nå, men jeg liker å sammenligne navnegivninga mi med den som er brukt i Harry Potter, egentlig. Harry Potter har i væffal inspirert meg enormt når det gjelder navn. Navnet Lunisand er forresten en "riktigere" versjon av Snålfoss i mine øyne. For dere som har spilt The Sims 2, veit jo at navnet SnålFOSS er litt misvisende, i og med at det er en ørken. Så har du "luni", som bare er en fornorska skrivemåte av engelsk "loony". Jeg har den fra Mannen som elsket Yngve, faktisk, et sted der Jarle og Helge går forbi Yngve og Helge nevner at "han der er faenmeg luni". Jeg syntes det var litt genialt.

Ellers? Av karakterene liker jeg Sonny, Julian og Mio best. Sonny fordi han er søt, loka og forvirra, og er lett å kjenne seg igjen i. Han er liksom den typiske misforståtte tenåringen, og faktisk ikke så helt ulik meg da jeg var på hans alder. Julian fordi han er den type person jeg alltid har drømt om å være, med ei holdning som sier at "dra til helvete, jeg er bedre enn deg", alltid en kjapp replikk på lager og masse, masse utstråling. Med andre ord er han og Sonny den perfekte yaoi-pairinga. Bare se på Ritsuka/Soubi fra Loveless, Ryo/Dee fra Fake og utallige andre eksempler. Og Mio er litt som Sonny, bare litt mindre sinna og litt heitere. Hallo, fyren ligner jo på L. Men Sonny ser for all del ikke verst ut, han heller.

Så, hvem liker du best? Å svare på det spørsmålet innebærer to ting: jeg må lage en spørreundersøkelse, hvilket jeg akter å gjøre, og du må ha lest i væffal noen episoder. Jeg skal innrømme at jeg legger ut dette innlegget litt som sjølreklame, fordi jeg faktisk er ganske stolt av den og mener tross alt at flere burde lese den. Nå skal det nevnes at som med de fleste andre såpeserier, så er det lett å komme inn i handlinga, og du trenger egentlig ikke å ha lest alle de tidligere episodene for å skjønne ting, sjøl om det selvfølgelig vil gjøre det lettere.


Nå avslutter jeg med å laste opp bilder! (Det er forresten få av Vibeke sine simmer, i og med at hun er skikkelig treig når det gjelder å fotografere sine...)

Jølle og Stella Sirkelsneip, to karakterer som ennå ikke har blitt introdusert, og det til tross for at de var de aller første simmene våre.

N. R. Voes (Jokke) og Albertine McLurv rister ræv i noe som kan være episode 8.

Sonny og en pus ved navn Luna som foreløpig glimrer med sitt fravær, men det vil ikke bli for alltid. I bakgrunnen skimtes forøvrig huset til familien Azul.

Sonny og Theresa rister løs. I bakgrunnen er borgermester Jonas Fraz.

Albertine serverer burgere.

Familien McLurv i sin helhet. De som har lest serien, kjenner nok igjen de forskjellige karakterene uansett.

Sonny og "svigermor" Gabrielle Azul (unødvendig å si hvem som er hvem?).

Sonny forteller Peter noe som tydeligvis er en ekstremt morsom vits.

Oj, hvem er denne lille jenta...? (Og hvem er de mystiske skikkelsene i bakgrunnen?)

Kjærlighet ved andre blikk på Galleri Anfall.

Noen som vil gjette hvem sjarmøren Gabrielle har fått til sengs er?

Svært så idyllisk bilde av Julian Azul en vinterdag.

Familien Azul i all sin prakt.

Bortimot det eneste bildet av Julian og Fabian sammen, i og med at den flyktige romansen dem imellom var Vibekes verk. Dette bildet kan forøvrig ses på som et ledd i den lange kjeden hendelser lørdagen før Julian våkner opp desorientert og så godt som naken på sitt eget rom, og med en mobiltelefon proppa med mistenksomme meldinger...

Han er jo litt tøff, da.

Gabrielle er frustrert.

Katten med det svarte øret, Figaro. Jeg lover at han vil få en større rolle etter hvert.

En liten forsmak på hva dere kan vente dere...

Familien Elegía, representert ved Ursula, som døde i løpet av dag 1 i spillet, og som forøvrig er den sykeste kreasjonen jeg noen gang har vært vitne til i The Sims, Arielle og Mio.

Eldre versjoner av to karer dere allerede har stifta bekjentskap med. Noen som tør å gjette hvilke?

Et av bare få bilder av Ylva Serpiente. Duden til høyre er ikke med i skriftlige Lunisand.

Lulu Serpiente våkner.

Nico Serpiente bygger snømann (lover at vi skal komme tilbake til ham etter hvert i serien).

Nico Serpiente, med søsters Ylva i pysj helt til høyre. Hvem han tenker på, har ingen relevans til historien videre, men det er litt manko på bilder av ham, så jeg lasta det opp av den grunnen, bare.

Familien Serpiente. Ylva er forresten til dags dato den peneste hunsimmen jeg noen gang har lagd.

Hvem er det Theresa klemmer i denne slightly eldre versjonen av henne...?

Her har jeg gjort det samme som med N. R. Voes - han til høyre har fått nytt navn og ny identitet i den skriftlige versjonen. I spillet heter han Bosse ett-eller-annet, men i fortellinga vil jeg ikke ut med annet enn at han heter Ramone.

Beklageligvis var Fabian baby da Jonathan blei til, og ettersom han i tillegg er Vibekes territorium, er det dermed få bilder av ham i eldre versjoner. Her ser dere jo i det minste Jonathan Neon ganske godt.

Jeg prøver å kompensere med dette bildet i stedet, til tross for at håret til Fabian hindrer at vi ser særlig mye av ansiktet hans. Fortsatt den lørdagskvelden...

Bestebusser Jølle Sirkelsneip og Jonas Fraz.

Aurora og Jonas Fraz.

Jonas er en jovial fyr...

Denne jenta er heller ikke med i skriftlige Lunisand. Det er derimot gutten - det er jo Ravn!

Aurora Fraz.

Jonas og Jølle.

Ravn er badass-DJ.

Dørene åpnes

Til Hotell Cæsar, altså. Eventuelt I gode og onde dager, men det er jo ikke noe hotell. Faktisk har begge deler fint lite med saken å gjøre. "Hvilken sak?" spør du sikkert. Jo, nå skal du høre. Såpesaken.

For såpe, det fins ikke bare på TV. Jeg mener, se rundt deg, mann. Vi svømmer i det. Vi puster føkkings såpebobler. Og ingen steder er det glættere enn på jobb og skole, sistnevnte for mitt tilfelle. Seriøst, hadde lærerne våre anskaffa et filmteam for å overvåke oss i noen måneder, hadde det akk, så intrigepregede kvardagslivet gitt Dynastiet tøff konkurranse.

Nå skal jeg prøve å forholde meg noenlunde nøytral og konkret. Altså, jeg veit jo aldri hvem som måtte finne veien inn hit, mener jeg. For alt jeg veit, kan du være naboen min. Eller læreren min. Eller forelskelsen min. Det skulle forresten ha tatt seg ut om det var den siste. I så tilfelle, JÆVLA STALKER!

Men hvor var vi? Nøytralt og konkret? Yess. Meg i et nøtteskall, det. Eller ikke. Uansett.

Vi har to venninner, sant, du er med? To venninner. Marita og Vilde, kaller vi dem. Marita er ganske stille og mystifistisk, men har en knakandes ljomende latter hvis det først trengs. Marita er kompis med gutta, og er typen som ikke sminker seg og helst kler seg i hettegenser. Eller kanskje ikke helst, men hun kler seg i væffal heller behagelig enn stivpynta. Du henger fortsatt med i svingene? Godt, godt. Vilde er nemlig noget forskjellig. Vilde er søt og flørtete, og veldig, veldig pen. Feminin. Og hun fniser, i motsetning til Marita. Dessuten er hun superopptatt av mote, og sminker seg alltid perfekt. Forskjellene til tross - Vilde og Marita er perlevenner.

Så kommer Ole. Han aner fred og ingen fare, setter seg ned og lar jentene strømme til ham. Det gjør de også, Marita på sin måte, og Vilde på sin måte. Marita faller pladask. Det gjør ikke Vilde. Men problemet ligger selvfølgelig bare i det at det tross alt er Marita som er kompisen av de to, og Vilde som er sjølve flørten. Så hva gjør Ole? Han er ikke verdens mest utadvendte sjøl, så han lener seg tilbake og ser hva som byr seg. Og Marita liker å innbille seg at han i sitt stille sinn syns hun er litt sjarmerende. Men hva gjør hun, da, når Vilde er den eneste av den som tør å vifte med sex appeal'en, når det er Marita som er interessert i Ole og ikke Vilde? Jo, det skal jeg si deg. Marita spør sin gode venn Vilde om råd. Vilde kan jo tross alt sånne ting, i motsetning til Marita. Først er Marita litt på vakt, for hun har jo sett åssen Vilde oppfører seg i nærheten av Ole. Derfor spør hun, litt diskret, "du... er ikke interessert i Ole, vel?" Vilde svarer ved å begynne å le, og deretter presisere at det er hun selvfølgelig ikke.

Så langt, så bra. Trur Marita, da. Helt til Vilde noen måneder seinere innrømmer at helt siden Marita spurte om hun var interessert i Ole, har hun tenkt på ham hele tida. Fordi når Marita nevnte det... Ole var jo litt snasen.

Så. Her er vi i dag. Både Marita og Vilde vil ha Ole. Marita mener at hun har mest "rett" til Ole siden det tross alt var hun som oppdaga ham først, og hadde det ikke vært for henne, hadde sikkert ikke Vilde vært interessert i Ole engang. Samtidig vil hun ikke såre Vilde ved å prøve seg på Ole. Men hva kan hun egentlig prøve seg med? Det er jo fortsatt Vilde som har sakene. Og Vilde, som veit at hun kan få Ole når som helst, og som har ganske lyst på ham sjøl, vil heller ikke såre si gode venninne Marita, men hvis det skulle vise seg at Ole er interessert i henne og, er det jo forferdelig dumt å bare la sjansen gå fra seg.

D-I-L-E-M-M-A!

Og nå kan du jo gjette på om jeg er Marita eller Vilde. Kanskje ikke tidenes vanskeligste oppgave, med tanke på åssen jeg har vinkla det hele. For ordens skyld, jeg heter verken Marita eller Vilde i virkeilgheten. Eller Ole, for den saks skyld. Og ja, nå har jeg vel fått alle mine eventuelle lesere til å flykte krumrygga hjem med halen mellom beina, men frykt ikke! Jeg trenger å være litt emo inniblant jeg og, jeg som alle andre fjortiser.