Det har vært sånn lenge. Jeg gleder meg ikke til morsomme ting lenger. Jeg vil at de helst ikke skal skje i det hele tatt. Det er så masete, så inderlig vanskelig å dra ut, å gå ut døra, å snakke. Og hvis jeg først kommer meg et sted, vil jeg bare dra hjem, for menneskene prater over meg, forbi meg, gjennom meg, jeg bestiller et nytt glass vin, jeg kjederøyker, og egentlig vil jeg bare ligge helt stille til fanden tar meg.
Jeg trur ikke jerntilskudd hjelper på dette.
Viser innlegg med etiketten stress. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten stress. Vis alle innlegg
tirsdag 17. april 2012
onsdag 7. juli 2010
STRÆSS
Ting jeg vil skal skje sånn at jeg kan puste letta ut:
- at Vorpis og de som krangler om hva vi skal gjøre når kan bestemme seg, sånn at jeg får vite om jeg rekker å dra på Malakoff eller ikke, og helst før festivalpassa blir utsolgt
- få lønning, og da mener jeg få penga inn på kontoen min, og ikke bare få en lapp der det står at jeg har fått dem (noe jeg altså ikke har)
- at mailen min skal begynne å virke igjen
- dra til legen, for jeg hater leger tusen ganger mer enn tannleger, samtidig som jeg faktisk er litt spent, for jeg er rett og slett nysgjerrig på hva som egentlig er gærent med meg
- skrive ferdig det nyeste romanprosjektet mitt
Jeg vil røyke hasj. Jeg trenger roa og bekymringsløsheten.
- at Vorpis og de som krangler om hva vi skal gjøre når kan bestemme seg, sånn at jeg får vite om jeg rekker å dra på Malakoff eller ikke, og helst før festivalpassa blir utsolgt
- få lønning, og da mener jeg få penga inn på kontoen min, og ikke bare få en lapp der det står at jeg har fått dem (noe jeg altså ikke har)
- at mailen min skal begynne å virke igjen
- dra til legen, for jeg hater leger tusen ganger mer enn tannleger, samtidig som jeg faktisk er litt spent, for jeg er rett og slett nysgjerrig på hva som egentlig er gærent med meg
- skrive ferdig det nyeste romanprosjektet mitt
Jeg vil røyke hasj. Jeg trenger roa og bekymringsløsheten.
torsdag 4. februar 2010
Ah, the suspense!
Nå er det bare tre dager til premieren på Flasketuten peker på (eller, teknisk sett er det vel to, i og med at det er over midnatt, men hallo, liksom). Dere veit, den romantiske komedien som tidvis var ekstremt klein å jobbe med i lys av tidligere hendelser. Den har vært ferdig ganske lenge nå. På tirsdag viste vi traileren dens på morgensamling, en trailer som forøvrig er sjarmerende usaklig og overhodet ikke har noe med filmen å gjøre, kanskje bortsett fra at klippa strengt tatt er henta fra det ferdige resultatet. Jeg veit ikke med Martin og Mathilde, for de satt for langt unna til at jeg så dem, men da vi viste den, var Tor Espen og jeg tilsynelatende de eneste som lo. Akk, ja.
Poenget mitt var uansett at siden dere allerede venter i spenning (?) på å se kjærlighetsbarnet vårt, kan det umulig skade å bygge opp/knuse forventningene deres bittelitt med nettopp den superrandomme traileren:
Noe annet som garantert heller ikke kan skade, er å komme med ei lita oppfordring til dere:
Så får dere velge sjøl om dere tar den på alvor eller ikke. Sjøl om også jeg innser at Sandefjord er i lengste laget for én kveld for de fleste av dere, så hadde det vært veldig koselig om dere faktisk hadde dukka opp, altså.
Og ellers er jeg bare stressa. Jeg gjør faen ikke annet enn å redigere og øve på scenenumre. Men så skal nå en gang denne elevkvelden blåse taket av skolen og, da så. Det var forresten snøstorm i går, og det er for tida så forjævlig kaldt at jeg går med sånn tre gensere utapå hverandre. Bare sånn, for the record, liksom.
Poenget mitt var uansett at siden dere allerede venter i spenning (?) på å se kjærlighetsbarnet vårt, kan det umulig skade å bygge opp/knuse forventningene deres bittelitt med nettopp den superrandomme traileren:
Noe annet som garantert heller ikke kan skade, er å komme med ei lita oppfordring til dere:
Så får dere velge sjøl om dere tar den på alvor eller ikke. Sjøl om også jeg innser at Sandefjord er i lengste laget for én kveld for de fleste av dere, så hadde det vært veldig koselig om dere faktisk hadde dukka opp, altså.
Og ellers er jeg bare stressa. Jeg gjør faen ikke annet enn å redigere og øve på scenenumre. Men så skal nå en gang denne elevkvelden blåse taket av skolen og, da så. Det var forresten snøstorm i går, og det er for tida så forjævlig kaldt at jeg går med sånn tre gensere utapå hverandre. Bare sånn, for the record, liksom.
mandag 25. januar 2010
Spørsmål:
For å holde styr på altet, begynte jeg for noen måneder siden å skrive de filmene jeg har sett på ei liste i kronologisk rekkefølge. Dette fordi jeg ser det jeg liker å tru er over gjennomsnittlig mye film, og ting har lett for å klusse seg til når det er jeg som har kontrollen. Per akkurat nå driver jeg fortsatt og har anmeldelser fra juleferien på vent. Jeg prøver å ikke overstige femten blogginnlegg i måneden fordi jeg etter beste evne vil unngå å drukne dere. Samtidig tenker jeg at jeg av og til vil og bør komme med random info om mitt faktiske liv.
Vel, med alle de faktaene i bakhodet, kan jeg informere dere om at på lista mi nå, står elleve filmer. Det er faktisk ganske mye, og særlig med tanke på at når de elleve filmene er anmeldt, har det garantert dukka opp elleve nye. Jeg begynner å tenke at det såkalte systemet mitt kanskje ikke går lenger.
Meeen så har jeg jo blitt trofast anmelder på Filmfront, så spørsmålet mitt til dere er da som følger: vil dere fortsette å lese anmeldelsene på bloggen min, eller er dere kule med å lese dem på Filmfront i steden? Jeg mener, direkte link til profilen min der står strengt tatt til høyre her, og du trenger ikke være medlem for å lese dem. For jeg begynner å merke at det blir mer og mer tvangshandling som ligger bak. Kosen har blitt så smått litt borte, liksom. Men vær for all del ærlige.
Vil du fortsatt lese anmeldelsene på bloggen min, eller takler du å lese dem på Filmfront?
Vel, med alle de faktaene i bakhodet, kan jeg informere dere om at på lista mi nå, står elleve filmer. Det er faktisk ganske mye, og særlig med tanke på at når de elleve filmene er anmeldt, har det garantert dukka opp elleve nye. Jeg begynner å tenke at det såkalte systemet mitt kanskje ikke går lenger.
Meeen så har jeg jo blitt trofast anmelder på Filmfront, så spørsmålet mitt til dere er da som følger: vil dere fortsette å lese anmeldelsene på bloggen min, eller er dere kule med å lese dem på Filmfront i steden? Jeg mener, direkte link til profilen min der står strengt tatt til høyre her, og du trenger ikke være medlem for å lese dem. For jeg begynner å merke at det blir mer og mer tvangshandling som ligger bak. Kosen har blitt så smått litt borte, liksom. Men vær for all del ærlige.
Vil du fortsatt lese anmeldelsene på bloggen min, eller takler du å lese dem på Filmfront?
onsdag 2. juli 2008
Stressblogg før eg fær
For se! Jeg ofrer såpass mye av meg sjøl at jeg til og med skviser inn litt blogging inn i disse hektiske tider. Jeg mailer/SMS'er med mine arrangerende bøddier, jeg skriver ut og printer i vilden sky, jeg leiter huset rundt etter de forsvunne Angel Sanctuary-bøkene som skal brukes som togføde i morgen, og jeg pakker. Hvorfor?
FORDI I MORGEN DRAR JEG PÅ SKRIVEBUATREFF TOTUSENOGÅTTE<3<3<3
Vi ses!
FORDI I MORGEN DRAR JEG PÅ SKRIVEBUATREFF TOTUSENOGÅTTE<3<3<3
Vi ses!
tirsdag 22. april 2008
Stressblandet fryd
Våren er fin, den. Veldig, veldig fin. Den, og høsten. Men nå er det vår, og jeg kan drømme om høsten ved seinere anledninger.
April er en bra måned. April og mai. Så kommer juni og ødelegger alt. Men jeg merker det allerede nå. At juni nærmer seg, altså, og det plager meg, for april og mai, og særlig april, skal jo være måneder hvor man ikke skal stresse seg for sånne ting og heller læxen totalt. La meg forklare nærmere.
Det er ting jeg ikke liker ved sommeren. Naturligvis er det selvfølgelighetene, som insekter og pollenallergi, men det som jeg virkelig misliker, er at folk er så helvetes yre til enhver tid. Ikke noe i veien med yre mennesker, ikke egentlig, men når alle er yre samtidig, også de som liksom skal være nøytrale og myndige i offentlige stillinger i medier, for eksempel, det er da ting går meg på nervene. Sommeren er liksom ingenting uten all hypen som medfølger. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at det ikke er sommeren i seg sjøl som folk friker så ut av, men denne plagsomme fellesfølelsen av at SOMMEREN ER HER, FOLKENS! som alle ser ut til å nyte.
Men jeg skal si deg sannheten, jeg. Stress er hva det er. Medier og mennesker overalt rundt deg hopper rundt som organiske hoppestokker, i væffal menneskene, da, og skriker og hoier ut om at det er SOMMER og nå skal vi KOSE OSS, nå er det SOL og vi BLIR BRUNE, og det er tida for FORELSKELSE, DERE! Jeg får angst! Maniske demoner, ha dere vekk! For all del, jeg er glad i sommer (hadde vært, hadde det ikke vært for nevnte manikere), å kose meg, sol, til en viss grad forelskelse, og jeg hadde sikkert vært glad i å bli brun hvis det bare hadde skjedd, men altså. Ro'an, a, Johan. Det skal så blåses opp, alt sammen. Alt skal liksom skje på sommeren, for da har vi fri, og da har alle sammen dritmasse penger, av en eller annen grunn, penger som alle bruker på konserter, festivaler, festing, god mat, byturer, roadtrips i kabrioleter, shopping og oppussing av båten. For ingen har noe annet å gjøre, og alle har mange venner som er hjemme hele tida, og hvis de ikke har venner som er hjemme hele tida, så skal også de ut og reise, se fjerne himmelstrøk, besøke fjerntboende kjenninger og ha det helt aldeles fortreffelig. Jeg lar meg stresse. Jeg lar meg lure til å hver vinter innbille meg sjøl at i år skal bli den beste sommeren noen sinne. Årets sommer skal ta seg til de grader av, den, og jeg skal gjøre masse kødd jeg aldri har gjort før, og jeg skal ha det gøy, gøy, gøy, og henge ute med folk hele tida, og bare finne på spik og faenskap, og si masse morsomt og folk skal le og skrive det ned, og vi skal ta grimasebilder i Drammen med is på nesetippen, og i år skal jeg væffal på festival, ja, opptil flere, og jeg skal bli så lykkelig og se tilbake på den med glede. Men det skjer aldri. Jeg sitter like hjertlig inne hver jævla dag og gjør det jeg egentlig liker, som er asosial og nerdete adferd, men like fullt det jeg liker. Jeg nevner i fleng: skrive, lese, spille TV-spill, se film, se anime, og generelt obsesse, noe som for så vidt lar seg gjøre ute og, men inne fins internett (i væffal for oss som ikke har bærbare saker å drasse på). Kanskje er jeg dermed den fødte motstander av sommeren, nerd som jeg er, mener jeg. Ikke veit jeg.
Men det hadde jo nesten vært greit hvis jeg hadde bare hadde hata sommeren. Da hadde jo faktisk saken vært biff, da. Jeg kunne ha murt meg inne med bøker (som det riktignok går an å ta med seg ut, men det er like herlig asosialt), TV'en og PC'en og da kunne jeg ha drømt om høsten. Da hadde tida vært inne. Men det paradoksale er at om vinteren (ikke høsten, for høsten er fin) drømmer jeg om sommeren. Jeg har faktisk gått rundt og ropt på sommeren ganske lenge nå, og da den kom på lørdag, var jo alt bare fryd og gammen. Vel, ikke egentlig, ettersom det var dagen for pappas sagnomsuste femtiårslag, men du skjønner prinsippet, liksom. Men i dag er jeg alt lei. Jeg har opplevd totalt fire dager med sol, og i dag, som er den fjerde dagen, er jeg allerede møkk lei. Men til gjengjeld var da tre foregående dagene suverene. Jeg har spist is, gått i skjørt, hatt på mine übertøffe solbriller, feira årstida med glade farger, smilt og ledd, og vært vitne til morsomme hendelser. Og ja, skoledagen føles faktisk lettere av å sitte ute i sola på graset med gjengen min (MA GANG! øh...) og spise is og ha på solbriller og le av ubetydelige ting, men når jeg kommer hjem, kommer stresset. IGJEN. Sitter jeg inne, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er ute i det fine været. Sitter jeg ute, og ja, det blir med å bare sitte på ræva fordi jeg bor avsondra til, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør en dritt og bare kaster bort tid. Og alle disse tankene kommer altså fra ei som nettopp har lest Momo av Michael Ende! Jeg burde tenkte akkurat motsatt, men det gjør jeg ikke! Og sånn er det hvert år. Jeg plages og slites sønder og sammen, og puster letta ut når de første grønne bladene begynner å bli gule.
Av en eller annen grunn tenker jeg at sommeren sikkert er bedre i byen. Det er så enkelt for meg å tenke sånn, jeg som bor to og en halv kilometer fra nærmeste bussholdeplass, på et sted uten asfalt eller gatelys. Jeg hadde det jo fabelaktig i skjønne Granada, og det var perfekt sommer for meg, og hadde jeg bare blitt der lenger, kanskje med flere folk jeg kjente og for meg sjøl, hadde nok alt vært tipp-topp, men det gjør jeg simpelthen ikke. Men så er det dette med grønnere gras på andre sida av gjerdet, da. Jeg har ikke det minste problem med å innse at om jeg så hadde flytta til byen, så hadde jeg jaggu meg funnet noe å klage på der og. Jeg er så pessimistisk at det er kvalmt, og i denne lyse tida kommer det for fullt.
Paradoks! I mars - april er jeg pur lykke fordi det snart er tid for sommer, og om sommeren er jeg emo fordi det faktisk er sommer. Hjelp?
April er en bra måned. April og mai. Så kommer juni og ødelegger alt. Men jeg merker det allerede nå. At juni nærmer seg, altså, og det plager meg, for april og mai, og særlig april, skal jo være måneder hvor man ikke skal stresse seg for sånne ting og heller læxen totalt. La meg forklare nærmere.
Det er ting jeg ikke liker ved sommeren. Naturligvis er det selvfølgelighetene, som insekter og pollenallergi, men det som jeg virkelig misliker, er at folk er så helvetes yre til enhver tid. Ikke noe i veien med yre mennesker, ikke egentlig, men når alle er yre samtidig, også de som liksom skal være nøytrale og myndige i offentlige stillinger i medier, for eksempel, det er da ting går meg på nervene. Sommeren er liksom ingenting uten all hypen som medfølger. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at det ikke er sommeren i seg sjøl som folk friker så ut av, men denne plagsomme fellesfølelsen av at SOMMEREN ER HER, FOLKENS! som alle ser ut til å nyte.
Men jeg skal si deg sannheten, jeg. Stress er hva det er. Medier og mennesker overalt rundt deg hopper rundt som organiske hoppestokker, i væffal menneskene, da, og skriker og hoier ut om at det er SOMMER og nå skal vi KOSE OSS, nå er det SOL og vi BLIR BRUNE, og det er tida for FORELSKELSE, DERE! Jeg får angst! Maniske demoner, ha dere vekk! For all del, jeg er glad i sommer (hadde vært, hadde det ikke vært for nevnte manikere), å kose meg, sol, til en viss grad forelskelse, og jeg hadde sikkert vært glad i å bli brun hvis det bare hadde skjedd, men altså. Ro'an, a, Johan. Det skal så blåses opp, alt sammen. Alt skal liksom skje på sommeren, for da har vi fri, og da har alle sammen dritmasse penger, av en eller annen grunn, penger som alle bruker på konserter, festivaler, festing, god mat, byturer, roadtrips i kabrioleter, shopping og oppussing av båten. For ingen har noe annet å gjøre, og alle har mange venner som er hjemme hele tida, og hvis de ikke har venner som er hjemme hele tida, så skal også de ut og reise, se fjerne himmelstrøk, besøke fjerntboende kjenninger og ha det helt aldeles fortreffelig. Jeg lar meg stresse. Jeg lar meg lure til å hver vinter innbille meg sjøl at i år skal bli den beste sommeren noen sinne. Årets sommer skal ta seg til de grader av, den, og jeg skal gjøre masse kødd jeg aldri har gjort før, og jeg skal ha det gøy, gøy, gøy, og henge ute med folk hele tida, og bare finne på spik og faenskap, og si masse morsomt og folk skal le og skrive det ned, og vi skal ta grimasebilder i Drammen med is på nesetippen, og i år skal jeg væffal på festival, ja, opptil flere, og jeg skal bli så lykkelig og se tilbake på den med glede. Men det skjer aldri. Jeg sitter like hjertlig inne hver jævla dag og gjør det jeg egentlig liker, som er asosial og nerdete adferd, men like fullt det jeg liker. Jeg nevner i fleng: skrive, lese, spille TV-spill, se film, se anime, og generelt obsesse, noe som for så vidt lar seg gjøre ute og, men inne fins internett (i væffal for oss som ikke har bærbare saker å drasse på). Kanskje er jeg dermed den fødte motstander av sommeren, nerd som jeg er, mener jeg. Ikke veit jeg.
Men det hadde jo nesten vært greit hvis jeg hadde bare hadde hata sommeren. Da hadde jo faktisk saken vært biff, da. Jeg kunne ha murt meg inne med bøker (som det riktignok går an å ta med seg ut, men det er like herlig asosialt), TV'en og PC'en og da kunne jeg ha drømt om høsten. Da hadde tida vært inne. Men det paradoksale er at om vinteren (ikke høsten, for høsten er fin) drømmer jeg om sommeren. Jeg har faktisk gått rundt og ropt på sommeren ganske lenge nå, og da den kom på lørdag, var jo alt bare fryd og gammen. Vel, ikke egentlig, ettersom det var dagen for pappas sagnomsuste femtiårslag, men du skjønner prinsippet, liksom. Men i dag er jeg alt lei. Jeg har opplevd totalt fire dager med sol, og i dag, som er den fjerde dagen, er jeg allerede møkk lei. Men til gjengjeld var da tre foregående dagene suverene. Jeg har spist is, gått i skjørt, hatt på mine übertøffe solbriller, feira årstida med glade farger, smilt og ledd, og vært vitne til morsomme hendelser. Og ja, skoledagen føles faktisk lettere av å sitte ute i sola på graset med gjengen min (MA GANG! øh...) og spise is og ha på solbriller og le av ubetydelige ting, men når jeg kommer hjem, kommer stresset. IGJEN. Sitter jeg inne, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er ute i det fine været. Sitter jeg ute, og ja, det blir med å bare sitte på ræva fordi jeg bor avsondra til, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør en dritt og bare kaster bort tid. Og alle disse tankene kommer altså fra ei som nettopp har lest Momo av Michael Ende! Jeg burde tenkte akkurat motsatt, men det gjør jeg ikke! Og sånn er det hvert år. Jeg plages og slites sønder og sammen, og puster letta ut når de første grønne bladene begynner å bli gule.
Av en eller annen grunn tenker jeg at sommeren sikkert er bedre i byen. Det er så enkelt for meg å tenke sånn, jeg som bor to og en halv kilometer fra nærmeste bussholdeplass, på et sted uten asfalt eller gatelys. Jeg hadde det jo fabelaktig i skjønne Granada, og det var perfekt sommer for meg, og hadde jeg bare blitt der lenger, kanskje med flere folk jeg kjente og for meg sjøl, hadde nok alt vært tipp-topp, men det gjør jeg simpelthen ikke. Men så er det dette med grønnere gras på andre sida av gjerdet, da. Jeg har ikke det minste problem med å innse at om jeg så hadde flytta til byen, så hadde jeg jaggu meg funnet noe å klage på der og. Jeg er så pessimistisk at det er kvalmt, og i denne lyse tida kommer det for fullt.
Paradoks! I mars - april er jeg pur lykke fordi det snart er tid for sommer, og om sommeren er jeg emo fordi det faktisk er sommer. Hjelp?
mandag 7. april 2008
Gjøremål
Jeg har ting å gjøre. Problemet er at jeg glemmer å gjøre dem når jeg har tid og lyst. De eneste gangene jeg har tid og lyst og husker på det samtidig, er når klokka er to om natta og jeg skal til å sovne. Og da sier greia seg sjøl - jeg er for trøtt.
Så nå gjør jeg opprør mot min tilværelse som stresslave. Jeg skriver nemlig, her og nå, herved opp ei liste over alle gjøremåla mine på bloggen. På den måten kan jeg bli mint på dem når jeg gjør ting jeg egentlig ikke må, som nettopp å glo i ærefrykt på min egen blogg. Så kan jeg i stedet for å være apatisk foran en dataskjerm, skru den av, dra stolen tilbake og skynde meg og gjøre det jeg må. Her er det, i alfabetisk rekkefølge, selvfølglig:
- finne dokka mi som jeg har mista under senga
- finne motiv og plassering til min attenårsgave til meg sjøl (tattis, altså)
- gjøre ukesoppgavene i biologi
- henge opp Death Note-plakaten og Fullmetal Alchemist-plakaten
- henge opp den nydelige Studio Ghibli-kalenderen min som av en eller annen grunn har ligget på gulvet siden jeg skulle bytte måned i mars, men mista hele greia
- legge inn de nye CD'ene mine på PC'en
- prøve lykken hos et forlag ved å sende inn I dypet av en ruin som Thomas var så grei og skrive ut for meg
- rydde bort klærne som ligger på gulvet og på skrivepulten
- sende masemail til ymse forfattere angående skrivebuatreffet
- sende Eva og Xiang dikta jeg har lovt så lenge
- sette bøkene som ligger rundt omkring opp i bokhylla
- sette DVD'ene som ligger på gulvet opp i hylla si igjen
- sette på buttonsene mine på jakka mi
- skrive inn novella Gatelangs i Sacramonte som jeg skreiv i Spania inn på dataen
- skrive videre på Fiji Kitsune-fortellinga og den til Nina
- ta igjen lesestoffet jeg har gått glipp av som vennene mine på Skrivebua har lagt ut
Mulig jeg kommer til å legge til og slette punkt etter hvert. Jeg er jo tross alt myndig nå, mener jeg, og må lære å være voksen, ansvarlig og organisert. Åh satan, som jeg hater de orda...
Så nå gjør jeg opprør mot min tilværelse som stresslave. Jeg skriver nemlig, her og nå, herved opp ei liste over alle gjøremåla mine på bloggen. På den måten kan jeg bli mint på dem når jeg gjør ting jeg egentlig ikke må, som nettopp å glo i ærefrykt på min egen blogg. Så kan jeg i stedet for å være apatisk foran en dataskjerm, skru den av, dra stolen tilbake og skynde meg og gjøre det jeg må. Her er det, i alfabetisk rekkefølge, selvfølglig:
- finne dokka mi som jeg har mista under senga
- finne motiv og plassering til min attenårsgave til meg sjøl (tattis, altså)
- gjøre ukesoppgavene i biologi
- henge opp Death Note-plakaten og Fullmetal Alchemist-plakaten
- henge opp den nydelige Studio Ghibli-kalenderen min som av en eller annen grunn har ligget på gulvet siden jeg skulle bytte måned i mars, men mista hele greia
- legge inn de nye CD'ene mine på PC'en
- prøve lykken hos et forlag ved å sende inn I dypet av en ruin som Thomas var så grei og skrive ut for meg
- rydde bort klærne som ligger på gulvet og på skrivepulten
- sende masemail til ymse forfattere angående skrivebuatreffet
- sende Eva og Xiang dikta jeg har lovt så lenge
- sette bøkene som ligger rundt omkring opp i bokhylla
- sette DVD'ene som ligger på gulvet opp i hylla si igjen
- sette på buttonsene mine på jakka mi
- skrive inn novella Gatelangs i Sacramonte som jeg skreiv i Spania inn på dataen
- skrive videre på Fiji Kitsune-fortellinga og den til Nina
- ta igjen lesestoffet jeg har gått glipp av som vennene mine på Skrivebua har lagt ut
Mulig jeg kommer til å legge til og slette punkt etter hvert. Jeg er jo tross alt myndig nå, mener jeg, og må lære å være voksen, ansvarlig og organisert. Åh satan, som jeg hater de orda...
torsdag 7. februar 2008
Skrive, skrive, skrive, skrive...
Jeg innrømmer det gjerne; skriving er vel kanskje det jeg lever og ånder for mest her i verden. Historiefortelling sånn i det hele tatt er vel menneskehetas aller største skatt. Det å skape sin egen verden med ord, å formidle et budskap gjemt i bokstaver, å la en annen ta del i en hemmelighet... Akk, jeg elsker skriving.
Men. Det er jo alltid et men. For det første fins det skrivesperre. Men det fins også prestasjonsangst, og det fins stressangst, eller hva jeg skal kalle det. Det er sistnevnte jeg for øyeblikket lever av. Jeg har nemlig overvurdert meg sjøl, undervurdert min egen evne til å unngå kjedsomhet, og har så mange jern i ilden at jeg blir tullerusk. Jeg har... skal vi telle opp her... fire lange prosjekt på gang. Og innimellom er det selvfølgelig dikt, noveller og skolestiler. Og jeg, snill som jeg er, liker selvfølgelig å dedikere greier til folk og dele mine skriblerier med andre. Så er altså problemet at når jeg har så mye å skrive på, går det som regel litt treigt med hver ting. Og når ting går litt treigt med hver ting, begynner de jeg har lovt greiene bort til å mase. Altså, jeg klandrer dem ikke, for det er på det meste flere måneder siden jeg skreiv på prosjekta sist, men det gjør ikke ting bedre heller. Jeg har skygger og dårlige samvittigheter hengende over meg på alle kanter, og jeg føler at jeg aldri kan slappe av fordi jeg har noe å skrive på. Hvis jeg gjør noe annet enn å skrive, får jeg også dårlig samvittighet, særlig hvis jeg tenker på hvor langt jeg kunne ha kommet hvis jeg faktisk hadde skrevet.
Jeg veit ikke hvor jeg vil med dette. Jeg vil ikke ha trøst heller, ikke sånn egentlig. For all del, vil du gi meg trøst, så be my guest, men det er jo min egen feil, dette her. Men igjen, så veit jeg ikke hvor jeg vil med blogg i det hele tatt. Det er vel bare for å la folk få innblikk bak kraniet mitt. Så nå veit dere at jeg stresser med skriving. Og jeg får rett og slett lite lyst til å skrive heller. Det er når jeg først har satt meg ned med det at det blir gøy. Og noe annet jeg er redd for, er at hvis jeg ikke er hundre prosent i humør til å skrive, så kanskje det jeg skriver blir skikkelig dårlig. Men inspirasjonen kommer ikke av seg sjøl heller, og jeg kommer væffal ingen vei ved å bare unngå å skrive. Det er når jeg først har tvunget meg i gang at inspirasjonen kommer. Så... kanskje jeg skal skrive litt nå. Trenger... bare... litt... mer... motivasjon... først...
Men. Det er jo alltid et men. For det første fins det skrivesperre. Men det fins også prestasjonsangst, og det fins stressangst, eller hva jeg skal kalle det. Det er sistnevnte jeg for øyeblikket lever av. Jeg har nemlig overvurdert meg sjøl, undervurdert min egen evne til å unngå kjedsomhet, og har så mange jern i ilden at jeg blir tullerusk. Jeg har... skal vi telle opp her... fire lange prosjekt på gang. Og innimellom er det selvfølgelig dikt, noveller og skolestiler. Og jeg, snill som jeg er, liker selvfølgelig å dedikere greier til folk og dele mine skriblerier med andre. Så er altså problemet at når jeg har så mye å skrive på, går det som regel litt treigt med hver ting. Og når ting går litt treigt med hver ting, begynner de jeg har lovt greiene bort til å mase. Altså, jeg klandrer dem ikke, for det er på det meste flere måneder siden jeg skreiv på prosjekta sist, men det gjør ikke ting bedre heller. Jeg har skygger og dårlige samvittigheter hengende over meg på alle kanter, og jeg føler at jeg aldri kan slappe av fordi jeg har noe å skrive på. Hvis jeg gjør noe annet enn å skrive, får jeg også dårlig samvittighet, særlig hvis jeg tenker på hvor langt jeg kunne ha kommet hvis jeg faktisk hadde skrevet.
Jeg veit ikke hvor jeg vil med dette. Jeg vil ikke ha trøst heller, ikke sånn egentlig. For all del, vil du gi meg trøst, så be my guest, men det er jo min egen feil, dette her. Men igjen, så veit jeg ikke hvor jeg vil med blogg i det hele tatt. Det er vel bare for å la folk få innblikk bak kraniet mitt. Så nå veit dere at jeg stresser med skriving. Og jeg får rett og slett lite lyst til å skrive heller. Det er når jeg først har satt meg ned med det at det blir gøy. Og noe annet jeg er redd for, er at hvis jeg ikke er hundre prosent i humør til å skrive, så kanskje det jeg skriver blir skikkelig dårlig. Men inspirasjonen kommer ikke av seg sjøl heller, og jeg kommer væffal ingen vei ved å bare unngå å skrive. Det er når jeg først har tvunget meg i gang at inspirasjonen kommer. Så... kanskje jeg skal skrive litt nå. Trenger... bare... litt... mer... motivasjon... først...
Abonner på:
Innlegg (Atom)